Turer i all slags vær, og hundene vi møter

Ednelig begynner de fleste faste turstiene å bli tørre nok til at de kan taes i bruk igjen etter vinteren. Jeg burde absolutt være flinkere til å finne nye turstier og nye steder, og jeg ser frem til topptur-kartet kommer ut (og det bør være like rundt hjørnet). Nå har vi ikke gått på vante stier på flere måneder, og da er de jo nesten som nye. Foreløpig koser vi oss veldig med det.

Været de siste par ukene har vært varierende. Vi har gått tur i…

 

…nydelig solskinn:

 

 

…øsepøsende regnvær:

blogg1

 

…og i «blås-bort-vær»

 

 

Bikkjene bryr seg lite om vær og vind, de koser seg uansett. Nommin krangler litt med langlina, men det går seg vel til ettersom han blir mer vant til den igjen.

Jeg leser jo på mange ulike grupper og blogger at folk sliter med at de møter løse hunder som absolutt skal hilse på deres hunder. Det problemet kan jeg ikke huske å ha hatt, der har vi vært heldige (bank i bordet). Det som derimot gjentar seg, er at småhundeiere er overbevist om at Nommin skal spise hunden deres. Så løper de rundt da, og forsøker å plukke opp hundene sine, mens Nommin bare står og ser rart på dem. Nommin spiser ikke småhunder. Ikke Carlisha heller. Jeg har jo lomma full av godis, som smaker mye bedre!

For å være alvorlig, så forstår jeg at folk med små hunder blir skeptiske og redde når man leser om at små hunder blir skadet av store hunder i media. Jeg synes likevel det er en innmari dum måte å takle problemet på. De lærer jo de små hundene sine at «store hunder er faktisk så farlige, at mor må løfte deg opp og beskytte deg«. Jeg gir alltid disse ekvipasjene god plass, jeg går ut av stier, jeg venter, jeg får oppmerksomheten til hundene mine. Jeg gjør det jeg kan for at de skal kunne passere oss på en god måte.

Så møter du oss på tur, så ta det med ro. Vi venter. Vi holder avstand. La hunden din passere på de fire beina den har. Det går bra 🙂

Nommin møtte en stor Berner hanne på tur i dag, og jeg tror Nommin selv var litt redd der ett øyeblikk. Han er ikke vant til hunder som er så mye større enn han. Av både praktiske og pedagogiske grunner kunne jeg ikke løfte bikkja, så han måtte pent gå forbi selv. Neste gang føler han seg sansynlivis enda tryggere, ettersom han fikk oppleve at den store bamsen slett ikke var skummel i det hele tatt.

 

Ellers jobber jeg for tiden tre kvelder i uka, med barn og hund- valp- unghund- og hverdagslydighetskurs. Fine folk og flinke bikkjer gjør det til en veldig trivelig jobb!

Vi «Borti Svingen» ønsker dere ei fortsatt fin uke! Det er jo nesten helg 😀

 

 

Hva skjer i Lillepus-saken?

Jeg har jo hele veien vært litt usikker på hvor mye som er riktig å dele her på bloggen, når det gjelder Lillepus-saken. Det er jo tydelig at veldig mange vet veldig lite om at det finnes klagemuligheter når dyrlegen gjør feil. Etter å ha hørt om hva Lillepus gikk gjennom, og at jeg tar saken videre, har flere sagt «skulle øsnke jeg visste om disse mulighetene da jeg opplevde noe av det samme». Jeg har derfor bestemt meg for å fortelle om hva som foregår i denne saken etterhvert som det skjer, for så sansynligvis å skrive ett sammendrag og en artikkel når det hele er over. Foreløpig vil jeg utelate navn på klinikk og detaljer rundt journaler og kommunikasjon. Dette er jo ikke hemmelig, men jeg synes det er realt å gjøre det på den måten.

(Hvis du ikke har lest om hva som skjedde med Lillepus, vil dette innlegget sansynligvis ikke gi så mye mening for deg. Du kan lese forhistorien her.)

 

Det har jo skjedd en del siden jeg skrev om saken forrige gang. Jeg fikk jo aldri noe mer svar på brevet jeg sendte, annet enn at det ble takket for tilbakemeldingen. Det var ingen beklagelse, ingen svar på alle spørsmålene mine. Da jeg skrev det forrige blogginnlegget, hadde jeg mer eller mindre slått meg til ro med det, og håpte bare de hadde lært.

Etterhvert som jeg fikk alt som hadde skjedd litt på avstand, grublet jeg mer og mer på hvordan dette kunne skje. Hvordan kunne en tilsynelatende seriøs klinikk ta så feil? Og hvordan kunne de så overse mine spørsmål, og ikke en gang beklage det som hadde skjedd? Deretter gikk det smått og sen opp for meg at på grunn av dette ville Lillepus være uforsikret frem til hovedforfall. Dette ene sykdomstilfellet gjorde at hun brukte opp hele forsikringssummen sin (og enda en hel del mere).

Jeg bestemte meg derfor til å klage saken inn for Forbrukerrådet, og ga klinikken beskjed om dette. Da tok det bare noen dager før vi ble innkalt til møte «for å få svar på noen av spørsmålene våre». I januar var vi på dette møtet. Mamma var med meg. Jeg følte vi ble møtt med forståelse, og de innrømmet flere ganger at det hadde skjedd mye som ikke var bra. De prøvde seg på noen bortforklaringer og unskyldninger, men det var forventet. De snakket om etterpåklokskap, men jeg holdt fast ved at det var ikke snakk om etterpåklokskap, da jeg faktisk prøvde å si i fra der og da, mens Lillepus var syk, og medisinene ikke virket. Det skjedde feilbedømminger som aldri burde skjedd.

Vi ble enige om at jeg skulle sende inn ett brev om økonomisk krav, som vi så kunne diskutere videre. Jeg gjorde som avtalt, og sendte inn ett brev med en oversikt over hva vi hadde betalt både før og etter feilene ble gjort. Jeg skrev at jeg var åpen for å snakke om beløpene, da det kan være vanskelig å si akkurat hvordan hendelsesforløpet burde gått, og hvor mye lungebetennelsen til Lillepus hadde kostet, dersom det hadde gått riktig for seg.

Etter fristen for svar hadde gått ut, fikk jeg denne mailen:

 

12666277_10153808880716011_1191461240_na

 

Dermed begynte arbeidet med å klargjøre saken for Forbrukerrådet, og for Veterinærmedisinsk Rettsråd. Det var en god del jobb, da journalene måtte samles, og ikke minst forståes, attester fra andre dyrleger og vitneforklaringer måtte hentes inn, samt all kommunikasjon med klinikken måtte også legges ved. Jeg måtte sette meg inn i gjeldende forskrifter/lover og i de ulike sakgangene. I tillegg måtte jeg skrive selve klagebrevet, om hva jeg mener gikk galt, hvor det gikk galt, og jeg har brukt mye tid på å forsøke å forstå hvorfor. Jeg har skrevet kommentarer til journalene, og samlet i alt 15 vedlegg. Det ble med andre ord litt av noen bunker. Begge to er nylig sendt av gårde. Én bunke til Forbrukerrådet, og én bunke til Veterinærmedisinsk Rettråd.

