Da kan julen bare komme! Julegaver er fikset, julebilder er tatt, og julematen står klar hos Mamma. Nå må jeg bare levere disse julegavene, finne frem det myke julepleddet til å ha i sofaen, og ikke minst julepysjen (med julestjerner på), og ikke minst ønske alle som titter innom bloggen min en riktig god jul!

Arbeidsåret ble avsluttet med foredrag og praksis med Hundetrenerskolen modul 1 i Lillestrøm, og jeg har tatt eksamen og avsluttet modul 2 i egen hundetrenerutdannelse. Jeg har fått oppleve så mye fint, hatt så mange interessante saker, og møtt så mange herlige folk og hunder i forbindelse med jobben min i år. Gleder meg til å ta fatt på et nytt år! 🙂

På nyåret starter vi et nettbasert prosjekt, og jeg har brukt en del tid på å filme og redigere videoer til dette. Jeg kan jo ikke legge ut filmene i sin helhet her enda (kanskje noen kan postes ved en senere anledning), men en liten smakebit på hva jeg har holdt på med, og på hva som IKKE kommer med i prosjektet, det kan dere få:

(Beklager dårlig kvalitet – uredigert råmateriale)

Jeg har det altså ganske gøy med å lage disse videoene. Jeg har ganske mange klipp som rett og slett ikke er brukbare til noe annet enn å le av…

Vi er jo så heldige at vi får bruke lokalet til å bare trene, fjase og ha det gøy også. Og det benytter vi oss av mye. Det er godt å holde på inne, når det er så surt ute. Jeg fikk også tatt noen nye bilder av meg og bikkjene sammen inne i lokalene (greit når man har det altfor rotete hjemme):

Isha vil kose, Nommin vil leke

Kosejenta mi <3

Nå utenom rally-sessongen blir det enda mer tid til «freestyle», triks og slike ting som er bare for gøy.

Filmen under er fra en treningsøkt tidligere i desember, hvor vi trente litt på å at vi skal hoppe samtidig, og på at Nommin skal rygge rundt meg. Begge deler er nytt for Nommin enda, men det kommer seg 🙂

Jeg må bare legge ved en video, som jeg egentlig ikke innså hvor koselig var, før jeg så den hjemme senere. Kameraet stod bare på etter jeg hadde gjort noen opptak som gikk på noe helt annet, og så skulle jeg bare bruke opp godisene før vi pakket sammen. Øvelsene vi gjør er jo ingenting, men se på halen til Ishabikkja! Å trene sammen med bestevennene sine, er det beste i verden, synes hun! (Nommin er ikke like begeistret over å dele godisen, treningen og mamsen sin med noen).

Sånn egentlig burde jeg vel begynne å tenke klasse 2 øvelser for Nommin, og klasse 1 øvelser med Carlisha. Jeg har nemlig som mål for 2017  å flytte Nommin opp i klasse 2, og begynne å konkurrere med Carlisha i klasse 1. Nå er det liksom sagt, så nå kan jeg ikke ta det tilbake 😉

Jeg fikk forresten en veldig hyggelig mail her om dagen:

Etter tre førstepremier (på tre stevner), alle direkte opprykk (190+ poeng), har Nommin fått mellomtittelen sin! Veldig stolt av det 🙂 Neste mål må bli RL2 (og delmålet er å i det hele tatt starte i klasse 2).

Hjemme er det for det meste rolig og fint. Alle kattene har det bra og er fysisk friske og fine. Junior begynner dog å bli dement, tror jeg. Han går ut, bare for å gå ett par meter og «glemme» hva han skulle. Da står han og mjauer til jeg peker nesa hans mot døra. Da er han smørblid igjen, og blir med inn. Han kan også glemme hvor maten står, og hvor doen er. Han er tydelig glemsk og desorientert, hvilket stemmer overens med demens, men i stedet for å bli innadvendt og mindre aktiv, har han «gått i barndommen». Han er stort sett smørblid. Han er mer kosete og leken enn han pleide å være, og leker ofte med de yngre kattene. Så lenge han har det bra, så gjør vi bare det beste ut av det. Jeg har satt både mat, vann og doer flere steder, så han lettere skal finne det han vil. Jeg er også påpasselig med å ikke endre på noe som berører han. Les gjerne mer om kattedemens her.

