Å leve UTEN «epilepsi hos hund»

Jeg brukte flere år på å lære meg å leve med epilepsi hos hunden min. Det tok lang tid før jeg følte meg komfortabel på hvordan jeg best kunne takle sykdommen og anfallene, praktisk og følelsesmessig. Jeg måtte venne meg til å leve med usikkerheten om når neste anfall ville komme, om hyppigheten av anfallene ville øke, eller om de ville komme sjeldnere.

Jeg har skrevet artikler tidligere, om det å lære seg å leve med epilepsi hos hund. Jeg ante ikke at det skulle være vanskelig å lære seg å leve uten.

Jeg har jo alltid vært åpen om Tinka sin epilepsi. Vi har jo også vært åpne om at hun kom fra eget oppdrett. Jeg begynte å skrive om Tinka sin epilepsi på nettet i 2006.

For meg var det to ting som særlig hjalp. Jeg leste alt jeg kom over, forum, nettsider, rapporter, veterinærtidsskrifter fra utlandet hvor epilepsi var tema. Jeg lagret et utall søk som jeg fikk på epost hver gang en ny side med søkeordene ble registrert. Det andre som hjalp meg enormt, var å bli kjent med andre i samme situasjon. Da opplevde jeg for første gang at det fantes mennesker over hele verden, som hadde snudd livet på hodet, på grunn av en epilepsi-hund. De hadde de samme tankene og følelsene som meg. De forstod jo akkurat hva jeg følte, uansett hvor klønete jeg uttryke meg. De bare visste.

Jeg er fortsatt medlem på alle sider og maillister, jeg ble medlem av, eller startet selv. Rett som det er, kommer det også meldinger og mailer fra folk som har lest om Tinka på bloggen. Det er tydelig at behovet for å snakke med noen i samme situasjon er stort. Det følte jo jeg også. Når jeg leser innlegg og mailer om lange netter med anfall etter anfall, henter hodet og kroppen min  frem følelser av hjelpesløshet, tanker om at «hvis vi bare kunne få sove nå, ville alt være tilbake til normalt i morgen». Man tørr nesten ikke håpe, men gjøre det likevel. Innestengt panikk. Må holde roen. Når morgenen kommer, kjennes natten surrealistisk. Natten var en helt annen verden. Skjedde det virkelig? Jeg leser om å våkne midt på natten av dunking, og jeg kan kjenne klumpen i brystet. Jeg kjenner lettelsen, når de skriver at at hunden bare drømte. Falsk alarm. Man puster ut, og smiler litt for seg selv. Jeg kan forstsatt ta og kjenne på usikkerheten ved å studere hvert minste skritt, hvert minste blikk. Går hun ustøtt? Sjangler hun? Ser hun klar ut i øynene? Er det noe på gang? Jeg vet hvor gjerne man vil ha svarene som ikke finnes. Kan hunden min bli gammel? Vil den ha et godt liv?

Jeg leser, og jeg er der. Følelsesmessig. Jeg er redd for at dette en dag vil være bare ord for meg. Ord, som beskriver situasjoner og følelser jeg ikke kan hente frem.

Hvordan kan jeg være der for mennesker som står midt oppi dette, dersom jeg ikke kan hente frem følelsene? Jeg kjenner at jeg distanserer meg, selvom jeg ikke vet om det er det jeg vil.

Jeg er SÅ takknemmelig for at Frisbee og Carlisha er friske. Jeg håper med hele mitt hjerte at de forblir friske livet ut. Det er likevel vanskelig å takle at ingen trenger omsorgen min lenger. Ikke slik Tinka gjorde. Tinka trengte MEG, ingen andre ville duge. Det kan jeg ikke si om noen av de andre dyrene mine.

Jeg var tunet inn på henne 24 timer i døgnet. Hvert skritt, hvert hopp, hvert blikk, ble observert i øyekroken, og analysert mer eller mindre ubevisst. Hvordan hadde hun det? Var hun påvirket av medisiner? Var det anfall i anmarsj? Var hun lykkelig? Uansett hva jeg planla, tenkte jeg gjennom hvordan Tinka ville takle det. Jeg var så tunet inn på henne, at jeg våknet om natten, gjerne ett par minutter før hun selv våknet av anfall.

