Andre dyr
Kosekveld med NO*Kongskogens kattepuser
De siste ukene har vært noe slitsomme. Jeg har jo alltid sagt at når det gjelder hunder, har jeg en «smertegrense» på fire hunder. Blir det mere, strekker jeg bare ikke til. Det har kjent på kroppen disse ukene, hvor jeg har hatt ansvaret for seks hunder, derav to beardistroll som krever sitt, og ei aktiv lita sheltiefrøken som skulle fått så mye mer enn jeg har kunnet gitt henne. Forrige uke var jeg i to begravelser, og både jeg og Tinka fikk magevirus.
Jeg har vært sliten, og jeg har ikke har hatt overskudd til å være innom mine favorittblogger, og har ikke vært flink til å gi lyd fra meg. Sponsorer har heller ikke fått den oppmerksomheten de burde ha. Jeg kan ikke gjøre annet enn å beklage det.
De siste dagene har jeg følt på at jeg helst skulle vært hjemme med Tinka, siden hun ikke har vært helt i form, samtidig som jeg skulle sosialisert Keena, kost på sofaen med Ona, og vært på tur med aktive beardistroll.
I kveld gjorde jeg ingen av delene. Jeg tok en hel kveld, hvor jeg koplet helt av, mens Pia og Tinka satt i bilen, og Beardisen, Keena og Ona stod i bikkjegården.
Jeg besøkte Inger og familien hennes, og tilbrakte kvelden med å skravle katt (og litt hund), se på kattunger, og kose/leke med den fineste lille sølvsibirfrøkna!
Maren (som jeg forelsket meg i sist jeg var på besøk) har fått kattunger, som nå er blitt en måned gamle. Jeg har jo gledet meg til at de skulle bli store nok til å få besøk 
Denne pusen var ett skikkelig «blikkfang», syntes jeg 
Mamma er jo så veldig glad i rødpuser, og jeg hadde lovet å ta bilder av den lille røde, slik at hun kunne å se. Og for en herlig liten en!
Mamma Maren syntes han trengte en vask!
Alle kattungene var selvsagt alldeles nydelige, men jeg må innrømme at det var ei lita jenta, som utmerket seg. Jeg kan ikke helt sette fingeren på hva det var. Foruten den lekre fargen, og et herlig gemytt, hadde hun «noe» som gjorde at hun bare lyste opp rommet. Ei nydelig lita jente!
Det er ikke bare nydelige Skogkattunger hos Inger. Hun har også noe annet jeg har forelsket meg helt i: Ei sølvsibirfrøken! Comsi, som hun heter, må være en av de fineste kattene jeg noen gang har sett!
Comsi var mere opptatt av å slappe av, og kose seg, enn hun var av å posere.
Tusen takk til Inger og familien (to-og firbeinte) for en koselig kveld!
Og jammen hadde alle bikkjene det bra da jeg kom hjem, på tross av at jeg tok meg helt fri!
Besøk av verdens søteste lille Lille
Denne uken har vi hatt besøk av verdens søteste lille Lille. Han heter jo egentlig Birk nå, men da han var liten, og bodde hos oss, het han Lille. Derfor vil han alltid være «vår Lille». Noen av dere husker han kanskje fra Kari sitt gjesteinnlegg om når hunden blir blind.
Jeg har jo sett Lille flere ganger etter han flyttet, jeg er venn med han på facebook (for selvsagt har Birk sin egen facebookprofil), og jeg snakker med Kari, så jeg har jo hele tiden holdt meg oppdatert på hvordan Lille har det. Dette er dog første gangen jeg har passet han. Jeg gledet meg veldig til å få litt tid med Lillen vår, og bli kjent med han igjen, men jeg må innrømme at jeg var litt usikker også. Jeg har aldri passet en blind hund før. Skotti (broren til Lille) ser også veldig dårlig, men Lille ser nok bare skygger nå.