Det eneste som forstyrrer freden hjemme, er Lillepus og Nommin som har en slags greie på gang. Nommin pirker på Lillepus når hun er på do. Lillepus blir sint. Lillepus slår, og så er det i gang. Det er så mye bråk, og det både høres og ser helt forferdelig ut (fra mitt ståsted) når 30 kg hund «sloss» med en katt (selvom Lillepus er ganske godt «paddet»). Jeg blir jo oppskjørtet og snakker med streng stemme. Da stopper begge to og ser på meg. Så legger de seg i sofaen, SAMMEN, og furter fordi jeg brukte sinnastemme… Så jeg tror vel egentlig jeg ser dette som mer «big deal», enn det de to gjør selv.

Dette bildet er tatt etter en slik episode. Her furter de.

Nommin fikk en ny opplevelse på demensbesøk denne uken. «Vår» avdeling var stengt grunnet sykdom. Vi gikk derfor på naboavdelingen i stedet. Der er det beboere som er mer aktive og «tilstede». Nommin er jo ikke typen som tar alt mulig på strak arm, så jeg var litt spendt. Vi fikk vise frem triks, og beboerne ga han godis. Beboerne kastet lekene hans, og han plukket opp og puttet de i lekekassa. Det gikk så fint, og det er så godt å se at han har fått litt mer sikkerhet i seg selv, og at han føler seg trygg i rollen som besøkshund, selv på ny avdeling, med nye mennesker.

Vi fikk også julegave av «vår» avdeling. Det er så innmari koselig å bli satt pris på 🙂

Da er del vel på tide å poste noen julebilder?

Dette ble årets «God Jul bilde»

Og ingen skal si at Nommin ikke legger sjela si i julebildene!

«Se å få på deg reinsdyrhorna, Isha!»

Klar til å posere?

Der ja!

Jeg avslutter med en video av mine og Nommins julefjaserier, og ønsker dere ei riktig koselig jul! Kos dere masse!

Lørdag var jeg og Nommin på vår tredje, og sessongens siste, rallykonkurranse. Vi har ikke trent så intensivt som vi gjorde før vår første konurranse. Da hadde vi tross alt bare en måneds tid fra vi begynte å trene rally og frem til konkurransen var. Denne gangen har vi tatt det litt mer med ro. Faktisk hadde jeg helt glemt at vi hadde meldt på, helt til pm’n kom på epost en uke før konkurransen.

Vi har trent en god del triks og hatt det veldig gøy med det, samt at vi prøver å komme oss på rallytrening en gang i uken. Nommin kan jo klasse 1 øvelsene, så jeg tror ikke det spiller så stor rolle akkurat hva vi trener, så lenge vi har det gøy. Det er med masse fjas og morro i bagasjen at vi kan holde på kontakten, også når vi kommer på konkurranse.

Dette var vårt aller første innestevne, og Nommin er ikke veldig vant til å være inne i haller. Han kjenner hallen på Lillehammer veldig godt, men utover det har han ikke vært i hall. Vi dro derfor på innetrening med Gjøvik Hundeklubb. Jeg ville ha en økt i fremmed hall før stevnet. Jeg ble igjen minnet på hvor mye mine følelser påvirker treningen vår. I denne hallen må man gjennom et ganske trangt inngangsparti med trapp, og forbi hunder som sitter og venter. Det blir veldig tett. Jeg vet at Nommin  ikke alltid tar nye steder og utfordringer på strak arm. Han kan bli litt usikker før han blir vant med situasjonen. Jeg får vondt i hjertet når Nommin blir usikker. Første og andre runde var jeg  ikke helt på nett på grunn av dette. Nommin var tilsvarende vimsete. Da vi hadde gått inn og ut to ganger, og Nommin fortsatt ikke hadde vist tegn til usikkerhet, roet hjertet mitt seg. Tredje runde var vi på nett begge to. Jeg kjente at jeg var mere meg selv, og da var Nommin det også. Viktig lærdom å ta med seg før helgens konkurranse!