Der står saken i dag. Noen av disse dokumentene kan jeg dele når saken er over. De som er spesielt interessert kan sende meg en mail.

 

Lillepus, hun har hjulpet til ved å sitte på bunkene med papir etterhvert som jeg har skrevet dem ut. Det var en innmari stri tørn for henne, men nå hun er tilbake til seg selv. Hun leker med «kattungene», fjaser rundt med pappesker, koser seg i kattegården, og rusler rundt i huset med meg, mens vi løser både små og store verdensproblemer. Jeg fôrer henne fortsatt med sprøyte to ganger om dagen, men nå er det bare fordi det har blitt en koselig «meg og Lillepus stund» som vi begge setter pris på.

Jeg er så  takknemmelig for at Lillepusen min ble frisk. Det tenker jeg på hver eneste dag.

 

Lillepusen min <3

 

 

 

Lillepus (inni posen) og Capone

 

Til slutt ett bilde av alle de andre kattene:

 

Capone, Chloe, Honey (inni posen), Junior og Nommin (som tror han er en liten pusekatt)

 

 

Epilepsi hos hund

Jeg vet at flere havner på bloggen min etter å ha søkt på informasjon om hund med epilepsi. Det er faktisk noen av de mest brukte søkeordene for å komme hit. Epilepsi hos hund er ett tema jeg aldri vil bli ferdig med, og jeg vil forsøke å holde både meg selv, og bloggen, oppdatert. Derfor kommer denne artikkelen (som opprinnelig ble skrevet for over fem år siden) i en ny og oppdatert versjon).

Til deg som sitter og søker etter informasjon: Jeg beklager at du og hunden din er i en slik situasjon at du trenger denne informasjonen, men jeg håper at noe av det du leser på bloggen min vil hjelpe deg. Du må gjerne ta kontakt, hvis du føler for det. Jeg kan også peke deg i retning av større nettverk av mennesker som har vært akkurat der du er nå. Du er langt fra alene.

 

 

Epilepsi hos hund

Epilepsi er en  samlebetegnelse for anfall grunnet  funksjonsforstyrrelser i hjernens nerveceller. Anfallene kan arte seg på mange forskjellige måter. Det kan være alt fra rastløshet eller stirring ut i lufta, til kraftige grand-mal anfall med kramper og tap av bevissthet. Noen hunder har bare milde anfall nå og da, mens andre har hyppige kraftige anfall. Noen anfall sees kun i deler av kroppen, mens andre påvirker hele kroppen. Alt dette avhenger av hvilken del av hjernen, og hvor stor del av hjernen, som er affisert. Uansett er det som oftest svært skremmende å være vitne til at hunden får anfall, spesielt for første gang man opplever det.

Man sitter igjen med hundrevis av spørsmål, om hva som vil skje, hva man bør gjøre, hvordan hundens liv vil bli fra nå av, og om den i det hele tatt kan leve. Ettersom epilepsi kan arte seg så forskjellig fra hund til hund, finnes det ingen fasitsvar på disse spørsmålene. Epilepsi i seg selv er dog ingen dødsdom. Det første du bør gjøre, er å ta hunden med til dyrlegen for utredning.

Det skilles i hovedsak mellom to typer epilepsi. Idiopatisk epilepsi (primary) er medfødt og i noen tilfeller arvelig. Secondary epilepsy er typen hvor man finner en underliggende årsak til anfallene, som for eksempel ulike sykdommer, hodeskade eller hjernesvulst. Før hunden får diagnosen idiopatisk epilepsi bør det undersøkes at ingen av disse årsakene foreligger. På hunder med idiopatisk epilepsi vil man som regel ikke finne noe synlig galt med hunden.. De er jo gjerne like friske som andre hunder… all den tid de ikke har anfall.

Etter å ha utelukket underliggende årsaker til anfallene, har hunden fått diagnosen idiopatisk epilepsi. Hva nå?

 

Medisinering/behandling

Ofte vil ikke dyrlegen sette hunden på medisiner med en gang, de vil ofte vente og se om det kommer flere anfall først. Flere dyrleger er også restriktive med medisiner, dersom hunden ikke har mer enn et anfall i måneden. Dette vil bli vurdert opp mot hvor kraftige anfallene er, og ellers formen og situasjonen til hunden. Det kan ta tid å finne riktig medisin og dosering til hunden, men ikke mist håpet for fort. Det finnes flere medisiner og kombinasjoner man kan prøve. Dersom man føler at hunden lider for mye under utprøvingen av medisiner, er dette også noe du trygt kan ta opp med dyrlegen din.

Dersom ikke medisinen fungerer kan det være feil type eller feil dose til hunden. Det kan også være nok at vi ikke gir medsiner til rett tidspunkt eller til passende intervaller. Det kan være et uoppdaget underliggende årsak til anfallene slik som f.eks. hjernesvulst. Noen mage/tarm tilstander kan også påvirke hvordan medisinen blir tatt opp i kroppen. Andre ganger vet man rett og slett ikke hvorfor enkelte hunder ikke reagerer slik man ønsker på behandlingen de får.

Den vanligste medisinen å prøve har i mange år vært Fenemal. Det er tabletter man kan få i ulik styrke, som er raskt tatt opp i kroppen. Noen hunder får bivirkninger i form av sløvhet, tretthet, sjangling og økt drikkelyst, men hos de fleste blir dette bedre eller forsvinner helt, etterhvert. Fenemal kan gies i kombinasjon med kaliumbromid, en væske som kan blandes i maten. Kaliumbromid taes langsommere opp i kroppen, og om man starter med dette må man beregne ett par måneder før man kan oppnå den effekten man ønsker. Pexion er en nyere type medisin (godkjent 2013). Denne brukes til å kontrollere idiopatisk epilepsi, men er ikke godkjent til andre typer epilepsi. Også Pexion har flere bivirkninger som kan forventes å bli bedre etter de første ukene.

Hvis din dyrlege vil gi opp etter å ha kun prøv én type medisin, og sier det ikke finnes andre medisiner å prøve, da bør du bytte dyrlege.

Flere med epi-hunder velger andre alternative behandlingsmåter for sin hund, gjerne i tillegg til tradisjonell behandling. Dette kan være alt fra å tilføre visse vitaminer, eller legge om dietten helt. Akupunktur er også brukt. I tillegg finnes det flere naturmedisiner m.m. som er ment å skulle hjelpe lever og nyrer takle medisinering over lang tid. Marietistel fåes kjøpt i helsekostbutikker, og er mye brukt som leverstøttende. De fleste epilepsimedisiner går utover leverfunksjonen til hunden, og det er aldri for tidlig å begynne å ta hensyn til dette.

