Rallystevne på Hadeland

Lørdag var jeg og Nommin på vår tredje, og sessongens siste, rallykonkurranse. Vi har ikke trent så intensivt som vi gjorde før vår første konurranse. Da hadde vi tross alt bare en måneds tid fra vi begynte å trene rally og frem til konkurransen var. Denne gangen har vi tatt det litt mer med ro. Faktisk hadde jeg helt glemt at vi hadde meldt på, helt til pm’n kom på epost en uke før konkurransen.

Vi har trent en god del triks og hatt det veldig gøy med det, samt at vi prøver å komme oss på rallytrening en gang i uken. Nommin kan jo klasse 1 øvelsene, så jeg tror ikke det spiller så stor rolle akkurat hva vi trener, så lenge vi har det gøy. Det er med masse fjas og morro i bagasjen at vi kan holde på kontakten, også når vi kommer på konkurranse.

Dette var vårt aller første innestevne, og Nommin er ikke veldig vant til å være inne i haller. Han kjenner hallen på Lillehammer veldig godt, men utover det har han ikke vært i hall. Vi dro derfor på innetrening med Gjøvik Hundeklubb. Jeg ville ha en økt i fremmed hall før stevnet. Jeg ble igjen minnet på hvor mye mine følelser påvirker treningen vår. I denne hallen må man gjennom et ganske trangt inngangsparti med trapp, og forbi hunder som sitter og venter. Det blir veldig tett. Jeg vet at Nommin  ikke alltid tar nye steder og utfordringer på strak arm. Han kan bli litt usikker før han blir vant med situasjonen. Jeg får vondt i hjertet når Nommin blir usikker. Første og andre runde var jeg  ikke helt på nett på grunn av dette. Nommin var tilsvarende vimsete. Da vi hadde gått inn og ut to ganger, og Nommin fortsatt ikke hadde vist tegn til usikkerhet, roet hjertet mitt seg. Tredje runde var vi på nett begge to. Jeg kjente at jeg var mere meg selv, og da var Nommin det også. Viktig lærdom å ta med seg før helgens konkurranse!

Da vi ankom konkurransehallen på lørdag gikk jeg først inn og så på «forholdene». For å komme inn dit banen vår skulle være, måtte vi gjennom hallen hvor publikum satt, og hvor klasse 2 og elite skulle gå. Hundene skulle være i bur i denne hallen. Første innestevne, fremmed hall, støy, fremmede hunder, mye folk. Mammahjertet bekymret seg. Jeg valgte derfor å ta bilburet hans inn i hallen, så han kunne bli litt vant til lydene og luktene. Jeg måtte virkelig ta meg sammen for å senke skuldrene.

Når det var vår tur, og vi måtte gå gjennom hallen og inn i «slusa» der vi ventet, ble vi begge litt ufokuserte og usikre. Nerver er no’ dritt i blandt, og jeg er sikker på det var mye min skyld. Vi hentet oss litt inn igjen med ett par kontaktøvelser, men følte ikke at vi var helt der vi skulle vært. Det hjalp jo ikke på nervene at flere før meg hadde sagt at bikkjene deres aldri snuser på trening/konkurranse, men der inne hadde hundene satt nesa i bakken.

Vi gikk inn i rommet der vi skulle gå banen. Før vi passerte start dyttet jeg Nommin lekent, tok en snurr, og plutselig var alt som det skulle være. Den følelsen er fantastisk. Når for meg finnes bare Nommin, og for Nommin finnes bare meg. Jeg skravlet hele banen igjennom. Jeg tror det er min måte å avreagere på, så jeg ikke kjenner meg så nervøs. «SÅ FLINK DU ER, HERREGUD SÅ DYKTIG HUND, DU ER JAMMEN FANTASTISK». Nommin synes det er kult: «JA, HERREGUD SÅ DYKTIG JEG ER! JA, JEG ER VIRKELIG FANTASTISK!». Tror ikke det var i hans tanker å sette snuta i bakken en gang.

