Vi har jo helt siden valpene til Ellie og Bølla ble født, tenkt å beholde én tric tispe fra hvert kull, og det er en stund siden vi bestemte oss for hvilke av tispene vi ville ha. Valpene er nå leveringsklare. På grunn av litt uventende hendeleser, som at Ellie kom tilbake og trengte ny fórvert, samt at vi har beholdt et par andre unge tisper de siste årene, som også har dratt til fórverter, har det rett og slett vært vanskelig å finne flere nye gode fórverter til begge disse små. Det kommer jo også ei lita frøken fra Spania om ikke så lenge.

Da det ringte noen for et par dager siden, som brått hadde mistet hunden sin, valgte vi å la de dem kjøpe en av disse to tric tispene vi egentlig hadde bestemt oss for å beholde selv. Hund måtte de jo ha, og vi hadde ikke flere valper igjen. Problemet var å velge hvilken av de to små jentene vi skulle beholde selv.

Mamma klarte ikke å velge, og overlot den vanskelige avgjørelsen til meg. Og den var virkelig vanskelig.

Begge valpene har et herlig gemytt, de er glade, sosiale og kontaktsøkende.Ved å gå ut i fra gemyttet, kunne man ikke velge den ene fremfor den andre.  Begge er flotte og lovende tispevalper både gemytt- og eksteriørmessig. Begge vil bli forholdsvis store tisper.

Ellie sin valp:

 Et alldeles herlig gemytt, med masse «guts». Hun blir nok den mest «jobbige» av de to, slik det ser ut i dag. Kompakt og fin i kroppen. Hun har dog hvite lårbuer. Det er ingen «big deal», men heller ikke noe man ønsker seg. Det er noe kjent og godt med uttrykket hennes…

Bølla sin valp:

Denne er 10 dager yngre enn den andre. Hun har også et nydelig uttrykk, og ser ut til å få et edlere hode enn Ellie sin valp. Det er jo ikke så dumt, hvis hun blir stor, vil et edlere hode få henne til å se mer feminin ut. Best vinklinger pr. i dag.

Fornuften min sa at valpen til Bølla, ville være det logiske valget, først og fremst på grunn av det edle hodet, og fordi Ellie sin valp har hvite lårbuer. Det var bare det at det ganske tidlig ble klart at hjertet mitt, hadde en «weak spot» for Ellie sin valp. Det er som sagt noe kjent, noe godt, over uttrykket hennes, som jeg ikke helt kan sette ord på.

Men er det nok til å gå stikk i mot hva hodet mitt sier da?

Noen timer, og en kjøretur, senere, hadde jeg kommet frem til at jo, slik måtte det bli. Hadde jeg gått i mot hva hjertet sa, ville jeg angret på det. Fornuften min svikter meg regelmessig, det har vel i grunn følelsene aldri gjort.

Ellie sin valp er Pia sitt barnebarn, og tipptippoldebarnet til min aller første egne Sheltie, «Kine». Hennes tippoldemor, Eni, het på papiret «Sunborne Keen Meen of O’Enik». Ettersom vi hadde bestemt oss for at navnet skulle begynne på K, falt navnevalget på KEENA. Dermed er den lille frøkna oppkalt etter både sin tippoldemor og sin tipptippoldemor, Kine.

Om hennes slektstre ubevisst hadde noe med valget mitt å gjøre, vet jeg helt ærlig ikke. Det var hvertfall ikke bevisst.

I dag har jeg hatt med lille Keena hjem, slik at hun skal få oppleve litt annet enn huset hun har vokst opp i. Det har vært stor stas for både meg og henne. Og bilder, det har vi tatt masse av!

Trygt og godt å gjemme seg litt i kofferten, og studere husets beboere

Nysgjerrig på kattene…

… og kattelekene

Lillepus synes det er best å passe godt på ballen sin

Tinka vil ikke låne bort bamsen…

Også har man så rare matskåler borti svingen!

Etterhvert roa lilletrollet seg på teppet mitt

Lillepus er selvoppnevnt barnevakt

Jeg har jo ikke hatt «enevalp» i huset  på 7 år! Kun passet valpekull hos Mamma. Så dette koser jeg meg med

Og bare sånn for å nevne det, så trenger vi altså fortsatt fórvert for denne lille frøkna. Bare ta kontakt om du vil høre mer om hva det går ut på