Jeg har jo hørt om at blinde hunder kan bli veldig skeptiske, nervøse, og i verste fall agressive. Vi var nok litt spente, både jeg og Mamma, da Lille kom inn i stua hos Mamma forrige søndag. Der krydde det av Sheltietisper, som alle ville lukte på og flørte med den kjekke lille karen. Det viste seg raskt at der fantes det ikke spor av redsel eller nervøsistet! Han flørtet villig med damene, med halen til værs, logrende.
Vi bestemte oss for at Lille skulle få bli med meg, Tinka og Pia hjem, mens Beardisen kunne være hos Mamma. Beardisen kan bli for mye for de aller fleste, så det skulle Lille slippe å forholde seg til, tenkte vi. Dermed fikk Lille kose seg med to fjasejenter.
Her i huset har det visst også sine fordeler å ikke kunne se. Det første som skjedde da vi kom inn hjemme, var selvsagt at Lillepus skulle vise Lille hvem som eier de beste liggeplassene i huset. Hun strammet seg opp, og prøvde å stirre Lille i senk, slik hun vanligvis gjør med nykomlinger som ikke har forstått at de ligger på Lillepus sin plass. De fleste flytter seg ganske raskt når den sorte lille panteren setter øynene i dem. Dette fikk jo ikke Lille med seg. Da Lille ikke flyttet seg, ble Lillepus først veldig rådløs. Jeg så at pusen ble forvirret. Så var det akkurat som om hun ble full av beundring av denne lille hunden som var sååå modig og ikke ga etter. Dermed bestemte Lillepus at Lille og henne var kompiser. Kompiser de spiser sammen, sover sammen, rusler rundt i huset sammen. Dette gjorde nok Lille litt forlegen…
Når Tinka og Pia er sammen, har de som regel bare øyne for hverandre. De fjaser, løper, ruller på gulvet, og tuller med hverandre. Jentene holdt på med sitt, mens Lille løp etter med leka si. Det virket som om han trodde at han var en stor del av leken deres, at de lekte med han. Sannheten var nok at mye av tiden enset de han ikke en gang, men det betyr jo ingenting, så lenge Lille følte at han var «festens midtpunkt».
Tinka var veldig vennlig mot Lille. Hun prøvde flere ganger å gi han baller og andre leker, men Lille ville helst bare leke med sin egen leke. Derfor var det jo ekstra stas når han fikk med en av jentene på drakamp!
Pia ble litt furt når Lille ikke lot henne vinne med en gang. Det brydde ikke Lille seg om. Det får da være måte på hvor gentleman man skal være, liksom!
Lykkeligere og tryggere hund enn Lille skal man lete lenger ettter. Selv i et helt ukjent hus tok det han ikke mer enn et par timer for han å orientere seg, og begynne å leke. Det er helt tydelig at Kari og familien hennes har gjort en kjempejobb, og gitt Lille mye GOD bagasje! Til tross for mangel på syn, har han en herlig selvtillit. En skikkelig sprudlehund!
Takk for besøket, verdens søteste lille Lille! Du er alltid velkommen igjen!
Fint besøk Borti Svingen
I dag morges la jeg merke til at dyrene var veldig interessert i noe utenfor vinduet…
Da ble jo jeg nysgjerrig også, og tittet ut. Da så jeg er stooort fjes som tittet tilbake på oss.
Hun bare gikk der og tuslet, og brydde seg ike nevneverdig om hverken bikkjebjeff eller meg som ropte at de måtte tie stille for å ikke skremme gjesten vår.
Plutselig dukket det opp en «liten» en også.
Og enda en…
Jeg satt meg ned ved vinduet for å se på den store lille familien. Lillepus kom og satte seg på fanget mitt, med potene i vinduskarmen. Hun syntes dette var veldig spennende, og litt skummelt. Hun fluffet seg opp og skalv på ørene. Men titte skulle hun!
