Dressurkurs og tenåringsfakter

I høst har jeg og Nommin gått vårt første dressurkurs sammen. Det gikk over ti kvelder, fordelt på fem uker. Hjemmlekser hadde vi også. Jeg kunne ikke finne noen som arrangerte nybegynnerkurs i LP denne høsten. Det var enten ren hverdagslydighet, videregående, eller rett og slett «til våren». Mamma visste råd: Hun fikk sammen en gruppe mennsker og hunder som trengte kurs, og fant en innleid instruktør til oss.

Det er mange år siden jeg gikk LP-kurs. Det er omtrent like mange år siden jeg bevisst sluttet å lede bikkjene med godis hele tiden, når noe nytt skulle innlæres. Dette gjorde jeg delvis fordi mitt inntrykk er at mange hunder «slår av hjernen» litt, når nesa kun går etter godis.  Jeg synes også hunder som får ta initiativ selv, som lærer seg å tilby atferd, blir innmari morsomme hunder. Særlig Tinka var rå på dette, men også Frisbee, kan tilby et ganske stort utvalg av atferder (noen teitere enn andre…), dersom det de ikke fører frem til noen belønning.

 

Sitt og bli

 

Metodene vi brukte på kurset, involverte mye leding med godis. Til å begynne med var det uvant å skulle la Nommin gå med nesa omtrent inni hånda mi, som var full av pølsebiter, når vi trente lineføring, eller sitt ved holdt. Uten kurs ville jeg nok ventet til han var der han skulle, og tok kontakt, før godbiten kom på banen. Nå er jo Nommin vokst opp med å ta kontakt, og med å tilby atferder, så på han er jeg overbevist om at det også hadde fungert greit. Instruktøren vår har hele veien vært flink til å forklare hvorfor vi gjør som vi gjør, og hun har utallige ganger svart på spørsmål rundt min bekymring om hvorvidt hunden min egentlig forstår hva han driver med, når han bare går etter godis på den måten. Instruktøren vår forsikret oss også om at det går fint å trene inn noe på én måte, selvom man også vil bruke en annen metode, kanskje på andre ting. Det er mange veier til Rom. Da fikk det bare stå over, at jeg tidvis følte meg litt som en godisautomat.

Nå har det vist seg at Nommin etterhvert skjønte hva han drev med, til tross for at han tilbragte mye tid med nesa i pølsebitene. Han har blitt flinkere til å ta kontakt når jeg ber om det, gå på plass (bedre uten bånd enn med bånd,) sitt , dekk, «bli», innkalling, m.m. Særlig innkallingen har blitt mye bedre i løpet av kurset. Øvelsen ble delt opp i momenter, og vi trente mye fart, uten å fokusere på «bli» eller på en riktig avslutning. Kjempekul øvelse, synes Nommin.

Fortsatt bruker vi mye godis, men han gjør mange av øvelsene uten å måtte «ledes». Vi har ikke vært veldig flinke til å trene siden kurset, men vi prøver litt mens vi venter på tur på agilitytreninger. Alle monner drar, ikke sant? :D

 

Takk til Ann-Kristin for lærerikt og fint kurs :)

 

 

 

Nå er det jo ikke LP som er min greie. Jeg har nå lyst til å prøve litt læll, og kunne gjerne tenke meg ett kurs til. Hvis noen av der vet om bonsemerke/nybegynnerkurs i Mjøsområdet – skrik ut! Jeg håper jo at vi etterhvert kan prøve oss på bronsemerket. Om vi synes vi dette er gøy, kan vi kanskje, en gang i fremtiden, prøve oss i klasse 1. Nå har jo denne glunten min bare én testikkel, og det hadde vært gromt med en grunn til å ha han med meg rundt på utstillinger. Det arangeres jo LP på mange utstillinger, hvor det ikke arangeres agility.

 

Nommin sin favorittøvelse: «Så løser vi ut litt»

 

Jeg har jo drevet og prøvd litt LP øvelser med Frisbee hjemme, bare for gøy. Vi trener jo som regel hageagility eller bare «triks» av forskjellige slag. Noe LP må jeg likevel ha fått sneket inn nå og da i løpet av disse ti årene. Han kan jo mye av dette :)

Jeg lovte jo at når Nommin begynte med tenåringsfakter, da skulle jeg fortelle om det. De kom brasende 21. oktober. Dog hadde de hadde nok sneket seg innpå en liten stund, uten at jeg egentlig hadde forstått hva det var.

Klipper litt fra facebooksiden min:

 

Det begynte liksom så forsiktig, med en hund som var hellig ovebevist om at det gjemmer seg monstre under senga og spøkelser i skapet. Så fant han ut at store gutter kaster seg ikke over maten slik valper gjør. De aller kuleste kidsa, spiser bare annenhver dag. Visstnok. «Spise maten din», ble gjentatt til det uendelige. Det var jo ikke det at han ikke ville ha mat. Men så var det en katt, da. En lyd kanskje? En spennende leke han glemte på stua, eller kanskje vi skulle ut?

Så kom plutselig det jeg har ventet på…Alt den lydige oppmerksomme bikkja mi har lært de siste månedene synes borte vekk. Sitt blir lett til dekk, dekk blir til «Hæh??». Snuten trekkes mot bakken, og blikket glir til søte firbente damer. Eller hanhunder. Eller valper, katter, søppeldunker, busker, you name it. Alt er av interesse. Agilitytreningen har også vært interessant. Mens gleden er den samme som tidligere, er konsentrasjonsevnen lik null. Det er mennesker å hilse på, hunder å sjarmere. Det som skulle være hopp – hopp – hopp, ble til hopp – tunell - «hilse-på-de-fine-menneskene-der-borte».

Han prøver ikke å trasse. Det er ikke med vilje. Ustabile hormoner, manglende selvkontroll og like manglende konsentrasjon, gjør at det blir litt «kaotisk» både inni og utenfor hodet hans.Men så plutselig er han der igjen. kontaktsøkende, med øyne som lyser av forventning og glede. «Nå har vi det gøy sammen, ikke sant mor??» DISSE øyeblikkene skal vi glede oss ekstra mye over de neste ukene/månedene. Jeg har nemlig fått tenåringshund i hus.

 

 

Sånn var det. Den siste kvelden på dressurkurs var… la oss si «utfordrende». På agilitytrening neste dag virket det som om gutten aldri hadde sett et slalompinne før. Helt etter boka, fløy alt bare ut av hodet hans.

Uka etter var det på plass igjen. Like plutselig som det forsvant. Merkelige greier. Nå kan jeg hvertfall føle meg litt beroligget neste gang det skjer. Alt er ikke borte, hjernen har bare tatt ferie.

 

 

Takk til Sissel som har tatt bildene :)

 

Nommin sin bursdagsfeiring

Tenk at valpen min er ett år allerede. I dag har godgutten bursdag!

Dagen start med tur i skogen. Det var litt ruskevær, så Nommin fikk løpe løs hele turen. Det er ikke så mange andre som gidder ut på tur i ruskevær. Det synes vi er bare fint. Vi flettet inn litt triksetrening og fjasing på turen, det ynes vi begge er veldig morro. Deretter ble vi hentet av Mamma, og vi dro for å handle bursdagsgaver. Da vi (menneskene) stoppet for å feire dagen med middag på veikroa, pakket Mamma inn en kjøttkake til bursdagbarnet som ventet i bilen.

Vel hjemme var det gaveåpning. Mamma hadde kjøpt kylliggodis, griseøre og en Kong Wubba.

 

 

Griseøre er nam!

