Det finnes skyggesider Borti Svingen også – Noe jeg ikke er stolt av

Jeg får ofte kommentarer på at mitt dyrehold virker harmonisk, rolig og fint. Det synes jeg er koselig, for jeg faktisk veldig stolt av dyrene mine, og ikke minst hvor snille og gode de er med hverandre.

Men det har altså ikke vært bare harmoni Borti Svingen. Vi har hatt et kjempeproblem, som i det siste har eskalert, og blitt verre. Det er snakk om Carlisha, og hennes oppførsel under fóringstiden.

Dere som følger bloggen min vet at det finnes ikke noe vondt i Carlisha. Dere har sett bildene av hvor god hun er mot små kattunger, og ellers alle andre hun møter på. Dere kjenner henne som en lykkelig, vimsete og tvers gjennom snill Ishebikkje. Og slik er hun… Helt til det blir fóringstid. Da forsvinner den gode snille hunden min, og istedet kommer et monster av ei bikkje som jeg slett ikke kjenner, og som jeg absolutt ikke stoler på. Noen ganger har jeg vært redd henne selv.

Det er som en rullgardin går ned, bikkja blir helt borte for meg, hun blir anspent, og det virker som om hun knapt kjenner sitt eget navn. Kroppen dirrer, og hun knurrer og viser tenner. Det er jo tydelig at bikkja ikke egentlig er sint, men oppriktig redd for at hun ikke skal få beholde maten sin. Dette en oppførsel hun har vist helt siden hun kom til meg.

Jeg har prøvd det meste av tips og råd jeg har fått på hundeforum og av hundevenner.  Jeg har gjort mitt aller beste for at hun skal føle seg trygg, og for at fóringssituasjonen skal være så ryddig og rolig som mulig. Vi har prøvd med eget rom til henne, vi har prøvd med grinder mellom henne og de andre bikkjene, og vi har prøvd å la henne spise sammen med Tinka og Frisbee. Jeg har latt henne være i fred, og jeg har sittet sammen med henne. Ingenting har fungert. Bikkja har like fullt vært et monster.

Å ha godbitsøk ute i hagen, eller på stuegulvet, sammen med de andre, går helt greit. Å dele søsterlig når hun får en halv pølse, er også helt greit. Kattene utgjør for henne ingen trussel, så de har hun aldri reagert på. Jeg husker enda da bittelille Lillepus på fem uker kom seg gjennom grinda, og inn til monsteret som stod og voktet maten sin. «Nå smeller det», tenkte jeg, men Ishabikkja bare logret, og delte gjerne maten sin med kattungen.

De siste ukene synes jeg at hun har blitt verre. Kanskje er det bare det at jeg synes at vi skulle ha kommet over dette nå, eller det faktum at hun har flydd på Tinka to ganger, som gjør det. Jeg er aldri langt unna, så jeg har fått huket tak i henne hver gang, og den eneste skaden som har skjedd, er at Ishabikkja selv fikk seg en skramme på nesa. Tinka lar seg nemlig ikke hersje med. Men Tinka er liten i forhold til Ishabikkja, dessuten er Carlisha  så borte vekk under «rullgardina» si, at jeg har vært redd det bare er et spørsmål om tid før hun biter meg, eller enda verre: en av kattene.

Det må dessuten være helt forferdelig for Carlisha selv, at matsituasjonen er så skremmende og stressende. Hun bruker jo enormt lang tid på maten sin også, siden hun bruker så mye tid på å knurre, og stresse.

I noen perioder går det mye bedre enn i andre, men hun har aldri vært rolig og avslappet når hun spiser maten sin.

For ett par dager siden hadde Carlisha, som vanlig, nesten ikke begynt på maten sin, da hun hørte at Tinka og Frisbee i naborommet var ferdig. Da skrudde hun opp stressnivået, og ble stående og knurre. Carlisha spiser som regel alene i en krok på kjøkkenet, da jeg har funnet ut at dette fungerer best for henne. Jeg satt meg ned ved siden av henne, og prøvde å si navnet hennes, til ingen nytte. Jeg prøvde å snakke blidt til henne, og å snakke hardt til henne. Ingen respons. Av og til kan jeg få krøpet under rullgardinen, og få kontakt, dersom jeg stryker på henne. Det fungerte heller ikke. Carlisha bare stod der med stivt og tomt blikk, knurret og skalv. Ikke noe av distraksjoner fungerte. Bikkja var gått fullstendig i vranglås.

«Hva gjør jeg nå??», tenkte jeg. Ikke turte jeg å fjerne maten fra Carlisha, og ikke turte jeg å fjerne Carlisha fra maten.

