Jeg hadde jo bestemt meg for å ta meg «bloggfri» en liten periode, hvertfall til over helgen, blandt annet på grunn av et håndledd som trenger en liten operasjon, og som gjør vondt, men jeg klarer jo ikke la være, når jeg har noe på hjertet…

For noen uker siden ble jeg med i en gruppe på facebook som er for båndtvang på katter. Der finner man mange forskjellige folk gitt! Naturlig nok finnes det en del som virkelig ikke liker katter, fordi de for eksempel tror kattene lusker rundt bilene deres, bare for å hoppe på dem og klore de opp så fort de selv snur ryggen til. Det finnes også noen kunskapsrike mennesker som er bekymret for hva kattene gjør med det norske økosystemet. Den siste tiden har det også kommet til en hel del «kattedamer». Noen veldig saklige, kan mye katt og  har mye vettugt å komme med. Men så er det alltid noen som må rope «dyremishandling» så fort det nevnes innekatter, eller enda verre: det å ha katt i bånd!

Jeg ble med i gruppen for å forsøke å rette opp noe av all feilinformasjonen som florerte om katter der inne, samt for å ytre min mening om temaet. Jeg er mot båndtvang, fordi det er urealistisk å få gjennom, men jeg tror også det hadde vært unødvendig, dersom man hadde fått gjennom et påbud om id-merking, samt kastrering for katter som ikke skal i seriøs avl. Antallet hjemløse katter hadde da gått kraftig ned, og ettersom det er de hjemløse kattene som gjør det aller største innhugget i økosystemet, hadde kanskje både vi som tenker på kattene, og de som tenker på fuglene, da blitt fornøyde.

I denne salige blandinger av ulike mennesker, er det umulig å ikke la seg provosere. Dere kan jo gjette hvilke av de overnevnte gruppene som irriterer meg mest? Det er ikke de som bekymrer seg over hvordan fugler og mus har det, og det er ikke de som tror katter egentlig bare er ute etter å klore opp bilene deres…

Det er selvsagt de som påstår at det å ha innekatter, og katter i bånd, er dyremishandling.  Jeg blir rett og slett littegrann forbanna. Det er jo ikke lenge siden jeg var dyremishandler fordi jeg lot Junior gå ut for å gjøre i fra seg, selvom det var minusgrader ute. Jeg synes ordet «dyremishandling» blir misbrukt. Man kan jo lure på om disse menneskene noen gang har sett, eller hørt om, mishandling i ordets rette forstand. Dette er et sterkt ord, som burde vekke følelser som avsky og sinne mot den skyldige, men når ordet misbrukes, slutter folk etterhvert å heve øyenbrynene. Det er aldri lurt å rope «Ulv» i hytt og pine.

Den andre grunnen til at jeg blir irritert, er vel åpenbar. Jeg har selv tre innekatter, samt en «utekatt» (ut-inn-ut-inn-katt). Tror du virkelig at jeg hadde valgt å ha innekatter, dersom kattene mine ikke var lykkelige? Tror du virkelig at vi med innekatter tar all den ekstra jobben det faktisk er med innekatter, bare fordi vi liker å pine kattene våre? Eller er det muligens nettopp fordi vi er så glad i kattene våre, at vi ikke har noe i mot å bruke mer tid, energi og penger på dem, for at de skal ha det bra? Vi har et innekattehold fordi vi føler det er riktig for oss, og for kattene våre.

Før jeg skriver videre vil jeg få si at jeg selv har en utekatt, Mamma har utekatter, og jeg har vokt opp med utekatter. Jeg dømmer altså ikke dere som har utekatter, jeg sier ikke at min måte å holde katt på er bedre enn deres. Dette innlegget vil dog bære preg av at jeg er lei folk som skriver om dyremishandling, og som ikke har ennet enn dårlige argumenter, vrangforestillinger og feilinfo. Jeg prøver ikke å være objektiv akkurat i dag.

For å starte med litt fakta, kan jeg jo nevne at det finnes flere utenlandske undersøkelser rundt dette med å holde innekatter. Du kan finne en del av disse hvis du googler «indoor cats + welfare». Her i Norge er det gjerne Bjarne Braastad vi henviser til, når det gjelder atferd og velferd hos katt. Dere kan blandt annet ta en titt på denne artikkelen fra dyrebar.no. Her står blandt annet:

«Det er slett ikke dyreplageri å holde katter innendørs, så lenge de er vant til det fra fødselen, men det krever mer av eieren»

Dette er essensen i det de aller fleste utenlandske studier kommer frem til også. Det krever absolutt mer av katteslaven å holde innekatt, en å ha utekatter. Man bør blandt annet aldri ha kun én innekatt, de trenger luftegård eller lufteturer, jaktlek, klatremuligheter, fysisk utfoldelse og mental stimuli. Og alt dette må du som innekatteier legge til rette for. I tillegg til det fysiske miljøet, som utegård, klatremuligheter osv, er man da nødt til å bruke en del tid og energi på kattene.

