Romjulshilsen med pusebilder

Her Borti Svingen tar vi jula med ro. Vi slapper av, spiser, sover, ser på filmer og koser oss. Vi har prøvd oss på ett par gåturer, men de er blitt korte, ettersom det er altfor glatt de fleste steder. I tillegg til dette er blir Frisbee fort sliten på grunn av hoste og vann i kroppen. Han har dog fått medisiner som hjelper en del på hosten.Han får for det meste styre dagene selv.

Julaften ble feiret hos Mamma, med god mat og godt selskap! Veldig avslappet stemning, akkurat slik jeg trives med.

 

 

Jeg vil takke alle som foreløpig har delt innlegget om Honey og Capone. Det betyr mye for meg. Det har vært interesse for dem, så jeg har stor tro på at dette ordner seg. Nå blir de her til etter nyttår uansett, ettersom jeg ikke vil at de skal måtte forholde seg til nytt hjem, og nyttårsaften, samtidig. Det kommer selvsagt en oppdatering på bloggen om hvordan det går med dem fremover.

Da jeg tok bilder av Honey og Capone, tok jeg også noen bilder av de andre kattene, som jeg vil dele med dere. De skal jo vises frem de også :)

 

Junior (13)

 

Chloe (5) (Nå tenkte jeg plutselig «OI, er Chloe virkelig blitt fem år???»)

 

Lillepus (4,5)

 

Håper dere alle har ei koselig og fredfull romjul ! Og skulle jeg ikke gi lyd fra meg før nyttårsaften: Vær så nill å hold pusekattene inne, og ta hensyn til dyrene når det skytes opp raketter! :)

Honey og Capone søker «for-alltid-hjem»! – Hjelp å dele! (konkurranse)

Jeg har såvidt presentert mine to fosterkatter tidligere, men nå er det på tide å vise dem skikkelig frem. Honey og Capone er nemlig klare for å begynne letingen etter sitt «for-alltid-hjem»! Jeg synes de er fantastiske katter, og jeg kan ikke skjønne annet enn at der ute ett sted sitter det noen og venter på at akkurat disse to skal komme inn i livet deres. De vet det kanskje ikke enda. Og de vet ikke at kattene de ønsker seg er her hos meg. Derfor trenger jeg deres hjelp til å dele dette innlegget, slik at kattene, og for-alltid-hjemmet finner hverandre. Til slutt i innlegget vil jeg fortelle om en liten «gulerot», som kanskje kan oppmuntre deg til å dele innlegget. Et slags «takk for hjelpen».

 

 

Honey og Capone har jo desverre noen faktorer som gjør at de ikke stiller først i køen, når folk skal velge seg katt. De er ikke små søte kattunger lenger, og de er svarte. Jeg kan ikke forstå hvorfor svarte katter blir valgt sist, men både statestikk og erfaring viser at slik er det. I tillegg ønsker jeg meg at de skal få adopteres sammen. Min kontaktperson i Dyrebeskyttelsen sier det er altfor vanskelig, og at vi derfor bør legge dem ut for adopsjon hver for seg. Det er godt mulig hun har rett, men jeg må i alle fall forsøke.

Honey og Capone ble funnet ute på gata i Hamar i september, da de var rundt 4-5 månder gamle. De var hjemløse, og slett ikke i god form. Da de kom hit var de begge veldig tynne, fulle av mark, og ganske skeptiske til mennesker. Honey var den svakeste, og den reddeste. Capone var noe sterkere, både fysisk og psykisk. Allerede første uken ble det tydelig hvilket bånd de har. Honey så på broren hver gang hun var i tvil om hvorvidt noe var farlig eller trygt. Når Capone etterhvert begynte å male, da myknet Honey opp også. Litt etter litt.

 

Capone sjekker hva Honey driver på med

 

Måten hun ser på broren sin på, gjør det åpenbart at han har vært klippen i livet hennes, alltid. Blikket er fullt av beundring, tillit, respekt og kjærlighet. Han gjorde en god jobb, han holdt dem sammen, og han passet på, helt til Dyrebeskyttelsen tok de inn. Det tok litt tid for Capone å sluttet å være på vakt, og å passe på Honey hele tiden, før han sluttet å spise hver gang han fikk sjansen, og å passe på at søster spiste. Det tok litt tid for han å gi det ansvaret til meg, slik at han selv bare kunne være kattunge, slik kattunger bør få være.

 

 

Honey og Capone er begge store personligheter, som gir mye kjærlighet og glede til de som tar seg tid til å bli kjent med dem. De er sosialisert «Borti Svingen», og de som har fulgt bloggen min en stund vet at da at de er vant til liv og røre. De første par ukene hadde de riktignok sitt eget rom, men det varte ikke lenge før de måtte bli kjent med resten av fosterfamilien sin. Honey og Capone har virkelig imponert meg i møte med de andre dyrene.

 

Capone og bikkjetroll

 

Jeg har tre andre katter i alderen 5-13 år. Honey og Capone har vist at de tar signaler fra andre katter veldig godt. De er meget respektfulle ovenfor andre katter, og det har ikke vært antydning til konflikt. De setter enormt stor pris på å få leke med de voksne kattene, men de er aldri pågående, og de venter til en av de voksne tydelig viser at lek er velkommen.

Jeg har også tre hunder, tre ganske aktive, bråkete og store hunder. To Bearded Collier (8 og 11 år) og en Collie (2 år). At hundene var en del av familien, en del av alt dette nye som var trygt og godt, har liksom bare vært en selvfølge for Honey og Capone. Selv Nommin, min 2 årige klumsete og vimsete collie, som tidvis tygger på dem, snubler i dem, og kaster seg ned på gulvet oppå dem (fordi han tror han er kattunge selv), har de akseptert som familie, og lekekamerat.

 

 

Her en liten videosnutt jeg tok opp den første gangen hundene fikk lov å være med på rommet deres. Som dere ser er de ganske åpne for nye bikkjebekjentskaper!

 

 

 

Selv om Honey og Capone har mye til felles, er de også veldig ulike. De har hver sin unike personlighet, som har kommet mer og mer til syne etterhvert som de ble friskere, sterkere og tryggere.

 

Mister Capone bærer nok fortsatt noe preg av å ha hatt ett så stort ansvar da han var liten. Han har en klokhet og verdighet over seg, som man sjelden ser hos så unge katter.

 

 

Når det er sagt, så tar det ikke mere enn en fjærpinne, en ball, eller en liten invitasjon fra søster, før han raser rundt på gulvet som en liten kattunge. Han er alltid klar for lek! Han er en skikkelig kosekatt, som kan ligge på fanget og male i timesvis. Du behøver ikke se på han en gang, for at han skal begynne å male. Det er nok at han kommer inn i ett rom og ser deg.

 

 

 

Han elsker å snike seg opp i senga om natta, legge seg tett inntil og bare kose. Han er utrolig tålmodig med sin søster, og kommer ofte for å sjekke hva hun holder på med.

Capone er rett og slett en fantastisk og fasinerende mix av klokhet, verdighet, lek og godhet.

 

 

Lille Miss Honey er en sprudlende frøken. Hun vil være med der det skjer, og er aldri langt unna. Hun følger ofte etter meg for å se om jeg kanskje har en Dreamies eller litt våtmat på lur, kanskje litt kos eller en fjærpinne. Og det gjør hun med halen så høyt at den tipper fremover. Hun blir kjempe happy hvis jeg ikke lukker dodøra når jeg går på do. Hun vil som sagt være der det skjer… Honey knyttet bånd til hundene, allerede før hun ble skikkelig trygg på meg.

 

 

 

I motsetning til sin bror som sniker seg opp i senga og legger seg rolig, hopper Honey opp i senga og gnir fjeset sitt mot fjeset mitt. Man kan ikke overse Honey. Hun er så søt og positiv at ikke ønsker man å overse henne heller.

 

 

 

Hun er en skikkelig happy-go-lucky katt,  sin brors fjasete motstykke.

 

De har begge egenskaper den andre ikke har, de utfyller hverandre perfekt. Med begge to, har man alt.

 

«Men to katter på en gang, blir vel litt mye?» tenker du kanskje? Joda, to spiser mer mat enn én. To bæsjer også mer enn én, så man må plukke to ganger så mye bajs ut av doen. Du må også betale for to vaksiner i året, og dobelt så mye for ormekurer i løpet av livene deres.

MEN…

Jeg vil likevel påstå det er mindre jobb med to katter. Det er lettere å overta to katter som er så sammensveiset, enn det er å overta kun én. Har du kun én katt, er du dens eneste lekekamerat, den eneste kilden til selskap og kos. Det er ett stort ansvar, og det er vanskelig for familier som er borte på dagtid. Dere vil jo da komme hjem til en katt som har vært mutters alene hele dagen, ligget på lading, kanskje kjedet seg og vært ensom, Den vil da være sugen på kos og lek. Da er det bare å utsette middagen og evt andre ærender, for pus trenger deg! Har man to katter, vil disse ha selskap av hverandre mens du er borte. De vil ha mulighet til å leke og kose, og de vil ikke ha følelsen av å være alene. Dette er spiselt viktig for innekatter, og dessuten for alle katter som ikke er gamle nok til å gå ut enda.

Studier har vist at voksne katter fra samme kull oftere spiser sammen, koser og steller hverandres pels. Skal man først ha to katter etterhvert, kan det derfor være fint å ta to stykker samtidig.

Forholdet Honey og Capone har, gjør at jeg virkelig vil gjøre en innsats for å forsøke å gi dem ett godt hjem, sammen!

