Epilepsi hos hund: Tinka sin historie

Det siste året har jeg lagt ut andres historier, og erfaringer, rundt det å ha hund med epilepsi. Disse kan du finne under kategorien «Epilepsi hos hund«, sammen med flere relaterte bloggposter. Selvom de fleste som har fulgt bloggen min en stund har fått med seg at Tinka har epilepsi, og deler av hennes historie, har jeg aldri skrevet den i sin helhet. Jeg har jo tenkt at jeg skal gjøre det, men det er vanskelig å skulle summere opp 10 år i en liten bloggpost. Derfor har det ikke blitt noe av, ikke før nå.

 

 

Her kommer historien om Tinka og epilepsimonsteret:

 

 

Tinka kom til oss da hun var omtrent ni måneder. Hva som gjorde at akkurat hun, endte opp hos akkurat meg, kan dere lese mer om her. På det tidspunktet var Tinka en veldig skeptisk hund. Jeg husker at vi til og med måtte stenge henne vekk, når vi fikk besøk. Selvtilliten var lav, nå som hun hadde måttet forlate det eneste hjemme hun kunne huske. Vi startet å trene agility, bare for gøy, for å få opp selvtilliten hennes. Vi fikk også på henne litt mer vekt etter en kortisonkur. Hun ble tryggere, og mer robust, i både hodet og kroppen. Alt i alt gikk det veldig bra med Tinka, bortsett fra disse uforklarlige episodene hvor Tinka følte seg veldig uvel, kastet opp, og sjanglet.

I en periode trodde vi det var maten vi ga henne. Vi forsøkte med andre typer fór, og eksperimenterte med å gi både vått og tørt. Senere trodde vi det var magnesium-mangel, da hennes mor Cassie også hadde hatt lignende episoder, men hadde blitt bedre da hun fikk magnesiumtilskudd. Dette fungerte desverre ikke for Tinka. I stedet ble «anfallene» verre, og kom oftere,  ettersom tiden gikk. Vi bestemte oss for å få en skikkelig utredning på henne. Vår veterinær henviste oss til en dyktig dansk neurolig, som akkurat hadde begynt å jobbe på Veterinærhøgskolen.

Det var ikke bare Tinka som var litt pysete på den tiden. Derfor måtte ei som jobbet som dyrepleier på høgskolen møte oss på Kløfta. Der stoppet nemlig min komfortsone… Jeg kunne kjøre dit, men ikke lenger! Vanligvis får ikke eierne være med inn når dyrene skal utredes gjennom en hel dag, men heldigvis hadde Tinka sin faste dyrlege snakket med neurologen om akkurat dette, og jeg fikk være med. Neurologen utførte en rekke tester, blandt annet tester som gikk på forskjellige deler av hjernen. Elleve måneder etter Tinka først kom til oss, fikk hun diagnosen epilepsi.

Jeg var så redd og usikker på hva dette ville si for livskvaliteten til Tinka. Ville hun i det hele tatt leve noe særlig lenger? Neurlogen kunne naturlig nok ikke gi oss noen sikre svar. Det som dog brant seg fast i hodet mitt, var tallet åtte! Vi kunne hvertfall ikke regne med at hun ble eldre enn åtte år.

Tinka begynte på fenemal, og hadde da ikke anfall på hele ni måneder. Desverre begynte anfallene igjen, og da var det ikke bare snakk om sjangling og oppkast lenger. Hun mistet helt evnen til å gå, og til å holde hodet oppe, hun fikk kramper, særlig i nakken og bena, og hun tisset på seg. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg kom ned til Mamma (som bodde under meg), med Tinka i armene: «Nå dør hun!». Noen ganger hadde hun opp til 5-6 anfall i døgnet. Det var etter et slik døgn at hun startet på kaliumbromid i tillegg til fenemalen.

Jeg husker så godt de dyrlegebesøkene midt på natten, og hvordan vi ville ligge i senga, etter en søvnløs natt og tenke «Bare vi klarer å sove et par timer nå, så vil det kanskje slutte, og alt være normalt igjen når vi våkner».

Etterhvert ble det ganske tydelig at disse døgnene hvor hun fikk anfall etter anfall som oftest kom rett før løpetiden startet. Så fort løpetiden kom i gang, roet anfallene seg. Tinka ble derfor sterilisert i 2006. Å legge en epilepstisk hund i narkose kan være risikabelt. Derfor brukte dyrlegen lang tid på å forbrede seg. Det samme gjorde vi. Steriliseringen gikk heldigvis fint, og vi har hatt svært få døgn med mange anfall etter dette. Nå kommer det som regel bare ett eller to om gangen, når de først kommer.

