Nommin, Besøkshund i Røde Kors

Det siste halve året har en av de viktigste tingene i min og Nommin sin hverdag vært å jobbe mot å bli, og deretter å være, besøksekvipasje for Røde Kors. Besøksvenn med hund er en del av Besøkstjenesten i Røde kors. Det vil si at du som besøksvenn bruker hunden som et verktøy for å komme i med de man besøker.

Det var helt tilfeldig at jeg så annonsen om at Røde Kors Hedmark og Røde Kors Oppland søkte flere ekvipasjer til kurs. Jeg har tidligere vært inne på tanken om å gjøre noe frivillig, men jeg har alltid prioritert å bruke tiden min på dyrene. Tanken om å bli besøksvenn med hund var interessant, fordi jeg kunne kombinere det å gjøre noe for andre, med det å gjøre noe sammen med hunden min.

For å bli besøksvenn med hund må hund og fører bestå et besøkshundkurs bestående av både teori og praksis. For vår del gikk kurset over to helger med 3 måneders mellomrom, til sammen 32 timer teori og praksis, med treninssamlinger og trening på egenhånd i mellomtiden. Vår første kurshelg var i Januar med instruktør Turid Hovland. Forelesningene tok for seg temaer som dyreassisterte aktiviteter (DAA), hundens språk, læringsteori, rasekunskap, risikohåndtering, hundens helse, relasjon hund/fører og hvordan legge opp ett besøk. I tillegg kom praktisk trening med hund, og gruppearbeid.

 

 

Den praktiske treningen gikk i stor grad ut på å «leke besøk». Vi fikk trene på hvordan vi skal legge opp ett besøk, hvordan hunden skal oppføre seg når den kommer på besøk, på å bli kost med og tatt på av fremmede, gjerne på måter en «hundevant» person ikke ville tatt på en hund. Her fikk vi også gode tips til hva vi måtte tenke på som førere når vi var på besøk, og hvilke utfordringer akkurat vår hund burde jobbe med. I tillegg fikk vi en rask innføring i hvordan vi kunne bruke shaping til å trene frem ønsket atferd.

 

Nommin trener «hodet i fanget» med instruktør Turid

 

Noe var kjent stoff, mye var nytt, og jeg hadde flere «aha-opplevelser» i løpet av teoridelen på kurset. I ettertid ser jeg også hvor nyttig denne kunskapen er, når vi er på jobb som besøksekvipasje.

Den første kurshelgen ga meg masse motivasjon til å trene, men også en påminnelse om våre utfordringer. Nommin var alltid veldig snill i møte med andre, men han viste sjelden ekte glede over å hilse på andre mennesker. I tillegg var han midt i en periode hvor tenåringen i han var veldig tydelig. Han var såvidt over ett år, vimsete og fjasete, med hukommelse som en gullfisk, og en konsentrasjonsevne som vi ikke hadde sett snurten av siden november.

Jeg vet at ikke alle trenger å trene så mye, fordi hunden deres allerede er så trygg og lydig i alle situasjoner, men her måtte det altså  trenes.

Vi begynte med en facebookstatus hvor jeg spurte facebookvennene mine om noen ville ha besøk av en vimsete, men snill colliegutt som trengte besøkstrening. Snille og tålmodige facebookvenner inviterte oss på besøk, vel vitende om at det var absolutt ingen ferdig besøkshund de ville få besøk av, men en småvimsete tenåringsgutt.

 

Nommin øver på å ta pent når han får godis av Karin

 

De vi besøkte var stort sett hundevante mennesker, som ble brukt for det de var verdt. Jeg lot de utføre små øvelser og triks med Nommin, rett og slett for å få opp interessen for andre mennesker, og gleden over å være sammen med dem. I tillegg øvde vi på ting som å ta pent, sitte ved siden av, bli håndtert på alle mulige måter, klemt og kost på av fremmede.

Det tok ikke så mange uker før interessen på andre mennesker var på topp, han viste stor iver og glede over å hilse på andre, mye takket være de vi fikk komme på besøk til, og som ville gjøre morsomme ting med han. Han ble raskt komfortabel med klemmer og kos, og «rar» håndtering. Jeg gikk etterhvert tilbake på at han måtte sitte hver gang han skulle hilse. Dette gjorde både han og meg litt ekstra stressa, så da bestemte jeg at det holder at han har alle fire bena på bakken.

Jeg sendte mail til Ringsaker kommune for å spørre om det fantes en avdeling i området hvor vi kunne få komme å trene. Nommin hadde jo aldri vært inne på institusjon før. Han hadde aldri gått i korridorer, lange trapper, tatt heis, gått gjennom automatiske dører, eller hørt lydene som følger med. Vi fikk svar fra en demensenhet i nærområdet hvor vi skulle få komme å trene.

Til å begynne med ruslet vi bare i korridorene, uten å sette noen krav i det hele tatt. De automatiske dørene ved inngangen, trappene, gangene og alle lydene var mer enn nok for gutten. Etterhvert som han ble tryggere der nede, opplevde jeg noe rart. Den vimsete tenåringen min, var det ikke spor av der nede. Inne på demensavdelingen hadde jeg verdens mest eksemplariske hund! Jeg så at han jobbet hardt med seg selv for å klare å oppføre så fint, det krevde en konsentrasjon og oppmerksomhet jeg ikke hadde sett spor av hos han på flere måneder.

 

 

Fin besøkshundtrening på demensavdelingen i dag. Det er ikke lenger usikkerhet å spore i blikket til Nommin når vi går gjennom de automatiske dørene ved inngangen. I stedet lyser hele hunden opp. Usikker vimsing er erstattet med glad hale og lette, men bestemte, skritt opp mot avdelingen. Han vet hvor vi skal. Han vet veien dit. Det er koselig å se at han synes dette er et fint å være.

 
Han får så mye skryt. «Så lydig han er», sier de. «Så rolig og fin han er». Han er det. Men jeg ser at han jobber hardt med seg selv. Vi trener i korridoen. Han skal gå rolig og ta kommandoer. Det holder hardt, når man egentlig bare vil skynde seg inn på dagligstuen. Men han gjør som han skal. Å ligge i ro på pauseteppet er innmari vanskelig, når folk går forbi. Det er jo rent uhøflig å ikke springe bort for å hilse, mener Nommin. Men han ligger.

 
Møter vi noen som vil hilse, skal han hilse pent, være forsiktig. Jeg ser det ikke alle andre ser. Jeg ser det kribler i kroppen hans, når fomlende hender føler seg frem over ansiktet hans. Han har så innmari lyst til å hoppe opp, nussekose dem i fjeset. Han logrer med både hale og kropp, men alle fire bena holder seg på bakken. Får han godbit, må han virkelig konsentrere seg. Tenner skal ikke røre skjøre fingre. Jeg ser det er vanskelig. Men det går.

 
Han heter gjerne både Max, Connie og Lassie. Det er ikke så nøye, han svarer på alt med gode blikk og logrende hale.

 

Treningen gikk veldig fint, og jeg var stolt over hvor langt Nommin hadde kommet på månedene som hadde gått siden første kurshelg. Jeg var likevel litt nervøs da andre kurshelg stod for tur. Søndag var det «eksamen», der hans egnethet som besøkshund skulle testes. Testen gikk ut på å teste hvordan han reagerte i ulike situasjoner som kan oppstå på besøk (håndtering, lyder m.m), samt en skuddtest.

Nommin ble godkjent 26. april, og kan nå smykke seg med tittelen «Besøkshund for Røde Kors»!

 

 

Nommin i «uniformen» sin

 

 

Røde Kors har godkjent at vi får fortsette å gå på besøk der hvor vi har trent. Det er vi veldig glade for. Vi har blitt kjent med de som er der, og vi trives innmari godt. Vi føler oss veldig satt pris på av både beboere og av de som jobber der. Både jeg og Nommin har blitt tryggere på oss selv, og på hvordan vi skal legge opp besøkene på en god måte. Den tryggheten gjør at vi begge slapper av mer, og klarer å være mere til stede i øyeblikket.

 

Jeg er jo veldig opptatt av at Nommin skal oppføre seg fint, være lydig og rolig der nede. Og det har jo vært det ene stedet i verden, hvor gutten har oppført seg eksemplarisk. Jeg merker at både Nommin og beboere har tødd opp mye siden vi begynte å gå der, og med det kommer det små unoter også. Tidligere ville det vippe meg helt av pinnen, dersom han var ulydig. Nå prøver jeg å ta det med et smil, og finne en balanse. Heller stramme inn litt etterpå. Beboerne er ikke opptatt av at bikkja skal være «verdensmester» i lydighet, de vil ha kontakt, kos og glede. Det er ikke å komme forbi at disse små impulsive ulydighetene fra Nommin kan skape små gyldne øyeblikk.

 

Som når jeg ber Nommin sitte pent, men Nommin reiser seg og går mot beboeren jeg snakker med. Hun blir kjempestolt, lyser opp, og proklamerer høyt og tydelig til resten av rommet «Hæin ville så jinne sitta ått meg hæin ama!», mens hun tar et godt tak rundt ulydigheten min og trykker han inntil seg. Nommin sender meg et åpenbart «haha-blikk». 1-0 til Nommin.

 
Eller når tiden blir lang og Nommin bestemmer seg for å ta tak i båndet sitt selv, og går stolt med båndet i munnen. Unote delux. «Nei Nommin», sier jeg. Beboerne klapper hendene sammen, ler og roper «Se, han går tur med seg selv jo». Kan tro den «suksessen» satt seg i hodet på han. Dette er jo nå «glansnummeret».

 

 

Hvorfor besøksvenn med hund?