Nå har de rett og slett seg slått seg ned i hagen vår. Mamman har lagt seg ned, og ligger der og tygger på greiner. Ungene fjaser rundt huset og i hagen. Det koselig med slikt fint besøk, men jeg håper at de finner det for godt å rusle videre før de bråkete Beardistrolla må ut og tisse…
På besøk hos noen Norske Skogkatter og en Sibirkatt
I dag har jeg vært og besøkt en hyggelig familie med alldeles skjønne pusekatter. Når jeg ser skjønne pusekatter, klarer jeg jo ikke la fotokameraet ligge rolig i veska. Dermed skal dere også få gleden av å titte på pene kattepuser!
Hector:
Jeg ble sittende på gulvet, mens pusen fikk stolen (Jeg kommer meg jo sjelden opp i stoler/sofaer i hus med dyr)
Kameravesker er spennende!
Pandora:
En herlig Norsk Skogkattdame
Jeg tror jeg kom midt i ettermiddagsluren deres, for SÅ avlappet var hun
Fru Lundin, som snart skal flytte til Belgia:
Denne var kun 15 uker gammel
Nå er det jo av og til noen dyr man bare faller pladask for, og det skal godt gjøres å ikke falle pladask for denne vakre frøkna kalt Maren:
Vakre pusefrøkna ville også leke med kameraveske!
Alle kattene over er av rasen Norsk Skogkatt. I huset fantes også en Sibirkatt. Jeg har jo aldri møtt en Sibirkatt før, kun sett de på utstilling. Denne flotte bamsen het Theo, og visste å gjøre et godt inntrykk!
Jeg ble litt forelsket i han også, jeg <3
En herlig bamse av en katt!
Når en slik bamse ligger i stolen, da gjør det ingenting å sitte på gulvet!
Alle kattene var veldig tillitsfulle og rolige. At jeg var helt fremmed for dem, betydde ikke så mye – De la seg gjerne ned for å sove, eller leke, rett ved siden av meg. Herlig
Min type Collie
De fleste som har fulgt bloggen min en stund, vet at jeg drømmer om min egen Colliehanne. Å se Colliehanner gir meg sommerfugler i magen, samtidig som det skjærer litt i hjertet. Derfor var det med blandede følelser jeg dro på Collie-spesialen forrige helg.
Selv skulle jeg stille ut Robbie, en tric Colliehanne som bor hos fórverter.
Vi hadde satt opp utstillingsteltet dagen før, så vi hadde god tid til å sitte og titte. Jeg ble plutselig veldig klar over hvor kresen jeg er, når det kommer til Collier. Man skulle jo tro at jeg ville være fornøyd med hvilken som helst Collie, men langt i fra. Det var faktisk svært få Colliehanner jeg så, som ga meg sommerfugler i magen. Det skal Colliehanner nemlig gjøre!
De fleste raser forandrer seg med årene. Man finner ulike typer, ulike linjer, og trender for hva som er populært. De siste årene har jeg sett mange innmari søte collier med blandt annet masse pels og veldig mye stopp (fordypningen mellom snute og skalleparti). Disse Colliene er jo så søte at man kan få vondt i tenna av mindre.
For meg blir dette feil. En Collie kan være mange ting (flott, elegant, imponerende, vakker osv.), men akkurat søt skal ikke en Colliehanne være, mener jeg. Her er det mange som er uenige med meg, det er jo tydelig når man ser på hva slags Collier som avles, og ofte settes opp på utstilling. Det er helt greit, man kan jo ikke være enige om alt heller.
Når dette er sagt, så skal det mye til at en Collie, uansett type, ikke er en vakker hund.
Min fremtidige Colliehanne skal være stor og maskulin. Han skal ha en forholdsvis lang og godt bygget, kropp, med pels nok til å være pelsbikkje, men ikke mer enn at man kan se kroppskonturene. Han skal være elegant! Pelsballer har ikke den elegansen jeg ser etter. Han skal ha et vakkert hode, med et behagelig uttrykk, og et lite, men merkbart stop. Man skal se på både hodet og kroppen, at han er gutt, og at han er Collie (ikke en stor Sheltie).
Robbie har mange av kvalitetene som, for meg, kan fremkalle denne «sommerfugl-i-magen-effekten», men Collien jeg skal, han skal være sobel! Om han er gylden sobel, eller skygget, spiller ikke så stor rolle.
