Hjemmelagde hoppehinder og fremadsending

Når det blir stillere enn vanlig på bloggen, er det jo ofte fordi jeg ikke har vært i form, ikke har hatt overskudd, til å holde på med den. Denne gangen er det faktisk motsatt. Jeg har det fint! Jeg har hatt litt mer overskudd enn jeg pleier å ha. Det er kjempedeilig, og jeg har valgt å bruke overskuddet på å være ute. Jeg har gått mange turer med bikkjene, og jeg har bygd hoppehinder. Det skal sies at jeg har vært rimelig «skutt» når kvelden kommer, men det er det verdt.

Jeg er ikke så veldig praktisk anlagt, så når jeg skal LAGE ting, så tar det tid. Det er en stund siden jeg begynte på disse to hoppehinderne, og nå er de endelig ferdig.

 

Her står hinderne til tørk etter første malingsstrøk

 

Selve hindervingene er lagt av rester fra da jeg bygde kattegård, samt ett par meter med treverk fra COOP Bygg. «Pinnene» er 32 mm PP-rør fra Biltema. Jeg har brukt de som er 1 m lange. Disse skulle nok vært litt lengre, hvis det skulle vært godkjent etter FCI sitt regelverk. Man kunne jo velge å kjøpe 2 meters rør, for så å kutte de ned til 1,20-1,50. Mulig jeg bytter til lengre rør etterhvert. Jeg har snurra på litt elektrikertape fra Europris for å få litt farge på dem.

 

 

Jeg lurte lenge på hva jeg skulle finne på å legge røret/pinnen på. Holderen måtte være buet slik at pinnen ikke ruller av helt av seg selv, eller bare av lufttrykket eller pelsen fra en hund. Samtidig må den kunne rives lett ved berøring, både for hundens sikkerhet, og for treningens skyld. Valget falt på en ganske kraftig buet taklist, som jeg saget i biter på ca 3 cm.

 

Siden huset og hagen min ligger i en liten lysning i skogen, får vi ikke så mye sol. Vi har fortsatt ganske mye snø på gårdsplassen. I dag fant vi en bar flekk, stor nok til å sette opp to hoppehinder. Frisbee, som jo trente agility på sine yngre dager, fikk æren av å være den første til å teste hinderne.

 

Morro!!

 

Jeg la pinnen lavere enn han er vant til å hoppe, for å skåne skuldrene hans. Det så ikke ut til at han skjønte poenget med det.

 

 

 

Etter at jeg og Frisbee hadde fjaset, hoppet og lekt en stund, var det Nommin sin tur. Nommin skal jo ikke hoppe. Kroppen hans er ikke utviklet nok til det enda. Det er viktig at både skjellett og muskler får slippe den belastningen før hunden er utvokst.

Det er likevel mye vi kan øve på. I dag trente vi fremadsending mellom hindervingene. Jeg bruker enten leke, eller godteskål, litt ettersom hva slags humør han er i. Av og til er han ikke motivert for leke, andre ganger er det leke som er det gjeveste. Er han altfor giret, bruker jeg godteskål. Da må han samle seg litt for å stoppe og spise godisen. Jeg synes godteskål er litt vanskelig å bruke når jeg er alene med han, så lenge vi ikke har en sikker «sitt og bli» (Jaaada, det burde vi trene på. Men det er da så mye som er gøyere!)

Fremadsending med leke:

 

 

 

«Har’n!»

 

 

Som regel sender jeg han bare fremover, men for bildene sin skyld fikk han løpe mot meg også

 

 

 

Han er så positiv og ivrig, Nommin min. Det er veldig morro å trene med han!

 

Vi har også vært på tur i dag. Sånn omtrent halvveis på runden vår, pleier vi å stoppe på stranda. Nommin får da løpe litt, hvis det ikke er folk der. Det fikk han også i dag. Han løp rundt som en tullebukk, og før han visste ordet av det, stod han to meter ute i vannet! Han har aldri vært lenger uti enn at tærne har blitt våte.  Han hadde jo derfor ingen erfaring med at vannet her, i motsetning til i sølepytter, blir dypere jo lenger ut man kommer.

Da han oppdaget dette, ble han en liten smule rådvill…

 

 

 

Også dumme mennesket da, som begynte å filme, istedet for å vasse uti og hente gutten sin…

 

Ønsker dere alle en fortsatt GOD PÅSKE! Håper dere koser dere skikkelig!

 

 

 

 

Dioz – Allergi og Comfy Cone

Dioz har hatt problemer med allergi siden han var liten. Han får tørr hud, kløe, utslett og sår. De første ukene trodde vi sårene i tinningen kom av at han klødde i munnen. Deretter håpet vi på at det var hormonutslett, som ville forsvinne med kastreringen. Da allergitestene ga utslag på både husstøv og gress, var jo saken klar.

Vi tar forhåndsregler. Det meste av tekstiler vi absolutt ikke trenger, er fjernet. De fleste kattesengene er erstattet med biabed etterligninger fra Biltema. De finnes i både små og store størrelser, både til hund og katt. Kun en tekstilseng får stå, og det er Dioz sin favorittseng. Pyntegjenstander, bøker og nips er holdt til et absolutt minimum. Noen gjenstander og bøker jeg er spesielt glad i, får stå. Så tar jeg heller den ekstra jobben det er å tørke støv av de. Dioz får ikke være i rom det støvsuges, og får ikke komme inn før det er luftet, og luften har roet seg i rommet (slik at støvpartikler på rømmen får lagt seg). Om sommeren får han ikke være i kattegården når jeg klipper gress, og han får ikke være ute på helt nyklippet plen.

Jeg har alltid hatet å støvsuge, og tørke støv. Det går likevel overaskende greit, når jeg vet at det er for Dioz sin skyld, og ikke kun «for syns skyld». Jeg synes det er mye vanskeligere å skulle ta beslutninger om medisineringen hans, og andre behandlingsmetoder. Vi har prøvd Aloe Vera juice og gel, Baddaky og Viacutan og allergifór. Ikke noe av dette synes å hjelpe. Han står likevel på allergifór, for å ikke trigge evt. kryssallergier unødvendig.