Bruk av hund i Besøkstjenesten har vist seg å være veldig positivt. Møtet mellom bruker og hund gir mange fine og nære opplevelser. Det er veldokumenterte effekter på helse og velvære knyttet til kontakt med dyr. Forskning viser at nærkontakt med dyr har en helsemessig positiv effekt på mennesker, både fysisk og psykisk. I tillegg til å redusere stress, senke blodtrykk og motvirke angst og depresjon, kan nærkontakt med dyr dekke enkeltpersoners behov for varme, kos og omsorg. Det kan bedre humøret og gi glede i hverdagen til mennesker som trenger det. Dyr kan også virke kontaktskapende og fremme et godt miljø. Undersøkelser viser at av alle testede tiltak bare er besøk av små barn som skaper mer engasjement blant sykehjemsbeboere enn hundebesøk.

 

Hvordan bli besøksvenn med hund?

Hundeeier:
  • skal være over 18 år, bør ha noe erfaring med hund samt ha trent hunden minimum 6 mnd.
  • Ha tilgang på egnet hund
  • Må gjennomføre vanlig Røde Kors besøksvenn – opplæring
  • Ha tid og overskudd til å gå på besøk minst annenhver uke i minst ett år

Hunden bør:

  • være mellom 2,5 – 8 år og godt sosialisert (særlig egnede hunder kan selvsagt vurderes uansett)
  • være rolig og trygg i omgang med mennesker, samt ikke ha noen form for ressursforsvar, eller aggresjon.
  • må takle håndtering av eier, og generelt takle håndtering av fremmede mennesker.
  • Usikre hunder eller hunder med helseproblemer er lite egnet.

(kilde: rødekors.no)

 

Hvis du er interessert å bli besøksvenn med hund, ta kontakt med dit lokale Røde Kors. I Hedmark og Oppland skal det starte nye kurs til høsten!

Det er en stort behov for godkjente ekvipasjer. Avdelingsledere og helsearbeidere har virkelig fått opp øynene for de gode effektene dyr har på mennesker.

 

 Link til artikkel i Ringsakerblad

 

«Je ser jo at det æ ei ungbikkje du ha der», sa han. Det var tydelig at han ønsket at vi skulle sette oss ned akkurat hos han. Det gjorde vi. Jeg ga mannen godis som han kunne gi til Nommin. Han la hånden mot brøstet og kommanderte «sitt». Nommin satt, og han fikk sin belønning. Dette hadde mannen gjort før. Deretter ba han Nommin gi labb. Nommin satt og så dumt på han…

 
Å gi labb er jo en «uvane» jeg prøver å IKKE lære hundene mine, men der nede er det å gi labb omtrent «ildprøven» på hvorvidt det er en flink hund. Jeg skulle til å gripe inn for å ikke skape frustrasjon hos både Nommin som fikk en kommando han ikke kjente, og for mannen som hadde fått «tildelt» ei bikkje som ikke kunn gi labb en gang.

 
Da plutselig bøyer mannen seg ned, og plukker opp poten til Nommin. «Labb» sier han, mens han holder Nommin sin pote i hånda. Så får Nommin godis. Mannen strekker seg etter mer godis fra meg, uten å ta øynene fra Nommin. «Labb» sier han igjen. Nommin skjønner ingenting, men han liker oppmerksomheten, den milde stemmen, og godbitene. Slik hoder de på en stund. Denne stunden eksisterer ikke resten av dagligstua, hverken for mannen, eller for Nommin. Begge er totalt oppslukt.

 
Etter flere forsøk klapper mannen hende sammen, og snur seg til meg «Såg du?? Nå løfta’n opp labben litt!». «Ja», sier jeg, en liten hvit løgn der. «Detta kæin du arbe med heme veit du», sier han til meg. «Du gjør slik her». Også viser han meg igjen. Så forteller han at noen bruker lang tid, andre lærer fort. «Slekk æ’re, men bikkjer dom æ utrulig smarte forstår du».

 
Neste uke kan det hende at mannen ikke husker oss i det hele tatt, jeg vet faktisk ikke. Men vi skal trene litt på å gi labb likevel. Sånn i tilfelle.

 

 

Det å være besøksvenn med hund er noe av det mest givende jeg gjør. Det er også noe Nommin trives godt med. Han stråler når vi er på tur opp mot avdelingen der vi skal på besøk. Han er stolt over det han gjør, og den responsen han får. Vi har vokst på dette begge to. Jeg stråler litt jeg også, når jeg føler at vi har bidratt til at noen får en litt lysere hverdag, med litt mer smil og gode samtaler. Noen vil bare se på Nommin på avstand og synes det er morsomt når han shower og gjør triks. Andre vil helst ha han helt opp i fjeset, og gjerne helt opp i sengen. Ofte får vi høre historier om dyr de har hatt, og om hva de har opplevd. Noen vil  bare klappe og kose uten å snakke i det hele tatt. Noen vil klemme Nommin inntil seg og hviske i øret hans, hemmeligheter som bare en hund kan holde på.

 

Nommin på sengebesøk

 

 

Tilbake – mange opplevelser rikere, en nyre og en haletipp fattigere.

Nå har det vært stille her lenge. Det er jo ikke det at det ikke har skjedd ting – for det har det absolutt. Jeg har rett og slett trengt en pause fra å blogge om alt vi gjør, og heller bare gjøre det. Jeg har lyst til å begynne å blogge litt igjen, men da må jeg ta en kort oppsummering fra de seks månedene som har gått, slik at dere «henger med» fremover. So here goes…

 

Despember 2014.

Nommin var på agilitykurs med Andy De Groote. Det var for viderekommende, og det var mye nytt og spennende å lære med tanke på føringsteknikker. Nommin gikk stigen helt alene for aller første gang. Det var en big deal, for det krevde mot fra gutten som ikke hadde helt trua på egen balanse og bakpartskontroll.

 

Bilder fra juleavslutning med ag-gruppa i Lillehammer Brukshundklubb

 

Dioz ble syk. Det begynte med at jeg syntes han sov mye. Jeg merket også at han hadde gått noe ned i vekt. Det ble flere turer til forskjellige veterinærer, hvor jeg forsøkte å få dem til å forstå at det hjelper ikke at katta ser oppvakt og frisk ut, han er syk! Til slutt ble han diagnostisert med nyrebekkenbetennele og satt på AB. Det ble en tøff periode med allergiske utbrudd på en barbert mage (pga ultralyd), men han kom seg fint igjen. Etter denne runden ble han satt på kortisonsprøye for allergien. Dette har fungert veldig fint for han.

Julen ble feiret i Mamma sitt hus, da hun var i Spania.

 

 

Januar 2015

Besøkshundkurs. Nommin og jeg begynte på kurs i regi av Røde Kors for å bli besøksvenner. For å bli besøkshundekvipasje skal begge kurses, og hunden skal til slutt testes. Vi visste vel ikke da hvor mye det kom til å bety for oss de neste månedene. Dette skal jeg komme tilbake til i ett eget innlegg.

Milepæler i agility! Nommin hoppet for første gang på høye hinder. Dette har jeg bevisst ventet med til han var over ett år, for å skåne kroppen hans. Han gikk også tolv pinner slalom for første gang. Og det fantes ikke fomling!

 

Det var en meget fornøyd hundefører som skrev i treningsdagboken den kvelden!

 

Februar 2015

Nommin ble syk. Hadde merkelige symptomer, som om han så syner. Jeg forstod at hadde smerter, men ikke hvor. Igjen samme «kamp» for å bli trodd når jeg sier at noe er galt. En dyrlege på Vet Sentrum på Hamar tok seg tid til å fordype seg i Nommin sin merksnodige måte å avreagere på, og fant etterhvert at slike symptomer ofte tyder på smerter i magen. To dager senere kom diareen. Full inflamasjon og antibiotika. Midt oppi alt fikk Pia også diaré. Jeg var utslitt i mamma-hjertet, og min mamma kom hjem fra Spania- en uke tidligere enn planlagt. Godt at jeg også har en Mamma som bekymrer seg, og tar vare på meg, når jeg er så opptatt med å ta vare på andre. Etter å ha vært nesten like mye på Vet Sentrum som hjemme i denne perioden, er han blitt kvitt skepsisen til veterinærkontorer. Nå er plutselig dyrleger kjempestas.

Vi flyttet hjem igjen.

Haletippen som ble kuttet av. Nommin hadde nettopp blitt bra av mageprobleme før jeg kuttet av haltippen hans i soveromsdøra. Klønete og klengete hund + klønete og distré matmor er ikke alltid en heldig kombinasjon. Nommin var like blid, løp rundt og logret og viftet blod over vegger gulv og tak. Vi dro til Mamma for å få blodstoppende, men det endte med at også Mamma fikk blod fra gulv til tak, og vi måtte dra til dyrlegevakta. Med blodig pysj, og med haletippen i en brødpose, ble det tur til Biri Dyreklinikk. Nommin fikk bandasje på halen, resept på medisiner og logreforbud (omtrent like håpløst som da Frisbee ble operert for mellomgulvsbrokk og fikk BJEFFEforbud). Halen leget seg fint, uten komplikasjoner. Den vil dog alltid være en centimeter kortere enn den skulle vært.

 

 

Vi begynte å trene til besøkshundprøven på demensavdelingen i Moelv. Dette var det eneste stedet hvor tenåringen min klarte å holde fokus. Der nede var han eksemplarisk. Alle andre steder var han tenåring til tusen.

Jeg og Nommin startet LP kurs med Lillehammer brukshundklubb.

 

Mars 2015

Mamma fikk endelig rødpusen hun har ønsket seg i «alle år». Han er en omplasseringspus på ca 3 år, og har fått navnet Brisco. Han har vist seg å være den herligste pusekatten Mamma kunne ønske seg. Han dukker nok mere opp på bloggen etterhvert.

