GODT NYTT ÅR!

Jeg og dyra har hatt en innmari koselig jul og romjul med venner og familie, og aller mest med oss selv.

Julaften var jeg og bikkjene hos Mamma på ettermiddagen/kvelden, slik vi alltid er. Da er det pysjamas, uhøytidelig stemning og god mat (helt sikkert med bikkjehår i). Akkurat slik jeg synes det skal være. Det er stor stas å spise julemiddag uten å tenke på stramme strømpebukser og trange bukselinninger over en altfor mett mage!

 


Riskrem til desert

 

 


Julegavepapir er morsomt!

 


Her har jeg gjemt godis inne i en tom pakke – for litt ekstra hjernetrim

 


Nommin vet godt hva som er i den krukka der

 

 

Jeg har jo ikke jobbet i det hele tatt i romjula (med untak av litt forbredelser til ny kursrunde), så det har blitt desto mere tid til fine lange turer. Været har vært mildt og fint, og i skogen har det heller ikke vært så glatt.

 


Her hadde jeg desverre ikke med noe annet enn mobilkamera

 

Vi har jo også vært så heldige å ha et lite lag med snø, som sørget for ekstra god romjulsstemning på turene våre.

 

 

Noen bilder av fineste Nommin!

 

 

 

 

 

Og bilder av det beste bustefjeset som finnes:

 

 

 

 

Kattene vil ikke ut noe særlig om dagen. Junior har sluttet å ville gå ut, og Lillepus maser ikke for å gå tur i hagen lenger. De er korte turer ute i kattegården, men nå er det innekos som er gjelder!

Jeg har to pusefrøkner som begge er veldig mammadalt. De krever veldig mye tid, kos og oppmerksomhet begge to. Og de har virkelig nytt å ha meg hjemme så mye som jeg har vært i jula.

 


Mammadalt #1 – Lillepusen

 


Når Lillepus ligger slik, vet jeg at jeg har fyra vel hardt, og det er på tide å slutte å legge i ovnen!

 

Nå kan jo ikke Honey måle seg med hvor krevende Lillepus er. Lillepus skal jo sprøytefôres, kikkertrenes, gåes tur med +++, Honey vil bare kose. Helst hele tiden. Så fort Lillepus hopper ned fra fanget, er Honey klar til å ta over.

 


Mammadalt #2 – Honey

 


Honey titter ned fra Chinchillaburet

 


Chloe blir jo aldri søt på bilder, men dette var ikke så aller verst

 


Sjefen sjøl – Junior

 

Jeg fikk gavekort på et kjøpesenter av Pappa til jul. Jeg dro dit i romjula, og brukte over en time i dyrebutikken! Dyra var veldig fornøyd med julegavene (og det var jeg også).

 


Den er rosa, den er fluffy og den piper. NY FAVORITT!

 


Slange som er fin å dra i

 


KONG kattemynteleke til kattene

 


Capone tester – og godkjenner!

 


Litt skeptisk til ballen som blinker til å begynne med. (Lillepus og Capone)

 

 

Ellers har jeg vært ute og spist med bestevenninna mi, Unni (og det er ikke ofte jeg spiser ute altså), fått god spekemat hos Pappa, og spist julemiddagsrester hos Mamma. Altfor mye spising, med andre ord. Men trivelig har det vært 🙂

Nyttårsaften spiste jeg taco hos Mamma (ja, enda mere spising), før vi dro hjem for å være hjemme med alle dyra når rakettene startet. Carlisha har jo alltid vært litt engstelig for raketter og krabbet under teppet med Lillepus slik hun pleier. Da jeg og Nommin tok en liten trikseøkt ved midnatt var likevel fristelsen for stor, og hun glemte rakettene. Pølsebiter var nok verdt risikoen, mente hun. Nommin enser ikke rakettene i det hele tatt. Vi bor jo heller ikke i et område hvor det er så mye av det.

Denne uken begynner hverdagen igjen, med demensavdelingen på tirsdag, og privattimer onsdag-fredag. Neste uke starter årets første kursrunde. Deretter går det slag i slag med jobb, webprosjekter, hundetrenerutdannelse, instruktørutdannelse for besøksvenn med hund i Røde Kors, rallytrening og triksetrening. 4. og 5. mars har vi fått en freestyleinstruktør til å komme å holde kurs for oss på Rudshøgda. (Vi har fortsatt ett par ledige plasser, så hvis dette er noe du kunne tenke deg, send en epost til meg!) I juli reiser jeg til Tallin for å holde foredrag og praksis på hundetrenerutdannelsen som holdes der. Jeg gleder meg til alt sammen, og tror 2017 blir skikkelig spennende! 😀

 

GODT NYTT ÅR !!

 

Julebrev fra Borti Svingen

Da kan julen bare komme! Julegaver er fikset, julebilder er tatt, og julematen står klar hos Mamma. Nå må jeg bare levere disse julegavene, finne frem det myke julepleddet til å ha i sofaen, og ikke minst julepysjen (med julestjerner på), og ikke minst ønske alle som titter innom bloggen min en riktig god jul!

 

 

Arbeidsåret ble avsluttet med foredrag og praksis med Hundetrenerskolen modul 1 i Lillestrøm, og jeg har tatt eksamen og avsluttet modul 2 i egen hundetrenerutdannelse. Jeg har fått oppleve så mye fint, hatt så mange interessante saker, og møtt så mange herlige folk og hunder i forbindelse med jobben min i år. Gleder meg til å ta fatt på et nytt år! 🙂

På nyåret starter vi et nettbasert prosjekt, og jeg har brukt en del tid på å filme og redigere videoer til dette. Jeg kan jo ikke legge ut filmene i sin helhet her enda (kanskje noen kan postes ved en senere anledning), men en liten smakebit på hva jeg har holdt på med, og på hva som IKKE kommer med i prosjektet, det kan dere få:

 

(Beklager dårlig kvalitet – uredigert råmateriale)

 

 

Jeg har det altså ganske gøy med å lage disse videoene. Jeg har ganske mange klipp som rett og slett ikke er brukbare til noe annet enn å le av…

Vi er jo så heldige at vi får bruke lokalet til å bare trene, fjase og ha det gøy også. Og det benytter vi oss av mye. Det er godt å holde på inne, når det er så surt ute. Jeg fikk også tatt noen nye bilder av meg og bikkjene sammen inne i lokalene (greit når man har det altfor rotete hjemme):

 


Isha vil kose, Nommin vil leke

 

 

 


Kosejenta mi <3

 

Nå utenom rally-sessongen blir det enda mer tid til «freestyle», triks og slike ting som er bare for gøy.

Filmen under er fra en treningsøkt tidligere i desember, hvor vi trente litt på å at vi skal hoppe samtidig, og på at Nommin skal rygge rundt meg. Begge deler er nytt for Nommin enda, men det kommer seg 🙂

 

 

Jeg må bare legge ved en video, som jeg egentlig ikke innså hvor koselig var, før jeg så den hjemme senere. Kameraet stod bare på etter jeg hadde gjort noen opptak som gikk på noe helt annet, og så skulle jeg bare bruke opp godisene før vi pakket sammen. Øvelsene vi gjør er jo ingenting, men se på halen til Ishabikkja! Å trene sammen med bestevennene sine, er det beste i verden, synes hun! (Nommin er ikke like begeistret over å dele godisen, treningen og mamsen sin med noen).