Det finnes nok mange Collier der ute, som ville gitt meg sommerfugler i magen, men jeg bør jo holde meg til å bruke mine egne bilder. Heldigvis har jeg bilder av mine to favorittcolliegutter!
Den ene har jeg ikke sett på mange år. Han var fin når han var bitteliten, og enda finere da jeg traff han igjen som voksen:
Niquell
Den andre favoritten min dukket plutselig opp forrige mandag, fordi han trengte pass i noen dager. Det sa vi jo ikke «nei takk» til!
Mac ville ikke vise frem ørene sine for fotografen, men hvem trenger vel ører når man er så fin uansett!
Ikke det beste bildet, men koselig likevel, da han plapret og sang til meg, i stedet for å stå pent. *smelt*
Collien er vel den rasen jeg har aller sterkest meninger om, og dette på tross av at jeg ikke har noen Collie selv (bortsett fra Robbie, som eies av meg og Mamma, og som bor hos fórverter). Det har skjedd flere ganger at Mamma har kjøpt eller beholdt Sheltier, som jeg ikke synes så veldig mye om typemessig. Det er helt greit, Mamma vet hva hun holder på med. Men hvis Mamma begynte å avle på knusbedårende-sukkersøte-pelsball-Collier, da hadde jeg jammen lurt på hva hun holdt på med.
Noen synes kanskje jeg er overfladisk som har lagt så mye tanker i utseendet på en fremtidig hund. Det er jo det indre som teller, ikke sant? Selvsagt kommer gemytt og helse foran utseendet. Dessuten har jeg en tendens til å ende opp med noe helt annet enn det jeg ønsket meg, og være lykkelig for at det ble akkurat slik det ble
Husk at dette er MINE meninger og preferanser. Er du den stolte eier av en kjempesøt Colliehanne, med mye stopp, og masse pels, så har du helt sikkert verdens fineste hund! Det har du uansett hva andre måtte mene
Søteste lille «bordost»
«Bordost» er ett utrykk jeg husker fra da jeg var liten, og det refererte stort sett til enten barn eller hunder oppå bordet (når de ikke skulle være der). Jeg har tatt noen bilder av en særdeles liten og søt bordost:
Ser jo nesten ikke forskjell på TV-løven og bord-løven!
Ikke nok med at han er en veldig søt bordost, Hin driver dessuten med hundedressur!
«SITT, hunden, SITT!»
«Storebror» Skotti og Hin
Denne fantastiske pusen leter fortsatt etter sitt «for-alltid-hjem». Håper det dukker opp snart. Ta kontakt dersom du tror at Hin er pusen for deg, og del gjerne dersom du tror du kjenner noen som ville være perfekte for Hin. Det ligget blandt annet et delbart bilde på facebook, med historien hans, og link til enda flere bilder.
Som jeg har fortalt tidligere, så synes plutselig alle at Dioz har blitt så stor. Han er kanskje stor til å være en Aby på hans alder, men jeg synes jo at han er bare en liten flis. Forklaringen på hvorfor jeg synes Dioz er så liten, kan kanskje ligge her…
Det er godt å ha en STOResøster å ligge inntil, synes Dioz
I dag har jeg hentet en Colliehanne som vi skal på utstilling med til helga. Han bor til daglig hos fórverter, men skal være hos oss frem til utstillingen. Vi var på trening på Biri i dag, og fikk jo trent litt utstilling, til tross for at vi stort sett gjemte oss under tak og spiste kake…
Ellers har Beardistrolla kommet hjem, etter noen dager hos Mamma. Nå ligger de rett ut, våte, skitne, slitne, og glade. Slik blir man nemlig av å gå i hundegård noen dager!
Vannhund og fjasejenter
Vi har byttet bort Beardistrolla med Pia for noen dager, slik at Tinka kan få ha hjertevenninna si hos seg en stund. I går var jeg, Tinka og Pia på en liten rusletur nede ved vannet, sammen med Skotti og mennesket hans. Jeg hadde, som alltid, fotokamera i sekken, og tenkte jeg skulle prøve å få tatt noen bilder av de to tiåringene mine som leker og koser seg sammen. Det var likevel Skotti som «stjal showet» med sin vannlek!