 

 

Frisbee fylte 10 år!

 

Bilder fra våren 2015

 

Avsluttet LP kurs med Nommin. Vi er kommet lenger enn vi var, men bestemte oss for å vente med bronsemerkeprøven. Delvis på grunn av at Nommin sitt tenåringshode var VELDIG av og på (kanskje mest av…), delvis fordi vi ville fokusere på besøkstrening, da dette var noe tenåringshodet hans klarte å samle seg om.

 

April 2015

Nommin ble godkjent besøkshund! Vi hadde da vært gjennom 32 timer med kurs, og mentaltest for å teste egnethet som besøkshund. Veldig stolt! Det kommer som sagt. ett eget innlegg om dette.

 

Mai 2015

Nytt agilitykurs med andy De Groote. Jeg måtte jobbe for å holde oppmerksomheten til casanovaen min som aller mest ville sjekke opp søte hundefrøkner. Han var litt ukonsentrert lørdagen, sansynligvis fordi Carlisha akkurat hadde fått løpetid. Hun ble levert til Mamma, og på søndagen gikk det mye bedre. Spennende føringsteknikker, og mye ny input!

 

Juni 2015

Juni har så langt vært en innmari stri måned.

Dioz ble syk. Han var altfor rolig, og spiste lite. Jeg syntes det mindte mye om nyrebekkenbetennelsen han hadde i desember. Denne gangen fant dyrlegen ingen holdepunkter for dette, hverken på blod- eller urinprøver. Heldigvis begynner de dyrlegene å forstå at når jeg sier det er noe galt, så er det noe galt! De gikk derfor videre med ultralyd og kontrastrønken. Ultralyd viste flere store nyresteiner, og kontrastrønken viste at han høyre nyre nesten ikke filtrerte i det hele tatt. Dette har han sansynligvis levd lenge med, og var nok også årsaken til nyrebekkenbetennelsen forrige vinter. Ettersom den høyre nyren ikke fungerte, og i tillegg lagde trøbbel for gutten, i form av nyresteiner, ble det bestemt at nyren skulle fjernes. De trodde ikke denne nyren vill slutte å produsere nyresteiner. Katter kan leve fint med en nyre, slik som mennesker, så lenge den nyren som er igjen fungerer skikkelig.

Dioz ble operert 2. juni. Operasjonen gikk bra, og han var på bena igjen neste dag. Fordi han har fjernet den ene nyren skulle han nå ikke ha metacam. Han gikk derfor ett par dager uten smertestillende, før jeg ringte til dem og sa at det måtte han få. Vi fant en løsning for smertelindring, og etter det har han fungert fint. Vi holder nå på med nedtrapping at Vetergesic, som er den smertemedisinen han har fått. De første blodprøvene etter operasjonen, hvor nyreverdier ble sjekket var fine. Han skal til ny undersøkelse om ett par uker.

 

 

Frisbee ble også syk. En fredagskveld ble veldig plutselig veldig syk. Han kastet opp og ville ikke spise. Utover natta ble han bare slappere. Lørdag måtte jeg bære han inn i bilen for å komme oss til dyrlegen. Dyrlegen fant kun uspesifikke symptomer, kanskje luftveier, kanskje mage/tarm. Han hadde moderat feber, førhøyet hvite blodlegemer, og crp på over 200. Vi fikk antibiotika, og håpet på rask bedring. Den raske bedringen kom ikke.

Lørdagskvelden/natta og søndagsmorgen var det stunder jeg rett og slett ikke fikk kontakt med Frisbee. Noen ganger fikk jeg kontakt ett par sekunder, før øynene hans bare rullet bakover igjen. Da var jeg redd. Jeg tenkte at om han først skulle svinne hen for meg, så var det jo fint for han, at det skjedde hjemme. Samtidig lette jeg med lupe etter den trassigheta som jeg har forbannet meg over mange ganger. Den som gjør at Frisnee setter opp et trassfjess og sier «ikke f***, ikke nå», hver gang jeg ber han om noe han ikke har lyst til. Den kunne han trenge akkurat da!

Utover søndagen begynte han å løfte på beinet, for at jeg skulle komme bedre til når jeg koste med magen hans. Han var også våken en hel time i bilen. Måtte fortsatt bæres ut og inn. For å få i gutten næring, måtte han tvangsfôres. Det er så ukoselig og vondt å gjøre.

Mandagen gikk han ut i hagen selv, rullet seg litt i gresset. Tempen stabiliserte seg, og sent mandag kveld ville han ha litt godbiter. Jeg trodde jo at han var på bedringens vei da vi dro til dyrlegen tirsdag (dog var bedringen mye langsommere enn det vi hadde forventet/håpet på). Det var et slag i ansiktet at crp hadde steget til 225. Vi skjønte ingenting. Det ble bestemt at vi skulle ta han av Metacam (som også er febernedsettende) for å se om feberen kom tilbake. Det gjorde den heldigvis ikke.

Tirsdag gikk han ut av bilen selv, han spiste kylling helt frivillig, og han hoppet over de grønne kompostgrindene i hagen! Først Fredag begynte han å spise hundemat igjen (iblandet kylling vel og merke). Jeg ser bittesmå tegn til bedring hele tiden. Hårstrikken faller ut oftere og oftere, det er tegn på en mer aktiv hund som koser seg ute, og som har energi til å protestere hvis jeg setter i hårstrikken feil. Og endelig begynte crp å gå ned!

Han er nå 95 % seg selv når han er våken, og det går sakte fremover, men han sover fortsatt mer enn han pleide. Vi har gjort det veldig klart at det skal sette inn like mye innsats i å finne ut hva som er galt med Frisbee, dersom han ikke kommer seg helt igjen, som det ville blitt gjort med en yngre hund. Dette fordi Frisbee ikke har hatt tegn på alderdom i det hele tatt før dette. Han har det bra nå, og blir fulgt opp.

 

 

Introkurs i Smeller. Jeg og Nommin gikk et kort introkurs i Smeller. Vi kommer nok til å snuse litt mer på dette, om ikke annet så får hjertetrim hjemme.

 

Våren 2015

Det har blitt fine turer, og koselige stunder, innimellom det som har vært vanskelig og stressende.

Life isnt about waiting for the storm to pass – Its about learning to dance in the rain – Det lærte jeg av Tinka.

 

 


Slik feiret vi 17. mai

 

Nommin synes kameraten har sovet lenge nok

 

 

 

 


Nommin prøver å holde styr på Mamma sine sheltievalper, uten å lykkes helt.

 

Det var seks måneder «borti svingen» fort og gæ’li. Som dere ser er det veldig varierende kvalitet på bildene. Ettersom jeg ikke har fokusert på at alle opplevelser skal dokumenteres, fotograferes og deles, har jeg heller ikke hatt med kamera overalt (og det har faktisk vært godt med en slik pause). Det har derfor blitt en del mobilbilder.

Nå gleder jeg meg  til å lese andre blogger jeg følger, se hva som har skjedd på dem siden sist :)

 

 

 

Dressurkurs og tenåringsfakter

I høst har jeg og Nommin gått vårt første dressurkurs sammen. Det gikk over ti kvelder, fordelt på fem uker. Hjemmlekser hadde vi også. Jeg kunne ikke finne noen som arrangerte nybegynnerkurs i LP denne høsten. Det var enten ren hverdagslydighet, videregående, eller rett og slett «til våren». Mamma visste råd: Hun fikk sammen en gruppe mennsker og hunder som trengte kurs, og fant en innleid instruktør til oss.

Det er mange år siden jeg gikk LP-kurs. Det er omtrent like mange år siden jeg bevisst sluttet å lede bikkjene med godis hele tiden, når noe nytt skulle innlæres. Dette gjorde jeg delvis fordi mitt inntrykk er at mange hunder «slår av hjernen» litt, når nesa kun går etter godis.  Jeg synes også hunder som får ta initiativ selv, som lærer seg å tilby atferd, blir innmari morsomme hunder. Særlig Tinka var rå på dette, men også Frisbee, kan tilby et ganske stort utvalg av atferder (noen teitere enn andre…), dersom det de ikke fører frem til noen belønning.

 

Sitt og bli

 

Metodene vi brukte på kurset, involverte mye leding med godis. Til å begynne med var det uvant å skulle la Nommin gå med nesa omtrent inni hånda mi, som var full av pølsebiter, når vi trente lineføring, eller sitt ved holdt. Uten kurs ville jeg nok ventet til han var der han skulle, og tok kontakt, før godbiten kom på banen. Nå er jo Nommin vokst opp med å ta kontakt, og med å tilby atferder, så på han er jeg overbevist om at det også hadde fungert greit. Instruktøren vår har hele veien vært flink til å forklare hvorfor vi gjør som vi gjør, og hun har utallige ganger svart på spørsmål rundt min bekymring om hvorvidt hunden min egentlig forstår hva han driver med, når han bare går etter godis på den måten. Instruktøren vår forsikret oss også om at det går fint å trene inn noe på én måte, selvom man også vil bruke en annen metode, kanskje på andre ting. Det er mange veier til Rom. Da fikk det bare stå over, at jeg tidvis følte meg litt som en godisautomat.

Nå har det vist seg at Nommin etterhvert skjønte hva han drev med, til tross for at han tilbragte mye tid med nesa i pølsebitene. Han har blitt flinkere til å ta kontakt når jeg ber om det, gå på plass (bedre uten bånd enn med bånd,) sitt , dekk, «bli», innkalling, m.m. Særlig innkallingen har blitt mye bedre i løpet av kurset. Øvelsen ble delt opp i momenter, og vi trente mye fart, uten å fokusere på «bli» eller på en riktig avslutning. Kjempekul øvelse, synes Nommin.

