En skikkelig fin helg
Jeg har hatt en fantastisk fin helg. Jeg har møtt herlige mennesker, og fått se, og kose med, alldeles nydelige dyr.
Helgen startet med en tur inn til Letohallen, hvor Adelkatten holdt utstilling. Jeg valgte å la mine katter stå over denne gangen, på grunn av de såre tannkjøttene de hadde i sommer. Ettersom jeg mistenker at det var en smitte de fikk sist de var på utstilling, vil jeg nødig risikere å gi det videre til andre. Dessuten vil jeg ikke stresse deres immunsystem. Selvom tannkjøttene er fine nå, velger jeg gi dem noen ekstra måneder.
Litt kjipt var det å være spent på venge av egne katter, men det glemte jeg raskt når det var så mange andre fine katter å se på, folk og snakke med, og stands å titte i.
Jeg fikk blandt annet hilse på Dioz sin lille(halv)bror, på fem måneder. En Mini-Dioz! Jeg så mye av Dioz i uttrykket hans. Han var også kjempetrivelig!
Dioz sin lillebror malte da jeg holdt han, og koste seg med biter av bananpannekake, akkurat som storebror
«Lillebror»
Lillebror på dommerbordet. Like trygg og god som Dioz var da han var på utstilling.
Ei nydelig lita abyssinerjente <3
En fin liten guttebaby
Som en fin avslutning på en fin helg, fikk jeg hilse på noen veldig søte små!
*pludrer med sin mykeste valpestemme*
Slik kunne jo jeg sitti i flere dager, jeg.
Håper dere har hatt en like fin helg som jeg har 
Her krysses fingre og labber for masse fint turvær i uken som kommer. Jeg er så glad for hver uke hvor vi kan gå tur i skogen og på jordene, uten å vasse i snø. Så fort snøen kommer blir turmulighetene så begrenset. Da blir det vanskelig å komme seg dit hvor hundene kan løpe løs. Vi sier heller ikke nei til turkmaerater, dersom noen har lyst til å bli med oss (hint hint).
Ha en finfin uke!
Å leve UTEN «epilepsi hos hund»
Jeg brukte flere år på å lære meg å leve med epilepsi hos hunden min. Det tok lang tid før jeg følte meg komfortabel på hvordan jeg best kunne takle sykdommen og anfallene, praktisk og følelsesmessig. Jeg måtte venne meg til å leve med usikkerheten om når neste anfall ville komme, om hyppigheten av anfallene ville øke, eller om de ville komme sjeldnere.
Jeg har skrevet artikler tidligere, om det å lære seg å leve med epilepsi hos hund. Jeg ante ikke at det skulle være vanskelig å lære seg å leve uten.
Jeg har jo alltid vært åpen om Tinka sin epilepsi. Vi har jo også vært åpne om at hun kom fra eget oppdrett. Jeg begynte å skrive om Tinka sin epilepsi på nettet i 2006.
For meg var det to ting som særlig hjalp. Jeg leste alt jeg kom over, forum, nettsider, rapporter, veterinærtidsskrifter fra utlandet hvor epilepsi var tema. Jeg lagret et utall søk som jeg fikk på epost hver gang en ny side med søkeordene ble registrert. Det andre som hjalp meg enormt, var å bli kjent med andre i samme situasjon. Da opplevde jeg for første gang at det fantes mennesker over hele verden, som hadde snudd livet på hodet, på grunn av en epilepsi-hund. De hadde de samme tankene og følelsene som meg. De forstod jo akkurat hva jeg følte, uansett hvor klønete jeg uttryke meg. De bare visste.