Jeg var så frustrert og følte meg så hjelpesløs. Jeg hevet hånden, mine moralske sperrer fikk meg til å stoppe opp et tiendels sekund, før jeg gjorde det likevel. Jeg klappet til hunden min på kinnet.

Jeg har leid bikkjene mine i nakkeskinnet tidligere. Spesielt Beardisen må jeg noen ganger huke tak i, for å få  de inn i bilen, når de egentlig har helt andre planer… Så helt motstander av fysisk korrigerering er jeg ikke. Men å bruke fysisk straff på denne måten har aldri vært noe jeg har hverken trengt, eller vært tilhenger av.

Likevel endte jeg opp med å klappe til hunden min.

Ishabikkja slutta brått og knurre, og så på meg med store forvirra øyne. Aldri har jeg hatt så lyst til å løpe i kjøleskapet etter kokt skinke, snakke med min søteste stemme, og kose som jeg aldri har kost før. Jeg klarte likevel å tenke såpass klart at jeg kom frem til at bryter jeg sammen nå, så har det hvertfall vært til ingen nytte. «Spis maten din», sa jeg med så rolig stemme som jeg bare kunne. Til min store forbauselse spiste Ishabikkja opp resten av maten sin uten mere stress. Når hun var ferdig, var alt tilbake til normalt, for hennes del.

Selv ble jeg sittende på kjøkkengulvet og klappe til meg selv, på samme måte som jeg hadde gjort med Carlisha, for å finne ut hvor vondt det egentlig gjorde. Det var et klaps med flat hånd, et slikt man kjenner på kinnet i ett sekund eller to etterpå, før man ikke kjenner noe lenger. Så det var jo ikke hardt, men det er liksom ikke poenget. Ei heller hjalp det på samvittigheten min.

De to neste måltidene gikk rolig for seg, med kun små antydninger til knurring, som jeg raskt fikk hun bort fra, ved å snakke rolig og bestemt til henne.

Jeg har tenkt en del på episoden i ettertid. Kanskje trengte hun en støkk for å komme seg ut av den låste rullgardinsituasjonen hun var i? Jeg vet fortsatt ikke hva jeg kunne ha gjort anderledes, hva jeg burde ha gjort. Uansett er jeg veldig lei meg for at jeg endte opp med å ty til dette for å få kontroll på situasjonen.

For det er jo bare dårlig hundeeiere, som må bruke slike metoder for å takle bikkjene sine, ikke sant? Dette ble jo innprintet i de fleste som var i hundemiljøet og på hundeforum, da klikkertreningen var på sitt aller mest populære.

Du lurer kanskje på hvorfor jeg i det hele tatt forteller om dette. Jeg vil absolutt ikke oppfordre noen til å gjøre det jeg gjorde. Jeg tror rett og slett at jeg vil få frem at vi alle kan gjøre feil, og ting vi ikke er stolte av. Ettersom jeg har fått så mange positive kommentarer på hvordan jeg behandler dyrene mine, føler jeg at det er riktig av meg å fortelle om ting jeg ikke stolt av også.

Hvis du nå sitter og kribler i fingerne etter å fortelle meg hvor dum jeg var, og hvor dårlig samvittighet jeg burde ha, så kan jeg fortelle at du ville kastet bort tiden din. Dette vet jeg allerede.

 

 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

29 kommentarer til “Det finnes skyggesider Borti Svingen også – Noe jeg ikke er stolt av”

  • Mamsen:

    Hmmmm, dette gjorde jeg for over et år sida når dyret skulle spise sammen med alle mine i kennelhuset her…
    Og etter det har jeg aldri vært nødt til å korrigere Isha ved fòring her!!
    Men: Jeg går aldri unna unna fòringa når Ishabikkja spiser her.
    CJ: Jeg tror ærlig talt at detta dyret har trudd at hu kan gjøre hva hun vil hjemme …. «Mamsen min er så snill»..
    At du nå endelig ga henne klar beskjed om at dette ikke aksepteres er bra for dekk begge.
    Vondt for Isha at hun har dårlige erfaringer fra tidligere som får henne til å oppføre seg slik ved matfatet, men jeg tror faktisk at hvis du følger opp den helt klare linja så vil dette nå være over «Borti Svingen» også.
    OBS: Jeg mener heller ikke at fysisk avstraffelse er løsningen, men en klask på kinnet er mere enn nok!!!

