Nommin – tenåring og karamellpudding, trening og turer.

Vi har hatt en liten sommerferie fra bloggen. Ikke har jeg vært veldig flink til å ta bilder heller. Det har egentlig vært litt godt, når sant skal sies. Men nå savner jeg bloggen. Savner å dele, vise frem og fortelle. Selvom kameraet har ligget mye hjemme, har jeg prøvd å ta en del bilder av Nommin. Hver uke blir han litt mindre collievalp, og litt mere colliehanne. Jeg gleder meg over å følge med på utviklingen hans- Han har nok endret seg mere i kroppen, enn i hodet, men jeg ser små forandringer der også.
Hvis du ikke tåler at jeg skryter uhemmet av valpen min, så er dete kanskje ikke bloggposten for deg. Skal jeg oppsummere de siste ukene med Nommin, kommer mna nemlig ikke utenom sånt.

Vi har vært på mange småturer. Enten toppturer, eller turer ned til vannet. Når vi går ned til vannet, er som regel alle tre hundene med. Jeg var nok litt for opptatt av å gå tur med én og én, å få «alenetid» med hver enkelt, at bikkjene til slutt savnet flere turer sammen som flokk, for å leke, fjase og løpe, sammen. Nå er jeg flinkere til å variere, og det ser jeg at de setter pris på.

På toppturer, der vi enten går sammen med andre, eller møter mange mennesker og dyr, tar jeg som regel bare med én hund.

 

Nommin gikk sin aller første topptur for noen uker siden.

 

Posere ved posten er ett must!

 

 

Nommin er en alle tiders turkamerat. Han er så positiv, allright og oppmerksom. Å ha en hund som er så tunet inn på meg, når vi er ute på tur, er en av de tingene jeg ikke visste hvor mye jeg har savnet, før Nommin kom. Beardisen er positive lykketroll, herlige å være sammen med. Det finnes ikke noe galt med deres vesen. De er bare anderledes. De finner glede i alt. Nommin finner aller mest glede i at vi er sammen. Det er også godt.

 

 

 

Jeg tok også med det lille kompaktkameraet en morgen jeg og Frisbee var på topptur (elelrs har det blitt lite med toppturbilder).

 

 

Møtte en liten søting

 

Frisbee poserer på toppen før kl 7 om morran (dog har han tatt seg tid til et morgengjørmebad)

 

 

Nommin har også vært på valpeshow. Han har blitt BIR på begge utstillingene, samt på siste utstilling ble han også BIG, samt BIS 4.

 

Posere litt med slufsa (mobilbilde)

 

Kritikkskjema:

Elegant vakkert hode, god øreansetning, god hals, tilstrekkelig vinklet fremme, god over- og underlinje, tilstrekkelig vinklet bak, noe uparallelle bevegelser fra siden for dagen, tiltalende pels og farge. Velvist.

Det stemmer at han hadde «noe uparallelle bevegelser» første gangen han var inne i ringen i dag. Derfor hadde dormmeren tenkt å sette opp tispa som BIR. Før BIR/BIM fant vi en stein mellom Nommin sine tær (løp jo på grusbane), og dermed var haltingen borte. Dommeren sa Nommin tok seg så godt inn igjen på den runden vi løp i BIR/BIM, at det ble gutten som ble BIR likevel.

 

Vi slapper av og koser oss mellom rundene

 

På denne utstillingen ble Nommin «overfalt» bakfra av ei lita jente på 4-5 år, som kastet seg rundt halsen hans, og klemte han. Nommin satt jo bare der, så på meg, og lurte på «hva i alle dager??». Tenk hvor stygt det kunne vært med en hund som var litt mer skarp, skvetten, eller uheldig! Pass på ungene deres!

Uken etterpå vær jeg og Nommin hos boren min, og Nommin fikk være sammen med unger som både ga godis og lekte med han. Det ser ikke ut til at han fikk noen varinge mén av den ufrivillige bamseklemmen han fikk på utstilling.

 

Nommin har kosa seg i vannet

 

 

Jeg har ikke sett noe særlig til dette tenåringsopprøret enda. Det eneste jeg kan merke, er at han nå ikke lenger godtar at Carlisha setter seg oppå han, for å stjele plassen hans, når han ligger på føttene mine i sofaen. Tidligere har han godtatt at dersom Carlisha vil ha den plassen, ja så får han flytte seg da. For ett par dager siden så jeg første tegnet på at han ikke vil behandles som en baby uten egne meninger lenger. Da Carlisha kom og satte seg på han, lettet han på overleppa. Jeg hørte ikke en lyd, men signalene var ikke til å ta feil av. Carlisha hørte uten å mokke, uten protester. Hun har kanskje merket det en stund allerede, at han ikke er riktig så baby lenger. Ett par minutter senere var de to i full lek. Det var rett og slett bare Nommin som stille og rolig sa i fra, at slik fikk hun ikke gjøre lenger. Carlisha forstod.

Bortsett fra dette, er han egentlig bare… karamellpudding.

 

Lek :)

 

Hagekos

 

Han er så god, Nommin min. Leken og positiv, men også så behagelig og rolig. Han liker å kose, tett i tett, ansikt mot ansikt. Ja, slik skal vi helst sove også, mener Nommin. Tett i tett, med hans varme pust rett i fjeset mitt. Han flyttet jo rett inn å Tinka sin gamle soveplass på hodeputa mi. Ingen andre rørte den plassen før Nommin kom. Han fikk fint plass der da han var liten. Nå som han nærmer seg 25 kilo, er det litt trangere. Men det går, med litt velvilje.

 

 

 

Når det gjelder trening, så har vi ikke innmari mye å fortelle. Vi trener littebitteørlitegranne lydighet. Da blir det mest sitt, dekk, bli, inkalling og fri ved fot. Vi har jo ikke ambisjoner innen LP, men det er jo greit å ha noe å drive med mens vi venter på å bli gamle nok til agility. Dessuten har noen nesten fristet oss til å se litt på hva rallylydighet er. Det kan hende vi må snuse litt på det også.

