Gjesteinnlegg: Når hunden blir blind, skrevet av Kari Bye

Jeg kjenner en bitteliten hund, som heter Birk. Jeg pleier å kalle han «Lille», for det var det han het, da han bodde her som liten valp. Denne bittelille, men veldig tapre, hunden, holder desverre på å miste synet. Han ser nå veldig dårlig, og vil snart bli helt blind. Heldigvis for «Lille» har han et menneske som vil gjøre alt hun kan, for at «Lille» skal ha det bra. Kari har lest, og lært seg mye om det å ha en blind hund. Jeg ble så imponert over alt det de får til sammen, at jeg spurte om Kari ville skrive et gjesteinnlegg til bloggen min.

 

Jeg håper, og tror, at dette kan være til inspirasjon for alle som selv har et dyr som krever litt ekstra omsorg.

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

Når hunden blir blind – Av Kari Bye

 

Jeg kommer aldri til å glemme den første dagen jeg så Lille, den bitte lille hårdotten på størrelse med en håndfull, som hoppet ut av døren sammen med en hel gjeng hunder som i forhold til han virket som kjemper. Og der, litt inne i gangen kunne jeg titte på en liten skikkelse som også hoppet ut. Nå kan det jo hende at minnet er litt annerledes enn det som virkelig gikk for seg for seks år siden, men jeg liker å tro det er korrekt.

Jeg var på utkikk etter hund, og Carina fra Sunborne Kennel hadde kontaktet meg angående en liten valp hun hadde fått tilbake. Jeg skulle jo ha stor hund, men Lille hadde bestemt at vi skulle bo sammen i stedet. Det liker jeg å tro, for jeg glemmer heller ikke at han travet rett bort, og opp i fanget mitt, og der sovnet han. Jeg var solgt. Jeg hadde aldri sett noe så vakkert som den lille Shetland Sheepdog valpen, og for en sjarmør han var.

Han flyttet med meg hjem til Oslo, og fulgte meg i tykt og tynt. Han var med på virkelig alt som gikk for seg, og lærte seg alle trikksene på valpekurset med en gang. Jeg husker jeg spurte hundetreneren en gang om han virkelig så når vi forsøkte kontakt. Han sa » Ja da Birk ser som bare det han». Jeg var ikke helt sikker, men jeg tenkte ikke så mye mer på det. Siden Lille var et litt uheldig vesen, og hadde noen problemer med knær, og det de trodde var en hjertefeil, så gikk synet litt i glemmeboken.

Lille hadde som alle, magiske ungdomsår, og har gått fra å være en røver til å bli en erverdig herre. Han er en av de som man ser for seg med hatt, en elegant stokk og en liten pipe. Vi bodde en periode på Frogner hvor Lille virkelig koste seg. Små utekafeer og en tur i Frognerparken etter frokost, det var vist virkelig ikke å forakte.

Men så begynnte han å ha noen rare episoder hvor han ville dunke inn i lyktestolper og andre gjennstander. Vi bare lo litt av det, og tøyset med at han sikkert så litt dårlig. Så begynnte han å ha problemer med å følge med på ballkasting, hans favorittaktivitet nummer en. Han ville springe som en gal og sirkle inn ballen i ekte gjeterstil, men så forsvant det sakte også. Da dyttet vi det under stolen ved å si at han er jo så lav, det må være det. Så nektet han å gå innerst på fortauet, og da var jeg gått tom for unnskyldninger. Jeg skylte litt på at det må være på grunn av skjelingen han har på det ene øyet. Men hvorfor gjør han det?

Som dere ser så var de tegnene der hele veien, mer og mer fremtredene. Mer og mer skremmende. Så kom Michael inn i livet vårt. På samme tid som Lille besteg Besseggen. Jeg har ikke ord når jeg ser tilbake. For en bragd av et så lite vesen med synsproblemer. Michael og Birk ble veldig gode venner.

 

 

Vi var ute og gikk en av våre sedvanlige turer nede på Grunerløkka. Vi står å titter på en liten hund som jager en sommerfugl. Plutselig så står temaet over meg igjen. Den andre hunden ser Lille og forsøker å få kontakt, Lille står med snuta i gresset i sin egen verden. Så kommer den helt bort og sniffer på han, Lille skvetter til. Damen spørr om Lille ser. Vi vet ikke hva vi skal svare. Vi er bare enige med hverandre at Lille skal til en spesialist og få sjekket synet.