Jeg er fortsatt medlem på alle sider og maillister, jeg ble medlem av, eller startet selv. Rett som det er, kommer det også meldinger og mailer fra folk som har lest om Tinka på bloggen. Det er tydelig at behovet for å snakke med noen i samme situasjon er stort. Det følte jo jeg også. Når jeg leser innlegg og mailer om lange netter med anfall etter anfall, henter hodet og kroppen min frem følelser av hjelpesløshet, tanker om at «hvis vi bare kunne få sove nå, ville alt være tilbake til normalt i morgen». Man tørr nesten ikke håpe, men gjøre det likevel. Innestengt panikk. Må holde roen. Når morgenen kommer, kjennes natten surrealistisk. Natten var en helt annen verden. Skjedde det virkelig? Jeg leser om å våkne midt på natten av dunking, og jeg kan kjenne klumpen i brystet. Jeg kjenner lettelsen, når de skriver at at hunden bare drømte. Falsk alarm. Man puster ut, og smiler litt for seg selv. Jeg kan forstsatt ta og kjenne på usikkerheten ved å studere hvert minste skritt, hvert minste blikk. Går hun ustøtt? Sjangler hun? Ser hun klar ut i øynene? Er det noe på gang? Jeg vet hvor gjerne man vil ha svarene som ikke finnes. Kan hunden min bli gammel? Vil den ha et godt liv?
Jeg leser, og jeg er der. Følelsesmessig. Jeg er redd for at dette en dag vil være bare ord for meg. Ord, som beskriver situasjoner og følelser jeg ikke kan hente frem.
Hvordan kan jeg være der for mennesker som står midt oppi dette, dersom jeg ikke kan hente frem følelsene? Jeg kjenner at jeg distanserer meg, selvom jeg ikke vet om det er det jeg vil.
Jeg er SÅ takknemmelig for at Frisbee og Carlisha er friske. Jeg håper med hele mitt hjerte at de forblir friske livet ut. Det er likevel vanskelig å takle at ingen trenger omsorgen min lenger. Ikke slik Tinka gjorde. Tinka trengte MEG, ingen andre ville duge. Det kan jeg ikke si om noen av de andre dyrene mine.
Jeg var tunet inn på henne 24 timer i døgnet. Hvert skritt, hvert hopp, hvert blikk, ble observert i øyekroken, og analysert mer eller mindre ubevisst. Hvordan hadde hun det? Var hun påvirket av medisiner? Var det anfall i anmarsj? Var hun lykkelig? Uansett hva jeg planla, tenkte jeg gjennom hvordan Tinka ville takle det. Jeg var så tunet inn på henne, at jeg våknet om natten, gjerne ett par minutter før hun selv våknet av anfall.
Jeg er fortsatt tunet inn. Men det er ingen som sender signaler lenger.
Jeg har helt sikkert vært veldig dårlig til mye i livet. Akkurat å ta vare på Tinka, det var jeg god på. Jeg hadde kunskap, og magefølelsen satt akkurat der den trengte, for at jeg kunne ta beslutninger som føltes riktige for henne.
Å gi Tinka det aller beste livet hun kunne få, det ble livet. Det ble en så stor del av meg, av min identitet, at jeg føler en del på at jeg har mistet litt taket på hvem jeg egentlig er. Skal dette erstattes med noe annet? Skal den delen av meg som var helt dedikert til Tinka bare flakse rundt, helt uten mål og mening? Vanskelig å sette ord på.
Misforstå meg ikke. Aller mest savner jeg Tinka. Personligheten. Sjelen. Det klarer jeg ikke skrive om, knapt nok å snakke om.
Dette handler om et annet tomrom. Om det å plutselig leve uten epilepsi hos hund.
Et av de aller siste bildene av Tinka og meg
Fine lille Pia-mi på tur
På søndag var Mamma på hundeutstilling med Wishy og Lito (sistnevnte fikk til og med cert + BIR. Kritikk og bilde her). Mens de var borte, tjuvlånte jeg med meg Pia, og tok en liten tur på stranda ved jernbanemuseet på Hamar.
Pia er helt avrøytet, og fikk derfor på seg mariusgenser
Sheltie er jo ikke «min» rase, men akkurat når det gjelder Pia er jeg veldig myrsnipe. Jeg kan ikke forstå at det skal finnes vakrere sheltie enn henne.
Jenta i vinden
Poserer litt til ære for fotografen
Å leke er jo myyye morsommere enn å posere (foto: Unni)
Pia har jo dager hvor hun er stiv og støl i leddene sine. Dette ble veldig merkbart etter bestevenninen Tinka ble borte. Da hadde hun Pia par uker, hvor hun så ut til å ha veldig vondt, både fysisk og psykisk. Det virket som om hun bare hadde gitt opp hele livet. Pia var nok i sorg. Etter en stund ble Pia mer og mer seg selv igjen, men hun har fortsatt dager hvor Mamma gir henne smertestillende. Heldigvis er det ikke så mange av disse dagene enda, men jeg ville nå likevel være litt ekstra forsiktig med henne. Derfor bestemte jeg meg for å bære henne tilbake til bilen, da jeg synes hun hadde løpt nok.