 

 

Sånn egentlig burde jeg vel begynne å tenke klasse 2 øvelser for Nommin, og klasse 1 øvelser med Carlisha. Jeg har nemlig som mål for 2017  å flytte Nommin opp i klasse 2, og begynne å konkurrere med Carlisha i klasse 1. Nå er det liksom sagt, så nå kan jeg ikke ta det tilbake 😉

Jeg fikk forresten en veldig hyggelig mail her om dagen:

 

 

Etter tre førstepremier (på tre stevner), alle direkte opprykk (190+ poeng), har Nommin fått mellomtittelen sin! Veldig stolt av det 🙂 Neste mål må bli RL2 (og delmålet er å i det hele tatt starte i klasse 2).

 

Hjemme er det for det meste rolig og fint. Alle kattene har det bra og er fysisk friske og fine. Junior begynner dog å bli dement, tror jeg. Han går ut, bare for å gå ett par meter og «glemme» hva han skulle. Da står han og mjauer til jeg peker nesa hans mot døra. Da er han smørblid igjen, og blir med inn. Han kan også glemme hvor maten står, og hvor doen er. Han er tydelig glemsk og desorientert, hvilket stemmer overens med demens, men i stedet for å bli innadvendt og mindre aktiv, har han «gått i barndommen». Han er stort sett smørblid. Han er mer kosete og leken enn han pleide å være, og leker ofte med de yngre kattene. Så lenge han har det bra, så gjør vi bare det beste ut av det. Jeg har satt både mat, vann og doer flere steder, så han lettere skal finne det han vil. Jeg er også påpasselig med å ikke endre på noe som berører han. Les gjerne mer om kattedemens her.

 

 

Det eneste som forstyrrer freden hjemme, er Lillepus og Nommin som har en slags greie på gang. Nommin pirker på Lillepus når hun er på do. Lillepus blir sint. Lillepus slår, og så er det i gang. Det er så mye bråk, og det både høres og ser helt forferdelig ut (fra mitt ståsted) når 25 kg hund «sloss» med en katt (selvom Lillepus er ganske godt «paddet»). Jeg blir jo oppskjørtet og snakker med streng stemme. Da stopper begge to og ser på meg. Så legger de seg i sofaen, SAMMEN, og furter fordi jeg brukte sinnastemme… Så jeg tror vel egentlig jeg ser dette som mer «big deal», enn det de to gjør selv.

 


Dette bildet er tatt etter en slik episode. Her furter de.

 

Nommin fikk en ny opplevelse på demensbesøk denne uken. «Vår» avdeling var stengt grunnet sykdom. Vi gikk derfor på naboavdelingen i stedet. Der er det beboere som er mer aktive og «tilstede». Nommin er jo ikke typen som tar alt mulig på strak arm, så jeg var litt spendt. Vi fikk vise frem triks, og beboerne ga han godis. Beboerne kastet lekene hans, og han plukket opp og puttet de i lekekassa. Det gikk så fint, og det er så godt å se at han har fått litt mer sikkerhet i seg selv, og at han føler seg trygg i rollen som besøkshund, selv på ny avdeling, med nye mennesker.

Vi fikk også julegave av «vår» avdeling. Det er så innmari koselig å bli satt pris på 🙂

 

 

 

Da er del vel på tide å poste noen julebilder?

 


Dette ble årets «God Jul bilde»

 

Og ingen skal si at Nommin ikke legger sjela si i julebildene!

 


«Se å få på deg reinsdyrhorna, Isha!»

 


Klar til å posere?

 


Der ja!

 

 

Jeg avslutter med en video av mine og Nommins julefjaserier, og ønsker dere ei riktig koselig jul! Kos dere masse!

 

 

 

 

Rallystevne på Hadeland

Lørdag var jeg og Nommin på vår tredje, og sessongens siste, rallykonkurranse. Vi har ikke trent så intensivt som vi gjorde før vår første konurranse. Da hadde vi tross alt bare en måneds tid fra vi begynte å trene rally og frem til konkurransen var. Denne gangen har vi tatt det litt mer med ro. Faktisk hadde jeg helt glemt at vi hadde meldt på, helt til pm’n kom på epost en uke før konkurransen.

Vi har trent en god del triks og hatt det veldig gøy med det, samt at vi prøver å komme oss på rallytrening en gang i uken. Nommin kan jo klasse 1 øvelsene, så jeg tror ikke det spiller så stor rolle akkurat hva vi trener, så lenge vi har det gøy. Det er med masse fjas og morro i bagasjen at vi kan holde på kontakten, også når vi kommer på konkurranse.

Dette var vårt aller første innestevne, og Nommin er ikke veldig vant til å være inne i haller. Han kjenner hallen på Lillehammer veldig godt, men utover det har han ikke vært i hall. Vi dro derfor på innetrening med Gjøvik Hundeklubb. Jeg ville ha en økt i fremmed hall før stevnet. Jeg ble igjen minnet på hvor mye mine følelser påvirker treningen vår. I denne hallen må man gjennom et ganske trangt inngangsparti med trapp, og forbi hunder som sitter og venter. Det blir veldig tett. Jeg vet at Nommin  ikke alltid tar nye steder og utfordringer på strak arm. Han kan bli litt usikker før han blir vant med situasjonen. Jeg får vondt i hjertet når Nommin blir usikker. Første og andre runde var jeg  ikke helt på nett på grunn av dette. Nommin var tilsvarende vimsete. Da vi hadde gått inn og ut to ganger, og Nommin fortsatt ikke hadde vist tegn til usikkerhet, roet hjertet mitt seg. Tredje runde var vi på nett begge to. Jeg kjente at jeg var mere meg selv, og da var Nommin det også. Viktig lærdom å ta med seg før helgens konkurranse!

Da vi ankom konkurransehallen på lørdag gikk jeg først inn og så på «forholdene». For å komme inn dit banen vår skulle være, måtte vi gjennom hallen hvor publikum satt, og hvor klasse 2 og elite skulle gå. Hundene skulle være i bur i denne hallen. Første innestevne, fremmed hall, støy, fremmede hunder, mye folk. Mammahjertet bekymret seg. Jeg valgte derfor å ta bilburet hans inn i hallen, så han kunne bli litt vant til lydene og luktene. Jeg måtte virkelig ta meg sammen for å senke skuldrene.

Når det var vår tur, og vi måtte gå gjennom hallen og inn i «slusa» der vi ventet, ble vi begge litt ufokuserte og usikre. Nerver er no’ dritt i blandt, og jeg er sikker på det var mye min skyld. Vi hentet oss litt inn igjen med ett par kontaktøvelser, men følte ikke at vi var helt der vi skulle vært. Det hjalp jo ikke på nervene at flere før meg hadde sagt at bikkjene deres aldri snuser på trening/konkurranse, men der inne hadde hundene satt nesa i bakken.

Vi gikk inn i rommet der vi skulle gå banen. Før vi passerte start dyttet jeg Nommin lekent, tok en snurr, og plutselig var alt som det skulle være. Den følelsen er fantastisk. Når for meg finnes bare Nommin, og for Nommin finnes bare meg. Jeg skravlet hele banen igjennom. Jeg tror det er min måte å avreagere på, så jeg ikke kjenner meg så nervøs. «SÅ FLINK DU ER, HERREGUD SÅ DYKTIG HUND, DU ER JAMMEN FANTASTISK». Nommin synes det er kult: «JA, HERREGUD SÅ DYKTIG JEG ER! JA, JEG ER VIRKELIG FANTASTISK!». Tror ikke det var i hans tanker å sette snuta i bakken en gang.