 

På bildet ser dere sår hud – På bedringens vei

 

Hans hovedmedisin er Atopica. Det er en konstant og vanskelig vurdering, om hvor ofte han kan få Atopica. Ikke bare misliker jeg å gi han unødvendig medisin, men han får også løs avføring av den. Jeg prøver hele tiden å finne en god balanse mellom allergikontroll, og de andre hensynene som å taes.

Når sårene først kommer får han enten Atopica hver dag, eller han går av Atopica og over på kortison etter noen dager uten medisin. Dette fordi daglig Atopica er for hardt for magen. Dessuten føler jeg at Atopia ikke gjør jobben, når sårene først har kommet. I tillegg smører jeg med mykgjørende parfymefri krem, evt Fuciderm Vet, hvis huden/utslettet/sårene ser betente ut.

Det aller største utfordringen ved å få sårene til å gro, er jo selvsagt Dioz selv. Sårene på hodet, i tinningen og i ørene klør han på. Sårene på magen, bena, og lårene slikker han på så fort han får sjansen. Oppdager jeg sårene får sent, kan han klø og slikke seg til blods. Nå sjekker jeg hele pusen hver kveld.

Vi har prøvd flere forskjellige løsninger for at han ikke skal kunne klø og slikke på sårene sine.

 

 

Med body kan han fortsatt klø seg i ørene/tinningene, og han kan slikke på bena. Sokker hjalp mot sår i hode og nakken, men jorde jo ingenting mot sårene han kunne slikke på. Med plastikkskjermen kunne han fortsatt nå lårene og bena med tungen. Vi prøvde en tørre størrelse, for at den skulle nå lenger utenfor snuten hans, men da ble den for stor rundt nakken.

Også skal man jo passe på livskvaliteten oppi dette her da. Blir periodene hvor han må gå med dette for lange, så mister han liksom «gnisten». Jo mer han får slikket og klødd, jo lenger blir periodene.

Sist han hadde en runde, tenkte jeg at nå måtte jeg bare finne en annen løsning! Han brukte da plastikkskjerm, men kunne jo da likevel nå lårene sine, selv om det krevde litt mer innsats enn uten skjerm. Jeg spurte hos veterinærer og dyrebutikker. De kunne tilby en krage som ville stive av nakken, slik at han ikke fikk bøyd hodet i det hele tatt. Slik skulle han forhindres fra å slikke. Denne syntes jeg så innmari ubehagelig ut, så den takket jeg nei til. Vi prøvde en slags body man kunne feste bein på. Det fungerte hvertfall ikke.

På nettet kom jeg over noe som het Comfy Cone. Dette er en skjerm som er laget av mykt materiale og rekker lenger ut foran, enn det plastikkskjermen gjør. Comfy Cone lages av All Four Paws, og ideen til produktet kom da hunden deres hadde hatt en operajson på halen, og trengte skjerm. Hunden slo borti alt mulig med plastikkskjermen, og ble stresset av dette. Han kom seg ikke inn døråpninger, og hadde problemer med å drikke og spise. Matmor laget derfor en håndlaget skjerm i mykt materiale. Dette ble etterhvert til det som i dag selges under navnet Comfy Cone.

I Norge fant jeg kun en forhandler av Comfy Cone. Denne nettbutikken skulle ha 250 kr for skjermen, 113 kr i frakt, samt 40 kr i gebyret. 400 kr hadde en Comfy Cone str small kommet på, dersom jeg handlet fra Norge. På Ebay derimot fikk jeg samme skjermen for 180 kr INKLUDERT frakt.

 

 

Dioz hadde ingen negative reaksjoner på skjermbyttet. Nå er han jo så vant til å gå med skjerm, men jeg tenkte at han kanskje ville reagere på at denne ikke er gjennomsiktig, slik plastskjermen er. Det så ikke ut til å plage han i det hele tatt.  Han forstod fort at denne skjermen var myk, og ville ikke sette seg fast. Han sluttet å være redd for å gå inn i hundeburene som han er så glad i å ligge i. Han ble også mer aktiv i klatrestativene, og krøllet seg sammen i sengen sin for å sove. Det gjør han som regel ikke når han har på plastikkskjerm.

 

 

Dette var jo egentlig bare gledelige «bivirkninger». Det viktigste for meg, og grunnen til at jeg kjøpte denne, er at den rekker lenger frem enn det plastikkskjermene gjør. Men Comfy Cone har han ikke sjans til å få slikket noe sted på kroppen sin. Det betyr at sårene gror raskere, og tiden hvor han må gå med skjerm blir kortere.

 

 

Pr. i dag er Dioz symptomfri. Han sprudler rundt, glad for å være helt uten skjerm og body! Jeg krysser fingrene for en lang sårfri periode nå.

Agilitykurs med Nommin

Forrige helg var jeg og Nommin på agilitykurs! Nå er jo Nommin bare valpen, så dette var jo ikke et vanlig agilitykurs, med hinderinnlæring eller føringsteknikker. Det var rett og slett et «Forbredelse-til-agility-kurs«, hvor valper også kunne delta. Jeg har jo veldig lyst til å begynne å trene med Nommin etterhvert, og jeg ble veldig motivert av å være på kurs.

Vi lærte en hel masse leker og øvelser vi kan gjøre med hunden vår, for å forbrede den på å bli en god agilityhund. Øvelser som forbreder både hunden, og oss selv, på «ekte» agilitytrening. Vi gikk gjennom ganske mange momenter, så vi fikk ikke øvd noe særlig på hvert enkelt. Meningen var at vi skulle få med oss mange verktøy, som vi kunne bruke hjemme.

 

Jeg tenkte jeg skulle fortelle litt om hva vi gjorde på kurset, slik at dere får et litt bedre inntrykk av hva slags agilitykurs vi egentlig har vært på.

 

Det var noen røde tråder som gikk igjen i hele kurset:

Instruktøren var opptatt av at vi skulle LEKE, ikke «trene», og vi at vi alltid skulle gjøre oss fortjent til at hunden vår ville jobbe med oss. Vi måtte ikke ta det forgitt. Vi forventer at hunden skulle være metalt til stede, og vi må forvente det samme av oss selv. Vi ble oppfordret til at vi burde prøve å ungå å lede hundene for mye med godbit. Når vi gjør dette «slår vi av» hundens hjerne. Instruktøren minnet oss på at det er viktig at hunden får sjansen til å tenke selv. Det er også innmari viktig at vi legger opp til at hundende skal MESTRE. Vi skal BYGGE OPP gode agilityhunder. Hun la også stor vekt på hundens helse og sikkerhet. Oppvarming er VIKTIG! Naturen er et supert sted for både fysisk og mental trening.