 

Mamma synes visst ikke at store fine gutter skal løpe rundt overalt med rosa katteleker. Derfor fikk hun nå kjøpt en brun Kong Wubba løve til han. Så får vi se om den blir en favoritt. Han har nå løpt rundt og lekt med den i hele kveld, så det lover jo godt. Kanskje hun får se han med noe annet enn rosa, neste gang han er på trening.

 

 

 

 

Nommin fikk også PIZZA! Hundepizza vel og merke (hundekjeks formet som pizza). Den måtte han dele med bursdagsgjestene.

 

 

 

 

Jeg håper Nommin har hatt en fin dag, og at han føler seg så satt pris på og elsket som han virkelig er. Ikke bare i dag, men hver dag.

De første par ukene han var hos meg, lå jeg våken i timesvis om natten, bare tittet på han med sommer fugler i magen, og ventet på at han skulle våkne. Han gir meg fortsatt sommerfugler i magen, men jeg har lært meg å sove om natten. Det hender fortsatt at jeg må stoppe opp med hva jeg holder på meg, og bare se på han. Gjenta ordene for meg selv, de som har fått meg til å omtrent boble over av stolthet og glede siden jeg fikk han: «Min Collie».

 

 Noen ting endrer seg ikke. (Funfact: Til sammen veide vi omtrent det samme da, som vi gjør nå… )

 

Det føles ikke så lenge siden jeg var å så på valpene for aller første gang. Samtidig føles det som om Nommin har vært her for alltid. Han hadde ikke vært her mange timene, da jeg var sikker på at det var akkurat den collievalpen jeg hadde ventet på. Jeg har definitivt blitt en av de valpekjøperne som er sikker på at de har fått verdens mest vidunderlige hund.

 

 

Snille gode Nommin min, Gratulerer med dagen. Jeg er så utrolig glad i deg!

 

 

Dogs4All på Norges Varemesse (sponset)

14. – 16. november arrangeres Dogs4All på Norges Varemesse i Lillestrøm. I den forbindelse ble jeg spurt om jeg kunne skrive ett innlegg om dette, mot at de skulle sende meg en «goodiebag» for Give-Away på bloggen. Give-Away er gøy, så det sa jeg selvsagt ja til.
Dogs4all er et samarbeid mellom Norsk Kennel Klubb og Norges Varemesse. Det er et stort arrangement med mye å se på og gjøre. I tillegg til Norsk og Nordisk Vinnerutstilling, valpeshow og raseparade, er det også oppvisning i agility, rallylydighet, og flyball. Man kan få gratis innføring og mulighet til å prøve dissehundesportene. Det blir demonstrasjon av hunder i arbeid, slik som redningshunder, tollhunder og besøkshunder. Det blir nyttige seminarer og foredrag som til samme dekker et vidt spekter av hunderelaterte temaer. Mange hundeskoler og kursholdere vil også være på plass.

Som alltid blir det mange stands med både informasjon og ikke minst masse masse produkter å titte på (og evt. bruke penger på…)

Du kan se fullstending program, samt mere informasjon på nettsiden til Dogs4all.

Man kan selvsagt ta med hunden sin. Da må vaksinasjonsattest medbringes.

 

Dogs4all_Logo-20141

 

I forkant av messen holdes det bildekonkurranse. Man må da legge ut en bilde på instagram eller facebook, og tagge bildet med #dogs4allmessen #konkurranseD4A . Trekningen foregår fredag 7.11, så det begynner å haste hvis man skal være med!  5 vinnere får 2 billetter til Dogs4All 14. – 16. november, samt hver sin overraskelse til hunden. Utlysning av konkurransen finner du her.

 

 

Mens jeg venter spent på goodiebag i posten slik at vi kan ha Give-Away, lurer jeg på om det er noen av dere som skal på Dogs4all? Jeg har vurdert litt frem og tilbake, og det kunne jo være gøy å ta seg en tur. Det er litt kjedelig å tusle rundt alene, så om noen har planer om å dra, og har lyst til å møte meg og Nommin’en, så si i fra da :D

 

 

Agilitykurs og trening

I løpet av høsten har Nommin og jeg gått to kurs. Det ene var en helgekurs i nybegynner agility, det andre var et lydighetskurs som gikk over 10 kvelden/fem uker. Det aller beste med kurs er at jeg er sammen med Nommin. Det er jeg jo forsåvidt 24/7, men når det er kurs, da er det bare oss. Ingen andre ting som må gjøres, telefon legges igjen i bilen, og det er fullt fokus på å ha det fint sammen. Jeg trives virkelig i Nommin sitt selskap.

Vi har jo lett etter både agility og LP kurs en stund. Jeg synes det var vanskelig å finne frem til klubber og aktører som kjørte kurs i høst. Det var nesten tilfeldigheter at jeg fikk høre om agilitykurset. LP-kurset var det Mamma som fikk i stand, med innleid instruktør.

Agilitykurset var i september og i regi av Lillehammer Brukshundklubb. Nommin var da kun 10 mndr, så vi modererte der det var nødvendig for at det skulle være skånsomt for kroppen hans. Kurset startet fredag ettermiddag med en rask innføring, helt basic info om agility. De fleste på kurset hadde trent med andre hunder tidligere, men noen var også helt nye. Målet for kurset var at vi skulle få prøve alle hinderne, samt litt føring.

 

 

Fredagskvelden og lørdagen gikk med på hinderprøving, og korte lette kombinasjoner (typ max 3 hindre). Både hoppehinder, tuneller og hjul har vi jo i hagen, så det kunne vi jo. Lengehopp gikk også helt uten trøbbel. Pølsa måtte holdes opp ett par ganger, før den også var helt grei. Verre var det med felthinderne. Mønet fikk vi han ganske greit over, så lenge vi var tre stykker som bakket opp, støttet og oppmuntret. Jeg er jo ikke så høy, så vi måtte ha hjelp av noen høyere enn meg, til å støtte han over toppen. Stigen derimot, den var  vrien.

Kopi fra privat facebookprofil etter første kursdag:

 

Hjemme fra første kurskveld. Har hatt det veldig fint. Troen på at Nommin er verdens åttende vidunder, er det nok ingenting som kan rokke ved. LITT tricky er det nå læll, når 26 kg vidunder klæsjer seg ned ved siden av bommen, og sier med hele seg «Ikke søren, dette vidunderet holder seg på bakken!» Nommin er stri på sitt. Matmor ser hjelpesløst bort på instruktøren.

Et ubevoktet sekund og lekent blikk fra Nommin senere, er vidunderet mitt borte ved hoppehinderne og tunellene. Der borte har han det veldig gøy. Kan ikke fatte hvorfor vi skal drive med noe annet. Hjelpeinstruktøren tar av vingen på bommen, og legger den oppå et bord. Da er den ikke så bratt lenger. Hun vil at Nommin skal komme opp på bordet, og gå bommen ned.

Nommin rister på hodet. Har allerede sagt hva han mener om å miste bakkekontakten. Ingen vei utenom: verdens åttende vidunder må løftes opp på bordet. Mens jeg står der med 26 kg collie i armene, pøver å holde balansen, og stoltrer meg bort til bordet, streifer tanken meg: Hvorfor det var igjen, at jeg ikke ville ha liten og nett Sheltie…?

Selvsagt er alt glemt i det øyeblikket Nommin, etter å ha gått nedover bommen selv, får øye på sin knallrosa kattemynteleke om ligger og venter på gulvet. Han synger av glede, og man ser stoltheten lyse av hele bikkja. «Ja, du kan få ta med leka di, og løpe tunellen nå»

 

På grunn av at Nommin syntes stigen var såpass skummel, lot vi være å prøve vippa. Lørdagen gikk han heller ikke full stige. Vi fortsatte med å bruke bare én del av stigen, som vi la oppå bordet, slik at han måtte gå ned selv.