Da vi var ferdig hadde jeg absolutt go’følelsen. Men så kommer alle tankene. Husket jeg alle skiltene? Husket vi «sitt» der det skulle være «sitt», eller kanskje vi tok en «sitt» for mye? Hvor mange dobbeltkommandoer hadde jeg egentlig? Jeg skravler jo hele veien, så det er fort å gjort å si noe som oppfattes som kommando. For ikke å snakke om alle håndbevegelsene som kan føre til dobbeltkommandoer. Og hvorfor går jeg og suldrer med det leiebåndet? Nommin drar jo ikke i båndet, det er jo bare min dumhet og avreagering. Men jeg var fornøyd. Kontakten var der, vi hadde hatt det dritkult uansett!

Nervene kom tilbake da det skulle være premieutdeling for klasse 1. Det var vel rundt åtte som hadde disket, og disse leses opp først. Det er det verste å vente på, synes jeg. For det kan likegodt være meg. Noen hadde gitt godbit i banen, noen hadde tatt en venstresving i stedet for en høyresving. Ting jeg lett kunne gjort, og glemt. Det ene minuttet inne i banen, er litt borte fra hukommelsen, selvom følelsen av hvordan det gikk sitter i. Når alle «diskene» var lest opp, så senket skuldrene seg litt. Når de kom opp i poengsummene som gir førstepremie, da ble jeg kjempeglad! Da kan vi søke mellomtittel og greier! Det var jo over 40 stykker som skulle leses opp, så dette tok jo litt tid. Dommeren kom til 188 poeng, 190 poeng, 194 poeng, og jeg hadde enda ikke blitt lest opp. Begynte å tenke at da kunne vi jo ikke hatt flere enn så og så mange dobbeltkommandoer. Dommeren kom til 197 poeng, og da ble jeg overlykkelig! Rekorden på 194 poeng var jo slått for lengst! Ikke før vi kom til 200 poeng, full pott og andreplass, ble vi ropt opp! Vi hadde ikke blitt trukket for noen ting! Jeg svevde jo, og svever litt fremdeles 😀

Det var likevel ikke de 200 poengene og andreplassen som varmet aller mest. Det var dommerens kommentar på kritikkskjemaet.

 

blogg1

 

Vi hadde en finfin dag, sammen med herlige mennesker. Jeg trives virkelig i rallymiljøet. Folk er så positive og oppmuntrende, og så genuint glade på hverandres vegne. Jeg blir i så innmari godt humør av å være sammen med disse menneskene! 🙂

 

blogg4
Vi måtte posere nedenfor pallen, da stjerna mi har høydeskrekk…

 

Nå som vi kan søke om mellomtittel, og faktisk har 3 direkte opprykk til klasse 2, er det kanskje på tide å begynne å snuse på klasse 2 øvelsene. Den største endringen vil jo bli at hunden skal gå uten bånd. Det er jo en trygghet å ha det båndet, samtidig som det er litt plagsomt også, spesielt siden jeg går og fikler med det uten å tenke over det. I tillegg kommer blandt annet sitt – løp i fra  inkalling, åttetall med matskåler, hopp, og sitt-stå. Noe kan vi, noe må vi jobbe med. Nå har vi en god stund uten konkurranser som vi kan bruke å lære oss det vi trenger, og på å bli trygge på å gå uten bånd. Så spørs det om sessongen 2017 blir i klasse 2!

 

blogg3

 

blogg2

 

Slenger med ett kosebilde av Nommin og kattene. Nommin er klumsete, han river dem overende og buser inn i leken deres. Men kattene er så glad i vimsebikkja si 🙂

 

blogg5

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

6 kommentarer til “Rallystevne på Hadeland”

Legg igjen en kommentar

CommentLuv badge

Subscribe without commenting

Facebook

Kontakt

Send en epost til bortisvingen@gmail.com eller bruk kontaktskjemaet
ommeg3

Hundetrener

Arkiv

Sgeh

Skandinavisk gruppe for etisk hundehold

Pass På Pus

Sponsorer

Tusen takk for at dere gjør det mulig for meg å holde konkurranser her på bloggen!

Bloglovin’

bloglovin

Instagram