 

Honey koser seg med kattemynte

 

Capone (t.v.) og Honey

 

Det perfekte for-alltid-hjemmet er innstillt på et ansvarlig kattehold, hvor vaksiner, helsesjekker og ormkurer blir fulgt opp.  Jeg ønsker meg et hjem hvor kattene blir servert kvalitetsmat, og blir holdt forsikret (dersom dere ikke har en «buffer» på konto for når man trenger dyrlege). Vil dere ha utekatter, ønsker jeg at dere har vurdert uteforholdene som trygge. Jeg synes for eksempel ikke kattene bør slippes ut nær en stor trafikkert vei. Skal de være innekatter, må det legges til rette for at de får brukt sine instinkter og får stimuli innendørs (det kan jeg være behjelpelig med, ettersom det er noe jeg brenner for og har stor interesse for).

For-alltid-hjemmet kan gjerne ha voksne snille katter fra før, ettersom Honey og Capone har vist seg å være veldig respektfulle og allrighte mot eldre katter.

For-alltid-hjemmet kan gjerne være ett hundehjem! Honey og Capone er så glade i hunder! Jeg vil tro det kan ta litt tid å bli kjent med nye hunder, akkurat som det tar tid å bli kjent med nye mennesker, men de er altså godt vant med hunder. Store, vimsete, bråkete hunder. Dette er jo en av de tingene som jeg føler kanskje gjør de litt unike som unge omplasseringskatter fra Dyrebeskyttelsen.

 

 

Capone og Frisbee

 

Jeg åpner gjerne huset for Honey og Capone, dersom for-alltid-familien skal på ferie. Jeg har selv innekatter, og har kattegård, så her vil de ha det trygt.

Hvis du ikke har mye erfaring med katt fra før, men føler at det er noe ved disse to som fanger oppmerksomheten din, og snakker til hjertet ditt, så ta kontakt! Disse kommer med «instruksjonsmanual» om du ønsker det, og jeg stiller opp, dersom det skulle dukke opp spørsmål. Når som helst!

Honey og Capone er kastrert, chippet og fått sin første vaksine. De omplasseres gjennom DB avd Hedmark, mot et omplasseringsgebyr.

 

Honey

 

Som jeg nevnte innledningsvis, er det så viktig å få delt dette innlegget med så mange som mulig. Jo flere som får se innlegget, jo større sjanser er det for at det perfekte for-alltid-hjemmet får øye på dem. Jeg har virkelig lyst til å gi disse to veldig gode odds!

Derfor har jeg spurt Andre ved Petpack.no om å hjelpe meg med en liten «gulerot» til de som vil dele dette blogginlegget. Det har han sagt de vil gjøre!

Petpack.no er en abonnementstjeneste hvor hunden eller katten får tilsendt en pakke hver måned. Hver pakke inneholder en god miks av godteri, leker og helseprodukter. Hver pakke er unik og inneholder mellom 3-5 produkter. I utvalgte perioder har de temamåneder som kan hjelpe til med å bedre kattens eller hundens helse gjennom året.

Bedriften har også opprettet en donasjonskonto. Pengene skal gå til en hunde- eller katteorganisasjon som kundene selv bestemmer gjennom en avstemning på facebooksiden deres. Det er sånn jeg setter pris på hos en  bedrift!

 

blogg20

 

Blandt de som deler, trekker vi ut en vinner som får tilsendt januarpakken gratis som en takk-for-hjelpen-gave (selvsagt uten å tegne abonnement). Legg derfor igjen en kommentar om at du har delt (med mailadresse så jeg kan kontakte deg), og om du har hund eller katt), eller send meg en mail på bortisvingen@gmail.com.

 

Skulle du ha spørsmål om Honey og Capone, eller bare er nysgjerrig, ta gjerne kontakt for en katteprat! Ring  på telefon 46 62 49 89 eller send mail på bortisvingen@gmail.com. Vi bor i Ringsaker, Hedmark, og tar gjerne i mot besøk om noen vil hilse på!

Takk for at du tok deg tid til å lese om Honey og Capone, for at du deler og for at du hjelper meg å gi disse fantastiske pusekattene gode sjanser til å finne sitt for-alltid-hjem!

 

 

Kald og fin desembermorgen

Vi har store viduer i stua, med finfin utsikt. I går var soloppgangen nydelig, og hele hogstfeltet nedenfor huset badet i i det fine lyset. Dermed ble kameraet med på morgenturen. Jeg har savnet å ta bilder med skikkelig kamera, så det var absolutt på tide at jeg tørket støv av det. Her kommer rett og slett en bildespam-bloggpost!

 

De første bildene ble tatt før sola hadde kommet skikkelig opp. De ble ikke så klare og skarpe, men jeg synes de er verdt å dele likevel, fordi det skjøre gule lyset var så nydelig.

 

bloggnommin6

Frisbee tasser avgårde

 

bloggnommin4

Hopp og sprett :)

 

bloggnommin5

 

bloggnommin7

 

bloggnommin8

 

bloggnommin10

 

bloggnommin16

Disse to har utrolig mye glede av hverandre

 

bloggnommin11

Frisbee ser på soloppgangen

 

bloggnommin13

 

bloggnommin17

 

 

Etterhvert som sola kom høyere, ble det også lettere å ta fine bilder.

 

bloggnommin1

Dette bildet av Nommin er jeg veldig fornøyd med.

 

bloggnommin2

 

bloggnommin3

Dette av Carlisha, synes jeg også ble veldig fint

 

bloggnommin9

 

bloggnommin14

De fineste bikkjebildene får man jo gjerne når bildet ikke er planlagt. Slik som dette bildet av Nommin.

 

bloggnommin12

Lykkelig Ishe-bikkje

 

bloggnommin15

 

bloggnommin18

 

bloggnommin21

 

Synes det alt i alt ble ganske mange fine bilder, til tross for at jeg ikke har tatt i ett kamera på over ett år, og at det var litt vriene lysforhold. Men så har jeg jo innmari flotte modeller da, det må jeg jo få lov å si. Etter turen, var det rett inn for å fyre i peisen :)

I dag har Frisbee vært hos dyrlegen for rønken og blodprøver. Han har vært litt tett i det siste, og vi vil gjerne holde øye med den svulsten han har i brystet. Nå skal vi slappe godt av noen timer, før det er juleavslutning med de som jobber på Innlandet Hundesenter i kveld.

Håper dere syntes det var koselig med noen skikkelige bilder (ikke mobilbilder) her på bloggen igjen!

Ha en fortsatt fin dag :)

Da jeg trodde jeg skulle miste Lillepusen min

Som jeg såvidt har nevnt her på bloggen, så har Lillepus hatt noen  veldig vanskelige måneder. Forrige onsdag kunne jeg legge ut følgende statusoppdatering:

«For første gang på 3 måneder er Lillepus fri for medisiner! Det er godt, befriende, spennende og DRITSKUMMELT!»

En tre måneder lang reise har det vært. En reise som egentlig skulle vært mye kortere, og langt fra så strabasiøs som det den ble. Flere kvelder måtte jeg ha Mamma til å besøke meg, fordi panikken over å miste Lillepus ville rett og slett ikke slippe taket når jeg var alene. Usikkerheten rundt hva som er galt med Lillepus, har vært verst. Jeg tenker jo tilbake på hvor flink jeg etterhvert ble til å leve med usikkerhet og sykdom da jeg hadde Tinka. Det var likevel anderledes. Da visste jeg hvilken fiende vi var opp i mot. Med Lillepus har så mange diagnoser blitt slengt på bordet, noen mer velbegrunnet enn andre. Og selvsagt har jeg dratt hjem og prøvd å lære meg alt jeg kunne, om hver eneste diagnose. Bare for å gjøre det samme igjen, når en ny diagnose ble stilt eller foreslått. Flere har spurt underveis hva som har vært galt med Lillepus, men det hele har vært så forvirrende at jeg har ikke klart å gi noe godt svar.

Her har jeg prøvd å få med det vitkigste.

 

Kapittel 1 (Ja, for å få dette i nærheten av lesbart og forståelig, må vi ha kapitler)

Det begynte fredag 11. september. Lillepus kastet opp. Det var egentlig ikke noe mer enn det. Det var kun to uker siden en tilsynelatende frisk Dioz hadde begynt å kaste opp. To dager senere var han borte. Det satt så hardt i meg, at Lillepus ble kjørt til dyrlegen med en gang. Der insisterte jeg på blodprøve for å sjekke blandt annet nyre- og leververdier. De var fine. Der fikk hun diagnosen bukspyttkjertelbennelse, eller kanskje mageinfeksjon. Vi fikk antibiotika.

Lørdag 12. september var Lillepus blitt så dårlig at jeg tok henne med til dyrlegevakta. Hun hverken spiste eller drakk, og hadde blitt dehydrert. Der ble det tatt blodprøver av henne, hun fikk smertestillende og væske under huden. Hun hadde lavt antall hvite blodceller. Det ble testet om hun kunne ha FIV. Jeg ble fortalt at om det var tilfellet, burde hun avlives. Jeg visste jo at det ikke kom til å bli aktuelt, men jeg ble veldig lettet da hurtigtesten var negativ.

Dyrlegen var opptatt av buken hennes. Den store runde kosemagen til Lillepus. Det var denne, kombinert med det lave antallet hvite blodceller, som gjorde at dyrlegen senere, over telefonen, sa det forferdelige. «Kunne det være FIP?». Hjertet sank, jeg ble skjelven, og svimmel. Jeg visste altfor godt at stor buk med væske i, er et tegn på våt FIP. Lavt antall hvite blodceller er vanlig i tidlige stadier. Det føltes rett og slett ut som dyrlegen hadde tatt livet av Lillepus over telefonen der og da. Ikke kunne vi komme inn for videre utredning heller. Det var jo helg. Kan ikke huske at jeg har vært så redd noen gang, som jeg var de neste 24 timene. FIP er en dødsdom.

Jeg ringte mamma. «Jeg tror jeg mister Lillepusen min».

