Tinka feirer nok et tiårsjubileum! Vi har jo alltid feiret 7. september, istedet for 7. januar, som er bursdagen hennes. Det er først de siste årene, at vi har begynt å betrakte hver bursdag som en seier, og dermed gjort litt ekstra ut av den dagen også. Men altså… 7. september 2002 kom Tinka til meg. Alt forandret seg den dagen. Plutselig og uventet.

Jeg har jo fortalt mye om hvordan det gikk til at Tinka endte opp her, og mye om mitt liv med henne. Derfor har jeg denne gangen bedt Mamma skrive en liten gjesteblogg om Tinka. Mamma har jo også vært involvert i Tinka sitt liv.

Vi fant ut at vi ikke hadde noe særlig bilder av Mamma og Tinka, men bilder må man jo ha når man skal gjesteblogge. Derfor tok jeg med begge to ut på fotoshoot!

Mamma forteller:

 ~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

For ca 10, 5 år siden hadde vi et sheltiekull som så helt normalt ut, dog var en av tispevalpene ganske stor. Heldigvis hadde vi ei dame på venteliste som ønsket seg en stor og robust sheltiefrøken. Slik havnet denne store valpen i Brumunddal og fikk navnet «Tinka». De første månedene fikk vi stadig oppdateringer om hvor snill hunden var, hvor høyt hun var elsket av alle, spesielt barnebarna. Vi følte oss trygge på at denne «Tinka» var kommet til riktig familie.

Helt til en dag da dama ringte og spurte om jeg kunne hjelpe til med å omplassere hunden, fordi hun hadde fått alvorlige astmaanfall av sin nye pelskledde venn. Jeg dro dit allerede samme dag, og fikk ved selvsyn se hvor uhyggelig et slik voldsomt astma-anfall kan være! Det ble til at jeg tok hunden med hjem. Stakkars hunden, ble tatt vekk fra alt som var kjent og kjært… Hun var ikke særlig komfortabel når vi kom hjem. Ville helst bare sitte ved sida av meg hele tida.

På daværende tidspunkt hadde vi noen valpekjøpere like i nærheten som var interessert i en litt voksen hund. Jeg ringte dem, og vi avtalte at de skulle komme neste dag for å hilse på dyret.

Da Carina samme dag kom fra skolen, kom hun som vanlig innom meg i 1. etasje før hun gikk opp til seg sjøl i andre etasje. Hunden satt fremdeles ved sida av meg, litt redd og skeptisk når døra gikk opp, og Carina kom inn og satte seg tvers over oss. Vi rakk ikke snakke så mye,  før jeg oppfattet en lada stemning i rommet. Det var faktisk der og da nesten ekkelt… Carina tittet på «Tinka»…. «Tinka» stirret på CJ noen sekunder…. Det skjedde noe der og da…. så gikk Tinka bort til Carina og satte seg ved hennes side. DER har hun vært siden!

Jeg har aldri angret et sekund på at jeg ringte opp til den familien. og måtte si: «Beklager, men den hunden blir her».  Hvor mye denne avgjørelsen skulle få og si for både meg og Carina, kunne jeg ikke ane den gangen.

Det tok faktisk lang tid, mye arbeid, mye kjærlighet og trygghet, før Tinka følte seg helt trygg. CJ begynte å trene agility med henne, dette elsket hun jo, men fremmede mensnesker ville hun helst ungå.

Jeg er jo egentlig bare BÆSSMOR til Tinka… men vi har opplevd så mye sammen… på godt og vondt.

Utrolig mange netter som CJ kom løpende ned til meg med Tinka i armene og skrek: «Tinka dør, Tinka dør» under hennes første år med epilepsi. Tinka døde ikke. Tvert imot lærte hun oss å leve i nuet, ta vare på den tida vi har. Ingen vet hvor lenge vi kan være her.

Etter som tida gikk, skjønte alle at dette var et helt spesielt dyr på mange måter. Ikke skulle hun være i hundegård, ikke ligge på golvet, men i senga… måtte alltid se CJ osv, osv. Selvfølgelig fikk hun mye særbehandling, da hun viste seg å ha epilepsi….  Vi var jo livredde for henne. Så da ble det bare slik da: Når jeg passet henne fikk hun egen rååååsa pute å ligge på ved siden av hodepute mi i senga, Tinka satt også gjerne ved bordet under måltider, satt i sele i bilen fordi hun ikke likte å være i bur, hun har egen godiskrukke på stuebordet osv. Joda… det ble bare sånn.

Tinka har jo opp gjennom åra vært en del sammen med meg også. Selvom jeg har bekymra meg utrolig mye pga denne hunden, har vi også gjort mye koselig sammen:

For noen år sida var faktisk Tinka villig til å starte agility sammen med meg som nybegynner. Vi gjorde en avtale om at hvis hun ikke sprang fra meg, så skulle det bli noe ekstra godt til kvelds. HUN holdt avtalen…. men alt ble bare tull når jeg midt i løpet ikke kunne finne hinder nr 8… Det var jo der under briefinga! Stakkars Tinka ble forvirra over min ubesluttsomhet, og da jeg ropte henne til meg med sinna-stemme fikk hun nok: Med stor bestemthet gikk hun ut av ringen.  Snille, gode hunden kom tilbake da jeg ba om unnskyldning for stemmebruken, og lovet at det ikke skulle gjenta seg…. så gikk vi resten av bana… og diska med glans!  Men nå må jeg ta med at hoppløpet senere på dagen gikk suuupert!

For en måned sida ble Tinka med meg på utstillingstur  fordi CJ skulle til Trondheim på katteutstilling.  Flottere selskapsdame kunne jo ikke sheltiegutta fått med seg. Vi hadde ei koselig helg hos familien på Geilo, Tinka er alltid snill og grei å ha med seg. Selvfølgelig tenker jeg alltid på om hun kan få anfall når CJ ikke er i nærheten, men jeg har også blitt litt flinkere med åra, til å ikke la engstelsen ødelegge for alle positive stunder jeg får sammen med denne sære, rare, store, spesielle, hengivne og høyt elskede hunden.

Jeg vet ikke mere hva jeg skal si om dette Tinka-dyret, bortsett fra at jeg vet at hverken jeg eller CJ noen gang vil oppleve maken til hund. Nå har Tinka akkurat vært til helsesjekk som ble bestått med glans…. Og jeg håper at vi får ha Tinka hos oss enda i mange år!

Jorun

 ~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Tenk at den dagen hvor jeg tilfeldigvis stakk innom Mamma for å se på den rare hunden, allerede er ti år siden! Og tenk at av alle de hundene som er innom Mamma, valper og voksne, har vi aldri fått for oss at vi skal beholde én av de. Men det gjorde vi den gangen. Enda dette dyret åpenbart aldri kunne brukes i avl eller utstilling, og enda vi akkurat hadde beholdt lille perfekte Pia. Å beholde akkurat den hunden, på det tidspunktet, var jo bare galskap, sånn i teorien.

Galskap, ja, men den beste avgjørelsen noen sinne, uten tvil