Nommin, Besøkshund i Røde Kors

Det siste halve året har en av de viktigste tingene i min og Nommin sin hverdag vært å jobbe mot å bli, og deretter å være, besøksekvipasje for Røde Kors. Besøksvenn med hund er en del av Besøkstjenesten i Røde kors. Det vil si at du som besøksvenn bruker hunden som et verktøy for å komme i med de man besøker.

Det var helt tilfeldig at jeg så annonsen om at Røde Kors Hedmark og Røde Kors Oppland søkte flere ekvipasjer til kurs. Jeg har tidligere vært inne på tanken om å gjøre noe frivillig, men jeg har alltid prioritert å bruke tiden min på dyrene. Tanken om å bli besøksvenn med hund var interessant, fordi jeg kunne kombinere det å gjøre noe for andre, med det å gjøre noe sammen med hunden min.

For å bli besøksvenn med hund må hund og fører bestå et besøkshundkurs bestående av både teori og praksis. For vår del gikk kurset over to helger med 3 måneders mellomrom, til sammen 32 timer teori og praksis, med treninssamlinger og trening på egenhånd i mellomtiden. Vår første kurshelg var i Januar med instruktør Turid Hovland. Forelesningene tok for seg temaer som dyreassisterte aktiviteter (DAA), hundens språk, læringsteori, rasekunskap, risikohåndtering, hundens helse, relasjon hund/fører og hvordan legge opp ett besøk. I tillegg kom praktisk trening med hund, og gruppearbeid.

 

 

Den praktiske treningen gikk i stor grad ut på å «leke besøk». Vi fikk trene på hvordan vi skal legge opp ett besøk, hvordan hunden skal oppføre seg når den kommer på besøk, på å bli kost med og tatt på av fremmede, gjerne på måter en «hundevant» person ikke ville tatt på en hund. Her fikk vi også gode tips til hva vi måtte tenke på som førere når vi var på besøk, og hvilke utfordringer akkurat vår hund burde jobbe med. I tillegg fikk vi en rask innføring i hvordan vi kunne bruke shaping til å trene frem ønsket atferd.

 

Nommin trener «hodet i fanget» med instruktør Turid

 

Noe var kjent stoff, mye var nytt, og jeg hadde flere «aha-opplevelser» i løpet av teoridelen på kurset. I ettertid ser jeg også hvor nyttig denne kunskapen er, når vi er på jobb som besøksekvipasje.

Den første kurshelgen ga meg masse motivasjon til å trene, men også en påminnelse om våre utfordringer. Nommin var alltid veldig snill i møte med andre, men han viste sjelden ekte glede over å hilse på andre mennesker. I tillegg var han midt i en periode hvor tenåringen i han var veldig tydelig. Han var såvidt over ett år, vimsete og fjasete, med hukommelse som en gullfisk, og en konsentrasjonsevne som vi ikke hadde sett snurten av siden november.

Jeg vet at ikke alle trenger å trene så mye, fordi hunden deres allerede er så trygg og lydig i alle situasjoner, men her måtte det altså  trenes.

Vi begynte med en facebookstatus hvor jeg spurte facebookvennene mine om noen ville ha besøk av en vimsete, men snill colliegutt som trengte besøkstrening. Snille og tålmodige facebookvenner inviterte oss på besøk, vel vitende om at det var absolutt ingen ferdig besøkshund de ville få besøk av, men en småvimsete tenåringsgutt.

 

Nommin øver på å ta pent når han får godis av Karin

 

De vi besøkte var stort sett hundevante mennesker, som ble brukt for det de var verdt. Jeg lot de utføre små øvelser og triks med Nommin, rett og slett for å få opp interessen for andre mennesker, og gleden over å være sammen med dem. I tillegg øvde vi på ting som å ta pent, sitte ved siden av, bli håndtert på alle mulige måter, klemt og kost på av fremmede.

Det tok ikke så mange uker før interessen på andre mennesker var på topp, han viste stor iver og glede over å hilse på andre, mye takket være de vi fikk komme på besøk til, og som ville gjøre morsomme ting med han. Han ble raskt komfortabel med klemmer og kos, og «rar» håndtering. Jeg gikk etterhvert tilbake på at han måtte sitte hver gang han skulle hilse. Dette gjorde både han og meg litt ekstra stressa, så da bestemte jeg at det holder at han har alle fire bena på bakken.