Mandag 14. september (min bursdag) ringte jeg dyrlegen (en annen dyrlege enn de som hadde hatt vakt), og fikk time nesten med en gang. Mamma møtte meg der. Ville ikke være alene. Var så redd, så redd. Etter en kjapp undersøkelse, måtte jeg vente på venterommet, mens de tok blodprøver og rønken av buken. Det føltes som om dyrlegen var borte en evighet. Endelig kom dyrlegen tilbake. Hun hadde ikke så mange svar, sa hun. Men kunne fortelle at de hvite blodcellene hadde normalisert seg. Og hun så ikke noe unormalt på rønken av buken. «Ikke noe væske i buken??». Tårer av lettelse. Lillepus er bare feit. Så gråt jeg, så gråt mamma.

Lillepus ble liggende på væskedrypp i mange timer. Rønken av brystet ble tatt, og SAA (crp hos katt) ble tatt, og den viste seg å være kjempehøy. Over 500. Den skal ligge på under 10. Da jeg hentet Lillepus hadde dyrlegen konkuldert med en betennelse «ett eller annet sted», men vi visste ikke hvor. Hun ble gitt en ny type antibiotika som skulle skyte hardere og bredere.

En time etter klinikkens stengetid, ringer dyrlegen. Hun hadde studert rønkenbildene igjen, og funnet sorte flekker på Lillepus sine lunger. Lungebetennelse. Lillepus hadde sansynligvis lungebetennelse. Flere tårer. Fra å tro katten min skulle dø av FIP, hadde jeg nå gått til å «bare» ha en tjukk katt med lungebetennelse. Det er jo fiksbart! Lettelse!

Deretter fulgte dager hvor Lillepus gradvis ble bedre. Etter 7 dager på Veraflox, fikk hun en sprøyte med Convenia (antibiotika som skal virke i 14 dager) i håp om at det skulle ta restene av lungebetennelsen, uten å gi henne like dårlig mage som Veraflox gjorde.

 

Frokost i kattegården

 

1. oktober ble det tatt nye lungebilder. På tross av svarte flekker og tydelige forandringer i lungene, ble det bestemt at Lillepus ikke skulle få mere antibiotika. Jeg fikk beskjed om at forandringer i lungene kunne være tilstede en stund etter lungebetennelse og at dette ville sansynligvis ordne seg selv.

Lillepus ble friskmeldt, og jeg var glad :)

 

Kapittel 2

Allerede neste dag sluttet Lillepus å spise. Hun ble raskt veldig dårlig. Hun bare satt der uten å røre seg, og når jeg tok på henne reagerte hun ikke. Hun stirret bare tomt fremfor seg, mens kroppen var anspent. Det var virkelig ekkelt hvor dårlig hun var. Lørdag 3. oktober ble det ble tur til dyrlegevakten igjen. Der lå hun på væske hele dagen, slik at hun skulle klare seg gjennom helga, og komme seg til sin faste dyrlege på mandag. Denne dyrlegen var også interessert i den store kosemagen, og det ble tatt ultralyd. Igjen ble det bekreftet at Lillepus er bare tykk. Ettersom FIP kommer i både en våt form (med væske i buken), og en tørr form som har mange flere diffuse symptomer, har jeg aldri klart å legge fra meg den bekymringen helt.

Mandag 5. oktober var vi tilbake hos Lillepus sin dyrlege. De trodde ikke det var lungebetennelsen som hadde blusset opp igjen, så dette ble, så vidt jeg vet, ikke sjekket. Det ble tatt ultralyd og det eneste funnet var en noe fortykket gallevegg og muligens en noe liten lever. Det ble satt i gang behandling for galleblærebetennelse, samt mageproblemer. Flagyl, Urofalk, Omeprazole, Antepsin, samt Vergesic for smerter. Dyrlegen virket slett ikke sikker på sin egen diagnose, ikke hadde hun svar på spørsmål vi stillte, og ikke noe av dette ga mening for meg.

 

Alle bilder fra denne perioden er tatt med mobil. Kamera og bildekvalitet har ikke vært prioritert.

 

8. oktober var Lillepus tilbake for en oppfølgingstime. Dyrlegen så det som nødvendig å ha katten på væske ut arbeidsdagen, og reagerte på at feberen ikke hadde gått ned. Det ble derfor tatt prøver for å sjekke om Lillepus led av enkelte autoimmune sykdommer. Jeg sa allerede på denne konsultasjonen at jeg følte ikke antibiotikaen gjorde jobben sin, slik den gjorde sist. Det var knapt bedring, og den lille bedringen som var, kunne lett være på grunn av at hun var såpass påvirket av smertestillende (for katten var virkelig ”høy”). Jeg spurte da om det var aktuelt å forsøke en annen antibiotika, som gikk på det samme som den som hadde hjulpet henne tidligere. Vi var jo da ikke sikker på om dette var ett nytt problem, eller om det var dette hun hadde hatt problemer med hele tiden. Det skulle vi da se på over helga.

Det var så mye usikkerhet, så lite bedring å spore. Jeg følte at diagnosen var feil. Behandlingen var feil. Resultatene uteble og magefølelsen skrek. Det var rundt denne tiden at jeg virkelig holdt på å gå opp i liminga. Mamma måtte sitte hos oss flere timer hver kveld. Bare se på TV, og være der. Slik at jeg fikk ett pusterom fra panikken. Jeg var livredd.
Uken etter snakket jeg med behandlende veterinær flere ganger på telefon, hvor jeg hver gang uttrykte at jeg ikke så god nok bedring hos Lillepus til at jeg trodde vi hadde truffet blink med behandlingen. Likevel ble det ikke vurdert å endre behandling, slik jeg hadde spurt om foregående uke da feberen ikke gikk ned. Det som var grunn til bekymring uken før, var plutselig blitt til noe vi skulle ”se an”.

På tross av mine bekymringsmeldinger, og feber som ikke gikk ned ved forrige konsultasjon, på tross at sist gang Lillepus var på klinikken var hun såpass dårlig at hun måtte ligge på væske, og på tross av at hun ikke hadde ikke blitt nevneverdig bedre, så ville de ikke se Lillepus før fredag 16. Oktober, med ultralyd for å sjekke galleblære uken etter det igjen. Det er en lang tid å være syk for en katt.

 

Kattegården er blitt åpnet så fort Lillepus har vist interesse. Lillepus sier «hopp», jeg spør «hvor høyt?»

 

Jeg har satt utrolig stor pris på de gode dagene Lillepus har hatt. Dager hvor hun har kost seg, og vært glad.

 

Kapittel 3

Etter å ha mistet Dioz bare uker i foveien, var jeg  livredd for å miste Lillepus også. Jeg kunne bare ikke miste flere. Hjertet skrek. Hverken fornuften eller magefølelsen kunne gå med på denne behandligen lenger. Jeg bestemte meg for å ta kontakt med en ny dyrlege. Det har jeg ikke angret på.

Det begynte med kontakt via mail. Jeg var redd for kostnadene ved å bestille time. Jeg visste at en utredning ved denne klinikken ville være veldig kostbart, men det var også sansynligvis Lillepus sin beste, og kanskje eneste, sjanse. Med god hjelp og Mamma’s støtte, dro vi til konsultasjon ved ny klinikk fredag 16. oktober.

For en forskjell. Her ble vi møtt med en holdning som sa at «dette skal vi finne ut av». Og jeg trodde på det. Hvilket egentlig er litt rart med tanke på hvor skeptisk jeg er til nye veterinærer. Dyrlegen tok seg god tid, og han tok meg og katten min på alvor! Det var noe jeg desperat trengte. Det alene gjorde at dette ble litt lettere å bære.

Vi ble enige om å ta Lillepus av alle medisinene hun stod på. Den nye dyrlegen syntes det var vel mange medikamenter inne i bildet, og ikke var han overbevist om at funnene og diagnosen fra gammel veterinær var reelle. Med så mange medikamenter, alle med sin bivirkning, og uvisst resultat ved at man blandet dem alle, var det umulig å vite hva som var faktisk sykdom, og hva som var sykdom grunnet kjemi. Lillepus kviknet til etter medisinene var tatt vekk, men var fortsatt ikke seg selv.

Tirsdag 20 oktober var Lillepus hos den nye dyrlegen hele dagen. Det ble tatt CT av hele katten med og uten kontrast, samt full blodprøveprofil. Jeg var veldig nervøs da jeg kom tilbake for å høre resulatene. Dyrlegen tok meg med inn på ett rom hvor vi så på alle bildene sammen. Han pekte og forklarte. Det satte jeg stor pris på. Jeg liker når dyrleger tar seg tid til det. Jeg har et stort behov for å forstå. Gallevegg og lever var uten anmerkning. Derimot hadde Lillepus en ganske kraftig lungebetennelse! Ikke så rart når hun hadde gått så lenge uten å få medisiner som hjalp!

Hun ble satt på baytril, og formen har vært stigende siden, med untak av noen dager hvor hun har virket trøtt og sliten. Endelig så jeg Lillepus komme tilbake til meg, bli mer og mer seg selv.

 

Lillepus måtte få teraasevarmer da det begynte å bli kaldt i kattegården

25. november var hun tilbake for sjekk. Da hadde infeksjonsverdiene gått godt ned, men var fortsatt ikke helt normale. Det ble derfor bestemt at hun skulle gå på medisiner ett par uker til.

Onsdag 9. desember, tre måneder etter det hele startet, var dagen.

«For første gang på 3 måneder er Lillepus fri for medisiner! Det er godt, befriende, spennende og DRITSKUMMELT!»

 

Kosepus <3

 

Jeg sitter jo igjen med utrolig mange spørsmål om hvorfor hun ble behandlet som hun ble hos sin faste dyrlege. Jeg skrev derfor ett brev til dem. Under følger ett par utdrag av brevet.

 

Hvorfor ble Lillepus tatt av medisiner, når lungene fortsatt viste forandringer? Hvorfor ble jeg ikke hørt når jeg ytret bekymring rundt at jeg følte vi ikke hadde truffet blink med diagnose og behandling? Hvorfor var dere ikke mere lydhøre, spesielt med tanke på at Lillepus sitt sykdomsforløp ikke var typisk for hverken det ene eller andre? Når dere uttrykte bekymring over manglende bedring, feber som ikkegikk ned, og mente katten må ligge på væske da jeg var hos dere 8. Oktober, hvordan kan det forklares at dere ikke ville utrede videre, eller i det minste følge opp tidligere, når jeg sier bedringen uteblir? Hvordan kan dere si at videre testing ikke kan ”rettferdiggjøres” i en slik situasjon?