Det syntes ikke Pia så veldig mye om…
Meg: Skal bære deg tilbake jeg, så du sparer bena dine.
Pia: !»#?@#¤&£%
(foto: Unni)
Beardistroll, nysnø og synkronløping
For ett par dager siden, var det en sånn grå og kald dag, hvor man i utgangspunktet ikke ser noen grunn til være mere ute enn nødvendig. Ja, med mindre man er beardistroll, og akkurat har fått nyss om at det ligger et tynt lag med nysnø på jordene. Det får nemlig beardsitroll sommerfugler i magen av. Den eneste måten å få bukt med disse sprudlende følelsene på, er å få løpe av hjertens lyst, slikke snøfugg fra snuten, og la nysnøen sprute i det man farer over med voldsom fart!
Nomnom nysnø
Full-Fart-Frisbee
Frisbee
Carlisha-mi
Ishebikkje = Svevebikkje
Beardisen ser for øvrig ut til å ha startet med en sport kalt «synkronløping». Man skulle tro at dette krevde sitt av planlegging og øvelse, men det faller seg visst helt naturlig, bare man er like glade og opprømte.
Synkronløping 1
Sykronløping 2
Synkronløping 3
Synkronløping 4
Når vi så kommer hjem, er det alltid ei som synes vi har vært borte altfor lenge…
Håper dere har en fin uke. Kos dere
Heksekatter og Gresskarpuser
Pusekattene har også fått være halloween-modeller! Det skulle jo bare mangle! Tanken var å ta bilder av Lillepus. Det er jo nærmest obligatorisk å ta halloweenbilder, når man har svart katt. Det endte med at alle tre innepusene svinset innom vårt lille provisoriske fotostudio. Chloe syntes det var så spennende, at jeg fikk henne nesten ikke til å gå vekk igjen.
Gresskar-Aby!
Dioz ble våt på føttene av det våte lauvet, og bestemte seg for å bare rusle av gårde. Han ville heller liggepå saueskinnet, kose seg, og titte på oss andre. Dermed ble det ikke flere bilder av han.
La ned en liten tøypose. Slike fungerer jo kjempefint som «kattefelle». Det var ikke lenge før jeg hadde en liten Chloe på fotosettet.
… og snart etter, en Lillepus også!
Hver gang jeg satte inn nye rekvisitter, kom Lillepus og Chloe for å titte. Nysgjerrigheten deres, gjør dem i grunn veldig enkle å ta bilder av.
Sitter pent for godis
Lillepus fikk øye på den aller misnte rekvisitten
Hvem har lagt igjen hatten sin her a?
Skulle tatt seg en flytur?
Lillepus syntes det var helt greit å sprade litt rundt i gresskathatt, så lenge forsyningen av Dreamies holdt seg god og stabil…
Mamma lurte på om jeg hadde photoshoppet inn både blader og «spindelvev». Vi jukser jo ikke heller! Ikke akkurat med det, akkurat denne gangen, i allefall.
Jeg ønsker dere en fin halloween, uansett om dere feirer eller ikke
Djeveltroll
Vi har en slik gravstøttelignende sak i hagen. Jeg aner ikke helt hvorfor den er satt opp, men jeg tenkte at vi burde jo ta nytte av den, i disse halloweentider. Frisbee ble med meg ut for å posere som skummelt djeveltroll! Desverre har ikke hagen min noe sol på denne tiden av året. Vi har knapt nok dagslys her midt inne i skogen. Derfor blir utebilder litt uskarpe og rare i fargen, hvertfall inntil jeg har lært å bruke kameraet mitt skikkelig, under dårlige lysforhold. I dette tilellet velger vi å late som om det bare gjør bildene enda skumlere! For joda, tenk at han er skummel!
Sånn kan det også gå…
Nå blir det ett par dager på sykehuset på Ottestad igjen, men jeg skal nå forsøke å få ut halloweenbildene av kattene også.