Jeg sendte mail til Ringsaker kommune for å spørre om det fantes en avdeling i området hvor vi kunne få komme å trene. Nommin hadde jo aldri vært inne på institusjon før. Han hadde aldri gått i korridorer, lange trapper, tatt heis, gått gjennom automatiske dører, eller hørt lydene som følger med. Vi fikk svar fra en demensenhet i nærområdet hvor vi skulle få komme å trene.

Til å begynne med ruslet vi bare i korridorene, uten å sette noen krav i det hele tatt. De automatiske dørene ved inngangen, trappene, gangene og alle lydene var mer enn nok for gutten. Etterhvert som han ble tryggere der nede, opplevde jeg noe rart. Den vimsete tenåringen min, var det ikke spor av der nede. Inne på demensavdelingen hadde jeg verdens mest eksemplariske hund! Jeg så at han jobbet hardt med seg selv for å klare å oppføre så fint, det krevde en konsentrasjon og oppmerksomhet jeg ikke hadde sett spor av hos han på flere måneder.

 

 

Fin besøkshundtrening på demensavdelingen i dag. Det er ikke lenger usikkerhet å spore i blikket til Nommin når vi går gjennom de automatiske dørene ved inngangen. I stedet lyser hele hunden opp. Usikker vimsing er erstattet med glad hale og lette, men bestemte, skritt opp mot avdelingen. Han vet hvor vi skal. Han vet veien dit. Det er koselig å se at han synes dette er et fint å være.

 
Han får så mye skryt. «Så lydig han er», sier de. «Så rolig og fin han er». Han er det. Men jeg ser at han jobber hardt med seg selv. Vi trener i korridoen. Han skal gå rolig og ta kommandoer. Det holder hardt, når man egentlig bare vil skynde seg inn på dagligstuen. Men han gjør som han skal. Å ligge i ro på pauseteppet er innmari vanskelig, når folk går forbi. Det er jo rent uhøflig å ikke springe bort for å hilse, mener Nommin. Men han ligger.

 
Møter vi noen som vil hilse, skal han hilse pent, være forsiktig. Jeg ser det ikke alle andre ser. Jeg ser det kribler i kroppen hans, når fomlende hender føler seg frem over ansiktet hans. Han har så innmari lyst til å hoppe opp, nussekose dem i fjeset. Han logrer med både hale og kropp, men alle fire bena holder seg på bakken. Får han godbit, må han virkelig konsentrere seg. Tenner skal ikke røre skjøre fingre. Jeg ser det er vanskelig. Men det går.

 
Han heter gjerne både Max, Connie og Lassie. Det er ikke så nøye, han svarer på alt med gode blikk og logrende hale.

 

Treningen gikk veldig fint, og jeg var stolt over hvor langt Nommin hadde kommet på månedene som hadde gått siden første kurshelg. Jeg var likevel litt nervøs da andre kurshelg stod for tur. Søndag var det «eksamen», der hans egnethet som besøkshund skulle testes. Testen gikk ut på å teste hvordan han reagerte i ulike situasjoner som kan oppstå på besøk (håndtering, lyder m.m), samt en skuddtest.

Nommin ble godkjent 26. april, og kan nå smykke seg med tittelen «Besøkshund for Røde Kors»!

 

 

Nommin i «uniformen» sin

 

 

Røde Kors har godkjent at vi får fortsette å gå på besøk der hvor vi har trent. Det er vi veldig glade for. Vi har blitt kjent med de som er der, og vi trives innmari godt. Vi føler oss veldig satt pris på av både beboere og av de som jobber der. Både jeg og Nommin har blitt tryggere på oss selv, og på hvordan vi skal legge opp besøkene på en god måte. Den tryggheten gjør at vi begge slapper av mer, og klarer å være mere til stede i øyeblikket.