 

 

Vi holder jo også på med en hel del «triks» bare for gøy. Noen av dem er litt bevisst med tanke på bakpartskontroll, men flesteparten er bare artig tidsfordriv, slik som sikksakk mellom bena:

 

 

 

Vi har jo også satt opp en liten agilitybane i hagen. Denne består av tre tuneller, tre hoppehinder og ett hjul. Vi har litt mer utstyr, so jeg tenkte jeg skulle sette opp bak huset etterhvert, slik at vi kan variere mer, uten å flytte på hinderne. Siden Nommin forsatt er i vekst, får han ikke hoppe. Vi øver likevel på å løpe mellom hindervingene, og gjennom hjulet. Vi øver føringer, og fremmadsendinger.

 

Pinnen lagt opp ørlitegrann til ære for fotografen

 

Nommin har en stor treningsiver, uansett om vi holder på med triks. LP eller agility. Han foretrekker nok agility, men det er ikke godt å vite om det er mine preferanser som skinner gjennom. Han er blitt veldig flink på føring, og han blir stadig bedre på å søke hindre selvstendig. Jeg er veldig nøye på å ikke feile han, ikke la han vite når han gjorde en liten feil. Mestring er viktig. Jeg ønsker så inderlig at han kommer til å beholde all motivasjonen og iveren han har nå.

 

 

Vi hadde egentlig forbredt oss på å holde på for selv i ett årstid. De fleste hundeklubber har som krav at hunden må gå kurs, før den får komme på treninger. Kurs kan de ikke gå før de er over ett år. Dermed har man jo ikke mulighet til å komme på trening tidlig, selvom det er utrolig mye man kan trene på uten å gjøre ting som er risikable for en kropp i vekst. Da vi ble invitert til å komme på trening i Lillehammer Brukshundklubb, var vi ikke sene om å takke ja. Vi hadde det så gøy! Bare det å være der, var jo virkelig stas for oss begge! Vi fikk også løpe ett par korte runder med tuneller, og hoppehindre med pinnene på bakken. Veldig verdifull trening for oss begge. Vi gleder oss allerede til neste gang :D

 

 

 

Jeg kjenner veldig på savnet etter Tinka om dagen. Det går ikke en dag uten tårer. Jeg tror at jeg brukte hele fjor sommer på å forbrede meg, forsøke å være sterk. Når jeg ser tilbake på hva vi gjorde, hvordan jeg tok henne med på stranden, til favorittstedene hennes, til og med på agilitytrening, vel vitende om at det var siste gangen, da forstår jeg ikke hvor jeg hentet styrken min fra. Nå virker det surrealistisk at jeg klarte det, å lage en sommer med gode minner, ut av det jeg visste var Tinka sine siste uker. Da slutten kom, var jeg rett og slett var så opptatt av å være sterk, at jeg ikke klarte å ta innover meg alt. Det har kommet i drypp hele året. Nå som årstiden er tilbake, kommer minnene strømmende på daglig.

Til tross for dette, så føler jeg at etter Nommin kom inn i livet mitt, så har hjertet falt litt til ro. Jeg har ikke denne konstante rastløsheten hele tiden. Sjelen har landet litt igjen, selvom min sjelevenn er borte. Jeg visste ikke at det gikk an.

 

Meg, Nommin (og Tinka på armen min)

 

Jeg liker ærlige blogger. Blogger som forteller om tenåringsopprør og rampestreker. Det har bare ikke kommet hit enda, dene trassalderen. Med untak av at han stjeler sko og sokker, har han ikke gjort noe galt. Etter vi begynte å trene på at han skulle gi sokker og sko til meg, istedet for å ødelegge dem, får jeg levert skitne sokker han har fisket opp av skittentøyskurven i tide og utide (Som når man har besøk, og sitter og spiser… Det er «utide» for skitne sokker, Nommin). Jeg lover, når tenåringen i han slår til, så skal jeg fortelle om det også! Nå nyter jeg bare min valpete karamellpudding.

 

Skinner det gjennom, at jeg er «litt» glad i valpen min? :D

 

Avslutter med noen mobilbilder fra den siste måneden.

 

Kunstgress i kattegården, agilitybane i hagen

 

 

Hvis jeg kunne sende et brev tilbake i tid – Epilepsi hos hund

Det er vanskelig å skulle gi råd og trøst til noen som akurat har fått epilepsidiagnosen på hunden sin. Man vil gi håp, men ikke falskt håp. Jeg vil gjerne fortelle om min hund, som ble hele tolv år og levde et godt liv, men jeg vet at deres hund kanskje aldri får oppleve sin treårsdag. Andre som mistet sin hund altfor tidlig, vil kanskje gi råd om å la hunden slippe, fordi de føler det er en kamp man ikke kan vinne.

Dette snakket jeg med ei venninne om for noen uker siden. Hun har også hatt epi-hund i mange år, og tenker i de samme baner rundt dette. Tankespinn førte oss i retning av hva vi ville si, dersom vi ikke måtte ta hensyn til alle mulige utfall, om vi ikke behøvde å tenke på å gi falskt håp, eller ikke håp nok? Hva om vi kunne ta utgansgspunkt kun i oss selv, og vår egne erfaringer? Hva ville vi ha skrevet dersom vi kunne skrive et brev, og sende det tilbake i tid, til den dagen da hunden vår først fikk epilepsidiagnosen?

Dette har surret i hodet mitt en stund, og før jeg skriver mitt bidrag på engelsk til min venninne, har jeg begynt å kladde litt på norsk.

Hvis jeg kunne sende et brev tilbake i tid, som jeg kunne lese da vi om hjem fra veterinærhøgskolen 7. august 2003, ville det bli omtrent slik:

 

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

Sånn omtrent nå sitter du nok og holder hunden din tett tett inntil deg. Du har grått hele veien hjem fra veterinærhøgskolen, og har tusen tanker i hodet. Du er fortvilet, usikker og livredd! Livredd for å miste det som gir aller mest mening i livet. Du er urolig for hennes livskvalitet, og lurer på om tiden er i ferd med å renne ut. Du har ikke hatt henne lenge, men du visste fra første øyeblikk at Tinka og du, dere hører sammen. Nå sitter du og tviholder på henne, redd for at hun skal bli borte, like plutselig som hun kom.

Pust.

Tinka kom inn i livet ditt for mindre enn ett år siden. Denne hunden vil forandre alt. Hun vil forme deg som menneske. Dette er bare begynnelsen.

Du tenker at du er ikke sterk nok, til å ta vare på en syk hund, at du ikke er flink nok, klok nok, eller ansvarlig nok. Nei, du er kanskje ikke det akkurat i dag, men for hver dag vil du vokse med oppgaven. Når det gjelder Tinka, kommer du til å hente frem en styrke, og en intuisjon, du ikke visste at du hadde i deg. Du kommer til å sette Tinka fremfor deg selv, og det vil falle seg helt naturlig.