Da vi var ferdig hadde jeg absolutt go’følelsen. Men så kommer alle tankene. Husket jeg alle skiltene? Husket vi «sitt» der det skulle være «sitt», eller kanskje vi tok en «sitt» for mye? Hvor mange dobbeltkommandoer hadde jeg egentlig? Jeg skravler jo hele veien, så det er fort å gjort å si noe som oppfattes som kommando. For ikke å snakke om alle håndbevegelsene som kan føre til dobbeltkommandoer. Og hvorfor går jeg og suldrer med det leiebåndet? Nommin drar jo ikke i båndet, det er jo bare min dumhet og avreagering. Men jeg var fornøyd. Kontakten var der, vi hadde hatt det dritkult uansett!

Nervene kom tilbake da det skulle være premieutdeling for klasse 1. Det var vel rundt åtte som hadde disket, og disse leses opp først. Det er det verste å vente på, synes jeg. For det kan likegodt være meg. Noen hadde gitt godbit i banen, noen hadde tatt en venstresving i stedet for en høyresving. Ting jeg lett kunne gjort, og glemt. Det ene minuttet inne i banen, er litt borte fra hukommelsen, selvom følelsen av hvordan det gikk sitter i. Når alle «diskene» var lest opp, så senket skuldrene seg litt. Når de kom opp i poengsummene som gir førstepremie, da ble jeg kjempeglad! Da kan vi søke mellomtittel og greier! Det var jo over 40 stykker som skulle leses opp, så dette tok jo litt tid. Dommeren kom til 188 poeng, 190 poeng, 194 poeng, og jeg hadde enda ikke blitt lest opp. Begynte å tenke at da kunne vi jo ikke hatt flere enn så og så mange dobbeltkommandoer. Dommeren kom til 197 poeng, og da ble jeg overlykkelig! Rekorden på 194 poeng var jo slått for lengst! Ikke før vi kom til 200 poeng, full pott og andreplass, ble vi ropt opp! Vi hadde ikke blitt trukket for noen ting! Jeg svevde jo, og svever litt fremdeles 😀

Det var likevel ikke de 200 poengene og andreplassen som varmet aller mest. Det var dommerens kommentar på kritikkskjemaet.

 

blogg1

 

Vi hadde en finfin dag, sammen med herlige mennesker. Jeg trives virkelig i rallymiljøet. Folk er så positive og oppmuntrende, og så genuint glade på hverandres vegne. Jeg blir i så innmari godt humør av å være sammen med disse menneskene! 🙂

 

blogg4
Vi måtte posere nedenfor pallen, da stjerna mi har høydeskrekk…

 

Nå som vi kan søke om mellomtittel, og faktisk har 3 direkte opprykk til klasse 2, er det kanskje på tide å begynne å snuse på klasse 2 øvelsene. Den største endringen vil jo bli at hunden skal gå uten bånd. Det er jo en trygghet å ha det båndet, samtidig som det er litt plagsomt også, spesielt siden jeg går og fikler med det uten å tenke over det. I tillegg kommer blandt annet sitt – løp i fra  inkalling, åttetall med matskåler, hopp, og sitt-stå. Noe kan vi, noe må vi jobbe med. Nå har vi en god stund uten konkurranser som vi kan bruke å lære oss det vi trenger, og på å bli trygge på å gå uten bånd. Så spørs det om sessongen 2017 blir i klasse 2!

 

blogg3

 

blogg2

 

Slenger med ett kosebilde av Nommin og kattene. Nommin er klumsete, han river dem overende og buser inn i leken deres. Men kattene er så glad i vimsebikkja si 🙂

 

blogg5

Nytt kontor, rally, triks og demens

På tide med et lite livstegn fra oss igjen! Vi har (for oss) travle dager, og trives veldig godt med det.

Jeg skal fortelle litt om hva dagene våre går med på, men jeg aller først må jeg jo fortelle at Nommin har fylt tre år! Han hadde bursdag 7. november. Jeg synes ikke det er lenge siden jeg stod med han i armene på en parkeringplass på Hamar, og skulle få ta han med meg hjem for første gang. Jeg var helt skjelven, på gråten, overlykkelig og hadde magen full av sommerfugler. Min egen collie! De sommerfuglene kjenner jeg fortsatt. Hver eneste dag tenker jeg på hvor heldig jeg er som får ha Nommin i livet mitt. Og da kommer sommerfuglene lett 🙂

 

 

Jeg og Nommin trener fortsatt rally hver uke, men ikke riktig så intenst som vi gjorde fra vi gikk kurs og frem til vår første konkurranse. Jeg har dog planer om å starte i konkurranse igjen før jul 😉 Jeg trives best når vi kan trene avlsappet, og bruke tid på triks og fjaserier – bare for gøy. Og det gjør vi nå. Så får konkurranser gå som de går.

 

 

Her er en liten video av litt triks, og litt rally. Kjegleøvelsen kommer jo ikke før i de høyere klassene, men jeg synes det er gøy å trene på andre ting enn bare klasse 1 også. Klasse 1 kan bli litt ensformig. Legg også merke til juksemakeren helt i begynnelsen av videoen, som rydder opp to leker på en gang!

 

 

Vi går fortsatt på besøk til demensavdelingen hver uke. Der har han startet en slags lek med en av beboerne. Denne damen er veldig glad i katter, og har vært litt skeptisk til Nommin. Hun vil enda ikke ha han helt bort til seg, men hun er så morsom og leken, at hun gjerne vil leke med han. Leken er slik at hun river i stykker en avis (beklager til eieren av den avisen…), og ruller avispapir sammen til en ball. Jeg har forsøkt å ta med Nommin sine egne leker, men da sa hun at «hjemmelaget var best». Damen kaster avisballen til Nommin, Nommin leverer den til meg, og jeg kaster til damen. Det blir det mye morro av, og vi trener både hode og motorikk!

 

 

Over nyttår begynner jeg på en ny og spennende utdannelse innen Røde Kors. Jeg skal gå kurs for å bli instruktør for nye besøksvenner med hund. Dette er første kullet Røde Kors selv utdanner, og det er veldig spennende å få bli med fra start, når det er noe jeg brenner slik for. Jeg så denne annonsen, og tenkte at dette måtte jeg jo bare søke på. De fikk inn 30 søknader, og tok inn kun 10. Så jeg er veldig heldig 🙂

På jobb har jeg holdt valp-, unghund- og hverdagslydighetskurs. Neste uke er siste uke med kurs, og plutselig har jeg tidlig juleferie! Men arbeidsledig blir jeg heldigvis ikke. Jeg har planer om å lage videoer og annet materiale til et, enn så lenge, hemmelig prosjekt, og jeg har valpesosialisering hver tirsdag.

I forbindelse med hundetrenerskolen har jeg nå avholdt all obligatorisk praksis. Dette har vært både privattimer og konsultasjoner. Konsultasjonene har vært om alt fra aggresjon og redsler, til forholdet mellom barn og hund. Det har vært innmari spennende og lærerikt.

Jeg har nå fått innrede mitt eget kontor, noe jeg selvsagt synes er innmari stas. Det føles liksom mer allright å tilbringe så mye tid der, når jeg har mitt eget. For vi bruker mye tid der, jeg og hundene. Jeg har brukt bilder av egne hunder til å gjøre det litt personlig, og synes selv jeg har fått det riktig så koselig.

