Debut i Rallylydighet!
Nå har vi endelig noe gøy å fortelle om! I midten av august fikk jeg Nommin endelig rota oss på rallylydighetskurs! Dette er jo noe jeg har hatt lyst til lenge, men vi har bare ikke kommet oss avgårde. Ikke før Lene fortalte at det skulle være to-dagers nybegynnerkurs i Elverum.
Det var jo veldig motiverende at Nommin var så flink, og kunne flere øvelser fra før. Vi har trent litt LP, agility og freestyle innimellom, sånn for morro skyld, og det kom godt med. Vi hadde en flink og positiv instruktør, og to veldig fine kursdager.
Etter kurset begynte jakten på ei koselig gruppe å trene sammen med. Det er så mye mer motiverende å trene sammen med noen, enn det er holde på alene. Etter ett par treningskvelder bestemte jeg meg for å melde på vår første konkurranse. Jeg synes det er mindre skummelt å melde på konurranse før vi har rukket å trene så veldig mye. Da er jo forventningene til meg selv deretter.
Debuten skulle være 17. september, på stevnet til Lillehammer Brukshundklubb. Målet var å komme hjennom bana uten at Nommin (Mr. Bomullshode-Guttehjerne) «datt ut» og mistet kontakten med meg. Om vi disket eller ikke var ikke så farlig. Han kan jo øvelsene, men det er så fort gjort å bli distrahert.
Jeg var nervøs før vi kom i gang, det skal jeg innrømme. Heldigvis var jeg ikke alene. Flere jeg kjente fra trening skulle også debutere, eller starte for andre gang. Jeg og Nommin startet som nummer to, så etter briefingen var det rett og slett ikke tid til å være nervøs. Med en gang vi kom inn i ringen og begynte, glemte jeg alt som het nerver, fordi jeg følte selv at det fløt så fint og greit. Jeg følte jeg hadde med meg Nommin på alle svinger og øvelser. Kontakten var der, og det føltes godt og trygt.
Noen dobeltkommandoer og småplukk ble det likevel, men for meg beydde det ingenting, når selve løpet kjentes så fint ut. Jeg fikk en skikkelig «sammen følelse» av det. Jeg og Nommin.
Dobbeltkommandoene på lørdag tror jeg var stort sett på grunn av at jeg var litt usikker selv. Nommin trengte dem ikke. Dette på tross av at bana hadde dobbelt slalom og spiral rett etter hverandre. Det er mye «på plass» uten at det skjer noe annet, og det er det aller vanskeligste for meg og Nommin.
At vi skulle få 1. premie, 190 poeng (dvs. direkte opprykk til klasse to, om man ønsker), og nummer 5 i klassen, hadde jeg ikke trodd. Det ble trekt for noen dobbeltkommandoer, og én gang for at vi var for langt unna skiltet. Men hva betyr vel det? Vi fikk rødsløyfe og premier, og strålte hele kvelden!
På søndag var jeg faktisk ikke så nervøs før vi skulle i ringen. Jeg tenkte at gårsdagen kan vi leve ei stund på uansett. Og det mente jeg. Vi skulle starte aller først. Da vi kom ett par skilt inn i banen følte jeg at Nommin ikke var like mye «med» som dagen før. Jeg følte jeg kom med masse dobbeltkommandoer, og så for meg et kritikkskjema tettpakket med «DK» (dobbeltkommando). I motsetning til på lørdag, følte jeg at jeg faktisk trengte dobbeltkommandoene denne gangen.
Mot slutten av bana kom plutselig nervene også. Kanskje fordi det tross alt hadde gått rimelig greit, og såvidt jeg visste hadde vi ikke disket enda. Kanskje nervene kom fordi jeg følte at Nommin ikke var helt på nett? Jeg vet ikke. Vi kom oss nå i mål, og Nommin fikk masse ros og leverpostei. Jeg var uansett ganske så fornøyd med løpet, selvom jeg ikke hadde akkurat samme godfølelsen som dagen før. Nommin hadde ikke falt helt ut, han hadde ikke brydd seg om andre folk eller dyr på plassen. Vi hadde klart målene jeg hadde satt for helgen.
Treningskameratene våre sa løpet så veldig fint ut. Jeg trodde rett og slett at de hadde stått for langt unna til å høre alle de ørtenogfjørti dobbeltkommandoene mine, og tydeligvis ikke så at Nommin ikke var helt på nett.
Overaskelsen var derfor veldig stor da vi fikk 194 poeng og direkte opprykk, med soler og smilefjes på kritikkskjemaet!
Bare tre dobbeltkommandoer ble vi trukket for. Det at dobbeltkommandoene våre stort sett kommer under lineføringen, bekrefter jo bare det jeg visste: Vi må nå jobbe med å bygge opp enda mer positive forventninger til det å gå «på plass». Jeg må også trene på å ikke gi mer dobbeltkommandoer enn det som faktisk er nødvendig.
Senere på kvelden fikk jeg se bilder fra løpet. Bildene gjorde at jeg begynte å tenke litt på om følelsen av at Nommin ikke var helt med, kanskje kom aller mest av at jeg var usikker selv. På bildene ser han jo unektelig oppmerksom ut! Og resultatene var jo så mye bedre enn jeg hadde trodd. Det var godt å se bildene, og se at Nommin var mer oppmerksom enn det jeg hadde trodd.
Vi hadde det gøy, og vi storkoste oss, både i, og utenfor ringen. Litt konkurransenerver til tross. Jeg synes jo at man skal ha litt adrenalin i kroppen på konkurranse. Det er litt av det som er stas. Jeg har egentlig savnet det, og det ga mersmak. Ikke minst fordi stemningen var så trivelig. Folk er flinke til å oppmuntre og rose, både hverandre og hundene sine. Jeg satte også veldig pris på dommeren på søndag som hadde en liten «før-briefing-prat» om at hundene hadde ikke valgt å være der, det hadde vi mennesker gjort. Det var derfor vårt ansvar, og vår oppgave, at hundene trivdes og hadde det fint i ringen, uansett hvor nervøse man måtte være. Dette er jo noe jeg synes er utrolig viktig, uansett hva man holder på med sammen med hunden sin.
Til tross for direkte opprykk, kommer vi til å holde oss i klasse 1 ei stund til. Jeg vil gjerne se hvordan det går på bortebane, og i andre settinger, før jeg starter i klasse 2. Da må nemlig sele og bånd av. Selvom jeg egentlig synes det er veldig forstyrrende å gå med leiebånd, så er det en liten trygghet også. Vi har ikke planlagt når neste stevne blir. Jeg er litt usikker på om jeg skal vente til ny utesessong, eller om vi skal prøve oss på innendørsstevner. Da blir det helt nye utfordringer å ta fatt på.
