Skal livet bare gå videre? Sånn… helt uten videre?

Det er stille på bloggen nå for tiden. Jeg vil jo ikke at dette skal være en blogg man blir trist av å lese. Samtidig blir det feil å skulle poste blogginnlegg om alt annet, og late som om ingenting har skjedd. Da Tinka først ble borte, var jeg overasket over at jeg klarte å fungere. Jeg var faktisk bekymret for meg selv, og hvordan jeg ville takle det. Jeg var faktisk ikke så sikker på at livet ville gå videre, og at jeg ville klare å være oppegående igjen, noen gang. Så dramatisk ble det ikke. Helt siden det skjedde, har jeg gjort helt normale ting. Jeg koser og leker med kattene, går tur med hundene, spiser, handler, drar på besøk, og innimellom sover jeg faktisk godt også. Jeg gjør alt dette, som om ingenting har skjedd…

I begynnelsen var jeg lettet over at jeg klarte å fungere, til tross for at jeg har mistet en stor del av meg selv. Det er jo det jeg har. Ordet «jeg» forsvant for elleve år siden. Det ble erstattet med «vi». VI kommer på besøk, VI skal på butikken, VI skal legge oss, VI har hatt anfall. Jeg sier fortsatt «vi». Men nå er hverken jeg, eller de jeg snakker med, sikre på hvem «vi» egentlig er.  Er det jeg og beardisen? Eller er «vi» egentlig bare «jeg», som ikke klarer å forsone meg med at det ikke finnes noen «vi»?

For det er virkelig vanskelig. I elleve år har jeg vært Tinka sitt menneske. Jeg har vært mye annet også, men først og fremst, har jeg vært Tinka sitt menneske. Det er det jeg har prioritert, og det er det jeg har vært aller best til. Så fikk det så være at jeg ikke var like flink til alt annet. Det aller viktigste, DET var jeg hvertfall flink til. Tinka har aldri manglet noe som helst. Hun har aldri vært hjemme alene, jeg har aldri tatt et valg uten å tenke over hvordan det ville påvirke Tinka. Selvsagt har dette definert hvem jeg er. Eller var?

Det har gått nesten to måneder. Lettelsen over at jeg klarer å fungere, har blitt erstattet med frustrasjon over at jeg fungerer så godt som jeg gjør. Det synes absolutt idiotisk at livet skal gå videre, som om ingenting har hendt. Hjertet mitt står på stedet hvil. Det er derfor vanskelig å forholde seg til at resten av livet ikke gjør det. Det durer videre, mens jeg prøver å sakne farten.

Sånn innimellom må jeg rydde opp i rotet i veska mi. Rosa bajseposer som har sklidd ut av rullen, hundegodis som har falt ut av posen, ett og annet sjokoladepapir, ja slike ting som ender opp i en veske. Forrige uke var det på tide med en slik opprydning. Helt nederst fant jeg en boks med fenemal og en velbrukt rosa ball. To ting vi aldri dro hjemmefra uten. Ting jeg ikke trenger lenger, realistisk sett. Likevel la jeg både boksen, og ballen, tilbake i veska da jeg var ferdig med å rydde. Klart de skal ligge der.

Et lite bevis, utenfor mitt eget hjerte, som beviser for meg selv, at livet ikke har gått videre, helt uten å ta notis av det som har skjedd.

 

blogg1

 

Jeg har jo mye godt i livet mitt. Familie, venner og dyr. Av og til har jeg det så fint at jeg ikke tenker på Tinka på en stund. Da kommer frustrasjonen igjen.  Jeg har mistet halve meg selv, også sitter jeg her og har det fint? Skal jeg la livet lure meg til å gå videre? Sånn helt uten videre?

Jeg vet jo at det ikke er slik. Jeg vet jo, når jeg tenker logisk, at det er helt greit å ha det fint. Klart jeg ikke glemmer Tinka, selvom jeg har det fint noen timer. Hver eneste morgen ser jeg etter henne. Det har vært det aller første jeg har gjort når jeg har våknet, hver eneste dag, i elleve år. Det tar noen sekunder før jeg husker.

