Andre dyr

Honey og Capone søker «for-alltid-hjem»! – Hjelp å dele! (konkurranse)

Jeg har såvidt presentert mine to fosterkatter tidligere, men nå er det på tide å vise dem skikkelig frem. Honey og Capone er nemlig klare for å begynne letingen etter sitt «for-alltid-hjem»! Jeg synes de er fantastiske katter, og jeg kan ikke skjønne annet enn at der ute ett sted sitter det noen og venter på at akkurat disse to skal komme inn i livet deres. De vet det kanskje ikke enda. Og de vet ikke at kattene de ønsker seg er her hos meg. Derfor trenger jeg deres hjelp til å dele dette innlegget, slik at kattene, og for-alltid-hjemmet finner hverandre. Til slutt i innlegget vil jeg fortelle om en liten «gulerot», som kanskje kan oppmuntre deg til å dele innlegget. Et slags «takk for hjelpen».

 

 

Honey og Capone har jo desverre noen faktorer som gjør at de ikke stiller først i køen, når folk skal velge seg katt. De er ikke små søte kattunger lenger, og de er svarte. Jeg kan ikke forstå hvorfor svarte katter blir valgt sist, men både statestikk og erfaring viser at slik er det. I tillegg ønsker jeg meg at de skal få adopteres sammen. Min kontaktperson i Dyrebeskyttelsen sier det er altfor vanskelig, og at vi derfor bør legge dem ut for adopsjon hver for seg. Det er godt mulig hun har rett, men jeg må i alle fall forsøke.

Honey og Capone ble funnet ute på gata i Hamar i september, da de var rundt 4-5 månder gamle. De var hjemløse, og slett ikke i god form. Da de kom hit var de begge veldig tynne, fulle av mark, og ganske skeptiske til mennesker. Honey var den svakeste, og den reddeste. Capone var noe sterkere, både fysisk og psykisk. Allerede første uken ble det tydelig hvilket bånd de har. Honey så på broren hver gang hun var i tvil om hvorvidt noe var farlig eller trygt. Når Capone etterhvert begynte å male, da myknet Honey opp også. Litt etter litt.

 

Capone sjekker hva Honey driver på med

 

Måten hun ser på broren sin på, gjør det åpenbart at han har vært klippen i livet hennes, alltid. Blikket er fullt av beundring, tillit, respekt og kjærlighet. Han gjorde en god jobb, han holdt dem sammen, og han passet på, helt til Dyrebeskyttelsen tok de inn. Det tok litt tid for Capone å sluttet å være på vakt, og å passe på Honey hele tiden, før han sluttet å spise hver gang han fikk sjansen, og å passe på at søster spiste. Det tok litt tid for han å gi det ansvaret til meg, slik at han selv bare kunne være kattunge, slik kattunger bør få være.

 

 

Honey og Capone er begge store personligheter, som gir mye kjærlighet og glede til de som tar seg tid til å bli kjent med dem. De er sosialisert «Borti Svingen», og de som har fulgt bloggen min en stund vet at da at de er vant til liv og røre. De første par ukene hadde de riktignok sitt eget rom, men det varte ikke lenge før de måtte bli kjent med resten av fosterfamilien sin. Honey og Capone har virkelig imponert meg i møte med de andre dyrene.

 

Capone og bikkjetroll

 

Jeg har tre andre katter i alderen 5-13 år. Honey og Capone har vist at de tar signaler fra andre katter veldig godt. De er meget respektfulle ovenfor andre katter, og det har ikke vært antydning til konflikt. De setter enormt stor pris på å få leke med de voksne kattene, men de er aldri pågående, og de venter til en av de voksne tydelig viser at lek er velkommen.

Jeg har også tre hunder, tre ganske aktive, bråkete og store hunder. To Bearded Collier (8 og 11 år) og en Collie (2 år). At hundene var en del av familien, en del av alt dette nye som var trygt og godt, har liksom bare vært en selvfølge for Honey og Capone. Selv Nommin, min 2 årige klumsete og vimsete collie, som tidvis tygger på dem, snubler i dem, og kaster seg ned på gulvet oppå dem (fordi han tror han er kattunge selv), har de akseptert som familie, og lekekamerat.

 

 

Her en liten videosnutt jeg tok opp den første gangen hundene fikk lov å være med på rommet deres. Som dere ser er de ganske åpne for nye bikkjebekjentskaper!

 

 

 

Selv om Honey og Capone har mye til felles, er de også veldig ulike. De har hver sin unike personlighet, som har kommet mer og mer til syne etterhvert som de ble friskere, sterkere og tryggere.

 

Mister Capone bærer nok fortsatt noe preg av å ha hatt ett så stort ansvar da han var liten. Han har en klokhet og verdighet over seg, som man sjelden ser hos så unge katter.

 

 

Når det er sagt, så tar det ikke mere enn en fjærpinne, en ball, eller en liten invitasjon fra søster, før han raser rundt på gulvet som en liten kattunge. Han er alltid klar for lek! Han er en skikkelig kosekatt, som kan ligge på fanget og male i timesvis. Du behøver ikke se på han en gang, for at han skal begynne å male. Det er nok at han kommer inn i ett rom og ser deg.

 

 

 

Han elsker å snike seg opp i senga om natta, legge seg tett inntil og bare kose. Han er utrolig tålmodig med sin søster, og kommer ofte for å sjekke hva hun holder på med.

Capone er rett og slett en fantastisk og fasinerende mix av klokhet, verdighet, lek og godhet.