Bildene av meg og Nommin i bana er tatt av Magni Stenen. Disse, og masse andre kule rallybilder, kan sees på facebooksiden Rallybilder!
I tillegg til rallytrening og jobb, har vi da fått tid til litt annet også. Både Nommin og Carlisha har vært på demensavdelingen. Nommin er der omtrent hver uke, men når Nommin har promperompe, er det fint å ha en vikar. Da stiller Carlisha opp.
Mange fine turer har det også blitt. Vi har hatt mye nydelig høstvær.
Isha har «pynta seg»
Håper dere har en flott høst!
Triks- og treningsvideoer
Dagene er blitt ganske travle, og ukene går fort. Plutselig er det altfor lenge siden vi lot høre fra oss, men nå skal jeg fortelle, og vise, litt av hva vi har holdt på med siden sist!
Hver dag består stort sett av tur, jobb og trening med bikkjene. Når det gjelder jobb har jeg avsluttet vårens ordinære valp- unghund- og hverdagslydighetskurs, og jeg har holdt triks- og aktiviseringskurs, samt innføring i utstilling. Jeg har også fullført modul 1 i hundetrenerutdannelsen!
Jeg har begynt med praksisen for modul 2 og 4 av hundetrenerutdannelsen. Det vil si at jeg skal ha åtte gratis privattimer, og jeg er godt i gang med disse. Senere skal jeg ha åtte konsultasjoner. I dag begynner vi valpekurs, som skal gå to ganger i uka. Så jeg skal nok ikke kjede meg i sommer heller 🙂
Isha følger med på undervisningen på hunddetrenerskolen (?)
Vi har ikke hatt muligheter til å dra på agilitytrening, da jeg som regel har holdt kurs på kveldene. Lydighet har jeg gått litt lei rett og slett. Jeg har lyst til å prøve rally-lydighet, men for å komme på trening i klubbene, må man først gå kurs, og det blir ikke før til høsten. Jeg kan liksom ikke nok til å holde på for meg selv heller.
Vi har derfor hatt det veldig gøy med å trene på triks og øvelser som er «bare for gøy». Det er mye verdi i det som er «bare for gøy». Det er jo slik med hunder som med oss mennesker, de man har det gøy med, de vil man gjerne være mere med. Når man ser bort i fra de «obligatoriske» lydighetsøvelsene, og tenker alternativt, kan man legge opp treningen etter hva som passer hund og eier. Tinka var veldig glad i å hoppe oppå ting. Nommin derimot er småredd for å miste bakkekontakten, så han trives best med triks på bakken. Han vil jeg derfor ikke lære de samme triksene jeg lærte Tinka. Nommin gjør andre ting. Slik kan man skreddersy øvelsene man trener på alt etter hva man synes er gøy.
Jeg har tatt noen små videoer av det vi trener på. Dette er på ingen måte ferdig og finpussa triks, det er ting vi jobber med 🙂
Første video er av Nommin som skrur av lyset i Innlandet Hundesenter sine lokaler. Han trives med å få noen «viktige» oppgaver. Klart det hadde vært mye lettere å bare skru av lyset selv, enn å bruke tid på å lære Nommin å gjøre det, men Nommin lyser opp, når han får beskjed om at det er på tide å slå av lyset. Det er blitt hans «greie», hans oppgave.
Stillingstittel: Selvutnevnt lysslukker ved Innalndet Hundesenter. Fancy, ikke sant?
Første klippet er fra da jeg fortsatt måtte stå nære lysbryteren selv. Nå trenger jeg ikke det lenger.
Neste video er en ny oppgave han holder på å lære, nemlig å rydde opp lekene sine. Her har vi ikke kommet så veldig langt enda, men det kommer seg.
Neste skritt er å gjøre Nommin sikker på hvor lekene skal, uansett hvor jeg er i forhold til lekekassa, samt at han må bli vant til at det alltid er lekene på gulvet som skal plukkes opp, ikke de som allerede er i kassa.
Den siste videoen er rett og slett bare fjasetriks og wannabe-freestyle. Jeg har jo veldig lyst til å lære mer om freestyle, og til å gå kurs. Desverre har jeg ikke sett noen kurs i nærheten. Enn så lenge koser vi oss med å trene, uten å egentlig ha noe annet mål og mening, enn nettopp å ha det gøy 🙂
Jeg har planer om å etterhvert lage steg-for-steg videoer om hvordan man kan lære inn noen av disse triksene. Det gleder jeg meg til å begynne med.
Som sagt er det ikke bare jobb og triksetrening dagene består av, det blir mange turer og mye kos også. Avslutter med noen mobilbilder (beklager kvaliteten) fra de siste ukene:
De dagene det har vært veldig varmt, har vi gått midnattsturer
Nommin møtte Alf på tur
Isha tok en «Frisbee» og fant seg ett gjørmespa
Natt «Borti Svingen», mens det enda er lenge til vi må stå opp
Lillepusen på tur
Nommin på hundeutstilling. Det regnet og tordnet, så vi gjemte oss inne i teltet. Men da ble Nommin så innmari nysgjerrig på hva som skjedde på utsiden!
Kos inne i utstillingsteltet
I skrivende stund høljer det ned, og det tordenværet kommer og går. Håper på bedre vær, og på at dere koser dere i sommer – uansett hvordan været er hos dere 🙂
Livstegn og mobilbilder
Her kommer ett lite livstegn fra oss igjen. Dagene er travle, men forutsigbare. Det blir lite blogging og lite bilder, men mobilbilder som er tatt i hytt og pine, det har jeg. Og de skal dere få se (bare dere tilgir meg for dårlig bildekvalitet).
Det har jo ofte vært slik med meg, at det er når jeg har det best, at det blir minst blogging. Er jeg i form til å være ute, så er jeg heller det. Blogging får jeg holde på med, når kroppen ikke vil på tur. Sånn sett får dere ta det som et tegn på at jeg har det fint, når det tar litt tid mellom hver gang det kommer livstegn fra oss.
Når jeg ikke er på jobb, er vi jo stort sett på tur. Jeg roterer mellom å ha med meg den ene, den andre, og begge to. De setter så stor pris på litt alenetid, at jeg tror det gjør opp for at de da må være hjemme alene mens jeg tar den andre på tur. Det er viktig for meg å få til alenetid med hver av dem.