Fortsatt bruker vi mye godis, men han gjør mange av øvelsene uten å måtte «ledes». Vi har ikke vært veldig flinke til å trene siden kurset, men vi prøver litt mens vi venter på tur på agilitytreninger. Alle monner drar, ikke sant? :D

 

Takk til Ann-Kristin for lærerikt og fint kurs :)

 

 

 

Nå er det jo ikke LP som er min greie. Jeg har nå lyst til å prøve litt læll, og kunne gjerne tenke meg ett kurs til. Hvis noen av der vet om bonsemerke/nybegynnerkurs i Mjøsområdet – skrik ut! Jeg håper jo at vi etterhvert kan prøve oss på bronsemerket. Om vi synes vi dette er gøy, kan vi kanskje, en gang i fremtiden, prøve oss i klasse 1. Nå har jo denne glunten min bare én testikkel, og det hadde vært gromt med en grunn til å ha han med meg rundt på utstillinger. Det arangeres jo LP på mange utstillinger, hvor det ikke arangeres agility.

 

Nommin sin favorittøvelse: «Så løser vi ut litt»

 

Jeg har jo drevet og prøvd litt LP øvelser med Frisbee hjemme, bare for gøy. Vi trener jo som regel hageagility eller bare «triks» av forskjellige slag. Noe LP må jeg likevel ha fått sneket inn nå og da i løpet av disse ti årene. Han kan jo mye av dette :)

Jeg lovte jo at når Nommin begynte med tenåringsfakter, da skulle jeg fortelle om det. De kom brasende 21. oktober. Dog hadde de hadde nok sneket seg innpå en liten stund, uten at jeg egentlig hadde forstått hva det var.

Klipper litt fra facebooksiden min:

 

Det begynte liksom så forsiktig, med en hund som var hellig ovebevist om at det gjemmer seg monstre under senga og spøkelser i skapet. Så fant han ut at store gutter kaster seg ikke over maten slik valper gjør. De aller kuleste kidsa, spiser bare annenhver dag. Visstnok. «Spise maten din», ble gjentatt til det uendelige. Det var jo ikke det at han ikke ville ha mat. Men så var det en katt, da. En lyd kanskje? En spennende leke han glemte på stua, eller kanskje vi skulle ut?

Så kom plutselig det jeg har ventet på…Alt den lydige oppmerksomme bikkja mi har lært de siste månedene synes borte vekk. Sitt blir lett til dekk, dekk blir til «Hæh??». Snuten trekkes mot bakken, og blikket glir til søte firbente damer. Eller hanhunder. Eller valper, katter, søppeldunker, busker, you name it. Alt er av interesse. Agilitytreningen har også vært interessant. Mens gleden er den samme som tidligere, er konsentrasjonsevnen lik null. Det er mennesker å hilse på, hunder å sjarmere. Det som skulle være hopp – hopp – hopp, ble til hopp – tunell - «hilse-på-de-fine-menneskene-der-borte».

Han prøver ikke å trasse. Det er ikke med vilje. Ustabile hormoner, manglende selvkontroll og like manglende konsentrasjon, gjør at det blir litt «kaotisk» både inni og utenfor hodet hans.Men så plutselig er han der igjen. kontaktsøkende, med øyne som lyser av forventning og glede. «Nå har vi det gøy sammen, ikke sant mor??» DISSE øyeblikkene skal vi glede oss ekstra mye over de neste ukene/månedene. Jeg har nemlig fått tenåringshund i hus.

 

 

Sånn var det. Den siste kvelden på dressurkurs var… la oss si «utfordrende». På agilitytrening neste dag virket det som om gutten aldri hadde sett et slalompinne før. Helt etter boka, fløy alt bare ut av hodet hans.

Uka etter var det på plass igjen. Like plutselig som det forsvant. Merkelige greier. Nå kan jeg hvertfall føle meg litt beroligget neste gang det skjer. Alt er ikke borte, hjernen har bare tatt ferie.

 

 

Takk til Sissel som har tatt bildene :)

 

Nommin sin bursdagsfeiring

Tenk at valpen min er ett år allerede. I dag har godgutten bursdag!

Dagen start med tur i skogen. Det var litt ruskevær, så Nommin fikk løpe løs hele turen. Det er ikke så mange andre som gidder ut på tur i ruskevær. Det synes vi er bare fint. Vi flettet inn litt triksetrening og fjasing på turen, det ynes vi begge er veldig morro. Deretter ble vi hentet av Mamma, og vi dro for å handle bursdagsgaver. Da vi (menneskene) stoppet for å feire dagen med middag på veikroa, pakket Mamma inn en kjøttkake til bursdagbarnet som ventet i bilen.

Vel hjemme var det gaveåpning. Mamma hadde kjøpt kylliggodis, griseøre og en Kong Wubba.

 

 

Griseøre er nam!

 

Mamma synes visst ikke at store fine gutter skal løpe rundt overalt med rosa katteleker. Derfor fikk hun nå kjøpt en brun Kong Wubba løve til han. Så får vi se om den blir en favoritt. Han har nå løpt rundt og lekt med den i hele kveld, så det lover jo godt. Kanskje hun får se han med noe annet enn rosa, neste gang han er på trening.

 

 

 

 

Nommin fikk også PIZZA! Hundepizza vel og merke (hundekjeks formet som pizza). Den måtte han dele med bursdagsgjestene.

 

 

 

 

Jeg håper Nommin har hatt en fin dag, og at han føler seg så satt pris på og elsket som han virkelig er. Ikke bare i dag, men hver dag.

De første par ukene han var hos meg, lå jeg våken i timesvis om natten, bare tittet på han med sommer fugler i magen, og ventet på at han skulle våkne. Han gir meg fortsatt sommerfugler i magen, men jeg har lært meg å sove om natten. Det hender fortsatt at jeg må stoppe opp med hva jeg holder på meg, og bare se på han. Gjenta ordene for meg selv, de som har fått meg til å omtrent boble over av stolthet og glede siden jeg fikk han: «Min Collie».

 

 Noen ting endrer seg ikke. (Funfact: Til sammen veide vi omtrent det samme da, som vi gjør nå… )

 

Det føles ikke så lenge siden jeg var å så på valpene for aller første gang. Samtidig føles det som om Nommin har vært her for alltid. Han hadde ikke vært her mange timene, da jeg var sikker på at det var akkurat den collievalpen jeg hadde ventet på. Jeg har definitivt blitt en av de valpekjøperne som er sikker på at de har fått verdens mest vidunderlige hund.

 

 

Snille gode Nommin min, Gratulerer med dagen. Jeg er så utrolig glad i deg!

 

 

Dogs4All på Norges Varemesse (sponset)

14. – 16. november arrangeres Dogs4All på Norges Varemesse i Lillestrøm. I den forbindelse ble jeg spurt om jeg kunne skrive ett innlegg om dette, mot at de skulle sende meg en «goodiebag» for Give-Away på bloggen. Give-Away er gøy, så det sa jeg selvsagt ja til.
Dogs4all er et samarbeid mellom Norsk Kennel Klubb og Norges Varemesse. Det er et stort arrangement med mye å se på og gjøre. I tillegg til Norsk og Nordisk Vinnerutstilling, valpeshow og raseparade, er det også oppvisning i agility, rallylydighet, og flyball. Man kan få gratis innføring og mulighet til å prøve dissehundesportene. Det blir demonstrasjon av hunder i arbeid, slik som redningshunder, tollhunder og besøkshunder. Det blir nyttige seminarer og foredrag som til samme dekker et vidt spekter av hunderelaterte temaer. Mange hundeskoler og kursholdere vil også være på plass.

Som alltid blir det mange stands med både informasjon og ikke minst masse masse produkter å titte på (og evt. bruke penger på…)

Du kan se fullstending program, samt mere informasjon på nettsiden til Dogs4all.

Man kan selvsagt ta med hunden sin. Da må vaksinasjonsattest medbringes.

 

Dogs4all_Logo-20141

 

I forkant av messen holdes det bildekonkurranse. Man må da legge ut en bilde på instagram eller facebook, og tagge bildet med #dogs4allmessen #konkurranseD4A . Trekningen foregår fredag 7.11, så det begynner å haste hvis man skal være med!  5 vinnere får 2 billetter til Dogs4All 14. – 16. november, samt hver sin overraskelse til hunden. Utlysning av konkurransen finner du her.

 

 

Mens jeg venter spent på goodiebag i posten slik at vi kan ha Give-Away, lurer jeg på om det er noen av dere som skal på Dogs4all? Jeg har vurdert litt frem og tilbake, og det kunne jo være gøy å ta seg en tur. Det er litt kjedelig å tusle rundt alene, så om noen har planer om å dra, og har lyst til å møte meg og Nommin’en, så si i fra da :D

 

 

Agilitykurs og trening

I løpet av høsten har Nommin og jeg gått to kurs. Det ene var en helgekurs i nybegynner agility, det andre var et lydighetskurs som gikk over 10 kvelden/fem uker. Det aller beste med kurs er at jeg er sammen med Nommin. Det er jeg jo forsåvidt 24/7, men når det er kurs, da er det bare oss. Ingen andre ting som må gjøres, telefon legges igjen i bilen, og det er fullt fokus på å ha det fint sammen. Jeg trives virkelig i Nommin sitt selskap.

Vi har jo lett etter både agility og LP kurs en stund. Jeg synes det var vanskelig å finne frem til klubber og aktører som kjørte kurs i høst. Det var nesten tilfeldigheter at jeg fikk høre om agilitykurset. LP-kurset var det Mamma som fikk i stand, med innleid instruktør.