 

 

Lille Miss Honey er en sprudlende frøken. Hun vil være med der det skjer, og er aldri langt unna. Hun følger ofte etter meg for å se om jeg kanskje har en Dreamies eller litt våtmat på lur, kanskje litt kos eller en fjærpinne. Og det gjør hun med halen så høyt at den tipper fremover. Hun blir kjempe happy hvis jeg ikke lukker dodøra når jeg går på do. Hun vil som sagt være der det skjer… Honey knyttet bånd til hundene, allerede før hun ble skikkelig trygg på meg.

 

 

 

I motsetning til sin bror som sniker seg opp i senga og legger seg rolig, hopper Honey opp i senga og gnir fjeset sitt mot fjeset mitt. Man kan ikke overse Honey. Hun er så søt og positiv at ikke ønsker man å overse henne heller.

 

 

 

Hun er en skikkelig happy-go-lucky katt,  sin brors fjasete motstykke.

 

De har begge egenskaper den andre ikke har, de utfyller hverandre perfekt. Med begge to, har man alt.

 

«Men to katter på en gang, blir vel litt mye?» tenker du kanskje? Joda, to spiser mer mat enn én. To bæsjer også mer enn én, så man må plukke to ganger så mye bajs ut av doen. Du må også betale for to vaksiner i året, og dobelt så mye for ormekurer i løpet av livene deres.

MEN…

Jeg vil likevel påstå det er mindre jobb med to katter. Det er lettere å overta to katter som er så sammensveiset, enn det er å overta kun én. Har du kun én katt, er du dens eneste lekekamerat, den eneste kilden til selskap og kos. Det er ett stort ansvar, og det er vanskelig for familier som er borte på dagtid. Dere vil jo da komme hjem til en katt som har vært mutters alene hele dagen, ligget på lading, kanskje kjedet seg og vært ensom, Den vil da være sugen på kos og lek. Da er det bare å utsette middagen og evt andre ærender, for pus trenger deg! Har man to katter, vil disse ha selskap av hverandre mens du er borte. De vil ha mulighet til å leke og kose, og de vil ikke ha følelsen av å være alene. Dette er spiselt viktig for innekatter, og dessuten for alle katter som ikke er gamle nok til å gå ut enda.

Studier har vist at voksne katter fra samme kull oftere spiser sammen, koser og steller hverandres pels. Skal man først ha to katter etterhvert, kan det derfor være fint å ta to stykker samtidig.

Forholdet Honey og Capone har, gjør at jeg virkelig vil gjøre en innsats for å forsøke å gi dem ett godt hjem, sammen!

 

Honey koser seg med kattemynte

 

Capone (t.v.) og Honey

 

Det perfekte for-alltid-hjemmet er innstillt på et ansvarlig kattehold, hvor vaksiner, helsesjekker og ormkurer blir fulgt opp.  Jeg ønsker meg et hjem hvor kattene blir servert kvalitetsmat, og blir holdt forsikret (dersom dere ikke har en «buffer» på konto for når man trenger dyrlege). Vil dere ha utekatter, ønsker jeg at dere har vurdert uteforholdene som trygge. Jeg synes for eksempel ikke kattene bør slippes ut nær en stor trafikkert vei. Skal de være innekatter, må det legges til rette for at de får brukt sine instinkter og får stimuli innendørs (det kan jeg være behjelpelig med, ettersom det er noe jeg brenner for og har stor interesse for).

For-alltid-hjemmet kan gjerne ha voksne snille katter fra før, ettersom Honey og Capone har vist seg å være veldig respektfulle og allrighte mot eldre katter.

For-alltid-hjemmet kan gjerne være ett hundehjem! Honey og Capone er så glade i hunder! Jeg vil tro det kan ta litt tid å bli kjent med nye hunder, akkurat som det tar tid å bli kjent med nye mennesker, men de er altså godt vant med hunder. Store, vimsete, bråkete hunder. Dette er jo en av de tingene som jeg føler kanskje gjør de litt unike som unge omplasseringskatter fra Dyrebeskyttelsen.

 

 

Capone og Frisbee

 

Jeg åpner gjerne huset for Honey og Capone, dersom for-alltid-familien skal på ferie. Jeg har selv innekatter, og har kattegård, så her vil de ha det trygt.

Hvis du ikke har mye erfaring med katt fra før, men føler at det er noe ved disse to som fanger oppmerksomheten din, og snakker til hjertet ditt, så ta kontakt! Disse kommer med «instruksjonsmanual» om du ønsker det, og jeg stiller opp, dersom det skulle dukke opp spørsmål. Når som helst!

Honey og Capone er kastrert, chippet og fått sin første vaksine. De omplasseres gjennom DB avd Hedmark, mot et omplasseringsgebyr.

 

Honey

 

Som jeg nevnte innledningsvis, er det så viktig å få delt dette innlegget med så mange som mulig. Jo flere som får se innlegget, jo større sjanser er det for at det perfekte for-alltid-hjemmet får øye på dem. Jeg har virkelig lyst til å gi disse to veldig gode odds!

Derfor har jeg spurt Andre ved Petpack.no om å hjelpe meg med en liten «gulerot» til de som vil dele dette blogginlegget. Det har han sagt de vil gjøre!

Petpack.no er en abonnementstjeneste hvor hunden eller katten får tilsendt en pakke hver måned. Hver pakke inneholder en god miks av godteri, leker og helseprodukter. Hver pakke er unik og inneholder mellom 3-5 produkter. I utvalgte perioder har de temamåneder som kan hjelpe til med å bedre kattens eller hundens helse gjennom året.