 

Jeg er jo veldig opptatt av at Nommin skal oppføre seg fint, være lydig og rolig der nede. Og det har jo vært det ene stedet i verden, hvor gutten har oppført seg eksemplarisk. Jeg merker at både Nommin og beboere har tødd opp mye siden vi begynte å gå der, og med det kommer det små unoter også. Tidligere ville det vippe meg helt av pinnen, dersom han var ulydig. Nå prøver jeg å ta det med et smil, og finne en balanse. Heller stramme inn litt etterpå. Beboerne er ikke opptatt av at bikkja skal være «verdensmester» i lydighet, de vil ha kontakt, kos og glede. Det er ikke å komme forbi at disse små impulsive ulydighetene fra Nommin kan skape små gyldne øyeblikk.

 

Som når jeg ber Nommin sitte pent, men Nommin reiser seg og går mot beboeren jeg snakker med. Hun blir kjempestolt, lyser opp, og proklamerer høyt og tydelig til resten av rommet «Hæin ville så jinne sitta ått meg hæin ama!», mens hun tar et godt tak rundt ulydigheten min og trykker han inntil seg. Nommin sender meg et åpenbart «haha-blikk». 1-0 til Nommin.

 
Eller når tiden blir lang og Nommin bestemmer seg for å ta tak i båndet sitt selv, og går stolt med båndet i munnen. Unote delux. «Nei Nommin», sier jeg. Beboerne klapper hendene sammen, ler og roper «Se, han går tur med seg selv jo». Kan tro den «suksessen» satt seg i hodet på han. Dette er jo nå «glansnummeret».

 

 

Hvorfor besøksvenn med hund?

Bruk av hund i Besøkstjenesten har vist seg å være veldig positivt. Møtet mellom bruker og hund gir mange fine og nære opplevelser. Det er veldokumenterte effekter på helse og velvære knyttet til kontakt med dyr. Forskning viser at nærkontakt med dyr har en helsemessig positiv effekt på mennesker, både fysisk og psykisk. I tillegg til å redusere stress, senke blodtrykk og motvirke angst og depresjon, kan nærkontakt med dyr dekke enkeltpersoners behov for varme, kos og omsorg. Det kan bedre humøret og gi glede i hverdagen til mennesker som trenger det. Dyr kan også virke kontaktskapende og fremme et godt miljø. Undersøkelser viser at av alle testede tiltak bare er besøk av små barn som skaper mer engasjement blant sykehjemsbeboere enn hundebesøk.

 

Hvordan bli besøksvenn med hund?

Hundeeier:
  • skal være over 18 år, bør ha noe erfaring med hund samt ha trent hunden minimum 6 mnd.
  • Ha tilgang på egnet hund
  • Må gjennomføre vanlig Røde Kors besøksvenn – opplæring
  • Ha tid og overskudd til å gå på besøk minst annenhver uke i minst ett år

Hunden bør:

  • være mellom 2,5 – 8 år og godt sosialisert (særlig egnede hunder kan selvsagt vurderes uansett)
  • være rolig og trygg i omgang med mennesker, samt ikke ha noen form for ressursforsvar, eller aggresjon.
  • må takle håndtering av eier, og generelt takle håndtering av fremmede mennesker.
  • Usikre hunder eller hunder med helseproblemer er lite egnet.

(kilde: rødekors.no)

 

Hvis du er interessert å bli besøksvenn med hund, ta kontakt med dit lokale Røde Kors. I Hedmark og Oppland skal det starte nye kurs til høsten!

Det er en stort behov for godkjente ekvipasjer. Avdelingsledere og helsearbeidere har virkelig fått opp øynene for de gode effektene dyr har på mennesker.

 

 Link til artikkel i Ringsakerblad

 

«Je ser jo at det æ ei ungbikkje du ha der», sa han. Det var tydelig at han ønsket at vi skulle sette oss ned akkurat hos han. Det gjorde vi. Jeg ga mannen godis som han kunne gi til Nommin. Han la hånden mot brøstet og kommanderte «sitt». Nommin satt, og han fikk sin belønning. Dette hadde mannen gjort før. Deretter ba han Nommin gi labb. Nommin satt og så dumt på han…

 
Å gi labb er jo en «uvane» jeg prøver å IKKE lære hundene mine, men der nede er det å gi labb omtrent «ildprøven» på hvorvidt det er en flink hund. Jeg skulle til å gripe inn for å ikke skape frustrasjon hos både Nommin som fikk en kommando han ikke kjente, og for mannen som hadde fått «tildelt» ei bikkje som ikke kunn gi labb en gang.