Det er ikke alltid målet er å få hunden 100% anfallsfri. Noen ganger kan man si seg fornøyd med å få anfallene mildere og sjeldnere, og det kan være bra nok. Desverre er det ikke alle hunder som blir bra nok av medisiner til å ha et godt liv. Da er det vårt ansvar å la den få slippe.

Dyrlegen vil som oftest at en hund på medisiner kommer inn for blodprøver med jevne mellomrom.

 

Skriv «dagbok»

Uansett om hunden allerede har diagnosen epilepsi, eller akkurat har hatt sitt første anfall, er det til stor hjelp for både veterinær, og etterhvert deg selv, å føre en logg over anfallene. Skriv ned når anfallet kom, hva hunden gjorde akkurat da, hvor lenge det varte, hvordan det artet seg, og om du kan komme på noe som trigget det. Skriv også litt om hva hunden har gjort den dagen, hva den gjorde da anfallet kom, og andre ting verdt å merke seg (har den spist noe utenom det vanlige?) Denne tar du med til dyrlegen, og bruker den til å følge med selv. Fere har oppdaget såkalte ”triggere” ved å føre dagbok. Kanskje det viser seg at hunden for eksempel får flere anfall rundt løpetiden, eller når den har vært stresset.

Har du mulighet til å ta video av hunden under ett anfall, eller få noen til å gjøre det, kan det også hjelpe din dyrlege. Det kan også være ett verktøy å se tilbake på, for å se om anfallene er blitt mildere eller kraftigere med tiden. Der og da, i de minuttene det står på, er nok ikke dømmekraften vår helt på topp, da det hele ofte oppleves skremmende.

 

Når hunden har anfall

Det er greit å innarbeide seg rutiner for hva man gjør når anfallene kommer. Det føles tryggere for både deg og hunden dersom du vet hva du skal gjøre. Her er alle folk og hunder forskjellige. og man må bare finne sin måte å håndtere ting på.

Det første man bør gjøre er å enten fjerne hunden fra ting den kan skade seg på, eller fjerne tingene, dersom du ikke vil eller kan flytte hunden. Hvis hunden har kramper kan bordhjørner gjøre mye mer skade enn selve anfallet. Hvis du ikke kan flytte hunden på et mykt underlag, kan man legge ett mykt teppe under hodet dens så de ikke slår seg så hardt mot golvet.

Slå av TV, høy musikk, skarpe lys og lignende. Ungå høye stemmer og bråk. Prøv så godt du kan å holde deg rolig. En ellers frisk hund vil normalt klare seg greit gjennom et epilepsianfall. Man vet jo ikke helt sikkert hvor mye hunden får med seg av det som skjer rundt den, men man kan anta at en eier i panikk vil gjøre vondt verre. Dette er spesielt viktig når hunden begynner å komme til seg selv. Fasen rett etter anfallet, kan bli betydelig bedre for hunden dersom den føler seg trygg.

Husk å se på klokka når anfallet begynner. Det føles ofte mye lengre enn det det virkelig er. Noter tidspunkt og varighet i dagboka senere. Man bør ikke prøve å pakke hunden inn i pledd o.l under eller rett etter anfallet. Dette fordi kroppstemperaturen kan øke under anfall, og dersom den blir for høy kan det bli farlig.

Etter ett anfall vil hunden som regel søke trygghet. Den kan være sjanglete og ustø og noe desorientert til å begynne med. Dette bør bedre seg ganske raskt. Når hunden oppfører seg normalt kan den få noe å drikke, samt en liten porsjon mat forå få opp igjen blodsukkeret. Ett anfall kan føles som om de har løpt maraton.

Hvis hunden har kraftige kramper i mer enn fem minutter, eller har gjentatte anfall samme dag, bør du kontakte dyrlege.

 

Liten video av tinka under et ganske mildt anfall:

 

 

Les, lær, vær nysgjerrig og kritisk!

Jo mere du vet, jo tryggere kan du bli på deg selv, det du gjør, og de beslutningene du tar. Det er ingen selvfølgelighet at alle dyrleger er like oppdaterte og flinke når det gjelder epilepsi. Ta gjerne med det du har lest på egenhånd til dyrlegen og snakk om det, still spørsmål og vær kritisk. Hvis noe føles veldig feil, kan det hende det er det. Ingen kjenner din hund bedre enn deg. Når det gjelder hvordan anfallene er, hvordan de har utviklet seg, hvordan hunden reagerer på behandlingen, så er du eksperten. Det kan være snakk om små nyanser som bare vi eiere ser.

 

Kom i kontakt med andre med epi-hunder

Når hunden får epilepsi, kan man føle seg veldig fortvilet, og alene. I tillegg til å lære seg om medisinering og behandling av hunden, skal man også takle hverdagen, med en hund som nå kan få anfall når som helst. Mange finner det utfordrende både praktisk og følelsesmessig, og det kan være godt å dele tanker og erfaringer med andre som er i samme situasjon. Det finnes faktisk mennesker rundt i hele verden, som setter livene på hodet for sin epi-hund, og de forstår akkurat hvordan du har det, hva du sliter med, og tankene du har. De vet hvordan du prøver å scanne hunden for tegn på om et anfall er i anmarsj, de vet hvordan det er å våkne til lyder om natten, de vet hvordan hjertet synker. Det er så godt å snakke med mennesker som vet. Og som forstår.

Det finnes flere utenlandske nettverk. Blandt annet har canine-epilepsy.com en veldig aktiv mailliste, med mange erfarne og kunskapsrike mennesker. Dersom du søker på ”canine epilepsy” på facebook, vil du også få opp et knippe grupper.

Vi har også en norsk side kalt Epilepsi hos hund. Her deles erfaringer, råd, tanker og følelser rundt det å ha en epi-hund i familien.

 

12717346_1148529825159716_1507619074100092828_n

 

Denne artikkelen er publisert til minne om min Tinka (januar 2002- august 2013)

 

Andre artikler/bloggposter vedrørende epilepsi kan du finne her.

Du kan blandt annet lese historien om Tinka og epilepsimonsterne, eller mitt brev til meg selv, dersom jeg kunne sende ett brev tilbake i tid, til den dagen Tinka fikk sin diagnose.

 

Sover hunden din godt nok?

Sover hunden din godt nok? Det er det kanskje mange av oss som ikke har tenkt over før. Kvaliteten på søvnen hundene våre får, er viktig for både helse og velferd. Det er  mange misoppfatninger blandt folk når det gjelder hunder og søvn, og minst like mange «rare» (men sikkert velmenende) råd. Ofte går disse rådene på å begrense hundens frihet mest mulig. Man bør stenge den inne på ett rom, eller i bur, slik at hunden «vet hvor soveplassen er«.  Hunden skal helst ikke få drikke vann om natten slik at «den ikke tisser, eller vekker deg for tidlig om morgenen«. Hunden skal  ligge i ro natten gjennom. «Om natten sover man her i huset«.