 

Isha er veldig fornøyd med eget kontor!

 

 

Den fine tegningen som Hanne tegnet, har selvsagt fått plass på veggen

 

Magnettavle, med magneter med egne bilder på. Både Tinka og Frisbee er selvsagt med.

 

Bildet av meg og bikkjene: Connect with your dog through your heart, not through a collar and a leash.
Bildet av Frisbee: Blessed is the person who has earned the love of an old dog.
Bildet av Tinka: Life isn’t about waiting for the storm to pass… but learning to dance in the rain.
Bildet av Nommin: Dogs speak, but only to those who know how to listen.

 

I tillegg til jobb, skole og hundetrening, er det selvsagt ei anna frøken som skal ha sitt. Ei frøken som skal klikkertrenes og gåes tur med, før hun kan slappe av i sofaen sammen med oss om kvelden. Fine magiske Lillepusen. Avslutter denne smårotete posten med et bilde tatt av meg og Lillepus på tur i hagen tidligere i høst.

 

Debut i Rallylydighet!

Nå har vi endelig noe gøy å fortelle om! I midten av august fikk jeg Nommin endelig rota oss på rallylydighetskurs! Dette er jo noe jeg har hatt lyst til lenge, men vi har bare ikke kommet oss avgårde. Ikke før Lene fortalte at det skulle være to-dagers nybegynnerkurs i Elverum.

Det var jo veldig motiverende at Nommin var så flink, og kunne flere øvelser fra før. Vi har trent litt LP, agility og freestyle innimellom, sånn for morro skyld, og det kom godt med. Vi hadde en flink og positiv instruktør, og to veldig fine kursdager.

 

 

Etter kurset begynte jakten på ei koselig gruppe å trene sammen med. Det er så mye mer motiverende å trene sammen med noen, enn det er holde på alene.  Etter ett par treningskvelder bestemte jeg meg for å melde på vår første konkurranse. Jeg synes det er mindre skummelt å melde på konurranse før vi har rukket å trene så veldig mye. Da er jo forventningene til meg selv deretter.

Debuten skulle være 17. september, på stevnet til Lillehammer Brukshundklubb. Målet var å komme hjennom bana uten at Nommin (Mr. Bomullshode-Guttehjerne) «datt ut» og mistet kontakten med meg. Om vi disket eller ikke var ikke så farlig. Han kan jo øvelsene, men det er så fort gjort å bli distrahert.

Jeg var nervøs før vi kom i gang, det skal jeg innrømme. Heldigvis var jeg ikke alene. Flere jeg kjente fra trening skulle også debutere, eller starte for andre gang. Jeg og Nommin startet som nummer to, så etter briefingen var det rett og slett ikke tid til å være nervøs. Med en gang vi kom inn i ringen og begynte, glemte jeg alt som het nerver, fordi jeg følte selv at det fløt så fint og greit. Jeg følte jeg hadde med meg Nommin på alle svinger og øvelser. Kontakten var der, og det føltes godt og trygt.

Noen dobeltkommandoer og småplukk ble det likevel, men for meg beydde det ingenting, når selve løpet kjentes så fint ut. Jeg fikk en skikkelig «sammen følelse» av det. Jeg og Nommin.

 

 

 

 

 

 

 

 

Dobbeltkommandoene på lørdag tror jeg var stort sett på grunn av at jeg var litt usikker selv. Nommin trengte dem ikke. Dette på tross av at bana hadde dobbelt slalom og spiral rett etter hverandre. Det er mye «på plass» uten at det skjer noe annet, og det er det aller vanskeligste for meg og Nommin.

At vi skulle få 1. premie, 190 poeng (dvs. direkte opprykk til klasse to, om man ønsker), og nummer 5 i klassen, hadde jeg ikke trodd. Det ble trekt for noen dobbeltkommandoer, og én gang for at vi var for langt unna skiltet. Men hva betyr vel det? Vi fikk rødsløyfe og premier, og strålte hele kvelden!

 

bloggkr

 

På søndag var jeg faktisk ikke så nervøs før vi skulle i ringen. Jeg tenkte at gårsdagen kan vi leve ei stund på uansett. Og det mente jeg. Vi skulle starte aller først. Da vi kom ett par skilt inn i banen følte jeg at Nommin ikke var like mye «med» som dagen før. Jeg følte jeg kom med masse dobbeltkommandoer, og så for meg et kritikkskjema tettpakket med «DK» (dobbeltkommando). I motsetning til på lørdag, følte jeg at jeg faktisk trengte dobbeltkommandoene denne gangen.

Mot slutten av bana kom plutselig nervene også. Kanskje fordi det tross alt hadde gått rimelig greit, og såvidt jeg visste hadde vi ikke disket enda. Kanskje nervene kom fordi jeg følte at Nommin ikke var helt på nett? Jeg vet ikke. Vi kom oss nå i mål, og Nommin fikk masse ros og leverpostei. Jeg var uansett ganske så fornøyd med løpet, selvom jeg ikke hadde akkurat samme godfølelsen som dagen før. Nommin hadde ikke falt helt ut, han hadde ikke brydd seg om andre folk eller dyr på plassen. Vi hadde klart målene jeg hadde satt for helgen.

Treningskameratene våre sa løpet så veldig fint ut. Jeg trodde rett og slett at de hadde stått for langt unna til å høre alle de ørtenogfjørti dobbeltkommandoene mine, og tydeligvis ikke så at Nommin ikke var helt på nett.

Overaskelsen var derfor veldig stor da vi fikk 194 poeng og direkte opprykk, med soler og smilefjes på kritikkskjemaet!

 

 

Bare tre dobbeltkommandoer ble vi trukket for. Det at dobbeltkommandoene våre stort sett kommer under lineføringen, bekrefter jo bare det jeg visste: Vi må nå jobbe med å bygge opp enda mer positive forventninger til det å gå «på plass». Jeg må også trene på å ikke gi mer dobbeltkommandoer enn det som faktisk er nødvendig.

Senere på kvelden fikk jeg se bilder fra løpet. Bildene gjorde at jeg begynte å tenke litt på om følelsen  av at Nommin ikke var helt med, kanskje kom aller mest av at jeg var usikker selv. På bildene ser han jo unektelig oppmerksom ut! Og resultatene var jo så mye bedre enn jeg hadde trodd. Det var godt å se bildene, og se at Nommin var mer oppmerksom enn det jeg hadde trodd.

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi hadde det gøy, og vi storkoste oss, både i, og utenfor ringen. Litt konkurransenerver til tross. Jeg synes jo at man skal ha litt adrenalin i kroppen på konkurranse. Det er litt av det som er stas. Jeg har egentlig savnet det, og det ga mersmak. Ikke minst fordi stemningen var så trivelig. Folk er flinke til å oppmuntre og rose, både hverandre og hundene sine. Jeg satte også veldig pris på dommeren på søndag som hadde en liten «før-briefing-prat» om at hundene hadde ikke valgt å være der, det hadde vi mennesker gjort. Det var derfor vårt ansvar, og vår oppgave, at hundene trivdes og hadde det fint i ringen, uansett hvor nervøse man måtte være. Dette er jo noe jeg synes er utrolig viktig, uansett hva man holder på med sammen med hunden sin.