Slalomen trente vi kun på egenhånd. De fleste brukte godis og lokket hunden gjennom slalomen. Det vil ikke jeg gjøre. Jeg vil heller trene få pinner og fokusere på en sikker inngang og en god start. Dette er egentlig noe som passer oss best å øve på hjemme i veldig korte økter.

 

Søndagen skulle vi prøve litt føring og lengre kombinasjoner. Det sitter forsatt litt i kroppen hvordan jeg førte Tinka. Det var en utfordring å føre på en helt annen måte. Med gode tips fra instruktør og hjelpeinstruktør fikk jeg skikkelig godfølelse av å klare flere av kombinasjonene. Helgens største seier var nå likevel at Nommin løp mønet helt på egenhånd, og at vi fikk han til å gå HELE stigen, dog med mye støtte på begge sider. Mot slutten av dagen avsluttet vi med en lengre, men fortsatt enkel, hopp bane (uten felthinder). Dette gikk også veldig fint, etter et par føringstips fra instruktører.

 

Trener sitt og bli ved start. «Ingen tjuvstart, takk!»

 

 

 

 

 

MÅÅL!

 

Råsa katteleke er verdens beste belønning!

 

Nommin er herlig å jobbe med. Han er motivert så motivert og ivrig! Jeg ser at han synes dette er kjempegøy! Han synger av glede når vi svingen inn på Birkebeiner’n der vi trener en gang i uka.

 

 

Hvor er vi i dag?

Nå har vi trent nesten to måneder etter kurset. Vi er sansnyligvis den mest irriterende ekvipasjen på onsdagstreningene. Pinnene har vi inntil nylig lagt helt ned på bakken, og slalomen skal deles opp. I tillegg spør jeg ofte om vi kan ta med stigen eller mønet, eller bære et av de ut. Jeg vil ikke at det skal gå for lenge mellom hver gang han får prøve seg på disse. De på gruppa har vært innmari hjelpsomme og forståelsesfulle for at jeg gjør mine «justeringer» når det er vår tur.

De har også stilt opp med hjelp når vi har prøvd oss på stigen. Denne går han fortsatt ikke uten støtte på begge sider. Når kan det godt hende at han hadde prøvd, men han har så dårlig bakpartskontroll fortsatt, og jeg vil ikke at han skal være uheldig, dette av, og kanskje ødelegge det vi har bygget opp. Mønet derimot går veldig fint. Han jukser litt på feltet, og jeg prøver å overføre det at vi har trent «to på og to av» på stubber og steiner, til at vi også skal gjøre dette på feltet. Vippa holder vi oss fortsatt helt unna, og det kommer jeg til vi til å gjøre til han blir tryggere på stigen, tror jeg. Vi har nå såvidt begynt å legge hoppepinnene opp på liten høyde.

Slalomen har vi trent med fire pinner. Vi har trent innganger, og høyre/venstre slalom. Gutten bryr seg jo ikke om hvor jeg går hen, eller om jeg går i det hele tatt. Jeg kan gjerne sende han gjennom uten å følge etter. Jeg kan derfor ikke helt forstå hvorfor jeg kløner sånn med høyreslalomen. For det er virkelig jeg som kløner, ikke Nommin. I dag satt vi opp seks pinner, og da gikk han seks pinner, uten å nøle.

Han er ganske god på fremadsending og på å søke hindere selv. Faktisk må jeg virkelig gjøre en innsats for å få kontakt med han tidlig nok, dersom vi skal svinge, ellers fyker han rett frem.  Når det skjer, så får han bare fyke. Jeg vil ikke legge noen demper på han. Det er jo uansett min skyld at signalene er uklare.

Jeg gleder meg til hver agilitytrening, og kunne gjerne trent oftere! Vi har det bare veldig kult sammen, jeg og Nommin’en.

 

Han har hatt én trening hvor han var skikkelig tenåring. Da oppførte han seg som om han aldri hadde sett en slalompinne før i sitt liv. Han var ivrig som få, men det var ikke snakk om å få samelet hodet nok til å gå en hel bane uten å hilse på fine mennesker og søte hunder.

Dette skal jeg skrive litt mer om senere. Det kommer også litt om lydighetskurset vi har gått på. Jeg hadde tenkt å ta det med denne gangen, men dette innlegget ble visst langt og, og mere til, med bare agilitysnakk :D

Pia – Dilemma, operasjon og tiden etterpå

Rund 20 juli begynte Pia å halte. Hun tråkket ikke på venstre bakben. Mamma gikk ut  fra at hun hadde strekt en muskel. Pia er jo overhodet ikke klar over at hun er tolv år, og oppfører seg ikke deretter heller. At det blir litt strekte muskler og sånt fra tid til annen er dermed ikke så rart. Da beinet ikke så ut til å ble bedre, kom hun til meg for å se om absolutt ro kunne hjelpe. Da oppdaget jeg at beinet var både hovent og varmt. Jeg la også merke til at det ene leddet «datt» utover når hun forsøkte å gå på det.

 

 

Den 23. juli dro vi til Biri Dyreklinikk. Dyrlegen tok mange bilder, og konkluderte med at her måtte det nok operasjon til, en operasjon hvor hun forspeilet oss månedsvis med gips og rehabilitering. Vi var jo ganske klare på at over ett halvår med gips, med påfølgende rehabilitering ikke ville være aktuelt for en hund som tross alt er tolv år. Da er alternativet avliving. Dyrlegen følte seg ikke helt sikker på dette området, så vi ble henvist til Gjøvik Dyreklinikk, som er flinke på ortopedi.

Jeg var slett ikke sikker på at Pia kom til å bli med oss hjem neste dag. Jeg tok derfor fine bilder av henne. Jeg klippet også av en liten lokk av pelsen hennes, og la i en konvolutt ved siden av en boks hvor jeg la en lokk av Tinka sin pels, den dagen hun skulle forlate meg. Det er en slags «tradisjon» vi har, hvor vi tar vare på en liten lokk av pelsen til hunder som går bort.

Jeg og Mamma snakket om alternativene vi ble forespeilet av dyrlegen dagen i forveien. Selvom Mamma var bestemt på at 6-8 med gips og smerter ikke ble aktuelt, var hun akkurat på det tidspunktet mer motvillig til å gi slipp på Pia. Jeg tror Pia sin oppførsel etter Tinka sin død gjorde at jeg kunne akseptere det mer. Den dagen Tinka døde, ble Pia gammel. Hun mistet livsgleden fullstendig. Hun gjorde det jeg hadde lyst til – hun bare ga opp hele livet. Hun har sakte men sikkert kommet tilbake til den blide og fornøyde Pia’en, men jeg fant trøst i at hun ville finne igjen bestevennen på andre siden. Det velger jeg å tro hun vil, når den dagen kommer.