Dette er alle råd og sitater jeg har sett i løpet av bare den siste uken. Er man ny hundeeier, er det ikke usansynlig at man hører på disse rådene. En hund som ligger musestille hele natten, til mennesket bestemmer seg for at det er tid for morgenturen, høres jo innmari praktisk ut, ikke sant?

Men er det naturlig og bra for hunden? Hvordan blir kvaliteten på søvnen?

For å kunne forstå hundenes søvnbehov, må vi se spesielt på to viktige aspekter; det fysiske (hva skjer i kroppen og hjernen når hunden sover?) og det atferdsmessige (hva er naturlig for hunden?).

 

Fysisk

Søvn hos hunder er rent fysisk ikke så ulikt søvn hos mennesker. Hunder (som mennesker) sover i to stadier: REM (Rapid Eye Movement) og Non-REM/Slow wawe sleep (SWS).

Forskning viser at under REM- søvn er det mer elektrisk aktivitet i hjernen enn i våken tilstand. Hjernen slapper ikke av, men er derimot ganske aktiv. Man kan anta at hunder drømmer under REM-søvn, ettersom de har den samme hjerneaktiviteten, og øyebevegelsene (øynene går frem og tilbake) som vi mennesker har. Skjelettmuskulaturen derimot blir fullstendig satt ut av spill. Kjemiske endringer paralyserer skjelettmusklene slik at man ikke kan stå oppreist. Mennesker som går i søvne har vist seg å ha en defekt på disse  skjelettmuskelene. REM- søvn er kun mulig hvis nakken er støttet. Hunder MÅ derfor ligge rett ut for å få denne viktige typen søvn. De bør altså ikke tvinges til å ligge sammenkrøllet i en liten hundeseng, og absolutt ikke i et altfor lite bur.

Så mye som inntil 50% av hundens søvn er REM-søvn. Hos eldre hunder mellom 10-20 %.

 

 

Slow wawe sleep (SWS) er den søvnen hunder sover mest. Dette er en avslappende tilstand i hjernen. Hjernen bruker mindre energi, og kjøles ned. Årvåkenheten og følsomheten er redusert, og kroppen forbredes til REM-søvn. Det er under denne søvnen at nye minner blir bearbeidet, og kroppen bruker sine ressurser til å reparere vev og muskler.

 

Allerede her har vi fått noen viktige retningslinjer for hvor viktig god søvn er for hundene våre, og hvordan vi kan legge til rette for at hundene våre skal sove godt. Etterhvert som vi går videre til det atferferdsmessige, og ser på hva som er naturlig for hunder, vil vi forstå behovet deres enda bedre.

 

Atferdsmessig

Hunder sover i gjennomsnitt 40% av søvnen deres på dagtid, og 60% på natten. Altså bør hunder få ha mulighet til å legge seg nedpå på dagtid, og vi må ha fortåelse for at hundene kan komme til å være litt våkne på natten.

Videre er hunder «sosiale sovere», og vil som regel ønske å kunne sove i nærheten av familien. De trenger trygghet og varme, og de fleste hunder foretrekker å sove på noe høyere enn gulvet, for eksempel i en hundeseng. Da er det kanskje ikke så rart at hundene ofte velger både sofaer og senger som yndet soveplass, dersom de får lov.

 

En gjeng sosiale sovere

 

Hundeseng som er litt forhøyet

 

Det er viktig å gi hundene valgfrihet. Har man mulighet, bør man la hundene få velge om de vil ligge nær familien, eller om de vil gå og legge seg for seg selv. De bør få lov til å variere både underlag og tempratur så langt det er mulig. Flisbelagt gulv er som regel kjøligere enn tregulv, tepper og senger, og kan gi hundene en god og kjølig variasjon, hvis de føler seg for varme der de ligger. For å få sin REM-søvn, må hundene få mulighet til å ligge rett ut.

 

 

Det er helt naturlig for hunder å våkne i løpet av natten. De rusler litt rundt, drikker gjerne litt, endrer liggeplass og liggestilling.

Jo mer naturlig atferd hundene får lov å beholde, jo bedre vil de sove. Noen hunder vil stort sett ligge på den samme plassen hele natten igjennom, og det varierer hvor mye hver enkelt hund vil ha behov for å flytte på seg. De fleste hunder vil dog ha ett eller flere av disse behovene i varierende grad i løpet av natten.

 

Konsekvenser av for lite søvn

Konsekvensene av å få for lite søvn, er omtrent de samme som hos oss mennesker. Immunsystemet blir dårligere, og med det øker sjansen for sykdommer og infeksjoner. Evnen til å regulere kroppstemperaturen blir dårligere, og vektendring kan forekomme grunnet endringer i metabolismen. Som hos mennesker kan en rekke helseplager komme direkte eller indirekte av for dårlig eller for lite søvn. Eksempelvis kan jeg nevne lavt stoffskifte, hjertesykdom forårsaket av lavt blodtrykk, diabetes, og smerter.

Ettersom min (og bloggens) hjertesak er hunder med epilepsi, vil jeg også nevne at dårlig søvn hos hunder som er rammet av epilepsi, er en svært vanlig «trigger» for anfall.

 

 

En hund som sover dårlig vil få ett forhøyet stressnivå, de blir mer følsome for lyd og berøring, og de blir lettere skremt og skvetter oftere. Mangel på god søvn går også hardt utover konsentrasjonen. Læring går dermed mye saktere enn hos en hund som får god nok søvn. Dette bør vi ha i bakhodet når vi trener hundene våre.

Det er en del plager vi som eiere bør være klar over at hunden kan ha, og som kan påvirke søvnen i negativ retning. Smerter i muskler og ledd, samt kløe er vanlige «søvntyver» hos hunder.

 

Dyne, madrass, eller gulv? – Carlisha’s valg.

 

Søvn og bur

Bur om natten er mye brukt, og er ett av de vanligste rådene man får som førstegangseier, eller om man har problemer med hunden/valpen på nattestid. Ofte er også burene som brukes altfor små.

I ett stengt bur vil hundene ikke ha mulighet til å forlate liggeplassen dersom den føler seg utrygg. Ofte (i for små bur) vil ikke hunden ha tilstrekkelig plass til å strekke seg ut for å få den nødvendige REM-søvnen, og heller ikke mulighet til å skifte underlag eller bytte sovested, slik som er naturlig for den.

Noen anbefaler bur dersom man har en valp/hund som tisser om natten. Dette problemet blir riktignok ofte bedre hvis hunden blir puttet i bur, da hunder nødig vil gjøre fra seg der man sover. Å putte hunden i bur gjør dog ikke at følelsen av å måtte tisse blir borte. Derimot blir hunden liggende med denne følelsen hele natten. De fleste vet hvor ubehagelig det er, og hvor vanskelig det er å få sove om man da ikke får gått på do. Dette er ikke anderledes for hunder, enn for oss.

 

 

 

Hunder er sosiale sovere helt fra begynnelsen av livet

 

Hva kan vi gjøre for at hunden skal sove godt?