Da vi ankom konkurransehallen på lørdag gikk jeg først inn og så på «forholdene». For å komme inn dit banen vår skulle være, måtte vi gjennom hallen hvor publikum satt, og hvor klasse 2 og elite skulle gå. Hundene skulle være i bur i denne hallen. Første innestevne, fremmed hall, støy, fremmede hunder, mye folk. Mammahjertet bekymret seg. Jeg valgte derfor å ta bilburet hans inn i hallen, så han kunne bli litt vant til lydene og luktene. Jeg måtte virkelig ta meg sammen for å senke skuldrene.

Når det var vår tur, og vi måtte gå gjennom hallen og inn i «slusa» der vi ventet, ble vi begge litt ufokuserte og usikre. Nerver er no’ dritt i blandt, og jeg er sikker på det var mye min skyld. Vi hentet oss litt inn igjen med ett par kontaktøvelser, men følte ikke at vi var helt der vi skulle vært. Det hjalp jo ikke på nervene at flere før meg hadde sagt at bikkjene deres aldri snuser på trening/konkurranse, men der inne hadde hundene satt nesa i bakken.

Vi gikk inn i rommet der vi skulle gå banen. Før vi passerte start dyttet jeg Nommin lekent, tok en snurr, og plutselig var alt som det skulle være. Den følelsen er fantastisk. Når for meg finnes bare Nommin, og for Nommin finnes bare meg. Jeg skravlet hele banen igjennom. Jeg tror det er min måte å avreagere på, så jeg ikke kjenner meg så nervøs. «SÅ FLINK DU ER, HERREGUD SÅ DYKTIG HUND, DU ER JAMMEN FANTASTISK». Nommin synes det er kult: «JA, HERREGUD SÅ DYKTIG JEG ER! JA, JEG ER VIRKELIG FANTASTISK!». Tror ikke det var i hans tanker å sette snuta i bakken en gang.

Da vi var ferdig hadde jeg absolutt go’følelsen. Men så kommer alle tankene. Husket jeg alle skiltene? Husket vi «sitt» der det skulle være «sitt», eller kanskje vi tok en «sitt» for mye? Hvor mange dobbeltkommandoer hadde jeg egentlig? Jeg skravler jo hele veien, så det er fort å gjort å si noe som oppfattes som kommando. For ikke å snakke om alle håndbevegelsene som kan føre til dobbeltkommandoer. Og hvorfor går jeg og suldrer med det leiebåndet? Nommin drar jo ikke i båndet, det er jo bare min dumhet og avreagering. Men jeg var fornøyd. Kontakten var der, vi hadde hatt det dritkult uansett!

Nervene kom tilbake da det skulle være premieutdeling for klasse 1. Det var vel rundt åtte som hadde disket, og disse leses opp først. Det er det verste å vente på, synes jeg. For det kan likegodt være meg. Noen hadde gitt godbit i banen, noen hadde tatt en venstresving i stedet for en høyresving. Ting jeg lett kunne gjort, og glemt. Det ene minuttet inne i banen, er litt borte fra hukommelsen, selvom følelsen av hvordan det gikk sitter i. Når alle «diskene» var lest opp, så senket skuldrene seg litt. Når de kom opp i poengsummene som gir førstepremie, da ble jeg kjempeglad! Da kan vi søke mellomtittel og greier! Det var jo over 40 stykker som skulle leses opp, så dette tok jo litt tid. Dommeren kom til 188 poeng, 190 poeng, 194 poeng, og jeg hadde enda ikke blitt lest opp. Begynte å tenke at da kunne vi jo ikke hatt flere enn så og så mange dobbeltkommandoer. Dommeren kom til 197 poeng, og da ble jeg overlykkelig! Rekorden på 194 poeng var jo slått for lengst! Ikke før vi kom til 200 poeng, full pott og andreplass, ble vi ropt opp! Vi hadde ikke blitt trukket for noen ting! Jeg svevde jo, og svever litt fremdeles 😀

Det var likevel ikke de 200 poengene og andreplassen som varmet aller mest. Det var dommerens kommentar på kritikkskjemaet.