Bedriften har også opprettet en donasjonskonto. Pengene skal gå til en hunde- eller katteorganisasjon som kundene selv bestemmer gjennom en avstemning på facebooksiden deres. Det er sånn jeg setter pris på hos en  bedrift!

 

blogg20

 

Blandt de som deler, trekker vi ut en vinner som får tilsendt januarpakken gratis som en takk-for-hjelpen-gave (selvsagt uten å tegne abonnement). Legg derfor igjen en kommentar om at du har delt (med mailadresse så jeg kan kontakte deg), og om du har hund eller katt), eller send meg en mail på bortisvingen@gmail.com.

 

Skulle du ha spørsmål om Honey og Capone, eller bare er nysgjerrig, ta gjerne kontakt for en katteprat! Ring  på telefon 46 62 49 89 eller send mail på bortisvingen@gmail.com. Vi bor i Ringsaker, Hedmark, og tar gjerne i mot besøk om noen vil hilse på!

Takk for at du tok deg tid til å lese om Honey og Capone, for at du deler og for at du hjelper meg å gi disse fantastiske pusekattene gode sjanser til å finne sitt for-alltid-hjem!

 

 

De gode stundene og fine tingene

Jeg ligger jo «litt» på etterskudd her på bloggen nå, så derfor blir det en liten bildespam med bilder fra de siste månedene. Bildene er tatt med mobil (jeg måtte faktisk tørke ett tykt lag med støv av det fine kaemraet mitt, da jeg tok det frem igjen for ett par dager siden), og de som følger meg på instagram eller er venn med meg på facebook, har nok sett mye av dette tidligere. Det får så være. Jeg vil ha med, også på bloggen, at de siste månedene har ikke bare vært triste og vanskelige. Det har vært fine øyeblikk også 🙂

Så her kommer en samling «hytt og pine bilder» fra de siste månedene.

 

 

 

 

Frisbee, som var så syk tidlig på sommeren, har vært i god form siden han ble friskmeldt. Han var jeg jo riktig bekymret for, så det var en stor lettelse! Jeg vet at han har en svulst inne i brystkassen, men den tenker vi lite på. Han har noen dager hvor han er litt stiv og støl, men da er det som regel fordi han har overdrevet litt på tur. Eller vært litt vel ivrig da den første snøen kom…

 

Meg og Frisbee på tur til Næra – bare vi to. Det er koselig i blandt å være bare oss.

 

Nommin og jeg er fortsatt på demensavdelingen hver tirsdag. Det er viktig for oss begge to, og vi trives utrolig godt! Jeg skal legge ut en artikkel som ble skrevet om Nommin, da vi hadde med oss «reporter» fra Røde Kors. Denne stod i Røde Kors Hedmark sin avis. Dette blir ett eget innlegg. Inntil jeg får den ut – her en er en bitteliten samling besøkshundrelaterte bilder, og en liten video:

 

 

 

Vi har også fått oss ny bil! Den er skikkelig grom som bikkjebil!

 

 

Og nye magneter til kjøleskapet! Jeg synes disse er så fine:

 

 

Noe annet som er nytt hos oss – men bare til låns – er to unge pusekatter. La meg presentere Miss Honey og Mister Capone:

 

 

 

Da de kom til meg, var de rundt 5 mndr, redde og usikre, og fulle av mark. Jeg er fostermor for dem, gjennom Dyrebeskyttelsen avd Hedmark. Nå har de vært her i nesten tre måneder, og de har kommet seg veldig. Disse to skal få sitt eget innlegg, som jeg håper så mange som mulig vil hjelpe meg å dele. De er nemlig snart klare for å finne sitt «for-alltid-hjem». De har så mange gode kvaliteter, at hadde folk bare visst, hadde de rent ned dørene for å få hilse på dem. Men da må jo folk få vite om dem 🙂 D

 

 

 

Så da vet dere litt mer om hva vi har holdt på med «borti svingen» – de gode stundene og de fine opplevelsene.

Avslutter med ett bilde av Nommin og «kjæresten» Mima 🙂

 

 

 

Pia – Dilemma, operasjon og tiden etterpå

Rund 20 juli begynte Pia å halte. Hun tråkket ikke på venstre bakben. Mamma gikk ut  fra at hun hadde strekt en muskel. Pia er jo overhodet ikke klar over at hun er tolv år, og oppfører seg ikke deretter heller. At det blir litt strekte muskler og sånt fra tid til annen er dermed ikke så rart. Da beinet ikke så ut til å ble bedre, kom hun til meg for å se om absolutt ro kunne hjelpe. Da oppdaget jeg at beinet var både hovent og varmt. Jeg la også merke til at det ene leddet «datt» utover når hun forsøkte å gå på det.

 

 

Den 23. juli dro vi til Biri Dyreklinikk. Dyrlegen tok mange bilder, og konkluderte med at her måtte det nok operasjon til, en operasjon hvor hun forspeilet oss månedsvis med gips og rehabilitering. Vi var jo ganske klare på at over ett halvår med gips, med påfølgende rehabilitering ikke ville være aktuelt for en hund som tross alt er tolv år. Da er alternativet avliving. Dyrlegen følte seg ikke helt sikker på dette området, så vi ble henvist til Gjøvik Dyreklinikk, som er flinke på ortopedi.

