Epilepsi hos hund: Iben Katrine og Lucy sin historie

Jeg vet at noen finner bloggen min ved å søke opp “Epilepsi hos hund”. Faktisk er dette noen av de mest brukte søkeordene som fører til at folk havner her. De som sitter og skriver inn disse ordene i Google er nok ofte folk som akkurat har sett hunden ha sitt første anfall, eller kanskje har de akkurat vært hos dyrlegen og fått diagnosen epilepsi på hunden sin? Nå sitter de kanskje med tanker som “Hva nå??”, “Hva vil dette si for livskvaliteten til hunden min?”, “Har den i det hele tatt noen fremtid?”. Dette var ting jeg selv satt og lurte på for 8 år siden, da Tinka fikk sin diagnose. Noe av det som hjalp meg mest, var å lese andres erfaringer, hvordan de opplevde den første tiden, og hvordan livet med en epi-hund egentlig var.

Jeg har sendt meldinger til noen folk jeg vet har epi-hunder og spurt om de vil bidra med sin historie. Sammen kan vi vise at epilepsi, er svært forskjellig fra hund til hund, ikke alle har samme type anfall, og ikke alle reagerer likt på alle typer medisiner. Det aller viktigste å vise folk som nettopp har fått diagnosen epilepsi på sin hund, er kanskje likevel at de er ikke alene.

Først hadde jeg tenkt å oversette “Tinka’s Story” til norsk, og legge den sammen med de andre historiene, i en og samme post.  Da jeg begynte med det, innså jeg at flere historier i samme post,  kan bli for mye å ta inn. Dessuten fortjener både hundene og menneskene som lever med dette, sin egen post, med deres historie. Dermed får det heller bli en liten “serie”. Etter min mening er dette et tema som er viktig, både for de som opplever å leve med dette, og for alle andre hundefolk, og da særlig oppdrettere. Det finnes desverre oppdrettere som fortsatt avler på hunder med denne sykdommen. Dessuten er det ikke få ganger jeg har hørt “Kan hunder få epilepsi??” Derfor har jeg ikke dårlig samvittighet for at dette blir et tema som går igjen en stund fremover.

Til dere jeg har sendt melding til, men som ikke har fått svart enda, og alle andre med epi-hunder: Jeg tar fortsatt imot deres historie, den kan være til stor hjelp og trøst for andre.

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

Først ut er historien om Lucy, skrevet av Iben Katrine Aasnes

 

Lucy er en Golden Retriever på snart fire år. Vi har vært sammen siden hun ble født av min andre hund,  Tussa.

Lucy er en veldig stille og forsiktig hund. Litt usikker av seg og veldig knyttet til meg. Jeg har aldri hatt et sterkere bånd til noen andre dyr.

 

Første gangen jeg skjønte at noe var “galt” med henne, var en dag for over to år siden da hun ikke ville spise middagen sin. Jeg ble ikke redd før hun nesten reiv ned hele kjøkkenet i noe som så ut som ufrivillig bevegelser og kramper. Hele kroppen hennes var stiv, og hun ble kastet rundt i rommet, og reiv ned alt hun kom over. Så datt hun sammen  og kastet opp.

Jeg bar henne ut i bilen og kjørte til veterinær umiddelbart. Jeg løp inn på veterinærkontoret og ropte om hjelp. Da jeg åpnet døra og skulle ta henne ut var hun helt fin… Det eneste de kunne sette fingeren på var at hun gikk litt ustøtt. Etter grundig undersøkelse ble det konkludert med at hun mest sannsynlig hadde spist noe giftig ute. Jeg var ikke fornøyd med den diagnosen, men Lucy var jo like fin igjen så jeg var først og fremst glad for det.

Den andre episoden skjedde en kveld jeg kom  hjem og forventet å finne to glade hunder rett innenfor døra. Men det sto bare  én der. Tussa skreik og peip og var meget urolig. Selvfølgelig skjønte jeg at noe var galt i og med at Lucy ikke kom for å ønske meg velkommen hjem. Jeg løp inn i stua og fant henne liggende rett ut på gulvet og så at hun kjempet med “noe”… Hun prøvde å reise seg, men greide ikke. Det var akkurat som om hun var delt på midten. Fra midt på ryggen og opp til hodet var hun “helt fin”, men nederste del av ryggen var stiv og ristet kraftig. Jeg satte meg ned ved siden av henne og tenkte at hun kom til å dø.