Vi hadde en finfin dag, sammen med herlige mennesker. Jeg trives virkelig i rallymiljøet. Folk er så positive og oppmuntrende, og så genuint glade på hverandres vegne. Jeg blir i så innmari godt humør av å være sammen med disse menneskene! 🙂

Vi måtte posere nedenfor pallen, da stjerna mi har høydeskrekk…

Nå som vi kan søke om mellomtittel, og faktisk har 3 direkte opprykk til klasse 2, er det kanskje på tide å begynne å snuse på klasse 2 øvelsene. Den største endringen vil jo bli at hunden skal gå uten bånd. Det er jo en trygghet å ha det båndet, samtidig som det er litt plagsomt også, spesielt siden jeg går og fikler med det uten å tenke over det. I tillegg kommer blandt annet sitt – løp i fra  inkalling, åttetall med matskåler, hopp, og sitt-stå. Noe kan vi, noe må vi jobbe med. Nå har vi en god stund uten konkurranser som vi kan bruke å lære oss det vi trenger, og på å bli trygge på å gå uten bånd. Så spørs det om sessongen 2017 blir i klasse 2!

Slenger med ett kosebilde av Nommin og kattene. Nommin er klumsete, han river dem overende og buser inn i leken deres. Men kattene er så glad i vimsebikkja si 🙂

Nå har vi endelig noe gøy å fortelle om! I midten av august fikk jeg Nommin endelig rota oss på rallylydighetskurs! Dette er jo noe jeg har hatt lyst til lenge, men vi har bare ikke kommet oss avgårde. Ikke før Lene fortalte at det skulle være to-dagers nybegynnerkurs i Elverum.

Det var jo veldig motiverende at Nommin var så flink, og kunne flere øvelser fra før. Vi har trent litt LP, agility og freestyle innimellom, sånn for morro skyld, og det kom godt med. Vi hadde en flink og positiv instruktør, og to veldig fine kursdager.

Etter kurset begynte jakten på ei koselig gruppe å trene sammen med. Det er så mye mer motiverende å trene sammen med noen, enn det er holde på alene.  Etter ett par treningskvelder bestemte jeg meg for å melde på vår første konkurranse. Jeg synes det er mindre skummelt å melde på konurranse før vi har rukket å trene så veldig mye. Da er jo forventningene til meg selv deretter.

Debuten skulle være 17. september, på stevnet til Lillehammer Brukshundklubb. Målet var å komme hjennom bana uten at Nommin (Mr. Bomullshode-Guttehjerne) «datt ut» og mistet kontakten med meg. Om vi disket eller ikke var ikke så farlig. Han kan jo øvelsene, men det er så fort gjort å bli distrahert.

Jeg var nervøs før vi kom i gang, det skal jeg innrømme. Heldigvis var jeg ikke alene. Flere jeg kjente fra trening skulle også debutere, eller starte for andre gang. Jeg og Nommin startet som nummer to, så etter briefingen var det rett og slett ikke tid til å være nervøs. Med en gang vi kom inn i ringen og begynte, glemte jeg alt som het nerver, fordi jeg følte selv at det fløt så fint og greit. Jeg følte jeg hadde med meg Nommin på alle svinger og øvelser. Kontakten var der, og det føltes godt og trygt.

Noen dobeltkommandoer og småplukk ble det likevel, men for meg beydde det ingenting, når selve løpet kjentes så fint ut. Jeg fikk en skikkelig «sammen følelse» av det. Jeg og Nommin.

Dobbeltkommandoene på lørdag tror jeg var stort sett på grunn av at jeg var litt usikker selv. Nommin trengte dem ikke. Dette på tross av at bana hadde dobbelt slalom og spiral rett etter hverandre. Det er mye «på plass» uten at det skjer noe annet, og det er det aller vanskeligste for meg og Nommin.

At vi skulle få 1. premie, 190 poeng (dvs. direkte opprykk til klasse to, om man ønsker), og nummer 5 i klassen, hadde jeg ikke trodd. Det ble trekt for noen dobbeltkommandoer, og én gang for at vi var for langt unna skiltet. Men hva betyr vel det? Vi fikk rødsløyfe og premier, og strålte hele kvelden!