Du skal ikke la dyster statestikk skremme deg, du bør ikke sammenligne Tinka med hunder du leser om på nettet. Hver historie er forskjellig, og ingen historie ender likt. Når det er sagt, må du forbrede deg på at anfallsmonsterne, de vil følge dere så lenge Tinka lever. De vil alltid være der, de vil snike seg rundt i bakgrunnen, og angripe når de finner det for godt. Tinka’en din, hun er sterk hun. Med din hjelp vil hun kjempe mot monsterne, og sammen er dere sterkest.  Akkurat nå virker det som en umulighet, men dere vil faktisk lære dere å leve med dette. For leve, det skal dere. Denne sykdommen vil ikke hindre dere i det, så lenge du ikke lar frykten ta overhånd.

Kom i kontakt med andre som har epi-hunder. Det vil bety alt. Du vil snu hele livet på hodet, på grunn av denne hunden. Du vil finne stor trøst i at det faktisk finnes mennesker over hele verden som gjør det samme.

Du kommer til å måtte ta mange avgjørelser når det gjelder behandling og medisinering. Følg magefølelsen. Når det kommer til Tinka vil den være spot-on. Hold dere til dyrlege Ketil. Sammen vil dere finne gode løsninger, dag for dag. År etter år  Gi mamma’n din en god klem. Hun kommer til å betale for de aller fleste av Tinka sine dyrlegeregninger, og hun vil være en uvurdelig støtte i årene som kommer.

 

Om mange år kommer du til å snuble over noen kloke ord, og de kommer til å snakke rett til hjertet ditt. Jeg vil si dem til deg allerede nå, fordi de er så beskrivende for hvordan livet med Tinka vil være. La disse ligge i bakhodet, ta de frem når det trengs.

 

«‘Life isn’t about waiting for the storm to pass…It’s about learning to dance in the rain.«

 

Noen ganger vil dere bare se de mørke skyene langt borte, og danse i lett duskregn og solskinn. Andre ganger vil dere danse tett, trykke dere inntil hverandre, midt i stormens øye.

(Dere vil også gjøre noe som ligner breakdancing, midt på en agilitbane, men det er nå en annen sak.)

 

Dere kommer til å oppleve så mye. Så mye glede og kjærlighet. Dette er begynnelsen på ditt livs eventyr. Vær flink til å stoppe opp, og nyt. Kjenn på gleden over alt dere får oppleve sammen. Kjenn på sommerfuglene i magen, og husk den følelsen. De små øyeblikkene vil bli de beste minnene.

 

Som du allerede er smertelig klar over, så har alle eventyr en slutt. Jeg vil ikke fortelle når slutten kommer, det skal man ikke vite. Jeg vil likevel fortelle deg at den er langt unna enda, og dere kommer til å ha flere bursdagsfeiringer enn du tørr håpe på. Aldri undervurder Tinka sin styrke og livsglede.

Når slutten nærmer seg, vil du vite det. Du vil ha tid til å forbrede deg. Ingen monster vil rive Tinka brutalt vekk fra deg. Du vil vite når tiden er inne, og du vil på ditt vis akseptere.

 

Du vil overleve (jo, faktisk), og du vil kjenne deg som verdens heldigste, for at akkurat du fikk oppleve dette eventyret.

 

Du har akkurat startet en reise, som jeg ville gitt hva som helst for å kunne ta om igjen.

 

Nyt den.

 

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

P1290452ag

Ved reisens slutt

 

 

Athena har fått bumblefoot

Lille Athena’en min har fått Bumblefoot!

Bumblefoot er betennelser i huden på bena til gnagere/fugler. Man kan se åpne sår, sprekker, blemmer, skorper, og hevelse. Denne infeksjonen kommer ofte av belastning- og trykksår og dødt vev, i kombinasjon med bakterier. Jeg har alltid assosiert bumblefoot med små møkkete bur, dårlig underlag, og lite til ingen mosjon. Jeg ble både forvirret og lei meg da jeg oppdaget Athena sine sår. Jeg synes jo  at jeg holder buret rent, de har treverk og flis som underlag, og hengekøyer og fleecesenger til å ligge i. Det skulle ikke mangle på plass eller mosjon heller. Det var likevel ganske åpenbart at Athena-min hadde bumblefoot.

 


Våt i pelsen etter sårrens

 

 

Jeg merket først at noe var galt for noen dager siden. Athena hadde tisset i øverste etasje i buret. Hun er egentlig veldig flink til å gå ned i doen som står nederst i buret. Hun virket fornøyd, og i fin form da de løp løse. Humør, pust, apetitt og avføring var normal. Jeg tenkte at det kanskje var en one-off, og lot det være med det. I går morges så jeg blodflekker i buret. DA ble begge chinchillaene studd oppned for sjekk. Det skulle jeg jo gjort for flere dager siden, da jeg hadde på følelsen at noe var galt. Jeg prøver å ungå for mye håndtering, da chinchillaer egentlig bare liker håndtering så lenge det skjer på deres på premisser. Nå har jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke sjekket dem skikkelig på alle kanter med en gang.

I løpet av dagen har jeg snakket med både dyrlege, oppdrettere av chinchilla, og blitt litt klokere på disse bumbleføttene. Først hadde vi time hos dyrlege, hvor diagnose ble bekreftet, og vi fikk resept på Fuciderm salve. To ganger om dagen skal sårene renses og smøres med Fuciderm. For at Athena ikke skal slikke i seg salven, må hun sitte i ro på fanget i en halvtimes tid etterpå. Det kan bli interessant… Athena er en egenrådig dame, selvom hun er snill. Vi vil prøve salve, og ikke antibiotikamisktur, fordi det er best om vi kan holde oss til å behandle lokalt, og ikke hele kroppen hennes.

 

Athena må pent sitte på fanget fremover.

 

Jeg har et putevar rundt henne, for at hun skal slippe håndsvette og slikt hun synes er «æsj» i pelsen sin. Da godtar hun å sitte stille lenger, enn om hun sitter i bare hendene.