Til tross for direkte opprykk, kommer vi til å holde oss i klasse 1 ei stund til. Jeg vil gjerne se hvordan det går på bortebane, og i andre settinger, før jeg starter i klasse 2. Da må nemlig sele og bånd av. Selvom jeg egentlig synes det er veldig forstyrrende å gå med leiebånd, så er det en liten trygghet også. Vi har ikke planlagt når neste stevne blir. Jeg er litt usikker på om jeg skal vente til ny utesessong, eller om vi skal prøve oss på innendørsstevner. Da blir det helt nye utfordringer å ta fatt på.

 

Bildene av meg og Nommin i bana er tatt av Magni Stenen. Disse, og masse andre kule rallybilder, kan sees på facebooksiden Rallybilder!

 

I tillegg til rallytrening og jobb, har vi da fått tid til litt annet også.  Både Nommin og Carlisha har vært på demensavdelingen. Nommin er der omtrent hver uke, men når Nommin har promperompe, er det fint å ha en vikar. Da stiller Carlisha opp.

 

 

Mange fine turer har det også blitt. Vi har hatt mye nydelig høstvær.

 

 

Isha har «pynta seg»

 

 

 

Håper dere har en flott høst!

 

 

 

Triks- og treningsvideoer

Dagene er blitt ganske travle, og ukene går fort. Plutselig er det altfor lenge siden vi lot høre fra oss, men nå skal jeg fortelle, og vise, litt av hva vi har holdt på med siden sist!

Hver dag består stort sett av tur, jobb og trening med bikkjene. Når det gjelder jobb har jeg avsluttet vårens ordinære valp- unghund- og hverdagslydighetskurs, og jeg har holdt triks- og aktiviseringskurs, samt innføring i utstilling. Jeg har også fullført modul 1 i hundetrenerutdannelsen!

 

 

Jeg har begynt med praksisen for modul 2 og 4 av hundetrenerutdannelsen. Det vil si at jeg skal ha åtte gratis privattimer, og jeg er godt i gang med disse. Senere skal jeg ha åtte konsultasjoner. I dag begynner vi valpekurs, som skal gå to ganger i uka. Så jeg skal nok ikke kjede meg i sommer heller 🙂

 

Isha følger med på undervisningen på hunddetrenerskolen (?)

 

Vi har ikke hatt muligheter til å dra på agilitytrening, da jeg som regel har holdt kurs på kveldene. Lydighet har jeg gått litt lei rett og slett. Jeg har lyst til å prøve rally-lydighet, men for å komme på trening i klubbene, må man først gå kurs, og det blir ikke før til høsten. Jeg kan liksom ikke nok til å holde på for meg selv heller.

Vi har derfor hatt det veldig gøy med å trene på triks og øvelser som er «bare for gøy». Det er mye verdi i det som er «bare for gøy». Det er jo slik med hunder som med oss mennesker, de man har det gøy med, de vil man gjerne være mere med. Når man ser bort i fra de «obligatoriske» lydighetsøvelsene, og tenker alternativt, kan man legge opp treningen etter hva som passer hund og eier. Tinka var veldig glad i å hoppe oppå ting. Nommin derimot er småredd for å miste bakkekontakten, så han trives best med triks på bakken. Han vil jeg derfor ikke lære de samme triksene jeg lærte Tinka. Nommin gjør andre ting. Slik kan man skreddersy øvelsene man trener på alt etter hva man synes er gøy.

 

Jeg har tatt noen små videoer av det vi trener på. Dette er på ingen måte ferdig og finpussa triks, det er ting vi jobber med 🙂

 

Første video er av Nommin som skrur av lyset i Innlandet Hundesenter sine lokaler. Han trives med å få noen «viktige» oppgaver. Klart det hadde vært mye lettere å bare skru av lyset selv, enn å bruke tid på å lære Nommin å gjøre det, men Nommin lyser opp, når han får beskjed om at det er på tide å slå av lyset. Det er blitt hans «greie», hans oppgave.

Stillingstittel: Selvutnevnt lysslukker ved Innalndet Hundesenter. Fancy, ikke sant?

 

Første klippet er fra da jeg fortsatt måtte stå nære lysbryteren selv. Nå trenger jeg ikke det lenger.

 

Neste video er en ny oppgave han holder på å lære, nemlig å rydde opp lekene sine. Her har vi ikke kommet så veldig langt enda, men det kommer seg.

 

Neste skritt er å gjøre Nommin sikker på hvor lekene skal, uansett hvor jeg er i forhold til lekekassa, samt at han må bli vant til at det alltid er lekene på gulvet som skal plukkes opp, ikke de som allerede er i kassa.

 

Den siste videoen er rett og slett bare fjasetriks og wannabe-freestyle. Jeg har jo veldig lyst til å lære mer om freestyle, og til å gå kurs. Desverre har jeg ikke sett noen kurs i nærheten. Enn så lenge koser vi oss med å trene, uten å egentlig ha noe annet mål og mening, enn nettopp å ha det gøy 🙂

 

 

Jeg har  planer om å etterhvert lage steg-for-steg videoer om hvordan man kan lære inn noen av disse triksene. Det gleder jeg meg til å begynne med.

 

Som sagt er det ikke bare jobb og triksetrening dagene består av, det blir mange turer og mye kos også. Avslutter med noen mobilbilder (beklager kvaliteten) fra de siste ukene:

 

 

De dagene det har vært veldig varmt, har vi gått midnattsturer

 

Nommin møtte Alf på tur

 

Isha tok en «Frisbee» og fant seg ett gjørmespa

 

Natt «Borti Svingen», mens det enda er lenge til vi må stå opp

 

Lillepusen på tur

 

Nommin på hundeutstilling. Det regnet og tordnet, så vi gjemte oss inne i teltet. Men da ble Nommin så innmari nysgjerrig på hva som skjedde på utsiden!

 

Kos inne i utstillingsteltet

 

I skrivende stund høljer det ned, og det tordenværet kommer og går. Håper på bedre vær, og på at dere koser dere i sommer – uansett hvordan været er hos dere 🙂

Livstegn og mobilbilder

Her kommer ett lite livstegn fra oss igjen. Dagene er travle, men forutsigbare. Det blir lite blogging og lite bilder, men mobilbilder som er tatt i hytt og pine, det har jeg. Og de skal dere få se (bare dere tilgir meg for dårlig bildekvalitet).

Det har jo ofte vært slik med meg, at det er når jeg har det best, at det blir minst blogging. Er jeg i form til å være ute, så er jeg heller det. Blogging får jeg holde på med, når kroppen ikke vil på tur. Sånn sett får dere ta det som et tegn på at jeg har det fint, når det tar litt tid mellom hver gang det kommer livstegn fra oss.

Når jeg ikke er på jobb, er vi jo stort sett på tur. Jeg roterer mellom å ha med meg den ene, den andre, og begge to. De setter så stor pris på litt alenetid, at jeg tror det gjør opp for at de da må være hjemme alene mens jeg tar den andre på tur. Det er viktig for meg å få til alenetid med hver av dem.

 

blogg11

Isha på tur nede ved Steinsholmen

 

Nommin selfies!  (Nomsies?!)

 

Nommin på skogstur

 

Jeg har også vært på hundetrenerskolen igjen, og denne gangen hadde jeg med Carlisha. Vi hadde forelesninger om blandt annet ernæring, genetikk, stress og søvn.