I en skuff på kontoret ligger halsbåndet hennes. Det fine rosa, med navnet hennes på. Der ligger også en konvolutt med litt pels jeg klippet av henne, før vi dro til Mamma for å møte dyrlegen. Jeg har ikke klart å åpne den skuffen etter hun ble borte. Det er jeg ikke klar for. Ikke enda.

Det høres kanskje veldig dumt ut, men det å skulle skrive på bloggen, legge ut bilder og hverdagshistorier som vitner om at livet går videre, det føles fortsatt vanskelig. Det skjer jo faktisk spennende og fine ting her hjemme også, og jeg vil jo gjerne dele dette med dere, slik jeg pleier å gjøre.

Bloggen min er jo også en del av livet mitt, og jeg håper, og tror, at jeg snart føler meg klar til å la bloggen få gå videre 🙂

 

Ett par gamle bilder dere kanskje, eller kanskje ikke, har sett av Tinka’n:

 

blogg1

Jeg og Tinka var i Spania på ferie sammen

 

bloggtnka

Burtrening: Her hadde jeg nok ikke gitt opp at Tinka kunne lære å sitte i bur.

 

bloggtnka2

Jeg husker ikke helt, men jeg tror vi gjorde narr av tøffe menn med tøffe hunder som visstnok trente IPO

 

 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

15 kommentarer til “Skal livet bare gå videre? Sånn… helt uten videre?”

  • Jeg vet det ikke hjelper det spor, men selv 5 år etter at Arkas sovnet inn har jeg fremdeles stunder hvor jeg ikke skjønner at jeg kan være glad for noe. Hjertet henger litt igjen i fortiden selv om både hode og kropp er med inn i fremtiden. Man VIL stoppe opp når man har mistet noen som var en så stor del av livet.
    Rett over pc-skjermen min ligger apportbukken til Arkas, den han hatet over alt på denne jord. Kobbelet jeg bruker daglig til Nairo var Arkas sitt. I en boks har jeg et par-tre av Arkas sine leker som ingen annen hund noen sinne kommer til å få. I den samme boksen har jeg valpehalsbåndet og -kobbelet til Arkas. Han var en enorm del av mitt liv, akkurat som Tinka var en enorm del av deg.
    Om det er riktig for deg å ha ballen og medisinene til Tinka i veska di, så skal det ligge der. Men husk at den dagen du føler deg klar for å legge de et annet sted, så betyr ikke det at du glemmer Tinka eller at du fjerner henne fra hjertet ditt. For hun er alltid med deg.
    Store og gode klemmer <3
    Kjersti postet nylig Uke 38 – Ukens utsiktMy Profile

    • Det hjelper faktisk litt. At noen der ute vet at selv når stormen har lagt seg, når de fleste har sluttet å spørre om hvordan det går, når mange forventer at man skal være over sorgen… Så er man ikke alltid det. Det er et kaos av tanker. Jeg er redd for å glemme, men det føles jo så nært. Jeg vil stoppe tiden, fordi hver dag er en dag lenger bort fra henne, samtidig som jeg liker å tro at hver dag er en dag nærmere dagen jeg ser henne igjen.

      Jeg trodde heller ikke jeg ville få et slik forhold til materielle ting. Hodet mitt sier at «de er jo bare ting». Hjertet er ikke enig. De er mer enn det.
      Carina Josefine postet nylig Valpetreff på Sunborne KennelMy Profile

  • Mamsen:

    Dette med «flertallsformen» gjør meg også litt forvirra til tider:
    Når jeg alltid har sagt «Jeg er så glad i DEKK», så har det sjølsagt vært deg og Tinka`n jeg har ment….. som du sier i 11 år.
    Når jeg sier det nå…. så er det jo fordi jeg mener det, men hvem er egentlig DEKK nå?
    Selvfølgelig er jeg glad i de andre dyra dine også…. men det blir liksom ikke DEKK.
    Hodet og hjertet våres vil nok bruke litt tid på dette…. og det er helt greit.