Jeg har også fått vite at det er flere  årsaker til bumblefoot, enn møkkete dårlige bur. Dyr som begynner å bli opp i åra, er mer utsatt på grunn av bl.a. svakere immunsystem, dårligere blodsirkulasjon, og mindre aktivitet. I tillegg er Athena en rimelig stor dame, så det blir litt vekt på de små føttene. Dersom de får urin og bakterier fra doen inn i sårene/sprekkene, kan dette være nok til at sårene blir betent.

Bumblefoot kan være en svært alvorlig lidelse, som kan spre seg og gi betennelser inne i skjelett og ledd. Dersom dette skjer, kan tilstanden være irreversibel. Jeg håper dog at vi får behandlet dette i tide.

I tillegg til rens, mygjøring av hud, salve og evt AB-mikstur (hvis salve ikke fungerer), kan det også hjelpe å legge myke tepper i buret. Belastningen på sårene vil bli mindre, og det vil ikke gjøre så vondt å bevege seg rundt i buret.

Jeg har lagt tepper både på på øverste og nederste hylle, og jeg har satt inn en ekstra do (baderomsskuffen min) i toppetasjen, slik at Athena ikke behøver å gå helt ned på do.

 

Slike store forandringer, må sjekkes nøye.

 

 

Middelaldrende damer er ikke alltid så glad i forandringer. Athena reagerte med å sette seg seg i den ene etasjen som ikke hadde pledd, før hun gikk NED på do… Etter denne lille demonstrasjonen, har det gått seg til. Teppene er ikke riktig så uvante og ekle lenger.

Jeg føler meg så usikker når det blir noe med chinchillaen. Sammenlignet med hund og katt, har jeg opplevd lite sykdom på chillaen min. Heldigvis. Jeg har jo også hatt langt færre chinchillaer, enn jeg har hunder/katter. Dessuten liker jeg ikke når det blir noe galt med et dyr som begynner å bli i en litt «skummel» alder.

Jeg krysser fingrene, bestikker den lille damen med rosiner når det trengs, og håper dette blir bra snart.

Nommin på valpeshow

I går debuterte Nommin på valpeshow!

På torsdag ble Nommin badet, og på fredag ble han børstet og klippet. Han ble plutselig mer gylden i fargen, gitt…

I går kjørte vi hjemmefra rundt klokken syv (les: aaaltfor tidlig). Vi kom frem til Eina før klokken åtte, så vi hadde masse tid til å spise frokost og fluffe på pelsen.

Nommin varmet opp på sin måte.

 

Nommin varmer opp med å tigge litt

 

Litt over klokken ni, rett etter briarden og korthårscollien, var det Nommin sin tur.

(Jeg glemte kameraet mitt, så alle bildene er tatt med mamma sitt, og er derfor i litt laber kvalitet. Det var også vanskelige lysforhold og skarpe skygger.  Man ser da likevel det viktigste)

 

Nommin fremfor dommeren

 

Dommeren kjenner etter testikler. Nommin ser noe skeptisk ut.

 

Etter Nommin hadde vært inne, var det tispene sin tur. Jeg stilte Mima (også debutant), som ble beste tispe, og dermed skulle konkurrere med Nommin om å bli best i  rasen. Heldigvis fikk vi Torill til å gå med Mima, da de begge skulle inn i ringen samtidig.

 

Nommin foran, Mima bak.

 

Nommin vant, og ble BIR (Best I Rasen). Mima ble BIM (Best I Motsatt kjønn). Vi hadde jo tenkt at vi skulle inn i ringen, ut igjen, for så å dra på Biritreff. Slik ble det ikke da Nommin ble BIR, og skulle inn igjen i gruppa (og konkurrere mot de andre valpene fra Gruppe 1)  senere på dagen.

Vi fikk hvertfall masse tid til å ta skrytebilde med BIR-slufsa…

 

 

Og til å slappe av…

 

Nommin ble etterhvert trøtt, og midt i bedømmelsen av små selskapshunder, sovnet han godt.

 

I gruppa var det en nydelig briard, herlige Bamboo (korthårscollie), Nommin, og en fin sheltieguttt.

 

 

Briarden vant, Nommin ble nummer to, Bamboo nummer tre, og sheltien nummer fire.

 

Kritikkskjemaet lød slik:

«Maskulin, prima helhet. Vakkert hode og uttrykk. Gode ører. Balansert og meget godt vinklet. Utmerket overlinje. Prima pelskvalitet. Lette bevegelser med bra steg. Herlig temperament. Viser seg bra. Meget velvist.»

Jeg er kjempefornøyd med bedømmelsen! Særlig de tre siste kommentarene er spesielt trivelige, synes jeg.

Nommin oppførte seg veldig fint hele dagen. Han var positiv og blid. Jeg begynner dog allerede å merke litt den holdningen at dersom vi står opp innmari tidlig, og drar noe sted, da burde jeg diske opp med noe morsommere enn utstilling. Det blir det nok ordnings på, når vi kommer i gang med agility!

 

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

Jeg postet jo dette på facebook, men siden ikke alle følger oss på facebook, vil jeg poste det her også. Frisbee har hatt vondt i foten sin ett par dager. På fredag ga jeg han en smertestillende, før han fikk gå inn på soverommet og legge seg igjen. Vanligvis er soverommet bare for kveldstid, men har man vond fot, så har man lov til litt ekstra. Utpå dagen merket jeg at Lillepusen ikke svinset rundt meg slik hun pleier. Ikke kom hun da jeg ristet på matkoppen hennes heller.

Da fant jeg henne inne på soverommet, der hun lå og holdt rundt føttene til Frisbee.

 

 

Jeg slutter aldri å bli satt ut av den pusens empati og omsorg. Hun er så tunet inn på hvordan alle har det, og er det noen som ikke har det bra, så fanger hun det opp. Når hun trøster er hun myk, men bestemt. Det nytter ikke å ville være alene, dersom Lillepus har bestemt seg for at her trengs det trøst. Man kan sikkert si at jeg tillegger dyrene mine egenskaper de ikke har, og ofte er det kanskje noe i det. Når det gjelder Lillepus, er jeg dog helt sikker på at det bor noe i henne, som jeg aldri før har sett i noe dyr jeg har hatt.

 

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

Nå skal jeg ta ut chinchillaene og la de løpe en stund, før jeg bytter på buret deres. Deretter blir det en liten skogstur med bikkjene, og deretter skal jeg hjem og ordne premievegg til Nommin. Han har jo hele TO rosetter (BIR og BIG2), og det må man opplagt ha en vegg til!

