Å miste en hund er alltid vondt, og for mange er det som å miste sin beste venn. Det kan derfor virke litt søkt at jeg i denne artikkelen snakker om å få til en “fin avlivning”. For meg betyr en “fin avliving” at jeg føler meg sikker på beslutningen om å avlive dyret, at jeg har fått den støtte og informasjon fra dyrlegen som jeg trenger når det gjelder dette. Videre vil jeg føle meg forbredt på hva som skal skje, og jeg må ha en dyrlege som tar hensyn til mine ønsker som jeg har gitt klart utrykk for, både før og etter den første sprøyten settes. Det må være en rolig atmosfære, og jeg må selv få bestemme hvor involvert jeg skal være i prossessen.
Hva som er en fin avliving for deg, behøver ikke være det samme, men uansett hvordan du ønsker at den aller siste timen med hunden din skal være, er det noen punkter man bør tenke over, før man kommer så langt at man står på dyrlegekontoret for å avlive hunden sin.
Å ta avgjørelsen om å avlive hunden er ofte vanskelig og mange føler at de må ha litt tid på å tenke seg om, se an hunden og hvilken glede den har av livet og til å venne seg til tanken. Ofte er eierne usikre på hva som er riktig å gjøre. Det finnes ingen fasitløsning på når en hund bør avlives. Mange finner god støtte i å ha en eller flere grundige samtaler med sin dyrlege, slik at beslutningen kan taes i sammen med han/henne. Til syvende og sist er det likvel eieren som kjenner sin hund best, og ofte er eieren som vet hvilken glede hunden har av livet.
Det kan lønne seg å tenke igjennom om man vil ha med seg noen til dyrlegen på den tunge dagen. Det kan være godt å ha noen å støtte seg til, noen til å trøste, og kanskje kjøre deg hjem etterpå. Hvis du har barn, må du vurdere om du vil la dem være med. Det vil komme an på hvor gamle barna er, om du tror de vil forstå det som skjer, om du tror det vil hjelpe dem i sorgprossessen, og ikke minst på hordan du selv vil reagere på å ha med deg barna. Kanskje du er av typen som da vil forholde deg og rolig og innta en trøstende og forklarende rolle, selvom du selv er den som kunne trengt både forklaring og trøst.
En annen ting man kan tenke på i god tid, er hvor mye man ønsker å være med når hunden avlives. Vil man være der til det aller siste, eller vil man være med hunden til den har fått den beroligende sprøyten som gjør at hunden sovner, men forlate rommet før den siste sprøyten settes? Er det en liten hund vil du kanskje ha den i fanget dit? Om det er en større hund vil du kanskje sitte på golvet og la hodet dens hvile i fanget? Kanskje du ønsker å være litt alene med hunden din mens den sovner, eller etter avlivingen er over. Det er fullt mulig å ombestemme seg underveis, uten at du skal ha dårlig samvittighet for det.
Alt dette kan du snakke med dyrlegen om på forhånd. Det er ikke alltid man er i stand til å si klart i fra hva man ønsker når dagen er der, og man gjerne er helt ute av seg. At du sier klart i fra om eventuelle ønsker gjør det også lettere for dyrlegen din. Det å vite hvordan man skal takle mennesker i sorg er vanskelig, også for dyrleger. De kan ikke vite om dine ønsker, med mindre du snakker med dem om det. Dyrlegen kan også fortelle deg hva som kommer til å skje før, under, og etter selve avlivningen, slik at du kan forberede deg.
Hva som skal skje med dyret etter det er avlivet, er det du som eier som bestemmer. Du kan ta hunden med hjem og gravlegge den på egen eiendom, hvis du bor passende til. Dersom du ikke ønsker eller har mulighet til dette, vil hunden bli sendt til kremering. Du kan da velge om den skal sendes til såkalt felleskremering, hvor den da blir kremert sammen med andre kjæledyr, eller du kan velge separat kremering. Man får da igjen asken av sin hund. Den kan man få i en urne eller i en enkel eske til å grave ned, eller man kan strø asken ett sted hunden var glad i.
Å ha vært innom noen av disse tingene i forkant kan, sammen med en god dialog med dyrlegen, gjøre avlivningen av din hund mer skånsom for deg. Etter en stund kan du kanskje tenke at den aller siste timen sammen med hunden din var rolig og fin likevel.
Avslutningsvis vil jeg fortelle om en dyreklinikk som allerede har tenkt på dette med å gjøre avlivingen til en så rolig og fin stund som mulig. Hvis man går inn døren til Vet Sentrum på Hamar, kan man gå til høyre der venterommet, resepsjonen og behandlingsrommene er. Men går man til høyre, og gjennom en kort gang kommer man til et koselig lite rom. Der står det to sofaer og et lite bord. Det er puter i sofaen, og telys, en blomst og servietter på bordet. Her får dyreeiere ta en fint farvel, i rolige og koselige omgivelser.