Agilitykurset var i september og i regi av Lillehammer Brukshundklubb. Nommin var da kun 10 mndr, så vi modererte der det var nødvendig for at det skulle være skånsomt for kroppen hans. Kurset startet fredag ettermiddag med en rask innføring, helt basic info om agility. De fleste på kurset hadde trent med andre hunder tidligere, men noen var også helt nye. Målet for kurset var at vi skulle få prøve alle hinderne, samt litt føring.

 

 

Fredagskvelden og lørdagen gikk med på hinderprøving, og korte lette kombinasjoner (typ max 3 hindre). Både hoppehinder, tuneller og hjul har vi jo i hagen, så det kunne vi jo. Lengehopp gikk også helt uten trøbbel. Pølsa måtte holdes opp ett par ganger, før den også var helt grei. Verre var det med felthinderne. Mønet fikk vi han ganske greit over, så lenge vi var tre stykker som bakket opp, støttet og oppmuntret. Jeg er jo ikke så høy, så vi måtte ha hjelp av noen høyere enn meg, til å støtte han over toppen. Stigen derimot, den var  vrien.

Kopi fra privat facebookprofil etter første kursdag:

 

Hjemme fra første kurskveld. Har hatt det veldig fint. Troen på at Nommin er verdens åttende vidunder, er det nok ingenting som kan rokke ved. LITT tricky er det nå læll, når 26 kg vidunder klæsjer seg ned ved siden av bommen, og sier med hele seg «Ikke søren, dette vidunderet holder seg på bakken!» Nommin er stri på sitt. Matmor ser hjelpesløst bort på instruktøren.

Et ubevoktet sekund og lekent blikk fra Nommin senere, er vidunderet mitt borte ved hoppehinderne og tunellene. Der borte har han det veldig gøy. Kan ikke fatte hvorfor vi skal drive med noe annet. Hjelpeinstruktøren tar av vingen på bommen, og legger den oppå et bord. Da er den ikke så bratt lenger. Hun vil at Nommin skal komme opp på bordet, og gå bommen ned.

Nommin rister på hodet. Har allerede sagt hva han mener om å miste bakkekontakten. Ingen vei utenom: verdens åttende vidunder må løftes opp på bordet. Mens jeg står der med 26 kg collie i armene, pøver å holde balansen, og stoltrer meg bort til bordet, streifer tanken meg: Hvorfor det var igjen, at jeg ikke ville ha liten og nett Sheltie…?

Selvsagt er alt glemt i det øyeblikket Nommin, etter å ha gått nedover bommen selv, får øye på sin knallrosa kattemynteleke om ligger og venter på gulvet. Han synger av glede, og man ser stoltheten lyse av hele bikkja. «Ja, du kan få ta med leka di, og løpe tunellen nå»

 

På grunn av at Nommin syntes stigen var såpass skummel, lot vi være å prøve vippa. Lørdagen gikk han heller ikke full stige. Vi fortsatte med å bruke bare én del av stigen, som vi la oppå bordet, slik at han måtte gå ned selv.

Slalomen trente vi kun på egenhånd. De fleste brukte godis og lokket hunden gjennom slalomen. Det vil ikke jeg gjøre. Jeg vil heller trene få pinner og fokusere på en sikker inngang og en god start. Dette er egentlig noe som passer oss best å øve på hjemme i veldig korte økter.

 

Søndagen skulle vi prøve litt føring og lengre kombinasjoner. Det sitter forsatt litt i kroppen hvordan jeg førte Tinka. Det var en utfordring å føre på en helt annen måte. Med gode tips fra instruktør og hjelpeinstruktør fikk jeg skikkelig godfølelse av å klare flere av kombinasjonene. Helgens største seier var nå likevel at Nommin løp mønet helt på egenhånd, og at vi fikk han til å gå HELE stigen, dog med mye støtte på begge sider. Mot slutten av dagen avsluttet vi med en lengre, men fortsatt enkel, hopp bane (uten felthinder). Dette gikk også veldig fint, etter et par føringstips fra instruktører.

 

Trener sitt og bli ved start. «Ingen tjuvstart, takk!»

 

 

 

 

 

MÅÅL!

 

Råsa katteleke er verdens beste belønning!

 

Nommin er herlig å jobbe med. Han er motivert så motivert og ivrig! Jeg ser at han synes dette er kjempegøy! Han synger av glede når vi svingen inn på Birkebeiner’n der vi trener en gang i uka.

 

 

Hvor er vi i dag?

Nå har vi trent nesten to måneder etter kurset. Vi er sansnyligvis den mest irriterende ekvipasjen på onsdagstreningene. Pinnene har vi inntil nylig lagt helt ned på bakken, og slalomen skal deles opp. I tillegg spør jeg ofte om vi kan ta med stigen eller mønet, eller bære et av de ut. Jeg vil ikke at det skal gå for lenge mellom hver gang han får prøve seg på disse. De på gruppa har vært innmari hjelpsomme og forståelsesfulle for at jeg gjør mine «justeringer» når det er vår tur.

De har også stilt opp med hjelp når vi har prøvd oss på stigen. Denne går han fortsatt ikke uten støtte på begge sider. Når kan det godt hende at han hadde prøvd, men han har så dårlig bakpartskontroll fortsatt, og jeg vil ikke at han skal være uheldig, dette av, og kanskje ødelegge det vi har bygget opp. Mønet derimot går veldig fint. Han jukser litt på feltet, og jeg prøver å overføre det at vi har trent «to på og to av» på stubber og steiner, til at vi også skal gjøre dette på feltet. Vippa holder vi oss fortsatt helt unna, og det kommer jeg til vi til å gjøre til han blir tryggere på stigen, tror jeg. Vi har nå såvidt begynt å legge hoppepinnene opp på liten høyde.

Slalomen har vi trent med fire pinner. Vi har trent innganger, og høyre/venstre slalom. Gutten bryr seg jo ikke om hvor jeg går hen, eller om jeg går i det hele tatt. Jeg kan gjerne sende han gjennom uten å følge etter. Jeg kan derfor ikke helt forstå hvorfor jeg kløner sånn med høyreslalomen. For det er virkelig jeg som kløner, ikke Nommin. I dag satt vi opp seks pinner, og da gikk han seks pinner, uten å nøle.

Han er ganske god på fremadsending og på å søke hindere selv. Faktisk må jeg virkelig gjøre en innsats for å få kontakt med han tidlig nok, dersom vi skal svinge, ellers fyker han rett frem.  Når det skjer, så får han bare fyke. Jeg vil ikke legge noen demper på han. Det er jo uansett min skyld at signalene er uklare.

Jeg gleder meg til hver agilitytrening, og kunne gjerne trent oftere! Vi har det bare veldig kult sammen, jeg og Nommin’en.

 

Han har hatt én trening hvor han var skikkelig tenåring. Da oppførte han seg som om han aldri hadde sett en slalompinne før i sitt liv. Han var ivrig som få, men det var ikke snakk om å få samelet hodet nok til å gå en hel bane uten å hilse på fine mennesker og søte hunder.

Dette skal jeg skrive litt mer om senere. Det kommer også litt om lydighetskurset vi har gått på. Jeg hadde tenkt å ta det med denne gangen, men dette innlegget ble visst langt og, og mere til, med bare agilitysnakk :D

Pia – Dilemma, operasjon og tiden etterpå

Rund 20 juli begynte Pia å halte. Hun tråkket ikke på venstre bakben. Mamma gikk ut  fra at hun hadde strekt en muskel. Pia er jo overhodet ikke klar over at hun er tolv år, og oppfører seg ikke deretter heller. At det blir litt strekte muskler og sånt fra tid til annen er dermed ikke så rart. Da beinet ikke så ut til å ble bedre, kom hun til meg for å se om absolutt ro kunne hjelpe. Da oppdaget jeg at beinet var både hovent og varmt. Jeg la også merke til at det ene leddet «datt» utover når hun forsøkte å gå på det.

 

 

Den 23. juli dro vi til Biri Dyreklinikk. Dyrlegen tok mange bilder, og konkluderte med at her måtte det nok operasjon til, en operasjon hvor hun forspeilet oss månedsvis med gips og rehabilitering. Vi var jo ganske klare på at over ett halvår med gips, med påfølgende rehabilitering ikke ville være aktuelt for en hund som tross alt er tolv år. Da er alternativet avliving. Dyrlegen følte seg ikke helt sikker på dette området, så vi ble henvist til Gjøvik Dyreklinikk, som er flinke på ortopedi.

Jeg var slett ikke sikker på at Pia kom til å bli med oss hjem neste dag. Jeg tok derfor fine bilder av henne. Jeg klippet også av en liten lokk av pelsen hennes, og la i en konvolutt ved siden av en boks hvor jeg la en lokk av Tinka sin pels, den dagen hun skulle forlate meg. Det er en slags «tradisjon» vi har, hvor vi tar vare på en liten lokk av pelsen til hunder som går bort.

Jeg og Mamma snakket om alternativene vi ble forespeilet av dyrlegen dagen i forveien. Selvom Mamma var bestemt på at 6-8 med gips og smerter ikke ble aktuelt, var hun akkurat på det tidspunktet mer motvillig til å gi slipp på Pia. Jeg tror Pia sin oppførsel etter Tinka sin død gjorde at jeg kunne akseptere det mer. Den dagen Tinka døde, ble Pia gammel. Hun mistet livsgleden fullstendig. Hun gjorde det jeg hadde lyst til – hun bare ga opp hele livet. Hun har sakte men sikkert kommet tilbake til den blide og fornøyde Pia’en, men jeg fant trøst i at hun ville finne igjen bestevennen på andre siden. Det velger jeg å tro hun vil, når den dagen kommer.

