Pia – Dilemma, operasjon og tiden etterpå

Rund 20 juli begynte Pia å halte. Hun tråkket ikke på venstre bakben. Mamma gikk ut  fra at hun hadde strekt en muskel. Pia er jo overhodet ikke klar over at hun er tolv år, og oppfører seg ikke deretter heller. At det blir litt strekte muskler og sånt fra tid til annen er dermed ikke så rart. Da beinet ikke så ut til å ble bedre, kom hun til meg for å se om absolutt ro kunne hjelpe. Da oppdaget jeg at beinet var både hovent og varmt. Jeg la også merke til at det ene leddet «datt» utover når hun forsøkte å gå på det.

 

 

Den 23. juli dro vi til Biri Dyreklinikk. Dyrlegen tok mange bilder, og konkluderte med at her måtte det nok operasjon til, en operasjon hvor hun forspeilet oss månedsvis med gips og rehabilitering. Vi var jo ganske klare på at over ett halvår med gips, med påfølgende rehabilitering ikke ville være aktuelt for en hund som tross alt er tolv år. Da er alternativet avliving. Dyrlegen følte seg ikke helt sikker på dette området, så vi ble henvist til Gjøvik Dyreklinikk, som er flinke på ortopedi.

Jeg var slett ikke sikker på at Pia kom til å bli med oss hjem neste dag. Jeg tok derfor fine bilder av henne. Jeg klippet også av en liten lokk av pelsen hennes, og la i en konvolutt ved siden av en boks hvor jeg la en lokk av Tinka sin pels, den dagen hun skulle forlate meg. Det er en slags «tradisjon» vi har, hvor vi tar vare på en liten lokk av pelsen til hunder som går bort.

Jeg og Mamma snakket om alternativene vi ble forespeilet av dyrlegen dagen i forveien. Selvom Mamma var bestemt på at 6-8 med gips og smerter ikke ble aktuelt, var hun akkurat på det tidspunktet mer motvillig til å gi slipp på Pia. Jeg tror Pia sin oppførsel etter Tinka sin død gjorde at jeg kunne akseptere det mer. Den dagen Tinka døde, ble Pia gammel. Hun mistet livsgleden fullstendig. Hun gjorde det jeg hadde lyst til – hun bare ga opp hele livet. Hun har sakte men sikkert kommet tilbake til den blide og fornøyde Pia’en, men jeg fant trøst i at hun ville finne igjen bestevennen på andre siden. Det velger jeg å tro hun vil, når den dagen kommer.

 

Bildet jeg tok av Pia, da jeg ikke visst om hun ville bli med hjem

Da vi kom inn til dyrlegen ble det på nytt tatt mange bilder. De kunne kostatere at alt av sener og bånd som holdt leddet sammen, hadde ryket fullstendig av. Det var ikke noe som hold leddet på plass. Alternativet til operasjon var avlivning, da dette aldri ville kunne bli bedre av seg selv. Dyrlegen fortalte at ved operasjon måtte vi påregne omtrent seks uker med gips på foten. Ikke riktig så illle som vi først hadde trodd. Vi var mest opptatt av om Pia ville ha mye smerter i denne perioden. Det mente dyrlegen at hun ikke skulle ha. I dagene etter operasjonen ville hun få smertestillende, og de påfølgende ukene ville det være å regne for et normalt brudd med gips. Dyrlegen forstod at det var et dilemma hvorvidt man skulle operere en så gammel hund. Mens vi var mest opptatt av hvor hardt dette ville være for Pia, og hvorvidt det var etisk riktig å operere, virket det som om dyrlegen trodde vi var i tvil på grunn av pengene. Operasjonen ville komme på rundt 15.000 kr. I tillegg kom rønkenbilder, gips- og bandasjeskift, etterkontroller m.m.

Etter noe frem og tilbake, mange spørsmål og svar, sa Mamma «Vi gjør det». Vi fikk time for operasjon neste dag.

 

25. juli leverte vi Pia til operasjon ganske tidlig på dagen med beskjed om at de ville ringe oss da de var ferdige. Utpå ettermiddagen ringte de og fortalt at operasjonen hadde gått som planlagt.