Hunden bør få velge hvor og når den vil sove eller hvile. Den bør få muligheter til å ligge litt opphøyd, og mange hunder setter stor pris på myke liggeplasser. Videre bør hunden ha muligheter til å legge seg på ett skjermet sted om den ønsker det, samtidig som vi bør huske på at hunder er sosiale sovere, og sover aller best i nærheten av familien sin. Videre er det viktig for hunder (som for mennesker) at de føler seg trygge og komfortable, og at de ikke føler seg stresset. Hunden bør selvsagt få ro når den sover.

Husk at sykdom og smerte vil gjøre søvkvaliteten dårligere, og vi må i slike tilfeller være ekstra flinke til å tilrettelegge for god søvn. En hund med muskel- og leddsmerter vil kunne være ekstra avhengig av å ligge mykt.

 

Gamle Pia (14 år) setter stor pris på å ligge mykt og godt

 

Søvn er livsnødvendig for hunder. God kvalitetssøvn er viktig for hundens fysiske og mentale helse. Ved at vi setter oss  inn i hundens søvnmønster og behov, kan vi tilrettelegge for å gi hundene våre så god søvn som mulig. Trygge og gode hunder, vil ikke ødelegge nattesøvnen deres, selvom de får valgfrihet om natten 🙂

 

 

Kilder: L. Borg de Ward sine notater fra seminar holdt av Amber Batson

 

Vis bikkja hvem som er sjefen!

BeFunky Design

(» Reglene»er hentet fra blandt annet Establishing and Keeping Alpha Position, fritt oversatt og tillagt en liten klype sarkasme)

 

I forbindelse med de siste dagers store diskusjon om hvordan en viss blogger setter sin «dominante» hund på plass og viser hvem som er leder, har jeg sett mange rare sider linket til, deriblandt denne: Establishing and Keeping Alpha Position. Den synes jeg var så fasinerende og artig at jeg ble rent inspirert. Det er tydelig at dominanseteorien (desverre) lever i beste velgående. Hva slags liv lever man med hundene sine om man følger disse reglene?  Bikkjene mine vet at det er jeg som har ressursene, og nettopp derfor er det jeg som bestemmer til syvende og sist. Jeg har dog ikke noe behov for å poengtere akkurat det i alt jeg gjør. Det høres bare  slitsomt, ukoselig  og innmari unødvendig ut.

Jeg får trøst av hundene mine når jeg er trist. Vi leker på gulvet, vi leker til og med dra-lek. Jeg bryr meg ikke om hvem som spiser først, og den eneste døra jeg vil gå ut foran hundene, er utgangsdøra (av den enkle grunn at jeg vil sjekke tunet for elg først) Når vi går tur, får hundene snuse så mye de vil. Vi går jo tur for at hundene også skal kose seg. Jeg bryter så og si hvert eneste punkt omtrent daglig. Og jammen går det bra læll.

For hundene våre, er vi allerede «lederen». Vi er den med resursene, vi er den hunden ser opp til, og tyr til. For hundene våre betyr vi allerede mer enn noen andre. Den respekten og kjærligheten skal vi gjøre oss fortjent til. Det føler jeg at jeg gjør aller best ved å vise hundene mine respekt og kjærlighet tilbake.

Fjasebilder med tullebikkjer

Påsken er vel overstått. Det har blitt ett par turer, og hele tre ettermiddager i treningshallen på Bokrudstad. Stor stas for både meg og bikkjene! Mens vi var i hallen, hadde jeg lyst til å få til noen bilder av meg selv og bikkjetrolla sammen. Igjen og igjen viser det seg at jeg og hundene har helt ulike oppfatninger av hvordan slike bilder bør være. Jeg har én plan, hundene troller sammen en annen. Etter et par tafatte forsøk på å få viljen min, går vi for deres plan: fjase kose leke rulle tulle.

 

 

 

 

 

Dette bildet synes jeg selv ble veldig koselig, og veldig typisk oss.

 

Carlisha prøvde jo tidvis å ligge pent, og ble lettere oppgitt over oppned gutten til høyre

 

Det må jo sies, at deres plan er som regel den beste. Fjasebildene er jo mye mer «oss», de viser mer personlighet.

Ett bilde hvor vi ser nogenlunde normale ut, lot de meg likevel få.

 

 

 

Glad gutt! 

 

Nommin er jo ganske rå på å snurre rundt. Han trenger ikke store hintene for å vite hva jeg mener.  Carlisha er litt forsiktigere i sine «snurrer» enda, og må helst vises med tydelige tegn. Synkronsnurring er fortsatt utforende, men veldig gøy!

 

 

 

Det er fortsatt innmari rart å ha bare to bikkjer. Noe mangler. Samtidig er det veldig koselig å ikke ha flere enn at begge kan være med på trening samtidig, og at jeg faktisk har energi til å trene dem begge to (selvom da er jeg rimelig sliten!).

Plutselig gjør både Nommin og Carlisha «Frisbee-ting».  Carlisha satt plutselig i gang med høylytt bjeffing da vi skulle dra hjem fra Mamma i går. Nommin har begynt å tigge ved bordet, og Carlisha bjeffet plutselig på en bil vi møtte, da vi var ute og kjørte i dag. Det var en Frisbee-greie, som han igjen lærte av Tinka. Både bjeffing og tigging er jo egentlig uvaner. Jeg ignorerer dem, mens jeg i all hemmelighet blir varm om hjertet.

Denne uken skal jeg bare kose meg sammen med bikkjene og kattene, og lade opp til kursstart neste uke. De neste ukene blir det jobb tre kvelder i uka, med hverdagslydighetskurs, unghundkurs, og kurs for barn og hund. Gleder meg 🙂

 

Tiden etter Frisbee. Agilitytrening og bilder.

Først vil jeg takke for all støtte, koselige meldinger og medfølelse etter vi mistet Frisbee’n vår. Dagene etter Frisbee ble borte har vært rare. Anderledes. Flere har ytret bekymring for hvordan det går med Carlisha. Hun var jo Frisbee sin beste venn. Selv hadde jeg regnet med at det skulle gå greit. Hun er jo vant til at Frisbee er ett par uker hos Mamma nå og da, spesielt i forbindelse med løpetid. Men Carlisha visste nok bedre.  Hver gang jeg kom inn utgangsdøra, trodde hun Frisbee ville komme rett bak meg. Da han ikke gjorde det, gikk hun og satt seg inntil veggen i stua, og bare tittet forvirret rundt seg. Der satt hun hele den første dagen. Ikke ville hun ha godis heller.