 
Da plutselig bøyer mannen seg ned, og plukker opp poten til Nommin. «Labb» sier han, mens han holder Nommin sin pote i hånda. Så får Nommin godis. Mannen strekker seg etter mer godis fra meg, uten å ta øynene fra Nommin. «Labb» sier han igjen. Nommin skjønner ingenting, men han liker oppmerksomheten, den milde stemmen, og godbitene. Slik hoder de på en stund. Denne stunden eksisterer ikke resten av dagligstua, hverken for mannen, eller for Nommin. Begge er totalt oppslukt.

 
Etter flere forsøk klapper mannen hende sammen, og snur seg til meg «Såg du?? Nå løfta’n opp labben litt!». «Ja», sier jeg, en liten hvit løgn der. «Detta kæin du arbe med heme veit du», sier han til meg. «Du gjør slik her». Også viser han meg igjen. Så forteller han at noen bruker lang tid, andre lærer fort. «Slekk æ’re, men bikkjer dom æ utrulig smarte forstår du».

 
Neste uke kan det hende at mannen ikke husker oss i det hele tatt, jeg vet faktisk ikke. Men vi skal trene litt på å gi labb likevel. Sånn i tilfelle.

 

 

Det å være besøksvenn med hund er noe av det mest givende jeg gjør. Det er også noe Nommin trives godt med. Han stråler når vi er på tur opp mot avdelingen der vi skal på besøk. Han er stolt over det han gjør, og den responsen han får. Vi har vokst på dette begge to. Jeg stråler litt jeg også, når jeg føler at vi har bidratt til at noen får en litt lysere hverdag, med litt mer smil og gode samtaler. Noen vil bare se på Nommin på avstand og synes det er morsomt når han shower og gjør triks. Andre vil helst ha han helt opp i fjeset, og gjerne helt opp i sengen. Ofte får vi høre historier om dyr de har hatt, og om hva de har opplevd. Noen vil  bare klappe og kose uten å snakke i det hele tatt. Noen vil klemme Nommin inntil seg og hviske i øret hans, hemmeligheter som bare en hund kan holde på.

 

Nommin på sengebesøk

 

 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

3 kommentarer til “Nommin, Besøkshund i Røde Kors”

  • Så kjempespennedne og interessant å lese om hvordan veien til å bli besøkshund er. Der lærte jeg mye som jeg ikke ante noe om 🙂

    Jeg tror hunder skjønner kjempegodt den oppgaven de har når de er besøkshunder, og man ser jo hvor de eldre stråler opp når de får besøk av dyr. Av og til angrer jeg på at jeg ikke tok med en katt på besøk på sykehjemmet hvor faren min før han døde i 2004. Min far elsket jo katter og hunder, og det ville ha gledet min far <3 🙂

    Tusen takk for at du delte dette med oss 🙂

    Ønsker deg og dyrene dine en kjempefin og god søndagskveld videre 🙂

    Purr, purr og klem fra Toril og kattene
    Toril postet nylig EKTE KATTEKJÆRLIGHET OG VENNSKAP MELLOM KATTER My Profile

  • Dette innlegget får jeg tårer i øynene av, så utrolig vakkert og herlig. Vakre flinke Nommin, og du selvsagt, dere er jo et team. Kos dere videre, dette var gøy å lese.

    Og fryktelig gøy at du skriver igjen, har savna dere:)
    Prima postet nylig Lp CupenMy Profile

  • Av og til angrer jeg på at jeg ikke tok med en katt på besøk på sykehjemmet hvor faren min før han døde i 2004. Min far elsket jo katter og hunder, og det ville ha gledet min far <3 🙂

Legg igjen en kommentar

CommentLuv badge

Subscribe without commenting

Facebook

Kontakt

Send en epost til bortisvingen@gmail.com eller bruk kontaktskjemaet
ommeg3

Hundetrener

Arkiv

Sgeh

Skandinavisk gruppe for etisk hundehold

Pass På Pus

Sponsorer

Tusen takk for at dere gjør det mulig for meg å holde konkurranser her på bloggen!

Bloglovin’

bloglovin

Instagram