 

Bildet jeg tok av Pia, da jeg ikke visst om hun ville bli med hjem

Da vi kom inn til dyrlegen ble det på nytt tatt mange bilder. De kunne kostatere at alt av sener og bånd som holdt leddet sammen, hadde ryket fullstendig av. Det var ikke noe som hold leddet på plass. Alternativet til operasjon var avlivning, da dette aldri ville kunne bli bedre av seg selv. Dyrlegen fortalte at ved operasjon måtte vi påregne omtrent seks uker med gips på foten. Ikke riktig så illle som vi først hadde trodd. Vi var mest opptatt av om Pia ville ha mye smerter i denne perioden. Det mente dyrlegen at hun ikke skulle ha. I dagene etter operasjonen ville hun få smertestillende, og de påfølgende ukene ville det være å regne for et normalt brudd med gips. Dyrlegen forstod at det var et dilemma hvorvidt man skulle operere en så gammel hund. Mens vi var mest opptatt av hvor hardt dette ville være for Pia, og hvorvidt det var etisk riktig å operere, virket det som om dyrlegen trodde vi var i tvil på grunn av pengene. Operasjonen ville komme på rundt 15.000 kr. I tillegg kom rønkenbilder, gips- og bandasjeskift, etterkontroller m.m.

Etter noe frem og tilbake, mange spørsmål og svar, sa Mamma «Vi gjør det». Vi fikk time for operasjon neste dag.

 

25. juli leverte vi Pia til operasjon ganske tidlig på dagen med beskjed om at de ville ringe oss da de var ferdige. Utpå ettermiddagen ringte de og fortalt at operasjonen hadde gått som planlagt.

 

 

På bildet over ser dere et bilde tatt før operasjonen, hvor leddet ikke henger sammen, det bare «henger og slenger». Bildet til høyre er tatt etter operasjonen. Det er satt en metallpinne inn i beinet, og gjennom leddet. Det er også forsterket med ståltråd surret rundt. Dette skulle nå gro sammen til ett bein.

 

Vi fikk valget om å la Pia bli der over natten, eller hente henne hjem. Ettersom det ikke er folk på dyrlegekontoret hele natten gjennom, bestemte vi oss for å hente henne. Det var allerede avtalt at Pia skulle hjem til meg, for å få mere ro. Beardistrolla måtte være hos Mamma.  Den dagen var det så utrolig varmt! Jeg hadde allerede flyttet chichillaene ut i gangen, da dette var det kjøligste rommet i huset. Der la jeg også Pia, da jeg hadde hentet henne hjem. Det var virkelig uutholdelig varmt i slutten av juli. Dermed fikk Pia madrass i gangen, og husets eneste vifte.

 

En «sykepleier» fikk hun også…

 

Jeg synes jo ikke selv at jeg er pysete. Jeg føler at jeg har vært gjennom mye med dyrene mine, og kan takle mye. En dopet hund som våknet forvirret og uvel, og denne klynkingen (som i mine ører er «skriking»), den takler jeg bare ikke. Jeg blir redd og usikker selv også. Dermed måtte Mamma komme og sitte hos oss den kvelden.

Den gangen Tinka ble sterilisert syntes jeg også denne «skrikingen» (som andre sikkert vil kalle sutring eller klynking) var riktig ille. Da ble jeg visstnok så blek og utafor at dyrlegen ble bekymret for meg, og sendte meg ut for frisk luft. Det er bare noe med akkurat denne oppvåkningssituasjonen som jeg finner veldig vanskelig.

Jeg lå på gulvet sammen med henne den natten.

 

Pia var fortsatt dopet av narkosen, men kunne lette på hodet og se på meg når hun lurte på hvor jeg var.

 

 

Allerede samme kveld var Pia ute og tisset. Etter ett par dager gikk hun på gipsen, og var i fin form. Hun fikk raskt tilbake gleden i øynene, som hadde vært borte siden hun fikk så vondt i beinet.

Jeg hadde jo satt frem bur til Pia, slik at hun skulle ha en trygt sted å ligge. Det syntes ikke Pia noe særlig om. Dermed fikk hun egen madrass på stuegulvet.

 

 

Buret ble nå likevel flittig brukt…

 

 

Allerede ett par dager etter operasjonen var det tid for det første av en lang rekke gipsskift og kontroller hos dyrlegen.

 

 

Jeg tror at til sammen bledet fem eller seks gipsskifter. Pia følte seg setterhvert riktig så hjemme i lokalene til Gjøvik Dyreklinikk. Hun visste godt hvor godisboksen stod til slutt!

 

Pia på tur med gips på foten. Litt må man jo komme seg ut :)

 

Poserer med ny råååsa bandasje utenpå gipsen

 

De første ukene kom vi bare inn til de planlagt gipsskiftene. To uker før gipsen skulle av måtte vi dra inn fordi Pia ikke trådde på foten sin. Jeg var jo redd det hadde skjedd noe med leddet hennes. Da viste det seg at hun hadde fått hissige gnagsår. Dette var første gang siden operasjonen at Pia hadde merkbart vondt.

 

 

 

Etter dette måtte gipsen skiftes og sårene sjekkes enda ett par ganger, før gipsen endelig kunne komme av den 11. september. Gnagsårene var fortsatt hissige, og hun fikk antibiotika for dette. Hun måtte derfor ha på strømpebukse for å beskytte sårene hennes fra å bli slikket på.

 


Lillepus passer på vondfoten

 

Det var nå det begynte å bli nervepirrende. Beinet hennes så skrøpelig ut uten gips. Hver bevegelse hun gjorde, gjorde at hjertet hoppet. Ville det holde? Nommin gjorde det ikke akkurat lettere for meg, der han bykset rundt Pia. Hver gang han hoppet for nære, gispet jeg. Hver gang Pia hoppet opp eller ned fra sofaen, jagde pus, eller løp for fort, gispet jeg også. Etterhvert begynte hun å løfte og «vondfoten» hver gang jeg gispet. Og hver gang hun løftet opp foten, fikk jeg hjertet i halsen.

 

 Ikke rart jeg fåt hjertet i halsen, eller?

Et større problem var det at tippen av pinnen øverst på hasen (se rønkenbilde lenger opp) stakk ut av huden og området var betent. Sansynligvis gikk betennelsen også innover i beinet. Planen var å la antibiotika fiske betennelsen, men også på sikt fjerne denne pinnen.

Her fant vi oss i et nytt dilemma. Så lenge pinnen satt i beinet, var det en risiko for betennelse, ettersom den stakk ut som den gjorde. På den andre siden ville beinet bli sterkere, og dermed bedre rustet for å holde, jo lenger pinnen satt. I en måned holdt vi betennelsen i sjakk med daglig vask av metallpinnen som stakk ut av beinet (det syntes jeg var litt småekkelt de første par gangene), samt antibiotika.

Igjen hadde Pia gode dager og uker. Helt til lørdag 11. oktober. Pia var hos Mamma, da jeg og Nommin var på Geilo.  Mamma så at Pia var i dårlig humør, og helst ikke ville trå på foten. Hun ringte dyrlegen, og fikk beskjed om at det kunne vente til mandag. Etter å ha lagt på røret, merket hun hvor varmt beinet til Pia var. Hun ringte opp igjen og fikk komme. På grunn av at Pia nå hadde brukt beinet normalt i noen uker, hadde pinnen begynt å flytte seg innover, i stedet for utover. Dette hadde forårsaket ny betennelse. Ny antibiotikakur gjorde at Pia følte seg bedre allerede neste dag. Nå var det ikke noe valg lenger, pinnen måtte ut!

Mandag 13. oktober ble Pia lagt i lett narkose, og pinnen ble fjernet.

 


Dopet før fjerning av pinnnen

 

Med pinnen borte er forhåpentligvis dette kapitellet over. Pia har det veldig fint. Hun har en slik livsglede, og jeg synes faktisk hun er mere sitt gamle seg enn jeg har sett henne det siste året. Hun har nok virkelig stortrivdes med å være bortkjemt midtpunkt! I tillegg har den gamle kroppen blitt tvunget til å ta det LITT mere med ro enn til vanlig. Det har nok også gjort henne godt.

