At Lillepus og Chloe har hatt magetrøbbel siden de var små, vet de fleste som leser bloggen min. Rett før vi flyttet inn i Mamma sitt hus for å passe hennes puser, mens hun tilbragte vinteren i Spania, hadde dog pusejentene vært bra i magen en god stund.

Mamma sine guttepuser derimot, hadde ikke hatt fin avføring i hele sitt liv, som Mamma hadde sett. De var da rundt ti måneder gamle. Jeg skulle jo ikke legge meg borti dette, det var hennes katter, og kattene virket friske nok. Med untak av avføringen, såklart.

Like etter vi flyttet inn, ble Lillepus dårlig i magen igjen. Guttepusene til Mamma ble selvsagt satt i karantene med en gang. Jeg var sikker på at de hadde smittet henne med noe.

Siden da har Lillepus sin mage vært ganke ustabil. Lillepus, og guttene, har blitt testet for alt man kan teste pusekatter for, men ingenting galt er blitt funnet. På guttene har vi i tillegg prøvd fórskifte, antibiotika, kortison, fiskediétt osv, alt uten resultater.

Dyrlegene mente også at det kunne ikke være tilfeldig at alle kattene i samme hus hadde diaré. Ja, utenom Chloe da. Lille frøkna som knapt kunne se på en tørrfórbit uten å bli dødssyk, for noen uker siden, imponerte hver gang hun gikk i kattekassa. Men det måtte jo ha en sammenheng? Det var bare det at ingen prøver viste noe galt, eller smittsomt, med noen av kattene.

En kveld hadde Lillepus diaré. Såpass ofte og ille, at jeg ble bekymret. Lillepus gjør det slik. Hun blir verre og verre til jeg tror jeg kommer til å dø av bekymring, før hun plutselig er bra igjen.

Jeg satt på rommet hennes og gråt store krokodilletårer, fordi det var så urettferdig at denne fantastiske lille pusen skulle være så syk i magen sin, og jeg var så frustrert fordi ingen fant ut hva det var. Midt på natten begynte jeg å vaske huset, og desinfisere kattekasser, matfat, og drikkeskåler. For det er jo ellers fint lite man får gjort midt på natten. Noe måtte jeg jo gjøre.

Omtrent klokken ett var jeg på badet for å fylle i nytt vann i vaskebøtta. Jeg stoppet tilfeldigvis og så meg i speilet. Som så mange ganger før, da jeg bodde i dette huset fast, la jeg merke til et grellt grønnskjær i håret mitt. Jeg ble irritert på meg selv fordi jeg ikke hadde husket at på grunn av for mye kobber i vannet, blir bleiket hår grønt når man dusjer her i huset.

«VISST F***«, utbrøt jeg høyt og tydelig for meg selv! «For mye kobber. I vannet. I DRIKKEVANNET«.

Jeg løp inn på stua.

google.com

Kobber i drikkevannet

BINGO! 

«Langvarig diare hos barn i en del tilfeller kan skyldes høye konsentrasjoner av kobber i drikkevannet.»

«Inntak av selv noen få milligram kobber kan medføre oppkast og diaré. Drikkevann forurenset med kobber fra vannrør kan forårsake diaré hos nyfødte og småbarn.»

Etter mere lesing fant jeg ut at dette kommer av at kobber irriterer slimhinnene i tarmveggen.

Kunne dette gjelde katter også?

Klokken to om morgenen dro vi hjem til huset borti svingen og fylte enogtjue liter vann på gamle Cola-flasker. Alle vannskåler, oppe og nede, samt drikkefontenen ble tømt, vasket, og fylt opp med rent «Borti Svingen»-vann.

Jeg har lært at cellene i tarmveggen fornyer seg raskt, og alle cellene ville være fornyet innen et par uker. Jeg regnet med at eventuelle resultater ville komme etter 3-4 uker.

Jeg innså selv at teorien min kanskje ikke var så troverdig. Samtidig ville så mange brikker falle på plass, dersom dette virket. For det første påstår Mamma at hun aldri hat hatt en katt med normal avføring, heller ikke Junior, da han bodde her. Jeg tror på henne, til tross for at Junior alltid har vært helt fin i magen, mens han har bodd hos meg. Det ville også forklart hvorfor bittelille skjøre Chloe, slapp unna. Hun drakk nemlig ikke vann… Hun fikk væsken hun trengte gjennom våtfór. Hun spiste jo kun det, og ikke tørrfór.

Lillepus ble bedre etter bare et par dager, men som sagt, det er slik Lillepus gjør det. Det var guttene som ville vise, om jeg var inne på noe, eller om dette var bare tull.

Etter halvannen uke sluttet guttene helt å bruke kassa. Dette var en stor forandring fra å plukke diaré ut av kassen både morgen og kveld. Jeg håpet jo at det var et godt tegn. At de nå var litt bedre i magen, slik at de klarte å holde seg til de kom ut. De foretrekker nemlig å gjøre sakene sine utendørs, de guttene. Det var jo litt irriterende at jeg da ikke fikk holdt øye med avføringen deres, men det var liksom ikke noe å gjøre med det.

Tre uker gikk. Jeg sjekket selvsagt kattedoen deres morgen og kveld. Plutselig en dag lå den der. Under et lite tårn av hvit kattesand! Helt perfekt var den! For sarte sjelers skyld, skal jeg ikke beskrive i detalj akkurat hvor perfekt den faktisk var, men den var feilfri!

Jeg utbrøt et lite «hoho», mens jeg forsiktig gravde litt mer med kattespaden. Ettersom perfeksjonen åpenbarte seg, satte jeg i et høylydt «MouhahahahahohohoHIHIHIHIIIII». Som en gal vitenskapsmann, som nettopp har hatt et gjennombrudd med et av sine tvilsomme eksperimenter.

Neste dag, samme perfekte funn i kassa!

Har jeg kanskje funnet en løsning for pusekattene?

Jeg tror nok ikke dette er hele løsningen. Det er klart at spesielt Lillepus har en veldig sensitiv mage. Det har kanskje guttene også. Men jeg tror, og håper, at jeg er inne på noe her. At for mye kobber i vannet faktisk kan irritere allerede sensitive tarmer nok til at kattene kan få såpass dårlig mage av det.

Jeg vil ihvertfall fortsette å hente vann hjemme, og sørge for at alle skåler, og fontener, som kattene har tilgang til, er fylt med dette. Så får tiden vise…

PS.

Beklager alt bajse-pratet, men det er faktisk en del av livet «Borti Svingen» det også …

PSS. 

Jeg har forresten kjøpt hårfarge, så jeg skal slippe å gå rundt med grønt hår.