Senere i uken ringer Michael meg og forteller at han har fått time til Lille. Jeg blir glad, redd og fortvilet. Men sier til meg selv at det er kjekt å få sett om den sjelingen kanskje er grunen til alt. Lilles onkel Bjørnar blir med oss til synslegen, og Lille må gå igjennom en haug med tester. Testene kommer ikke godt ut i det hele tatt, men han er en tapper liten herre, rister på pelsen og gjør så godt han kan. Lille er blind på det øyet han sjeler med, og har sterkt og svekket syn på det andre, og kommer til å bli helt blind.

Så hva gjør man da man får slike nyheter? Jo, først går man inn i en sorgperiode. Å få slike nyheter om sitt barn er for mange hjerteknusende, det var virkelig det for meg. Men det er viktig å huske på at i de fleste tilfeller har dette skjedd så sakte, og over så mange år, at hunden vender seg gradvis til det. Jeg vet fortsatt ikke hvordan han reagerer da han er et hundre prosent blind, men jeg vet at slik han er nå, er han seg selv til det fulle. Han lider ikke, han sørger ikke, han har akseptert at det er slik hans hver dag er, og tilpasser sin levnad ut i fra det. En hund som blir akutt blind derimot vil nok opplevde dette på en annen måte.

Etter en liten stund forsto jeg at dette kan ikke fortsette, hunder er veldig smarte og vil forstå at sorgen gjelder dem. Så man må være veldig forsiktig. De vil jo ikke forstå hva det er med dem som gjør deg så trist, så mitt råd er å gå videre til neste steg, nemlig det å finne løsninger, veldig raskt.

 

Det var det vi gjorde, vi gjorde en hel del research online, og satte i gang. I mange tilfeller vil det å la være å omøblere huset hele tiden, hjelpe mye. Vi ville at Lille skulle bli vant til sine omgivelser, og kjenne alle kriker og kroker ut og inn før, han mister synet helt. Han skal vite at sofaen står der, og forstå det da lyset har gått hos han. Bordet skal stå der, matskålen der. Så det gjelder å finne funksjonelle innredninger så fort som mulig, og la de være konstante.

Jeg vil også anbefale å bruke masse tid i nærområdet, utnytt parker til det fulle. La hunden bli kjent med parken og være trygg på at han kan orientere seg der. Dette har vi gjort med Lille, og han kjenner den som sin egen bukselomme, om han hadde hatt en. Husk at svaksynte og blinde hunder må passes på hele tiden. De kan bli desorienterte og rote seg bort lett, selv om de i utgangspunktet kjenner stedet.

Videre har vi funnet noen smarte løsninger med baller. Tiden er ikke omme for ballkasting selv om hunden ikke ser. Den har andre sanser som forhåpentligvis blomstrer som aldri før, mens synet svekkes. Lille har fått baller med små bjeller i, som gjør at han kan orientere seg etter de. Det er å anbefale og kaste ball på harde flater i slike tilfeller, siden gress demper lyd. Grusbaner er kjempefint til slikt. Det finnes også noen alternativer med suselyd og lignende, men jeg anbefaler å gjøre litt research om de. Vi har ikke prøvd de selv enda. Det er viktig å ikke kaste de for langt i begynnelsen og litt ned mot bakken. Man vil jo at hunden skal få tak i de raskt og ikke bli desorientert. Det hjelper på selv tilliten dems.

Relasjoner har vi vært veldig opptatt av også, for vi vil at han skal knytte tette relasjoner til både hunder og mennesker så lenge han faktisk ser. For med synet så forsvinner også en av de viktigste mulighetene hundene har til å lese andre kroppsspråk. Vi sliter litt med at Lille kan virke agresiv mot andre hunder, fordi han føler seg usikker på de. Hvis du vurderer en hund til, så er dette et godt tidspunkt å gjøre det på. Hunden kan fortsatt se litt, og vil nok enkelt godta en liten valp i en slik periode. Men da synet går helt, vil det nok være verre å godta en liten til.

Birk og Kolbein 

 

Videre vil det være viktig å huske at hunden din er forsatt en hund, den er ikke helt handikapped. Vår elsker enn så lenge å være med å sykle i skogen, den har jo både nese og ører, så følger man med litt fikser de det lett som bare det. Hvordan det blir når synet er helt borte finner vi jo ut da det gjelder, men vi håper han fortsatt vil være med. Han kan være med på byturer, kaste ball, sykle, dra leker og det som er, uansett.