Å holde Pia i ro, fordi vi er nervøse, kan vi for øvrig bare glemme. Man kan bare ikke holde Pia i ro. Hun har ikke gått gjennom dette, for så å dempes resten av livet. Nei, Pia må få være Pia. Med den risikoen det innebærer i form av hopping, springing og fjasing. Vi prøver dog å ta hensyn der vi føler at vi kan.

Mamma sliter nok fortsatt litt med dilemmaet om det var riktig å la en så gammel hund gå gjennom dette. Jeg, som har hatt henne i hele sommer, er ikke i tvil om at for Pia sin del, så var dette riktig. Stort sett har hun ikke brydd seg med gips og strømpebukse. Hun har hatt ett par vonde dager, i forbindelse med betennelser. Da har vi fått det under kontroll ganske fort, og gitt smertestillende i mellomtiden. Man har ingen garantier for fremtiden, spesielt ikke med en hund på tolv år. Men akkurat nå er Pia bare glad, og fornøyd, og lever livet som bortskjemt dronning.

 

Første tur uten pinne i beinet!

 

 

Plutselig kom blogglysten – bilder og videoer fra sensommer/høst

Nå er det innmari lenge siden jeg har skrevet på bloggen min. Vi har hatt en veldig fin og innholdsrik (og litt i overkant spennende) sensommer/høst. Det har rett og slett bare ikke blitt blogginnlegg ut av det – ennå. Høst og mere innetid – betyr mere bloggtid, og dermed kommer nok poster og bilder med sensommeren og høstens hendelser. Dere som følger facebooksiden våres har jo fått litt løpende oppdateringer, så noe av det har nok noen av dere sett før.  Etthvert kommer det bloggpost om Pia sin operasjon, fra dilemmaet vi stod stilt ovenfor ved å sende en tolv år gammel hund gjennom en slik operasjon, og frem til Pia ble friskmeldt. Det blir også oppsummering av både lydighets- og agilitykurs, og litt om livet med en tenåringsbikkje i hus.

Først tenkte jeg rett og slett jeg skulle dele litt bilder og videoer fra de siste ukene – slike hytt og pine bilder som egentlig ikke passer inn i noen annen post. Mye er mobilbilder, så kvaliteten er ikke innmari god på disse bildene.

 

Valpene på Sunborne syntes Nommin var verdens kuleste «onkel»

 

Store og små leker sammen på Moelv-treff (Foto:Unni)

Vi har hatt det veldig fint på disse bikkjetreffene i sommer. Vi har flyttet fra Biri travbane, til et fint sted i Moelv. Her har vi tilgang på inngjerdet område, noe bikkjene setter stor pris på! Noen ganger har vi vært få, andre ganger mange. Har vi vært velig få, har det blitt mest «frilek» for vofsene, og skravling for de tobente.

 

Lekekassens vokter:

 

 

Pia har blitt glad i Nommin, etter å ha tilbragt det meste av sommeren her. Det er ikke dumt å ha en stor, myk og varm venn å kose med. Det er Lillepus helt enig i :)

 

Nommin, Frisbee og Pia

 

Nommin-min

 

 

 

 

 

Noen videosnutter har det også blitt. Her er Nommin på røvertokt. Han går inn på kjøkkenet, klarer å åpne lokket på fôrtønna, og få tak i en munnfull. Så langt går det jo fint. Hva han gjør med denne munnfullen, er ikke riktig så lurt…

 

 

 

De eldste er nå eldst, så Frisbee kunne jo ikke være noe dårligere. Da han var alene hjemme en dag, hadde han kost seg skikkelig. Lillepus hadde nok ofså vært med på hjemme-alene-festen.

 

 

 

Når man er oppe klokken syv om morran, er det innmari greit med en hund som kan underholde seg selv:

 

 

 

Tidlig en morgen fikk vi også fint besøk i hagen:

 

 

Som sagt har vi hatt en ganske innholdsrik sensommer/høst. Det har vært turer, kurs og nye opplevelser. Det har også vært vanskelige avgjørelser, litt for mye spenning, samt at vi til tider har følt at vi har «bodd» på Gjøvik Dyreklinikk. Det kommer mer om alt dette, nå som jeg først er i gang igjen! Nå skal jeg sette meg og kose meg med andre blogger jeg følger.  Det er også blitt altfor lenge siden.

Ønsker dere en fin uke !

Nommin – tenåring og karamellpudding, trening og turer.

Vi har hatt en liten sommerferie fra bloggen. Ikke har jeg vært veldig flink til å ta bilder heller. Det har egentlig vært litt godt, når sant skal sies. Men nå savner jeg bloggen. Savner å dele, vise frem og fortelle. Selvom kameraet har ligget mye hjemme, har jeg prøvd å ta en del bilder av Nommin. Hver uke blir han litt mindre collievalp, og litt mere colliehanne. Jeg gleder meg over å følge med på utviklingen hans- Han har nok endret seg mere i kroppen, enn i hodet, men jeg ser små forandringer der også.
Hvis du ikke tåler at jeg skryter uhemmet av valpen min, så er dette kanskje ikke bloggposten for deg. Skal jeg oppsummere de siste ukene med Nommin, kommer mna nemlig ikke utenom sånt.

Vi har vært på mange småturer. Enten toppturer, eller turer ned til vannet. Når vi går ned til vannet, er som regel alle tre hundene med. Jeg var nok litt for opptatt av å gå tur med én og én, å få «alenetid» med hver enkelt, at bikkjene til slutt savnet flere turer sammen som flokk, for å leke, fjase og løpe, sammen. Nå er jeg flinkere til å variere, og det ser jeg at de setter pris på.

På toppturer, der vi enten går sammen med andre, eller møter mange mennesker og dyr, tar jeg som regel bare med én hund.

 

Nommin gikk sin aller første topptur for noen uker siden.

 

Posere ved posten er ett must!

 

 

Nommin er en alle tiders turkamerat. Han er så positiv, allright og oppmerksom. Å ha en hund som er så tunet inn på meg, når vi er ute på tur, er en av de tingene jeg ikke visste hvor mye jeg har savnet, før Nommin kom. Beardisen er positive lykketroll, herlige å være sammen med. Det finnes ikke noe galt med deres vesen. De er bare anderledes. De finner glede i alt. Nommin finner aller mest glede i at vi er sammen. Det er også godt.

 

 

 

Jeg tok også med det lille kompaktkameraet en morgen jeg og Frisbee var på topptur (ellers har det blitt lite med toppturbilder).

 

 

Møtte en liten søting

 

Frisbee poserer på toppen før kl 7 om morran (dog har han tatt seg tid til et morgengjørmebad)

 

 

Nommin har også vært på valpeshow. Han har blitt BIR på begge utstillingene, samt på siste utstilling ble han også BIG, samt BIS 4.

 

Posere litt med slufsa (mobilbilde)

 

Kritikkskjema:

Elegant vakkert hode, god øreansetning, god hals, tilstrekkelig vinklet fremme, god over- og underlinje, tilstrekkelig vinklet bak, noe uparallelle bevegelser fra siden for dagen, tiltalende pels og farge. Velvist.

Det stemmer at han hadde «noe uparallelle bevegelser» første gangen han var inne i ringen i dag. Derfor hadde dormmeren tenkt å sette opp tispa som BIR. Før BIR/BIM fant vi en stein mellom Nommin sine tær (løp jo på grusbane), og dermed var haltingen borte. Dommeren sa Nommin tok seg så godt inn igjen på den runden vi løp i BIR/BIM, at det ble gutten som ble BIR likevel.