 

Et par dager etter steriliseringen i 2006

 

Tinka begynte å få mye mageproblemer, og hun virket i perioder veldig sløv. Jeg tok derfor beslutningen om å kutte ut kaliumbromiden. Anfallene kom nok oftere, men alt i alt fikk jeg en mye friskere og mer oppvakt hund. Dette er en avgjørelse jeg aldri har angret på, selvom dette innebærer noen flere anfall i året.

Vi tok våre forhåndsregler. Vi hadde alarm på klokken ni, både morgen og kveld, for at Tinka skulle få medisinene sin punktlig. Tinka kunne aldri være alene, både tilfelle hun fikk anfall, og fordi å være alene medførte stress som igjen førte til anfall. Om natten lå hun på hodeputen min for at jeg skulle våkne dersom hun fikk anfall. Når jeg ser tilbake på disse årene, så ser jeg at det var da jeg fikk Tinka, at livet mitt sluttet å handle mest om meg selv. Nå handlet alt om Tinka.

Uansett hvor mye vi prøvde å late som om de ikke fantes, så var monsterne aldri langt unna. Vi visste aldri når det neste monsteret (anfallet), ville komme. Dette var en stor bleastning for meg å leve med, så knyttet som jeg er til Tinka. Jeg kan ikke beskrive hvor lettet og glad jeg var da jeg fant frem til Epil-K9 mail-listen i 2005. Denne listen består av mennesker som har/har hatt, eller vet spesielt mye om, hund med epilepsi. Rundt i hele verden satt det mennesker som hadde «mine» tanker, «mine» bekymringer, og «mine» følelser, som også hadde snudd livet på hodet på grunn av en epilepsihund. Å møte en genuin forståelse for noe jeg trodde jeg var alene om, betydde enormt. Disse menneskene visste jo virkelig hva jeg gikk gjennom, fordi de gikk gjennom det samme selv.

Jeg leste alt jeg kom over av informasjon, forskningsresultater, og erfaringer. Med mere kunskap, og med hvert monster Tinka bekjempet, følte jeg meg sikrere på meg selv, og på hvordan jeg skulle takle anfallene hennes, når de kom. Fra å være omtrent panisk, har vi nå kommet dithen at vi har rutiner på hvordan vi gjør det. Fra å lese om andres erfaring på Epil-K9 listen har jeg lært at man aldri garantere at «dette anfallet ikke blir slutten», men man kan heller ikke gå å tenke slik, da det er relativt få epi-hunder som faktisk dør under anfall.

 

For å se et av anfallene til Tinka, kan du klikke deg inn på dette innlegget.

 

Anfallene stabiliserte seg etterhvert på omtrent ett anfall, av middels styrke, i måneden. Jeg og Tinka har alltid levd livet, slik vi ville ha gjort det, om det ikke var for monsterne. Vi har vært i Spania sammen, på flere ferieturer i Norge, vi har vært med på alt vi vil være med på. Ingen monster skulle stoppe oss, nei! Vi har også trent agility i mange år, og kom opp i klasse tre. Kun én gang har hun fått anfall på stevne (og dette var jo såklart når det var NM… Men, men…).

 

Tinka kan hoppe strikk også, hun! 

 

Tinka ble ti år i januar. Hun har altså kommet seg godt over det «kristiske tallet» åtte, som brente seg fast i hodet mitt for ni år siden. Hun er til og med i veldig fin form!

For en stund siden deltok jeg på en undersøkelse for eiere av epilepsihunder om hvordan det var å leve med en epi-hund. Det var en av disse undersøkelsene hvor man skal sette et merke i boksen med svaret som du synes passer best. Jeg svarte så ærlig jeg kunne på alle spørsmålene: Jeg bekymrer meg  for min hunds fremtid i stor grad. Hunden kontrollerer min fritid i stor grad. Jeg legger opp livet mitt etter hunden i meget stor grad.  Jeg bekymrer meg for det økonomiske aspektet i stor grad. Slik fortsatte det over to hele A4 sider. Da jeg kom til siste spørsmål måtte jeg stoppe opp. Spørsmålet gikk ut på hvor mye alt dette plaget meg. Jeg tittet over til andre enden av sofaen. Der lå Tinka og lekte for seg selv med en av sine mange rosa baller. Jeg innså min egen galskap, da jeg med et lite smil om munnen, helt oppriktig, satte et kryss i boksen helt til venstre: «Ikke i det hele tatt«.

 

«Arkiv-foto»

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

16 kommentarer til “Epilepsi hos hund: Tinka sin historie”

Legg igjen en kommentar

CommentLuv badge

Subscribe without commenting

Facebook

Kontakt

Send en epost til bortisvingen@gmail.com eller bruk kontaktskjemaet
ommeg3

Hundetrener

Arkiv

Sgeh

Skandinavisk gruppe for etisk hundehold

Pass På Pus

Sponsorer

Tusen takk for at dere gjør det mulig for meg å holde konkurranser her på bloggen!

Bloglovin’

bloglovin

Instagram