Det har vært noen vonde og vanskelige måneder

Jeg har kviet meg for å begynne å blogge igjen. Å åpne bloggen igjen, å begynne å skrive om  hverdagen, ville ikke føles rett uten å også fortelle om alt det vonde som har skjedd de siste månedene. Derfor har jeg gruet meg veldig til dette. Jeg har delt mere på min personlige facebook profil, mindre på bloggsiden. Jeg har på en måte hatt litt behov for å holde på det nære, skjerme meg selv litt fra resten av verden. Jeg savner nå likevel å skrive i bloggen.

Men først må vi tilbake noen måneder.

31. august mistet vi vår kjære Dioz.

Han hadde jo aldri vært i så bra form som han var etter nyreoperasjonen. Dette skulle jo gå bra, nå skulle han endelig få slippe å slite med nyresteiner, nå skulle være hans tid. Slik gikk det ikke.

I slutten i august ble han veldig brått syk. Da feilet den andre nyren hans, og det var ikke noe mere noen kunne gjøre. Han var tapper, han kjempet, og vant, mange ganger. Denne kampen skulle han få slippe å kjempe, den kunne han ikke vinne.

Det er fortsatt veldig vondt. Vi har mistet vår elskede prins, husets apekatt og gledesspreder. Verdens søteste lille terrorist. Chloe og Lillepus har mistet en irriterende, men elsket, lillebror. En lillebror som satte huset på hodet, og dro dem med på lek og morro.

Huset føles utrolig stille og tomt. Stillheten er øredøvende og hans fravær er så veldig altoppslukende.

 

 

Ett av lyspunktene er at Dioz sin oppdretter Toril, har lovet oss en ny lillebror når Dioz sin søster får kull til neste år. Det gleder jeg meg til, og jeg setter utrolig stor pris på det, selvom en ny abyssiner aldri kan erstatte Dioz.

 

Dette var ikke første gangen vi brått mistet noen dette året. 14 juli døde min storebror i en mikroflyulykke. Man blir liksom tom for ord når man skal skrive om sånt. Arild var en sånn skikkelig storebror med stor S. Han spøkte og lo, som kom med råd, fikset, og ordnet opp i det meste. En storebror jeg har vært heldig å ha. Han etterlater seg kone og to barn.

Den natta var den første gangen på det jeg kan huske at jeg holdt rundt Mamma’n min. Da hadde jeg kjørt hele veien til huset hennes mens jeg forsøkte å finne de rette ordene for å fortelle at sønnen hennes var død. Det eneste jeg fikk sagt da jeg stod der i gangen var alt annet enn skånsomt. «Arild er død». Det var alt jeg fikk sagt. Det var også første gang på altfor lenge at jeg fortalte søsteren min at jeg var glad i henne. Man burde holde rundt hverandre, og fortelle hverandre at man er glad i hverandre oftere.

 

 

 

Jeg sitter med vondt i magen mens jeg skriver dette. Bloggen har vært en så stor del av livet mitt, og det føles litt slik at når jeg har lagt det ut på bloggen, da er det virkelig. Da må jeg akseptere.

Midt i sorgen over Dioz, ble også Lillepus syk. Veldig syk. Jeg var sikker på jeg skulle miste henne. Det har vært en veldig vanskelig reise Lillepus og jeg har vært på. Og fortsatt er på. Dette kan jeg skrive om i ett annet blogginnlegg.

Forhåpentligvis vil det føles litt mere greit å komme tilbake til bloggen nå. Alt har jo ikke vært vondt og vanskelig. Det har vært fine stunder også. Jeg har jo masse bilder av dyrene, oppdateringer om Lillepus, og  jeg skal skrive et viktig blogginnlegg om to fine pusekatter med en tøff start på livet, som nå trenger hjelp til å finne deres perfekte for-alltid-hjem. Det kommer snart.

Dette blogginnlegget er til Arild, og til Dioz. To livsglade typer som absolutt skulle vært her så mye mye lenger.