Isha på tur nede ved Steinsholmen
Nommin selfies! (Nomsies?!)
Nommin på skogstur
Jeg har også vært på hundetrenerskolen igjen, og denne gangen hadde jeg med Carlisha. Vi hadde forelesninger om blandt annet ernæring, genetikk, stress og søvn.
Jeg syntes forelesningene var mye mer interessante, enn det Carlisha tydeligvis syntes
Litt katteprat og kattebilder bør jeg jo også få med:
Honey og Capone har fått øye på en stor fugl utenfor vinduet
Honey og Capone har begge forandret seg mye de siste ukene. Capone har endelig sluppet seg helt løs, og har plutselig blitt den lekne kattungen han skulle vært da han var liten, men heller måtte passe på søster. Honey har blitt en mammadalt uten like. Hun er veldig krevende. Nesten like krevende som Lillepus. Jeg føler meg veldig ydmyk for at jeg får være så spesiell for både Lillepus og Honey, og for all den kjærligheten de viser. Samtidig må jeg innrømme at jeg er glad jeg bare har to så intense katter. Hadde alle fem vært slik, hadde det blitt rent for mye.
Kattungene har vel sånn omtrent akkurat fylt ett år, hvis det stemmer at de var rundt 4-5 mndr da de ble funnet.
Honey og meg
Kattegården har stått oppe stort sett hele dagen, nå som det har vært så fint. Når til og med lille prinsesse Chloe går ut, og klatrer opp i klatretreet, da er er værforholdene mer enn godkjent.
Aller helst skal det være varmt og vindstille, synes Chloe
Junior har vært gjennom en urinveisinfeksjon, har fått renset tennene sine, og tatt urinprøve. Vi venter fortsatt på svar på urinprøven, men forhåpentligvis har vi fått bukt med infeksjonen. Jeg forstod det var noe galt da Junior begynte å hvese til kattungene. Han er jo vanligvis så mild og god med dem. Heldigvis er han tilbake til seg selv nå.
Til slutt vil jeg dele ett bilde jeg tok på demensavdelingen i dag. Nommin ba vennen sin med ut på gåtur i hagen, og vennen ble med. De ruslet, og skravlet. Jeg vet ikke helt hva de skravlet om, men det var kanskje heller ikke meningen. Nommin er innnmari god til å holde på hemmeligheter.
Det er slike øyeblikk som gjør det å være besøksvenn er så givende.
Turer i all slags vær, og hundene vi møter
Ednelig begynner de fleste faste turstiene å bli tørre nok til at de kan taes i bruk igjen etter vinteren. Jeg burde absolutt være flinkere til å finne nye turstier og nye steder, og jeg ser frem til topptur-kartet kommer ut (og det bør være like rundt hjørnet). Nå har vi ikke gått på vante stier på flere måneder, og da er de jo nesten som nye. Foreløpig koser vi oss veldig med det.
Været de siste par ukene har vært varierende. Vi har gått tur i…
…nydelig solskinn:
…øsepøsende regnvær:
…og i «blås-bort-vær»
Bikkjene bryr seg lite om vær og vind, de koser seg uansett. Nommin krangler litt med langlina, men det går seg vel til ettersom han blir mer vant til den igjen.
Jeg leser jo på mange ulike grupper og blogger at folk sliter med at de møter løse hunder som absolutt skal hilse på deres hunder. Det problemet kan jeg ikke huske å ha hatt, der har vi vært heldige (bank i bordet). Det som derimot gjentar seg, er at småhundeiere er overbevist om at Nommin skal spise hunden deres. Så løper de rundt da, og forsøker å plukke opp hundene sine, mens Nommin bare står og ser rart på dem. Nommin spiser ikke småhunder. Ikke Carlisha heller. Jeg har jo lomma full av godis, som smaker mye bedre!
For å være alvorlig, så forstår jeg at folk med små hunder blir skeptiske og redde når man leser om at små hunder blir skadet av store hunder i media. Jeg synes likevel det er en innmari dum måte å takle problemet på. De lærer jo de små hundene sine at «store hunder er faktisk så farlige, at mor må løfte deg opp og beskytte deg«. Jeg gir alltid disse ekvipasjene god plass, jeg går ut av stier, jeg venter, jeg får oppmerksomheten til hundene mine. Jeg gjør det jeg kan for at de skal kunne passere oss på en god måte.
Så møter du oss på tur, så ta det med ro. Vi venter. Vi holder avstand. La hunden din passere på de fire beina den har. Det går bra 🙂
Nommin møtte en stor Berner hanne på tur i dag, og jeg tror Nommin selv var litt redd der ett øyeblikk. Han er ikke vant til hunder som er så mye større enn han. Av både praktiske og pedagogiske grunner kunne jeg ikke løfte bikkja, så han måtte pent gå forbi selv. Neste gang føler han seg sansynlivis enda tryggere, ettersom han fikk oppleve at den store bamsen slett ikke var skummel i det hele tatt.
Ellers jobber jeg for tiden tre kvelder i uka, med barn og hund- valp- unghund- og hverdagslydighetskurs. Fine folk og flinke bikkjer gjør det til en veldig trivelig jobb!
Vi «Borti Svingen» ønsker dere ei fortsatt fin uke! Det er jo nesten helg 😀
Hva skjer i Lillepus-saken?
Jeg har jo hele veien vært litt usikker på hvor mye som er riktig å dele her på bloggen, når det gjelder Lillepus-saken. Det er jo tydelig at veldig mange vet veldig lite om at det finnes klagemuligheter når dyrlegen gjør feil. Etter å ha hørt om hva Lillepus gikk gjennom, og at jeg tar saken videre, har flere sagt «skulle øsnke jeg visste om disse mulighetene da jeg opplevde noe av det samme». Jeg har derfor bestemt meg for å fortelle om hva som foregår i denne saken etterhvert som det skjer, for så sansynligvis å skrive ett sammendrag og en artikkel når det hele er over. Foreløpig vil jeg utelate navn på klinikk og detaljer rundt journaler og kommunikasjon. Dette er jo ikke hemmelig, men jeg synes det er realt å gjøre det på den måten.
(Hvis du ikke har lest om hva som skjedde med Lillepus, vil dette innlegget sansynligvis ikke gi så mye mening for deg. Du kan lese forhistorien her.)