 

Vi begynte lørdagen med «sirkeltrening». Vi førte hunden både på venstre og høyre side, utside, og innside. Det er viktig at hunden lærer seg at det er greit å befinne seg på alle disse sidene av føreren, noen ganger nært, andre ganger lengre unna.

Vi ble tipset om måter å leke med hundeleker på. Instruktøren demonstrerte «bytteleken», en lek hvor de brukte to identiske leker. Hun kastet en leke, som hunden hentet, og kom tilbake med. Da kastet hun den andre leken. Slik fortsatt de. Dette kunne brukes til oppvarming, samt for å la hunden bli vant til at det er greit å løpe fra deg, og komme mot deg. Dessuten er det veldig allright i treningen, dersom hunden er vant med, og glad i, å leke med leker.

Vi fikk også tips om hvordan vi kunne få hunder som i utgangspunket ikke er interessert i slikt, til å ville leke med leker, og om hvordan vi kunne få hundene våre gira på å jobbe for lekene som belønning.

Vi øvde litt på å få hunden til å svinge rundt stolper/pinner (gjerdestolper e.l.). Etterhvert skal hunden lære hvilken vei den skal svinge, ved hjelp av fysiske og verbale signaler. Målet er blandt annet å få krappe fine svinger rundt vingene på hoppehinderne. Dette har jeg og Nommin drevet litt med på tur, hvor jeg har fått han til å gå rundt trestammer. «Bonuskylling«, tenker Nommin.

Etterpå brukte vi leken til å jobbe med «eksplosive starter».  Jeg og Nommin har ikke jobbet med noen «Bli» kommando, så dette ble vanskelig. Vi skulle gi hunden en «bli» kommando, og ikke gi den lov til å løpe, før vi merket at den var skikkelig giret og klar. Selvom vi ikke fikk jobbet noe særlig med dette, fikk vi jo sett hvordan andre gjorde det. Vi sal prøve oss igjen, når vi har øvd litt på å «Bliii».

Vi jobbet litt med fremmadsending med godisskål. Detter var jo noe Nommin virkelig likte. «Bare løpe fremover noen meter, for å gå godis? YES!»

Vi var også såvidt innom baklengskjeding av hinderkombinasjoner.

Selvom hundene ble satt i bilen mens vi fikk teorien bak øvelsene, var Nommin helt utslitt da ettermiddagen kom.

 

 

Søndagen begynte vi med å snakke om bakpartskontroll, og hvordan vi kunne hjelpe hunden å få et bevisst forhold til bakparten sin. Man kan bruke pappesker, bokser, krakker osv, og øve på at hunden skal gå oppi eller oppå, med to ben eller fire ben. Diverse triks (type frestyle) kan også være bra trening. Vi øvde litt på å rygge, f.eks inntil en vegg.  Rygging er noe som krever hunden er bevisst på bakparten sin. Dette var Nommin faktisk veldig flink til, men når han skulle balansere på stigen (som lå på bakken), ble det virkelig tydelig at gutten har absolutt ingen anelse om at han i det hele tatt har en bakpart. Vi kan nok ha mye morro med å øve bakpartskontroll.

Søndagen ble det en del mere  teori enn lørdagen. Det var helt greit, særlig for de unge hundene. Blandt annet snakket vi om å ikke ta fra hunden dens motivasjon og initiativ, ved å feile dem for mye. Dette gjelder både trening og konkurranse. Mangel på belønning kan for noen hunder være nok til at motivasjonen synker. Dette er noe jeg skal bære med meg. Nommin blir aldri en superrask hund, og jeg må beholde alt jeg kan av initiativ, fart og motivasjon.

Vi fikk en innføring i forskjellige måter å trene felt på, hovedsakelig «løpende felt» eller «to av to på». Hvordan man trener fremover, avhenger av hvilken metode man velger. Jeg vil gjerne lære Nommin at han skal kunne stå på feltene med bakbena på, og forbena av. Rett og slett fordi det føles tryggest. Nå er det jo ikke utenkelig at vi ombestemmer oss etterhvert.

Vi fikk også en kort introduksjon til slalomen, og ulike måter man kan trene denne på. Instruktøren poengterte at vi ville få utrolig mye igjen for det, hvis vi lærte hunden å gå slalom uten hjelp fra fører, helt fra start. Det kan jeg godt tro! Tinka var helt avhengig av å ha med marsjerende i takt med henne i hvertfall ett par år, før hun lærte seg å gå en selvstendig slalom. I løpet av de årene, var det nok ikke få vergringer vi fikk fordi JEG ikke klarte å holde takten, eller fordi JEG ikke klarte å være der Tinka mente jeg burde ha vært.

Særlig alléslalom og 2×2  ble nevt som gode metoder for å trene inn en selvstendig slalom. Jeg har veldig lyst til å prøve 2×2 metoden, så fort snøen blir borte på tunet, og jeg kan sette gjerdestolper i bakken.

Det var faktisk ikke mange agilityhinderne vi så i løpet av helgen. Vi balanserte på en del av stigen mens den lå på bakken (for å øve bakpartskontroll, og få en innføring i felt), vi «løp hopphinder» (løp mellom vingene, uten at det lå noen stang der) for å trene fremadsending med skål eller leke, og vi løp såvidt mellom to slalompinner. Det aller morsomste var jo selvsagt prøve tunell! Den første gangen vi prøvde, måtte jeg krabbe en halvmeter inn i andre enden for å lokke, men da var det gjort. Etter dette gikk Nommin både rett og buet tunell som bare det. Kjempestas!

 

(Bilde fra Biritreff denne helgen)

 

Nommin var utrolig fin å være på kurs med! Han var veldig oppmerksom og positiv hele helgen. Jeg hadde trodd han ville miste fokus etterhvert, men det gjorde han ikke. Han hadde fokus på meg, og ikke på alle de andre hundene som holdt på rundt oss.

