I dag har fått gjort mye, du! Vi stod opp altfor tidlig, og før klokken var 8.30 hadde vi badet Carlisha (må pynte seg til Frisbee kommer hjem, må vite), levert Dioz på Vet Sentrum for kastering, og jeg og Tinka hadde kommet oss ned til Domkirkeodden, hvor tiden endelig kunne få lov til å gå litt saktere.

Til tross for både vind og småregn, var det godt å komme seg ut i frisk luft, og bare rusle, småprate med Tinka, og prøve og roe nervene, som selvsagt var til stede. Jeg hadde jo akkurat levert babypusen min til operasjon!

«Life isn’t about waiting for the storm to pass… It’s about learning to dance in the rain»

Visst er det høst!

Omtrent klokken ti fikk jeg telefon fra dyrlegen om at alt hadde gått fint med Dioz sin operasjon. Han var noe groggy da jeg hentet han, men våken og svært bestemt på at han ikke skulle inn i buret. Han begynte å bli seg selv, med andre ord. Hovedgrunnen til at jeg valgte den klinikken, var nettopp at de bruker gassnarkose. Ved bruk av gassnarkose våkner dyrene mye raskere, og det skal visstnok være tryggere, og mer kontrollerbart, under selve operasjonen.

Chloe var litt bekymret for Dioz, før han begynte å røre på seg skikkelig

Vel hjemme har han for det meste mast etter mat, som han jo ikke kunne få med en gang. Han vil helst inn på rommet sitt, men det får han heller ikke. Der får jeg ikke forhindret at han hopper opp på steder han ikke burde hoppe opp. Han eier ikke helt begrep om hvor høyt han kan hoppe akurat nå. Han tror plutselig han kan hoppe to meter opp på bokhylla uten problemer, enda han aldri har gjort det tidligere.

Jeg prøver mitt beste å holde gutten varm og god, og i ro.

I morgen skal vi forsøke å ta hjem Frisbee. Sist tok vi han hjem for tidlig, og alt ble bare tull. Nå håper vi at løpetiden er over, på ordentlig. Spesielt jeg, Lillepus og Carlisha savner Frisbee’en vår.

Isha-bikkja stunder etter Frisbee’en sin:

Tatt med mobilkamera i dårlig lys, så dere får unskylde kvaliteten (eller mangel på så)