  • olea:

    hei 🙂
    Selvfølgelig er det ikke bra å slå dyra, men jeg tror nok du gjorde det eneste riktige her. hadde du tatt bort maten eller tatt bort huden, kunne den ha reagert med å bite deg og det er jo ikke no bra. du fikk jo hunden ut at «dvala» og tilbake til verden. det var jo ikke slik at du slo den hardt og skada den. Kanskje det hjelper med et lite dytt neste gang, eller klappe den på ryggen( ikke stryke, men klappe) det er jo ikke vondt, men kan hende du får kontakt..?
    lykke til videre!
    klem 🙂

    P.S. soirer kattene dine kattegress? min vil ikke ha det. og jeg har hørt om andre som heller ikke vil ha det. men nå er pusen min en del ute, så han spiser vel kanskje no gress der.

  • tone lill nøstbekk:

    hej carina josefine, takk for flott innlegg og vet du hvad, du er ikke alene om å ha skyggesider for det har alle! jeg har drevet med trening af mishandlete dyr og du kan tru en har vært gjennom hele alfabetet når det gjelder hvad en skal gjøre for å få dyra ut af sine «rullegardiner». dette er ikke et lett tema og ikke et riktig fasit svar på nogen af dyrene alt er fra dyr til dyr. dette gjelder foresten mennesker oxo!
    nu har jeg ikke fulgt din blogg lenge så jeg vet ikke mye om denne hunden, har du hatt den siden valp? er det omplasseringshund?
    og har du prøvd dyrekomunikasjon? dette MÅ du prøve, dette gjorde jeg med harepus og fikk mange svar på hvorfor hun var som hun var og samtidig fikk hun hjelp af hun som snakket med harepus. så jeg vil råde dig til å kontakte en dyretolk!
    lykke til,til jere begge.

    klem tone lill

  • Irene:

    Nå har ikke jeg hund selv. Men meninger har jeg;-) Jeg synes utifra innlegget ditt, at du ikke slo hunden din. Du satte den på plass, det var ikke vold. Dyr er dyr. Og når det gjelder kustus, så må av og til må det brukes andre metoder enn på mennesker. Det trenger ikke å være vold av den grunn, eller kalles vold. Det er forskjell på slag for å gi smerte, kontra en smekk for å gi en beskjed. Jeg synes ikke du skal ha dårlig samvittighet. Det er nok mange hundeeiere rundt om som har måtte gjøre det samme som deg. Men slik samfunnet er nå, så har det på en måte blitt litt stigma rundt det. Så det er ikke ofte man hører om denne biten i en oppdragelse på dyr. Folk er redde, for en vet jo aldri når en blir sittende med beskyldninger og slikt. Lykke til videre med foringen. Jeg håper hunden nå roer seg ned med den biten:-))

    • Jeg har jo egentlig sperrer mot å bruke fysisk avstraffelse på dyr selv. Men det skjedde likevel. Og det er nok mye det at jeg liksom har satt min stolthet i å IKKE takle dyrene på en slik måte, som bidro til at jeg følte meg så elendig etterpå.
      Carina Josefine postet nylig De fineste pusegutta i verdenMy Profile

  • Jeg er heller ikke tilhenger av vold på noen som helst måte. Og jeg vil heller ikke påstå at du har brukt vold mot Carlisha. Du var i en fastlåst situasjon, og jeg tror at hvis du hadde tatt i henne på en måte hun har kjent før (f.eks. nakkeskinnet), kunne det ha smelt. Dette ble en helt ny opplevelse for henne, og derfor forsvant rullegardina.
    Ikke ha dårlig samvittighet. Kjære deg, det er så mange der ute som virkelig utøver vold mot dyra sine. Dette var en korreksjon, en irettesettelse, og det fungerte jo!
    Kjersti postet nylig Kakebakeren slår til igjen!My Profile

    • Jeg vet som sagt fortsatt ikke hva jeg kunne ha gjort anderledes der og da. Men jeg skulle ønske at vi hadde klart å stoppe det tidligere, før det gikk så langt at hun gikk helt i lås. Det er vel kanskje der de fleste «skulle ha/burde ha» tankene ligger.
      Carina Josefine postet nylig De fineste pusegutta i verdenMy Profile

  • Du har så absolutt ikke brukt vold mot Carlisha i det hele tatt slik jeg ser det, og jeg mener du gjorde det du måtte for å korrigere henne. Dette skal du ikke ha dårlig samvittighet for kjære deg! Kan være hun trengte litt mer fastere korrigering, og det hjalp for nettopp Carlisha. Er det noen som er kjempeflink med dyr så er det deg!