 

Disse to ukene, hvor jeg har sett at Lillepus ikke ble bra, hvor jeg har sagt i fra, og blitt overhørt, har vært helt jævlige (unskyld språket, men det finnes ikke bedre ord). Det har vært ett mareritt jeg bare ønsket å våkne fra. Jeg har følt meg hjelpesløs, redd, og fullstendig handlingslammet. Å se min magiske, omsorgsfulle og glade katt bare svinne hen på den måten, mens jeg blir fortalt at det ikke kan rettferdiggjøres å ta flere prøver av henne, har vært noe av det verste jeg har opplevd med dyrene mine. Jeg følte dere bare hadde gitt opp å finne ut hva som var galt, dere fant et halmstrå, og klamret dere til det, uansett hva jeg sa. Ikke har jeg fått sove, ikke har jeg klart å spise skikkelig. Lillepus har vært tidvis ved godt mot, tidvis ikke. Hun har ikke hatt det greit. Når mine dyr har det vondt, og de har det vondt på grunn av andres dårlige valg, da blir jeg sint. Når jeg prøver å fortelle at det ikke går rette veien, men ikke blir hørt, da blir jeg frustrert.

 

Dyrlegen har takket for tilbakemeldingen, men ikke svart på noe utover det. Jeg håper dog at de har  tatt til seg kritikken, og kanskje tenker litt anderledes neste gang en fortvilt dyreeier prøver å bli hørt.

Under ser dere journaler fra begge dyrleger. De er ikke særlig sammenfallende.

 

Dyrlege 1

 

dyrlege 2

 

Helt siden Lillepus ble syk igjen i oktober har jeg tvangsfôret henne, med Hills Id. Jeg ville gjerne at hun skulle få i seg ett minimum både med næring og væske. Overvektige katter er jo i risikosonen for fettlever, dersom de ikke får i seg nok mat. Det var en finfin dag da tvangsfôring gikk fra å bety at jeg mater Lillepus med sprøyte, til at tvangsfôring betyr at Lillepus kommer og henter meg, mjauer og tvinger meg inn på soverommet for å få våtmat. En tvang jeg er helt ok med.

 

 

At Lillepus la på seg 800 gram de siste seks ukene vitner nok om at jeg har vært litt for bekymret over at hun ikke spiste nok. Hun har jo tydeligvis spist tørrfôr når jeg ikke har sett på.

Videoen under tok jeg en av de første dagene Lillepus begynte å bli mere seg seg selv. Det var første gangen på altfor lenge, at hun hadde energi til å ta initiativ til kos. Det gjorde meg så glad. Hun holdt på så lenge, at etterhvert begynte jeg å filme med mobilen. Dårlig kvalitet, men et veldig fint minne, fra en periode som ikke var fin i det hele tatt. Glimt av håp.

 

 

Nå håper jeg virkelig at det ikke blir flere tilbakefall. Jeg trenger Lillepusen min frisk og rask. Lillepusen min er magisk :)

 

Dette bildet er tatt i dag morges. Litt morraskos før frokost :)

 

 

Artikkel om Nommin som besøkshund

I siste Røde Kors avis for Hedmark var det en artikkel om Nommin. Jeg synes det var utrolig koselig at Margrethe fra Røde Kors ville være med oss på besøk, ta bilder og skrive artikkel om oss. Også var det jo veldig stas at Nommin fikk være forsidegutt og greier!

 

– Se jeg er i avisa!

 

Ettersom ikke alle våre venner og blogglesere er fra Hedmark, og derfor ikke får avisen, spurte jeg Margrethe om å få publisere artikelen hennes på bloggen min.

 

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

Besøksvenn med hund

Carina Josefine Iversen og hunden hennes Nommin ble godkjente Røde Kors besøksvenner med hund i april. Siden da har de vært til stor glede for beboerne på Ringsaker bo- og aktivitetssenter.

En gang i uken er Carina og hunden Nommin på besøk på demensenheten på Ringsaker bo- og aktivitetssenter.

 

 

Kari Anne Bratberg, fagansvarlig sykepleier på avdelingen og Lise Lundsten som er avdelingsleder er veldig glade for disse besøkene. De forteller at mange av beboerne opplever stor glede når de får treffe Nommin og Carina.

Forskning viser at nærkontakt med dyr har en helsemessig positiv effekt på mennesker, både fysisk og psykisk. I tillegg til å redusere stress, senke blodtrykk og motvirke depresjon, kan nærkontakt med dyr dekke enkeltpersoners behov for varme, kos og omsorg. Det kan bedre humøret og gi glede i hverdagen til mennesker som trenger det.

 

Her sammen med avdelingsleder og fagansvarlig sykepleier (Nei… posering på kommando er IKKE Nommin sin sterke side…)

 

Demensenheten i Moelv er opptatte av å samle gode øyeblikk for beboerne. De ansatte opplever at pasientene blir roligere når de får klappe og kose på den firbeinte vennen. Flere har også hatt hund når de tidligere bodde hjemme og dette vekker godet minner fra tidligere tider som fremkaller gode følelser. Følelsen etter besøket sitter i lenge, selv om selve besøket kan bli fort glemt som en følge av demenssykdommen.

Både Carina og Nommin, som også er veldig bevist på at han er på jobb, får mye skyt av beboere og ansatte. Noen av beboerne slå av en prat med hunden, andre trener med han og lærer han triks og de fleste synes bare det er godt å få stryke over den myke pelsen.

De ansatte er opptatte av å skape gode øyeblikk som etterlater seg en god følelse og ro hos beboerne. Nommin har vist seg å være et viktig element for å skape disse gode øyeblikkene.

«Vi kan se stor forskjell på beboere som er urolige før besøket men som tydelig faller til ro når de får treffe Nommin», sier en av sykepleierne.

 

 

Carina forteller at det tok noe tid å bli kjent på avdelingen men etter en måned med jevnlige besøk var gleden stor når vi kom, forteller Carina.

«Det å være besøkevenn med hund er noe av det mest givende de gjør. –Det å se gleden hos de vi besøker er veldig hyggelig, og jeg føler at vi betyr noe for de vi er på besøk hos», sier Carina. Samtidig opplever hun at det er bra for hunden og en fin aktivitet for dem å gjøre sammen. -De går på jobb.

Det er helt tydelig at Nommin har en opplevelse av å være på jobb. Han er veldig forsiktig og rolig inne på avdelingen men viser tydelig når han er sliten og ferdig med sitt besøk. Da tar han båndet i munnen og leier seg selv ut mot døra.

 

 

Ny aktivitet i Hedmark Røde Kors

Hedmark Røde Kors har hittil i år (pr desember 2015) utdannet 30 besøksvenner med hund som går på besøk på institusjon eller hjemme hos mennesker som ønsker det.
Besøksvenn med hund er en utvidelse av Røde Kors sin eksisterende besøkstjeneste. Røde Kors rekrutterer frivillige som er interessert i å ta med hunden sin og besøke beboere på institusjon eller hos hjemmeboende. Disse besøksvennene får spesiell opplæring for besøkshunder, i tillegg til den tradisjonelle opplæringen Røde Kors krever av alle sine frivillige besøksvenner. Kursene går over to helger i tillegg til fire ettermiddager.

For at hunden skal fungere godt som besøkshund er det viktig at den er sosialisert, er rolig og trygg og gir signaler som eier kjenner godt, og kan lese i uvante situasjoner. I tillegg er de viktig med god hverdagslydighet, godt lynne og god helse.Hunden og eieren må kunne jobbe godt sammen.

Vil du vite mer om besøksvenn med hund kan du kontakte Margrethe Nordby i Hedmark Røde Kors.

(Send gjerne en melding eller mail til meg, så kan jeg formidle kontakt. Carina red.)

 

Artikkelen er skrevet av Margrethe Nordby, Hedmark Røde Kors.

 

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

Dere kan lese litt mer om hva hvordan blir besøksvenn med hund, og hvilke egenskaper som er viktige for både hund og menneske, i denne bloggposten.

I Hedmark vil det bli avholdt nytt kurs 9. og 10. januar og 5. og 6. mars. Det vil også bli flere kurs våren 2015. Dere som ikke bor i Hedmark, kan finne sitt lokalkontor på Røde Kors sine sider, og forhøre seg om muligheter for kurs der.

Jeg anbefaler virkelig alle som har litt tid til overs, og har lyst til å gjøre en forskjell for andre mennesker, å vurdere å bli besøksvenn. For oss hundefolk er det jo gull verdt å både kunne tilbringe tid med hunden vår, samtidig som vi gjør noe fint for andre, og for oss selv.

Når vi opplever de fine øyeblikkene med smil og glede, kanskje sammen med et menneske som bare minutter før var engstelig eller nedfor, da føler man seg utrolig ydmyk. Tenk at jeg og hunden min er så heldige at vi får lov å oppleve dette.

Tenk litt på det, om det er noe du kunne tenke deg. Send gjerne mail/facebookmelding, eller legg igjen kommentar, dersom du har flere spørsmål.

 

De gode stundene og fine tingene

Jeg ligger jo «litt» på etterskudd her på bloggen nå, så derfor blir det en liten bildespam med bilder fra de siste månedene. Bildene er tatt med mobil (jeg måtte faktisk tørke ett tykt lag med støv av det fine kaemraet mitt, da jeg tok det frem igjen for ett par dager siden), og de som følger meg på instagram eller er venn med meg på facebook, har nok sett mye av dette tidligere. Det får så være. Jeg vil ha med, også på bloggen, at de siste månedene har ikke bare vært triste og vanskelige. Det har vært fine øyeblikk også :)

Så her kommer en samling «hytt og pine bilder» fra de siste månedene.