 

 

Nå har ikke jeg akkurat tro på en «himmel» som sådan, men ett eller annet tror jeg at finnes etter døden. Derfor synes jeg denne sangen er så fin.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

19 kommentarer til “Det har vært noen vonde og vanskelige måneder”

  • Jeg har tenkt masse på deg og dine, og gjør det fremdeles.
    En god klem til deg <3

  • Tenker også masse på deg og har savnet bloggingen din. Dette må ha vært et vondt innlegg å skrive. Et digert, gigantisk sprang. Et vakkert og vondt sprang.

    Jeg sender en stor varm klem og håper livet og bloggingen blir litt lettere fremover. Det er rart med det. For oss som er vant til å blogge jevnlig, er det å ikke blogge veldig merkbart. Når livet blir så vanskelig at det stopper opp, er det som å miste en del av stemmen sin.

    • Ja det var vondt, men jeg følte ikke jeg kunne begynne å blogge om fine ting, før dette kapitellet fikk en avslutning også på bloggen. Særlig Dioz har jo vært en stor del av bloggen. Det er rart hvordan hjernen «henger seg opp i» slike ting. Men det var viktig for meg.

      Håper blogglysten kommer tilbake for fullt nå, for jeg savner det virkelig ! Takk for koselig kommentar, Kari <3
      Carina Josefine postet nylig De gode stundene og fine tingeneMy Profile

  • Åh kjære deg <3 <3 <3 Jeg føler med deg, og tenker på deg hele tiden <3 <3 <3 Det er kjempevondt å miste de som står oss nær, og som vi elsker over alt på denne jord <3 <3 <3

    Du har helt rett, man må virkelig ta godt vare på hverandre og menneskene vi har i livene våre, og det å si at man er glade i dem bør man si oftere.

    Nå håper jeg virkelig at 2016 blir et flott og godt år for deg, for det fortjener du, og det mener jeg av hele mitt hjerte <3 <3 <3

    Ønsker deg en kjempefin søndag, og ta godt vare på deg selv, og dyrene dine <3 🙂

    Purr, purr, og klem fra Toril og kattene
    Toril postet nylig BILDER FRA ADELKATTEN SIN JULEUTSTILLING 28.11 – 29.11.2015 🙂My Profile

  • Åse:

    Så trist å lese dette. Stor klem til deg og dine!
    Åse postet nylig Snill toppMy Profile

  • Dette var vond lesing, veldig vond lesing. Og du har vært savnet, veldig. Men skjønner godt at bloggen kommer i bakgrunnen. Nå håper jeg at ting snur. Klem til deg og dine.

    • Jeg føte bare at jeg kunne ikke komme tilbake til bloggen, som Dioz var en del av, før jeg kunne fortelle om han. Det føltes bare feil å blogge om andre ting, før han hadde fått sin avslutning her inne. Rart hvordan man henger seg opp i enkelte ting.

      Jeg har veldig lyst til å komme tilbake til bloggverden nå. Lese alle deres blogger, kanskje finne nye 🙂
      Carina Josefine postet nylig De gode stundene og fine tingeneMy Profile

  • Anne Skjerven:

    Dette var veldig trist og vondt å lese. Føler med deg.
    Har virkelig savnet bloggen din der du sprer så mye glede om dine elskede dyr. Håper det går bra med Lillepus, hun er min yndling.

    • Tusen takk <3 Jeg har virkelig lyst til å hente frem igjen blogglysten igjen nå. Og da betyr det så mye at noen fortsatt vil lese 🙂

      Jeg håper også av hele mitt hjerte at det går fint med Lillepus. Jeg tørr å være litt positiv nå. Det kommer ett eget innlegg om henne og alt som har skjedd. Hun er min hjertepus <3
      Carina Josefine postet nylig De gode stundene og fine tingeneMy Profile

  • Enkelte ganger blir ord vanskelig og dette er en slik gang…..dette innlegget hadde jeg ikke sett da vi snakket sammen i går…om jeg hadde det skulle du fått en kjempeknuseklem…kjenner jeg får helt vondt i magen på dine vegne…
    Jeg vil dele ett lite dikt med deg som jeg har vært med meg og hjulpet gjennom mange tap …
    «In life I loved you dearly, in death I love you still,
    In my heart you hold a place no one could ever fill.
    If tears could build a stairway and heartache make a lane
    I´d walk the path to heaven and bring you back again»