Det gjelder å snu det til en utfordring, ikke siste skanse. Livet er ikke slutt selv om vennen din har mistet synet. Tvert i mot har deres reise til et tettere samhold så vidt begynt.

 

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

Tusen takk, igjen, Kari, for det varme og lærerike gjesteinnlegget!

Jeg har sagt det før, og sier det mer enn gjerne igjen: Lille har nok vært uheldig med mye, men han er verdens heldigste når det kommer til hvem som er mennesket hans! 🙂

Jeg ønsker dere masse lykke til videre, og håper jeg treffer dere begge igjen snart!

 

Hvis du ønsker å lese mer om livet til Lille, Kari og Kolbein, kan du klikke deg inn på bloggen deres.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

6 kommentarer til “Gjesteinnlegg: Når hunden blir blind, skrevet av Kari Bye”

  • Mamsen:

    Gjentar meg sjøl jeg også, CJ:
    ER SÅ LYKKELIG FOR AT DET NETTOPP ER KARI SOM ER LILLE SITT MENNESKE!
    Tenker mye på dem, og ønsker dem fortsatt mange lekende stunder.

  • Jeg vet at jeg kanskje ikke burde bli trist og få tårer i øynene av dette, for det er jo egentlig en solskinnshistorie som forteller om en glad hund og en eier som gjør det hun kan for at hunden hennes skal ha det så godt som overhode mulig.
    Min forrige hund begynte å få dårlig syn den siste tiden. Ikke noe alvorlig, men nok til at jeg begynte å forberede meg. Og jeg leste en del, og fant et tips om at jeg kunne gå med en liten bjelle på meg, sånn at han alltid visste hvor jeg var.
    Ønsker Lille alt godt!
    Kjersti postet nylig Noe riktig må vi ha gjortMy Profile

  • gro:

    Enig med Kjersti; en trist historie som likevel ikke er det! Kjempebra at Lille kom til Kari 🙂
    Veldig interessant lesning og også lærerikt.

    Oppdretteren vår hadde også en hund som var blind. Folk stusset da hun ville beholde den, men hunden er øyenstenen hennes. Hun har mange hunder, så de tar veldig hensyn til den blinde og «leder» henne i enkelte tilfeller. Hun har også utviklet de andre sansene sine mere, så når det kommer noen, hører hun det alltid først.

    Koselig å lese om dyr med handikap som får et godt liv tross omstendighetene.
    Lille var utrolig søt, med et nydelig ansikt.
    gro postet nylig KosestundMy Profile

  • Hei Carina…TUSEN TAKK for koselig hilsen på min hjemmeside 😉
    Du har en utrolig herlig blogg her, med mange interessante innlegg (temaer) og ikke minst: FLOTTE BILDER av dyra dine. Jeg er imponert 🙂 Kommer absolutt til å fölge deg videre.
    Fin og lärerik historie om söte Lille…man blir varm om hjärtet…Trivelig helg önskes deg og dine!

  • Kari:

    Tusen takk for at du postet vår historie Carina, det setter vi pris på. Å få fokus på forskjellige tilstander som kan ramme våre firbeinte tror jeg er viktig. Mange forstår jo ikke dette med at våre søte små kjæledyr er vesen akkurat som oss, som kan få både tannpine, depresjoner, synsproblemer, epilepsi etc. De kan jo også slite med angst for dit og datt, hverdags stress og hva som helst. De lever jo livene sine med en hverdag på lik linje med oss. Kanskje ikke helt på samme måte, men allikevel blir det jo nesten adopsjon da man tar i mot en firbeint med åpne armer inn i familien.
    De fortjener det aller beste disse flotte vesnene 🙂

    Kolbein og Birk hilser 🙂
    Kari postet nylig Video av Kolbein som hjernetrimmerMy Profile

  • […] Denne uken har vi hatt besøk av verdenst søteste lille Lille. Han heter jo egentlig Birk nå, men da han var liten, og bodde hos oss, het han Lille. Derfor vil han alltid være «vår Lille». Noen av dere husker han kanskje fra Kari sitt gjesteinnlegg om når hunden blir blind. […]

Legg igjen en kommentar

CommentLuv badge

Subscribe without commenting

Facebook

Kontakt

Send en epost til bortisvingen@gmail.com eller bruk kontaktskjemaet
ommeg3

Hundetrener

Arkiv

Sgeh

Skandinavisk gruppe for etisk hundehold

Pass På Pus

Sponsorer

Tusen takk for at dere gjør det mulig for meg å holde konkurranser her på bloggen!

Bloglovin’

bloglovin

Instagram