 

Vi slapper av og koser oss mellom rundene

 

På denne utstillingen ble Nommin «overfalt» bakfra av ei lita jente på 4-5 år, som kastet seg rundt halsen hans, og klemte han. Nommin satt jo bare der, så på meg, og lurte på «hva i alle dager??». Tenk hvor stygt det kunne vært med en hund som var litt mer skarp, skvetten, eller uheldig! Pass på ungene deres!

Uken etterpå vær jeg og Nommin hos boren min, og Nommin fikk være sammen med unger som både ga godis og lekte med han. Det ser ikke ut til at han fikk noen varinge mén av den ufrivillige bamseklemmen han fikk på utstilling.

 

Nommin har kosa seg i vannet

 

 

Jeg har ikke sett noe særlig til dette tenåringsopprøret enda. Det eneste jeg kan merke, er at han nå ikke lenger godtar at Carlisha setter seg oppå han, for å stjele plassen hans, når han ligger på føttene mine i sofaen. Tidligere har han godtatt at dersom Carlisha vil ha den plassen, ja så får han flytte seg da. For ett par dager siden så jeg første tegnet på at han ikke vil behandles som en baby uten egne meninger lenger. Da Carlisha kom og satte seg på han, lettet han på overleppa. Jeg hørte ikke en lyd, men signalene var ikke til å ta feil av. Carlisha hørte uten å mokke, uten protester. Hun har kanskje merket det en stund allerede, at han ikke er riktig så baby lenger. Ett par minutter senere var de to i full lek. Det var rett og slett bare Nommin som stille og rolig sa i fra, at slik fikk hun ikke gjøre lenger. Carlisha forstod.

Bortsett fra dette, er han egentlig bare… karamellpudding.

 

Lek :)

 

Hagekos

 

Han er så god, Nommin min. Leken og positiv, men også så behagelig og rolig. Han liker å kose, tett i tett, ansikt mot ansikt. Ja, slik skal vi helst sove også, mener Nommin. Tett i tett, med hans varme pust rett i fjeset mitt. Han flyttet jo rett inn å Tinka sin gamle soveplass på hodeputa mi. Ingen andre rørte den plassen før Nommin kom. Han fikk fint plass der da han var liten. Nå som han nærmer seg 25 kilo, er det litt trangere. Men det går, med litt velvilje.

 

 

 

Når det gjelder trening, så har vi ikke innmari mye å fortelle. Vi trener littebitteørlitegranne lydighet. Da blir det mest sitt, dekk, bli, inkalling og fri ved fot. Vi har jo ikke ambisjoner innen LP, men det er jo greit å ha noe å drive med mens vi venter på å bli gamle nok til agility. Dessuten har noen nesten fristet oss til å se litt på hva rallylydighet er. Det kan hende vi må snuse litt på det også.

 

 

Vi holder jo også på med en hel del «triks» bare for gøy. Noen av dem er litt bevisst med tanke på bakpartskontroll, men flesteparten er bare artig tidsfordriv, slik som sikksakk mellom bena:

 

 

 

Vi har jo også satt opp en liten agilitybane i hagen. Denne består av tre tuneller, tre hoppehinder og ett hjul. Vi har litt mer utstyr, so jeg tenkte jeg skulle sette opp bak huset etterhvert, slik at vi kan variere mer, uten å flytte på hinderne. Siden Nommin forsatt er i vekst, får han ikke hoppe. Vi øver likevel på å løpe mellom hindervingene, og gjennom hjulet. Vi øver føringer, og fremmadsendinger.

 

Pinnen lagt opp ørlitegrann til ære for fotografen

 

Nommin har en stor treningsiver, uansett om vi holder på med triks. LP eller agility. Han foretrekker nok agility, men det er ikke godt å vite om det er mine preferanser som skinner gjennom. Han er blitt veldig flink på føring, og han blir stadig bedre på å søke hindre selvstendig. Jeg er veldig nøye på å ikke feile han, ikke la han vite når han gjorde en liten feil. Mestring er viktig. Jeg ønsker så inderlig at han kommer til å beholde all motivasjonen og iveren han har nå.

 

 

Vi hadde egentlig forbredt oss på å holde på for selv i ett årstid. De fleste hundeklubber har som krav at hunden må gå kurs, før den får komme på treninger. Kurs kan de ikke gå før de er over ett år. Dermed har man jo ikke mulighet til å komme på trening tidlig, selvom det er utrolig mye man kan trene på uten å gjøre ting som er risikable for en kropp i vekst. Da vi ble invitert til å komme på trening i Lillehammer Brukshundklubb, var vi ikke sene om å takke ja. Vi hadde det så gøy! Bare det å være der, var jo virkelig stas for oss begge! Vi fikk også løpe ett par korte runder med tuneller, og hoppehindre med pinnene på bakken. Veldig verdifull trening for oss begge. Vi gleder oss allerede til neste gang :D

 

 

 

Jeg kjenner veldig på savnet etter Tinka om dagen. Det går ikke en dag uten tårer. Jeg tror at jeg brukte hele fjor sommer på å forbrede meg, forsøke å være sterk. Når jeg ser tilbake på hva vi gjorde, hvordan jeg tok henne med på stranden, til favorittstedene hennes, til og med på agilitytrening, vel vitende om at det var siste gangen, da forstår jeg ikke hvor jeg hentet styrken min fra. Nå virker det surrealistisk at jeg klarte det, å lage en sommer med gode minner, ut av det jeg visste var Tinka sine siste uker. Da slutten kom, var jeg rett og slett var så opptatt av å være sterk, at jeg ikke klarte å ta innover meg alt. Det har kommet i drypp hele året. Nå som årstiden er tilbake, kommer minnene strømmende på daglig.

Til tross for dette, så føler jeg at etter Nommin kom inn i livet mitt, så har hjertet falt litt til ro. Jeg har ikke denne konstante rastløsheten hele tiden. Sjelen har landet litt igjen, selvom min sjelevenn er borte. Jeg visste ikke at det gikk an.

 

Meg, Nommin (og Tinka på armen min)

 

Jeg liker ærlige blogger. Blogger som forteller om tenåringsopprør og rampestreker. Det har bare ikke kommet hit enda, dene trassalderen. Med untak av at han stjeler sko og sokker, har han ikke gjort noe galt. Etter vi begynte å trene på at han skulle gi sokker og sko til meg, istedet for å ødelegge dem, får jeg levert skitne sokker han har fisket opp av skittentøyskurven i tide og utide (Som når man har besøk, og sitter og spiser… Det er «utide» for skitne sokker, Nommin). Jeg lover, når tenåringen i han slår til, så skal jeg fortelle om det også! Nå nyter jeg bare min valpete karamellpudding.

 

Skinner det gjennom, at jeg er «litt» glad i valpen min? :D

 

Avslutter med noen mobilbilder fra den siste måneden.

 

Kunstgress i kattegården, agilitybane i hagen

 

 

Hvis jeg kunne sende et brev tilbake i tid – Epilepsi hos hund

Det er vanskelig å skulle gi råd og trøst til noen som akurat har fått epilepsidiagnosen på hunden sin. Man vil gi håp, men ikke falskt håp. Jeg vil gjerne fortelle om min hund, som ble hele tolv år og levde et godt liv, men jeg vet at deres hund kanskje aldri får oppleve sin treårsdag. Andre som mistet sin hund altfor tidlig, vil kanskje gi råd om å la hunden slippe, fordi de føler det er en kamp man ikke kan vinne.