Dette er nok både nytt og skremmende for mange katteeiere som er vant til å slippe ut katten alene, for så å vente på at den (forhåpentligvis) kommer tilbake noen timer senere, ferdig stimulert. Før man skaffer seg hund, går man gjerne noen runder med seg selv, man tenker over om man har energi og tid til å ta på seg en hund, og gi den alt det den trenger. Hunder kan man nemlig ikke slippe ut på egenhånd, for å satse på at de aktiviserer seg selv. Jeg synes ikke det hadde vært dumt om man tok den runden med seg selv før man skaffet seg katt også. Jeg mistenker at mange får katt, nettopp fordi det er et lite krevende dyr, som aktiviserer, stimulerer og klarer seg selv. Dette gjelder selvsagt langt fra alle med utekatter, men det er jo en kjent sak at altfor mange ikke tar godt vare på kattene sine.

Siden jeg allerede har trekt inn sammenligninger med hund, vil jeg også nevne et par argument jeg ofte hører, som går på akkurat dette:

«Katter er ikke laget for å stå i bånd slik hunder er»

«Katter er ikke som hunder, katter er mest lykkelig når de kan løpe fritt, og jakte».

Tror du virkelig at hunder er «laget for å stå i bånd»?  Da er det på tide at noen forteller deg, at slik er det faktisk ikke. Hunder har instinkter de også, om det er gjeterinstinkter, jaktinstinkter eller vokterinstinkter. Og tror du ikke hundene også ville likt å løpe løse og bruke sine instinkter? Det hadde dog ikke vært så veldig populært om man hadde sluppet løs ymse jaktbikkjer og sagt «værsågod forsyn deg», slik vi gjør med kattene. Selv har vi gjeterhunder, og vi har ved ett uhell oppdaget hva de gjør hvis de får løpe løs uten tilsyn. De finner det nærmeste jorde med sau på, og koser seg glugg i hjel ved å samle sauen, flytte dem, og samle dem igjen. Slik kan de jo ikke holde på. Vi med hunder må jo ta hensyn må vite.

Alle andre dyr enn katten har måttet tilpasse seg et samfunn som er svært så anderledes enn da disse dyrene først ble domestisert. INGEN dyr er laget for stå i bånd eller bur. Det har dog blitt en nødvendighet å begrense friheten deres, ettersom vi mennesker har bestemt oss for å holde dem som kjæledyr, også i det moderne samfunnet. Tett bebyggelse og mye trafikk er av utfordringene som har ført til at det ikke lenger er trygt for dyr å leve like fritt som for 100 år siden. Det er også mindre behov for deres arbeidsinnsats. Gjeter- og jakthunder er ikke lenger like nødvendig, og deres instinkter blir  i beste fall brukt for morro skyld på hobbybasis (med noen untak). Samfunnet har forandret seg mye siden katten kom til Skandinavia i vikingetiden, og kattens innsats som musefanger er ikke like nødvendig i dag. Vi har også en overflod av katter, inkludert mange hjemløse katter. Jeg synes godt man kan ta en debatt rundt hvorvidt det er på tide at også katten må tilpasse seg tiden og samfunnet vi lever i, og eventuelt hvordan. Når man ser på antallet hjemløse katter, og hvor uansvarlige enkelte katteeiere er, er det jo tydelig at vi trenger forandring.

Man sammenligner gjerne katten med andre dyr, for å få frem poenget sitt: «Man betaler for mus, marsvin og hunder, hvorfor skal man ikke ta betalt for katter?». Hva slags signal sender man da, når man passer godt på musene sine, marsvinet sitt, og hunden sin, mens man slipper ut katten og sier «Lykke til, klar deg selv, ser deg om noen timer…».