 

Jeg syntes forelesningene var mye mer interessante, enn det Carlisha tydeligvis syntes

 

 

Litt katteprat og kattebilder bør jeg jo også få med:

 

blogg6a

Honey og Capone har fått øye på en stor fugl utenfor vinduet

 

Honey og Capone har begge forandret seg mye de siste ukene. Capone har endelig sluppet seg helt løs, og har plutselig blitt den lekne kattungen han skulle vært da han var liten, men heller måtte passe på søster. Honey har blitt en mammadalt uten like. Hun er veldig krevende. Nesten like krevende som Lillepus. Jeg føler meg veldig ydmyk for at jeg får være så spesiell for både Lillepus og Honey, og for all den kjærligheten de viser. Samtidig må jeg innrømme at jeg er glad jeg bare har to så intense katter. Hadde alle fem vært slik, hadde det blitt rent for mye.

Kattungene har vel sånn omtrent akkurat fylt ett år, hvis det stemmer at de var rundt 4-5 mndr da de ble funnet.

 

blogg4a

Honey og meg

 

Kattegården har stått oppe stort sett hele dagen, nå som det har vært så fint.  Når til og med lille prinsesse Chloe går ut, og klatrer opp i klatretreet, da er er værforholdene mer enn godkjent.

 

blogg8a

Aller helst skal det være varmt og vindstille, synes Chloe

 

Junior har vært gjennom en urinveisinfeksjon, har fått renset tennene sine, og tatt urinprøve. Vi venter fortsatt på svar på urinprøven, men forhåpentligvis har vi fått bukt med infeksjonen. Jeg forstod det var noe galt da Junior begynte å hvese til kattungene. Han er jo vanligvis så mild og god med dem. Heldigvis er han tilbake til seg selv nå.

 

 

Til slutt vil jeg dele ett bilde jeg tok på demensavdelingen i dag. Nommin ba vennen sin med ut på gåtur i hagen, og vennen ble med. De ruslet, og skravlet. Jeg vet ikke helt hva de skravlet om, men det var kanskje heller ikke meningen. Nommin er innnmari god til å holde på hemmeligheter.

 

 

Det er slike øyeblikk som gjør det å være besøksvenn er så givende.

Turer i all slags vær, og hundene vi møter

Ednelig begynner de fleste faste turstiene å bli tørre nok til at de kan taes i bruk igjen etter vinteren. Jeg burde absolutt være flinkere til å finne nye turstier og nye steder, og jeg ser frem til topptur-kartet kommer ut (og det bør være like rundt hjørnet). Nå har vi ikke gått på vante stier på flere måneder, og da er de jo nesten som nye. Foreløpig koser vi oss veldig med det.

Været de siste par ukene har vært varierende. Vi har gått tur i…

 

…nydelig solskinn:

 

 

…øsepøsende regnvær:

blogg1

 

…og i «blås-bort-vær»

 

 

Bikkjene bryr seg lite om vær og vind, de koser seg uansett. Nommin krangler litt med langlina, men det går seg vel til ettersom han blir mer vant til den igjen.

Jeg leser jo på mange ulike grupper og blogger at folk sliter med at de møter løse hunder som absolutt skal hilse på deres hunder. Det problemet kan jeg ikke huske å ha hatt, der har vi vært heldige (bank i bordet). Det som derimot gjentar seg, er at småhundeiere er overbevist om at Nommin skal spise hunden deres. Så løper de rundt da, og forsøker å plukke opp hundene sine, mens Nommin bare står og ser rart på dem. Nommin spiser ikke småhunder. Ikke Carlisha heller. Jeg har jo lomma full av godis, som smaker mye bedre!

For å være alvorlig, så forstår jeg at folk med små hunder blir skeptiske og redde når man leser om at små hunder blir skadet av store hunder i media. Jeg synes likevel det er en innmari dum måte å takle problemet på. De lærer jo de små hundene sine at «store hunder er faktisk så farlige, at mor må løfte deg opp og beskytte deg«. Jeg gir alltid disse ekvipasjene god plass, jeg går ut av stier, jeg venter, jeg får oppmerksomheten til hundene mine. Jeg gjør det jeg kan for at de skal kunne passere oss på en god måte.

Så møter du oss på tur, så ta det med ro. Vi venter. Vi holder avstand. La hunden din passere på de fire beina den har. Det går bra 🙂

Nommin møtte en stor Berner hanne på tur i dag, og jeg tror Nommin selv var litt redd der ett øyeblikk. Han er ikke vant til hunder som er så mye større enn han. Av både praktiske og pedagogiske grunner kunne jeg ikke løfte bikkja, så han måtte pent gå forbi selv. Neste gang føler han seg sansynlivis enda tryggere, ettersom han fikk oppleve at den store bamsen slett ikke var skummel i det hele tatt.

 

Ellers jobber jeg for tiden tre kvelder i uka, med barn og hund- valp- unghund- og hverdagslydighetskurs. Fine folk og flinke bikkjer gjør det til en veldig trivelig jobb!

Vi «Borti Svingen» ønsker dere ei fortsatt fin uke! Det er jo nesten helg 😀

 

 

Hva skjer i Lillepus-saken?

Jeg har jo hele veien vært litt usikker på hvor mye som er riktig å dele her på bloggen, når det gjelder Lillepus-saken. Det er jo tydelig at veldig mange vet veldig lite om at det finnes klagemuligheter når dyrlegen gjør feil. Etter å ha hørt om hva Lillepus gikk gjennom, og at jeg tar saken videre, har flere sagt «skulle øsnke jeg visste om disse mulighetene da jeg opplevde noe av det samme». Jeg har derfor bestemt meg for å fortelle om hva som foregår i denne saken etterhvert som det skjer, for så sansynligvis å skrive ett sammendrag og en artikkel når det hele er over. Foreløpig vil jeg utelate navn på klinikk og detaljer rundt journaler og kommunikasjon. Dette er jo ikke hemmelig, men jeg synes det er realt å gjøre det på den måten.

(Hvis du ikke har lest om hva som skjedde med Lillepus, vil dette innlegget sansynligvis ikke gi så mye mening for deg. Du kan lese forhistorien her.)

 

Det har jo skjedd en del siden jeg skrev om saken forrige gang. Jeg fikk jo aldri noe mer svar på brevet jeg sendte, annet enn at det ble takket for tilbakemeldingen. Det var ingen beklagelse, ingen svar på alle spørsmålene mine. Da jeg skrev det forrige blogginnlegget, hadde jeg mer eller mindre slått meg til ro med det, og håpte bare de hadde lært.

Etterhvert som jeg fikk alt som hadde skjedd litt på avstand, grublet jeg mer og mer på hvordan dette kunne skje. Hvordan kunne en tilsynelatende seriøs klinikk ta så feil? Og hvordan kunne de så overse mine spørsmål, og ikke en gang beklage det som hadde skjedd? Deretter gikk det smått og sen opp for meg at på grunn av dette ville Lillepus være uforsikret frem til hovedforfall. Dette ene sykdomstilfellet gjorde at hun brukte opp hele forsikringssummen sin (og enda en hel del mere).

Jeg bestemte meg derfor til å klage saken inn for Forbrukerrådet, og ga klinikken beskjed om dette. Da tok det bare noen dager før vi ble innkalt til møte «for å få svar på noen av spørsmålene våre». I januar var vi på dette møtet. Mamma var med meg. Jeg følte vi ble møtt med forståelse, og de innrømmet flere ganger at det hadde skjedd mye som ikke var bra. De prøvde seg på noen bortforklaringer og unskyldninger, men det var forventet. De snakket om etterpåklokskap, men jeg holdt fast ved at det var ikke snakk om etterpåklokskap, da jeg faktisk prøvde å si i fra der og da, mens Lillepus var syk, og medisinene ikke virket. Det skjedde feilbedømminger som aldri burde skjedd.