Dette snakket jeg med ei venninne om for noen uker siden. Hun har også hatt epi-hund i mange år, og tenker i de samme baner rundt dette. Tankespinn førte oss i retning av hva vi ville si, dersom vi ikke måtte ta hensyn til alle mulige utfall, om vi ikke behøvde å tenke på å gi falskt håp, eller ikke håp nok? Hva om vi kunne ta utgansgspunkt kun i oss selv, og vår egne erfaringer? Hva ville vi ha skrevet dersom vi kunne skrive et brev, og sende det tilbake i tid, til den dagen da hunden vår først fikk epilepsidiagnosen?

Dette har surret i hodet mitt en stund, og før jeg skriver mitt bidrag på engelsk til min venninne, har jeg begynt å kladde litt på norsk.

Hvis jeg kunne sende et brev tilbake i tid, som jeg kunne lese da vi om hjem fra veterinærhøgskolen 7. august 2003, ville det bli omtrent slik:

 

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

Sånn omtrent nå sitter du nok og holder hunden din tett tett inntil deg. Du har grått hele veien hjem fra veterinærhøgskolen, og har tusen tanker i hodet. Du er fortvilet, usikker og livredd! Livredd for å miste det som gir aller mest mening i livet. Du er urolig for hennes livskvalitet, og lurer på om tiden er i ferd med å renne ut. Du har ikke hatt henne lenge, men du visste fra første øyeblikk at Tinka og du, dere hører sammen. Nå sitter du og tviholder på henne, redd for at hun skal bli borte, like plutselig som hun kom.

Pust.

Tinka kom inn i livet ditt for mindre enn ett år siden. Denne hunden vil forandre alt. Hun vil forme deg som menneske. Dette er bare begynnelsen.

Du tenker at du er ikke sterk nok, til å ta vare på en syk hund, at du ikke er flink nok, klok nok, eller ansvarlig nok. Nei, du er kanskje ikke det akkurat i dag, men for hver dag vil du vokse med oppgaven. Når det gjelder Tinka, kommer du til å hente frem en styrke, og en intuisjon, du ikke visste at du hadde i deg. Du kommer til å sette Tinka fremfor deg selv, og det vil falle seg helt naturlig.

Du skal ikke la dyster statestikk skremme deg, du bør ikke sammenligne Tinka med hunder du leser om på nettet. Hver historie er forskjellig, og ingen historie ender likt. Når det er sagt, må du forbrede deg på at anfallsmonsterne, de vil følge dere så lenge Tinka lever. De vil alltid være der, de vil snike seg rundt i bakgrunnen, og angripe når de finner det for godt. Tinka’en din, hun er sterk hun. Med din hjelp vil hun kjempe mot monsterne, og sammen er dere sterkest.  Akkurat nå virker det som en umulighet, men dere vil faktisk lære dere å leve med dette. For leve, det skal dere. Denne sykdommen vil ikke hindre dere i det, så lenge du ikke lar frykten ta overhånd.

Kom i kontakt med andre som har epi-hunder. Det vil bety alt. Du vil snu hele livet på hodet, på grunn av denne hunden. Du vil finne stor trøst i at det faktisk finnes mennesker over hele verden som gjør det samme.

Du kommer til å måtte ta mange avgjørelser når det gjelder behandling og medisinering. Følg magefølelsen. Når det kommer til Tinka vil den være spot-on. Hold dere til dyrlege Ketil. Sammen vil dere finne gode løsninger, dag for dag. År etter år  Gi mamma’n din en god klem. Hun kommer til å betale for de aller fleste av Tinka sine dyrlegeregninger, og hun vil være en uvurdelig støtte i årene som kommer.

 

Om mange år kommer du til å snuble over noen kloke ord, og de kommer til å snakke rett til hjertet ditt. Jeg vil si dem til deg allerede nå, fordi de er så beskrivende for hvordan livet med Tinka vil være. La disse ligge i bakhodet, ta de frem når det trengs.

 

«‘Life isn’t about waiting for the storm to pass…It’s about learning to dance in the rain.«

 

Noen ganger vil dere bare se de mørke skyene langt borte, og danse i lett duskregn og solskinn. Andre ganger vil dere danse tett, trykke dere inntil hverandre, midt i stormens øye.

(Dere vil også gjøre noe som ligner breakdancing, midt på en agilitbane, men det er nå en annen sak.)

 

Dere kommer til å oppleve så mye. Så mye glede og kjærlighet. Dette er begynnelsen på ditt livs eventyr. Vær flink til å stoppe opp, og nyt. Kjenn på gleden over alt dere får oppleve sammen. Kjenn på sommerfuglene i magen, og husk den følelsen. De små øyeblikkene vil bli de beste minnene.

 

Som du allerede er smertelig klar over, så har alle eventyr en slutt. Jeg vil ikke fortelle når slutten kommer, det skal man ikke vite. Jeg vil likevel fortelle deg at den er langt unna enda, og dere kommer til å ha flere bursdagsfeiringer enn du tørr håpe på. Aldri undervurder Tinka sin styrke og livsglede.

Når slutten nærmer seg, vil du vite det. Du vil ha tid til å forbrede deg. Ingen monster vil rive Tinka brutalt vekk fra deg. Du vil vite når tiden er inne, og du vil på ditt vis akseptere.

 

Du vil overleve (jo, faktisk), og du vil kjenne deg som verdens heldigste, for at akkurat du fikk oppleve dette eventyret.

 

Du har akkurat startet en reise, som jeg ville gitt hva som helst for å kunne ta om igjen.

 

Nyt den.

 

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

P1290452ag

Ved reisens slutt

 

 

Athena har fått bumblefoot

Lille Athena’en min har fått Bumblefoot!

Bumblefoot er betennelser i huden på bena til gnagere/fugler. Man kan se åpne sår, sprekker, blemmer, skorper, og hevelse. Denne infeksjonen kommer ofte av belastning- og trykksår og dødt vev, i kombinasjon med bakterier. Jeg har alltid assosiert bumblefoot med små møkkete bur, dårlig underlag, og lite til ingen mosjon. Jeg ble både forvirret og lei meg da jeg oppdaget Athena sine sår. Jeg synes jo  at jeg holder buret rent, de har treverk og flis som underlag, og hengekøyer og fleecesenger til å ligge i. Det skulle ikke mangle på plass eller mosjon heller. Det var likevel ganske åpenbart at Athena-min hadde bumblefoot.

 


Våt i pelsen etter sårrens

 

 

Jeg merket først at noe var galt for noen dager siden. Athena hadde tisset i øverste etasje i buret. Hun er egentlig veldig flink til å gå ned i doen som står nederst i buret. Hun virket fornøyd, og i fin form da de løp løse. Humør, pust, apetitt og avføring var normal. Jeg tenkte at det kanskje var en one-off, og lot det være med det. I går morges så jeg blodflekker i buret. DA ble begge chinchillaene studd oppned for sjekk. Det skulle jeg jo gjort for flere dager siden, da jeg hadde på følelsen at noe var galt. Jeg prøver å ungå for mye håndtering, da chinchillaer egentlig bare liker håndtering så lenge det skjer på deres på premisser. Nå har jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke sjekket dem skikkelig på alle kanter med en gang.