Det har jo skjedd en del siden jeg skrev om saken forrige gang. Jeg fikk jo aldri noe mer svar på brevet jeg sendte, annet enn at det ble takket for tilbakemeldingen. Det var ingen beklagelse, ingen svar på alle spørsmålene mine. Da jeg skrev det forrige blogginnlegget, hadde jeg mer eller mindre slått meg til ro med det, og håpte bare de hadde lært.
Etterhvert som jeg fikk alt som hadde skjedd litt på avstand, grublet jeg mer og mer på hvordan dette kunne skje. Hvordan kunne en tilsynelatende seriøs klinikk ta så feil? Og hvordan kunne de så overse mine spørsmål, og ikke en gang beklage det som hadde skjedd? Deretter gikk det smått og sen opp for meg at på grunn av dette ville Lillepus være uforsikret frem til hovedforfall. Dette ene sykdomstilfellet gjorde at hun brukte opp hele forsikringssummen sin (og enda en hel del mere).
Jeg bestemte meg derfor til å klage saken inn for Forbrukerrådet, og ga klinikken beskjed om dette. Da tok det bare noen dager før vi ble innkalt til møte «for å få svar på noen av spørsmålene våre». I januar var vi på dette møtet. Mamma var med meg. Jeg følte vi ble møtt med forståelse, og de innrømmet flere ganger at det hadde skjedd mye som ikke var bra. De prøvde seg på noen bortforklaringer og unskyldninger, men det var forventet. De snakket om etterpåklokskap, men jeg holdt fast ved at det var ikke snakk om etterpåklokskap, da jeg faktisk prøvde å si i fra der og da, mens Lillepus var syk, og medisinene ikke virket. Det skjedde feilbedømminger som aldri burde skjedd.
Vi ble enige om at jeg skulle sende inn ett brev om økonomisk krav, som vi så kunne diskutere videre. Jeg gjorde som avtalt, og sendte inn ett brev med en oversikt over hva vi hadde betalt både før og etter feilene ble gjort. Jeg skrev at jeg var åpen for å snakke om beløpene, da det kan være vanskelig å si akkurat hvordan hendelsesforløpet burde gått, og hvor mye lungebetennelsen til Lillepus hadde kostet, dersom det hadde gått riktig for seg.
Etter fristen for svar hadde gått ut, fikk jeg denne mailen:
Dermed begynte arbeidet med å klargjøre saken for Forbrukerrådet, og for Veterinærmedisinsk Rettsråd. Det var en god del jobb, da journalene måtte samles, og ikke minst forståes, attester fra andre dyrleger og vitneforklaringer måtte hentes inn, samt all kommunikasjon med klinikken måtte også legges ved. Jeg måtte sette meg inn i gjeldende forskrifter/lover og i de ulike sakgangene. I tillegg måtte jeg skrive selve klagebrevet, om hva jeg mener gikk galt, hvor det gikk galt, og jeg har brukt mye tid på å forsøke å forstå hvorfor. Jeg har skrevet kommentarer til journalene, og samlet i alt 15 vedlegg. Det ble med andre ord litt av noen bunker. Begge to er nylig sendt av gårde. Én bunke til Forbrukerrådet, og én bunke til Veterinærmedisinsk Rettråd.
Der står saken i dag. Noen av disse dokumentene kan jeg dele når saken er over. De som er spesielt interessert kan sende meg en mail.
Lillepus, hun har hjulpet til ved å sitte på bunkene med papir etterhvert som jeg har skrevet dem ut. Det var en innmari stri tørn for henne, men nå hun er tilbake til seg selv. Hun leker med «kattungene», fjaser rundt med pappesker, koser seg i kattegården, og rusler rundt i huset med meg, mens vi løser både små og store verdensproblemer. Jeg fôrer henne fortsatt med sprøyte to ganger om dagen, men nå er det bare fordi det har blitt en koselig «meg og Lillepus stund» som vi begge setter pris på.
Jeg er så takknemmelig for at Lillepusen min ble frisk. Det tenker jeg på hver eneste dag.
Lillepusen min <3
Lillepus (inni posen) og Capone
Til slutt ett bilde av alle de andre kattene:
Capone, Chloe, Honey (inni posen), Junior og Nommin (som tror han er en liten pusekatt)
Epilepsi hos hund
Jeg vet at flere havner på bloggen min etter å ha søkt på informasjon om hund med epilepsi. Det er faktisk noen av de mest brukte søkeordene for å komme hit. Epilepsi hos hund er ett tema jeg aldri vil bli ferdig med, og jeg vil forsøke å holde både meg selv, og bloggen, oppdatert. Derfor kommer denne artikkelen (som opprinnelig ble skrevet for over fem år siden) i en ny og oppdatert versjon).
Til deg som sitter og søker etter informasjon: Jeg beklager at du og hunden din er i en slik situasjon at du trenger denne informasjonen, men jeg håper at noe av det du leser på bloggen min vil hjelpe deg. Du må gjerne ta kontakt, hvis du føler for det. Jeg kan også peke deg i retning av større nettverk av mennesker som har vært akkurat der du er nå. Du er langt fra alene.
Epilepsi hos hund
Epilepsi er en samlebetegnelse for anfall grunnet funksjonsforstyrrelser i hjernens nerveceller. Anfallene kan arte seg på mange forskjellige måter. Det kan være alt fra rastløshet eller stirring ut i lufta, til kraftige grand-mal anfall med kramper og tap av bevissthet. Noen hunder har bare milde anfall nå og da, mens andre har hyppige kraftige anfall. Noen anfall sees kun i deler av kroppen, mens andre påvirker hele kroppen. Alt dette avhenger av hvilken del av hjernen, og hvor stor del av hjernen, som er affisert. Uansett er det som oftest svært skremmende å være vitne til at hunden får anfall, spesielt for første gang man opplever det.
Man sitter igjen med hundrevis av spørsmål, om hva som vil skje, hva man bør gjøre, hvordan hundens liv vil bli fra nå av, og om den i det hele tatt kan leve. Ettersom epilepsi kan arte seg så forskjellig fra hund til hund, finnes det ingen fasitsvar på disse spørsmålene. Epilepsi i seg selv er dog ingen dødsdom. Det første du bør gjøre, er å ta hunden med til dyrlegen for utredning.
Det skilles i hovedsak mellom to typer epilepsi. Idiopatisk epilepsi (primary) er medfødt og i noen tilfeller arvelig. Secondary epilepsy er typen hvor man finner en underliggende årsak til anfallene, som for eksempel ulike sykdommer, hodeskade eller hjernesvulst. Før hunden får diagnosen idiopatisk epilepsi bør det undersøkes at ingen av disse årsakene foreligger. På hunder med idiopatisk epilepsi vil man som regel ikke finne noe synlig galt med hunden.. De er jo gjerne like friske som andre hunder… all den tid de ikke har anfall.
