Debut i Rallylydighet!

Nå har vi endelig noe gøy å fortelle om! I midten av august fikk jeg Nommin endelig rota oss på rallylydighetskurs! Dette er jo noe jeg har hatt lyst til lenge, men vi har bare ikke kommet oss avgårde. Ikke før Lene fortalte at det skulle være to-dagers nybegynnerkurs i Elverum.

Det var jo veldig motiverende at Nommin var så flink, og kunne flere øvelser fra før. Vi har trent litt LP, agility og freestyle innimellom, sånn for morro skyld, og det kom godt med. Vi hadde en flink og positiv instruktør, og to veldig fine kursdager.

 

 

Etter kurset begynte jakten på ei koselig gruppe å trene sammen med. Det er så mye mer motiverende å trene sammen med noen, enn det er holde på alene.  Etter ett par treningskvelder bestemte jeg meg for å melde på vår første konkurranse. Jeg synes det er mindre skummelt å melde på konurranse før vi har rukket å trene så veldig mye. Da er jo forventningene til meg selv deretter.

Debuten skulle være 17. september, på stevnet til Lillehammer Brukshundklubb. Målet var å komme hjennom bana uten at Nommin (Mr. Bomullshode-Guttehjerne) «datt ut» og mistet kontakten med meg. Om vi disket eller ikke var ikke så farlig. Han kan jo øvelsene, men det er så fort gjort å bli distrahert.

Jeg var nervøs før vi kom i gang, det skal jeg innrømme. Heldigvis var jeg ikke alene. Flere jeg kjente fra trening skulle også debutere, eller starte for andre gang. Jeg og Nommin startet som nummer to, så etter briefingen var det rett og slett ikke tid til å være nervøs. Med en gang vi kom inn i ringen og begynte, glemte jeg alt som het nerver, fordi jeg følte selv at det fløt så fint og greit. Jeg følte jeg hadde med meg Nommin på alle svinger og øvelser. Kontakten var der, og det føltes godt og trygt.

Noen dobeltkommandoer og småplukk ble det likevel, men for meg beydde det ingenting, når selve løpet kjentes så fint ut. Jeg fikk en skikkelig «sammen følelse» av det. Jeg og Nommin.

 

 

 

 

 

 

 

 

Dobbeltkommandoene på lørdag tror jeg var stort sett på grunn av at jeg var litt usikker selv. Nommin trengte dem ikke. Dette på tross av at bana hadde dobbelt slalom og spiral rett etter hverandre. Det er mye «på plass» uten at det skjer noe annet, og det er det aller vanskeligste for meg og Nommin.

At vi skulle få 1. premie, 190 poeng (dvs. direkte opprykk til klasse to, om man ønsker), og nummer 5 i klassen, hadde jeg ikke trodd. Det ble trekt for noen dobbeltkommandoer, og én gang for at vi var for langt unna skiltet. Men hva betyr vel det? Vi fikk rødsløyfe og premier, og strålte hele kvelden!

 

bloggkr

 

På søndag var jeg faktisk ikke så nervøs før vi skulle i ringen. Jeg tenkte at gårsdagen kan vi leve ei stund på uansett. Og det mente jeg. Vi skulle starte aller først. Da vi kom ett par skilt inn i banen følte jeg at Nommin ikke var like mye «med» som dagen før. Jeg følte jeg kom med masse dobbeltkommandoer, og så for meg et kritikkskjema tettpakket med «DK» (dobbeltkommando). I motsetning til på lørdag, følte jeg at jeg faktisk trengte dobbeltkommandoene denne gangen.

Mot slutten av bana kom plutselig nervene også. Kanskje fordi det tross alt hadde gått rimelig greit, og såvidt jeg visste hadde vi ikke disket enda. Kanskje nervene kom fordi jeg følte at Nommin ikke var helt på nett? Jeg vet ikke. Vi kom oss nå i mål, og Nommin fikk masse ros og leverpostei. Jeg var uansett ganske så fornøyd med løpet, selvom jeg ikke hadde akkurat samme godfølelsen som dagen før. Nommin hadde ikke falt helt ut, han hadde ikke brydd seg om andre folk eller dyr på plassen. Vi hadde klart målene jeg hadde satt for helgen.