 

Bildet jeg tok av Pia, da jeg ikke visst om hun ville bli med hjem

Da vi kom inn til dyrlegen ble det på nytt tatt mange bilder. De kunne kostatere at alt av sener og bånd som holdt leddet sammen, hadde ryket fullstendig av. Det var ikke noe som hold leddet på plass. Alternativet til operasjon var avlivning, da dette aldri ville kunne bli bedre av seg selv. Dyrlegen fortalte at ved operasjon måtte vi påregne omtrent seks uker med gips på foten. Ikke riktig så illle som vi først hadde trodd. Vi var mest opptatt av om Pia ville ha mye smerter i denne perioden. Det mente dyrlegen at hun ikke skulle ha. I dagene etter operasjonen ville hun få smertestillende, og de påfølgende ukene ville det være å regne for et normalt brudd med gips. Dyrlegen forstod at det var et dilemma hvorvidt man skulle operere en så gammel hund. Mens vi var mest opptatt av hvor hardt dette ville være for Pia, og hvorvidt det var etisk riktig å operere, virket det som om dyrlegen trodde vi var i tvil på grunn av pengene. Operasjonen ville komme på rundt 15.000 kr. I tillegg kom rønkenbilder, gips- og bandasjeskift, etterkontroller m.m.

Etter noe frem og tilbake, mange spørsmål og svar, sa Mamma «Vi gjør det». Vi fikk time for operasjon neste dag.

 

25. juli leverte vi Pia til operasjon ganske tidlig på dagen med beskjed om at de ville ringe oss da de var ferdige. Utpå ettermiddagen ringte de og fortalt at operasjonen hadde gått som planlagt.

 

 

På bildet over ser dere et bilde tatt før operasjonen, hvor leddet ikke henger sammen, det bare «henger og slenger». Bildet til høyre er tatt etter operasjonen. Det er satt en metallpinne inn i beinet, og gjennom leddet. Det er også forsterket med ståltråd surret rundt. Dette skulle nå gro sammen til ett bein.

 

Vi fikk valget om å la Pia bli der over natten, eller hente henne hjem. Ettersom det ikke er folk på dyrlegekontoret hele natten gjennom, bestemte vi oss for å hente henne. Det var allerede avtalt at Pia skulle hjem til meg, for å få mere ro. Beardistrolla måtte være hos Mamma.  Den dagen var det så utrolig varmt! Jeg hadde allerede flyttet chichillaene ut i gangen, da dette var det kjøligste rommet i huset. Der la jeg også Pia, da jeg hadde hentet henne hjem. Det var virkelig uutholdelig varmt i slutten av juli. Dermed fikk Pia madrass i gangen, og husets eneste vifte.

 

En «sykepleier» fikk hun også…

 

Jeg synes jo ikke selv at jeg er pysete. Jeg føler at jeg har vært gjennom mye med dyrene mine, og kan takle mye. En dopet hund som våknet forvirret og uvel, og denne klynkingen (som i mine ører er «skriking»), den takler jeg bare ikke. Jeg blir redd og usikker selv også. Dermed måtte Mamma komme og sitte hos oss den kvelden.

Den gangen Tinka ble sterilisert syntes jeg også denne «skrikingen» (som andre sikkert vil kalle sutring eller klynking) var riktig ille. Da ble jeg visstnok så blek og utafor at dyrlegen ble bekymret for meg, og sendte meg ut for frisk luft. Det er bare noe med akkurat denne oppvåkningssituasjonen som jeg finner veldig vanskelig.

Jeg lå på gulvet sammen med henne den natten.

 

Pia var fortsatt dopet av narkosen, men kunne lette på hodet og se på meg når hun lurte på hvor jeg var.

 

 

Allerede samme kveld var Pia ute og tisset. Etter ett par dager gikk hun på gipsen, og var i fin form. Hun fikk raskt tilbake gleden i øynene, som hadde vært borte siden hun fikk så vondt i beinet.

Jeg hadde jo satt frem bur til Pia, slik at hun skulle ha en trygt sted å ligge. Det syntes ikke Pia noe særlig om. Dermed fikk hun egen madrass på stuegulvet.

 

 

Buret ble nå likevel flittig brukt…

 

 

Allerede ett par dager etter operasjonen var det tid for det første av en lang rekke gipsskift og kontroller hos dyrlegen.

 

 

Jeg tror at til sammen bledet fem eller seks gipsskifter. Pia følte seg setterhvert riktig så hjemme i lokalene til Gjøvik Dyreklinikk. Hun visste godt hvor godisboksen stod til slutt!

 

Pia på tur med gips på foten. Litt må man jo komme seg ut :)

 

Poserer med ny råååsa bandasje utenpå gipsen

 

De første ukene kom vi bare inn til de planlagt gipsskiftene. To uker før gipsen skulle av måtte vi dra inn fordi Pia ikke trådde på foten sin. Jeg var jo redd det hadde skjedd noe med leddet hennes. Da viste det seg at hun hadde fått hissige gnagsår. Dette var første gang siden operasjonen at Pia hadde merkbart vondt.

 

 

 

Etter dette måtte gipsen skiftes og sårene sjekkes enda ett par ganger, før gipsen endelig kunne komme av den 11. september. Gnagsårene var fortsatt hissige, og hun fikk antibiotika for dette. Hun måtte derfor ha på strømpebukse for å beskytte sårene hennes fra å bli slikket på.

 


Lillepus passer på vondfoten

 

Det var nå det begynte å bli nervepirrende. Beinet hennes så skrøpelig ut uten gips. Hver bevegelse hun gjorde, gjorde at hjertet hoppet. Ville det holde? Nommin gjorde det ikke akkurat lettere for meg, der han bykset rundt Pia. Hver gang han hoppet for nære, gispet jeg. Hver gang Pia hoppet opp eller ned fra sofaen, jagde pus, eller løp for fort, gispet jeg også. Etterhvert begynte hun å løfte og «vondfoten» hver gang jeg gispet. Og hver gang hun løftet opp foten, fikk jeg hjertet i halsen.

 

 Ikke rart jeg fåt hjertet i halsen, eller?

Et større problem var det at tippen av pinnen øverst på hasen (se rønkenbilde lenger opp) stakk ut av huden og området var betent. Sansynligvis gikk betennelsen også innover i beinet. Planen var å la antibiotika fiske betennelsen, men også på sikt fjerne denne pinnen.

Her fant vi oss i et nytt dilemma. Så lenge pinnen satt i beinet, var det en risiko for betennelse, ettersom den stakk ut som den gjorde. På den andre siden ville beinet bli sterkere, og dermed bedre rustet for å holde, jo lenger pinnen satt. I en måned holdt vi betennelsen i sjakk med daglig vask av metallpinnen som stakk ut av beinet (det syntes jeg var litt småekkelt de første par gangene), samt antibiotika.

Igjen hadde Pia gode dager og uker. Helt til lørdag 11. oktober. Pia var hos Mamma, da jeg og Nommin var på Geilo.  Mamma så at Pia var i dårlig humør, og helst ikke ville trå på foten. Hun ringte dyrlegen, og fikk beskjed om at det kunne vente til mandag. Etter å ha lagt på røret, merket hun hvor varmt beinet til Pia var. Hun ringte opp igjen og fikk komme. På grunn av at Pia nå hadde brukt beinet normalt i noen uker, hadde pinnen begynt å flytte seg innover, i stedet for utover. Dette hadde forårsaket ny betennelse. Ny antibiotikakur gjorde at Pia følte seg bedre allerede neste dag. Nå var det ikke noe valg lenger, pinnen måtte ut!

Mandag 13. oktober ble Pia lagt i lett narkose, og pinnen ble fjernet.

 


Dopet før fjerning av pinnnen

 

Med pinnen borte er forhåpentligvis dette kapitellet over. Pia har det veldig fint. Hun har en slik livsglede, og jeg synes faktisk hun er mere sitt gamle seg enn jeg har sett henne det siste året. Hun har nok virkelig stortrivdes med å være bortkjemt midtpunkt! I tillegg har den gamle kroppen blitt tvunget til å ta det LITT mere med ro enn til vanlig. Det har nok også gjort henne godt.

Å holde Pia i ro, fordi vi er nervøse, kan vi for øvrig bare glemme. Man kan bare ikke holde Pia i ro. Hun har ikke gått gjennom dette, for så å dempes resten av livet. Nei, Pia må få være Pia. Med den risikoen det innebærer i form av hopping, springing og fjasing. Vi prøver dog å ta hensyn der vi føler at vi kan.

Mamma sliter nok fortsatt litt med dilemmaet om det var riktig å la en så gammel hund gå gjennom dette. Jeg, som har hatt henne i hele sommer, er ikke i tvil om at for Pia sin del, så var dette riktig. Stort sett har hun ikke brydd seg med gips og strømpebukse. Hun har hatt ett par vonde dager, i forbindelse med betennelser. Da har vi fått det under kontroll ganske fort, og gitt smertestillende i mellomtiden. Man har ingen garantier for fremtiden, spesielt ikke med en hund på tolv år. Men akkurat nå er Pia bare glad, og fornøyd, og lever livet som bortskjemt dronning.

 

Første tur uten pinne i beinet!