Etter å ha utelukket underliggende årsaker til anfallene, har hunden fått diagnosen idiopatisk epilepsi. Hva nå?
Medisinering/behandling
Ofte vil ikke dyrlegen sette hunden på medisiner med en gang, de vil ofte vente og se om det kommer flere anfall først. Flere dyrleger er også restriktive med medisiner, dersom hunden ikke har mer enn et anfall i måneden. Dette vil bli vurdert opp mot hvor kraftige anfallene er, og ellers formen og situasjonen til hunden. Det kan ta tid å finne riktig medisin og dosering til hunden, men ikke mist håpet for fort. Det finnes flere medisiner og kombinasjoner man kan prøve. Dersom man føler at hunden lider for mye under utprøvingen av medisiner, er dette også noe du trygt kan ta opp med dyrlegen din.
Dersom ikke medisinen fungerer kan det være feil type eller feil dose til hunden. Det kan også være nok at vi ikke gir medsiner til rett tidspunkt eller til passende intervaller. Det kan være et uoppdaget underliggende årsak til anfallene slik som f.eks. hjernesvulst. Noen mage/tarm tilstander kan også påvirke hvordan medisinen blir tatt opp i kroppen. Andre ganger vet man rett og slett ikke hvorfor enkelte hunder ikke reagerer slik man ønsker på behandlingen de får.
Den vanligste medisinen å prøve har i mange år vært Fenemal. Det er tabletter man kan få i ulik styrke, som er raskt tatt opp i kroppen. Noen hunder får bivirkninger i form av sløvhet, tretthet, sjangling og økt drikkelyst, men hos de fleste blir dette bedre eller forsvinner helt, etterhvert. Fenemal kan gies i kombinasjon med kaliumbromid, en væske som kan blandes i maten. Kaliumbromid taes langsommere opp i kroppen, og om man starter med dette må man beregne ett par måneder før man kan oppnå den effekten man ønsker. Pexion er en nyere type medisin (godkjent 2013). Denne brukes til å kontrollere idiopatisk epilepsi, men er ikke godkjent til andre typer epilepsi. Også Pexion har flere bivirkninger som kan forventes å bli bedre etter de første ukene.
Hvis din dyrlege vil gi opp etter å ha kun prøv én type medisin, og sier det ikke finnes andre medisiner å prøve, da bør du bytte dyrlege.
Flere med epi-hunder velger andre alternative behandlingsmåter for sin hund, gjerne i tillegg til tradisjonell behandling. Dette kan være alt fra å tilføre visse vitaminer, eller legge om dietten helt. Akupunktur er også brukt. I tillegg finnes det flere naturmedisiner m.m. som er ment å skulle hjelpe lever og nyrer takle medisinering over lang tid. Marietistel fåes kjøpt i helsekostbutikker, og er mye brukt som leverstøttende. De fleste epilepsimedisiner går utover leverfunksjonen til hunden, og det er aldri for tidlig å begynne å ta hensyn til dette.
Det er ikke alltid målet er å få hunden 100% anfallsfri. Noen ganger kan man si seg fornøyd med å få anfallene mildere og sjeldnere, og det kan være bra nok. Desverre er det ikke alle hunder som blir bra nok av medisiner til å ha et godt liv. Da er det vårt ansvar å la den få slippe.
Dyrlegen vil som oftest at en hund på medisiner kommer inn for blodprøver med jevne mellomrom.
Skriv «dagbok»
Uansett om hunden allerede har diagnosen epilepsi, eller akkurat har hatt sitt første anfall, er det til stor hjelp for både veterinær, og etterhvert deg selv, å føre en logg over anfallene. Skriv ned når anfallet kom, hva hunden gjorde akkurat da, hvor lenge det varte, hvordan det artet seg, og om du kan komme på noe som trigget det. Skriv også litt om hva hunden har gjort den dagen, hva den gjorde da anfallet kom, og andre ting verdt å merke seg (har den spist noe utenom det vanlige?) Denne tar du med til dyrlegen, og bruker den til å følge med selv. Fere har oppdaget såkalte ”triggere” ved å føre dagbok. Kanskje det viser seg at hunden for eksempel får flere anfall rundt løpetiden, eller når den har vært stresset.
Har du mulighet til å ta video av hunden under ett anfall, eller få noen til å gjøre det, kan det også hjelpe din dyrlege. Det kan også være ett verktøy å se tilbake på, for å se om anfallene er blitt mildere eller kraftigere med tiden. Der og da, i de minuttene det står på, er nok ikke dømmekraften vår helt på topp, da det hele ofte oppleves skremmende.
Når hunden har anfall
Det er greit å innarbeide seg rutiner for hva man gjør når anfallene kommer. Det føles tryggere for både deg og hunden dersom du vet hva du skal gjøre. Her er alle folk og hunder forskjellige. og man må bare finne sin måte å håndtere ting på.
Det første man bør gjøre er å enten fjerne hunden fra ting den kan skade seg på, eller fjerne tingene, dersom du ikke vil eller kan flytte hunden. Hvis hunden har kramper kan bordhjørner gjøre mye mer skade enn selve anfallet. Hvis du ikke kan flytte hunden på et mykt underlag, kan man legge ett mykt teppe under hodet dens så de ikke slår seg så hardt mot golvet.
Slå av TV, høy musikk, skarpe lys og lignende. Ungå høye stemmer og bråk. Prøv så godt du kan å holde deg rolig. En ellers frisk hund vil normalt klare seg greit gjennom et epilepsianfall. Man vet jo ikke helt sikkert hvor mye hunden får med seg av det som skjer rundt den, men man kan anta at en eier i panikk vil gjøre vondt verre. Dette er spesielt viktig når hunden begynner å komme til seg selv. Fasen rett etter anfallet, kan bli betydelig bedre for hunden dersom den føler seg trygg.
Husk å se på klokka når anfallet begynner. Det føles ofte mye lengre enn det det virkelig er. Noter tidspunkt og varighet i dagboka senere. Man bør ikke prøve å pakke hunden inn i pledd o.l under eller rett etter anfallet. Dette fordi kroppstemperaturen kan øke under anfall, og dersom den blir for høy kan det bli farlig.
Etter ett anfall vil hunden som regel søke trygghet. Den kan være sjanglete og ustø og noe desorientert til å begynne med. Dette bør bedre seg ganske raskt. Når hunden oppfører seg normalt kan den få noe å drikke, samt en liten porsjon mat forå få opp igjen blodsukkeret. Ett anfall kan føles som om de har løpt maraton.