Jeg bestemte meg for å være litt ekstra aktiv med Carlisha de neste dagene, for å få tankene hennes over på noe annet. De siste par ukene har vi brukt mye tid på å trene ymse triks her hjemme. Det har vært koselig og morsomt. Vi kunne ikke gjøre sånt da Frisbee var her. Jeg savner Frisbee veldig. Jeg savner hans lykkelige vesen og hvordan han fikk med til å spurte ut i latter flere ganger om dagen. Jeg må jo likevel få si at det har åpnet for nye muligheter, når det gjelder aktivisering av Nommin og Carlisha her hjemme. Frisbee ble helt bajas hvis han forstod jeg trente med andre enn han. Og jeg lot han få viljen sin. Det var bare en av flere ting Frisbee fikk lov å styre etter Tinka ble borte. Skulle det trenes triks/lp/agility her hjemme – skulle det være med han.

Ett par andre ting Frisbee styrte var at han nektet Nommin og Carlisha å leke inne, og han nektet dem å tigge ved bordet. Det var hans jobb. Nommin og Carlisha begynner nå såvidt å utforske hva som er lov, hva de kan gjøre, når Frisbee ikke her.

Carlisha var ikke helt seg selv de første dagene, men med ett par trikse-økter om dagen gikk det raskt bedre. Hun har også fått være med på Nommin sin demensavdelig, og hun har trent agility. Nommin ser ikke ut til å være særlig berørt, bortsett fra noe forvirring over at ingen bjeffer når vi skal ut, og at han dermed føler han må ta på seg den oppgaven selv.

Det har vært godt for meg også, å prøve å holde meg  opptatt med Carlisha og Nommin. Når Tinka ble borte, taklet jeg det ved å gå i skogen, gå hver eneste topptur på Ringsakerkartet. Denne gangen har jeg fokusert på å aktivisere bikkjene. I tilegg til at Nommin har vært på Elverum og fått prøve littegrann rally lydighet, har jeg også vært to ganger på Bokrudstad i påsken, for å trene agility med begge bikkjene.

Carlisha er tilsynelatende tilbake til sitt lykkelige vimse-hoppe-sprette-fjase vesen 🙂

 

 

 

 

 

 

Tenk at det dumme arret på nesa til Nommin, nå har blitt et kjært minne om Frisbee, og den gangen Nommin stod og slengte en gummiball i fjeset til Frisbee i omtrent en halvtime, før Frisbee veldig tydelig sa i fra at «NÅ ER DET NOK»

 

 

 

 

 

 

Nommin har også trent litt på ymse øvelser og triks for bakpartskontroll. Den er mye bedre enn hva den var da han var yngre, men han har fortsatt en del å gå på! Jeg håper jo at etterhvert som dette blir bedre, vil han også føle seg mer komfortabel på både stige og vippe.

 

 

Jeg har forresten nå laget en side på bloggen om meg som hundeinstruktør. Ta gjerne en titt 🙂

 

Og med disse bildene av fornøyde bikkjetroll, ønsker vi dere en skikkelig koselig påske!

 

 

Røde kors sin Besøkstjeneste

Når jeg forteller om at jeg og Nommin er besøksvenner, får jeg ofte reaksjoner som «Åh det hadde vært fint for mor. Hun sitter så mye alene», eller «Det skulle jeg ønske de hadde på sykehjemmet der far bor». Det er tydeligvis ikke alle som vet om at vi besøksvenner med- og uten hund finnes, og at det er åpent for alle å ta kontakt.

Jeg kan kun snakke for egen lokalavdeling i Røde Kors, og vi har faktisk kapasitet til å besøke flere enn det vi gjør pr i dag. Jeg er ganske sikker på at dette er et tilbud flere kunne ha glede av, dersom de visste om det, og ikke var redd for å ta kontakt med oss.

Røde Kors sin besøkstjeneste er for alle, om du er gammel eller ung, bor hjemme eller på instituasjon, og uavhengig livssituasjonen ellers. Så mange som én av fire sier de føler seg ensomme! Dersom du har ett ønske  om å møte et annet menneske som du kan snakke med og/eller gjøre ting sammen med, kan du ta kontakt med Besøkstjenesten. Om dere ønsker å finne på noe utendørs, eller bare sitte å prate, er opp til deg og besøksvennen.

12188881_753789721431716_2916331846435931207_n

Lise og Yasmin er besøksekvipasje (Takk for lånet av bildet, Lise)

 

Dersom du har eldre i familien som du vet sitter mye alene, kan du også ta kontakt på deres vegne, så lenge personen selv ønsker besøk. Også mennesker som bor på institusjon kan ha glede av at noen kommer for å prate, da de som jobber der ofte ikke har tid til å sette seg ned en times tid bare for å prate og drikke kaffe.

Alle som er besøksvenn i Røde kors er kurset,  har taushetsplikt, og tar aldri betaling.

Noen besøksvenner tar med seg hunden sin, slik jeg gjør med Nommin. disse hundene er trent og testet, og er trygge og gode hunder å få besøk av. Dersom du ønsker deg besøk av en person med hund kan du opplyse om dette når du tar kontakt med Besøkstjenesten.

 

blogg1

Liten hund kan spre my glede! (Takk Renate for lånet av bildet)

 

Ettersom jeg selv er besøksvenn med hund, er jeg jo spesielt opptatt av de gode effektene hunder kan ha på mennesker. Forskning viser at nærkontakt med dyr har en helsemessig positiv effekt på mennesker, både fysisk og psykisk. I tillegg til å redusere stress, senke blodtrykk og motvirke depresjon, kan nærkontakt med dyr dekke enkeltpersoners behov for varme, kos og omsorg. Det kan bedre humøret og gi glede i hverdagen til mennesker som trenger det.

 

(Bilde fra artikkel i Røde kors Hedmark sin avis)

 

Når det er sagt, skal man ikke undervurdere de gode effektene av trivelig tobent selskap heller 😉

Kunne du selv tenke deg en besøksvenn, eller er du pårørende til noen som kanskje sitter mye alene og ønsker besøk – ta kontakt med din lokalavdeling.

Bor du i Moelv eller omegn (som jeg vet at flere av mine lesere gjør) kan du sende en meldig til Ringsaker Røde kors, Moelv sin facebookside. Du kan også ta kontakt med meg.

Kastrer katten din – Ikke bidra til overflod og elendighet

Nå nærmer det seg desverre høysessong for kattunger. Tusenvis av kattunger vil bli født til en usikker fremtid, en fremtid som hjemløs og sulten, kanskje av en forvillet mor. En fremtid den kun kan reddes fra ved at frivillige går inn og fanger dem, og tar dem inn. Da er de avhengige av at det finnes hjem for disse kattene, det må finnes plass til dem. Det er ikke å komme fra at i Norge fødes det mange flere katter, enn det finnes gode hjem. Noen ideelle organisasjoner forholder seg til tall som viser at så mange som 2/3 av kattunger som fødes vil IKKE få ett godt hjem. Disse blir ville, de dør av sult eller kulde, eller de danner kolonier på steder hvor det er en viss tilgang på mat, som på søppeldynger, i bakgater, på låver osv. Slik lever de uten at noen tar vare på dem, uten at de får hjelp når de er syke, mat når de er sultne eller varme når de er kalde.

