Påfyll for sjelen

Det blir jo så som så med blogginnlegg frem til jeg er ferdig på sykehuset, men litt livstegn nå og da, det vil jeg jo gi dere.

På sykehuset snakker de mye om smertemestring, og energiøkonimisering. En del av det å lære å leve med smerter, er jo nettopp det å finne ut av hva slags aktiviterer som gir en “påfyll”, og hva som tapper oss for energi. For meg er en av disse “påfyllsaktivitetene” stille og rolige kveldsturer. Forrige helg (før stranda ble liggende under vann), var jeg og Tinka på kveldstur nede ved Mjøsa, akkurat i det solen gikk ned.

 

 

 

 

 

 

 

Tinka har vært en del syk i det siste. At jeg er på sykehuset hjelper nok ikke. Derfor kommer jeg til å kjøre hjem hver dag, selvom jeg egentlig er innlagt. Hele hennes liv har hun vært min førsteprioritet, og slik skal det være til siste sekund. Nå har jeg vært sammen med henne noen dager, hun har fått antibiotika mot magekatarr, og har blitt mye bedre enn hun var da jeg først kom hjem. Jeg må jo innrømme at jeg stadig oftere tar meg selv i å forsøke å stoppe tiden, memorere hvordan hun ser ut og hvordan det føles å være sammen med henne akkurat i det øyeblikket. Dette gjemmer jeg i hjertet mitt.

 

Lillepus takker for alle ønsker om god bedring. De som følger facebooksiden vår, fikk for halvannen uke siden vite at Lillepusen hadde fått tannkjøttbetennelse. To dager tidligere spiste ikke Lillepus maten sin, og jeg ble bekymret. Dette var en lørdag. Mandag dro vi til dyrlegen, hvor vi fikk vite grunnen til at den ellers så matglade Lillepusen ikke hadde spist opp maten. Da fikk jeg helt vondt inni meg, tenk at hun hadde gått i minst to dager, med så vondt i munnen sin! Den kvelden dro jeg hjem fra sykehuset, for å være sammen med Lillepus, og for å trøste. Det tror jeg hun satte pris på.

 

 

Jeg var jo veldig redd for at Lillepus ikke skulle få i seg nok næring, ettersom hun ikke spiste noe særlig godt. Derfor lot jeg det stå mat fremme da jeg var borte. Apetitten til pusen forbedret seg veldig fort, og Lillepus viste meg konsekvensene da jeg kom hjem…

 

“Var visst ikke så lurt dette….”

 

Ettersom Dioz blandt annet har fått påvist allergi for husstøv, burde jeg jo tørke støv rimelig ofte. Nå som jeg har vært opptatt, synes han nok at jeg har latt det drøye for lenge…

 

“Vil man ha noe gjort, må man tydeligvis gjøre det selv!”

 

Avslutter med et bilde av en fortvilet Frisbee…

 

Det stod han, såvidt under låvetaket, og kom seg ikke inn igjen. Da hadde han jo blitt våt…