 

 

 

 

Frisbee, som var så syk tidlig på sommeren, har vært i god form siden han ble friskmeldt. Han var jeg jo riktig bekymret for, så det var en stor lettelse! Jeg vet at han har en svulst inne i brystkassen, men den tenker vi lite på. Han har noen dager hvor han er litt stiv og støl, men da er det som regel fordi han har overdrevet litt på tur. Eller vært litt vel ivrig da den første snøen kom…

 

Meg og Frisbee på tur til Næra – bare vi to. Det er koselig i blandt å være bare oss.

 

Nommin og jeg er fortsatt på demensavdelingen hver tirsdag. Det er vitkig for oss begge to, og vi trives utrolig godt! Jeg skal legge ut en artikkel som ble skrevet om Nommin, da vi hadde med oss «reporter» fra Røde Kors. Denne stod i Røde Kors Hedmark sin avis. Dette blir ett eget innlegg. Inntil jeg får den ut – her en er en bitteliten samling besøkshundrelaterte bilder, og en liten video:

 

 

 

Vi har også fått oss ny bil! Den er skikkelig grom som bikkjebil!

 

 

Og nye magneter til kjøleskapet! Jeg synes disse er så fine:

 

 

Noe annet som er nytt hos oss – men bare til låns – er to unge pusekatter. La meg presentere Miss Honey og Mister Capone:

 

 

 

Da de kom til meg, var de rundt 5 mndr, redde og usikre, og fulle av mark. Jeg er fostermor for dem, gjennom Dyrebeskyttelsen avd Hedmark. Nå har de vært her i nesten tre måneder, og de har kommet seg veldig. Disse to skal få sitt eget innlegg, som jeg håper så mange som mulig vil hjelpe meg å dele. De er nemlig snart klare for å finne sitt «for-alltid-hjem». De har så mange gode kvaliteter, at hadde folk bare visst, hadde de rent ned dørene for å få hilse på dem. Men da må jo folk få vite om dem :) D

 

 

 

Så da vet dere litt mer om hva vi har holdt på med «borti svingen» – de gode stundene og de fine opplevelsene.

Avslutter med ett bilde av Nommin og «kjæresten» Mima :)

 

 

 

Det har vært noen vonde og vanskelige måneder

Jeg har kviet meg for å begynne å blogge igjen. Å åpne bloggen igjen, å begynne å skrive om  hverdagen, ville ikke føles rett uten å også fortelle om alt det vonde som har skjedd de siste månedene. Derfor har jeg gruet meg veldig til dette. Jeg har delt mere på min personlige facebook profil, mindre på bloggsiden. Jeg har på en måte hatt litt behov for å holde på det nære, skjerme meg selv litt fra resten av verden. Jeg savner nå likevel å skrive i bloggen.

Men først må vi tilbake noen måneder.

31. august mistet vi vår kjære Dioz.

Han hadde jo aldri vært i så bra form som han var etter nyreoperasjonen. Dette skulle jo gå bra, nå skulle han endelig få slippe å slite med nyresteiner, nå skulle være hans tid. Slik gikk det ikke.

I slutten i august ble han veldig brått syk. Da feilet den andre nyren hans, og det var ikke noe mere noen kunne gjøre. Han var tapper, han kjempet, og vant, mange ganger. Denne kampen skulle han få slippe å kjempe, den kunne han ikke vinne.

Det er fortsatt veldig vondt. Vi har mistet vår elskede prins, husets apekatt og gledesspreder. Verdens søteste lille terrorist. Chloe og Lillepus har mistet en irriterende, men elsket, lillebror. En lillebror som satte huset på hodet, og dro dem med på lek og morro.

Huset føles utrolig stille og tomt. Stillheten er øredøvende og hans fravær er så veldig altoppslukende.

 

 

Ett av lyspunktene er at Dioz sin oppdretter Toril, har lovet oss en ny lillebror når Dioz sin søster får kull til neste år. Det gleder jeg meg til, og jeg setter utrolig stor pris på det, selvom en ny abyssiner aldri kan erstatte Dioz.

 

Dette var ikke første gangen vi brått mistet noen dette året. 14 juli døde min storebror i en mikroflyulykke. Man blir liksom tom for ord når man skal skrive om sånt. Arild var en sånn skikkelig storebror med stor S. Han spøkte og lo, som kom med råd, fikset, og ordnet opp i det meste. En storebror jeg har vært heldig å ha. Han etterlater seg kone og to barn.

Den natta var den første gangen på det jeg kan huske at jeg holdt rundt Mamma’n min. Da hadde jeg kjørt hele veien til huset hennes mens jeg forsøkte å finne de rette ordene for å fortelle at sønnen hennes var død. Det eneste jeg fikk sagt da jeg stod der i gangen var alt annet enn skånsomt. «Arild er død». Det var alt jeg fikk sagt. Det var også første gang på altfor lenge at jeg fortalte søsteren min at jeg var glad i henne. Man burde holde rundt hverandre, og fortelle hverandre at man er glad i hverandre oftere.

 

 

 

Jeg sitter med vondt i magen mens jeg skriver dette. Bloggen har vært en så stor del av livet mitt, og det føles litt slik at når jeg har lagt det ut på bloggen, da er det virkelig. Da må jeg akseptere.

Midt i sorgen over Dioz, ble også Lillepus syk. Veldig syk. Jeg var sikker på jeg skulle miste henne. Det har vært en veldig vanskelig reise Lillepus og jeg har vært på. Og fortsatt er på. Dette kan jeg skrive om i ett annet blogginnlegg.

Forhåpentligvis vil det føles litt mere greit å komme tilbake til bloggen nå. Alt har jo ikke vært vondt og vanskelig. Det har vært fine stunder også. Jeg har jo masse bilder av dyrene, oppdateringer om Lillepus, og  jeg skal skrive et viktig blogginnlegg om to fine pusekatter med en tøff start på livet, som nå trenger hjelp til å finne deres perfekte for-alltid-hjem. Det kommer snart.

Dette blogginnlegget er til Arild, og til Dioz. To livsglade typer som absolutt skulle vært her så mye mye lenger.

 

 

Nå har ikke jeg akkurat tro på en «himmel» som sådan, men ett eller annet tror jeg at finnes etter døden. Derfor synes jeg denne sangen er så fin.

Nommin, Besøkshund i Røde Kors

Det siste halve året har en av de viktigste tingene i min og Nommin sin hverdag vært å jobbe mot å bli, og deretter å være, besøksekvipasje for Røde Kors. Besøksvenn med hund er en del av Besøkstjenesten i Røde kors. Det vil si at du som besøksvenn bruker hunden som et verktøy for å komme i med de man besøker.

Det var helt tilfeldig at jeg så annonsen om at Røde Kors Hedmark og Røde Kors Oppland søkte flere ekvipasjer til kurs. Jeg har tidligere vært inne på tanken om å gjøre noe frivillig, men jeg har alltid prioritert å bruke tiden min på dyrene. Tanken om å bli besøksvenn med hund var interessant, fordi jeg kunne kombinere det å gjøre noe for andre, med det å gjøre noe sammen med hunden min.

For å bli besøksvenn med hund må hund og fører bestå et besøkshundkurs bestående av både teori og praksis. For vår del gikk kurset over to helger med 3 måneders mellomrom, til sammen 32 timer teori og praksis, med treninssamlinger og trening på egenhånd i mellomtiden. Vår første kurshelg var i Januar med instruktør Turid Hovland. Forelesningene tok for seg temaer som dyreassisterte aktiviteter (DAA), hundens språk, læringsteori, rasekunskap, risikohåndtering, hundens helse, relasjon hund/fører og hvordan legge opp ett besøk. I tillegg kom praktisk trening med hund, og gruppearbeid.

 

 

Den praktiske treningen gikk i stor grad ut på å «leke besøk». Vi fikk trene på hvordan vi skal legge opp ett besøk, hvordan hunden skal oppføre seg når den kommer på besøk, på å bli kost med og tatt på av fremmede, gjerne på måter en «hundevant» person ikke ville tatt på en hund. Her fikk vi også gode tips til hva vi måtte tenke på som førere når vi var på besøk, og hvilke utfordringer akkurat vår hund burde jobbe med. I tillegg fikk vi en rask innføring i hvordan vi kunne bruke shaping til å trene frem ønsket atferd.

 

Nommin trener «hodet i fanget» med instruktør Turid

 

Noe var kjent stoff, mye var nytt, og jeg hadde flere «aha-opplevelser» i løpet av teoridelen på kurset. I ettertid ser jeg også hvor nyttig denne kunskapen er, når vi er på jobb som besøksekvipasje.

Den første kurshelgen ga meg masse motivasjon til å trene, men også en påminnelse om våre utfordringer. Nommin var alltid veldig snill i møte med andre, men han viste sjelden ekte glede over å hilse på andre mennesker. I tillegg var han midt i en periode hvor tenåringen i han var veldig tydelig. Han var såvidt over ett år, vimsete og fjasete, med hukommelse som en gullfisk, og en konsentrasjonsevne som vi ikke hadde sett snurten av siden november.

Jeg vet at ikke alle trenger å trene så mye, fordi hunden deres allerede er så trygg og lydig i alle situasjoner, men her måtte det altså  trenes.

Vi begynte med en facebookstatus hvor jeg spurte facebookvennene mine om noen ville ha besøk av en vimsete, men snill colliegutt som trengte besøkstrening. Snille og tålmodige facebookvenner inviterte oss på besøk, vel vitende om at det var absolutt ingen ferdig besøkshund de ville få besøk av, men en småvimsete tenåringsgutt.

 

Nommin øver på å ta pent når han får godis av Karin

 

De vi besøkte var stort sett hundevante mennesker, som ble brukt for det de var verdt. Jeg lot de utføre små øvelser og triks med Nommin, rett og slett for å få opp interessen for andre mennesker, og gleden over å være sammen med dem. I tillegg øvde vi på ting som å ta pent, sitte ved siden av, bli håndtert på alle mulige måter, klemt og kost på av fremmede.