Jeg var slett ikke sikker på at Pia kom til å bli med oss hjem neste dag. Jeg tok derfor fine bilder av henne. Jeg klippet også av en liten lokk av pelsen hennes, og la i en konvolutt ved siden av en boks hvor jeg la en lokk av Tinka sin pels, den dagen hun skulle forlate meg. Det er en slags «tradisjon» vi har, hvor vi tar vare på en liten lokk av pelsen til hunder som går bort.

Jeg og Mamma snakket om alternativene vi ble forespeilet av dyrlegen dagen i forveien. Selvom Mamma var bestemt på at 6-8 med gips og smerter ikke ble aktuelt, var hun akkurat på det tidspunktet mer motvillig til å gi slipp på Pia. Jeg tror Pia sin oppførsel etter Tinka sin død gjorde at jeg kunne akseptere det mer. Den dagen Tinka døde, ble Pia gammel. Hun mistet livsgleden fullstendig. Hun gjorde det jeg hadde lyst til – hun bare ga opp hele livet. Hun har sakte men sikkert kommet tilbake til den blide og fornøyde Pia’en, men jeg fant trøst i at hun ville finne igjen bestevennen på andre siden. Det velger jeg å tro hun vil, når den dagen kommer.

 

Bildet jeg tok av Pia, da jeg ikke visst om hun ville bli med hjem

Da vi kom inn til dyrlegen ble det på nytt tatt mange bilder. De kunne kostatere at alt av sener og bånd som holdt leddet sammen, hadde ryket fullstendig av. Det var ikke noe som hold leddet på plass. Alternativet til operasjon var avlivning, da dette aldri ville kunne bli bedre av seg selv. Dyrlegen fortalte at ved operasjon måtte vi påregne omtrent seks uker med gips på foten. Ikke riktig så illle som vi først hadde trodd. Vi var mest opptatt av om Pia ville ha mye smerter i denne perioden. Det mente dyrlegen at hun ikke skulle ha. I dagene etter operasjonen ville hun få smertestillende, og de påfølgende ukene ville det være å regne for et normalt brudd med gips. Dyrlegen forstod at det var et dilemma hvorvidt man skulle operere en så gammel hund. Mens vi var mest opptatt av hvor hardt dette ville være for Pia, og hvorvidt det var etisk riktig å operere, virket det som om dyrlegen trodde vi var i tvil på grunn av pengene. Operasjonen ville komme på rundt 15.000 kr. I tillegg kom rønkenbilder, gips- og bandasjeskift, etterkontroller m.m.

Etter noe frem og tilbake, mange spørsmål og svar, sa Mamma «Vi gjør det». Vi fikk time for operasjon neste dag.

 

25. juli leverte vi Pia til operasjon ganske tidlig på dagen med beskjed om at de ville ringe oss da de var ferdige. Utpå ettermiddagen ringte de og fortalt at operasjonen hadde gått som planlagt.

 

 

På bildet over ser dere et bilde tatt før operasjonen, hvor leddet ikke henger sammen, det bare «henger og slenger». Bildet til høyre er tatt etter operasjonen. Det er satt en metallpinne inn i beinet, og gjennom leddet. Det er også forsterket med ståltråd surret rundt. Dette skulle nå gro sammen til ett bein.

 

Vi fikk valget om å la Pia bli der over natten, eller hente henne hjem. Ettersom det ikke er folk på dyrlegekontoret hele natten gjennom, bestemte vi oss for å hente henne. Det var allerede avtalt at Pia skulle hjem til meg, for å få mere ro. Beardistrolla måtte være hos Mamma.  Den dagen var det så utrolig varmt! Jeg hadde allerede flyttet chichillaene ut i gangen, da dette var det kjøligste rommet i huset. Der la jeg også Pia, da jeg hadde hentet henne hjem. Det var virkelig uutholdelig varmt i slutten av juli. Dermed fikk Pia madrass i gangen, og husets eneste vifte.

 

En «sykepleier» fikk hun også…

 

Jeg synes jo ikke selv at jeg er pysete. Jeg føler at jeg har vært gjennom mye med dyrene mine, og kan takle mye. En dopet hund som våknet forvirret og uvel, og denne klynkingen (som i mine ører er «skriking»), den takler jeg bare ikke. Jeg blir redd og usikker selv også. Dermed måtte Mamma komme og sitte hos oss den kvelden.

Den gangen Tinka ble sterilisert syntes jeg også denne «skrikingen» (som andre sikkert vil kalle sutring eller klynking) var riktig ille. Da ble jeg visstnok så blek og utafor at dyrlegen ble bekymret for meg, og sendte meg ut for frisk luft. Det er bare noe med akkurat denne oppvåkningssituasjonen som jeg finner veldig vanskelig.

Jeg lå på gulvet sammen med henne den natten.

 

Pia var fortsatt dopet av narkosen, men kunne lette på hodet og se på meg når hun lurte på hvor jeg var.

 

 

Allerede samme kveld var Pia ute og tisset. Etter ett par dager gikk hun på gipsen, og var i fin form. Hun fikk raskt tilbake gleden i øynene, som hadde vært borte siden hun fikk så vondt i beinet.

Jeg hadde jo satt frem bur til Pia, slik at hun skulle ha en trygt sted å ligge. Det syntes ikke Pia noe særlig om. Dermed fikk hun egen madrass på stuegulvet.

 

 

Buret ble nå likevel flittig brukt…

 

 

Allerede ett par dager etter operasjonen var det tid for det første av en lang rekke gipsskift og kontroller hos dyrlegen.