    Vi sees over nyttår…masse klemmer fra meg…
    Monika T Aaboen postet nylig Litt julepyntMy Profile

  • Jeg er litt sent ute for det har vært travelt her så jeg har glemt å sjekke de fleste blogger jeg pleier å følge med på, men bedre sent enn aldri som man sier.
    Sitter med tårer nedover kinnene etter å ha lest både om Dioz og Lillepus. Vi blir jo så alt for glade i dem og når de blir syke er det så vanskelig å finne ut av ting for de kan ikke fortelle at jeg har vondt her eller der. Min egen pus var mye syk i fjor høst så jeg har kjent på den panikken om å miste pusen sin. Skjønner deg godt. Glad det går bra med Lillepus nå. Masse varme tanker til deg, pusene og hundene <3

  • Pusen min har feline clamydia, som mest merkes i form av herpesutslag i munnen. Hun sliter periodevis med sår og hovne gommer så alt av tørrfor bløtes opp. Dermed får hun ikke pusset tennene. Veterinæren mener hun har hatt dette hele livet, antagelig arvet fra hennes mor, men det er først de siste årene at det virkelig har vært en plage. Siden hun ikke får pusset tennene naturlig får hun tannstein og dette må fjernes to ganger i året. I fjor høst var hun ekstremt plaget med tilbakefall etter tilbakefall. Vi prøvde til slutt med en «hestekur» bestående av både antibiotika og steroider. Det så ut til å gjøre susen for det roet seg endelig, men veterinæren tok «den praten» med meg hvor vi diskuterte når dette gikk så langt at det ble for mye slit for henne. Bortsett fra en ørebetennelse forårsaket av øremidd som vi har slitt veldig med å bli kvitt, har hun vært fin siden da. Heldigvis!
    Nå har hun nettopp hatt en ny runde med fjerning av tannstein og jeg fikk mye skryt av veterinæren. Han sa at hadde det vært noen andre som eide den katten, ville hun ikke hatt noen tenner igjen. Etter de problemene hun har hatt skulle hun i det minste ha hatt blottede tannhalser men alle tennene var friske og fine og satt godt fast. Fordi vi har vært oppmerksomme på symptomer og hatt henne inne til jevnlige kontroller har hun det bra. Pusen nærmer seg nå 11 år og veterinæren sa hun virket sprek som en ungpus. (Nå skal det nevnes at vi har en virkelig flink veterinær her. Det er et lite sted så vi har ingen veterinærklinikk, vi har distriktsveterinærer og den ene er helt fantastisk med katter og hunder. Han var, etter det jeg har hørt, den første veterinæren i Norge som utførte blodoverføring på hund)
    Akkurat nå koser pusen seg med en pose med digestion sensitive fra Royal Canin, toppet med en dose Metacam. Det skal bli lykkelig katt om et par timer ja 😉 (Og vi er lykkelig for at vi får beholde den fine pusen vår)

  • Forøvrig som du nevner i innlegget «Ny med katt» så er det viktig å vaksinere kattene mot katteinfluensa og kattepest, det er også viktig å vaksinere mot FHIV og feline clamydia. Sistnevnte er ikke dødelig slik som influensa og kattepest kan være, og ofte er, men den kan bli veldig plagsom for pusen i løpet av livet og det går også i arv til kattunger. Pluss at det er veldig smittsomt. Ingen pus skal inn i dette huset så lenge vi har henne, for vi vil ikke risikere at en annen pus får dette.
    Jeg hadde en mons da jeg var lita, som faktisk overlevde kattepest. Jeg tror det skyldes at min mor tvangsforet han med væske.

Legg igjen en kommentar

CommentLuv badge

Subscribe without commenting

Facebook

Kontakt

Send en epost til bortisvingen@gmail.com eller bruk kontaktskjemaet
ommeg3

Hundetrener

Arkiv

Sgeh

Skandinavisk gruppe for etisk hundehold

Pass På Pus

Sponsorer

Tusen takk for at dere gjør det mulig for meg å holde konkurranser her på bloggen!

Bloglovin’

bloglovin

Instagram