Vi ble enige om at jeg skulle sende inn ett brev om økonomisk krav, som vi så kunne diskutere videre. Jeg gjorde som avtalt, og sendte inn ett brev med en oversikt over hva vi hadde betalt både før og etter feilene ble gjort. Jeg skrev at jeg var åpen for å snakke om beløpene, da det kan være vanskelig å si akkurat hvordan hendelsesforløpet burde gått, og hvor mye lungebetennelsen til Lillepus hadde kostet, dersom det hadde gått riktig for seg.

Etter fristen for svar hadde gått ut, fikk jeg denne mailen:

 

12666277_10153808880716011_1191461240_na

 

Dermed begynte arbeidet med å klargjøre saken for Forbrukerrådet, og for Veterinærmedisinsk Rettsråd. Det var en god del jobb, da journalene måtte samles, og ikke minst forståes, attester fra andre dyrleger og vitneforklaringer måtte hentes inn, samt all kommunikasjon med klinikken måtte også legges ved. Jeg måtte sette meg inn i gjeldende forskrifter/lover og i de ulike sakgangene. I tillegg måtte jeg skrive selve klagebrevet, om hva jeg mener gikk galt, hvor det gikk galt, og jeg har brukt mye tid på å forsøke å forstå hvorfor. Jeg har skrevet kommentarer til journalene, og samlet i alt 15 vedlegg. Det ble med andre ord litt av noen bunker. Begge to er nylig sendt av gårde. Én bunke til Forbrukerrådet, og én bunke til Veterinærmedisinsk Rettråd.

Der står saken i dag. Noen av disse dokumentene kan jeg dele når saken er over. De som er spesielt interessert kan sende meg en mail.

 

Lillepus, hun har hjulpet til ved å sitte på bunkene med papir etterhvert som jeg har skrevet dem ut. Det var en innmari stri tørn for henne, men nå hun er tilbake til seg selv. Hun leker med «kattungene», fjaser rundt med pappesker, koser seg i kattegården, og rusler rundt i huset med meg, mens vi løser både små og store verdensproblemer. Jeg fôrer henne fortsatt med sprøyte to ganger om dagen, men nå er det bare fordi det har blitt en koselig «meg og Lillepus stund» som vi begge setter pris på.

Jeg er så  takknemmelig for at Lillepusen min ble frisk. Det tenker jeg på hver eneste dag.

 

Lillepusen min <3

 

 

 

Lillepus (inni posen) og Capone

 

Til slutt ett bilde av alle de andre kattene:

 

Capone, Chloe, Honey (inni posen), Junior og Nommin (som tror han er en liten pusekatt)

 

 

Epilepsi hos hund

Jeg vet at flere havner på bloggen min etter å ha søkt på informasjon om hund med epilepsi. Det er faktisk noen av de mest brukte søkeordene for å komme hit. Epilepsi hos hund er ett tema jeg aldri vil bli ferdig med, og jeg vil forsøke å holde både meg selv, og bloggen, oppdatert. Derfor kommer denne artikkelen (som opprinnelig ble skrevet for over fem år siden) i en ny og oppdatert versjon).

Til deg som sitter og søker etter informasjon: Jeg beklager at du og hunden din er i en slik situasjon at du trenger denne informasjonen, men jeg håper at noe av det du leser på bloggen min vil hjelpe deg. Du må gjerne ta kontakt, hvis du føler for det. Jeg kan også peke deg i retning av større nettverk av mennesker som har vært akkurat der du er nå. Du er langt fra alene.

 

 

Epilepsi hos hund

Epilepsi er en  samlebetegnelse for anfall grunnet  funksjonsforstyrrelser i hjernens nerveceller. Anfallene kan arte seg på mange forskjellige måter. Det kan være alt fra rastløshet eller stirring ut i lufta, til kraftige grand-mal anfall med kramper og tap av bevissthet. Noen hunder har bare milde anfall nå og da, mens andre har hyppige kraftige anfall. Noen anfall sees kun i deler av kroppen, mens andre påvirker hele kroppen. Alt dette avhenger av hvilken del av hjernen, og hvor stor del av hjernen, som er affisert. Uansett er det som oftest svært skremmende å være vitne til at hunden får anfall, spesielt for første gang man opplever det.

Man sitter igjen med hundrevis av spørsmål, om hva som vil skje, hva man bør gjøre, hvordan hundens liv vil bli fra nå av, og om den i det hele tatt kan leve. Ettersom epilepsi kan arte seg så forskjellig fra hund til hund, finnes det ingen fasitsvar på disse spørsmålene. Epilepsi i seg selv er dog ingen dødsdom. Det første du bør gjøre, er å ta hunden med til dyrlegen for utredning.

Det skilles i hovedsak mellom to typer epilepsi. Idiopatisk epilepsi (primary) er medfødt og i noen tilfeller arvelig. Secondary epilepsy er typen hvor man finner en underliggende årsak til anfallene, som for eksempel ulike sykdommer, hodeskade eller hjernesvulst. Før hunden får diagnosen idiopatisk epilepsi bør det undersøkes at ingen av disse årsakene foreligger. På hunder med idiopatisk epilepsi vil man som regel ikke finne noe synlig galt med hunden.. De er jo gjerne like friske som andre hunder… all den tid de ikke har anfall.

Etter å ha utelukket underliggende årsaker til anfallene, har hunden fått diagnosen idiopatisk epilepsi. Hva nå?

 

Medisinering/behandling

Ofte vil ikke dyrlegen sette hunden på medisiner med en gang, de vil ofte vente og se om det kommer flere anfall først. Flere dyrleger er også restriktive med medisiner, dersom hunden ikke har mer enn et anfall i måneden. Dette vil bli vurdert opp mot hvor kraftige anfallene er, og ellers formen og situasjonen til hunden. Det kan ta tid å finne riktig medisin og dosering til hunden, men ikke mist håpet for fort. Det finnes flere medisiner og kombinasjoner man kan prøve. Dersom man føler at hunden lider for mye under utprøvingen av medisiner, er dette også noe du trygt kan ta opp med dyrlegen din.

Dersom ikke medisinen fungerer kan det være feil type eller feil dose til hunden. Det kan også være nok at vi ikke gir medsiner til rett tidspunkt eller til passende intervaller. Det kan være et uoppdaget underliggende årsak til anfallene slik som f.eks. hjernesvulst. Noen mage/tarm tilstander kan også påvirke hvordan medisinen blir tatt opp i kroppen. Andre ganger vet man rett og slett ikke hvorfor enkelte hunder ikke reagerer slik man ønsker på behandlingen de får.

Den vanligste medisinen å prøve har i mange år vært Fenemal. Det er tabletter man kan få i ulik styrke, som er raskt tatt opp i kroppen. Noen hunder får bivirkninger i form av sløvhet, tretthet, sjangling og økt drikkelyst, men hos de fleste blir dette bedre eller forsvinner helt, etterhvert. Fenemal kan gies i kombinasjon med kaliumbromid, en væske som kan blandes i maten. Kaliumbromid taes langsommere opp i kroppen, og om man starter med dette må man beregne ett par måneder før man kan oppnå den effekten man ønsker. Pexion er en nyere type medisin (godkjent 2013). Denne brukes til å kontrollere idiopatisk epilepsi, men er ikke godkjent til andre typer epilepsi. Også Pexion har flere bivirkninger som kan forventes å bli bedre etter de første ukene.

