Her kommer fortsettelsen på «Hundene i mitt liv». Det første kapitelet finner du her.

I 1989 flyttet vi til Sørlandet, ikke så langt fra Grimstad. Det var her jeg underskrev min første kjøpekontrakt, det var her jeg ble kjent med de fire flotte Collietispene jeg husker fra min barndom, og det var her jeg for første gang (men langt fra siste) fikk oppleve å se et valpekull bli født, for så å knytte meg altfor mye til en av valpene…

For å ta opp tråden fra forrige kapitel starter jeg med et bilde av meg og Kompiz.

Her var jeg vel rundt 5 år, og Kompiz 3 år.

Omtrent på denne tiden kom også Sandie til oss.

Her er Sandie, som valp, sammen med meg og Kompiz (1989)

Sandie var hos oss i mange år, og ble selvsagt med på flyttelasset da vi flyttet til Hedmark.

Det neste bildet burde nok ventet til neste post, hvis jeg skulle hatt alle bildene kronologisk. Dere får bare prøve å følge med, og ikke dette helt av «lasset». Minner er vanskelig å skulle sortere…

Her er jeg nok rundt 12 år, sammen med Sandie

Da Sandie ble gammel fikk hun flytte til noen som kunne ha henne som «enehund», ettersom vi hadde ganske mange hunder den gangen. Jeg mener å huske at hun ble ganske gammel.

Neste hund som kom til oss var Zika. Hun var en nydelig tispe, som var helt fantastisk med oss i familien.

Her er Zika som unghund

Ettersom Zika ble eldre, begynte hun å mistrives i hundeflokken. Hun trivdes rett og slett ikke som «kennelhund». Hun stresset hele tiden, og hadde det ikke noe godt. Mamma forsøkte å omplassere henne, men det var heller ikke vellykket. Til slutt måtte Mamma ta den tunge avgjørelsen og la henne få slippe. Jeg husker at det var ikke så lett å akseptere den gangen. Jeg tror til og med Mamma hadde store problemer med å godta at det var eneste utvei.

Dette bildet av meg og Zika er tatt dagen før hun ble avlivet. Jeg husker at jeg hadde heklet to like vennskapsbånd. Det ene bandt jeg rundt labben hennes før vi dro fra dyrlegen, det andre bar jeg selv, lenge etter hun var borte.

Winnie kom til oss som voksen. Vi fikk ikke beholde henne så lenge, på grunn av eksplosiv magekreft, men likevel har jeg mange minner om henne.  Hun er til dags dato den eneste Blue Merle hunden jeg har hatt.

Min første utstilling. Gjett om jeg var stolt! (1990)

Den fjerde Collietispa vi hadde den gangen var Demi. Jeg fant ikke noe særlig med bilder av henne, men jeg husker henne veldig godt. Hun ble gammel hos oss.

Demi med et av valpekullene sine

Disse collietispene var ikke noe særlig glad i hverandre ettersom de ble eldre, så vi holdt dem atskilt. Jeg husker en gang som Sandie og Demi hadde brutt seg inn i hverandres hundegård og braket sammen. Jeg var alene hjemme og gikk i mellom dem for å forsøke å stoppe dem. Jeg fikk etterhvert dratt en av dem inn i en annen gård, men da var vi ganske så blodige alle tre. Det var jo ganske så store og sterke bikkjer, når de hisset seg opp slik, og blandet med spytt, så det jo sikkert enda verre ut enn det var.  Da Mamma kom hjem og jeg fikk fortsalt hva som skjedde, tok hun dem inn, sjekket begge tispene grundig, og stellte deres sår. Godt over en time senere legger hun merke til min blodige lyselilla pysjamas og spør «Er det bra med deg eller??». Det var det jo selvsagt, men jeg lærte jo ett og annet om prioriteringene i huset… (Til Mamma sitt forsvar skal det vel sies at hadde jeg blitt alvorlig bitt, så hadde jeg nok sagt i fra!)

Her har jeg deltatt på min første «lydighetskonkurranse» med lånt hund (1991)

Kompiz var en skikkelig guttegutt, som lett kunne finne på å yppe seg på andre hanhunder, han var derfor ikke så lett for meg å håndtere utenfor hjemmet. Mamma synes derfor at jeg burde få en litt mindre hund, som jeg lettere kunne håndtere, og ha med meg rundt omkring. Dagen jeg ble åtte år underskrev jeg min aller første kjøpekontrakt, og Kine ble min første hund som jeg liksom skulle ha ansvar for.

Her passer Mamma på at kontrakten blir riktig underskrevet

Kine 8 uker gammel

Kine var «den gangens Tinka», vi hang sammen stort sett hele tiden. Hvis klokken ble over 9 om kvelden, hoppet hun ut av hundegården og stakk av gårde for å finne meg, hvis jeg fortsatt var ute og lekte. Med Kine gikk jeg mitt første agilitykurs og tok mitt første bronsemerke i lydighet. To ganger Faktisk. Vi prøvde aldri sølvmerket. Kine døde 4 dager etter Tinka dukket opp hos oss, 3 dager før det ble avgjort at Tinka skulle bli hos meg. Kine er forresten moren til Hipsi (12) som er på sommerferie hos meg om dagen. Det kommer nok et par bilder av Kine i neste del også.

Blizzie var også en av Sheltietispene som kom til oss mens vi bodde på Sørlandet. Blizzi var en helt herlig hund.

Her er jeg på utstilling med Blizzi (1992)

Blizzie er Tinka sin tippoldemor. Vi fikk beholde henne til 2004/2005 (husker ikke eksakt).

Mens jeg var liten hadde Mamma sitt oppdrett blitt satt på vent, men nå tok hun det opp igjen. I hvert et kull som ble født plukket jeg ut en kosevalp som jeg ble ekstra glad i, og selvsagt hatet jeg Mamma like høyt hver gang de ble solgt. Det første kullet jeg fikk oppleve var etter Sandie, og kosevalpen var Siwert…

Her var Siwert knapt et døgn gammel

Siwert som halvstor valp. Han bodde en stund hos min søster, men ble etterhvert solgt.

I neste del skal jeg fortelle om flere kosevalper, og om den gangen Mamma byttet en av dem i svenske som ikke var pen en gang (da var jeg ikke blid!), samt om flere hunder som har betydd mye for meg. Det kan vel hende vi begynner å nærme oss noen av hundene dere kjenner fra bloggen allerede?