Kattemynte, hva er det egentlig? – Nye kattemyntekoseputer
Når energien strekker til, er det veldig koselig å sy litt. Spesielt koselig er det jo å sy kattemyntekoseputer, fordi da blir jeg så veldig populær hos kattene. Jeg har alltid selskap, når boksen med kattemynte står fremme! Så fyrer vi i peisen, setter på musikk. Da er det koselig «Borti Svingen».
Fordi jeg fikk motivasjonen over meg sånn plutselig, måtte jeg på dyrebutikken for å kjøpe flere små plastbokser med tørket økologisk kattemynte. Ingen av dyrebutikkene jeg var på, hadde større bokser. Hvis du har lyst til å sy, eller lage noe som inneholder kattemynte, eller bruke tørket kattemynte til noe annet, kan jeg anbefale å kjøpe en boks med kattemynte fra Catit. Denne reagerte kattene mine godt på, og den var drøy. Jeg har ikke funnet den i dyrebutikk nær meg, men vet at flere nettbutikker selger den. Ved å kjøpe en slik boks, får man mye mere for pengene, enn å ved kjøpe små refillsbokser, slik jeg gjorde denne gangen.
Jeg har valgt litt sterkere rosa- og blåfarger denne gangen, enn det jeg gjorde sist. Stoffet er kjøpt på Panduro. Prikker foran, pusestoff bak, myk fyllvatt iblandet tørket kattemynte inni.
I løpet av de siste par ukene, har jeg sydd 18 nye kattemynteputer. Noen skal gies vekk, noen skal vi beholde. Noen vet jeg ikke helt hva vi skal gjøre med enda. Mulig det blir ekstrapremier til en liten Give-Away for kattepuser. Vi har nemlig ett par katteleker fra «Enklere Liv» som også skal gies vekk. (Tusen takk, søster! )
Lillepus vil ikke dele…
Kattemynte er en urteplante, som inneholder noe som heter nepetalakton. Dette stoffet gjør at for mange katter utløses det er kjemisk reaksjon, hvor hjernen utskiller lyststoffer. Man tror at dette kan ha noe med at nepetalakton kan minne om kattens naturlige feromoner. Katter reagerer forskjellig. Noen blir lekne, mens andre blir kosete og fjasete. Noen blir veldig aktive, mens andre igjen bare blir salige. Det er greit å være klar over at noen få (spesielt ukastrerte hankatter), kan få litt agressive tendenser av kattemynte, uten at det er vondt ment. I slike tilfeller bør man nok fjerne kattemynten, og heller vurdere alternativer, slik som Valerianarot.
Effekten av kattemynte varer som regel 2-15 minutter, før effekten avtar. Deretter vil det gå ett par timer, før katten på nytt kan kjenne effekten. Jeg prøver derfor å la kattene kose seg med kattemynte kun en kort periode, for så å legge koseputene tilbake i posen. Dermed holder de både på lukten, og kattens interesse, lengre enn om de lå fremme hele tiden.
Hvordan man kan bruke kattemynte, varierer etter hvordan akkurat din katt reagerer. Man kan bruke det som belønning for at katten kommer hjem før mørkets frembrudd, for å oppmuntre til å klore på klorestativet, fremfor sofaen, leke med bestemte leker (istedet for noe den kanskje ikke bør leke med…), eller for å få pus til assosiere plassen sin med noe positivt. Man kan bruke det til å få katten til å mosjonere, eller til å slappe av, alt etter hvordan katten reagerer. Kattemynte er ikke farlig, og man kan gjerne bruke kattemynte bare for kos.
Enkelte katter vil ikke oppleve noen effekt av kattemynte. Dette dreier seg om omtrent 30% av alle voksne katter. Dette er høyst sannsynlig genetisk betinget. Mange katter har rett og slett ikke de nødvendige reseptorene for å reagere på kattemynte (Kilde: Hillspet.no). Kattunger yngre enn 3-6 mndr vil sjelden reagere på kattemynte, og hos eldre katter kan effekten avta, selvom de har reagert på kattemynte tidligere.
Jeg hat tatt en liten video av 4 katter, som definitivt har reseptorene som skal til, for å kose seg med kattemynte!