Hvis hunden har kraftige kramper i mer enn fem minutter, eller har gjentatte anfall samme dag, bør du kontakte dyrlege.
Liten video av tinka under et ganske mildt anfall:
Les, lær, vær nysgjerrig og kritisk!
Jo mere du vet, jo tryggere kan du bli på deg selv, det du gjør, og de beslutningene du tar. Det er ingen selvfølgelighet at alle dyrleger er like oppdaterte og flinke når det gjelder epilepsi. Ta gjerne med det du har lest på egenhånd til dyrlegen og snakk om det, still spørsmål og vær kritisk. Hvis noe føles veldig feil, kan det hende det er det. Ingen kjenner din hund bedre enn deg. Når det gjelder hvordan anfallene er, hvordan de har utviklet seg, hvordan hunden reagerer på behandlingen, så er du eksperten. Det kan være snakk om små nyanser som bare vi eiere ser.
Kom i kontakt med andre med epi-hunder
Når hunden får epilepsi, kan man føle seg veldig fortvilet, og alene. I tillegg til å lære seg om medisinering og behandling av hunden, skal man også takle hverdagen, med en hund som nå kan få anfall når som helst. Mange finner det utfordrende både praktisk og følelsesmessig, og det kan være godt å dele tanker og erfaringer med andre som er i samme situasjon. Det finnes faktisk mennesker rundt i hele verden, som setter livene på hodet for sin epi-hund, og de forstår akkurat hvordan du har det, hva du sliter med, og tankene du har. De vet hvordan du prøver å scanne hunden for tegn på om et anfall er i anmarsj, de vet hvordan det er å våkne til lyder om natten, de vet hvordan hjertet synker. Det er så godt å snakke med mennesker som vet. Og som forstår.
Det finnes flere utenlandske nettverk. Blandt annet har canine-epilepsy.com en veldig aktiv mailliste, med mange erfarne og kunskapsrike mennesker. Dersom du søker på ”canine epilepsy” på facebook, vil du også få opp et knippe grupper.
Vi har også en norsk side kalt Epilepsi hos hund. Her deles erfaringer, råd, tanker og følelser rundt det å ha en epi-hund i familien.
Denne artikkelen er publisert til minne om min Tinka (januar 2002- august 2013)
Andre artikler/bloggposter vedrørende epilepsi kan du finne her.
Du kan blandt annet lese historien om Tinka og epilepsimonsterne, eller mitt brev til meg selv, dersom jeg kunne sende ett brev tilbake i tid, til den dagen Tinka fikk sin diagnose.
Sover hunden din godt nok?
Sover hunden din godt nok? Det er det kanskje mange av oss som ikke har tenkt over før. Kvaliteten på søvnen hundene våre får, er viktig for både helse og velferd. Det er mange misoppfatninger blandt folk når det gjelder hunder og søvn, og minst like mange «rare» (men sikkert velmenende) råd. Ofte går disse rådene på å begrense hundens frihet mest mulig. Man bør stenge den inne på ett rom, eller i bur, slik at hunden «vet hvor soveplassen er«. Hunden skal helst ikke få drikke vann om natten slik at «den ikke tisser, eller vekker deg for tidlig om morgenen«. Hunden skal ligge i ro natten gjennom. «Om natten sover man her i huset«.
Dette er alle råd og sitater jeg har sett i løpet av bare den siste uken. Er man ny hundeeier, er det ikke usansynlig at man hører på disse rådene. En hund som ligger musestille hele natten, til mennesket bestemmer seg for at det er tid for morgenturen, høres jo innmari praktisk ut, ikke sant?
Men er det naturlig og bra for hunden? Hvordan blir kvaliteten på søvnen?
For å kunne forstå hundenes søvnbehov, må vi se spesielt på to viktige aspekter; det fysiske (hva skjer i kroppen og hjernen når hunden sover?) og det atferdsmessige (hva er naturlig for hunden?).
Fysisk
Søvn hos hunder er rent fysisk ikke så ulikt søvn hos mennesker. Hunder (som mennesker) sover i to stadier: REM (Rapid Eye Movement) og Non-REM/Slow wawe sleep (SWS).
Forskning viser at under REM- søvn er det mer elektrisk aktivitet i hjernen enn i våken tilstand. Hjernen slapper ikke av, men er derimot ganske aktiv. Man kan anta at hunder drømmer under REM-søvn, ettersom de har den samme hjerneaktiviteten, og øyebevegelsene (øynene går frem og tilbake) som vi mennesker har. Skjelettmuskulaturen derimot blir fullstendig satt ut av spill. Kjemiske endringer paralyserer skjelettmusklene slik at man ikke kan stå oppreist. Mennesker som går i søvne har vist seg å ha en defekt på disse skjelettmuskelene. REM- søvn er kun mulig hvis nakken er støttet. Hunder MÅ derfor ligge rett ut for å få denne viktige typen søvn. De bør altså ikke tvinges til å ligge sammenkrøllet i en liten hundeseng, og absolutt ikke i et altfor lite bur.
Så mye som inntil 50% av hundens søvn er REM-søvn. Hos eldre hunder mellom 10-20 %.
Slow wawe sleep (SWS) er den søvnen hunder sover mest. Dette er en avslappende tilstand i hjernen. Hjernen bruker mindre energi, og kjøles ned. Årvåkenheten og følsomheten er redusert, og kroppen forbredes til REM-søvn. Det er under denne søvnen at nye minner blir bearbeidet, og kroppen bruker sine ressurser til å reparere vev og muskler.
Allerede her har vi fått noen viktige retningslinjer for hvor viktig god søvn er for hundene våre, og hvordan vi kan legge til rette for at hundene våre skal sove godt. Etterhvert som vi går videre til det atferferdsmessige, og ser på hva som er naturlig for hunder, vil vi forstå behovet deres enda bedre.
Atferdsmessig
Hunder sover i gjennomsnitt 40% av søvnen deres på dagtid, og 60% på natten. Altså bør hunder få ha mulighet til å legge seg nedpå på dagtid, og vi må ha fortåelse for at hundene kan komme til å være litt våkne på natten.
Videre er hunder «sosiale sovere», og vil som regel ønske å kunne sove i nærheten av familien. De trenger trygghet og varme, og de fleste hunder foretrekker å sove på noe høyere enn gulvet, for eksempel i en hundeseng. Da er det kanskje ikke så rart at hundene ofte velger både sofaer og senger som yndet soveplass, dersom de får lov.