  • Liv Torhild Emberland:

    Kjære deg.
    Det er lov til å sørge……og det VIL ta lang tid å forstå at Tinka virkelig er borte. Du skal ikke føle noe på det der med at livet går videre….for selvsagt går livet videre, og det må det jo og….som regel har man noen som trenger en! Du har dine firbente venner som trenger mamma’n sin……<3 Men jeg forstår tanken din med at du føler at du liksom ikke skal ha "lov til å leve vanlig, la dagene gå". Jeg hadde det slik da jeg mistet pappa som 17-åring. Etter at han døde fikk jeg jo en stor sorg, men livet måtte uansett gå videre….men; hvis jeg var glad for noe, eller lo…ja da følte jeg meg liksom skyldig..?! Jeg kunne da vel ikke ha lov til å ha det slik jeg nå?! Vi mennesker er rare, vi tenker for mye ,rett og slett! Du skal leve livet ditt Carina, leve et vanlig liv, men ha lov til å savne Tinka så mye du vil og så lenge du vil. Men hun vil aldri forsvinne for deg vet du…hun vil ALLTID følge deg i hjertet ditt…..og være med deg på veien du går…..

    Takk for dine tanker du deler på denne flotte bloggen.

    Klemmer fra Liv Torhild <3<3<3 (smertekamp)

  • Kjempevakkert og nydelig innlegg <3 Sitter med tårene i øynene når jeg leser dette.

    Sørger selv over Svartfot etter at han døde i sommer 🙁 Har så kjempemange gode minner om hupusen, og jeg kommer aldri til å glemme den godpusen der <3

    Jeg synes jeg ser Svartfot for meg på plassen han pleide å sove, og jeg synes jeg hører lydene hans hele tiden.

    Huff! Det er så kjempetrist å miste et dyr man elsker av hele sitt hjerte <3 🙁

    Det er lov til å sørge kjære Carina, og tap av dyr er så smertelig vond 🙁

    Jeg tror Tinka alltid vil være der å passe på deg og de andre dyrene dine <3

    En stor trøsteklem fra Toril og kattene
    Toril postet nylig BILDER FRA SUNNMØRSKATTEN SIN UTSTILLING 07.09 – 08.09.2013! 🙂My Profile

  • Det er sånn sorg er. Ta vare på minnene.

    Jeg har fortsatt børsten til Mattis, perseren min som døde for 5 år siden, liggende fremme, og det til tross for at det er en børste beregna på langhårskatter. Mine nåværende katter er korthåra, alle som en. I mange år var det bare jeg og han. Børsten er på en måte en slags link til han, og jeg klarer hverken å kvitte meg den eller gjemme den bort.
    Ororina postet nylig Euphoria og «Lillebror»My Profile

    • Det er nok slik jeg har det med ballen, og medisinene. Halsbåndet har jeg ikke klart å se på enda. Jeg er bare ikke klar. Og jeg som trodde jeg ikke hadde et slikt forhold til materielle ting, jeg trodde mitt hjerte var veldig klar på at det verdslige, materielle, ikke har noe å gjøre med henne nå. Jeg tok visst feil.
      Carina Josefine postet nylig Valpetreff på Sunborne KennelMy Profile

  • deilignorsknaturvihar.blogg.no:

    flott innlegg.

  • VI I SORG- kito -streifi- flekkfia:

    en sorg kan vare noen dager , noen , månder og noen år. dette vet en ikke selv før en er inni sorgen selv så kan mennesker rundt dig si hva de måtte mene. dette er din sorg og savn og det tar den tiden det tar.
    vi sørger og har stort savn etter harepus fremdeles, og vi tenner lys fremdeles til henne.
    du er helt normal, carina josefine, ta den tiden du trenger og husk i sorg er det latter og glede også 🙂

  • Zebra:

    Og det er derfor jeg ikke klarer å blogge i det hele tatt.
    Og det var godt og skummelt å lese innlegget ditt, for akkurat sånn har jeg det også. Jeg er flaut, frustrert og skamfull over at jeg fungerer på visse plan, på andre plan fungere jeg ikke i det hele tatt. Stor klem til deg, føler sånn med deg.

Legg igjen en kommentar

CommentLuv badge

Subscribe without commenting

Facebook

Kontakt

Send en epost til bortisvingen@gmail.com eller bruk kontaktskjemaet
ommeg3

Hundetrener

Arkiv

Sgeh

Skandinavisk gruppe for etisk hundehold

Pass På Pus

Sponsorer

Tusen takk for at dere gjør det mulig for meg å holde konkurranser her på bloggen!

Bloglovin’

bloglovin

Instagram