Vaksine og helsesjekk for alle seks kattene
I går var jeg og Mamma av gårde med seks katter, for at de skulle få sin årlige helsesjekk og vaksine. Før vi bestilte time, ringte Mamma rundt for å spørre etter pris. Den billigste klinikken skulle ha 1600 kr., den dyreste skulle ha 3100 kr. Det kan virkelig lønne seg med en ringerunde, når det gjelder slike ukompliserte ting som vaksiner. Vi fikk en veldig god pris hos Ketil på Sentrum Dyreklinikk i Lillehammer og valgte å dra dit. Ketil er jo allerede Dioz sin faste dyrlege, og tok vare på Tinka i alle år.
Det var jo litt av et lass vi hadde med oss. Dioz, Chloe og Lillepus satt sammen et stort bur. Junior måtte få sitt eget bur, da han blir gretten i bilen, og lar det gå utover andre, hvis han får sjansen til det. Blyh og Bowler satt i hver sin bag.
På venterommet
Dioz var førstemann. Han måtte taes av allergimedisinen på grunn av diare for ett par uker siden, og har derfor gått på kortison frem til vaksineringen. De skal helst ikke stå på Atopica (allergimedisnen) når vaksinen taes. Han begynner jo å bli vant til å være hos Ketil, på grunn av både allergi og tannkjøtt, så det var ikke noe problem. Han spankluerte rundt på bordet, høy i halen, fikk kos av både meg og dyrlegen, og malte da han skulle lyttes på.
Dioz veide 4,2 kilo.
Neste pus ut var Bowler. Han var nå mest opptatt av å rulle seg rundt, og få kos på magen.
Bowler veide 4 kilo.
Dyrlegen står klar med vaksinen. Bowler vil bare koses på.
Blyh var like kosete som sin bror. Han hadde den bedageligste hjerterytmen, og han gned seg inntil hånden til dyrlegen, mens han satte vaksinen.
Blyh veide 3,7 kilo.
Dyrlegen titter i ørene og munnen
Junir som hadde vært litt furten over å sitte i bur, ble mye blidere da han fikk komme ut av buret og opp på bordet. Siden han er elleve år, synes dyrlegen det var greit å strekke og tøye litt på han, for å sjekke om han begynte å bli stiv og støl. Det var ingenting å utsette på tøyeligheten til «gamlefar». Junior mjauet litt i det han fikk vaksina. Han måtte liksom si i fra at han ikke syntes noe om det.
Junior veide 4,6 kilo.
Lille søte Chloe var nysgjerrig og positiv. Jeg kan ikke få sagt det nok, hvor blid og medgjørlig hun har blitt, sammenlignet med hvor sær hun var en periode. Det var jo en periode hvor jeg måtte tvinge i henne både mat, vann og medisiner, for å holde henne i livet. Det gjorde nok sitt til at hun ikke hadde tillit til mennesker i det hele tatt. Etter hun ble frisk, og ikke lenger måtte tvinges til noe, har hun tatt en helomvending, og blitt den mest positive lille pusen.
Chloe veide 3,2 kilo.
Dyrlegen sjekker at øynene er klare og friske.
Lillepusen gjorde som hun vanligvis gjør, når hun er på ukjent sted, og ukjente mennesker vil ta på henne: Hun slenger magen i bordet, for da skal det noe til få flyttet på henne. Hun godtok alt dyrlegen gjorde, men man kunne lett se at hun mislikte hele opplegget. Når dyrlegen var ferdig med henne, la jeg armene rundt henne på bordet, og fjeset mitt mot hennes. Da kunne vi lukke ute alt det andre, og bare kose. Da begynte hun å slappe av og male. Jeg synes det var litt viktig at hun skulle få avslutte dyrlegebesøket med noe positivt. Dog tror jeg ikke det gjør noen forskjell. Neste gang kommer hun til å slenge magen i bordet og være like furt.
Lillepus veide 5,16 kilo.
Dyrlegen sjekker chip. Se det blikket hun sender Mamma (fotografen). Ingen tvil om at de to ikke er bestevenner.
