Tinka sitt epilepsimonster

Jeg våkner av en altfor kjent dunkelyd. Det er lyden av Tinka sitt hode som dunker mot sengekanten. Jeg vet hva som skjer, og er med en gang lys våken. Jeg strekker meg ut av senga og løfter henne opp, og drar henne inntil meg. Bena hennes padler og hodet vingler. Monsteret hennes har kommet på besøk igjen. Jeg tar en rask titt på klokka. 5.30. Jeg legger ansiktet mitt mot snuten hennes, og jeg merker at til tross for krampene, føler hun seg tryggere nå. Hun prøver ikke lenger i redsel å holde hodet oppe. Hun vet at jeg er der for henne, jeg passer på. Hennes oppgave er  å takle monsteret. Vise at hun er sterkest, skremme det vekk! Jeg legger ansiktet mitt mot snuten hennes, og stryker henne på kinnet. Snakker til henne, forteller henne at hun er dyktig, at hun er modig. Jeg aner ikke hvilken kamp hun kjemper, jeg kan ikke vite. Slik ligger vi i hva som føles en evighet. Etterhvert roer krampene seg, bena padler ikke mer. Hun løfter hodet sitt, hun har fortsatt ikke helt kontroll over det, men det kommer seg. Tinka har alltid manglet ferdigheter i hundespråk. Blikkkontakt for henne betyr trygghet. Nå søker hun blikket mitt. Jeg søker hennes. For bekreftelse på at hun er kommet seirende tilbake til vår verden. Jeg ser inn i øynene på den modigste og tapreste  hunden jeg vet om. Jeg har mistet tellinga på hvor mange monstre hun har kjempet mot. Men jeg vet at hun har vunnet, hver eneste gang!

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

11 tanker om “Tinka sitt epilepsimonster

  1. Nå må jeg si det samme som du sa til meg om rottene – Tinka er heldig som har en eier som deg!! Det er tydelig å se hvor mye dere betyr for hverandre 🙂

  2. Huffda…stakkars Tinka 🙁
    Ble trist av å lese det hun må gå igjennom. Men jeg har veldig tro på skjebnen, så det er vel skjebnen som har gjort at hun er så heldig og har deg 🙂

    Er det ofte hun får anfall? Kan hun være alene, f.eks. om du skal i butikken, eller må det være noen som passer på henne?

    Nydelig dikt og bilde, tross omstendighetene 🙂

    • Tusen takk for varme ord!

      Gro: Tinka får anfall et par ganger i måneden nå. Jeg valgte selv å ta vekk den ene typen medisinen hun gikk på. Litt flere anfall, men alt i alt bedre livskvalitet.

      Anfallene kommer som regel når hun slapper godt av, eller sover, så hun kan godt sitte i bilen mens jeg handler. Hun har dog aldri lært seg å være hjemme alene pga dette. Nå er hun 9 år, så jeg tror nok at det er en av de tingene hun aldri vil lære. Det er ikke noe stort problem.

      Jeg har også veldig tro på skjebnen,særlig i Tinkas tilfelle. Jeg vet ikke om du har lest historien om hvordan hun ble min? Den står på «Oss borti svingen» siden oppe i menyen. Jeg skulle jo ikke ha en hund til. Jeg hadde jo lille Pia på 3 mndr. Men Tinka, eller skjebnen, hadde andre planer. Og det er jo veldig glad for! 🙂

  3. Ja, sant, Carina Josefine: tror skjebnen sendte oss Tinka-dyret.
    Vi har begge lært mye om hva som betyr noe i livet gjennom henne!

  4. Ja, sant, Carina Josefine: tror skjebnen sendte oss Tinka-dyret.
    Vi har begge lært mye om hva som betyr noe i livet gjennom henne!

  5. Tilbaketråkk: Purple Day, 26. mars 2011– For økt bevissthet rundt epilepsi | Borti svingen – Borti svingen

  6. Tilbaketråkk: Purple Day, 26. mars 2011– For økt bevissthet rundt epilepsi | Borti svingen – Borti svingen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge

Subscribe without commenting