Jeg er fortsatt tunet inn. Men det er ingen som sender signaler lenger.

Jeg har helt sikkert vært veldig dårlig til mye i livet. Akkurat å ta vare på Tinka, det var jeg god på. Jeg hadde kunskap, og magefølelsen satt akkurat der den trengte, for at jeg kunne ta beslutninger som føltes riktige for henne.

Å gi Tinka det aller beste livet hun kunne få, det ble livet. Det ble en så stor del av meg, av min identitet, at jeg føler en del på at jeg har mistet litt taket på hvem jeg egentlig er. Skal dette erstattes med noe annet? Skal den delen av meg som var helt dedikert til Tinka bare flakse rundt, helt uten mål og mening? Vanskelig å sette ord på.

Misforstå meg ikke. Aller mest savner jeg Tinka. Personligheten. Sjelen. Det klarer jeg ikke skrive om, knapt nok å snakke om.

Dette handler om et annet tomrom. Om det å plutselig leve uten epilepsi hos hund.

 

bloggtinka

Et av de aller siste bildene av Tinka og meg

 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

10 kommentarer til “Å leve UTEN «epilepsi hos hund»”

  • Liv Torhild Emberland:

    Kjære deg :))
    Jeg kan forstå følelsene du har nå. Du var som du selv sier så tunet med Tinka, alltid beredt til å hjelpe henne hvis et anfall skulle komme. Og det at du kunne våkne bare minutter før et anfall kom sier mye om dere 2. Dere hadde et sjeldent samspill…. Og jeg er så sikker på at Tinka aldri ble redd når anfallene kom, for hun visste hun kunne støtte seg til DEG!
    Det at du lærte deg så mye om epilepsi er flott gjort . Mange som får epilepsi på dyrene sine er ikke flinke til å sette seg inn i situasjonen….ja, jeg har t.o.m hørt om mennesker som avliver dyret med en gang diagnosen er satt,,,,fordi de vel tror det blir ekstra arbeid med de da??? Ikke vet jeg hva som gjør slike valg…..
    Jeg skjønner på deg at det fortsatt er like tungt å snakke om Tinka. Det var nok «hjertebarnet» ditt det….. Du skal ihvertfall vite at DU gjorde hennes liv så verdifullt og godt, selv med den alvorlige diagnosen.

    Klem <3<3<3

    • Altfor mange hunder er blitt avlivet uten at de har blitt gitt en fair sjans. Av og til blir anfallene for mye, og det finnes ingen annen human løsning, men det finnes så mye hjelp å få, at jeg synes det er veldig synd å ikke prøve. Dette vet jo ikke «hvermansen», når de først får diagnosen på hunden sin, og er dermed prisgitt dyrlegens anbefaling. Heller ikke dyrleger er like godt oppdaterte på alt. Derfor synes jeg det er viktig at man undersøker litt selv. Jeg har prøvd å ha det grunnleggende av info tilgjengelig på nettet, på norsk, for de som er i en slik situasjon. Det gir mye å snakke med mennesker i samme situasjon. Derfor har jo også epilepsi-siden på facebook.

      Tusen takk for gode trøstende ord. Det betyr mye for meg <3
      Carina Josefine postet nylig En skikkelig fin helgMy Profile

  • Mamsen:

    Så ble det noen tårer på morran.
    Det er så sårt å lese det du skriver. Jeg tenker på Tinka hver eneste dag, savner henne.
    Men samtidig unner jeg deg at du kan prøve å finne ut hvordan du nå kan leve et «normalt hundeliv».
    Ingen kan noengang erstatte Tinka for deg… ikke for meg heller, hun vil for alltid ha en stor plass i hjertene våre som ingen kan overta.
    Men jeg vet at du har et stort hjerte som helt sikkert har plass til en ny hjertevenn om det skulle bli slik. 😉
    Det lar seg fint gjøre å se framover selvom man ikke makter å legge bak seg det som har vært.
    Mandagsklem til hele gjengen «Borti Svingen»!