I alle de årene vi har tatt farvel med hundene våre, sittende på kalde golv, på sterile behandlingsrom, har vi aldri tenkt over at slik kan det altså gjøres. Vi var fornøyde vi, så lenge vi kunne få ha hunden vår i fanget. Da vår gamle hund, Taco, måtte avlives, og Hamar Vet sentrum hadde vakt, var vi først litt skeptiske. Å avlive en elsket hund hos en fremmed dyrlege virket ikke særlig koselig. Nå er jeg glad for at det var akkurat de som hadde vakt, for avlivingen av vår gamle Taco var en av de fineste jeg har vært med på. Den rolige avslappende atmosfæren det lille rommet ga, var nok en stor del av det. Taco fikk sovne inn på fanget mitt mens jeg satt i den lille sofaen deres. Jeg vet ikke om han skjønte at han var hos dyrlegen en gang.
Det er selvsagt ikke alle dyreklinikker som har mulighet til å få til noe slik, men det skal kanskje ikke så mye tilretteligging til for å gjøre opplevelsen litt bedre for både folk og dyr? Bare det å slippe å gå igjennom et venterom fullt av folk på vei ut etterpå, vil nok mange sette pris på.
Alle hundeeiere som går og gruer seg til den dagen man må ta farvel, husk at det å ta din hund til dyrlegen for å avlive den, når du ser den ikke har glede av livet lenger, er den aller siste gode gjerningen du kommer til å gjøre for hunden din.
Tusen Takk til Vet Sentrum , for at jeg fikk lov til å komme og ta bilder, og ikke minst for omsorgen og den fine avslutningen på livet, som dere ga vår Taco.

Igjen… nå igjen… fikk du tårene mine til å trille, CJ!
Det var vemodig å se igjen rommet hvor vi tok farvel med vår høyt elskede “Taco”.
Men..som du sier; det var en verdig avslutning på et verdig liv. Jeg er også veldig
glad for at det var nettopp på denne klinikken det skjedde!
Takk for kommentar på bloggen min. Jeg måtte jo inn å lese innlegget ditt etterpå. Jeg har avlivet flere av mine kjære dyr i de siste årene, og du skriver godt om hvordan det kan være. Og vet du – jeg har heller ikke tenkt på at man kan komme til et trivelig rom.
Den første av våre – min gamle hund Thelma – fikk vi sitte i bilen utenfor veterinærkontoret med. Da hun sov som en stein bar vi henne inn og hun fikk den siste sprøyta. Det gikk fint. Mye av grunnen er også at vi kjenner disse veterinærene godt.
Ellers så har vi vært i flere forskjellige situasjoner. Og jeg reagerer litt forskjellig hver gang. Det viktigste for meg er å være helt helt sikker på at det er riktig å gjøre det akkurat når det gjøres.
Og så passer jeg på et par ting. At dyret hele tiden føler at jeg er der. For meg er det viktig. Og så tenker jeg MASSE på alt det gode vi har hatt sammen. Både før, under og etter avlivingen. Det er en god fokus, synes jeg.
Det er viktig å være forberedt på at disse dyrene våre ikke lever like lenge som oss. Og ha tenkt gjennom slutten. Jeg håper det blir flere slike steder som du forteller om her. Hvor man får en fin ramme rundt det hele.
Enkelte veterinærer kommer jo også hjem til folk, hvis de vil det.
Takk for et godt innlegg.
Har du forresten opplevd sorg hos dyr noen gang? Det er også noe man skal tenke over hvis man har flere dyr som er knyttet til hverandre. Vi har hatt noen ganske sterke opplevelser av dyr som sørger.
Jeg har skrevet så vidt om det her: http://englerisneen.com/2008/11/katter-som-s%c3%b8rger-katter-som-ler/ og her: http://englerisneen.com/2010/01/hvor-er-vennene-mine/
Da Taco, hunden jeg skrev om i innlegget ble borte, var hele flokken på 4-5 individer i sorg. veldig forvirret var de også, siden Taco hadde vært sjefen i flokken helt til det siste. For eksempel når de bjeffet og ingen ba de tie stille ble de helt rare. Det tok en god stund før de fant tilbake til en normal hverdag. Fine innlegg du linket til. Det med hunden var veldig flott skrevet.
Ja, det er rart det der med dyr og sorg. De viser både en avbalansert “livet går videre” adferd og en sorg og ettertenksomhet som er helt tydelig.
Jeg har lest litt om dyrene dine, og har kost meg ordentlig :-). En riktig flokk slik som hos oss. Og så nydelige bilder!
Ha en riktig god helg, alle sammen 🙂
Min lille puddel var nesten 15 år og fikk kreft i leveren, så hun måtte avlives. Dyrelegen la hunden på en benk og stakk sprøyten inn i alle benene på den for å finne en åre, men fant ingen. Glemmer aldri de hylene fra den hver gang sprøyten ble satt inn i de forskjellige ben. Til slutt satte dyrelegen en sprøyte rett i hjertet på hunden min for at den skulle bli avlivet.
Dette kan da ikke ha vært en riktig måte å avlive en hund på?
Hjertestikk er faktisk en veldig skånsom og rask måte å avlive et dyr på, spesielt i tilfeller hvor årene på benet er vanskelige å finne. De fleste dyreeiere synes jo at hjertestikk er veldig brutalt, derfor brukes som regel årene i benet i stedet.
Når det er sagt så skal jo dyret være dopet ned, når den siste sprøyten settes. Det høres jo ut som om hunden din var helt våken?
Kondolerer så mye for din lille puddel. Så leit at avlivingen ble traumatisk for deg. Det å miste en venn er jo mer enn nok å forholde seg til.
Carina Josefine postet nylig Livstegn – Tinkatur og bursdagspus