I løpet av dagen har jeg snakket med både dyrlege, oppdrettere av chinchilla, og blitt litt klokere på disse bumbleføttene. Først hadde vi time hos dyrlege, hvor diagnose ble bekreftet, og vi fikk resept på Fuciderm salve. To ganger om dagen skal sårene renses og smøres med Fuciderm. For at Athena ikke skal slikke i seg salven, må hun sitte i ro på fanget i en halvtimes tid etterpå. Det kan bli interessant… Athena er en egenrådig dame, selvom hun er snill. Vi vil prøve salve, og ikke antibiotikamisktur, fordi det er best om vi kan holde oss til å behandle lokalt, og ikke hele kroppen hennes.

 

Athena må pent sitte på fanget fremover.

 

Jeg har et putevar rundt henne, for at hun skal slippe håndsvette og slikt hun synes er «æsj» i pelsen sin. Da godtar hun å sitte stille lenger, enn om hun sitter i bare hendene.

Jeg har også fått vite at det er flere  årsaker til bumblefoot, enn møkkete dårlige bur. Dyr som begynner å bli opp i åra, er mer utsatt på grunn av bl.a. svakere immunsystem, dårligere blodsirkulasjon, og mindre aktivitet. I tillegg er Athena en rimelig stor dame, så det blir litt vekt på de små føttene. Dersom de får urin og bakterier fra doen inn i sårene/sprekkene, kan dette være nok til at sårene blir betent.

Bumblefoot kan være en svært alvorlig lidelse, som kan spre seg og gi betennelser inne i skjelett og ledd. Dersom dette skjer, kan tilstanden være irreversibel. Jeg håper dog at vi får behandlet dette i tide.

I tillegg til rens, mygjøring av hud, salve og evt AB-mikstur (hvis salve ikke fungerer), kan det også hjelpe å legge myke tepper i buret. Belastningen på sårene vil bli mindre, og det vil ikke gjøre så vondt å bevege seg rundt i buret.

Jeg har lagt tepper både på på øverste og nederste hylle, og jeg har satt inn en ekstra do (baderomsskuffen min) i toppetasjen, slik at Athena ikke behøver å gå helt ned på do.

 

Slike store forandringer, må sjekkes nøye.

 

 

Middelaldrende damer er ikke alltid så glad i forandringer. Athena reagerte med å sette seg seg i den ene etasjen som ikke hadde pledd, før hun gikk NED på do… Etter denne lille demonstrasjonen, har det gått seg til. Teppene er ikke riktig så uvante og ekle lenger.

Jeg føler meg så usikker når det blir noe med chinchillaen. Sammenlignet med hund og katt, har jeg opplevd lite sykdom på chillaen min. Heldigvis. Jeg har jo også hatt langt færre chinchillaer, enn jeg har hunder/katter. Dessuten liker jeg ikke når det blir noe galt med et dyr som begynner å bli i en litt «skummel» alder.

Jeg krysser fingrene, bestikker den lille damen med rosiner når det trengs, og håper dette blir bra snart.

Nommin på valpeshow

I går debuterte Nommin på valpeshow!

På torsdag ble Nommin badet, og på fredag ble han børstet og klippet. Han ble plutselig mer gylden i fargen, gitt…

I går kjørte vi hjemmefra rundt klokken syv (les: aaaltfor tidlig). Vi kom frem til Eina før klokken åtte, så vi hadde masse tid til å spise frokost og fluffe på pelsen.

Nommin varmet opp på sin måte.

 

Nommin varmer opp med å tigge litt

 

Litt over klokken ni, rett etter briarden og korthårscollien, var det Nommin sin tur.

(Jeg glemte kameraet mitt, så alle bildene er tatt med mamma sitt, og er derfor i litt laber kvalitet. Det var også vanskelige lysforhold og skarpe skygger.  Man ser da likevel det viktigste)

 

Nommin fremfor dommeren

 

Dommeren kjenner etter testikler. Nommin ser noe skeptisk ut.

 

Etter Nommin hadde vært inne, var det tispene sin tur. Jeg stilte Mima (også debutant), som ble beste tispe, og dermed skulle konkurrere med Nommin om å bli best i  rasen. Heldigvis fikk vi Torill til å gå med Mima, da de begge skulle inn i ringen samtidig.

 

Nommin foran, Mima bak.

 

Nommin vant, og ble BIR (Best I Rasen). Mima ble BIM (Best I Motsatt kjønn). Vi hadde jo tenkt at vi skulle inn i ringen, ut igjen, for så å dra på Biritreff. Slik ble det ikke da Nommin ble BIR, og skulle inn igjen i gruppa (og konkurrere mot de andre valpene fra Gruppe 1)  senere på dagen.

Vi fikk hvertfall masse tid til å ta skrytebilde med BIR-slufsa…

 

 

Og til å slappe av…

 

Nommin ble etterhvert trøtt, og midt i bedømmelsen av små selskapshunder, sovnet han godt.

 

I gruppa var det en nydelig briard, herlige Bamboo (korthårscollie), Nommin, og en fin sheltieguttt.

 

 

Briarden vant, Nommin ble nummer to, Bamboo nummer tre, og sheltien nummer fire.

 

Kritikkskjemaet lød slik:

«Maskulin, prima helhet. Vakkert hode og uttrykk. Gode ører. Balansert og meget godt vinklet. Utmerket overlinje. Prima pelskvalitet. Lette bevegelser med bra steg. Herlig temperament. Viser seg bra. Meget velvist.»

Jeg er kjempefornøyd med bedømmelsen! Særlig de tre siste kommentarene er spesielt trivelige, synes jeg.

Nommin oppførte seg veldig fint hele dagen. Han var positiv og blid. Jeg begynner dog allerede å merke litt den holdningen at dersom vi står opp innmari tidlig, og drar noe sted, da burde jeg diske opp med noe morsommere enn utstilling. Det blir det nok ordnings på, når vi kommer i gang med agility!

 

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

Jeg postet jo dette på facebook, men siden ikke alle følger oss på facebook, vil jeg poste det her også. Frisbee har hatt vondt i foten sin ett par dager. På fredag ga jeg han en smertestillende, før han fikk gå inn på soverommet og legge seg igjen. Vanligvis er soverommet bare for kveldstid, men har man vond fot, så har man lov til litt ekstra. Utpå dagen merket jeg at Lillepusen ikke svinset rundt meg slik hun pleier. Ikke kom hun da jeg ristet på matkoppen hennes heller.

Da fant jeg henne inne på soverommet, der hun lå og holdt rundt føttene til Frisbee.

 

 

Jeg slutter aldri å bli satt ut av den pusens empati og omsorg. Hun er så tunet inn på hvordan alle har det, og er det noen som ikke har det bra, så fanger hun det opp. Når hun trøster er hun myk, men bestemt. Det nytter ikke å ville være alene, dersom Lillepus har bestemt seg for at her trengs det trøst. Man kan sikkert si at jeg tillegger dyrene mine egenskaper de ikke har, og ofte er det kanskje noe i det. Når det gjelder Lillepus, er jeg dog helt sikker på at det bor noe i henne, som jeg aldri før har sett i noe dyr jeg har hatt.

 

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

Nå skal jeg ta ut chinchillaene og la de løpe en stund, før jeg bytter på buret deres. Deretter blir det en liten skogstur med bikkjene, og deretter skal jeg hjem og ordne premievegg til Nommin. Han har jo hele TO rosetter (BIR og BIG2), og det må man opplagt ha en vegg til!

 

 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

Facebook

Kontakt

Send en epost til bortisvingen@gmail.com eller bruk kontaktskjemaet

Sponsorer

Tusen takk for at dere gjør det mulig for meg å holde konkurranser her på bloggen!

Arkiv

Pass På Pus

Dyreblogger.no

Bloglovin’

bloglovin

Instagrams