Hvis din dyrlege vil gi opp etter å ha kun prøv én type medisin, og sier det ikke finnes andre medisiner å prøve, da bør du bytte dyrlege.

Flere med epi-hunder velger andre alternative behandlingsmåter for sin hund, gjerne i tillegg til tradisjonell behandling. Dette kan være alt fra å tilføre visse vitaminer, eller legge om dietten helt. Akupunktur er også brukt. I tillegg finnes det flere naturmedisiner m.m. som er ment å skulle hjelpe lever og nyrer takle medisinering over lang tid. Marietistel fåes kjøpt i helsekostbutikker, og er mye brukt som leverstøttende. De fleste epilepsimedisiner går utover leverfunksjonen til hunden, og det er aldri for tidlig å begynne å ta hensyn til dette.

Det er ikke alltid målet er å få hunden 100% anfallsfri. Noen ganger kan man si seg fornøyd med å få anfallene mildere og sjeldnere, og det kan være bra nok. Desverre er det ikke alle hunder som blir bra nok av medisiner til å ha et godt liv. Da er det vårt ansvar å la den få slippe.

Dyrlegen vil som oftest at en hund på medisiner kommer inn for blodprøver med jevne mellomrom.

 

Skriv «dagbok»

Uansett om hunden allerede har diagnosen epilepsi, eller akkurat har hatt sitt første anfall, er det til stor hjelp for både veterinær, og etterhvert deg selv, å føre en logg over anfallene. Skriv ned når anfallet kom, hva hunden gjorde akkurat da, hvor lenge det varte, hvordan det artet seg, og om du kan komme på noe som trigget det. Skriv også litt om hva hunden har gjort den dagen, hva den gjorde da anfallet kom, og andre ting verdt å merke seg (har den spist noe utenom det vanlige?) Denne tar du med til dyrlegen, og bruker den til å følge med selv. Fere har oppdaget såkalte ”triggere” ved å føre dagbok. Kanskje det viser seg at hunden for eksempel får flere anfall rundt løpetiden, eller når den har vært stresset.

Har du mulighet til å ta video av hunden under ett anfall, eller få noen til å gjøre det, kan det også hjelpe din dyrlege. Det kan også være ett verktøy å se tilbake på, for å se om anfallene er blitt mildere eller kraftigere med tiden. Der og da, i de minuttene det står på, er nok ikke dømmekraften vår helt på topp, da det hele ofte oppleves skremmende.

 

Når hunden har anfall

Det er greit å innarbeide seg rutiner for hva man gjør når anfallene kommer. Det føles tryggere for både deg og hunden dersom du vet hva du skal gjøre. Her er alle folk og hunder forskjellige. og man må bare finne sin måte å håndtere ting på.

Det første man bør gjøre er å enten fjerne hunden fra ting den kan skade seg på, eller fjerne tingene, dersom du ikke vil eller kan flytte hunden. Hvis hunden har kramper kan bordhjørner gjøre mye mer skade enn selve anfallet. Hvis du ikke kan flytte hunden på et mykt underlag, kan man legge ett mykt teppe under hodet dens så de ikke slår seg så hardt mot golvet.

Slå av TV, høy musikk, skarpe lys og lignende. Ungå høye stemmer og bråk. Prøv så godt du kan å holde deg rolig. En ellers frisk hund vil normalt klare seg greit gjennom et epilepsianfall. Man vet jo ikke helt sikkert hvor mye hunden får med seg av det som skjer rundt den, men man kan anta at en eier i panikk vil gjøre vondt verre. Dette er spesielt viktig når hunden begynner å komme til seg selv. Fasen rett etter anfallet, kan bli betydelig bedre for hunden dersom den føler seg trygg.

Husk å se på klokka når anfallet begynner. Det føles ofte mye lengre enn det det virkelig er. Noter tidspunkt og varighet i dagboka senere. Man bør ikke prøve å pakke hunden inn i pledd o.l under eller rett etter anfallet. Dette fordi kroppstemperaturen kan øke under anfall, og dersom den blir for høy kan det bli farlig.

Etter ett anfall vil hunden som regel søke trygghet. Den kan være sjanglete og ustø og noe desorientert til å begynne med. Dette bør bedre seg ganske raskt. Når hunden oppfører seg normalt kan den få noe å drikke, samt en liten porsjon mat forå få opp igjen blodsukkeret. Ett anfall kan føles som om de har løpt maraton.

Hvis hunden har kraftige kramper i mer enn fem minutter, eller har gjentatte anfall samme dag, bør du kontakte dyrlege.

 

Liten video av tinka under et ganske mildt anfall:

 

 

Les, lær, vær nysgjerrig og kritisk!

Jo mere du vet, jo tryggere kan du bli på deg selv, det du gjør, og de beslutningene du tar. Det er ingen selvfølgelighet at alle dyrleger er like oppdaterte og flinke når det gjelder epilepsi. Ta gjerne med det du har lest på egenhånd til dyrlegen og snakk om det, still spørsmål og vær kritisk. Hvis noe føles veldig feil, kan det hende det er det. Ingen kjenner din hund bedre enn deg. Når det gjelder hvordan anfallene er, hvordan de har utviklet seg, hvordan hunden reagerer på behandlingen, så er du eksperten. Det kan være snakk om små nyanser som bare vi eiere ser.

 

Kom i kontakt med andre med epi-hunder

Når hunden får epilepsi, kan man føle seg veldig fortvilet, og alene. I tillegg til å lære seg om medisinering og behandling av hunden, skal man også takle hverdagen, med en hund som nå kan få anfall når som helst. Mange finner det utfordrende både praktisk og følelsesmessig, og det kan være godt å dele tanker og erfaringer med andre som er i samme situasjon. Det finnes faktisk mennesker rundt i hele verden, som setter livene på hodet for sin epi-hund, og de forstår akkurat hvordan du har det, hva du sliter med, og tankene du har. De vet hvordan du prøver å scanne hunden for tegn på om et anfall er i anmarsj, de vet hvordan det er å våkne til lyder om natten, de vet hvordan hjertet synker. Det er så godt å snakke med mennesker som vet. Og som forstår.

Det finnes flere utenlandske nettverk. Blandt annet har canine-epilepsy.com en veldig aktiv mailliste, med mange erfarne og kunskapsrike mennesker. Dersom du søker på ”canine epilepsy” på facebook, vil du også få opp et knippe grupper.

Vi har også en norsk side kalt Epilepsi hos hund. Her deles erfaringer, råd, tanker og følelser rundt det å ha en epi-hund i familien.

 

12717346_1148529825159716_1507619074100092828_n

 

Denne artikkelen er publisert til minne om min Tinka (januar 2002- august 2013)

 

Andre artikler/bloggposter vedrørende epilepsi kan du finne her.

Du kan blandt annet lese historien om Tinka og epilepsimonsterne, eller mitt brev til meg selv, dersom jeg kunne sende ett brev tilbake i tid, til den dagen Tinka fikk sin diagnose.

 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

Facebook

Kontakt

Send en epost til bortisvingen@gmail.com eller bruk kontaktskjemaet
ommeg3

Arkiv

Sgeh

Skandinavisk gruppe for etisk hundehold

Pass På Pus

Sponsorer

Tusen takk for at dere gjør det mulig for meg å holde konkurranser her på bloggen!

Bloglovin’

bloglovin

Instagram