 

 

Jeg tror at til sammen bledet fem eller seks gipsskifter. Pia følte seg setterhvert riktig så hjemme i lokalene til Gjøvik Dyreklinikk. Hun visste godt hvor godisboksen stod til slutt!

 

Pia på tur med gips på foten. Litt må man jo komme seg ut 🙂

 

Poserer med ny råååsa bandasje utenpå gipsen

 

De første ukene kom vi bare inn til de planlagt gipsskiftene. To uker før gipsen skulle av måtte vi dra inn fordi Pia ikke trådde på foten sin. Jeg var jo redd det hadde skjedd noe med leddet hennes. Da viste det seg at hun hadde fått hissige gnagsår. Dette var første gang siden operasjonen at Pia hadde merkbart vondt.

 

 

 

Etter dette måtte gipsen skiftes og sårene sjekkes enda ett par ganger, før gipsen endelig kunne komme av den 11. september. Gnagsårene var fortsatt hissige, og hun fikk antibiotika for dette. Hun måtte derfor ha på strømpebukse for å beskytte sårene hennes fra å bli slikket på.

 


Lillepus passer på vondfoten

 

Det var nå det begynte å bli nervepirrende. Beinet hennes så skrøpelig ut uten gips. Hver bevegelse hun gjorde, gjorde at hjertet hoppet. Ville det holde? Nommin gjorde det ikke akkurat lettere for meg, der han bykset rundt Pia. Hver gang han hoppet for nære, gispet jeg. Hver gang Pia hoppet opp eller ned fra sofaen, jagde pus, eller løp for fort, gispet jeg også. Etterhvert begynte hun å løfte og «vondfoten» hver gang jeg gispet. Og hver gang hun løftet opp foten, fikk jeg hjertet i halsen.

 

 Ikke rart jeg fåt hjertet i halsen, eller?

Et større problem var det at tippen av pinnen øverst på hasen (se rønkenbilde lenger opp) stakk ut av huden og området var betent. Sansynligvis gikk betennelsen også innover i beinet. Planen var å la antibiotika fiske betennelsen, men også på sikt fjerne denne pinnen.

Her fant vi oss i et nytt dilemma. Så lenge pinnen satt i beinet, var det en risiko for betennelse, ettersom den stakk ut som den gjorde. På den andre siden ville beinet bli sterkere, og dermed bedre rustet for å holde, jo lenger pinnen satt. I en måned holdt vi betennelsen i sjakk med daglig vask av metallpinnen som stakk ut av beinet (det syntes jeg var litt småekkelt de første par gangene), samt antibiotika.

Igjen hadde Pia gode dager og uker. Helt til lørdag 11. oktober. Pia var hos Mamma, da jeg og Nommin var på Geilo.  Mamma så at Pia var i dårlig humør, og helst ikke ville trå på foten. Hun ringte dyrlegen, og fikk beskjed om at det kunne vente til mandag. Etter å ha lagt på røret, merket hun hvor varmt beinet til Pia var. Hun ringte opp igjen og fikk komme. På grunn av at Pia nå hadde brukt beinet normalt i noen uker, hadde pinnen begynt å flytte seg innover, i stedet for utover. Dette hadde forårsaket ny betennelse. Ny antibiotikakur gjorde at Pia følte seg bedre allerede neste dag. Nå var det ikke noe valg lenger, pinnen måtte ut!

Mandag 13. oktober ble Pia lagt i lett narkose, og pinnen ble fjernet.

 


Dopet før fjerning av pinnnen

 

Med pinnen borte er forhåpentligvis dette kapitellet over. Pia har det veldig fint. Hun har en slik livsglede, og jeg synes faktisk hun er mere sitt gamle seg enn jeg har sett henne det siste året. Hun har nok virkelig stortrivdes med å være bortkjemt midtpunkt! I tillegg har den gamle kroppen blitt tvunget til å ta det LITT mere med ro enn til vanlig. Det har nok også gjort henne godt.

Å holde Pia i ro, fordi vi er nervøse, kan vi for øvrig bare glemme. Man kan bare ikke holde Pia i ro. Hun har ikke gått gjennom dette, for så å dempes resten av livet. Nei, Pia må få være Pia. Med den risikoen det innebærer i form av hopping, springing og fjasing. Vi prøver dog å ta hensyn der vi føler at vi kan.

Mamma sliter nok fortsatt litt med dilemmaet om det var riktig å la en så gammel hund gå gjennom dette. Jeg, som har hatt henne i hele sommer, er ikke i tvil om at for Pia sin del, så var dette riktig. Stort sett har hun ikke brydd seg med gips og strømpebukse. Hun har hatt ett par vonde dager, i forbindelse med betennelser. Da har vi fått det under kontroll ganske fort, og gitt smertestillende i mellomtiden. Man har ingen garantier for fremtiden, spesielt ikke med en hund på tolv år. Men akkurat nå er Pia bare glad, og fornøyd, og lever livet som bortskjemt dronning.

 

Første tur uten pinne i beinet!

 

 

Biritreff – alle er velkommen

I flere år har vi i (bikkjer og folk som trenger, eller bare liker, å sosialisere seg), hatt fast Biritreff hver uke i sommerhalvåret. I fjor var jeg opptatt med Tinka, og Mamma hadde brukket beinet. Da ble det dårlig med Biri-treff. I år er vi i gang igjen, og har nå holdt på noen uker. På noen treff har vi vært over 15 hunder, men det varierer. Vi trener kontakt, litt utstilling, litt LP for de som ønsker det, samt at vi av og til er så heldige å få låne noe agilityutstyr. Det er stor stas!

