Frisbee 15.03.2005-13.03.2016

Slike innlegg som dette blir man aldri klar for. Og akkurat dette er helt surrealistisk å skrive, selvom vi har visst det en god stund at tiden har nærmet seg. Helt siden i fjor sommer har vi visst om svulsten i Frisbee sin brysthule, og siden jul har den gitt symptomer som vi har behandlet med medisiner. Blandt annet har han gått på vanndrivende på grunn av ødemer. Jeg har gått og grudd meg til den perioden hvor man går og tenker «Er tiden inne? Drar jeg det for langt? Ikke langt nok?» Den tiden er så vanskelig. Så skulle det vise det seg at det hele kom litt brått på likevel, og at Frisbee skulle få forlate oss like hoppende glad som han har levd hele livet, uten noe som helst anelse om hvor syk han faktisk var.

For noen dager siden oppdaget jeg ved leggetider at magen hans var stor og utspendt. Jeg ringte da dyrlegen som har fulgt oss hele veien. Han var veldig tydelig på at nå var tiden inne. Når det også har kommet væske i buken, er det kun snakk om dager. Det kunne gå bra i noen dager, men det var ikke lenger snakk om uker. Nå var tiden kommet. Det var jeg helt enig i. Jeg ville ikke la det gå så langt at Frisbee skulle få oppleve å føle seg syk, bare for at jeg skulle få han han hos meg i ett par dager ekstra. Ettersom vi har visst om dette så lenge, har vi jo gjort alt vi ville for siste gang, vi har kost oss med ekstra mye godbitsøk, kylling og skinke. Vi har hatt masse alenetid, og kos. Vi hadde forbredt oss.

Dyrlegen som var på vakt, tok en kjapp ultralyd og bekreftet at det var mye væske i buken. Han sa at om jeg ikke var innstilt på å la Frisbee slippe nå, så ville han ha forsøkt å overtale meg. Tiden var inne. Det var godt at to dyrleger jeg stoler på, var så klare på dette. Magen vokste på bare de timene det gikk fra jeg oppdaget det, til vi kom til dyrlegen. Samtidig som det føltes så feil å skulle ta den siste reisen med hund som tilsynelatende hadde det helt fint, er jeg så glad for at han fikk slippe akkurat når han gjorde. Han danset logrende inn på veterinærkontoret, spiste en hel pakke med First Price skinke, og sovnet blid og fornøyd.

 

 

Jeg er lettet for at slutten kom på den måten den gjorde, men det føles på ingen måte greit å miste Frisbee’n min. Jeg kan ikke en gang forsøke å beskrive hvilket tomrom han etterlater seg. Han har vært med meg gjennom så mye. Han har alltid vært den trygge, glade klippen i livet til både meg og Tinka, og senere Carlisha. Lyspunket og fristedet når Tinka var syk, eller ting buttet i mot. Den man kunne stole på at alltid var der, og alltid var seg selv. Hver morgen når jeg våknet, visste jeg at minst en gang i løpet av dagen kom jeg til å tenke «Herregud så teit du er, Frisbee». Men jeg visste også at han kom til å få meg til å smile minst ti ganger. Det slo aldri feil. Han var så morsom å være sammen med, og ingen var bedre å holde rundt og kose med.

Frisbee tok mye plass. Det var mye lyd og mye bevegelse. Og tomrommet etter han er enormt.

 

Jeg har vært, og er fortsatt, innmari stolt av deg, Frisbee’n min. Jeg har vært heldig som har fått ha deg i livet mitt. Jeg er så glad i deg, og jeg savner deg så sårt.

 

 

Vi sees. Hils Tinka <3

 

 

 

 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

15 kommentarer til “Frisbee 15.03.2005-13.03.2016”

Legg igjen en kommentar

CommentLuv badge

Subscribe without commenting

Facebook

Kontakt

Send en epost til bortisvingen@gmail.com eller bruk kontaktskjemaet
ommeg3

Hundetrener

Arkiv

Sgeh

Skandinavisk gruppe for etisk hundehold

Pass På Pus

Sponsorer

Tusen takk for at dere gjør det mulig for meg å holde konkurranser her på bloggen!

Bloglovin’

bloglovin

Instagram