 

 

På bildet over ser dere et bilde tatt før operasjonen, hvor leddet ikke henger sammen, det bare «henger og slenger». Bildet til høyre er tatt etter operasjonen. Det er satt en metallpinne inn i beinet, og gjennom leddet. Det er også forsterket med ståltråd surret rundt. Dette skulle nå gro sammen til ett bein.

 

Vi fikk valget om å la Pia bli der over natten, eller hente henne hjem. Ettersom det ikke er folk på dyrlegekontoret hele natten gjennom, bestemte vi oss for å hente henne. Det var allerede avtalt at Pia skulle hjem til meg, for å få mere ro. Beardistrolla måtte være hos Mamma.  Den dagen var det så utrolig varmt! Jeg hadde allerede flyttet chichillaene ut i gangen, da dette var det kjøligste rommet i huset. Der la jeg også Pia, da jeg hadde hentet henne hjem. Det var virkelig uutholdelig varmt i slutten av juli. Dermed fikk Pia madrass i gangen, og husets eneste vifte.

 

En «sykepleier» fikk hun også…

 

Jeg synes jo ikke selv at jeg er pysete. Jeg føler at jeg har vært gjennom mye med dyrene mine, og kan takle mye. En dopet hund som våknet forvirret og uvel, og denne klynkingen (som i mine ører er «skriking»), den takler jeg bare ikke. Jeg blir redd og usikker selv også. Dermed måtte Mamma komme og sitte hos oss den kvelden.

Den gangen Tinka ble sterilisert syntes jeg også denne «skrikingen» (som andre sikkert vil kalle sutring eller klynking) var riktig ille. Da ble jeg visstnok så blek og utafor at dyrlegen ble bekymret for meg, og sendte meg ut for frisk luft. Det er bare noe med akkurat denne oppvåkningssituasjonen som jeg finner veldig vanskelig.

Jeg lå på gulvet sammen med henne den natten.

 

Pia var fortsatt dopet av narkosen, men kunne lette på hodet og se på meg når hun lurte på hvor jeg var.

 

 

Allerede samme kveld var Pia ute og tisset. Etter ett par dager gikk hun på gipsen, og var i fin form. Hun fikk raskt tilbake gleden i øynene, som hadde vært borte siden hun fikk så vondt i beinet.

Jeg hadde jo satt frem bur til Pia, slik at hun skulle ha en trygt sted å ligge. Det syntes ikke Pia noe særlig om. Dermed fikk hun egen madrass på stuegulvet.

 

 

Buret ble nå likevel flittig brukt…

 

 

Allerede ett par dager etter operasjonen var det tid for det første av en lang rekke gipsskift og kontroller hos dyrlegen.

 

 

Jeg tror at til sammen bledet fem eller seks gipsskifter. Pia følte seg setterhvert riktig så hjemme i lokalene til Gjøvik Dyreklinikk. Hun visste godt hvor godisboksen stod til slutt!

 

Pia på tur med gips på foten. Litt må man jo komme seg ut 🙂

 

Poserer med ny råååsa bandasje utenpå gipsen

 

De første ukene kom vi bare inn til de planlagt gipsskiftene. To uker før gipsen skulle av måtte vi dra inn fordi Pia ikke trådde på foten sin. Jeg var jo redd det hadde skjedd noe med leddet hennes. Da viste det seg at hun hadde fått hissige gnagsår. Dette var første gang siden operasjonen at Pia hadde merkbart vondt.

 

 

 

Etter dette måtte gipsen skiftes og sårene sjekkes enda ett par ganger, før gipsen endelig kunne komme av den 11. september. Gnagsårene var fortsatt hissige, og hun fikk antibiotika for dette. Hun måtte derfor ha på strømpebukse for å beskytte sårene hennes fra å bli slikket på.

 


Lillepus passer på vondfoten

 

Det var nå det begynte å bli nervepirrende. Beinet hennes så skrøpelig ut uten gips. Hver bevegelse hun gjorde, gjorde at hjertet hoppet. Ville det holde? Nommin gjorde det ikke akkurat lettere for meg, der han bykset rundt Pia. Hver gang han hoppet for nære, gispet jeg. Hver gang Pia hoppet opp eller ned fra sofaen, jagde pus, eller løp for fort, gispet jeg også. Etterhvert begynte hun å løfte og «vondfoten» hver gang jeg gispet. Og hver gang hun løftet opp foten, fikk jeg hjertet i halsen.