En gjeng sosiale sovere
Hundeseng som er litt forhøyet
Det er viktig å gi hundene valgfrihet. Har man mulighet, bør man la hundene få velge om de vil ligge nær familien, eller om de vil gå og legge seg for seg selv. De bør få lov til å variere både underlag og tempratur så langt det er mulig. Flisbelagt gulv er som regel kjøligere enn tregulv, tepper og senger, og kan gi hundene en god og kjølig variasjon, hvis de føler seg for varme der de ligger. For å få sin REM-søvn, må hundene få mulighet til å ligge rett ut.
Det er helt naturlig for hunder å våkne i løpet av natten. De rusler litt rundt, drikker gjerne litt, endrer liggeplass og liggestilling.
Jo mer naturlig atferd hundene får lov å beholde, jo bedre vil de sove. Noen hunder vil stort sett ligge på den samme plassen hele natten igjennom, og det varierer hvor mye hver enkelt hund vil ha behov for å flytte på seg. De fleste hunder vil dog ha ett eller flere av disse behovene i varierende grad i løpet av natten.
Konsekvenser av for lite søvn
Konsekvensene av å få for lite søvn, er omtrent de samme som hos oss mennesker. Immunsystemet blir dårligere, og med det øker sjansen for sykdommer og infeksjoner. Evnen til å regulere kroppstemperaturen blir dårligere, og vektendring kan forekomme grunnet endringer i metabolismen. Som hos mennesker kan en rekke helseplager komme direkte eller indirekte av for dårlig eller for lite søvn.
Ettersom min (og bloggens) hjertesak er hunder med epilepsi, vil jeg også nevne at dårlig søvn hos hunder som er rammet av epilepsi, er en svært vanlig «trigger» for anfall.
En hund som sover dårlig vil få ett forhøyet stressnivå, de blir mer følsome for lyd og berøring, og de blir lettere skremt og skvetter oftere. Mangel på god søvn går også hardt utover konsentrasjonen. Læring går dermed mye saktere enn hos en hund som får god nok søvn. Dette bør vi ha i bakhodet når vi trener hundene våre.
Det er en del plager vi som eiere bør være klar over at hunden kan ha, og som kan påvirke søvnen i negativ retning. Smerter i muskler og ledd, samt kløe er vanlige «søvntyver» hos hunder.
Dyne, madrass, eller gulv? – Carlisha’s valg.
Søvn og bur
Bur om natten er mye brukt, og er ett av de vanligste rådene man får som førstegangseier, eller om man har problemer med hunden/valpen på nattestid. Ofte er også burene som brukes altfor små.
I ett stengt bur vil hundene ikke ha mulighet til å forlate liggeplassen dersom den føler seg utrygg. Ofte (i for små bur) vil ikke hunden ha tilstrekkelig plass til å strekke seg ut for å få den nødvendige REM-søvnen, og heller ikke mulighet til å skifte underlag eller bytte sovested, slik som er naturlig for den.
Noen anbefaler bur dersom man har en valp/hund som tisser om natten. Dette problemet blir riktignok ofte bedre hvis hunden blir puttet i bur, da hunder nødig vil gjøre fra seg der man sover. Å putte hunden i bur gjør dog ikke at følelsen av å måtte tisse blir borte. Derimot blir hunden liggende med denne følelsen hele natten. De fleste vet hvor ubehagelig det er, og hvor vanskelig det er å få sove om man da ikke får gått på do. Dette er ikke anderledes for hunder, enn for oss.
Hunder er sosiale sovere helt fra begynnelsen av livet
Hva kan vi gjøre for at hunden skal sove godt?
Hunden bør få velge hvor og når den vil sove eller hvile. Den bør få muligheter til å ligge litt opphøyd, og mange hunder setter stor pris på myke liggeplasser. Videre bør hunden ha muligheter til å legge seg på ett skjermet sted om den ønsker det, samtidig som vi bør huske på at hunder er sosiale sovere, og sover aller best i nærheten av familien sin. Videre er det viktig for hunder (som for mennesker) at de føler seg trygge og komfortable, og at de ikke føler seg stresset. Hunden bør selvsagt få ro når den sover.
Husk at sykdom og smerte vil gjøre søvkvaliteten dårligere, og vi må i slike tilfeller være ekstra flinke til å tilrettelegge for god søvn. En hund med muskel- og leddsmerter vil kunne være ekstra avhengig av å ligge mykt.
Gamle Pia (14 år) setter stor pris på å ligge mykt og godt
Søvn er livsnødvendig for hunder. God kvalitetssøvn er viktig for hundens fysiske og mentale helse. Ved at vi setter oss inn i hundens søvnmønster og behov, kan vi tilrettelegge for å gi hundene våre så god søvn som mulig. Trygge og gode hunder, vil ikke ødelegge nattesøvnen deres, selvom de får valgfrihet om natten 🙂
Kilder: L. Borg de Ward sine notater fra seminar holdt av Amber Batson
Vis bikkja hvem som er sjefen!
(» Reglene»er hentet fra blandt annet Establishing and Keeping Alpha Position, fritt oversatt og tillagt en liten klype sarkasme)
I forbindelse med de siste dagers store diskusjon om hvordan en viss blogger setter sin «dominante» hund på plass og viser hvem som er leder, har jeg sett mange rare sider linket til, deriblandt denne: Establishing and Keeping Alpha Position. Den synes jeg var så fasinerende og artig at jeg ble rent inspirert. Det er tydelig at dominanseteorien (desverre) lever i beste velgående. Hva slags liv lever man med hundene sine om man følger disse reglene? Bikkjene mine vet at det er jeg som har ressursene, og nettopp derfor er det jeg som bestemmer til syvende og sist. Jeg har dog ikke noe behov for å poengtere akkurat det i alt jeg gjør. Det høres bare slitsomt, ukoselig og innmari unødvendig ut.
Jeg får trøst av hundene mine når jeg er trist. Vi leker på gulvet, vi leker til og med dra-lek. Jeg bryr meg ikke om hvem som spiser først, og den eneste døra jeg vil gå ut foran hundene, er utgangsdøra (av den enkle grunn at jeg vil sjekke tunet for elg først) Når vi går tur, får hundene snuse så mye de vil. Vi går jo tur for at hundene også skal kose seg. Jeg bryter så og si hvert eneste punkt omtrent daglig. Og jammen går det bra læll.
