Her kommer fjerde, og foreløpig siste, del av serien om «Hundene i mitt liv». Kapitell 1-3 finner du her.

I denne delen vil flere hunder komme inn i livet mitt, noen planlagt, noen plutselig. Noen vil bare være en del av livet mitt for en kort stund, men likevel sette dype spor.  Dere vil se også se hunder dere kanskje allerede kjenner fra bloggen.

Dette kapitellet burde egentlig ha startet allerede 7.  januar 2002, da disse valpene ble født. Det visste vi ikke da.

Alle valpene i dette kullet ble solgt, og det var ikke noe mer spesielt med dette kullet, enn andre valpekull vi har hatt.

Vi skulle bare ha visst… Men det gjorde vi ikke, og derfor starter ikke denne delen av historien før i juni 2002, da en nydelig liten Sheltiefrøken ble født.

Kine begynte å bli gammel og syk. Vi visste at hun ikke hadde lenge igjen av livet. Vi hadde allerede bestilt time for avliving til henne flere ganger, og avbestillt igjen, da hun plutselig virket friskere. Det var på tide å begynne å tenke på en arvtager etter Kine, som kunne følge i hennes fotspor både i avlsammenheng, og som min hund.

Da Funny fikk valper, skulle vi beholde en valp selv. Dette ville jo da bli oldebarnet til Kine. Valget falt på en nydelig liten frøken som skulle bli min.

Valpen fikk navnet Pia, og er nok velkjent for de har fulgt bloggen min en stund. Pia skulle være min hund, slik Kine var.

Kine døde 11 september 2002. Hun ligger bak mange av tispene vi har, og har hatt.

Kine var min første egne hund, og jeg lærte mye av henne. Hun vil aldri bli glemt.

4 dager før Kine døde, kom det en skjør merkelig sak til oss. Da er vi tilbake til valpekullet som ble født 7. januar. En av disse valpene kom tilbake til oss da eieren ble allergisk, og ikke kunne ha henne lenger. Valpen var nå ni måneder gammel, og desverre svært skeptisk til fremmede folk og ukjente steder. Hun kom til oss i påvente av at Mamma skulle finne et nytt hjem til henne. Samme dag kom jeg ned til Mamma for å se på hunden.

Jeg slengte meg ned i en stol i stua, slik jeg vanligvis gjorde. Hunden så på meg, jeg så på henne – Noe skjedde mellom oss der og da. Det var den typen  følelse som ikke kan beskrives. Jeg fikk gåsehud og det var som om jeg allerede visste at nå skjedde det noe som ville forandre livet mitt. Uten at jeg hadde sagt et ord kom hunden og satte seg ned ved siden av meg, og ved min side har hun blitt siden.

Hunden het selvsagt Tinka. En uke etter hennes ankomst, på min bursdag, ble hun min. Det var ingen vei utenom. Det så til og med Mamma, som kjøpte henne til meg. Dette ble starten på et eventyr med mye morro, dramatikk, kjærlighet og lærdom.

Tinka i Spania

Som sagt var Tinka en veldig skeptisk hund. Jeg husker at vi måtte lukke henne vekk i en annen del av huset når vi fikk besøk. Hun ble bare så altfor redd til at hun kunne være der. Men ett sted kunne Tinka brillijere, og det var på agilitybanen!

Dette bildet er tatt kun få dager etter hun kom til oss:

Lille Pia på 3 mndr springer ved siden av

Vi begynte å trenge regelmessig to ganger i uka, og etterhvert begynnte vi å konkurrere. Tinka er kommet opp i klasse tre både i agility og hopp.

På dette bildet er Tinka ca 4 år. 

Her er en liten videosnutt av meg og tinka som går løp i Drammen i 2006

Jeg hadde nå en flott Sheltiegjeng på tre: Tinka, Taco og Pia.

Tinka viste tidlig at hun ikke var som alle andre…

Det hører med til historien at kattene Rufus og Junior også kom inn i livet mitt i 2002. Rufus i mars, Junior i Oktober.