 

 

Plutselig kom blogglysten – bilder og videoer fra sensommer/høst

Nå er det innmari lenge siden jeg har skrevet på bloggen min. Vi har hatt en veldig fin og innholdsrik (og litt i overkant spennende) sensommer/høst. Det har rett og slett bare ikke blitt blogginnlegg ut av det – ennå. Høst og mere innetid – betyr mere bloggtid, og dermed kommer nok poster og bilder med sensommeren og høstens hendelser. Dere som følger facebooksiden våres har jo fått litt løpende oppdateringer, så noe av det har nok noen av dere sett før.  Etthvert kommer det bloggpost om Pia sin operasjon, fra dilemmaet vi stod stilt ovenfor ved å sende en tolv år gammel hund gjennom en slik operasjon, og frem til Pia ble friskmeldt. Det blir også oppsummering av både lydighets- og agilitykurs, og litt om livet med en tenåringsbikkje i hus.

Først tenkte jeg rett og slett jeg skulle dele litt bilder og videoer fra de siste ukene – slike hytt og pine bilder som egentlig ikke passer inn i noen annen post. Mye er mobilbilder, så kvaliteten er ikke innmari god på disse bildene.

 

Valpene på Sunborne syntes Nommin var verdens kuleste «onkel»

 

Store og små leker sammen på Moelv-treff (Foto:Unni)

Vi har hatt det veldig fint på disse bikkjetreffene i sommer. Vi har flyttet fra Biri travbane, til et fint sted i Moelv. Her har vi tilgang på inngjerdet område, noe bikkjene setter stor pris på! Noen ganger har vi vært få, andre ganger mange. Har vi vært velig få, har det blitt mest «frilek» for vofsene, og skravling for de tobente.

 

Lekekassens vokter:

 

 

Pia har blitt glad i Nommin, etter å ha tilbragt det meste av sommeren her. Det er ikke dumt å ha en stor, myk og varm venn å kose med. Det er Lillepus helt enig i :)

 

Nommin, Frisbee og Pia

 

Nommin-min

 

 

 

 

 

Noen videosnutter har det også blitt. Her er Nommin på røvertokt. Han går inn på kjøkkenet, klarer å åpne lokket på fôrtønna, og få tak i en munnfull. Så langt går det jo fint. Hva han gjør med denne munnfullen, er ikke riktig så lurt…

 

 

 

De eldste er nå eldst, så Frisbee kunne jo ikke være noe dårligere. Da han var alene hjemme en dag, hadde han kost seg skikkelig. Lillepus hadde nok ofså vært med på hjemme-alene-festen.

 

 

 

Når man er oppe klokken syv om morran, er det innmari greit med en hund som kan underholde seg selv:

 

 

 

Tidlig en morgen fikk vi også fint besøk i hagen:

 

 

Som sagt har vi hatt en ganske innholdsrik sensommer/høst. Det har vært turer, kurs og nye opplevelser. Det har også vært vanskelige avgjørelser, litt for mye spenning, samt at vi til tider har følt at vi har «bodd» på Gjøvik Dyreklinikk. Det kommer mer om alt dette, nå som jeg først er i gang igjen! Nå skal jeg sette meg og kose meg med andre blogger jeg følger.  Det er også blitt altfor lenge siden.

Ønsker dere en fin uke !

Nommin – tenåring og karamellpudding, trening og turer.

Vi har hatt en liten sommerferie fra bloggen. Ikke har jeg vært veldig flink til å ta bilder heller. Det har egentlig vært litt godt, når sant skal sies. Men nå savner jeg bloggen. Savner å dele, vise frem og fortelle. Selvom kameraet har ligget mye hjemme, har jeg prøvd å ta en del bilder av Nommin. Hver uke blir han litt mindre collievalp, og litt mere colliehanne. Jeg gleder meg over å følge med på utviklingen hans- Han har nok endret seg mere i kroppen, enn i hodet, men jeg ser små forandringer der også.
Hvis du ikke tåler at jeg skryter uhemmet av valpen min, så er dette kanskje ikke bloggposten for deg. Skal jeg oppsummere de siste ukene med Nommin, kommer mna nemlig ikke utenom sånt.

Vi har vært på mange småturer. Enten toppturer, eller turer ned til vannet. Når vi går ned til vannet, er som regel alle tre hundene med. Jeg var nok litt for opptatt av å gå tur med én og én, å få «alenetid» med hver enkelt, at bikkjene til slutt savnet flere turer sammen som flokk, for å leke, fjase og løpe, sammen. Nå er jeg flinkere til å variere, og det ser jeg at de setter pris på.

På toppturer, der vi enten går sammen med andre, eller møter mange mennesker og dyr, tar jeg som regel bare med én hund.

 

Nommin gikk sin aller første topptur for noen uker siden.

 

Posere ved posten er ett must!

 

 

Nommin er en alle tiders turkamerat. Han er så positiv, allright og oppmerksom. Å ha en hund som er så tunet inn på meg, når vi er ute på tur, er en av de tingene jeg ikke visste hvor mye jeg har savnet, før Nommin kom. Beardisen er positive lykketroll, herlige å være sammen med. Det finnes ikke noe galt med deres vesen. De er bare anderledes. De finner glede i alt. Nommin finner aller mest glede i at vi er sammen. Det er også godt.

 

 

 

Jeg tok også med det lille kompaktkameraet en morgen jeg og Frisbee var på topptur (ellers har det blitt lite med toppturbilder).

 

 

Møtte en liten søting

 

Frisbee poserer på toppen før kl 7 om morran (dog har han tatt seg tid til et morgengjørmebad)

 

 

Nommin har også vært på valpeshow. Han har blitt BIR på begge utstillingene, samt på siste utstilling ble han også BIG, samt BIS 4.

 

Posere litt med slufsa (mobilbilde)

 

Kritikkskjema:

Elegant vakkert hode, god øreansetning, god hals, tilstrekkelig vinklet fremme, god over- og underlinje, tilstrekkelig vinklet bak, noe uparallelle bevegelser fra siden for dagen, tiltalende pels og farge. Velvist.

Det stemmer at han hadde «noe uparallelle bevegelser» første gangen han var inne i ringen i dag. Derfor hadde dormmeren tenkt å sette opp tispa som BIR. Før BIR/BIM fant vi en stein mellom Nommin sine tær (løp jo på grusbane), og dermed var haltingen borte. Dommeren sa Nommin tok seg så godt inn igjen på den runden vi løp i BIR/BIM, at det ble gutten som ble BIR likevel.

 

Vi slapper av og koser oss mellom rundene

 

På denne utstillingen ble Nommin «overfalt» bakfra av ei lita jente på 4-5 år, som kastet seg rundt halsen hans, og klemte han. Nommin satt jo bare der, så på meg, og lurte på «hva i alle dager??». Tenk hvor stygt det kunne vært med en hund som var litt mer skarp, skvetten, eller uheldig! Pass på ungene deres!

Uken etterpå vær jeg og Nommin hos boren min, og Nommin fikk være sammen med unger som både ga godis og lekte med han. Det ser ikke ut til at han fikk noen varinge mén av den ufrivillige bamseklemmen han fikk på utstilling.

 

Nommin har kosa seg i vannet

 

 

Jeg har ikke sett noe særlig til dette tenåringsopprøret enda. Det eneste jeg kan merke, er at han nå ikke lenger godtar at Carlisha setter seg oppå han, for å stjele plassen hans, når han ligger på føttene mine i sofaen. Tidligere har han godtatt at dersom Carlisha vil ha den plassen, ja så får han flytte seg da. For ett par dager siden så jeg første tegnet på at han ikke vil behandles som en baby uten egne meninger lenger. Da Carlisha kom og satte seg på han, lettet han på overleppa. Jeg hørte ikke en lyd, men signalene var ikke til å ta feil av. Carlisha hørte uten å mokke, uten protester. Hun har kanskje merket det en stund allerede, at han ikke er riktig så baby lenger. Ett par minutter senere var de to i full lek. Det var rett og slett bare Nommin som stille og rolig sa i fra, at slik fikk hun ikke gjøre lenger. Carlisha forstod.

Bortsett fra dette, er han egentlig bare… karamellpudding.

 

Lek :)

 

Hagekos

 

Han er så god, Nommin min. Leken og positiv, men også så behagelig og rolig. Han liker å kose, tett i tett, ansikt mot ansikt. Ja, slik skal vi helst sove også, mener Nommin. Tett i tett, med hans varme pust rett i fjeset mitt. Han flyttet jo rett inn å Tinka sin gamle soveplass på hodeputa mi. Ingen andre rørte den plassen før Nommin kom. Han fikk fint plass der da han var liten. Nå som han nærmer seg 25 kilo, er det litt trangere. Men det går, med litt velvilje.

 

 

 

Når det gjelder trening, så har vi ikke innmari mye å fortelle. Vi trener littebitteørlitegranne lydighet. Da blir det mest sitt, dekk, bli, inkalling og fri ved fot. Vi har jo ikke ambisjoner innen LP, men det er jo greit å ha noe å drive med mens vi venter på å bli gamle nok til agility. Dessuten har noen nesten fristet oss til å se litt på hva rallylydighet er. Det kan hende vi må snuse litt på det også.

 

 

Vi holder jo også på med en hel del «triks» bare for gøy. Noen av dem er litt bevisst med tanke på bakpartskontroll, men flesteparten er bare artig tidsfordriv, slik som sikksakk mellom bena:

 

 

 

Vi har jo også satt opp en liten agilitybane i hagen. Denne består av tre tuneller, tre hoppehinder og ett hjul. Vi har litt mer utstyr, so jeg tenkte jeg skulle sette opp bak huset etterhvert, slik at vi kan variere mer, uten å flytte på hinderne. Siden Nommin forsatt er i vekst, får han ikke hoppe. Vi øver likevel på å løpe mellom hindervingene, og gjennom hjulet. Vi øver føringer, og fremmadsendinger.