Forrige lørdag hadde jeg med kamera og fikk knipset noen bilder av de fine vofsene. Jeg fikk jo bare tatt bilder i pausen, så vi ser jo rimelig ueffektive ut. Når sant skal sies så er vi vel egentlig det. Skravling, kos, og bare det å ta med hundene ut blandt andre folk og bikkjer, er det viktigste.

Vi som begynte å møtes hver uke var jo collie- og sheltiefolk. Det er fortsatt flest collier og sheltier, men ALLE er velkommen 🙂

 

 

 

Liten valp som kom på treff for første gang

 

Lina sin Sorry (som egentlig er veldig happy!)

 

Tanja sin Mico

 

 

Skotti <3

 

 

En finfin colliegutt

 

Nommin

 

Mima trener utstilling

 

Hilse pent 🙂

 

Litt «hageagility»

 

Sheltiegutt som øve på hoppehinder

 

Hvis noen av dere som titter innom bloggen har lyst til å kome på Biritreff, er dere selvagt velkommen til det. Vi har en gruppe på facebook, hvor vi holder kontakten, legger ut bilder, og avtaler kommende treff. Gruppen heter «BIRITREFF – Sosialisering for bikkjer og folk«. Det er bare å bli med 😀

 

Jeg fikk jo til og med julegave på treff forrige lørdag! Jeg må få vise frem dette utrolig fine nøkkelknippet jeg fikk av Lina:

 

 

Nederst er en sheltiefigur, fordi det ble kjøpt til meg mens jeg fortsatt hadde Tinka. Tusen takk Lina-mi!

Hundepark for første gang

Jeg bekymrer meg jo stadig over om Nommin blir godt nok sosialisert, altså med andre hunder, store hunder, hanhunder, andre raser, i forskjellige settinger. Jeg vet jo egentlig at han er godt sosialisert, men den her «skrekken» jeg har fortalt om før, for å få en stor hanne som ikke kan å oppføre seg, den titter liksom frem nå og da, bare for å gjøre meg usikker. Da vi var på foredrag om «tenåringshunden«, ble det nevnt at vi kunne jo dra til en hundepark. Jeg er litt skeptisk til å slippe valpen min sammen med fremmede hunder, som eies av fremmede folk. Tidligere denne uken tok vi likevel mot til meg, og dro til en hundepark i Hamar. Jeg hadde fulgt facebookgruppen til denne hundeparken ei stund, og jeg hadde inntrykk av at folka var hyggelige, og at bikkjene deres gikk greit sammen med andre hunder.

 

Vi var seks hunder, både unghunder og voksne, hanner og tisper.

 

 

 

Dora 13 mndr

 

 

 


Nero, 7 mndr (?)

 

Bikkjene var litt late på grunn av varmen, men det så ut til at de hadde det fint alle sammen. Nommin var litt tilbakeholden til å begynne med. Han ville helst bare leke «løpe etter hverandre – leken», og ikke ha så mye nærkontakt. Han tødde fint opp etterhvert, og jeg er sikker på at neste gang vi drar, vil han gli rett inn i gjengen.

 

 

 

Etter en stund med lek begynte noen av hundene å stunde ned mot vannet.

 


Dora vil ned til vannet

 

Vi gikk alle ned til vannet for å la bikkjene avkjøle seg, og leke litt i vannet. Nommin er ikke veldig glad i vann, men det var nok fryktelig fristende å henge seg på de nye vennene!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Både jeg og Nommin hadde en fin opplevelse av vår første besøk i hundepark. Det er så fint for han å få møte trygge og snille voksne, og hunder av raser han ikke kjenner. At de er lekne er jo også et pluss, synes Nommin.

 

 

Vi ønsker dere en fortsatt fin vårhelg!

 

En skikkelig fin helg

Jeg har hatt en fantastisk fin helg. Jeg har møtt herlige mennesker, og fått se, og kose med, alldeles nydelige dyr.

Helgen startet med en tur inn til Letohallen, hvor Adelkatten holdt utstilling. Jeg valgte å la mine katter stå over denne gangen, på grunn av de såre tannkjøttene de hadde i sommer. Ettersom jeg mistenker at det var en smitte de fikk sist de var på utstilling, vil jeg nødig risikere å gi det videre til andre. Dessuten vil jeg ikke stresse deres immunsystem. Selvom tannkjøttene er fine nå, velger jeg  gi dem noen ekstra måneder.

Litt kjipt var det å være spent på venge av egne katter, men det glemte jeg raskt når det var så mange andre fine katter å se på, folk og snakke med, og stands å titte i.

Jeg fikk blandt annet hilse på Dioz sin lille(halv)bror, på fem måneder. En Mini-Dioz! Jeg så mye av Dioz i uttrykket hans. Han var også kjempetrivelig!

 

Dioz sin lillebror malte da jeg holdt han, og koste seg med biter av bananpannekake, akkurat som storebror

 

«Lillebror»

 

Lillebror på dommerbordet. Like trygg og god som Dioz var da han var på utstilling.

 

Ei nydelig lita abyssinerjente <3

 

En fin liten guttebaby

 

 

Som en fin avslutning på en fin helg, fikk jeg hilse på noen veldig søte små!

 

*pludrer med sin mykeste valpestemme*

 

Slik kunne jo jeg sitti i flere dager, jeg.