Den følelsen, når en lykkelig hund sprinter rundt oss med en leke i munnnen og har det gøy, mens valpen min bare titter på den flaksende gladsaken som løper rundt, før han bestemmer seg for at det jo aller kulest å bli hos meg… DET er en deilig følelse!

 

 

Instruktøren ga oss tips til hvordan vi kunne bruke klubbens hindre på en trygg måte allerede mens hunden var valp. Blandt annet fortalte hun om hvordan hun setter valpene på feltene, sitter der og koser, pludrer og gir godis. Dette for å gjøre feltet til noe kult. Jeg har jo enda ikke bestemt meg 100 % for hvilken klubb jeg vil melde meg inn i. Klubben hvor jeg «hører til» trener så langt unna om vinteren. Jeg har dog ikke noe hastverk med å melde meg inn i noen klubb. Det som er så synd (synes jeg), er at man må ha gått nybegynnerkurs i agility, før man får komme på treningene i de fleste klubber. Nybegynnerkurs får man ikke gå før hunden er voksen. Ergo får man ikke tilgang til klubbtreninger og hindre før hunden er voksen. Da Frisbee var liten var han med på treninger helt fra jeg fikk han (da trente jeg jo med Tinka). Klart han hadde nytte av dette, selvom han ikke kunne gå hinderne det første året han var der). Det tar ikke lange stunden å la en nybegynnervalp få et par godiser på et tilfeldig felt. Det er vel få som er så dedikerte at de gidder å reise på trening bare for det, at jeg tror det ville vært et problem.

Jeg dro nå uansett på biltema for å kjøpe meg gjerdestolper! Mannen i kassa lurte på om jeg skulle trene agility. Jeg vil også prøve å få snekret sammen to hoppehinder, og til sommeren håper jeg på å få kjøpt tunell på Rusta i Sverige.

Da har vi nok å holde på med i hagen, frem til vi er gamle nok til å få være med på ordentlig :)

 

Selemerkene med Nommin sitt navn er kommet. Jeg synes selen ble innmari stilig!

 

 
 

Leketur på jordet

Jeg har jo gledet meg til å få tatt noen utebilder av bikkjetrolla i solskinn, og endelig kom sola jeg har ventet på. Frisbee’n er midt i en frisørtime som går over flere dager, og som til slutt, forhåpentligvis, ender opp i sommerfrisyre. Han burde jo absolutt ikke fotograferes midt i friseringen, men slikt kan man jo ikke ta hensyn til, når det er så fint vær ute!

Når jeg går tur på stier hvor jeg regner med å møte en del folk og dyr, foretrekker jeg å bare ha med en eller to hunder. Det er liksom nok å skulle rope inn to troll, når vi møter noen. Jeg prøver jo å ta hensyn til at ikke alle synes det er kult å møte løse hunder. I dag ville jeg ha med alle tre, og valgte derfor å dra opp på «jordet» for å la de løpe der.

 

Klaaaar, ferdig, bånd av, GÅ!

 

 

 

 

 

Det er så koselig å se hvordan Nommin ser på, og forholder seg til, Carlisha. Han forguder henne, rett og slett. Klart det er stas med en voksen, som er like leken som han selv er.

 

 

Det er ikke mye igjen nå, før Nommin tar igjen Carlisha på høyden.

 

 

 

 

Frisbee var mest opptatt av å rulle seg i elgbajs…

 

 

 

Eller med å rote i sekken, når han trodde ingen kunne se han:

 

 

Ellers ble det masse løpefjasetullelekebilder.

 

 

 

Frisbee har siktet seg inn på Isha-tufsene

 

Dette bildet ble jeg fornøyd med. Typisk Isha’n <3

 

Også er det noen bilder som kunne blitt bra… Om det ikke var for forstyrrende bakgrunn:

 

 

Også er det de bildene som aldri kunne blitt bra, og man lurer veldig på hvorfor man i det hele tatt trykket på knappen…

 

 

 

I kveld har jeg og Carlisha vært med Tjukkas-gjengen i Moelv og gått tur. Carlisha hadde veldig godt av å skulle gå tur sammen med så mange mennesker (totalt 35 mennesker, og noen hunder). Hun vimset litt, og synes det var litt rart at det skulle gå mennesker både foran og bak oss. Vi er jo vant til å ha hele skoegen for oss selv. Jeg synes hun taklet det veldig fint, og vi kommer nok til å henge oss på der flere ganger. Det er så koselig med selskap på tur :)

 

Ha en flott uke videre! Vi krysser fingre og labber for fortsatt fint vær :)

 

Turer og (mangel på) trening

Her er det hverdag. Jeg er jo i faktisk veldig glad i rolige og gode hverdager, selvom det ikke blir så mye å skrive i bloggen om.

De siste ukene har vi vært veldig flinke til å gå tur. Det er jo noe jeg har hatt problemer med å få energi til. Jeg pleide å si at mitt hovedproblem var smertene, men det var bare fordi jeg ikke så utmattelsen som et symptom.

Før jul begynte jeg å spise så kalt «steinalderkost» (paleo). Kort sagt vil det si at jeg holder med til ren mat. Kjøtt, fisk, egg, grønnsaker, frukt, nøtter, bær osv. Til å begynne med var jeg veldig nøye på å holde meg unna alt av gluten og laktose, sukker, korn, melkeprodukter og halv- og helfabrikat. Etter noen uker, følte jeg meg faktisk betydelig mindre utmattet. Det motiverte til å fortsette. De siste ukene har jeg unnet meg en yogurt i ny og ned, og jeg har spist taco med både rømme og saus i helgene. Så fort jeg spiser varer som inneholder gluten, føler jeg meg veldig utmattet igjen. Det prøver jeg å ungå.

Jeg må fortsatt velge. Skal jeg gå en times tur, så kan jeg ikke ha andre planer den dagen. Da er det rett hjem for å slappe av. Jeg synes det er litt harmelig, at jeg ikke både kan gå tur, OG ha en oppegående ettermidag. Jeg er nå likevel rimelig stolt av å klare den turen hver dag. Det hadde jeg ikke klart for noen måneder siden.

