Den første uka med rehabilitering på sykehuset er overstått! Jeg skal nok fortelle litt mer om det, når jeg er ferdig der. Nå er jeg veldig sliten, og ville bare gi et lite livstegn, og dele noen av bildene jeg har tatt de siste par ukene. Mange av disse har blitt lagt ut på facebooksiden vår, hvor jeg prøver å komme med bilder og oppdateringer litt oftere.

1. mai var det ikke noe opplegg på sykehuset, og jeg fikk derfor tilbringe dagen sammen med Tinka’en min! Jeg, Tinka, Pia, Mamma og Keena dro på tur til Helgøya, sammen med Norsk Collieklubb avd. Hedmark. Det var virkelig kos!

Tinka på stranda, Helgøya

Menneskene koste seg med muffins…

Tinka koste seg med ball…

Fine fine Keena (som fortatt trenger fórvert, fordi vi ikke ville selge henne til Belgia…)

Denne, og ca. 100 av vennene hans/hennes, koste seg i dammen ikke langt unna

LILLEPUS! Lillepus skal få sitt eget avsnitt. Hun har jo hatt bursdag, sånn omtrent 1. mai! Jeg har tenkt litt på hvor mange tilfeldigheter som skulle til for at hun endte opp her, og hvordan jeg nesten sendte henne vekk – TO ganger. Tenk hva jeg hadde gått glipp av, om ikke alt hadde gått akkurat som det gjorde! Jammen er jeg heldig 🙂

I Lillepus ser jeg mer omtanke og kjærlighet, enn det jeg trodde var mulig å se i en katt. Hun er så glad i familien sin. Hver morgen stryker hun seg inntil hver og en av oss, mens hun pludrer fornøyd. Hvis en av oss er redde, har vondt, eller er lei oss, er hun der med en gang. Hun ligger inntil, og trykker snuten sin mot oss, til hun ser at vi har det bra. Lillepus-trøst er godt.

Husker dere jeg fortalte om da jeg strakk ryggen? På vei ned i senga strakk jeg en ryggmuskel, og det gjorde j***** vondt. Jeg aua meg, og bannet nok ganske høylydt, for Chloe og Dioz løp sin vei, og bikkjene stirret på meg med store øyne. Jeg skulle til å godsnakke med dem og forklare at «jeg er ikke sint, det gjorde bare veldig vondt», da jeg hørte myke kattepoter i full galopp mot soverommet. Mens de andre løp sin vei, kom Lillepus løpende TIL meg. Uten å nøle hoppet hun opp i senga, satte seg rolig ned ved siden av meg, og trykket snuten sin mot kinnet mitt. Slik satt hun en god stund, før hun rygget et skritt eller to, og tittet granskende på meg. Hun var nok fornøyd med vel utført trøst, og løp tilbake til maten sin.

Lillepus kan også være streng! En dag stod Tinka og maste, sutret og var utålmodig, fordi hun visste vi skulle bort. Lillepus prøvde å trøste, prøvde å stryke seg inntil, nesekose, trøste… Tinka fortsatte å mase. Til slutt satte Lillepus seg rolig og behersket ned foran Tinka, før hun reiste seg opp, så hun satt bare på bakbeina. Klask-klask-klask! De sorte potene ga Tinka tre meget bestemte klask på kinnene. Tinka ble så forfjaset at hun slutta å sutre med en gang. Lillepus var fornøyd, og strøk seg inntil Tinka, før hun gikk for å spise opp maten sin.

Lillepus skjemmer oss bort med tilfeldige kjærtegn, og får meg til å le hver eneste dag. Hvis hun stjeler mat, spiser hun den ikke før hun har flyttet den bort til matlabyrinten sin. I dag fikk hun for eksempel tak i målebegeret hvor jeg hadde målt opp dagens porsjon til henne. Hun veltet ikke koppen, og kastet seg over maten, slik de fleste katter ville gjort. Før hun kastet seg over maten, måtte hun nemlig dytte koppen bort til matlabyrinten sin. Først da kunne hun ta for seg av «fangsten». Hun har tidligere stjålet både skinke og hundemat, som hun har gjort det samme med. Det er nå bare ett eksempel på mysteriet Lillepus.

Jeg er så glad for at jeg får være mennesket til slik en fantastisk pusekatt <3

Til slutt kommer noen «litt av hvert bilder» (og jeg som er nesten allergisk mot slike «hytt og pine – innlegg…», men det får gå…)

Frisbee-gutten

Isha-bikkja sier i fra at nå har hun ventet lenge nok på maten sin

Tinka i måneskinn

Chloe pynter seg til helgens utstilling