Det skulle gå over to år før noen nye hunder klarte å snike seg inn i hjertet mitt. Denne gangen var det fire små Collievalper. De var desverre syke, og hele vinteren jeg hadde med dem, levde jeg i et slags vakum, hvor det var bare meg og valpene. Det var den tøffeste tiden i mitt liv, og jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg kom gjennom den i nogenlunde god behold. De lærte meg mye om min egen styrke, og dette har jeg klart å hente frem når jeg har følt at ting går i mot meg, og jeg føler at jeg ikke klarer mer. Da tenker jeg på Mini, kullsøsknene hennes, og den vinteren, og tenker at jeg har da klart meg gjennom verre ting før.

Jeg skal ikke skrive så mye om Mini, og de andre valpene her, men ønsker du å lese mer om disse valpene, og se en video jeg laget til minne om dem, kan du se på dette innlegget jeg skrev om Mini i november. Bilder av Mini har fortsatt hederplass i stua mi.

Etter Mini døde i april 2005 visste jeg rett og slett ikke hva jeg skulle gjøre med meg selv. Etter noen dager med tomhet begynte jeg, nærmest for å avreagere, å tenke på ny valp. Trangen etter å ha en valp var så veldig stor. Når jeg tenkte rasjonelt på saken, var det faktisk ingen dum idé. Om jeg noen gang skulle ha meg valp mens jeg fortsatt hadde Tinka, måtte det bli nå! Det var nå hun var vant til å «dele meg» med fire små valper, og sjansene for at hun ville godta én, var gode.

Jeg satte meg ned med hundebøker, og leste om flere forskjellige raser, blandt annet puddel, og en del andre småraser. Det endte med at vi 15. mai 2005 dro for å hente denne nydelige skapningen:

Frisbee, min aller første Bearded Collie

Han var så nydelig at både jeg og Mamma fikk tårer i øynene, «Var han virkelig vår??».

Noen flere valpebilder av gutten min (bare fordi han var slik en nydelig valp):

På bildet til høyre hadde han akkurat våknet fra narkosen etter navnlebrokkoperasjonen.

Her et et par fjasevideoer fra da Frisbee var unghund (videoene er desverre blitt lastet opp og ned så mye at kvaliteten ikke er så mye å skryte av)

Sommerfjasevideo med Tinka som gjør div. triks.

Vinterfjasevideo

Et par kosevalper må også nevnes! «Lille» var en bitteliten Sheltievalp som ble veldig glad i Frisbee. Frisbee var jo nesten bare valpen selv, men gjennom Lille lærte han hvordan han skulle omgås valper.

Lille og Frisbee 

Lille, som nå heter Birk, og familien hans, kan du lese mer om på bloggen til Kari. Jeg håper på et gjesteinnlegg om Lille om ikke så altfor lenge 🙂

Vinteren 2006/2007 hadde jeg på nytt collievalper gående vinteren igjennom. Disse var helt friske, og det gjorde meg godt å ta vare på friske valper.  Tre av valpene ble gående nesten hele vinteren, fordi jeg fant da ikke folk som var bra nok for dem! Hihi…

En av disse var Niquel. Jeg var så glad i Niquel. Han var, i mine øyne, den vakreste og snilleste av alle Collier i verden!

Video av Niquell, hans søster Novia, og hans bror Nago :

Slik så Niquel ut da jeg møtte han igjen litt over et år etter han dro fra oss:

 Jeg synes fortsatt han er den vakreste av dem alle!

Etter disse valpene tok det et par år før et nytt bikkjetroll kom inn i livet mitt.

Carlisha kom svevende våren 2010. Jeg visste aldri at vi manglet noe, men etter Carlisha kom har jeg jo skjønt at vi brude hatt en «jente-Frisbee» for lenge siden!

Her er det første bildet jeg tok av Isha-bikkja (som da het Carla)

Her viser Frisbee hvordan man tar et deilig gjørmespa!

Den aller siste hunden jeg vil nevne i denne serien om hundene i mitt liv, er en liten haleløs frøken. Hennes navn var Xotic. Hun fikk bare bli åtte uker gammel, men hver eneste sekund levde hun til det fulle!

Små poter, dype spor (Minnevideo om Xtotic her)

Jeg har felt noen tårer mens jeg har skrevet denne «serien» om hundene i mitt liv, men mest av alt har jeg koset meg med alle bildene, og alle minnene. Hver av disse hundene har en helt spesiell plass i hjertet mitt. Jeg håper dere lesere også har hatt av glede av å se noen av hundene som har betydd så mye for meg opp igjennom årene 🙂