Jeg har ikke hatt med kamera på disse turene. Jeg prøver å bære på så lite som mulig. Litt instagrambilder har det blitt:

 

 

Jeg roterer på hvilke hunder jeg har med meg. Jeg har også begynt å ta med Nommin på disse turene. Jeg var litt redd for å overbelaste han, men han ser ut til å takle det fint. Han får jo gå løs, og har plenty av energi til å fjase og leke underveis. Det satt litt langt inne å ta av leiebåndet. Jeg er litt overbeskyttende i blandt, og skulle helst pakket han inn i bomull. Likevel synes jeg det er viktig at det å gå løs blir en helt naturlig del av livet, fra han er liten.

Jeg vet at det sitter enda lenger inne å slippe en voksen hund, som ikke er vant til å gå løs (og kanskje med god grunn). Carlisha fikk jo ikke løpe løs på tur, før vi i fjor befant oss på fjellet, og det var ikke en levende sjel på kilometers avstand. Da tenkte jeg «shit au, jeg tar av båndet». Etter det har hun sjelden hatt bånd på tur, utenom båndtvangen, og utenom der vi møter på mange. Slik er Frisbee også, og jeg ønsker det samme fra Nommin.

 

 

Jeg får lett litt bakoversveis når jeg leser på forum om hvor mye andre valper på Nommin sin alder kan, hvor ofte de trener, og alt det avaserte de trener på. Jeg beundrer eiernes motivasjon og deres målbevissthet. Selv er jeg rimelig «slack» i forhold. Nommin skal holde seg nær meg på tur, komme når jeg vil, og fokusere på meg, selv når vi møter folk og dyr på tur. Han skal ogå gå fint i bånd når vi går i byen eller langs veien. Bortsett fra det, er det Kardemommeloven som gjelder. Der er vi.

Når det er sagt, så skal vi faktisk på kurs neste helg! Det blir mest for min skyld. Jeg gleder meg til å få tips og input. Helgekurs er nok ikke ideelt for valper. Jeg regner med at Nommin flater ut noen timer utpå lørdagen.

 

Nomminkos i pausa på «Bikkjetreff på Biri»

 

Bortsett fra våre små gåturer, tar vi livet med ro her hjemme. Hverdag.

 

 

Disse bildene er tatt midt på natten, og viser fire av mine sengekompiser:

 

Nommin bruker Junior som hodepute, og Lillepus bruker Carlisha som madrass.

 

Det er godt å være Lillepus, når man har en Isha å kosesove på

 

Ha en fortsatt fin helg :)

Skeptisk til Norsk Huskatt Register

Det har dukket opp en «forening» kalt Norsk Huskatt Register. Denne må IKKE forveksles med Norsk Huskattforening. Jeg er i utgangspunktet positiv til foreninger som  vil sette fokus på huskatter, men i dette tilfellet ble jeg veldig skuffet. Informasjonen de la ut på nettsiden sin, og på facebook har vært svært mangelfull, noe som har ført til at mange har stilt spørsmål ved foreningen, og hva de holder på med.

Det kan jo nevnes at meldemsskap koster 200 kroner og registrering oppdretternavn koster 300 kroner. I tillegg kan man betale for å registrere katter, og selvsagt kan man gi donasjoner og gaver.

En forening som baserer seg på å tjene penger på huskattavl, er allerede rimelig suspekt, i mine øyne. Bedre ble det ikke da folk forsøkte å få svar på spørsmål. Noen har sendt mail, noen har skrevet kommentarer på deres facebookside.  Det ble spurt om ting rundt selve foreningen, slik som organisasjonsnummer, om de kommer til å registrere sin forening, hva pengene de får inn vil brukes til osv. Det kom også en del kritiske spørsmål rundt det faktum at de forsøker å tjene penger på å legitimere huskattavl, hva de baserer sine teorier på og hvilken kompetanse de sitter med som gjør at de er kvalifisert til å sette avlskrav.

De svarte med å slette alle kritiske spørsmål, utestenge alle som hadde stilt dem.

Jeg liker ikke at seriøse og velbegrunnede spøsmål blir sensurert. På facebooksiden deres står de fritt til å sensurere bort alt de ikke liker. Her kan jeg skrive hva jeg reagerer på, uten deres sensur. Det er flott med blogg.

 

For å forstå hva som er galt med huskattavl, kan man bare snakke med, eller se hjemmesiden, til hvilken som helst forening som desperat forsøker å hjelpe hjemløse katter. Katter som er blitt ofre for overfloden av huskatter her i landet. Situasjonen er alvorlig. Overfloden er stor. Inntil bestanden når et nivå hvor det finnes gode hjem til størsteparten av disse kattene, er det eneste ansvarlige å kastrere huskatten sin.

Jeg forstår foreningens poeng. De vil sette huskattavl i system, og bidra til at de som avler huskatter gjør det på en så seriøs måte som mulig. Problemet er dog at de aller fleste som driver huskattavl, er ikke interessert i avl. De har slurvet med p-pillen, ikke tatt seg råd til/husket/giddet å kastrere, visste ikke at pus kunne bli gravid så ung, eller kanskje vil de bare ha søte små kattunger i hus for ungenes skyld.  Denne avlen vil nok desverre fortsette uberørt av denne foreningen. De slettet alle spørsmål rundt hvorfor de tror de kan favne denne gruppen, og hvordan det skal skje.

Det finnes noen som avler blandingskatter og tar seg godt betalt for dette. Noen avler også huskatter etter utseende. Jeg kan se for meg at disse er de eneste som kanskje ville benytte seg av å registrere sine katter for å avle på dem.  Klart at dette kan lure enkelte uerfarne kattungekjøpere. «Huskatt med stamtavle» – Fancy, ikke sant? Ikke rart den koster litt ekstra. Man kan til og med bestille seg laminert stamtavle, dersom man vil det. Denne type avl er og blir useriøs, uansett om man har et stykke laminert papir hvor «Mons» og «Sussi» er ført opp som foreldre.

 

Foreningen oppmuntrer til å avle på friske individer, det skal jo sies…

 

Står derfor valget mellom en katt som har hatt kronisk diare eller urinveissykdommer, ryggproblemer, og en katt som aldri har hatt slike problemer, så tar man den friske.

Utdrag fra deres utsnitt om valg av avlsdyr.