 

Pinnen lagt opp ørlitegrann til ære for fotografen

 

Nommin har en stor treningsiver, uansett om vi holder på med triks. LP eller agility. Han foretrekker nok agility, men det er ikke godt å vite om det er mine preferanser som skinner gjennom. Han er blitt veldig flink på føring, og han blir stadig bedre på å søke hindre selvstendig. Jeg er veldig nøye på å ikke feile han, ikke la han vite når han gjorde en liten feil. Mestring er viktig. Jeg ønsker så inderlig at han kommer til å beholde all motivasjonen og iveren han har nå.

 

 

Vi hadde egentlig forbredt oss på å holde på for selv i ett årstid. De fleste hundeklubber har som krav at hunden må gå kurs, før den får komme på treninger. Kurs kan de ikke gå før de er over ett år. Dermed har man jo ikke mulighet til å komme på trening tidlig, selvom det er utrolig mye man kan trene på uten å gjøre ting som er risikable for en kropp i vekst. Da vi ble invitert til å komme på trening i Lillehammer Brukshundklubb, var vi ikke sene om å takke ja. Vi hadde det så gøy! Bare det å være der, var jo virkelig stas for oss begge! Vi fikk også løpe ett par korte runder med tuneller, og hoppehindre med pinnene på bakken. Veldig verdifull trening for oss begge. Vi gleder oss allerede til neste gang :D

 

 

 

Jeg kjenner veldig på savnet etter Tinka om dagen. Det går ikke en dag uten tårer. Jeg tror at jeg brukte hele fjor sommer på å forbrede meg, forsøke å være sterk. Når jeg ser tilbake på hva vi gjorde, hvordan jeg tok henne med på stranden, til favorittstedene hennes, til og med på agilitytrening, vel vitende om at det var siste gangen, da forstår jeg ikke hvor jeg hentet styrken min fra. Nå virker det surrealistisk at jeg klarte det, å lage en sommer med gode minner, ut av det jeg visste var Tinka sine siste uker. Da slutten kom, var jeg rett og slett var så opptatt av å være sterk, at jeg ikke klarte å ta innover meg alt. Det har kommet i drypp hele året. Nå som årstiden er tilbake, kommer minnene strømmende på daglig.

Til tross for dette, så føler jeg at etter Nommin kom inn i livet mitt, så har hjertet falt litt til ro. Jeg har ikke denne konstante rastløsheten hele tiden. Sjelen har landet litt igjen, selvom min sjelevenn er borte. Jeg visste ikke at det gikk an.

 

Meg, Nommin (og Tinka på armen min)

 

Jeg liker ærlige blogger. Blogger som forteller om tenåringsopprør og rampestreker. Det har bare ikke kommet hit enda, dene trassalderen. Med untak av at han stjeler sko og sokker, har han ikke gjort noe galt. Etter vi begynte å trene på at han skulle gi sokker og sko til meg, istedet for å ødelegge dem, får jeg levert skitne sokker han har fisket opp av skittentøyskurven i tide og utide (Som når man har besøk, og sitter og spiser… Det er «utide» for skitne sokker, Nommin). Jeg lover, når tenåringen i han slår til, så skal jeg fortelle om det også! Nå nyter jeg bare min valpete karamellpudding.

 

Skinner det gjennom, at jeg er «litt» glad i valpen min? :D

 

Avslutter med noen mobilbilder fra den siste måneden.

 

Kunstgress i kattegården, agilitybane i hagen

 

 

Hvis jeg kunne sende et brev tilbake i tid – Epilepsi hos hund

Det er vanskelig å skulle gi råd og trøst til noen som akurat har fått epilepsidiagnosen på hunden sin. Man vil gi håp, men ikke falskt håp. Jeg vil gjerne fortelle om min hund, som ble hele tolv år og levde et godt liv, men jeg vet at deres hund kanskje aldri får oppleve sin treårsdag. Andre som mistet sin hund altfor tidlig, vil kanskje gi råd om å la hunden slippe, fordi de føler det er en kamp man ikke kan vinne.

Dette snakket jeg med ei venninne om for noen uker siden. Hun har også hatt epi-hund i mange år, og tenker i de samme baner rundt dette. Tankespinn førte oss i retning av hva vi ville si, dersom vi ikke måtte ta hensyn til alle mulige utfall, om vi ikke behøvde å tenke på å gi falskt håp, eller ikke håp nok? Hva om vi kunne ta utgansgspunkt kun i oss selv, og vår egne erfaringer? Hva ville vi ha skrevet dersom vi kunne skrive et brev, og sende det tilbake i tid, til den dagen da hunden vår først fikk epilepsidiagnosen?

Dette har surret i hodet mitt en stund, og før jeg skriver mitt bidrag på engelsk til min venninne, har jeg begynt å kladde litt på norsk.

Hvis jeg kunne sende et brev tilbake i tid, som jeg kunne lese da vi om hjem fra veterinærhøgskolen 7. august 2003, ville det bli omtrent slik:

 

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

Sånn omtrent nå sitter du nok og holder hunden din tett tett inntil deg. Du har grått hele veien hjem fra veterinærhøgskolen, og har tusen tanker i hodet. Du er fortvilet, usikker og livredd! Livredd for å miste det som gir aller mest mening i livet. Du er urolig for hennes livskvalitet, og lurer på om tiden er i ferd med å renne ut. Du har ikke hatt henne lenge, men du visste fra første øyeblikk at Tinka og du, dere hører sammen. Nå sitter du og tviholder på henne, redd for at hun skal bli borte, like plutselig som hun kom.

Pust.

Tinka kom inn i livet ditt for mindre enn ett år siden. Denne hunden vil forandre alt. Hun vil forme deg som menneske. Dette er bare begynnelsen.

Du tenker at du er ikke sterk nok, til å ta vare på en syk hund, at du ikke er flink nok, klok nok, eller ansvarlig nok. Nei, du er kanskje ikke det akkurat i dag, men for hver dag vil du vokse med oppgaven. Når det gjelder Tinka, kommer du til å hente frem en styrke, og en intuisjon, du ikke visste at du hadde i deg. Du kommer til å sette Tinka fremfor deg selv, og det vil falle seg helt naturlig.

Du skal ikke la dyster statestikk skremme deg, du bør ikke sammenligne Tinka med hunder du leser om på nettet. Hver historie er forskjellig, og ingen historie ender likt. Når det er sagt, må du forbrede deg på at anfallsmonsterne, de vil følge dere så lenge Tinka lever. De vil alltid være der, de vil snike seg rundt i bakgrunnen, og angripe når de finner det for godt. Tinka’en din, hun er sterk hun. Med din hjelp vil hun kjempe mot monsterne, og sammen er dere sterkest.  Akkurat nå virker det som en umulighet, men dere vil faktisk lære dere å leve med dette. For leve, det skal dere. Denne sykdommen vil ikke hindre dere i det, så lenge du ikke lar frykten ta overhånd.

Kom i kontakt med andre som har epi-hunder. Det vil bety alt. Du vil snu hele livet på hodet, på grunn av denne hunden. Du vil finne stor trøst i at det faktisk finnes mennesker over hele verden som gjør det samme.

Du kommer til å måtte ta mange avgjørelser når det gjelder behandling og medisinering. Følg magefølelsen. Når det kommer til Tinka vil den være spot-on. Hold dere til dyrlege Ketil. Sammen vil dere finne gode løsninger, dag for dag. År etter år  Gi mamma’n din en god klem. Hun kommer til å betale for de aller fleste av Tinka sine dyrlegeregninger, og hun vil være en uvurdelig støtte i årene som kommer.

 

Om mange år kommer du til å snuble over noen kloke ord, og de kommer til å snakke rett til hjertet ditt. Jeg vil si dem til deg allerede nå, fordi de er så beskrivende for hvordan livet med Tinka vil være. La disse ligge i bakhodet, ta de frem når det trengs.

 

«‘Life isn’t about waiting for the storm to pass…It’s about learning to dance in the rain.«

 

Noen ganger vil dere bare se de mørke skyene langt borte, og danse i lett duskregn og solskinn. Andre ganger vil dere danse tett, trykke dere inntil hverandre, midt i stormens øye.

(Dere vil også gjøre noe som ligner breakdancing, midt på en agilitbane, men det er nå en annen sak.)

 

Dere kommer til å oppleve så mye. Så mye glede og kjærlighet. Dette er begynnelsen på ditt livs eventyr. Vær flink til å stoppe opp, og nyt. Kjenn på gleden over alt dere får oppleve sammen. Kjenn på sommerfuglene i magen, og husk den følelsen. De små øyeblikkene vil bli de beste minnene.

 

Som du allerede er smertelig klar over, så har alle eventyr en slutt. Jeg vil ikke fortelle når slutten kommer, det skal man ikke vite. Jeg vil likevel fortelle deg at den er langt unna enda, og dere kommer til å ha flere bursdagsfeiringer enn du tørr håpe på. Aldri undervurder Tinka sin styrke og livsglede.

Når slutten nærmer seg, vil du vite det. Du vil ha tid til å forbrede deg. Ingen monster vil rive Tinka brutalt vekk fra deg. Du vil vite når tiden er inne, og du vil på ditt vis akseptere.

 

Du vil overleve (jo, faktisk), og du vil kjenne deg som verdens heldigste, for at akkurat du fikk oppleve dette eventyret.

 

Du har akkurat startet en reise, som jeg ville gitt hva som helst for å kunne ta om igjen.

 

Nyt den.

 

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

P1290452ag

Ved reisens slutt

 

 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

Facebook

Kontakt

Send en epost til bortisvingen@gmail.com eller bruk kontaktskjemaet

Sponsorer

Tusen takk for at dere gjør det mulig for meg å holde konkurranser her på bloggen!

Arkiv

Pass På Pus

Dyreblogger.no

Bloglovin’

bloglovin