Treningskameratene våre sa løpet så veldig fint ut. Jeg trodde rett og slett at de hadde stått for langt unna til å høre alle de ørtenogfjørti dobbeltkommandoene mine, og tydeligvis ikke så at Nommin ikke var helt på nett.

Overaskelsen var derfor veldig stor da vi fikk 194 poeng og direkte opprykk, med soler og smilefjes på kritikkskjemaet!

 

 

Bare tre dobbeltkommandoer ble vi trukket for. Det at dobbeltkommandoene våre stort sett kommer under lineføringen, bekrefter jo bare det jeg visste: Vi må nå jobbe med å bygge opp enda mer positive forventninger til det å gå «på plass». Jeg må også trene på å ikke gi mer dobbeltkommandoer enn det som faktisk er nødvendig.

Senere på kvelden fikk jeg se bilder fra løpet. Bildene gjorde at jeg begynte å tenke litt på om følelsen  av at Nommin ikke var helt med, kanskje kom aller mest av at jeg var usikker selv. På bildene ser han jo unektelig oppmerksom ut! Og resultatene var jo så mye bedre enn jeg hadde trodd. Det var godt å se bildene, og se at Nommin var mer oppmerksom enn det jeg hadde trodd.

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi hadde det gøy, og vi storkoste oss, både i, og utenfor ringen. Litt konkurransenerver til tross. Jeg synes jo at man skal ha litt adrenalin i kroppen på konkurranse. Det er litt av det som er stas. Jeg har egentlig savnet det, og det ga mersmak. Ikke minst fordi stemningen var så trivelig. Folk er flinke til å oppmuntre og rose, både hverandre og hundene sine. Jeg satte også veldig pris på dommeren på søndag som hadde en liten «før-briefing-prat» om at hundene hadde ikke valgt å være der, det hadde vi mennesker gjort. Det var derfor vårt ansvar, og vår oppgave, at hundene trivdes og hadde det fint i ringen, uansett hvor nervøse man måtte være. Dette er jo noe jeg synes er utrolig viktig, uansett hva man holder på med sammen med hunden sin.

Til tross for direkte opprykk, kommer vi til å holde oss i klasse 1 ei stund til. Jeg vil gjerne se hvordan det går på bortebane, og i andre settinger, før jeg starter i klasse 2. Da må nemlig sele og bånd av. Selvom jeg egentlig synes det er veldig forstyrrende å gå med leiebånd, så er det en liten trygghet også. Vi har ikke planlagt når neste stevne blir. Jeg er litt usikker på om jeg skal vente til ny utesessong, eller om vi skal prøve oss på innendørsstevner. Da blir det helt nye utfordringer å ta fatt på.

 

Bildene av meg og Nommin i bana er tatt av Magni Stenen. Disse, og masse andre kule rallybilder, kan sees på facebooksiden Rallybilder!

 

I tillegg til rallytrening og jobb, har vi da fått tid til litt annet også.  Både Nommin og Carlisha har vært på demensavdelingen. Nommin er der omtrent hver uke, men når Nommin har promperompe, er det fint å ha en vikar. Da stiller Carlisha opp.

 

 

Mange fine turer har det også blitt. Vi har hatt mye nydelig høstvær.

 

 

Isha har «pynta seg»

 

 

 

Håper dere har en flott høst!

 

 

 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

2 kommentarer til “Debut i Rallylydighet!”

Legg igjen en kommentar

CommentLuv badge

Subscribe without commenting

Facebook

Kontakt

Send en epost til bortisvingen@gmail.com eller bruk kontaktskjemaet
ommeg3

Hundetrener

Arkiv

Sgeh

Skandinavisk gruppe for etisk hundehold

Pass På Pus

Sponsorer

Tusen takk for at dere gjør det mulig for meg å holde konkurranser her på bloggen!

Bloglovin’

bloglovin

Instagram