For hundene våre, er vi allerede «lederen». Vi er den med resursene, vi er den hunden ser opp til, og tyr til. For hundene våre betyr vi allerede mer enn noen andre. Den respekten og kjærligheten skal vi gjøre oss fortjent til. Det føler jeg at jeg gjør aller best ved å vise hundene mine respekt og kjærlighet tilbake.
Fjasebilder med tullebikkjer
Påsken er vel overstått. Det har blitt ett par turer, og hele tre ettermiddager i treningshallen på Bokrudstad. Stor stas for både meg og bikkjene! Mens vi var i hallen, hadde jeg lyst til å få til noen bilder av meg selv og bikkjetrolla sammen. Igjen og igjen viser det seg at jeg og hundene har helt ulike oppfatninger av hvordan slike bilder bør være. Jeg har én plan, hundene troller sammen en annen. Etter et par tafatte forsøk på å få viljen min, går vi for deres plan: fjase kose leke rulle tulle.
Dette bildet synes jeg selv ble veldig koselig, og veldig typisk oss.
Carlisha prøvde jo tidvis å ligge pent, og ble lettere oppgitt over oppned gutten til høyre
Det må jo sies, at deres plan er som regel den beste. Fjasebildene er jo mye mer «oss», de viser mer personlighet.
Ett bilde hvor vi ser nogenlunde normale ut, lot de meg likevel få.
Glad gutt!
Nommin er jo ganske rå på å snurre rundt. Han trenger ikke store hintene for å vite hva jeg mener. Carlisha er litt forsiktigere i sine «snurrer» enda, og må helst vises med tydelige tegn. Synkronsnurring er fortsatt utforende, men veldig gøy!
Det er fortsatt innmari rart å ha bare to bikkjer. Noe mangler. Samtidig er det veldig koselig å ikke ha flere enn at begge kan være med på trening samtidig, og at jeg faktisk har energi til å trene dem begge to (selvom da er jeg rimelig sliten!).
Plutselig gjør både Nommin og Carlisha «Frisbee-ting». Carlisha satt plutselig i gang med høylytt bjeffing da vi skulle dra hjem fra Mamma i går. Nommin har begynt å tigge ved bordet, og Carlisha bjeffet plutselig på en bil vi møtte, da vi var ute og kjørte i dag. Det var en Frisbee-greie, som han igjen lærte av Tinka. Både bjeffing og tigging er jo egentlig uvaner. Jeg ignorerer dem, mens jeg i all hemmelighet blir varm om hjertet.
Denne uken skal jeg bare kose meg sammen med bikkjene og kattene, og lade opp til kursstart neste uke. De neste ukene blir det jobb tre kvelder i uka, med hverdagslydighetskurs, unghundkurs, og kurs for barn og hund. Gleder meg 🙂
Tiden etter Frisbee. Agilitytrening og bilder.
Først vil jeg takke for all støtte, koselige meldinger og medfølelse etter vi mistet Frisbee’n vår. Dagene etter Frisbee ble borte har vært rare. Anderledes. Flere har ytret bekymring for hvordan det går med Carlisha. Hun var jo Frisbee sin beste venn. Selv hadde jeg regnet med at det skulle gå greit. Hun er jo vant til at Frisbee er ett par uker hos Mamma nå og da, spesielt i forbindelse med løpetid. Men Carlisha visste nok bedre. Hver gang jeg kom inn utgangsdøra, trodde hun Frisbee ville komme rett bak meg. Da han ikke gjorde det, gikk hun og satt seg inntil veggen i stua, og bare tittet forvirret rundt seg. Der satt hun hele den første dagen. Ikke ville hun ha godis heller.
Jeg bestemte meg for å være litt ekstra aktiv med Carlisha de neste dagene, for å få tankene hennes over på noe annet. De siste par ukene har vi brukt mye tid på å trene ymse triks her hjemme. Det har vært koselig og morsomt. Vi kunne ikke gjøre sånt da Frisbee var her. Jeg savner Frisbee veldig. Jeg savner hans lykkelige vesen og hvordan han fikk med til å spurte ut i latter flere ganger om dagen. Jeg må jo likevel få si at det har åpnet for nye muligheter, når det gjelder aktivisering av Nommin og Carlisha her hjemme. Frisbee ble helt bajas hvis han forstod jeg trente med andre enn han. Og jeg lot han få viljen sin. Det var bare en av flere ting Frisbee fikk lov å styre etter Tinka ble borte. Skulle det trenes triks/lp/agility her hjemme – skulle det være med han.
Ett par andre ting Frisbee styrte var at han nektet Nommin og Carlisha å leke inne, og han nektet dem å tigge ved bordet. Det var hans jobb. Nommin og Carlisha begynner nå såvidt å utforske hva som er lov, hva de kan gjøre, når Frisbee ikke her.
Carlisha var ikke helt seg selv de første dagene, men med ett par trikse-økter om dagen gikk det raskt bedre. Hun har også fått være med på Nommin sin demensavdelig, og hun har trent agility. Nommin ser ikke ut til å være særlig berørt, bortsett fra noe forvirring over at ingen bjeffer når vi skal ut, og at han dermed føler han må ta på seg den oppgaven selv.
Det har vært godt for meg også, å prøve å holde meg opptatt med Carlisha og Nommin. Når Tinka ble borte, taklet jeg det ved å gå i skogen, gå hver eneste topptur på Ringsakerkartet. Denne gangen har jeg fokusert på å aktivisere bikkjene. I tilegg til at Nommin har vært på Elverum og fått prøve littegrann rally lydighet, har jeg også vært to ganger på Bokrudstad i påsken, for å trene agility med begge bikkjene.
Carlisha er tilsynelatende tilbake til sitt lykkelige vimse-hoppe-sprette-fjase vesen 🙂
Tenk at det dumme arret på nesa til Nommin, nå har blitt et kjært minne om Frisbee, og den gangen Nommin stod og slengte en gummiball i fjeset til Frisbee i omtrent en halvtime, før Frisbee veldig tydelig sa i fra at «NÅ ER DET NOK»
Nommin har også trent litt på ymse øvelser og triks for bakpartskontroll. Den er mye bedre enn hva den var da han var yngre, men han har fortsatt en del å gå på! Jeg håper jo at etterhvert som dette blir bedre, vil han også føle seg mer komfortabel på både stige og vippe.
Jeg har forresten nå laget en side på bloggen om meg som hundeinstruktør. Ta gjerne en titt 🙂
Og med disse bildene av fornøyde bikkjetroll, ønsker vi dere en skikkelig koselig påske!
Kommentarer