 

 

Grilltur med Collieklubben avd. Hedmark

Collieklubben avd. Hedmark har i mange år hatt som tradisjon å dra på grilltur 1. mai. Vi har vært med i mange år, men i år er jo første gangen jeg faktisk hadde med meg egen collie! Har egen collie jeg nemlig! (Ja, jeg er fortsatt litt der… ).

 

I fjor hadde jeg med Tinka på denne turen. Jeg merker at jeg reagerer på å skulle gjøre ting uten Tinka for første gang. Spesielt går tankene til tiden etter jeg visste vi ikke hadde mye tid. Nå er det gått omtrent ett år siden da, og jeg tar meg i å tenke «i fjor på denne tiden, da…«. Jeg tror den kalde årstiden har skjermet meg fra å komme for nære enkelte minner. Brygga, der jeg tok de siste bildene av Tinka og Pia har kommet frem fra snøen. Hver gang vi får forbi, kjenner jeg at jeg reagerer, uten at jeg helt kan sette navn på hva jeg føler. Jeg tror dette vil bli en sommer med mange tanker og følelser.

 

Tilbake til årets tur: Vi hadde stort sett sol hele tiden. Litt kjølig var det, men jeg tror både folk og dyr koste seg likevel. Jeg tok jo selvsagt en hel haug med bilder av folk og dyr (aller mest dyr…), som koste seg på grilltur:

 

 

Nysgjerrig Nommin

 

Uni er flink å tigge

 

En av Sissel sine korthår og hennes lille søte frøken.

 

 

Torill og Hermann sin Bamboo (5 mndr)

 

 

 

Nommin og Bamboo

 

Uni fikk litt mer oppmerksonhet enn hun regnet med, da hun rullet seg i gresset

 

Mima foran, Nommin bak

 

 

 

Mima

 

Nommin

 

Takk for turen! Gleder oss til neste år :)

 

Nå blir det veldig mye bikkjer på bloggen, og veeeldig mye Nommin. Det betyr ikke at de andre dyrenene ikke også har det fint. Nå er det nå Nommin som utvikler seg, forandrer seg, og opplever ting for første gang. Da har det lett for å bli han det blir bilder av.

Kattene har begynt å bruke kattegården igjen, og er svært fornøyd med at mennesket omsider fikset temperaturen der ute. Dioz har nemlig kjeftet på meg i månedsvis, for at jeg ikke har slått på sola og skrudd opp temperaturen.

Frisbee fikk for en måneds tid siden satt inn kastreringschippen Suprelorin. Denne chippen skal i de fleste tilfeller gi en tilnærmet lik reaksjon, som hunden ville hatt på en fysisk kastrering. Nå er jo ikke det aktuelt på Frisbee, men vi bestemte oss for å prøve denne chippen etter råd fra dyrlege. Frisbee har på sine «eldre» dager begynt å bli i overkant satt ut av løpetisper. Sist Carlisha, og mamma sine tisper, hadde ei runde med løpetid, spiste ikke Frisbee noe særlig på flere uker, og det endte opp med kortisonssprøyte. Med denne chippen håper vi å ungå at han blir like forfjamset neste runde, så det blir spennende å se.

 

I dag har vi hatt et nytt koselig Biritreff. Det er så trivelig at det kommer nye to- og firbente, og at flere kommer igjen uke etter uke.

Mamma er i Ålesund på utstilling, så jeg passer sheltiefrøkner. De unge sheltiefrøknene har jeg satt i hundegård, og Pia har jeg tatt med hjem. Det er kos for både meg og Pia.

Ønsker dere en fortsatt trivelig helg! :)

 

Biritreff – alle er velkommen

I flere år har vi i (bikkjer og folk som trenger, eller bare liker, å sosialisere seg), hatt fast Biritreff hver uke i sommerhalvåret. I fjor var jeg opptatt med Tinka, og Mamma hadde brukket beinet. Da ble det dårlig med Biri-treff. I år er vi i gang igjen, og har nå holdt på noen uker. På noen treff har vi vært over 15 hunder, men det varierer. Vi trener kontakt, litt utstilling, litt LP for de som ønsker det, samt at vi av og til er så heldige å få låne noe agilityutstyr. Det er stor stas!

Forrige lørdag hadde jeg med kamera og fikk knipset noen bilder av de fine vofsene. Jeg fikk jo bare tatt bilder i pausen, så vi ser jo rimelig ueffektive ut. Når sant skal sies så er vi vel egentlig det. Skravling, kos, og bare det å ta med hundene ut blandt andre folk og bikkjer, er det viktigste.

Vi som begynte å møtes hver uke var jo collie- og sheltiefolk. Det er fortsatt flest collier og sheltier, men ALLE er velkommen :)

 

 

 

Liten valp som kom på treff for første gang

 

Lina sin Sorry (som egentlig er veldig happy!)

 

Tanja sin Mico

 

 

Skotti <3

 

 

En finfin colliegutt

 

Nommin

 

Mima trener utstilling

 

Hilse pent :)

 

Litt «hageagility»

 

Sheltiegutt som øve på hoppehinder

 

Hvis noen av dere som titter innom bloggen har lyst til å kome på Biritreff, er dere selvagt velkommen til det. Vi har en gruppe på facebook, hvor vi holder kontakten, legger ut bilder, og avtaler kommende treff. Gruppen heter «BIRITREFF – Sosialisering for bikkjer og folk«. Det er bare å bli med :D

 

Jeg fikk jo til og med julegave på treff forrige lørdag! Jeg må få vise frem dette utrolig fine nøkkelknippet jeg fikk av Lina:

 

 

Nederst er en sheltiefigur, fordi det ble kjøpt til meg mens jeg fortsatt hadde Tinka. Tusen takk Lina-mi!

SUNN MUNN

Pedigree arrangerer sammen med flere veterinærer over hele Norge  ”Sunn munn”-måned i mai. Kampanjen arrangeres for å gjøre hundeeiere oppmerksomme på hvor viktig tannhelse er for hundens helse og trivsel. Det legges vekt på daglig tannpuss, og jevnlige tannsjekker hos dyrlege. Alle hundeeiere gis mulighet til å ta med hunden til en gratis sjekk i hele mai, hos en av de mange veterinærene som er med på kampanjen.