 

 

 

Håper dere har hatt en like fin helg som jeg har 🙂

Her krysses fingre og labber for masse fint turvær i uken som kommer. Jeg er så glad for hver uke hvor vi kan gå tur i skogen og på jordene, uten å vasse i snø. Så fort snøen kommer blir turmulighetene så begrenset. Da blir det vanskelig å komme seg dit hvor hundene kan løpe løs.  Vi sier heller ikke nei til turkmaerater, dersom noen har lyst til å bli med oss (hint hint).

Ha en finfin uke!

Kosekveld med NO*Kongskogens kattepuser

De siste ukene har vært noe slitsomme. Jeg har jo alltid sagt at når det gjelder hunder, har jeg en «smertegrense» på fire hunder. Blir det mere, strekker jeg bare ikke til. Det har kjent på kroppen disse ukene, hvor jeg har hatt ansvaret for seks hunder, derav to beardistroll som krever sitt, og ei aktiv lita sheltiefrøken som skulle fått så mye mer enn jeg har kunnet gitt henne. Forrige uke var jeg i to begravelser, og både jeg og Tinka fikk magevirus.

Jeg har vært sliten, og  jeg har ikke har hatt overskudd til å være innom mine favorittblogger, og har ikke vært flink til å gi lyd fra meg. Sponsorer har heller ikke fått den oppmerksomheten de burde ha. Jeg kan ikke gjøre annet enn å beklage det.

De siste dagene har jeg følt på at jeg helst skulle vært hjemme med Tinka, siden hun ikke har vært helt i form, samtidig som jeg skulle sosialisert Keena, kost på sofaen med Ona, og vært på tur med aktive beardistroll.

I kveld gjorde jeg ingen av delene. Jeg tok en hel kveld, hvor jeg koplet helt av, mens Pia og Tinka satt i bilen, og Beardisen, Keena og Ona stod i bikkjegården.

Jeg besøkte Inger og familien hennes, og tilbrakte kvelden med å skravle katt (og litt hund), se på kattunger, og kose/leke med den fineste lille sølvsibirfrøkna!

Maren (som jeg forelsket meg i sist jeg var på besøk) har fått kattunger, som nå er blitt en måned gamle. Jeg har jo gledet meg til at de skulle bli store nok til å få besøk 😀

 

 

 

 

Denne pusen var ett skikkelig «blikkfang», syntes jeg 🙂

 

Mamma er jo så veldig glad i rødpuser, og jeg hadde lovet å ta bilder av den lille røde, slik at hun kunne å se. Og for en herlig liten en!

 

 

 

 

Mamma Maren syntes han trengte en vask!

 

Alle kattungene var selvsagt alldeles nydelige, men jeg må innrømme at det var ei lita jenta, som utmerket seg. Jeg kan ikke helt sette fingeren på hva det var. Foruten den lekre fargen, og et herlig gemytt, hadde hun «noe» som gjorde at hun bare lyste opp rommet. Ei nydelig lita jente!

 

 

 

 

Det er ikke bare nydelige Skogkattunger hos Inger. Hun har også noe annet jeg har forelsket meg helt i: Ei sølvsibirfrøken! Comsi, som hun heter, må være en av de fineste kattene jeg noen gang har sett!

 

Comsi var mere opptatt av å slappe av, og kose seg, enn hun var av å posere.

 

 

Tusen takk til Inger og familien (to-og firbeinte) for en koselig kveld!

Og jammen hadde alle bikkjene det bra da jeg kom hjem, på tross av at jeg tok meg helt fri!

 

Besøk av verdens søteste lille Lille

Denne uken har vi hatt besøk av verdens søteste lille Lille. Han heter jo egentlig Birk nå, men da han var liten, og bodde hos oss, het han Lille. Derfor vil han alltid være «vår Lille». Noen av dere husker han kanskje fra Kari sitt gjesteinnlegg om når hunden blir blind.

 

 

Jeg har jo sett Lille flere ganger etter han flyttet, jeg er venn med han på facebook (for selvsagt har Birk sin egen facebookprofil), og jeg snakker med Kari, så jeg har jo hele tiden holdt meg oppdatert på hvordan Lille har det. Dette er dog første gangen jeg har passet han. Jeg gledet meg veldig til å få litt tid med Lillen vår, og bli kjent med han igjen, men jeg må innrømme at jeg var litt usikker også. Jeg har aldri passet en blind hund før. Skotti (broren til Lille) ser også veldig dårlig, men Lille ser nok bare skygger nå.

 

 

Jeg har jo hørt om at blinde hunder kan bli veldig skeptiske, nervøse, og i verste fall agressive. Vi var nok litt spente, både jeg og Mamma, da Lille kom inn i stua hos Mamma forrige søndag. Der krydde det av Sheltietisper, som alle ville lukte på og flørte med den kjekke lille karen. Det viste seg raskt at der fantes det ikke spor av redsel eller nervøsistet! Han flørtet villig med damene, med halen til værs, logrende.

Vi bestemte oss for at Lille skulle få bli med meg, Tinka og Pia hjem, mens Beardisen kunne være hos Mamma. Beardisen kan bli for mye for de aller fleste, så det skulle Lille slippe å forholde seg til, tenkte vi. Dermed fikk Lille kose seg med to fjasejenter.