Det høres jo ut som oppspinn, at det skal stå slik til med dyrelvelferden i Norge. Men dette er er realiteten.

 

cats

(Takk for lånet av bildene: medlemmer av kattegruppa på facebook)

 

Man kunne skrive mye om hvorfor det har blitt slik. Kattens lave status (som igjen kommer av overflod av katter), myter om hvordan katter klarer seg selv, tradisjoner rundt kattehold, og umerkede katter som forviller seg hjemmefra er alle faktorer som spiller inn. Alle disse faktorene henger sammen, og overlapper hverandre. Det gjør også det jeg vil skrive om i dag. Kastrering! Eller rettere sagt, mangel på kastrering, at folk fortsatt avler huskattunger over en lav sko. Dette er en av de mest fremtredende årsakene til at situasjonen er som den er.

 

Her går det ett skille mellom de menneskene som synes det er uforståelig at folk tar sjansen på å bidra til denne elendigheten, og de som ikke helt ser problemet. Av de som ikke ser problemet, finnes det faktisk de som ikke kjenner til situasjonen, og som rett og slett ikke vet bedre.

Dere som leser dette og tenker «hva snakker hun om??», ta gjerne kontakt med en lokal dyrebeskyttelse og meld deg som frivillig for en kattungesessong. Du kan være fosterhjem, eller du kan hjelpe til å fange hjemløse, redde og syke katter, stille opp som sjåfør når disse må til dyrlegen, enten for å få livreddende behandling, eller for å avlives fordi hjelpen kom for sent. Dersom det blir for mye, gå inn på facebook og klikk «liker» på ett par frivillige organisasjoner som jobber med å redde katter. Du vil sansynligvis få flere historier og bilder i feeden din, enn det hjertet har godt av. Det er VONDT, men da vil du forstå.

Så har vi de som kanskje har intensjoner om å forhindre at katten deres får kull, men som har bommet helt på metoden de bruker, som»glemmer» eller utsetter å ta tak i det, og kanskje har flere unskyldninger klare, når kattens mage begynner å vokse.

Ofte tror folk at p-piller er til å stole på. Hvor mange har katter som er ett resultat av at kattemor gikk på p-piller i steder for å bli kastrert? *rekke opp hånda* Det er nok at katten kaster opp en hårball og at p-pillen følger med, at katten har diare så kroppen ikke tar opp stoffene fra pillen, eller at katten kommer hjem en dag for sent når pillen skal gies, – og vips så er katten gravid. P-piller er også veldig kreftfremkallende, og en dårlig idé av flere grunner.

Noen mener kastrering er altfor dyrt. Det fine med denne utgiften er at helt fra man får seg kattunge, så vet man at denne utgiften kommer, den kan planlegges, og spares til om nødvendig. Flere dyreklinikker har på denne tiden kampanjer med rimeligere priser, og prisene flere steder ligger fra 500,- for hankatter og 1100,- for hunkatter. Jeg skal love dere at å fø opp ett kattekull er betydelig dyrere! Nå har ikke jeg kjøpt p-piller på mange år, så jeg aner ikke prisen på disse, men inkludert resepter, så vil jeg jo tro at du kan komme opp i mye større beløp i løpet av ett katteliv. Har du ikke råd til å kastrere – hold katten inne inntil videre. Det burde være en selvfølgelighet.

Altfor mange slipper ut sin (altfor) unge katt, for så i ettertid si at de «visste ikke katter kunne bli drektige så tidlig«. Hunnkatter får normalt sin første løpetid når de er mellom 6-12 måneder, men de kan komme i løpetid/bli dektig også før dette. Hold derfor katten inne til den er kastrert!

 

Når man kjenner til huskattens situasjon, høres det helt vilt ut at folk med viten og vilje gjør det de kan for å sette kattunger på huskatten sin. Dette er de  som faktisk vet, men som enten ikke bryr seg, eller lever i en liten boble og tror at deres bidrag til overfloden ikke har noe å si for situasjonen for øvrig. Her finner vi også de som sier  de gjør det for katten sin skyld.

 

adds

«Katten må få oppleve å være mor» er ofte brukt som en unskyldning for å sette kattunger på katten sin. Beklager å måtte si det, men det er intet annet enn menneskeliggjøring av katten, og er et lite gjennomtenkt argument. Joda, katter har instinkter som sier at de må parre seg når de har løpetid, men dette er ikke et dypt emosjonelt ønske om å bli mor. Det finnes intet ønske om å oppdra barn, om betingelsesløs kjærlighet til og fra barna. Det er hormoner, og instinkter. That’s it. Når man kastrerer, roer hormonene seg, og katten vil ikke lenger ha denne trangen.

Det samme gjelder hankatter. Særlig mannfolk har lett for å menneskeliggjøre katten, og tro at katten lider under tapt manndom. Den gjør ikke det.

«Katten må få ha hvertfall ett kattekull, ellers blir hun aldri voksen«. Dette er tull. Katter trenger ikke ett kull for å bli rolige harmoniske katter. I beste fall kan vi kalle det en myte, men aller helst er dette – i likehet med mye annet – en dårlig unskyldning. Klart katter som går  med løpetid dag ut og dag inn vil bli småtullete og stressa, men løsningen er ikke å få ett kull. Løsningen er å kastrere.

«Men vi vil jo finne gode hjem til alle». Jeg tviler som regel ikke på at første generasjon etter katten din vil få gode hjem. Man har dog sjelden kontroll på om alle de nye familiene kastrerer i tide, eller hva som skjer med en evt. annengenerasjon. Jeg synes dette bildet sier alt. Ett eneste kull, med tre-fire kattunger, kan bli rimelig mange etterhvert, og man har rett og slett ikke kontroll på dette etter man har gitt fra seg kattungene.

AfficheSterilisation

Ett annet aspekt å tenke på er at det finnes kun ett begrenset antall gode hjem, og vi har en overflod av katter. Sett at alle disse annen-, tredje- og fjerdegenerasjons kattene fikk gode hjem, hvor mange hjem de faktisk hadde tatt opp. Hvor mange katter måtte gått hjemløse fordi hjemmene allerede var opptatt?

Etthvert kattekull påvirker huskattens situasjon negativt. Man kommer ikke unna det.

 

«Katten min er så pen/kosete/søt/trivelig og dette vil jeg videreføre». Nesten ALLE synes sin egen katt er både pen og trivelig. Sjansene er store for at din katt er helt innafor normalen. Selvom du skulle insistere på at din katt er noe helt speiselt, er det ikke så enkelt at kattungene vil bli like spesielle. Enhver katts gemytt er ett resultat av arv og miljø. Hvor mye som skal tilskrives hver av de er uklart, men miljø betyr mye. Skulle man likevel tenke bare arv, så er det nå en gang slik at kattungene vil ikke bare arve mor. De vil arve egenskaper fra far også. For å gjøre det enda litt mer komplisert, så arver de også besteforeldre, oldeforeldre, og egenskaper som har dukket opp hos onkler og tanter, kan også ligge latent og dukke opp i kattungene. Det er altså ganske mange individer som bør vurderes, før man kan anta noe som helst om gemyttet på et fremtidig kattekull. Har man en huskatt, er sjansene store for at man aner veldig lite om alle disse individene. Skal man avle seriøst etter egenskaper, kreves det ett gjennomtenkt avlsprogram. Se for eksempel på Alaska Husky. Man kan ikke ta en hvilken som helst tilfeldig blandingshund som er flink til å trekke, for så å parre den med en vilt fremmed, og tro det blir brukbar trekkbikkje av det. Seriøse oppdrettere bruker mye tid på å sette seg inn i linjer, genetikk og avl, før de setter i gang.