Det tok ikke så mange uker før interessen på andre mennesker var på topp, han viste stor iver og glede over å hilse på andre, mye takket være de vi fikk komme på besøk til, og som ville gjøre morsomme ting med han. Han ble raskt komfortabel med klemmer og kos, og «rar» håndtering. Jeg gikk etterhvert tilbake på at han måtte sitte hver gang han skulle hilse. Dette gjorde både han og meg litt ekstra stressa, så da bestemte jeg at det holder at han har alle fire bena på bakken.

Jeg sendte mail til Ringsaker kommune for å spørre om det fantes en avdeling i området hvor vi kunne få komme å trene. Nommin hadde jo aldri vært inne på institusjon før. Han hadde aldri gått i korridorer, lange trapper, tatt heis, gått gjennom automatiske dører, eller hørt lydene som følger med. Vi fikk svar fra en demensenhet i nærområdet hvor vi skulle få komme å trene.

Til å begynne med ruslet vi bare i korridorene, uten å sette noen krav i det hele tatt. De automatiske dørene ved inngangen, trappene, gangene og alle lydene var mer enn nok for gutten. Etterhvert som han ble tryggere der nede, opplevde jeg noe rart. Den vimsete tenåringen min, var det ikke spor av der nede. Inne på demensavdelingen hadde jeg verdens mest eksemplariske hund! Jeg så at han jobbet hardt med seg selv for å klare å oppføre så fint, det krevde en konsentrasjon og oppmerksomhet jeg ikke hadde sett spor av hos han på flere måneder.

 

 

Fin besøkshundtrening på demensavdelingen i dag. Det er ikke lenger usikkerhet å spore i blikket til Nommin når vi går gjennom de automatiske dørene ved inngangen. I stedet lyser hele hunden opp. Usikker vimsing er erstattet med glad hale og lette, men bestemte, skritt opp mot avdelingen. Han vet hvor vi skal. Han vet veien dit. Det er koselig å se at han synes dette er et fint å være.

 
Han får så mye skryt. «Så lydig han er», sier de. «Så rolig og fin han er». Han er det. Men jeg ser at han jobber hardt med seg selv. Vi trener i korridoen. Han skal gå rolig og ta kommandoer. Det holder hardt, når man egentlig bare vil skynde seg inn på dagligstuen. Men han gjør som han skal. Å ligge i ro på pauseteppet er innmari vanskelig, når folk går forbi. Det er jo rent uhøflig å ikke springe bort for å hilse, mener Nommin. Men han ligger.

 
Møter vi noen som vil hilse, skal han hilse pent, være forsiktig. Jeg ser det ikke alle andre ser. Jeg ser det kribler i kroppen hans, når fomlende hender føler seg frem over ansiktet hans. Han har så innmari lyst til å hoppe opp, nussekose dem i fjeset. Han logrer med både hale og kropp, men alle fire bena holder seg på bakken. Får han godbit, må han virkelig konsentrere seg. Tenner skal ikke røre skjøre fingre. Jeg ser det er vanskelig. Men det går.

 
Han heter gjerne både Max, Connie og Lassie. Det er ikke så nøye, han svarer på alt med gode blikk og logrende hale.

 

Treningen gikk veldig fint, og jeg var stolt over hvor langt Nommin hadde kommet på månedene som hadde gått siden første kurshelg. Jeg var likevel litt nervøs da andre kurshelg stod for tur. Søndag var det «eksamen», der hans egnethet som besøkshund skulle testes. Testen gikk ut på å teste hvordan han reagerte i ulike situasjoner som kan oppstå på besøk (håndtering, lyder m.m), samt en skuddtest.

Nommin ble godkjent 26. april, og kan nå smykke seg med tittelen «Besøkshund for Røde Kors»!

 

 

Nommin i «uniformen» sin

 

 

Røde Kors har godkjent at vi får fortsette å gå på besøk der hvor vi har trent. Det er vi veldig glade for. Vi har blitt kjent med de som er der, og vi trives innmari godt. Vi føler oss veldig satt pris på av både beboere og av de som jobber der. Både jeg og Nommin har blitt tryggere på oss selv, og på hvordan vi skal legge opp besøkene på en god måte. Den tryggheten gjør at vi begge slapper av mer, og klarer å være mere til stede i øyeblikket.

 

Jeg er jo veldig opptatt av at Nommin skal oppføre seg fint, være lydig og rolig der nede. Og det har jo vært det ene stedet i verden, hvor gutten har oppført seg eksemplarisk. Jeg merker at både Nommin og beboere har tødd opp mye siden vi begynte å gå der, og med det kommer det små unoter også. Tidligere ville det vippe meg helt av pinnen, dersom han var ulydig. Nå prøver jeg å ta det med et smil, og finne en balanse. Heller stramme inn litt etterpå. Beboerne er ikke opptatt av at bikkja skal være «verdensmester» i lydighet, de vil ha kontakt, kos og glede. Det er ikke å komme forbi at disse små impulsive ulydighetene fra Nommin kan skape små gyldne øyeblikk.

 

Som når jeg ber Nommin sitte pent, men Nommin reiser seg og går mot beboeren jeg snakker med. Hun blir kjempestolt, lyser opp, og proklamerer høyt og tydelig til resten av rommet «Hæin ville så jinne sitta ått meg hæin ama!», mens hun tar et godt tak rundt ulydigheten min og trykker han inntil seg. Nommin sender meg et åpenbart «haha-blikk». 1-0 til Nommin.

 
Eller når tiden blir lang og Nommin bestemmer seg for å ta tak i båndet sitt selv, og går stolt med båndet i munnen. Unote delux. «Nei Nommin», sier jeg. Beboerne klapper hendene sammen, ler og roper «Se, han går tur med seg selv jo». Kan tro den «suksessen» satt seg i hodet på han. Dette er jo nå «glansnummeret».

 

 

Hvorfor besøksvenn med hund?

Bruk av hund i Besøkstjenesten har vist seg å være veldig positivt. Møtet mellom bruker og hund gir mange fine og nære opplevelser. Det er veldokumenterte effekter på helse og velvære knyttet til kontakt med dyr. Forskning viser at nærkontakt med dyr har en helsemessig positiv effekt på mennesker, både fysisk og psykisk. I tillegg til å redusere stress, senke blodtrykk og motvirke angst og depresjon, kan nærkontakt med dyr dekke enkeltpersoners behov for varme, kos og omsorg. Det kan bedre humøret og gi glede i hverdagen til mennesker som trenger det. Dyr kan også virke kontaktskapende og fremme et godt miljø. Undersøkelser viser at av alle testede tiltak bare er besøk av små barn som skaper mer engasjement blant sykehjemsbeboere enn hundebesøk.

 

Hvordan bli besøksvenn med hund?

Hundeeier:
  • skal være over 18 år, bør ha noe erfaring med hund samt ha trent hunden minimum 6 mnd.
  • Ha tilgang på egnet hund
  • Må gjennomføre vanlig Røde Kors besøksvenn – opplæring
  • Ha tid og overskudd til å gå på besøk minst annenhver uke i minst ett år

Hunden bør:

  • være mellom 2,5 – 8 år og godt sosialisert (særlig egnede hunder kan selvsagt vurderes uansett)
  • være rolig og trygg i omgang med mennesker, samt ikke ha noen form for ressursforsvar, eller aggresjon.
  • må takle håndtering av eier, og generelt takle håndtering av fremmede mennesker.
  • Usikre hunder eller hunder med helseproblemer er lite egnet.

(kilde: rødekors.no)

 

Hvis du er interessert å bli besøksvenn med hund, ta kontakt med dit lokale Røde Kors. I Hedmark og Oppland skal det starte nye kurs til høsten!

Det er en stort behov for godkjente ekvipasjer. Avdelingsledere og helsearbeidere har virkelig fått opp øynene for de gode effektene dyr har på mennesker.

 

 Link til artikkel i Ringsakerblad

 

«Je ser jo at det æ ei ungbikkje du ha der», sa han. Det var tydelig at han ønsket at vi skulle sette oss ned akkurat hos han. Det gjorde vi. Jeg ga mannen godis som han kunne gi til Nommin. Han la hånden mot brøstet og kommanderte «sitt». Nommin satt, og han fikk sin belønning. Dette hadde mannen gjort før. Deretter ba han Nommin gi labb. Nommin satt og så dumt på han…

 
Å gi labb er jo en «uvane» jeg prøver å IKKE lære hundene mine, men der nede er det å gi labb omtrent «ildprøven» på hvorvidt det er en flink hund. Jeg skulle til å gripe inn for å ikke skape frustrasjon hos både Nommin som fikk en kommando han ikke kjente, og for mannen som hadde fått «tildelt» ei bikkje som ikke kunn gi labb en gang.

 
Da plutselig bøyer mannen seg ned, og plukker opp poten til Nommin. «Labb» sier han, mens han holder Nommin sin pote i hånda. Så får Nommin godis. Mannen strekker seg etter mer godis fra meg, uten å ta øynene fra Nommin. «Labb» sier han igjen. Nommin skjønner ingenting, men han liker oppmerksomheten, den milde stemmen, og godbitene. Slik hoder de på en stund. Denne stunden eksisterer ikke resten av dagligstua, hverken for mannen, eller for Nommin. Begge er totalt oppslukt.

 
Etter flere forsøk klapper mannen hende sammen, og snur seg til meg «Såg du?? Nå løfta’n opp labben litt!». «Ja», sier jeg, en liten hvit løgn der. «Detta kæin du arbe med heme veit du», sier han til meg. «Du gjør slik her». Også viser han meg igjen. Så forteller han at noen bruker lang tid, andre lærer fort. «Slekk æ’re, men bikkjer dom æ utrulig smarte forstår du».

