Denne uken har vi hatt besøk av verdens søteste lille Lille. Han heter jo egentlig Birk nå, men da han var liten, og bodde hos oss, het han Lille. Derfor vil han alltid være «vår Lille». Noen av dere husker han kanskje fra Kari sitt gjesteinnlegg om når hunden blir blind.

Jeg har jo sett Lille flere ganger etter han flyttet, jeg er venn med han på facebook (for selvsagt har Birk sin egen facebookprofil), og jeg snakker med Kari, så jeg har jo hele tiden holdt meg oppdatert på hvordan Lille har det. Dette er dog første gangen jeg har passet han. Jeg gledet meg veldig til å få litt tid med Lillen vår, og bli kjent med han igjen, men jeg må innrømme at jeg var litt usikker også. Jeg har aldri passet en blind hund før. Skotti (broren til Lille) ser også veldig dårlig, men Lille ser nok bare skygger nå.

Jeg har jo hørt om at blinde hunder kan bli veldig skeptiske, nervøse, og i verste fall agressive. Vi var nok litt spente, både jeg og Mamma, da Lille kom inn i stua hos Mamma forrige søndag. Der krydde det av Sheltietisper, som alle ville lukte på og flørte med den kjekke lille karen. Det viste seg raskt at der fantes det ikke spor av redsel eller nervøsistet! Han flørtet villig med damene, med halen til værs, logrende.

Vi bestemte oss for at Lille skulle få bli med meg, Tinka og Pia hjem, mens Beardisen kunne være hos Mamma. Beardisen kan bli for mye for de aller fleste, så det skulle Lille slippe å forholde seg til, tenkte vi. Dermed fikk Lille kose seg med to fjasejenter.

Her i huset har det visst også sine fordeler å ikke kunne se. Det første som skjedde da vi kom inn hjemme, var selvsagt at Lillepus skulle vise Lille hvem som eier de beste liggeplassene i huset. Hun strammet seg opp, og prøvde å stirre Lille i senk, slik hun vanligvis gjør med nykomlinger som ikke har forstått at de ligger på Lillepus sin plass. De fleste flytter seg ganske raskt når den sorte lille panteren setter øynene i dem. Dette fikk jo ikke Lille med seg. Da Lille ikke flyttet seg, ble Lillepus først veldig rådløs. Jeg så at pusen ble forvirret. Så var det akkurat som om hun ble full av beundring av denne lille hunden som var sååå modig og ikke ga etter. Dermed bestemte Lillepus at Lille og henne var kompiser. Kompiser de spiser sammen, sover sammen, rusler rundt i huset sammen. Dette gjorde nok Lille litt forlegen…

Når Tinka og Pia er sammen, har de som regel bare øyne for hverandre. De fjaser, løper, ruller på gulvet, og tuller med hverandre. Jentene holdt på med sitt, mens Lille løp etter med leka si. Det virket som om han trodde at han var en stor del av leken deres, at de lekte med han. Sannheten var nok at mye av tiden enset de han ikke en gang, men det betyr jo ingenting, så lenge Lille følte at han var «festens midtpunkt».

Tinka var veldig vennlig mot Lille. Hun prøvde flere ganger å gi han baller og andre leker, men Lille ville helst bare leke med sin egen leke. Derfor var det jo ekstra stas når han fikk med en av jentene på drakamp!

Pia ble litt furt når Lille ikke lot henne vinne med en gang. Det brydde ikke Lille seg om. Det får da være måte på hvor gentleman man skal være, liksom!

Lykkeligere  og tryggere hund enn Lille skal man lete lenger ettter. Selv i et helt ukjent hus tok det han ikke mer enn et par timer for han å orientere seg, og begynne å leke. Det er helt tydelig at Kari og familien hennes har gjort en kjempejobb, og gitt Lille mye GOD bagasje! Til tross for mangel på syn, har han en herlig selvtillit. En skikkelig sprudlehund!

Takk for besøket, verdens søteste lille Lille! Du er alltid velkommen igjen! 🙂