    • Joda, alle snakker så varmt om det ha bare friske hunder. Og jeg er jo hjertens enig. Friske bikkjer er det viktigste av alt. Likevel er det så merkelig tomt i «omsorgsdelen» min. Det er bare stille på kanalen jeg er tunet inn på. Det er rart.

      Men ja, hjerterom, det har vi plenty av ! Se fremover gjør jeg også, selvom en del av meg henger igjen.
      Carina Josefine postet nylig En skikkelig fin helgMy Profile

  • Det er ikke til å unngå at tårene hagler når jeg leser tankene dine. Jeg har skrevet og skrevet om mine kjære, men så slettet jeg det igjen. Jeg klarer visst ikke å uttrykke hvordan jeg vet hva du føler.

    Jeg ønsker av hele mitt hjerte at din evne til å gå så inn i Tinka sin verden etter hvert også føles som den gave det er å kunne tune seg slik inn på noen. Uten så mye sorg. Det kommer til å komme flere du føler deg helt ett med. Med andre behov i andre situasjoner. Ingen kommer til å være som hverandre. Og Tinka kommer til å være den første – din styrke, slik du var hennes.

    Stor, stor klem.
    Kari Viken Olsen postet nylig Kosetid på kjøkkengulvetMy Profile

    • Dette innlegget ble påbegynt for flere uker siden. Lagret, tatt frem igjen, redigert, lagret, og tatt frem igjen. Det er vanskelig å skulle få det man føler, ut på en forståelig måte. Det betyr mye, man vil ikke bli misforstått. Man vil ikke oppfattes som for dramatisk men man vil jo få frem hvor «big deal» det er. Veldig vanskelig.

      Jeg håper jeg kommer dit. Slik du beskriver. At jeg vil føle det slik. Det er nok en prosess, en lang vei å gå, som bare såvidt har startet for meg. Mye å bearbeide. Glemme vil jeg aldri.

      Takk <3
      Carina Josefine postet nylig En skikkelig fin helgMy Profile

  • Anne Skjerven:

    Du uttrykker dine tanker og følelser så bra, og jeg kjenner igjen meg. Denne sorgen er kjærlighetssorg. Din mest elskede venn er borte, en som du gav alt, og som besvarte din omsorg og kjente dine gode følelser. Det blir bare en stor og tung følelse av tomhet man sitter igjen med. En følelse av å sveve rundt, uten noe fast holdepunkt for sjelen. Å finne noe nytt å tune in seg på vil ta tid. Hold hjertet åpent ( noe du helt sikkert gjør), til tross for sorgen.

    • Nå summerte du opp veldig mye av det jeg prøver å forklare i den ene setningen…

      «En følelse av å sveve rundt, uten noe fast holdepunkt for sjelen».

      Takk for fine ord <3 En brikke falt på plass, når du ordla mine følelser så godt. Akkurat slik er det.
      Carina Josefine postet nylig En skikkelig fin helgMy Profile

  • Du er så god til å sette ord på tanker som jeg og mange andre med meg har. Føler så med deg, for jeg føler det slik jeg også. Takk for at du er så flink til å sette ord på følelsene dine, så jeg også får ord på hva jeg tenker og mener. Takk.
    Prima postet nylig Litt fra de siste ukeneMy Profile

Legg igjen en kommentar

CommentLuv badge

Subscribe without commenting

Facebook

Kontakt

Send en epost til bortisvingen@gmail.com eller bruk kontaktskjemaet
ommeg3

Hundetrener

Arkiv

Sgeh

Skandinavisk gruppe for etisk hundehold

Pass På Pus

Sponsorer

Tusen takk for at dere gjør det mulig for meg å holde konkurranser her på bloggen!

Bloglovin’

bloglovin

Instagram