8 av 10 hunder over tre år rammes av tannsykdommer. Det kan ofte være vanskelig å oppdage, for mange hunder skjuler at de har det vondt. Sykdommer i tenner og munn kan gi store helseproblemer, derfor er det langt viktigere å ta vare på hundens munnhelse enn mange er klar over. For eksempel kan betent tannkjøtt utgjøre en risiko for at bakterier sprer seg til blodet, som igjen kan gi skader på nyrer, lever og hjerte.

Symptomer på tannjøttsykdommer kan være vanskelige å oppdage. Dårlig ånde eller blødende tannkjøtt er vanlige symptomer på at noe er galt. Dersom hunden plutselig viser motvilje mot at du rører ved hodet dens, eller plutselig vegrer seg for å tygge og leke, er det på tide med en tur til dyrlegen. Kanskje merker man bare at hunden leker litt mindre, eller er litt roligere. Dette kommer ofte gradvis over lang tid, og mange avskriver dette som tegn på at hunden begynner å bli gammel.

 

Tannhelse ER kjempeviktig, og jeg synes det er flott at det blir satt fokus på dyrs tannhelse. Når jeg fikk mail med spørsmål om jeg kunne skrive litt om «sunn munn kampanjen», og om tannhelse generelt, sa jeg selvsagt ja. Vi fikk til og med tilsendt en liten boks med Dentastix, Petosan (tannpasta for dyr), tannbørste, samt noe infomateriell.

 

 

Det er mye man selv kan gjøre, for å forebygge tannjøttsykdommer. Helt fra hunden er ung, er det lurt å venne den til at du løfter på leppene, titter i munnen, og klemmer på tannkjøttet. Ikke bare er det utrolig viktig at hunden lærer seg å tolerere at vi holder på i munnen dens, men du lærer deg også hvordan din hunds tannkjøtt ser ut når alt er som det skal være. Du har da et godt utgangspunkt for å oppdage det tidlig, dersom noe er galt.

OBS. Stikk aldri fingrene inn i munnen på en hund som viser aggresive tendenser.

At hunden er vant til at du holder på i munnen dens, kommer også til nytte når du skal begynne å pusse tenner. Forebygging, gjerne i form av daglig tannpuss, er det absolutt beste for å hindre at hunden får plager senere. På tross av hvor effektivt tannpuss på hunder er, virker det som om veldig få hundeeiere er klar over dette. Kun 7 prosent av norske hundeeiere pusser tennene på hunden daglig, i følge en ny undersøkelse som er gjennomført av Pedigree.

Pedigree har satt opp en veldig grei punktvis forklaring på hvordan man kan gå frem, når man skal lære hunden å tolerere tannpuss.

Snille Frisbee stilte opp som illustrasjonshund. (Det måtte jo bare bli Frisbee sin jobb å være demo-hund, når temaet er fine tenner. Han har nemlig innmari flotte tenner til å være ni år gammel!)

Denne metoden må man tilpasse sin egen hund, og ta i det tempoet som passer. I begynnelsen er det nok med ett par sekunder i hver økt. Gjenta hvert trinn til hunden er komfortabel med det, før du går videre til neste. Ha masse tålmodighet, og ta tiden til hjelp.

 

1. Begynn med å la hunden bli vant til lukten og smaken av tannkremen. Bruk tannpasta beregnet på dyr, ALDRI bruk tannpasta laget for mennesker. Ta litt tannkrem på fingertuppen. La hunden lukte og smake.

 

 

2. La hunden bli vant til å ha noe i munnen. Begynn med å ta tannpasta på fingeren. La fingeren gli forsiktig over hundens tenner og tannkjøtt. Ikke stikk fingeren lenger bak i hundens munn, enn det hunden virker komfortabel med.

 

 

3. Når hunden er komfortabel med trinn 2, er det på tide å introdusere tannbørsten. Ha vann og tannpasta på børsten, og la gjerne hunden slikke litt på den. Legg hånden over hundens nese og løft leppene. Puss forsiktig på hjørnetennene.

 

 

4. Etterhvert som det går fint å pusse hjørnetennene, kan du jobbe deg bakover i munnen. Beveg børsten langsomt mot tennene som ligger bak hjørnetennene. Bruk sirkelbevegelser. For å komme til nede, må du la hunden åpne munnen sin litt. Vær var på hundens signaler, og ikke puss lenger bakover enn hunden godtar. Puss begge sider av munnen.

 

 

5. De mest følsomme tennene i munnen er fortennene. Derfor bør du vente med å røre disse, til hunden er helt komfortabel med at du pusser resten av munnen. For å pusse fortennene, hold hånden rundt snuten og løft forsiktig overleppen med tommelen og pekefingeren. Puss forsiktig opp og ned.

 

 

Øk gradvis tiden du bruker på å pusse, inntil du pusser i to til tre minutter.

 

I tillegg til tannpuss, kan du også bidra til god tannhelse ved å gi hunden tyggepinner og tyggebein laget for hund. Frisbee er veldig glad i både kalkbein og bøffelhudbein, men har i anleding kampanjen fått prøve Dentastix.

Det falt i smak!

 

 

 

Gaaaap høyt, og vis frem tennene!

 

Fôr med tyggemotstand (tørrfôr) kan også være med å veldikeholde tannhelsen. Flere fôrmerker har egne typer laget spesielt for å fremme god tannhelse.

Nok et argument for å lage seg gode vaner med tanke på forebygging, er at tannbehandling dekkes som regel ikke av forsikringen (med mindre det er snakk om skade som følge av ulykke).

I tillegg til forebyggende tiltak burde man med jevne mellomrom får sjekket hundens munnhule hos dyrlege.

I mai måned kan man få utført gratis tannsjekk hos flere veterinærer rundt om i landet. For mer informasjon, og for å finne nærmeste dyrlege som er med på SUNN MUNN kampanjen, kan du gå inn på Pedigree sine hjemmesider.

 

 Det ER kult å ha fine friske tenner!

 

 

Hundepark for første gang

Jeg bekymrer meg jo stadig over om Nommin blir godt nok sosialisert, altså med andre hunder, store hunder, hanhunder, andre raser, i forskjellige settinger. Jeg vet jo egentlig at han er godt sosialisert, men den her «skrekken» jeg har fortalt om før, for å få en stor hanne som ikke kan å oppføre seg, den titter liksom frem nå og da, bare for å gjøre meg usikker. Da vi var på foredrag om «tenåringshunden«, ble det nevnt at vi kunne jo dra til en hundepark. Jeg er litt skeptisk til å slippe valpen min sammen med fremmede hunder, som eies av fremmede folk. Tidligere denne uken tok vi likevel mot til meg, og dro til en hundepark i Hamar. Jeg hadde fulgt facebookgruppen til denne hundeparken ei stund, og jeg hadde inntrykk av at folka var hyggelige, og at bikkjene deres gikk greit sammen med andre hunder.