 

 

Her i huset har det visst også sine fordeler å ikke kunne se. Det første som skjedde da vi kom inn hjemme, var selvsagt at Lillepus skulle vise Lille hvem som eier de beste liggeplassene i huset. Hun strammet seg opp, og prøvde å stirre Lille i senk, slik hun vanligvis gjør med nykomlinger som ikke har forstått at de ligger på Lillepus sin plass. De fleste flytter seg ganske raskt når den sorte lille panteren setter øynene i dem. Dette fikk jo ikke Lille med seg. Da Lille ikke flyttet seg, ble Lillepus først veldig rådløs. Jeg så at pusen ble forvirret. Så var det akkurat som om hun ble full av beundring av denne lille hunden som var sååå modig og ikke ga etter. Dermed bestemte Lillepus at Lille og henne var kompiser. Kompiser de spiser sammen, sover sammen, rusler rundt i huset sammen. Dette gjorde nok Lille litt forlegen…

Når Tinka og Pia er sammen, har de som regel bare øyne for hverandre. De fjaser, løper, ruller på gulvet, og tuller med hverandre. Jentene holdt på med sitt, mens Lille løp etter med leka si. Det virket som om han trodde at han var en stor del av leken deres, at de lekte med han. Sannheten var nok at mye av tiden enset de han ikke en gang, men det betyr jo ingenting, så lenge Lille følte at han var «festens midtpunkt».

Tinka var veldig vennlig mot Lille. Hun prøvde flere ganger å gi han baller og andre leker, men Lille ville helst bare leke med sin egen leke. Derfor var det jo ekstra stas når han fikk med en av jentene på drakamp!

 

 

Pia ble litt furt når Lille ikke lot henne vinne med en gang. Det brydde ikke Lille seg om. Det får da være måte på hvor gentleman man skal være, liksom!

 

 

Lykkeligere  og tryggere hund enn Lille skal man lete lenger ettter. Selv i et helt ukjent hus tok det han ikke mer enn et par timer for han å orientere seg, og begynne å leke. Det er helt tydelig at Kari og familien hennes har gjort en kjempejobb, og gitt Lille mye GOD bagasje! Til tross for mangel på syn, har han en herlig selvtillit. En skikkelig sprudlehund!

 

 

Takk for besøket, verdens søteste lille Lille! Du er alltid velkommen igjen! 🙂

 

 

 

Fint besøk Borti Svingen

I dag morges la jeg merke til at dyrene var veldig interessert i noe utenfor vinduet…

 

 

Da ble jo jeg nysgjerrig også, og tittet ut. Da så jeg er stooort fjes som tittet tilbake på oss.

 

 

Hun bare gikk der og tuslet, og brydde seg ike nevneverdig om hverken bikkjebjeff eller meg som ropte at de måtte tie stille for å ikke skremme gjesten vår.

 

 

 

Plutselig dukket det opp en «liten» en også.

 

 

Og enda en…

 

 

Jeg satt meg ned ved vinduet for å se på den store lille familien. Lillepus kom og satte seg på fanget mitt, med potene i vinduskarmen. Hun syntes dette var veldig spennende, og litt skummelt. Hun fluffet seg opp og skalv på ørene. Men titte skulle hun!

 

 

Nå har de rett og slett seg slått seg ned i hagen vår. Mamman har lagt seg ned, og ligger der og tygger på greiner. Ungene fjaser rundt huset og i hagen. Det koselig med slikt fint besøk, men jeg håper at de finner det for godt å rusle videre før de bråkete Beardistrolla må ut og tisse…

På besøk hos noen Norske Skogkatter og en Sibirkatt

I dag har jeg vært og besøkt en hyggelig familie med alldeles skjønne pusekatter. Når jeg ser skjønne pusekatter, klarer jeg jo ikke la fotokameraet ligge rolig i veska. Dermed skal dere også få gleden av å titte på pene kattepuser!

 

Hector:

 

Jeg ble sittende på gulvet, mens pusen fikk stolen (Jeg kommer meg jo sjelden opp i stoler/sofaer i hus med dyr)

 

 

Kameravesker er spennende!

 

Pandora:

 

En herlig Norsk Skogkattdame

 

Jeg tror jeg kom midt i ettermiddagsluren deres, for SÅ avlappet var hun

 

Fru Lundin, som snart skal flytte til Belgia:

 

Denne var kun 15 uker gammel

 

 

Nå er det jo av og til noen dyr man bare faller pladask for, og det skal godt gjøres å ikke falle pladask for denne vakre frøkna kalt Maren:

 

 

 

Vakre pusefrøkna ville også leke med kameraveske!

 

Alle kattene over er av rasen Norsk Skogkatt. I huset fantes også en Sibirkatt. Jeg har jo aldri møtt en Sibirkatt før, kun sett de på utstilling. Denne flotte bamsen het Theo, og visste å gjøre et godt inntrykk!

 

 Jeg ble litt forelsket i han også, jeg <3

 

En herlig bamse av en katt!

 

Når en slik bamse ligger i stolen, da gjør det ingenting å sitte på gulvet!

 

Alle kattene var veldig tillitsfulle og rolige. At jeg var helt fremmed for dem, betydde ikke så mye – De la seg gjerne ned for å sove, eller leke, rett ved siden av meg. Herlig 🙂

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

Facebook

Kontakt

Send en epost til bortisvingen@gmail.com eller bruk kontaktskjemaet
ommeg3

Hundetrener

Arkiv

Sgeh

Skandinavisk gruppe for etisk hundehold

Pass På Pus

Sponsorer

Tusen takk for at dere gjør det mulig for meg å holde konkurranser her på bloggen!

Bloglovin’

bloglovin

Instagram