Når hunden må avlives (artikkel)

Å miste en hund er alltid vondt, og for mange er det som å miste sin beste venn. Det kan derfor virke litt søkt at jeg i denne artikkelen snakker om å få til en “fin avlivning”.  For meg betyr en “fin avliving” at jeg føler meg sikker på beslutningen om å avlive dyret, at jeg har fått den støtte og informasjon fra dyrlegen som jeg trenger når det gjelder dette. Videre vil jeg føle meg forbredt på hva som skal skje, og jeg må ha en dyrlege som tar hensyn til mine ønsker som jeg har gitt klart utrykk for, både før og etter den første sprøyten settes. Det må være en rolig atmosfære, og jeg må selv få bestemme hvor involvert jeg skal være i prossessen.

Hva som er en fin avliving for deg, behøver ikke være det samme, men uansett hvordan du ønsker at den aller siste timen med hunden din skal være, er det noen punkter man bør tenke over, før man kommer så langt at man står på dyrlegekontoret for å avlive hunden sin.

Å ta avgjørelsen om å avlive hunden er ofte vanskelig og mange føler at de må ha litt tid på å tenke seg om, se an hunden og hvilken glede den har av livet og til å venne seg til tanken. Ofte er eierne usikre på hva som er riktig å gjøre. Det finnes ingen fasitløsning på når en hund bør avlives. Mange finner god støtte i å ha en eller flere grundige samtaler med sin dyrlege, slik at beslutningen kan taes i sammen med han/henne. Til syvende og sist er det likvel eieren som kjenner sin hund best, og ofte er eieren som vet hvilken glede hunden har av livet.

Det kan lønne seg å tenke igjennom om man vil ha med seg noen til dyrlegen på den tunge dagen. Det kan være godt å ha noen å støtte seg til, noen til å trøste, og kanskje kjøre deg hjem etterpå. Hvis du har barn, må du vurdere om du vil la dem være med. Det vil komme an på hvor gamle barna er, om du tror de vil forstå det som skjer, om du tror det vil hjelpe dem i sorgprossessen, og ikke minst på hordan du selv vil reagere på å ha med deg barna. Kanskje du er av typen som da vil forholde deg og rolig og innta en trøstende og forklarende rolle, selvom du selv er den som kunne trengt både forklaring og trøst.

En annen ting man kan tenke på i god tid, er hvor mye man ønsker å være med når hunden avlives. Vil man være der til det aller siste, eller vil man være med hunden til den har fått den beroligende sprøyten som gjør at hunden sovner, men forlate rommet før den siste sprøyten settes? Er det en liten hund vil du kanskje ha den i fanget dit? Om det er en større hund vil du kanskje sitte på golvet og la hodet dens hvile i fanget? Kanskje du ønsker å være litt alene med hunden din mens den sovner, eller etter avlivingen er over.  Det er fullt mulig å ombestemme seg underveis, uten at du skal ha dårlig samvittighet for det.

Alt dette kan du snakke med dyrlegen om på forhånd. Det er ikke alltid man er i stand til å si klart i fra hva man ønsker når dagen er der, og man gjerne er helt ute av seg. At du sier klart i fra om eventuelle ønsker gjør det også lettere for dyrlegen din. Det å vite hvordan man skal takle mennesker i sorg er vanskelig, også for dyrleger. De kan ikke vite om dine ønsker, med mindre du snakker med dem om det. Dyrlegen kan også fortelle deg hva som kommer til å skje før, under, og etter selve avlivningen, slik at du kan forberede deg.

Hva som skal skje med dyret etter det er avlivet, er det du som eier som bestemmer. Du kan ta hunden med hjem og gravlegge den på egen eiendom, hvis du bor passende til. Dersom du ikke ønsker eller har mulighet til dette, vil hunden bli sendt til kremering. Du kan da velge om den skal sendes til såkalt felleskremering, hvor den da blir kremert sammen med andre kjæledyr, eller du kan velge separat kremering. Man får da igjen asken av sin hund. Den kan man få i en urne eller i en enkel eske til å grave ned, eller man kan strø asken ett sted hunden var glad i.

Å ha vært innom noen av disse tingene i forkant kan, sammen med en god dialog med dyrlegen, gjøre avlivningen av din hund mer skånsom for deg. Etter en stund kan du kanskje tenke at den aller siste timen sammen med hunden din var rolig og fin likevel.

Avslutningsvis vil jeg fortelle om en dyreklinikk som allerede har tenkt på dette med å gjøre avlivingen til en så rolig og fin stund som mulig. Hvis man går inn døren til  Vet Sentrum på Hamar, kan man gå til høyre der venterommet, resepsjonen og behandlingsrommene er. Men går man til høyre, og gjennom en kort gang kommer man til et koselig lite rom. Der står det to sofaer og et lite bord. Det er puter i sofaen, og telys, en blomst og servietter på bordet. Her får dyreeiere ta en fint farvel, i rolige og koselige omgivelser.

I alle de årene vi har tatt farvel med hundene våre, sittende på kalde  golv, på sterile behandlingsrom, har vi aldri tenkt over at slik kan det altså gjøres.  Vi var fornøyde vi, så lenge vi kunne få ha hunden vår i fanget. Da vår gamle hund, Taco, måtte avlives, og Hamar Vet sentrum hadde vakt, var vi først litt skeptiske. Å avlive en elsket hund hos en fremmed dyrlege virket ikke særlig koselig. Nå er jeg glad for at det var akkurat de som hadde vakt, for avlivingen av vår gamle Taco var en av de fineste jeg har vært med på. Den rolige avslappende atmosfæren det lille rommet ga, var nok en stor del av det. Taco fikk sovne inn på fanget mitt mens jeg satt i den lille sofaen deres. Jeg vet ikke om han skjønte at han var hos dyrlegen en gang.

Det er selvsagt ikke alle dyreklinikker som har mulighet til å få til noe slik, men det skal kanskje ikke så mye tilretteligging til for å gjøre opplevelsen litt bedre for både folk og dyr? Bare det å slippe å gå igjennom et venterom fullt av folk på vei ut etterpå, vil nok mange sette pris på.

Alle hundeeiere som går og gruer seg til den dagen man må ta farvel, husk at det å ta din hund til dyrlegen for å avlive den, når du ser den ikke har glede av livet lenger, er den aller siste gode gjerningen du kommer til å gjøre for hunden din.

Tusen Takk til Vet Sentrum , for at jeg fikk lov til å komme og ta bilder, og ikke minst for omsorgen og den fine avslutningen på livet, som dere ga vår Taco.