 

Vi var seks hunder, både unghunder og voksne, hanner og tisper.

 

 

 

Dora 13 mndr

 

 

 


Nero, 7 mndr (?)

 

Bikkjene var litt late på grunn av varmen, men det så ut til at de hadde det fint alle sammen. Nommin var litt tilbakeholden til å begynne med. Han ville helst bare leke «løpe etter hverandre – leken», og ikke ha så mye nærkontakt. Han tødde fint opp etterhvert, og jeg er sikker på at neste gang vi drar, vil han gli rett inn i gjengen.

 

 

 

Etter en stund med lek begynte noen av hundene å stunde ned mot vannet.

 


Dora vil ned til vannet

 

Vi gikk alle ned til vannet for å la bikkjene avkjøle seg, og leke litt i vannet. Nommin er ikke veldig glad i vann, men det var nok fryktelig fristende å henge seg på de nye vennene!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Både jeg og Nommin hadde en fin opplevelse av vår første besøk i hundepark. Det er så fint for han å få møte trygge og snille voksne, og hunder av raser han ikke kjenner. At de er lekne er jo også et pluss, synes Nommin.

 

 

Vi ønsker dere en fortsatt fin vårhelg!

 

Hjemmelagde hoppehinder og fremadsending

Når det blir stillere enn vanlig på bloggen, er det jo ofte fordi jeg ikke har vært i form, ikke har hatt overskudd, til å holde på med den. Denne gangen er det faktisk motsatt. Jeg har det fint! Jeg har hatt litt mer overskudd enn jeg pleier å ha. Det er kjempedeilig, og jeg har valgt å bruke overskuddet på å være ute. Jeg har gått mange turer med bikkjene, og jeg har bygd hoppehinder. Det skal sies at jeg har vært rimelig «skutt» når kvelden kommer, men det er det verdt.

Jeg er ikke så veldig praktisk anlagt, så når jeg skal LAGE ting, så tar det tid. Det er en stund siden jeg begynte på disse to hoppehinderne, og nå er de endelig ferdig.

 

Her står hinderne til tørk etter første malingsstrøk

 

Selve hindervingene er lagt av rester fra da jeg bygde kattegård, samt ett par meter med treverk fra COOP Bygg. «Pinnene» er 32 mm PP-rør fra Biltema. Jeg har brukt de som er 1 m lange. Disse skulle nok vært litt lengre, hvis det skulle vært godkjent etter FCI sitt regelverk. Man kunne jo velge å kjøpe 2 meters rør, for så å kutte de ned til 1,20-1,50. Mulig jeg bytter til lengre rør etterhvert. Jeg har snurra på litt elektrikertape fra Europris for å få litt farge på dem.

 

 

Jeg lurte lenge på hva jeg skulle finne på å legge røret/pinnen på. Holderen måtte være buet slik at pinnen ikke ruller av helt av seg selv, eller bare av lufttrykket eller pelsen fra en hund. Samtidig må den kunne rives lett ved berøring, både for hundens sikkerhet, og for treningens skyld. Valget falt på en ganske kraftig buet taklist, som jeg saget i biter på ca 3 cm.

 

Siden huset og hagen min ligger i en liten lysning i skogen, får vi ikke så mye sol. Vi har fortsatt ganske mye snø på gårdsplassen. I dag fant vi en bar flekk, stor nok til å sette opp to hoppehinder. Frisbee, som jo trente agility på sine yngre dager, fikk æren av å være den første til å teste hinderne.

 

Morro!!

 

Jeg la pinnen lavere enn han er vant til å hoppe, for å skåne skuldrene hans. Det så ikke ut til at han skjønte poenget med det.

 

 

 

Etter at jeg og Frisbee hadde fjaset, hoppet og lekt en stund, var det Nommin sin tur. Nommin skal jo ikke hoppe. Kroppen hans er ikke utviklet nok til det enda. Det er viktig at både skjellett og muskler får slippe den belastningen før hunden er utvokst.

Det er likevel mye vi kan øve på. I dag trente vi fremadsending mellom hindervingene. Jeg bruker enten leke, eller godteskål, litt ettersom hva slags humør han er i. Av og til er han ikke motivert for leke, andre ganger er det leke som er det gjeveste. Er han altfor giret, bruker jeg godteskål. Da må han samle seg litt for å stoppe og spise godisen. Jeg synes godteskål er litt vanskelig å bruke når jeg er alene med han, så lenge vi ikke har en sikker «sitt og bli» (Jaaada, det burde vi trene på. Men det er da så mye som er gøyere!)

Fremadsending med leke:

 

 

 

«Har’n!»

 

 

Som regel sender jeg han bare fremover, men for bildene sin skyld fikk han løpe mot meg også

 

 

 

Han er så positiv og ivrig, Nommin min. Det er veldig morro å trene med han!

 

Vi har også vært på tur i dag. Sånn omtrent halvveis på runden vår, pleier vi å stoppe på stranda. Nommin får da løpe litt, hvis det ikke er folk der. Det fikk han også i dag. Han løp rundt som en tullebukk, og før han visste ordet av det, stod han to meter ute i vannet! Han har aldri vært lenger uti enn at tærne har blitt våte.  Han hadde jo derfor ingen erfaring med at vannet her, i motsetning til i sølepytter, blir dypere jo lenger ut man kommer.

Da han oppdaget dette, ble han en liten smule rådvill…

 

 

 

Også dumme mennesket da, som begynte å filme, istedet for å vasse uti og hente gutten sin…

 

Ønsker dere alle en fortsatt GOD PÅSKE! Håper dere koser dere skikkelig!

 

 

 

 

Dioz – Allergi og Comfy Cone

Dioz har hatt problemer med allergi siden han var liten. Han får tørr hud, kløe, utslett og sår. De første ukene trodde vi sårene i tinningen kom av at han klødde i munnen. Deretter håpet vi på at det var hormonutslett, som ville forsvinne med kastreringen. Da allergitestene ga utslag på både husstøv og gress, var jo saken klar.