Jeg følte meg totalt hjelpesløs og visste at en veterinær ikke ville rekke fram i tide til å redde livet hennes. Hun var våken hele tiden, men var uklar og sløv.  Så oppdaget jeg en dam bre seg bak henne og utover gulvet. Da slo det meg at det måtte være et epileptisk anfall. Da ble jeg både redd og letta. Letta for at jeg visste at det var hjelp å få, redd fordi jeg visste det var en vanskelig sykdom. Jeg satt fortsatt på gulvet, klappet og snakket rolig med henne til hun klarte å reise seg på ustø bein, mens stakkars Tussa hylte fra kjøkkenet hvor hun var blitt stengt inne mens det hele sto på.

Neste dag besøkte vi veterinæren igjen. Det ble tatt blodprøver og røntgen av ryggen hennes for å utelukke andre ting. Veterinæren mente at det kunne dreie seg om Epilepsi, men det at det var vanskelig å diagnostisere det uten  at veterinæren hadde sett anfallet selv. Fikk beskjed om å filme evt. flere anfall.

Det skulle vise seg å ikke bli lett. Det kom ikke flere anfall. Jeg var glad for det, men samtidig redd, fordi jeg visste at NOE feilte henne, og at det kunne ramme henne når som helst.

 

Nesten et år seinere skjedde det.  Jeg og hundene slappet av i stua da Lucy plutselig reiste seg opp og satte seg rett foran meg. Hele kroppen ristet svakt og hun nikket unaturlig med hodet. Hun sleiket seg en del rundt munnen og  nærmest svaiet der hun satt. Jeg tok opp mobilen og begynte å filme. Helst ville jeg satt meg ned med henne og passet på, men jeg visste at det var avgjørende for oss å få denne hendelsen på film!

Etter hvert skled bakbeina hennes til hver sin side og hun datt sammen. Hun var hele tiden våken og virket veldig redd. Jeg snakket mye til henne  og prøvde å berolige både henne og meg. Hun så seg stadig bakover som om hun lurte på hvorfor bakparten var så rar. Lenge lå hun bare det og skalv. Hodet var hele tiden hevet, dette beroliget meg noe. Etter ca fem minutter begynte endelig halen å logre… Så reiste hun seg på litt ustø bein og anfallet var endelig over..

Jeg var ganske rask med å kontakte veterinæren påfølgende dag, for å vise filmen. De ville konkludere med Epilepsi, men ville først sende meg videre til Jeløya dyreklinikk for en grundig MR-undersøkelse.

Resultatet av denne undersøkelsen viste små arrvev i frontallappen i hjernen hennes. Dette styrket mistanken om at det var Epilepsi som feilte Lucy. Jeg ble frarådet å gi henne medisiner før anfallene var hyppigere enn seks i året. Jeg fikk dog med meg stikkpiller til å gi under anfall, noe det skulle vise seg at vi snart fikk bruk for.

Etter Lucys undersøkelse på Jeløya gikk det ikke lang tid før det kom et anfall til. Så enda et. Et kom  ute i slutten av januar i  25 minusgrader. Det var heldigvis et mildt anfall, som varte bare i en kort stund.

Jeg lagde en oversikt over hvert anfall, dato, klokkeslett og varighet. Om jeg hadde gitt henne Stesolid eller ikke. Jeg så at hun hadde et anfall ca hver andre uke, og da var det på tide å be om medisiner.

Lucy hadde sitt siste anfall (foreløpig) 25. mars og begynte på Fenemal 28. mars.

Da jeg hentet resepten  hos veterinæren fikk jeg høre at jeg måtte regne med at Lucy kom til å sove mye, kanskje være sløv og slapp, selv i våken tilstand. Dessuten hadde jeg lest veldig mange dårlige erfaringer fra andre. Veldig lite oppløftende, men vi måtte jo gi det en sjanse…?

Lucy har vært som før etter medisinstart. Hun har vært helt anfallsfri og symptomfri. Jeg har ikke registrert noen bivirkninger av medisinen.  Vi håper vi kan ha det sånn så lenge som mulig…

 

 

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

Tusen takk for at du delte Lucy sin historie! 🙂

 

Flere poster om Epilepsi hos hund, finner du oppe i menyen.