Tidligere denne uken døde en av hundene fra facebooksiden «Epilepsi hos hund«. Dette var en hund vi har fulgt lenge: oppturer og nedturer, gleder og sorger. Hun het Lizzie, og var en nydelig Border Collie, med masse livsglede, all den tid anfallene holdt seg borte.

På mandag fyller Tinka 11 år, mot alle odds.

Jeg har grått mye denne uken, og jeg vet ikke om det er mest over at menneskene til Lizzie aldri skal få oppleve flere av Lizzies bursdager, eller om det er av glede, fordi jeg får oppleve Tinka sin 11-årsdag. Sansynligvis er det blitt felt mange tårer over begge deler, og kanskje aller mest over hvor usansynlig urettferdig og uforutsigbar denne sykdommen er. Jeg tenker på alle hunder som må leve med den, og alle som ikke får leve på grunn av den.

Jeg leser innleggene Lizzie sitt menneske postet for et par måneder siden: Monsterbesøk etter monsterbesøk, flere om dagen. Jeg klarer ikke la være å tenke på at akkurat der var Tinka. Jeg husker utmattelsen, bekymringen, turene til dyrlegen midt på natten, og at jeg telte etthvert minutt som gikk uten et nytt anfall.  Jeg husker følelsen av hjelpløshet, og hvordan jeg ønsket så hardt at det gjorde vondt, at sykdommens uforutsigbarhet for en gangs skyld skulle virke til vår fordel. At det plutselig, uten noen åpenbar grunn, skulle snu og gå bedre. At det skulle bli levelig igjen. Sjansen var der. Den var bare ikke særlig stor.

Det er derfor ikke med uforbeholden glede at jeg planlegger Tinka sin 11-årsdag. Det er også med sorg over de hundene hvor epilepsiens tilfeldigheter slo andre veien, og med dyp takknemmlighet over tilfeldighetene som gjorde at Tinka er her. Det er alt det er – tilfeldigheter. Vi gjorde ikke noe riktig, Lizzie sine mennesker gjorde ikke noe feil. Det kunne like gjerne vært motsatt. Det er sykdommens uforutsigbarhet. Så skjørt kan livet med en epi-hund være.

Alle vet at når man ser et stjerneskudd, kan man ønske seg noe. Da jeg var liten fikk jeg høre at det gjelder også dersom man står under et tre hvor det sitter en dompap. Nå er det ikke ofte man ser ekte stjerneskudd, og det er nok ikke uten grunn at man kan ønske seg noe dersom man står under et tre med en dompap i. Dompapen har nemlig veldig lett for å fly sin vei når man kommer for nære. Jeg bestemte meg derfor for å slakke litt på kravene…

Hver gang jeg har sett noe blinke på nattehimmelen de siste ti årene, uansett hva det egentlig har vært som blinket, og hver gang jeg har sett en dompap, selv om jeg bare har sett den på avstand, har den samme tanken flydd gjennom hodet mitt «Jeg ønsker at Tinka skal få bli gammel». Også rister jeg litt på hodet, og ler litt av meg selv, for jeg er jo ikke overtroisk heller…

Det er jo opplest og vedtatt at det går bare ikke an å leve kun på luft og kjærlighet. Men jeg lurer nå på, jeg…

…Om jeg ikke har en hund som lever på stjerneskudd og dompaper…