Helseaspektet er også noe å ta med i beregningen. De samme individene som fører gemyttet videre, vil også føre arvelige sykdommer videre. Huskatter er sjelden testet, og man vet sjelden helsestatus på linjene den kommer fra. At en halvannet år gammel katt virker frisk, betyr i så måte veldig lite.

 

«Kattunger er så søte, det hadde vært så koselig, og barna ville ha hatt så godt av å hjelpe til med kattungene og se de vokse opp». JA, ja og ja! Visst er kattunger søte, å ha kattunger er det koseligste i verden, og selvsagt har både barn og voksne utbytte av å ta vare på små dyrebabyer. Det er en opplevelse jeg unner alle. MEN dette kan dere få til uten å bidra til overfloden av katter. Hver trengs det flere fosterhjem for kattunger som er fanget ute, født i fosterhjem av hjemløse mødre, dumpet og funnet. På denne måten hjelper man, i stedet for å bidra til problemet. Ta kontakt med en lokal organisasjon nær deg. Strever du med å finne en kontaktperson, så send en melding, så skal hjelpe deg å lete opp noen.

 

Å kastrere kommer med mange flere fordeler, foruten å stoppe formering. Det er rett og slett en investering i kattens fysiske og psykiske helse, samt din egen hverdag med katten din:

Kastrerte katter vil som regel ikke markere innendørs, eller på naboens hagemøbler.

Hunkatter kan gå i løp omtrent året rundt. Ukastrerte hankatter har stort sett ett mål for øyet: å formere seg. Å kastrere sparer katten din for veldig mye fysisk og psykisk stress.

Kastrerte katter er generelt sett mere hjemmekjære, og sloss mindre (og når de sloss er det som regel ikke like alvorlig).Dermed har kastrerte katter mindre sjanse for å bli borte, og for å bli smittet av dødelige kattevirus.

Forskning viser at kastrerte hankatter lever i gjennomsnitt 62% lenger enn ukastrerte hankatter, mens kastrerte hunkatter lever i gjennomsnitt 39% lenger enn ukastrerte hunkatter. Det alene burde jo være argument nok. Vi vil jo gjerne beholde våre kjære så lenge som mulig.

Rundt disse tider har flere klinikker kampanjepriser på kastrering. Grip sjansen og kastrer katten din 🙂

 

 

 

Frisbee 15.03.2005-13.03.2016

Slike innlegg som dette blir man aldri klar for. Og akkurat dette er helt surrealistisk å skrive, selvom vi har visst det en god stund at tiden har nærmet seg. Helt siden i fjor sommer har vi visst om svulsten i Frisbee sin brysthule, og siden jul har den gitt symptomer som vi har behandlet med medisiner. Blandt annet har han gått på vanndrivende på grunn av ødemer. Jeg har gått og grudd meg til den perioden hvor man går og tenker «Er tiden inne? Drar jeg det for langt? Ikke langt nok?» Den tiden er så vanskelig. Så skulle det vise det seg at det hele kom litt brått på likevel, og at Frisbee skulle få forlate oss like hoppende glad som han har levd hele livet, uten noe som helst anelse om hvor syk han faktisk var.

For noen dager siden oppdaget jeg ved leggetider at magen hans var stor og utspendt. Jeg ringte da dyrlegen som har fulgt oss hele veien. Han var veldig tydelig på at nå var tiden inne. Når det også har kommet væske i buken, er det kun snakk om dager. Det kunne gå bra i noen dager, men det var ikke lenger snakk om uker. Nå var tiden kommet. Det var jeg helt enig i. Jeg ville ikke la det gå så langt at Frisbee skulle få oppleve å føle seg syk, bare for at jeg skulle få han han hos meg i ett par dager ekstra. Ettersom vi har visst om dette så lenge, har vi jo gjort alt vi ville for siste gang, vi har kost oss med ekstra mye godbitsøk, kylling og skinke. Vi har hatt masse alenetid, og kos. Vi hadde forbredt oss.

Dyrlegen som var på vakt, tok en kjapp ultralyd og bekreftet at det var mye væske i buken. Han sa at om jeg ikke var innstilt på å la Frisbee slippe nå, så ville han ha forsøkt å overtale meg. Tiden var inne. Det var godt at to dyrleger jeg stoler på, var så klare på dette. Magen vokste på bare de timene det gikk fra jeg oppdaget det, til vi kom til dyrlegen. Samtidig som det føltes så feil å skulle ta den siste reisen med hund som tilsynelatende hadde det helt fint, er jeg så glad for at han fikk slippe akkurat når han gjorde. Han danset logrende inn på veterinærkontoret, spiste en hel pakke med First Price skinke, og sovnet blid og fornøyd.

 

 

Jeg er lettet for at slutten kom på den måten den gjorde, men det føles på ingen måte greit å miste Frisbee’n min. Jeg kan ikke en gang forsøke å beskrive hvilket tomrom han etterlater seg. Han har vært med meg gjennom så mye. Han har alltid vært den trygge, glade klippen i livet til både meg og Tinka, og senere Carlisha. Lyspunket og fristedet når Tinka var syk, eller ting buttet i mot. Den man kunne stole på at alltid var der, og alltid var seg selv. Hver morgen når jeg våknet, visste jeg at minst en gang i løpet av dagen kom jeg til å tenke «Herregud så teit du er, Frisbee». Men jeg visste også at han kom til å få meg til å smile minst ti ganger. Det slo aldri feil. Han var så morsom å være sammen med, og ingen var bedre å holde rundt og kose med.

Frisbee tok mye plass. Det var mye lyd og mye bevegelse. Og tomrommet etter han er enormt.

 

Jeg har vært, og er fortsatt, innmari stolt av deg, Frisbee’n min. Jeg har vært heldig som har fått ha deg i livet mitt. Jeg er så glad i deg, og jeg savner deg så sårt.

 

 

Vi sees. Hils Tinka <3

 

 

 

 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

Facebook

Kontakt

Send en epost til bortisvingen@gmail.com eller bruk kontaktskjemaet
ommeg3

Arkiv

Sgeh

Skandinavisk gruppe for etisk hundehold

Pass På Pus

Sponsorer

Tusen takk for at dere gjør det mulig for meg å holde konkurranser her på bloggen!

Bloglovin’

bloglovin

Instagram