Jeg har som sagt innekatt fordi jeg føler det er det riktig for meg, og kattene mine. Jeg trenger ikke sammenligne katten med andre arter, for å fortelle hvorfor jeg føler dette er riktig for meg. Jeg har aldri hatt et nærmere bånd til kattene mine, enn nå, etter jeg bestemte meg for å holde innekatt. Jeg kjenner dem så godt, vi har det så gøy og koselig sammen, og vi bruker mye tid med hverandre. Jeg har lært veldig mye, jeg har måttet være kreativ, og tenke nytt.

Hver eneste dag bruker jeg tid på hver enkelt katt. Jeg vet godt hvilke knapper jeg skal trykke på for at jeg skal ha tre tilfredse innekatter når dagen er omme. Dioz liker å jakte på fjærpinner og trådleker, som fyker avgårde inn i tuneller og pappeskeslott, opp på klatrestativer, osv.

Chloe vil gjerne at jeg og henne skal gå på et rom alene, og ta med oss en rosa skumgummiball, og litt godis. Lillepus liker godt å holde på med hjernetrimsleker ala Nina Ottosson, matlabyrinter og godisballer. Hun liker også  å trene apport med en rød plastikkball hun har.

Jeg klikkertrener/trener triks med alle tre. De er svært ulike. Mens Lillepus kan lære to triks om dagen, har Chloe brukt nesten ett år på å lære det ene trikset hun kan. Det er helt greit. Hovedsaken er at de får brukt hodet sitt. Jeg passer også på å bytte ut lekene deres ofte, slik at det alltid er noe nytt og spennende fremme.

Frisk luft bør de jo ha, og jeg har bygget en liten kattegård til dem. Når været og temperaturen tillater det, kan de gå ut og inn som de vil.

Jeg går også tur med Dioz og Lillepus i sele og bånd. Dette er nok verste form for dyremishandling, i følge enkelte. Dioz er ikke så glad i å kjøre bil, så han går jeg med i hagen, og i skogen rundt huset. Lillepus elsker å kjøre bil. Derfor legger jeg gjerne inn en liten kjøretur til et egnet tursted.

Jeg vet om så og si hver opplevelse, enhver situasjon kattene mine noen gang har oppfattet som skremmende. Jeg var der den dagen Chloe sutret av vemmelse over gjørmen og sanda, og mauren som klatret oppover beintet hennes. Det var dagen da Chloe bestemte seg for å bli innekatt.  Jeg var der da Lillepus så elg for første gang, og gjemte seg under sofaen. Jeg var der da hun overvant frykten, og kom tilbake for å titte mer på de store dyrene. Jeg var der da Dioz ble skremt av den løse elghunden. Jeg var også der da eieren kom løpende, og Dioz fikk sitte trygt i bagen sin, og se på elghunden på avstand, til den ikke var skummel lenger.  Når Junior (utepusen) kommer inn med hjertebank, og løper rett inn på soverommet for å gjemme seg, da aner jeg ikke hva som har skjedd. Har han slått seg? Har noen vært slemme med han? Har han blitt skremt av andre dyr? Eller kanskje mennesker? Jeg leser titt og ofte om katter som har kommet hjem med endret atferd, og man aner ikke hvorfor. Jeg mangler mange biter av «puslespillet Junior».

Hva har skadet Junior?

Jeg er utrolig glad i kattene mine. Jeg synes ikke det er riktig av meg å slippe dem ut i en verden full av farer, fordi det lettere for meg. Junior kommer ofte hjem med sår etter andre dyr.  Noen ganger er sårene dype og betente, og jeg vet ikke en gang hva som har skadet han. Moren til Lillepus ble påkjørt ikke langt fra huset mitt, og dette til tross for at jeg bor midt på landet, med relativt lite biler. Én bil er nok dersom man er uheldig. Hvorfor skal jeg utsette dem for dette, når jeg kan gi dem et godt liv som innekatter, hvis jeg bare legger mer tid og energi i katteholdet mitt?

Som jeg skrev tidligere, mener jeg ikke å rakke ned på dere som har valgt å holde utekatter, men fortelle hvorfor jeg føler at mitt valg er riktig for meg og mine. Det mange gode grunner til å la kattene kose seg ute, men det var ikke det jeg ville fortelle om i dag. Det er ikke det jeg har valgt for kattene mine denne gangen.

Denne bloggposten er myntet på de som kaster rundt seg med ord som «dyremishandling», uten å vite hva de snakker om, på de som tror hunder er laget for å stå i bånd, og på de som sier deres måte å ha katt på, er den eneste riktige.

Det viktigste er vel at kattene har det fint? At de er elsket, lykkelige og tatt vare på?