 
Neste uke kan det hende at mannen ikke husker oss i det hele tatt, jeg vet faktisk ikke. Men vi skal trene litt på å gi labb likevel. Sånn i tilfelle.

 

 

Det å være besøksvenn med hund er noe av det mest givende jeg gjør. Det er også noe Nommin trives godt med. Han stråler når vi er på tur opp mot avdelingen der vi skal på besøk. Han er stolt over det han gjør, og den responsen han får. Vi har vokst på dette begge to. Jeg stråler litt jeg også, når jeg føler at vi har bidratt til at noen får en litt lysere hverdag, med litt mer smil og gode samtaler. Noen vil bare se på Nommin på avstand og synes det er morsomt når han shower og gjør triks. Andre vil helst ha han helt opp i fjeset, og gjerne helt opp i sengen. Ofte får vi høre historier om dyr de har hatt, og om hva de har opplevd. Noen vil  bare klappe og kose uten å snakke i det hele tatt. Noen vil klemme Nommin inntil seg og hviske i øret hans, hemmeligheter som bare en hund kan holde på.

 

Nommin på sengebesøk

 

 

Tilbake – mange opplevelser rikere, en nyre og en haletipp fattigere.

Nå har det vært stille her lenge. Det er jo ikke det at det ikke har skjedd ting – for det har det absolutt. Jeg har rett og slett trengt en pause fra å blogge om alt vi gjør, og heller bare gjøre det. Jeg har lyst til å begynne å blogge litt igjen, men da må jeg ta en kort oppsummering fra de seks månedene som har gått, slik at dere «henger med» fremover. So here goes…

 

Despember 2014.

Nommin var på agilitykurs med Andy De Groote. Det var for viderekommende, og det var mye nytt og spennende å lære med tanke på føringsteknikker. Nommin gikk stigen helt alene for aller første gang. Det var en big deal, for det krevde mot fra gutten som ikke hadde helt trua på egen balanse og bakpartskontroll.

 

Bilder fra juleavslutning med ag-gruppa i Lillehammer Brukshundklubb

 

Dioz ble syk. Det begynte med at jeg syntes han sov mye. Jeg merket også at han hadde gått noe ned i vekt. Det ble flere turer til forskjellige veterinærer, hvor jeg forsøkte å få dem til å forstå at det hjelper ikke at katta ser oppvakt og frisk ut, han er syk! Til slutt ble han diagnostisert med nyrebekkenbetennele og satt på AB. Det ble en tøff periode med allergiske utbrudd på en barbert mage (pga ultralyd), men han kom seg fint igjen. Etter denne runden ble han satt på kortisonsprøye for allergien. Dette har fungert veldig fint for han.

Julen ble feiret i Mamma sitt hus, da hun var i Spania.

 

 

Januar 2015

Besøkshundkurs. Nommin og jeg begynte på kurs i regi av Røde Kors for å bli besøksvenner. For å bli besøkshundekvipasje skal begge kurses, og hunden skal til slutt testes. Vi visste vel ikke da hvor mye det kom til å bety for oss de neste månedene. Dette skal jeg komme tilbake til i ett eget innlegg.

Milepæler i agility! Nommin hoppet for første gang på høye hinder. Dette har jeg bevisst ventet med til han var over ett år, for å skåne kroppen hans. Han gikk også tolv pinner slalom for første gang. Og det fantes ikke fomling!

 

Det var en meget fornøyd hundefører som skrev i treningsdagboken den kvelden!

 

Februar 2015

Nommin ble syk. Hadde merkelige symptomer, som om han så syner. Jeg forstod at hadde smerter, men ikke hvor. Igjen samme «kamp» for å bli trodd når jeg sier at noe er galt. En dyrlege på Vet Sentrum på Hamar tok seg tid til å fordype seg i Nommin sin merksnodige måte å avreagere på, og fant etterhvert at slike symptomer ofte tyder på smerter i magen. To dager senere kom diareen. Full inflamasjon og antibiotika. Midt oppi alt fikk Pia også diaré. Jeg var utslitt i mamma-hjertet, og min mamma kom hjem fra Spania- en uke tidligere enn planlagt. Godt at jeg også har en Mamma som bekymrer seg, og tar vare på meg, når jeg er så opptatt med å ta vare på andre. Etter å ha vært nesten like mye på Vet Sentrum som hjemme i denne perioden, er han blitt kvitt skepsisen til veterinærkontorer. Nå er plutselig dyrleger kjempestas.

Vi flyttet hjem igjen.

Haletippen som ble kuttet av. Nommin hadde nettopp blitt bra av mageprobleme før jeg kuttet av haltippen hans i soveromsdøra. Klønete og klengete hund + klønete og distré matmor er ikke alltid en heldig kombinasjon. Nommin var like blid, løp rundt og logret og viftet blod over vegger gulv og tak. Vi dro til Mamma for å få blodstoppende, men det endte med at også Mamma fikk blod fra gulv til tak, og vi måtte dra til dyrlegevakta. Med blodig pysj, og med haletippen i en brødpose, ble det tur til Biri Dyreklinikk. Nommin fikk bandasje på halen, resept på medisiner og logreforbud (omtrent like håpløst som da Frisbee ble operert for mellomgulvsbrokk og fikk BJEFFEforbud). Halen leget seg fint, uten komplikasjoner. Den vil dog alltid være en centimeter kortere enn den skulle vært.

 

 

Vi begynte å trene til besøkshundprøven på demensavdelingen i Moelv. Dette var det eneste stedet hvor tenåringen min klarte å holde fokus. Der nede var han eksemplarisk. Alle andre steder var han tenåring til tusen.

Jeg og Nommin startet LP kurs med Lillehammer brukshundklubb.

 

Mars 2015

Mamma fikk endelig rødpusen hun har ønsket seg i «alle år». Han er en omplasseringspus på ca 3 år, og har fått navnet Brisco. Han har vist seg å være den herligste pusekatten Mamma kunne ønske seg. Han dukker nok mere opp på bloggen etterhvert.

 

 

Frisbee fylte 10 år!

 

Bilder fra våren 2015

 

Avsluttet LP kurs med Nommin. Vi er kommet lenger enn vi var, men bestemte oss for å vente med bronsemerkeprøven. Delvis på grunn av at Nommin sitt tenåringshode var VELDIG av og på (kanskje mest av…), delvis fordi vi ville fokusere på besøkstrening, da dette var noe tenåringshodet hans klarte å samle seg om.

 

April 2015

Nommin ble godkjent besøkshund! Vi hadde da vært gjennom 32 timer med kurs, og mentaltest for å teste egnethet som besøkshund. Veldig stolt! Det kommer som sagt. ett eget innlegg om dette.

 

Mai 2015

Nytt agilitykurs med andy De Groote. Jeg måtte jobbe for å holde oppmerksomheten til casanovaen min som aller mest ville sjekke opp søte hundefrøkner. Han var litt ukonsentrert lørdagen, sansynligvis fordi Carlisha akkurat hadde fått løpetid. Hun ble levert til Mamma, og på søndagen gikk det mye bedre. Spennende føringsteknikker, og mye ny input!

 

Juni 2015

Juni har så langt vært en innmari stri måned.

Dioz ble syk. Han var altfor rolig, og spiste lite. Jeg syntes det mindte mye om nyrebekkenbetennelsen han hadde i desember. Denne gangen fant dyrlegen ingen holdepunkter for dette, hverken på blod- eller urinprøver. Heldigvis begynner de dyrlegene å forstå at når jeg sier det er noe galt, så er det noe galt! De gikk derfor videre med ultralyd og kontrastrønken. Ultralyd viste flere store nyresteiner, og kontrastrønken viste at han høyre nyre nesten ikke filtrerte i det hele tatt. Dette har han sansynligvis levd lenge med, og var nok også årsaken til nyrebekkenbetennelsen forrige vinter. Ettersom den høyre nyren ikke fungerte, og i tillegg lagde trøbbel for gutten, i form av nyresteiner, ble det bestemt at nyren skulle fjernes. De trodde ikke denne nyren vill slutte å produsere nyresteiner. Katter kan leve fint med en nyre, slik som mennesker, så lenge den nyren som er igjen fungerer skikkelig.

Dioz ble operert 2. juni. Operasjonen gikk bra, og han var på bena igjen neste dag. Fordi han har fjernet den ene nyren skulle han nå ikke ha metacam. Han gikk derfor ett par dager uten smertestillende, før jeg ringte til dem og sa at det måtte han få. Vi fant en løsning for smertelindring, og etter det har han fungert fint. Vi holder nå på med nedtrapping at Vetergesic, som er den smertemedisinen han har fått. De første blodprøvene etter operasjonen, hvor nyreverdier ble sjekket var fine. Han skal til ny undersøkelse om ett par uker.

 

 

Frisbee ble også syk. En fredagskveld ble veldig plutselig veldig syk. Han kastet opp og ville ikke spise. Utover natta ble han bare slappere. Lørdag måtte jeg bære han inn i bilen for å komme oss til dyrlegen. Dyrlegen fant kun uspesifikke symptomer, kanskje luftveier, kanskje mage/tarm. Han hadde moderat feber, førhøyet hvite blodlegemer, og crp på over 200. Vi fikk antibiotika, og håpet på rask bedring. Den raske bedringen kom ikke.

Lørdagskvelden/natta og søndagsmorgen var det stunder jeg rett og slett ikke fikk kontakt med Frisbee. Noen ganger fikk jeg kontakt ett par sekunder, før øynene hans bare rullet bakover igjen. Da var jeg redd. Jeg tenkte at om han først skulle svinne hen for meg, så var det jo fint for han, at det skjedde hjemme. Samtidig lette jeg med lupe etter den trassigheta som jeg har forbannet meg over mange ganger. Den som gjør at Frisnee setter opp et trassfjess og sier «ikke f***, ikke nå», hver gang jeg ber han om noe han ikke har lyst til. Den kunne han trenge akkurat da!