 

Seriøs avl, uansett om det er en eksisterende rase, eller om det er et planlagt avlsprogram etter andre kriterier, bør ha bedre retningslinjer når det kommer til avl og avlsdyr.

 

Videre bør man tenke på følgende:

 

Kattens kroppstype og størrelse går selvsagt i arv. Ønsker du å avle frem spesielt store katter ? Gepard-spreke katter ? Tunge typer, lange eller bittesmå?
(…)
Har du tenkt noe over om du ønsker å fremheve et spesielt utseende ? Ønsker du avkom som har spesielt store ører ? Små ører ? Buskete bryn ? Forskjellige farger på øynene ? Rundt fjes ? Spisst og langt fjes ? Tigersnute eller litt rottete ?

Har du en katt eller to med spesielle særtrekk, så kan det kanskje være en av dine delmål å bevare hos avkommet slik at også andre kan få glede av de?

 

At utseendet teller, er kanskje ikke så rart, ettersom et annet av foreningens hovedpunkter, er at de skal arrangere utstillinger. Jeg forsøkte tidligere å spørre dem om hvem som skal sette kriterier for avlsdyr, om det finnes kriterier i det hele tatt, og om dette er de samme som skal sette kriterier for utstilling. Hvilken kompetanse sitter de med når det gjelder dette? Dette spørsmålet, ble selvsagt slettet. Jeg er skeptisk til huskattavl som er så tett linket opp til utstilling, og det estetiske.

Med alt dette sagt, så setter jeg likevel pris på intensjonen, om å øke kattens status. Jeg setter pris på at de oppfordrer katteeiere til å ta ansvar, og til å chippe alle katter. Jeg synes likevel  dette er helt gal retning å gå i. Det handler ikke bare om de få som jeg tror vil benytte seg av tilbudet, men om holdningene, om hvilket signal man sender ved å si at huskattavl er greit.  I tillegg setter jeg ikke pris på å bli sensurert. Å slette istedet for å svare, er generelt en dårlig måte å håndtere kritiske spøsmål på.

Jeg har ingen problemer med å forstå at det kan være kult å få papirer på huskatten sin. Enda gjevere er det jo å få vist den frem på utstilling. Vi er jo så stolte av kattene våre.

Dersom du melder deg inn i en katteklubb godkjent av NRR, får du i tillegg til blandt annet katteblader og klubbkvelder, også muligheten til å registrere huskatten din i NRR sitt huskattregister. Du får da tilbake registreringsbevis fra NRR.

 

P1210677

 

Når det er gjort (og katten er kastrert, vaksinert og chippet), kan man melde katten på hvilken som helst av NRR sine utstillinger. Der blir huskattene stilt ut og bedømt av NRR-sertifiserte dommere.

Dette mener jeg burde være et bedre alternativ, dersom man ønsker å stille huskatten sin, men ikke ønsker å støtte foreninger som promoterer huskattavl.

 

blogg24

Chloe på NRR-utstilling

 

Er man mest interessert i å støtte en forening som jobber for huskatten, så kan du melde deg inn i Norsk Huskattforening. Denne foreningen ble stiftet i 1982, og har både fartstid og erfaring i å jobbe for katter og katteeiere.

Du kan lese mer om Norsk Huskattforening, og hva de jobber med her.

 

Norsk Huskattforening tar sikte på å bli et bindeledd mellom de organisasjonene som arbeider med kattespørsmål og et talsorgan for katteeierne overfor myndighetene. Til hjelp i dette arbeidet har vi zoologer, atferdsbiologer (etologer), veterinærer og jurister blant medlemmene.

 

Norsk Huskattforening oppfordrer også de som får kull på sine katter om å sørge for at de omplasseres seriøst mot betaling og at kattungene vaksineres, veterinærsjekkes, chippes og omplasseres med kontrakt. De ønsker bare ikke å promotere, eller tjene penger på, huskattavl, slik Norsk Huskatt Register gjør.

 

Inntil Norsk Huskatt Register innser at det gagner alle at organisasjoner samarbeider i stedet for å konkurrere og snakke nedlatende om hverandre, at de kommer lenger med å være åpne, enn med sensur, inntil de kan fortelle oss om deres kompetanse, og om hvordan de skal bruke medlemmenes penger på en måte som bidrar til en forberdring av huskattens status, håper jeg folk vil vurdere om deres medlemsavgift ikke heller burde gå ett annet sted.

 

 

Frisbee, gratulerer med dagen! *mimretid*

15. mars 2005 ble verdens fineste lille beardistroll født. Frisbee har bursdag, og fyller ni år i dag. Dagen ble feiret med griseører til hele gjengen, og ekstra kos og kokt kylling til bursdagstrollet. På slike dager blir det gjerne til at jeg henter opp igjen bilder dere allerede har sett tidligere. I år vil jeg rett og slett vise dere litt fra Frisbee sine første leveår. Den gang hadde jeg ikke blogg, men hjemmeside. Selvom denne siden ikke er oppe lenger, har jeg forstatt bildene som lå der. Da Frisbee fylte ett år, skrev jeg et lite dikt om go’gutten min. Det skal dere også få lese.

 

Mimretid :)

 

 

     

     

 

 

På denne hjemmesiden skrev jeg også små notater om hva Frisbee hadde foretatt seg, ting han lærte, hunder han møtte, og bøllestreker han gjorde… På en av sidene fant jeg dette:

 

Bøllestreker Frisbee har gjort:

  • Han har skrapet opp hele døra i gangen og mye av veggen på valperommet. NB: Ikke stenge Frisbee inne…eller ute…
  • Han klatret  i Unni’s gardiner, og rev ned alt sammen. Da var han nyoperert. NB: Burde kjøpe en gave eller noe til Unni…
  •  Frisbee gnager over ledninger som hører til data’n rett som det er. Ledningen til skriveren, strømledningen osv. Det er ikke meningen, ledningen bare havner inn i munnen hans når han tilfeldigvis tygger liksom. NB: Kjøpe mer maskeringstape til å lappe sammen ledninger med…

 

  Uvaner:

  • Løpe ned sheltiene med og uten hensikt.
  • Være litt for voldsom i sine kjærtegn når han møter ukjente mennesker. Han kan jo skremme vettet av folk.
  • Skrape opp vegger og tygge på dataledninger
  • Bryte seg ut av hundegården når det ikke passer han å være der

 

Hvorfor jeg er så glad i gutten min?