 

 Ikke rart jeg fåt hjertet i halsen, eller?

Et større problem var det at tippen av pinnen øverst på hasen (se rønkenbilde lenger opp) stakk ut av huden og området var betent. Sansynligvis gikk betennelsen også innover i beinet. Planen var å la antibiotika fiske betennelsen, men også på sikt fjerne denne pinnen.

Her fant vi oss i et nytt dilemma. Så lenge pinnen satt i beinet, var det en risiko for betennelse, ettersom den stakk ut som den gjorde. På den andre siden ville beinet bli sterkere, og dermed bedre rustet for å holde, jo lenger pinnen satt. I en måned holdt vi betennelsen i sjakk med daglig vask av metallpinnen som stakk ut av beinet (det syntes jeg var litt småekkelt de første par gangene), samt antibiotika.

Igjen hadde Pia gode dager og uker. Helt til lørdag 11. oktober. Pia var hos Mamma, da jeg og Nommin var på Geilo.  Mamma så at Pia var i dårlig humør, og helst ikke ville trå på foten. Hun ringte dyrlegen, og fikk beskjed om at det kunne vente til mandag. Etter å ha lagt på røret, merket hun hvor varmt beinet til Pia var. Hun ringte opp igjen og fikk komme. På grunn av at Pia nå hadde brukt beinet normalt i noen uker, hadde pinnen begynt å flytte seg innover, i stedet for utover. Dette hadde forårsaket ny betennelse. Ny antibiotikakur gjorde at Pia følte seg bedre allerede neste dag. Nå var det ikke noe valg lenger, pinnen måtte ut!

Mandag 13. oktober ble Pia lagt i lett narkose, og pinnen ble fjernet.

 


Dopet før fjerning av pinnnen

 

Med pinnen borte er forhåpentligvis dette kapitellet over. Pia har det veldig fint. Hun har en slik livsglede, og jeg synes faktisk hun er mere sitt gamle seg enn jeg har sett henne det siste året. Hun har nok virkelig stortrivdes med å være bortkjemt midtpunkt! I tillegg har den gamle kroppen blitt tvunget til å ta det LITT mere med ro enn til vanlig. Det har nok også gjort henne godt.

Å holde Pia i ro, fordi vi er nervøse, kan vi for øvrig bare glemme. Man kan bare ikke holde Pia i ro. Hun har ikke gått gjennom dette, for så å dempes resten av livet. Nei, Pia må få være Pia. Med den risikoen det innebærer i form av hopping, springing og fjasing. Vi prøver dog å ta hensyn der vi føler at vi kan.

Mamma sliter nok fortsatt litt med dilemmaet om det var riktig å la en så gammel hund gå gjennom dette. Jeg, som har hatt henne i hele sommer, er ikke i tvil om at for Pia sin del, så var dette riktig. Stort sett har hun ikke brydd seg med gips og strømpebukse. Hun har hatt ett par vonde dager, i forbindelse med betennelser. Da har vi fått det under kontroll ganske fort, og gitt smertestillende i mellomtiden. Man har ingen garantier for fremtiden, spesielt ikke med en hund på tolv år. Men akkurat nå er Pia bare glad, og fornøyd, og lever livet som bortskjemt dronning.

 

Første tur uten pinne i beinet!

 

 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

13 kommentarer til “Pia – Dilemma, operasjon og tiden etterpå”

Legg igjen en kommentar

CommentLuv badge

Subscribe without commenting

Facebook

Kontakt

Send en epost til bortisvingen@gmail.com eller bruk kontaktskjemaet
ommeg3

Hundetrener

Arkiv

Sgeh

Skandinavisk gruppe for etisk hundehold

Pass På Pus

Sponsorer

Tusen takk for at dere gjør det mulig for meg å holde konkurranser her på bloggen!

Bloglovin’

bloglovin

Instagram