For en ukes tid siden skrev jeg om at jeg hadde brukt et par dager på å tenke. Tenke masse! Og kommet frem til en avgjørelse jeg var veldig fornøyd med.

Det er snakk om en aldri så liten familieforøkelse. En liten gutt, som kom til verden 23. november 2011, og veide 102 gram da han ble født.

(Bildet er hentet fra Canis.no)

En liten pusegutt

Jeg skulle jo ikke ha flere katter nå. Chloe kom da Rufus ble borte, og med Lillepus ble det som det måtte bli. Dere kjenner jo historien hennes. Men så var det stop. Nå skulle jeg ikke ha flere katter…

For et par uker siden kom det en mail. Fra en katteoppdretter. Med et spørsmål. Et spørsmål som fikk hodet mitt til å jobbe overtid. «Ville jeg være fórvert for en av guttepusene i kullet hennes?».  Det er jo et slikt spørsmål som man har lyst til å svare ja til, med en gang! For det første er det en ære å bli spurt, og for det andre… Vel, du skjønner når du ser bildet!

Jeg ville dog ta meg tid til å tenke over saken. Jeg snakket med Mamma, og med kattemennesker, og med opdretter, skrev ned bekymringer, spørsmål, og ikke minst gode grunner til å si ja.

På «bekymrings- og spørsmålslisten» stod blandt annet hvordan det ville være å ha en fertil hankatt i hus. For fertil må han jo være dersom oppdretter skal få ha kull etter han. Jeg tenkte på markering, og ikke minst hvordan Junior ville reagere.

Så fort han har fått de kullene etter seg som oppdretter skal ha, kan han kastreres. Det er jo ikke sikkert han blir en slik pus som markerer i det hele tatt, men hvis han gjør det, så er det gode sjanser for at dette blir bedre når han kastreres.

Junior er jo kastrert, men veldig sikker på seg selv, og sin status som «sjefen sjøl». Han lar jo Lillepus herse med han, men jeg er sikker på at nøkkelordet her er «lar». Han lar henne få lov, nettopp fordi han er så sikker på seg selv. Jeg tenkte som så, at kanskje det ikke er så dumt å få denne kattepusen nå, mens Junior fortsatt ikke merker alderen. Atlså før han blir gammel, og svakere. Kanskje han da ikke vil være like selvsikker, og tolerant, som det han er nå.

Økonomisk sett, blir det jo mat, sand, og forsikring til en ekstra katt. Litt ekstra blir det jo, men jeg merker godt at utgiftene til kattemat har gått drastisk ned etter Chloe begynte å spise tørrfór. Tidligere kunne hun jo bare spise kyllingfilet og den dyreste hermetikken dyrlegen hadde. Uforutsette dyrlegeutgifter kan alltids komme, men det er en sjans jeg tar. Så lenge han er forsikret er det jo begrenset hvor dyrt et dyrlegebesøk kan bli.

På listen over gode grunner til å si ja, stod også verdien av å ha en oppdretter man stoler på, og som er villig til å lære bort. Når hun for eksempel tar med gutten min på utstilling, kan jeg følge med, og lære, fra sidelinjen, i stedet for lære meg alt på egenhånd.

Nå ser det også ut til at jeg blir gående hjemme en stund fremover av helsemessige årsaker. Dermed har jeg mye tid å bruke på dyrene. Noe som kan komme godt med, når man har småpuser i hus!

Ettersom dette, i likhet med pusefrøknene mine, blir en innepus, er det viktig at jeg har tid, og energi, til å gi han det han trenger av stimulans av hode og kropp. Innepuser er mer «jobb» enn utepuser. Nå får jeg mye gratis, av at kattene har hverandre. Leker, og klatremøbler har vi allerede. Etterhvert som Chloe og Lillepus har vokst opp som innepuser, har jeg lagt til meg vaner, hvor jeg tar med kattene ut i sele, bruker mye tid på dem innendørs, finner nye måte å aktivisere dem på osv. Og jeg koser meg med dette!

Da er det kanskje på tide å presentere gutten, som jeg tror flere av mine lesere vil dra kjensel på allerede. Dette blir nemlig ikke første gang han viser det søte fjeset sitt på en blogg.

Dette er da Dioz! En trøndergutt fra (N) Hakrilas Abyssineroppdrett. (hvor også bildet er lånt fra)

Dioz skal være hos oppdretter frem til midten av mars. Altså blir det en lang ventetid! Det forsåvidt greit at han ikke kommer før jeg og gjengen min har flyttet hjem igjen. Da blir det færre nye dyr å forholde seg til, og han slipper å bli kjent i Mamma sitt hus, før han så må flytte til et nytt hus.

Mens jeg venter, skal jeg lese mye mer om rasen, samt kose meg med bilder på Toril sin katteblogg!