Han er en skikkelig go’gutt som alltid er positiv å ha rundt seg. Han vil være der det skjer, og møter hver dag med stor glede. Han er tillitsfull og kontaktsøkende ovenfor andre mennesker og dyr, og veldig stødig i gemyttet. Han gir meg nye utfordringer på agilitybanen, men er veldig dyktig (særlig når han klarer å konsentrere seg). Han er snill og god med alle, og ekstra forsiktig med små valper. Selv om han kan virke som en svevende turbo for de som ikke ser han her hjemme (noe han jo også absolutt er), så er han innerst inne en skikkelig kosegutt som vil sitte på fanget og kose akkurat som andre hunder og setter pris på stille stunder nå og da.

 

 

 

Med andre ord, er det ikke så mye som har endret seg på disse årene (Vi kunne kanskje lagt til en del «bøllestreker»…). Han er fortsatt min lille «Bomp». Min svevehund og urokråke. For hvert år som går, blir jeg bare mer og mer stolt av Frisbee’n min. Han har nå fått en viss verdighet blandet inn i fjasingen sin. Jeg setter så stor pris på den har er for meg, for Carlisha, og for Nommin.

 

Mitt aller fineste Frisbee-troll, gratulerer med dagen! Jeg er så utrolig glad i deg, at jeg får helt sommerfugler i magen av å tenke på at du er bikkjetrollet mitt!

 

Tenåringshund og byvandring

Jeg har vært på kveldsforedrag om «Tenåringshunden» i regi av Innlandet Hundesenter. Der fikk jeg høre at tenåringsperiden kan starte så tidlig som 4,5 mndr. Det betyr jo at jeg snart kan risikere å ha en slik tenåringshund i hus. Dette var dermed ikke det dummeste temaet å få litt ny input på.

Det gikk jo mye på ting som man stort sett vet, etter å ha hatt hund noen år. Foredragsholder fortale om tenåringshunder som har dårlig konsentrasjon, som ikke kan multitaske, som husker dårlig og som plutselig er i «spøkelsesalderen». Som følge av dette burde man trene korte økter, og aller mest på ting hunden kan fra før. Tenåringen kan også tilsynelatende «glemme» ting den allerede kan. Det ble lagt vekt på at tenåringshunder ikke mener å være vanskelige, men med ustabile hormoner, manglende selvkontroll og konsentrasjon, så kan det til tider bli litt «kaotisk» både inni og utenfor hodene deres. Har de drevet «ugang», så er det ikke vondt ment, de har rett og slett bare kjedet seg.

Selvom dette er ting man kanskje vet, er det absolutt ikke dumt å bli minnet på disse tingene. Å vite at det er helt normalt, og har naturlige årsaker, kan kanskje være til trøst.

Foredragsholder kom også med tips til hva man kan gjøre for å stimulere hunden mentalt, oppleve mestring, og dermed opparbeide seg god selvtillit. Tenåringsperioden er tid for psykisk modning.

 

 

Vi snakket også om det å leke med både jevnaldrende og voksne hunder. Jeg fikk også tatt opp mine bekymringer rundt samkjønnsaggresjon, og vi var alle enige om at disse bekymringene satt i hodet mitt. Dette henger jo igjen fra hunder vi hadde da jeg var liten, og har ingenting å gjøre med hundene jeg har nå. Likevel er det vanskelig å legge fra seg. Å sosialissere valpen/tenåringen med trygge gode hunder av samme kjønn, er uansett aldri feil.

Jeg ble også anbelfalt å dra på «hundeslipp», men jeg føler meg ikke helt klar for det. Jeg liker å vite hva slags hunder jeg slipper valpen min løs sammen med.

 

Lillepus har tatt pipeleka, og vil ikke dele!

 

Nå er jo Nommin heldig som har snille og gode voksne hunder her hjemme. Forholdet til Nommin og Carlisha nå gått fra å være «Nommin maser – Carlisha er tålmodig», til at Carlisha plutselig synes det er kjempekult å leke med Nommin. Deres lek er mye løping, lekebryting, og «kongen på haugen (kongen i lekekassa…)». I dag morges lekte Nommin først godt med Carlisha en god stund, mens Frisbee lå i sofaen med meg. Etter vi hadde vært ute en tur, var det Frisbee som tok over og lekte med valpen. «For en heldig valp», tenkte jeg da. Han har ikke bare én voksen som vil leke med han, men to gode og snille voksne som «står i kø» for å leke. Er så glad i de snille trolla mine!

Jeg vil nok etterhvert forsøke å finne noen andre fine voksne å sosialisere han med også. Det hadde han nok hatt godt av.

 

Da jeg skulle til Lillehammer tidligere i uka, tenkte jeg skulle ta med Nommin på bytur, for å gi han litt nye erfaringer, og for å øve på å gå i bånd. Det viste seg at Nommin går jo helt fint i bånd på bytur. Ikke noe problem. Vi parkerte på Lilletorget og gikk hele gågata frem og tilbake. Han gikk lykkelig og trygg mellom mennesker, barnevogner og andre hunder, med logrende hale og hevet hode. Han fikk kylling av en hyggelig mann, og fikk lov til å hilse på annen valp. Til slutt måtte vi stoppe hos Skomaker Hilroy, slik at jeg fikk vist frem gutten min. Jeg tror Nommin koste seg på bytur

På lørdag gikk vi tur i Moelv sentrum, hovedsakelig på fortau langs bilvei. Det var også en ny erfaring (vi har omtrent ikke biler «Borti Svingen«, skjønner dere). Det gikk også veldig fint, og jeg er jo enormt stolt av valpen min, som er så trygg og stabil i helt ukjente settinger.

I dag har jeg tittet på kurs jeg har lyst til å melde oss på. Det gleder jeg meg veldig over!

 

Jeg har forresten blitt litt flinkere til å bruke Endomondo. Det er jo over ett år siden jeg registrerte meg, men det er først nå at jeg har begynt å bruke det. Det er faktisk morsomt å se på hvor langt man har gått, hvor lang tid man har brukt, og ikke minst kart over hvor man har vært.