    Ønsker deg en kjempefin onsdagsettermiddag! 🙂

    Purr, purr fra Toril og kattene
    Toril postet nylig PRESENTASJON AV ALLE BILDENE SOM HAR VÆRT MED PÅ FOTOKONKURRANSEN!:)My Profile

    • Tusen takk for oppmuntrende kommentar.

      Det har nokk mye med prinsipper å gjøre også dette. At i tillegg til å faktisk gjøre noe fysisk mot bikkja, så gikk jeg jo i mot mine egne prinsipper. Og det er litt vanskelig å «komme over» sånn helt uten videre.
      Carina Josefine postet nylig De fineste pusegutta i verdenMy Profile

  • Christina Qvarnhagen:

    Jag tror att du gjorde helt rätt. Ibland måste man påminna om vem som är flockledare speciellt när man har flera hundar. Rangordningen är viktig för dem så att flocken kan överleva.
    Ha inte dåligt samvete lev «här och nu» för det gör flocken.
    Häls Kicki

  • Vil bare si at jeg synes du er tøff, som er ærlig. Og ikke bare er en medgangsblogger.
    Zebra postet nylig Dyreparken i Kristiansand BILDER! Oppdatert med flere bilder:)My Profile

  • Jeg er i utgangspunktet helt imot fysisk avstraffelse på dyr. Men ingen hunder er like, eller oppfører seg likt. Situasjoner kan oppstå, og noen ganger er fysisk avstraffelse det eneste riktige, og den eneste måten man kan vise hunden hva som er rett, eller hvem som er sjef.
    Og det er stor forskjell på å «ta» i hunden og å denge den.

    Klapset som Carlisha fikk tror jeg var glemt sekundet etterpå, det er ihvertfall ikke noe du skal ha dårlig samvittighet for.

    Dessuten tror jeg det er veldig greit når man blogger, uansett hva man blogger om at man viser at ikke alt er bare positivt hele tiden.

    Tror ikke du får en eneste negativ reaksjon på dette innlegget, for hva skulle du gjort annerledes? Å være redd i en slik situasjon er vondt, og du kunne ikke la det gå så langt at hun bet deg, da hadde problemet blitt utrolig mye større, og vanskeligere å ta tak i.
    Heidi postet nylig Det må da gå an å høre!!!My Profile

    • Jeg er også i mot det, og derfor ble det liksom ekstra vanskelig å takle at jeg tydde til dette. Fordi jeg gikk jo imot mine egne prinsipper. Prinsipper jeg har satt min stolthet i, hvis du skjønner hva jeg mener.

      Jeg vet fortsatt ikke hva jeg skulle ha gjort anderledes der og da, men jeg lurer jo på om dette kunne vært stoppet på en annen måte, om vi hadde funnet noe som fungerte tidligere.
      Carina Josefine postet nylig De fineste pusegutta i verdenMy Profile

  • Karine:

    Hei,
    Vet du – jeg syns ikke det du gjorde kommer inn under betegnelsen «slag
    «, akkurat……….. Tvert imot – jeg syns det var det mest fornuftige du kunne gjøre, etter å ha prøvd alt annet. Det er tydelig at hunden din lider ved hvert måltid – hun har det helt grusomt i sin trancelignende tilstand! Den lille klapsen du ga henne på kinnet, skjønte hun nok ikke hva var, engang – og å huske det som noe negativt /straff du gjorde mot henne, kommer hun derfor ikke til å gjøre. Derimot «kuttet» du en situasjonsutvikling som var på full gang, og kunne endt opp med både hyperventilering og verre, ettersom hun ikke selv klarer å stoppe stressutviklingen. Kanskje er det denne klapsen som blir hennes «medisin» mot måltidsblokkeringen – får henne ut av trancen…….

    • Jeg tror absolutt at disse problemene har vært aller verst for Carlisha selv. Fóringstiden har alltid vært stressende og slitsom for henne. Jeg håper at hun aldri går så til de grader i vranglås igjen, for det var slett ingen hyggelig opplevelse!
      Carina Josefine postet nylig De fineste pusegutta i verdenMy Profile

  • gro:

    Synes du har fått så mange fornuftige svar, og siden jeg ikke har noe å tilføye, så håper jeg samvittigheten din blir bedre og at du ikke grubler mere på det 🙂
    gro postet nylig Bad hair dayMy Profile

  • Kari:

    Et lite tips kan være å hånd mate henne en stund. Kolbein hadde samme problemet, og det hjalp veldig på han.
    Men nå har han også problemer med sjalusi. Tror kanskje han har opplevd noe vondt, for han får rullgardin helt plutselig ved tur gåing nå.

    • Håndmating har vi holdt på med mye. Av og til er det eneste måte å få i henne mat på. Men hun knurret jo like mye om jeg satt og håndmatet henne.