På søndag var jeg faktisk ikke så nervøs før vi skulle i ringen. Jeg tenkte at gårsdagen kan vi leve ei stund på uansett. Og det mente jeg. Vi skulle starte aller først. Da vi kom ett par skilt inn i banen følte jeg at Nommin ikke var like mye «med» som dagen før. Jeg følte jeg kom med masse dobbeltkommandoer, og så for meg et kritikkskjema tettpakket med «DK» (dobbeltkommando). I motsetning til på lørdag, følte jeg at jeg faktisk trengte dobbeltkommandoene denne gangen.

Mot slutten av bana kom plutselig nervene også. Kanskje fordi det tross alt hadde gått rimelig greit, og såvidt jeg visste hadde vi ikke disket enda. Kanskje nervene kom fordi jeg følte at Nommin ikke var helt på nett? Jeg vet ikke. Vi kom oss nå i mål, og Nommin fikk masse ros og leverpostei. Jeg var uansett ganske så fornøyd med løpet, selvom jeg ikke hadde akkurat samme godfølelsen som dagen før. Nommin hadde ikke falt helt ut, han hadde ikke brydd seg om andre folk eller dyr på plassen. Vi hadde klart målene jeg hadde satt for helgen.

Treningskameratene våre sa løpet så veldig fint ut. Jeg trodde rett og slett at de hadde stått for langt unna til å høre alle de ørtenogfjørti dobbeltkommandoene mine, og tydeligvis ikke så at Nommin ikke var helt på nett.

Overaskelsen var derfor veldig stor da vi fikk 194 poeng og direkte opprykk, med soler og smilefjes på kritikkskjemaet!

Bare tre dobbeltkommandoer ble vi trukket for. Det at dobbeltkommandoene våre stort sett kommer under lineføringen, bekrefter jo bare det jeg visste: Vi må nå jobbe med å bygge opp enda mer positive forventninger til det å gå «på plass». Jeg må også trene på å ikke gi mer dobbeltkommandoer enn det som faktisk er nødvendig.

Senere på kvelden fikk jeg se bilder fra løpet. Bildene gjorde at jeg begynte å tenke litt på om følelsen  av at Nommin ikke var helt med, kanskje kom aller mest av at jeg var usikker selv. På bildene ser han jo unektelig oppmerksom ut! Og resultatene var jo så mye bedre enn jeg hadde trodd. Det var godt å se bildene, og se at Nommin var mer oppmerksom enn det jeg hadde trodd.

Vi hadde det gøy, og vi storkoste oss, både i, og utenfor ringen. Litt konkurransenerver til tross. Jeg synes jo at man skal ha litt adrenalin i kroppen på konkurranse. Det er litt av det som er stas. Jeg har egentlig savnet det, og det ga mersmak. Ikke minst fordi stemningen var så trivelig. Folk er flinke til å oppmuntre og rose, både hverandre og hundene sine. Jeg satte også veldig pris på dommeren på søndag som hadde en liten «før-briefing-prat» om at hundene hadde ikke valgt å være der, det hadde vi mennesker gjort. Det var derfor vårt ansvar, og vår oppgave, at hundene trivdes og hadde det fint i ringen, uansett hvor nervøse man måtte være. Dette er jo noe jeg synes er utrolig viktig, uansett hva man holder på med sammen med hunden sin.

Til tross for direkte opprykk, kommer vi til å holde oss i klasse 1 ei stund til. Jeg vil gjerne se hvordan det går på bortebane, og i andre settinger, før jeg starter i klasse 2. Da må nemlig sele og bånd av. Selvom jeg egentlig synes det er veldig forstyrrende å gå med leiebånd, så er det en liten trygghet også. Vi har ikke planlagt når neste stevne blir. Jeg er litt usikker på om jeg skal vente til ny utesessong, eller om vi skal prøve oss på innendørsstevner. Da blir det helt nye utfordringer å ta fatt på.

Bildene av meg og Nommin i bana er tatt av Magni Stenen. Disse, og masse andre kule rallybilder, kan sees på facebooksiden Rallybilder!

I tillegg til rallytrening og jobb, har vi da fått tid til litt annet også.  Både Nommin og Carlisha har vært på demensavdelingen. Nommin er der omtrent hver uke, men når Nommin har promperompe, er det fint å ha en vikar. Da stiller Carlisha opp.

Mange fine turer har det også blitt. Vi har hatt mye nydelig høstvær.

Isha har «pynta seg»

Håper dere har en flott høst!