Lillepus er generelt rimelig selektiv når det gjelder hvem hun liker. Hun er litt som Tinka var: Hvorfor skal man drive og sosialisere seg med andre, når man allerede har en hel familie man er glad i? Derfor var det veldig gøy at Lillepus plutselig bestemte seg for å være sosial og trivelig, da jeg hadde besøk av søstra mi for noen dager siden. Hun og Lillepus kjenner ikke hverandre, så jeg regnet jo med at Lillepus ville gjemme seg, til Irene hadde dratt igjen.
Når Lillepus kom opp til Irene for å kose, måtte jeg bare frem med kameraet. Om ikke annet, så for å kunne vise mamma bildene og si «Se! Hun er ikke alltid sær!»
Bildebevis!
Frisbee sin definisjon av «fin gutt» – Høstbilder
Jeg kom meg jo etterhvert ut og fikk tatt noen bilder av Frisbee og noen av høstfargene. Jeg begynte å bli litt bekymret for at høsten skulle bli borte for meg, før jeg kom så langt.
Jeg tok med meg Frisbee på stranda (noe som ikke var så innmari lurt, sett med etterpåklokskapens øyne), fant et buskas med fine høstfarger på, og ba Frisbee pent om å posere. Gutten poserte.
«Være fin gutt nå», da jeg til Frisbee, mens jeg så meg rundt etter flere fine farger, og justerte kameraet mitt. Plutselig fikk Frisbee en idé, som jeg selvsagt burde ha sett komme. Visst skulle han bli fin…
(Dårlige bilder, da de er tatt mot sola)
Jeg og Frisbee har nok i utgangspunktet litt forskjellige definisjoner av «fin». Frisbee synes det fineste og kuleste i verden, er sand i skjegget.
Han er nå fin, Frisbee’n min, selv når han har fått «pynte seg» etter egen smak
Det har vært et par såre uker nå. Sorgen over Tinka endrer form med ujevne mellomrom. Av og til kjennes den overveldende og kvelende, før den slipper litt, og lar meg puste igjen. I begynnelsen var jeg slik at jeg ikke ville sitte hjemme, jeg måtte finne på ting. Jeg var veldig rastløs. Nå er det mer vondt å dra ut på ting. Uansett hvor jeg drar, eller hva jeg gjør, tenker jeg at Tinka skulle jo vært med. Tenk hvor gøy hun hadde hatt det med alle menneskene som var på sheltietreff, eller hvor fint hun ville hatt det på stranda… Når jeg tenker slik, får jeg dårlig samvittighet ovenfor de hundene som faktisk er med meg. Snille og gode bikkjetrolla, som fortjener å ha hele min oppmerksomhet.
Heldigvis ser det ikke ut til at noen av dem legger merke til mine tanker, eller dårlige samvittighet. De virker lykkelige. Glade for å få være med.
Valpetreff på Sunborne Kennel
I dag har vi hatt valpetreff for sommerens sheltievaper. Åtte valper møtte opp, og alle var trygge og glade. I tillegg til masse kos og lek, ble det også tid til måling, stell, og demonstrasjon av hva som skjer på hundeutstilling.
Jeg tok omtrent 500 bilder! Jeg hadde jo tenkt å begrense med til 10-20 bilder på bloggen, men shit au! Er det noe bloggen min trenger nå, så er det valper, lek og livsglede. Her kommer derfor et relativt STORT bilderas fra valpetreffet.
Pia-min <3
Grunnen til at man bare bør ta hodebilder av Pia nå om dagen…
Pia har funnet ut hvem som har godis i lomma
Hilde viser frem at (Ra)Balder KAN ligge på ryggen
Hip Hop Harry blir målt med målestav til litt over 33 cm i mankehøyde
Hilde og Pia demonstrerer hva man gjør på utstilling. Og det ville jo alle være med på!
Mr. Nelson har fått en fot i munnen…
Tusen takk for en fin dag! Koselig å se de små igjen. En kjempefin gjeng var det
Jeg er ikke 100% sikker på at alle valpene ble med med på disse bildene. Det er helt tilfeldig, noen fikk jeg bare bedre bilder av enn andre. Bildene blir lagt ut på Sunborne Kennel sin facebookside. Hvis du er interessert i noen av bildene, kan du laste dem ned derifra, eller sende meg en mail på bortisvingen@gmail.com.
Pass På Pus
Dyreblogger.no
Bloglovin’
Instagrams
Kommentarer