      Det err vondt med slike rullgardinbikkjer. Da er det bedre med en ulydig hund, som man likevel faktisk får kontakt med. Da kan man jo jobbe med problemet. Det er nesten klin umulig å jobbe med en hund som er så borte bak rullgardinene at den knapt vet at du finnes…
      Carina Josefine postet nylig De fineste pusegutta i verdenMy Profile

  • Jeg synes det er fint at du skriver, på en veldig god måte, det sikkert ganske mange opplever selv. Dette med å klappe til bikkja kan være ganske tabu å snakke om i mange sammenhenger, men utfra det du skriver, så virker det som om du faktisk og instintivt gjorde det riktige. Ikke å slå, men å korrigere hunden, sette henne på andre tanker, men en kjapp, fysisk korreks. Jeg sier ikke at det er greit å slå dyrene sine, på ingen måte, men å korrigere fysisk, synes jeg kan være i noen settinger ganske passende OG effektivt. Selvfølgelig, om man må gjenta en sånn type korreks hele tiden, så har man kanskje ikke gjort det helt riktige for det enkelte individet, men for noen hunder kan dette være en passende oppvekker. Tenk så hardt de kan finne på å ta hverandre. Sånn ellers så ville jeg bare oversett disse nykkene hennes så lenge hun befinner seg i en slags «blokkeringstilstand», det er ikke alltid så lett å nå inn dit, og har man planer om det, så bør man stå løpet ut, hvis ikke vil på en måte denne «sperringen» hos hunden gjerne blir forsterket ved at hun vet av erfaring at du gir opp? Hmm, det er sannelig ikke så godt å vite hva som er mest effektivt og etisk riktig. Man skal jo være komfortabel med sine egne valg også. Man kjenner jo sin egen hund best og det er lett å sitte på «utsiden» og gi råd… Håper selvfølgelig at det ordner seg for dere og det aldri, aldri skjer noe med verken deg eller de andre dyrene dine i forbindelse med dette ressursforsvaret eller hva man skal kalle det.

    Men én ting vil jeg si, og det er at jeg synes ikke på noen måte du var slem, urettferdig eller urimelig. Det høres ikke ut som hunden har fått men i det hele tatt, og jeg tror og mener du gjorde noe riktig 🙂
    Emilie postet nylig StillhetMy Profile

    • Heldigvis virker det ikke som Carlisha husker noe av det hele. Hun er ikke blitt usikker på meg, eller fått noen andre mén, som jeg kan se.

      Jeg har prøvd å overse henne, men hun går altså inn i en tilstand, og hun er så borte, at hun vet ikke om hun står slik i to minutter, eller to timer. Å ha en knurrende tikkende bombe i huset, med så mange andre dyr i samme hus, i flere timer, er ikke akktuelt. Det er bare ikke gjennomførbart, uten å risiko for alle andre som bor her.

      Det er veldig vanskelig, for ja, man skal jo være komfortabel med det man gjør. Nå håper jeg virkelig at hun ikke går helt i vranglås igjen! Når jeg først får kontakt med henne, så kommer vi oss gjennom måltidet.
      Carina Josefine postet nylig De fineste pusegutta i verdenMy Profile

  • Camilla Christensen:

    Så ærlig og blottet innlegg, jeg istemmer med alle andre her, dette var ikke vold mot din kjære..

    Takk for at du deler dette!

    *liker din blogg*

    Mjau fra Camilla, Rasmus & Solan

    • Tusen takk! Det var kanskje ikke vold, men det var like fullt noe som går mot mine prinsipper, og det jeg synes er riktig og greit. Nå har det jo gått en stund, så samvittigheten min har det mye bedre. Det blir jo likevel til at man grubler over hvordan man skulle ha taklet det.

      Koselig at du liker bloggen min 😀
      Carina Josefine postet nylig De fineste pusegutta i verdenMy Profile

  • Trultemor:

    Ei hundemamma eller ein flokkleder ville nok ha korrigert ungen sin eller flokkmedlemmet sitt på ein hardare måte enn du gjorde.

Legg igjen en kommentar

CommentLuv badge

Subscribe without commenting

Facebook

Kontakt

Send en epost til bortisvingen@gmail.com eller bruk kontaktskjemaet
ommeg3

Hundetrener

Arkiv

Sgeh

Skandinavisk gruppe for etisk hundehold

Pass På Pus

Sponsorer

Tusen takk for at dere gjør det mulig for meg å holde konkurranser her på bloggen!

Bloglovin’

bloglovin

Instagram