Utover søndagen begynte han å løfte på beinet, for at jeg skulle komme bedre til når jeg koste med magen hans. Han var også våken en hel time i bilen. Måtte fortsatt bæres ut og inn. For å få i gutten næring, måtte han tvangsfôres. Det er så ukoselig og vondt å gjøre.

Mandagen gikk han ut i hagen selv, rullet seg litt i gresset. Tempen stabiliserte seg, og sent mandag kveld ville han ha litt godbiter. Jeg trodde jo at han var på bedringens vei da vi dro til dyrlegen tirsdag (dog var bedringen mye langsommere enn det vi hadde forventet/håpet på). Det var et slag i ansiktet at crp hadde steget til 225. Vi skjønte ingenting. Det ble bestemt at vi skulle ta han av Metacam (som også er febernedsettende) for å se om feberen kom tilbake. Det gjorde den heldigvis ikke.

Tirsdag gikk han ut av bilen selv, han spiste kylling helt frivillig, og han hoppet over de grønne kompostgrindene i hagen! Først Fredag begynte han å spise hundemat igjen (iblandet kylling vel og merke). Jeg ser bittesmå tegn til bedring hele tiden. Hårstrikken faller ut oftere og oftere, det er tegn på en mer aktiv hund som koser seg ute, og som har energi til å protestere hvis jeg setter i hårstrikken feil. Og endelig begynte crp å gå ned!

Han er nå 95 % seg selv når han er våken, og det går sakte fremover, men han sover fortsatt mer enn han pleide. Vi har gjort det veldig klart at det skal sette inn like mye innsats i å finne ut hva som er galt med Frisbee, dersom han ikke kommer seg helt igjen, som det ville blitt gjort med en yngre hund. Dette fordi Frisbee ikke har hatt tegn på alderdom i det hele tatt før dette. Han har det bra nå, og blir fulgt opp.

 

 

Introkurs i Smeller. Jeg og Nommin gikk et kort introkurs i Smeller. Vi kommer nok til å snuse litt mer på dette, om ikke annet så får hjertetrim hjemme.

 

Våren 2015

Det har blitt fine turer, og koselige stunder, innimellom det som har vært vanskelig og stressende.

Life isnt about waiting for the storm to pass – Its about learning to dance in the rain – Det lærte jeg av Tinka.

 

 


Slik feiret vi 17. mai

 

Nommin synes kameraten har sovet lenge nok

 

 

 

 


Nommin prøver å holde styr på Mamma sine sheltievalper, uten å lykkes helt.

 

Det var seks måneder «borti svingen» fort og gæ’li. Som dere ser er det veldig varierende kvalitet på bildene. Ettersom jeg ikke har fokusert på at alle opplevelser skal dokumenteres, fotograferes og deles, har jeg heller ikke hatt med kamera overalt (og det har faktisk vært godt med en slik pause). Det har derfor blitt en del mobilbilder.

Nå gleder jeg meg  til å lese andre blogger jeg følger, se hva som har skjedd på dem siden sist :)

 

 

 

Dressurkurs og tenåringsfakter

I høst har jeg og Nommin gått vårt første dressurkurs sammen. Det gikk over ti kvelder, fordelt på fem uker. Hjemmlekser hadde vi også. Jeg kunne ikke finne noen som arrangerte nybegynnerkurs i LP denne høsten. Det var enten ren hverdagslydighet, videregående, eller rett og slett «til våren». Mamma visste råd: Hun fikk sammen en gruppe mennsker og hunder som trengte kurs, og fant en innleid instruktør til oss.

Det er mange år siden jeg gikk LP-kurs. Det er omtrent like mange år siden jeg bevisst sluttet å lede bikkjene med godis hele tiden, når noe nytt skulle innlæres. Dette gjorde jeg delvis fordi mitt inntrykk er at mange hunder «slår av hjernen» litt, når nesa kun går etter godis.  Jeg synes også hunder som får ta initiativ selv, som lærer seg å tilby atferd, blir innmari morsomme hunder. Særlig Tinka var rå på dette, men også Frisbee, kan tilby et ganske stort utvalg av atferder (noen teitere enn andre…), dersom det de ikke fører frem til noen belønning.

 

Sitt og bli

 

Metodene vi brukte på kurset, involverte mye leding med godis. Til å begynne med var det uvant å skulle la Nommin gå med nesa omtrent inni hånda mi, som var full av pølsebiter, når vi trente lineføring, eller sitt ved holdt. Uten kurs ville jeg nok ventet til han var der han skulle, og tok kontakt, før godbiten kom på banen. Nå er jo Nommin vokst opp med å ta kontakt, og med å tilby atferder, så på han er jeg overbevist om at det også hadde fungert greit. Instruktøren vår har hele veien vært flink til å forklare hvorfor vi gjør som vi gjør, og hun har utallige ganger svart på spørsmål rundt min bekymring om hvorvidt hunden min egentlig forstår hva han driver med, når han bare går etter godis på den måten. Instruktøren vår forsikret oss også om at det går fint å trene inn noe på én måte, selvom man også vil bruke en annen metode, kanskje på andre ting. Det er mange veier til Rom. Da fikk det bare stå over, at jeg tidvis følte meg litt som en godisautomat.

Nå har det vist seg at Nommin etterhvert skjønte hva han drev med, til tross for at han tilbragte mye tid med nesa i pølsebitene. Han har blitt flinkere til å ta kontakt når jeg ber om det, gå på plass (bedre uten bånd enn med bånd,) sitt , dekk, «bli», innkalling, m.m. Særlig innkallingen har blitt mye bedre i løpet av kurset. Øvelsen ble delt opp i momenter, og vi trente mye fart, uten å fokusere på «bli» eller på en riktig avslutning. Kjempekul øvelse, synes Nommin.

Fortsatt bruker vi mye godis, men han gjør mange av øvelsene uten å måtte «ledes». Vi har ikke vært veldig flinke til å trene siden kurset, men vi prøver litt mens vi venter på tur på agilitytreninger. Alle monner drar, ikke sant? 😀

 

Takk til Ann-Kristin for lærerikt og fint kurs :)

 

 

 

Nå er det jo ikke LP som er min greie. Jeg har nå lyst til å prøve litt læll, og kunne gjerne tenke meg ett kurs til. Hvis noen av der vet om bonsemerke/nybegynnerkurs i Mjøsområdet – skrik ut! Jeg håper jo at vi etterhvert kan prøve oss på bronsemerket. Om vi synes vi dette er gøy, kan vi kanskje, en gang i fremtiden, prøve oss i klasse 1. Nå har jo denne glunten min bare én testikkel, og det hadde vært gromt med en grunn til å ha han med meg rundt på utstillinger. Det arangeres jo LP på mange utstillinger, hvor det ikke arangeres agility.

 

Nommin sin favorittøvelse: «Så løser vi ut litt»

 

Jeg har jo drevet og prøvd litt LP øvelser med Frisbee hjemme, bare for gøy. Vi trener jo som regel hageagility eller bare «triks» av forskjellige slag. Noe LP må jeg likevel ha fått sneket inn nå og da i løpet av disse ti årene. Han kan jo mye av dette :)

Jeg lovte jo at når Nommin begynte med tenåringsfakter, da skulle jeg fortelle om det. De kom brasende 21. oktober. Dog hadde de hadde nok sneket seg innpå en liten stund, uten at jeg egentlig hadde forstått hva det var.

Klipper litt fra facebooksiden min:

 

Det begynte liksom så forsiktig, med en hund som var hellig ovebevist om at det gjemmer seg monstre under senga og spøkelser i skapet. Så fant han ut at store gutter kaster seg ikke over maten slik valper gjør. De aller kuleste kidsa, spiser bare annenhver dag. Visstnok. «Spise maten din», ble gjentatt til det uendelige. Det var jo ikke det at han ikke ville ha mat. Men så var det en katt, da. En lyd kanskje? En spennende leke han glemte på stua, eller kanskje vi skulle ut?

Så kom plutselig det jeg har ventet på…Alt den lydige oppmerksomme bikkja mi har lært de siste månedene synes borte vekk. Sitt blir lett til dekk, dekk blir til «Hæh??». Snuten trekkes mot bakken, og blikket glir til søte firbente damer. Eller hanhunder. Eller valper, katter, søppeldunker, busker, you name it. Alt er av interesse. Agilitytreningen har også vært interessant. Mens gleden er den samme som tidligere, er konsentrasjonsevnen lik null. Det er mennesker å hilse på, hunder å sjarmere. Det som skulle være hopp – hopp – hopp, ble til hopp – tunell – «hilse-på-de-fine-menneskene-der-borte».

Han prøver ikke å trasse. Det er ikke med vilje. Ustabile hormoner, manglende selvkontroll og like manglende konsentrasjon, gjør at det blir litt «kaotisk» både inni og utenfor hodet hans.Men så plutselig er han der igjen. kontaktsøkende, med øyne som lyser av forventning og glede. «Nå har vi det gøy sammen, ikke sant mor??» DISSE øyeblikkene skal vi glede oss ekstra mye over de neste ukene/månedene. Jeg har nemlig fått tenåringshund i hus.

 

 

Sånn var det. Den siste kvelden på dressurkurs var… la oss si «utfordrende». På agilitytrening neste dag virket det som om gutten aldri hadde sett et slalompinne før. Helt etter boka, fløy alt bare ut av hodet hans.

Uka etter var det på plass igjen. Like plutselig som det forsvant. Merkelige greier. Nå kan jeg hvertfall føle meg litt beroligget neste gang det skjer. Alt er ikke borte, hjernen har bare tatt ferie.

 

 

Takk til Sissel som har tatt bildene :)

 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

Facebook

Kontakt

Send en epost til bortisvingen@gmail.com eller bruk kontaktskjemaet

Sponsorer

Tusen takk for at dere gjør det mulig for meg å holde konkurranser her på bloggen!

Arkiv

Pass På Pus

Dyreblogger.no

Bloglovin’

bloglovin

Instagram