Vi tar forhåndsregler. Det meste av tekstiler vi absolutt ikke trenger, er fjernet. De fleste kattesengene er erstattet med biabed etterligninger fra Biltema. De finnes i både små og store størrelser, både til hund og katt. Kun en tekstilseng får stå, og det er Dioz sin favorittseng. Pyntegjenstander, bøker og nips er holdt til et absolutt minimum. Noen gjenstander og bøker jeg er spesielt glad i, får stå. Så tar jeg heller den ekstra jobben det er å tørke støv av de. Dioz får ikke være i rom det støvsuges, og får ikke komme inn før det er luftet, og luften har roet seg i rommet (slik at støvpartikler på rømmen får lagt seg). Om sommeren får han ikke være i kattegården når jeg klipper gress, og han får ikke være ute på helt nyklippet plen.

Jeg har alltid hatet å støvsuge, og tørke støv. Det går likevel overaskende greit, når jeg vet at det er for Dioz sin skyld, og ikke kun «for syns skyld». Jeg synes det er mye vanskeligere å skulle ta beslutninger om medisineringen hans, og andre behandlingsmetoder. Vi har prøvd Aloe Vera juice og gel, Baddaky og Viacutan og allergifór. Ikke noe av dette synes å hjelpe. Han står likevel på allergifór, for å ikke trigge evt. kryssallergier unødvendig.

 

På bildet ser dere sår hud – På bedringens vei

 

Hans hovedmedisin er Atopica. Det er en konstant og vanskelig vurdering, om hvor ofte han kan få Atopica. Ikke bare misliker jeg å gi han unødvendig medisin, men han får også løs avføring av den. Jeg prøver hele tiden å finne en god balanse mellom allergikontroll, og de andre hensynene som å taes.

Når sårene først kommer får han enten Atopica hver dag, eller han går av Atopica og over på kortison etter noen dager uten medisin. Dette fordi daglig Atopica er for hardt for magen. Dessuten føler jeg at Atopia ikke gjør jobben, når sårene først har kommet. I tillegg smører jeg med mykgjørende parfymefri krem, evt Fuciderm Vet, hvis huden/utslettet/sårene ser betente ut.

Det aller største utfordringen ved å få sårene til å gro, er jo selvsagt Dioz selv. Sårene på hodet, i tinningen og i ørene klør han på. Sårene på magen, bena, og lårene slikker han på så fort han får sjansen. Oppdager jeg sårene får sent, kan han klø og slikke seg til blods. Nå sjekker jeg hele pusen hver kveld.

Vi har prøvd flere forskjellige løsninger for at han ikke skal kunne klø og slikke på sårene sine.

 

 

Med body kan han fortsatt klø seg i ørene/tinningene, og han kan slikke på bena. Sokker hjalp mot sår i hode og nakken, men jorde jo ingenting mot sårene han kunne slikke på. Med plastikkskjermen kunne han fortsatt nå lårene og bena med tungen. Vi prøvde en tørre størrelse, for at den skulle nå lenger utenfor snuten hans, men da ble den for stor rundt nakken.

Også skal man jo passe på livskvaliteten oppi dette her da. Blir periodene hvor han må gå med dette for lange, så mister han liksom «gnisten». Jo mer han får slikket og klødd, jo lenger blir periodene.

Sist han hadde en runde, tenkte jeg at nå måtte jeg bare finne en annen løsning! Han brukte da plastikkskjerm, men kunne jo da likevel nå lårene sine, selv om det krevde litt mer innsats enn uten skjerm. Jeg spurte hos veterinærer og dyrebutikker. De kunne tilby en krage som ville stive av nakken, slik at han ikke fikk bøyd hodet i det hele tatt. Slik skulle han forhindres fra å slikke. Denne syntes jeg så innmari ubehagelig ut, så den takket jeg nei til. Vi prøvde en slags body man kunne feste bein på. Det fungerte hvertfall ikke.

På nettet kom jeg over noe som het Comfy Cone. Dette er en skjerm som er laget av mykt materiale og rekker lenger ut foran, enn det plastikkskjermen gjør. Comfy Cone lages av All Four Paws, og ideen til produktet kom da hunden deres hadde hatt en operajson på halen, og trengte skjerm. Hunden slo borti alt mulig med plastikkskjermen, og ble stresset av dette. Han kom seg ikke inn døråpninger, og hadde problemer med å drikke og spise. Matmor laget derfor en håndlaget skjerm i mykt materiale. Dette ble etterhvert til det som i dag selges under navnet Comfy Cone.

I Norge fant jeg kun en forhandler av Comfy Cone. Denne nettbutikken skulle ha 250 kr for skjermen, 113 kr i frakt, samt 40 kr i gebyret. 400 kr hadde en Comfy Cone str small kommet på, dersom jeg handlet fra Norge. På Ebay derimot fikk jeg samme skjermen for 180 kr INKLUDERT frakt.

 

 

Dioz hadde ingen negative reaksjoner på skjermbyttet. Nå er han jo så vant til å gå med skjerm, men jeg tenkte at han kanskje ville reagere på at denne ikke er gjennomsiktig, slik plastskjermen er. Det så ikke ut til å plage han i det hele tatt.  Han forstod fort at denne skjermen var myk, og ville ikke sette seg fast. Han sluttet å være redd for å gå inn i hundeburene som han er så glad i å ligge i. Han ble også mer aktiv i klatrestativene, og krøllet seg sammen i sengen sin for å sove. Det gjør han som regel ikke når han har på plastikkskjerm.

 

 

Dette var jo egentlig bare gledelige «bivirkninger». Det viktigste for meg, og grunnen til at jeg kjøpte denne, er at den rekker lenger frem enn det plastikkskjermene gjør. Men Comfy Cone har han ikke sjans til å få slikket noe sted på kroppen sin. Det betyr at sårene gror raskere, og tiden hvor han må gå med skjerm blir kortere.

 

 

Pr. i dag er Dioz symptomfri. Han sprudler rundt, glad for å være helt uten skjerm og body! Jeg krysser fingrene for en lang sårfri periode nå.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

Facebook

Kontakt

Send en epost til bortisvingen@gmail.com eller bruk kontaktskjemaet

Sponsorer

Tusen takk for at dere gjør det mulig for meg å holde konkurranser her på bloggen!

Arkiv

Pass På Pus

Dyreblogger.no

Bloglovin’

bloglovin

Instagrams