Jeg lager også små notater om hvilken hund jeg har hatt med meg, og prøver å legge ved et bilde der hvor jeg har fått tatt bilde. Rett og slett for å trigge egen hukommelse. Sammen med kart, distanse og tid, håper jeg at det etterhvert kan bli noe å titte tilbake på, blandt annet for å finne turforslag.

 

Turer fra de siste par dagene

 

Til tross for turer på 3 og 4 km, og masse kos og oppmerksomhet hjemme, har Carlisha vært innmari krevende de siste par dagene. Hun er så intens, og skrur opp instensiteten ytterligere hvis hun skulle miste oppmerksomheten min. Jeg sa til Mamma at hadde jeg ikke visst bedre, så hadde jeg trodd hun ventet løpetid. Det kunne det jo ikke være, for løpetiden hennes var jo akkurat over, sånn rundt nyttår. Da falt brikkene på plass. Innbildt drektighet. Igjen. Nå krysser jeg fingrene for at hun ikke bgynner med matvegringen. Det har jo vært det store problemet i forbindelse med innbildt drektighet tidligere. Så lenge hun spiser, skal jeg absolutt ikke klage på økt oppmerksomhetsbehov.

Dette ble jo litt om veldig mye forskjellig, men sånn blir det nå bare i blandt.

 

Ønsker dere en fin uke! :)

Chloe snurres rundt Dioz sin lillebrorpote

Dioz er en søt liten fyr, som setter stor pris på sine storesøstre. Han er dog overbevist om at han er kongelig, og at alle bør rette seg etter, og tilrette legge for, at Prins Dioz får det slik han vil. Det betyr at selv søstre må vike. Lillepus setter nok prinsen på plass, om det trengs. Chloe derimot kan lett snurres rundt lillebrorpoten…

 

Her er et godt eksempel på akkurat det. Jeg så Dioz hoppe opp på chinchillaburet der Chloe lå i kattesenga. Jeg skjønte hva han ville…

Bildene ligger i kronologisk rekkefølge.

 

 

 

 

 

 

 

 

Dermed endte Chloe opp i chinchillasengen, som hadde blitt gjenglemt oppå buret, og selvsagt er altfor liten til en katt.

Dioz sovner fornøyd i kattesengen.

 

 

Dekken til Carlisha og seler til Nommin

Forrige uke var vi og handlet på Hamar hunde- og smådyrfôr. Nommin måtte ha sele, og Carlisha skulle hatt et skikkelig dekken.

Jeg er jo klar over hvor dumt det kan høres ut at jeg vil kle på ei så bepelset bikkje dekken, men Carlisha blir fort både kald og våt inn til skinnet. Hun har en helt annen type pels enn Frisbee, og er mye kaldere av seg. Inne ligger hun gjerne ved peisen, eller under dyna. Er hun ute i kaldt eller vått vær, skjelver hun og har det kjipt. Hun har jo brukt store sheltiedekken av og til, for den satt litt langt inne, det å skulle handle eget dekken til en beardis… Carlisha er jo mye lenger i ryggen enn en sheltie, så disse ble jo selvsagt altfor korte. Et dekken burde jo dekke både godt oppover nakken, og ikke minst hoftene og rompa.

Endelig fikk Ishabikkja sitt helt egne dekken, som dekker alt det skal dekke, og som beskytter henne mot både nedbør og kulde.

 

 

Dekkenet er fra Globus Sport, har vannavvisende trekk utenpå, fleece inni og har fuskepelskrage. Det har elastiske strikker til å ha rundt bena, og refleksbånd.

 

 

Jeg har tidligere målt Carlisha til 70 cm i rygglengde, så vi gikk rett på å prøve ett dekken som var 72 cm i ryggen. Såpass måtte det være, for å dekke rumpa skikkelig. Problemet var jo da at dekkenet ble altfor stort i «omkrets». Carlisha er jo en slank hund, med tanke på hvor lang hun er.

I kragen er det stramming med strikk, så det var foråvidt ikke noe stort problem. Verre var det at uansett hvor mye jeg strammet inn reimene i livet, var det jo altfor stort! Jeg sydde derfor inn omtrent 6 cm på hver av «klaffene» som går underifra og opp mot ryggen. Mer kunne jeg ikke sy inn der, uten at det ble klumpene. Jeg måtte derfor også klippe av den ene reima, klippe av omtrent 15 cm, for så å sy den på igjen. DA passet dekkenet helt perfekt!

 

Her ser dere både strammingen i nakken, og klaffene/reima som måtte syes dobbelt

 

 

 

Nommin fikk ikke bare én sele, men TO! Han fikk først en Dogman sele str 3. Helt enkel sele å vokse i, og etterhvert vokse fra. Jeg tror den kostet rundt 150 kr.

 

 

Her har han forstsatt ganske mye å gå på. Faktisk vil den nok sitte bedre, når han får vokst litt mer rundt brystkassa.

 

 

Sporline fra Biltema

 

Vi hadde jo egentlig tenkt å bare kjøpe «voksesele» i denne omgang. Det blir ikke alltid som man tenker. Dermed ble det også en Doxlock sele, str XL. Selger mente dette ville passe en fullvoksen colliehanne. For å være sikre, prøvde vi selen på Frisbee. Frisbee hadde mye å gå på, så da vil den nok passe en voksen Nommin.

 

 

Nå kan Nommin bare vokse :D

Vi kjøpte også med en Y-stropp man kan feste på selen for mer stabilitet og bedre fordeling av trykk. Jeg har veldig lyst til å få laget personlige «borrelåsmerker» til sidene. Jeg må bare finne ut hvordan, eller eventuelt finne noen som tar på seg å lage. Tips taes i mot med takk :)

 

Frisbee fikk ikke noe nytt denne gangen. Ikke trenger han dekken, og selene fra da han var unghund, passer like godt i dag. Jeg har dog lyst på nye halsbånd til hele gjengen, men det får bli senere. Det er andre ting som står lengre opp på dyrenes ønskeliste :)

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

Facebook

Kontakt

Send en epost til bortisvingen@gmail.com eller bruk kontaktskjemaet

Sponsorer

Tusen takk for at dere gjør det mulig for meg å holde konkurranser her på bloggen!

Arkiv

Pass På Pus

Dyreblogger.no

Bloglovin’

bloglovin

Instagrams