Skotti synes nemlig det er KJEMPEGØY å bli sprutet på! Og det syntes jo jeg var så gøy å se på, at jeg bare måtte ta masse masse bilder. Her er noen av dem:
Pia og Tinka holdt seg på trygg avstand. Det hadde jo vært en aldri så liten krise, dersom de skulle bli våte på noe mer en føttene!
Etter en stund så Skotti slik ut:
Mens Tinka fortsatt var tørr og fin:
«Så våt du er!»
Tinka ble litt fortvilet da ballen hennes havnet i vannet:
»Gjør noe da!»
Hun måtte tilkalle hjelp!
Pia var det ikke mye hjelp i…
Skotti, derimot, var ikke redd for å bli våt!
Men før Skotti hadde «reddet» ballen, hadde «Tuppen og Lillemor» allerede fjaset seg videre…
Til tross for at Skotti er omtrent blind, er han uten tvil at han er en av de gladeste hundene jeg vet om!
Pinnelek på stranda
Nå var det jo ikke bare Skotti som lekte og hadde det gøy. Det gjorde jentene også. De leker bare litt anderledes (og tørrere) enn Skotti.
Gjerne slik lek hvor fotografen bare ser rumper som løper vekk…
Også har man jo den leken hvor Tinka fanger ballen og Pia bare løper og bjeffer. Det er visst ustyrtelig morsomt for begge to.
Når Tinka og Pia er sammen, er de ikke lengre ti år, men mer som ti måneder. De fjaser, herjer og leker som valper. De har et spesielt forhold, disse to. Pia er jo den eneste hunden Tinka leker skikkelig med, og ingen forstår dem, slik de forstår hverandre. Slik har de alltid vært: Bestevenner
I det siste har jeg blitt flinkere til å bruke facebooksiden til bloggen. Jeg legger ut bilder som jeg gjerne vil dele med dere, uten at jeg føler jeg har nok til en hel bloggpost, og mine favorittbilder i større versjon enn på bloggen. Jeg skriver også statusoppdateringer, gjerne på dager hvor det ikke kommer noen bloggpost, samt deler andres bilder, blogger, og nettsider, hvis jeg finner noe morsomt eller interessant. Hvis du vil se mer av gjengen Borti Svingen, bør du absolutt vurdere å «like» facebooksiden! (Dagens selvreklame!)
På Lapphund-Spesialen for å møte Kjersti og Nairo
I går, når vi stod opp, hadde vi fått en hyggelig mail fra Kjersti, om at hun og Nairo skulle på Lapphund-Spesialen ikke så langt fra hvor vi bor. Når man har fulgt bloggen til noen en lang stund, er det jo spesielt morro å møte dem, så klart vi måtte ta en tur! Jeg spurte Mamma om Beardisen kunne få være hos henne en stund. Jeg tror hun var litt forvirret over hvorfor jeg og Tinka skulle på Lapphund-Spesialen…
Nå er det jo slik at å ha med Tinka på utstilling, uansett hva slags utstilling det er snakk om, er litt «ulogisk», og må derfor alltid dokumenteres med bilde av Tinka med utstillingsringen i bakgrunnen:
Kjersti hadde med Nairo-gutten sin, som selvsagt syntes at Tinka var veldig søt, Han prøvde jo så godt han kunne å flørte med henne.
Tinka vekslet mellom å overse gutten…
Vise frem tennene sine…
Og å hilse pent…
Hun syntes nok det var litt stas med oppmerksomheten hun fikk fra denne unge kjekkasen, men alt skal jo skje SLIK hun vil, og NÅR hun vil. Det skjønner jo ikke slike tenåringsgutter alltid.
Etter at Kjersti hadde bestukket Tinka med litt godis, var det tydelig at Kjersti var mye mer interessant enn Nairo
Nairo var naturlig nok, mer opptatt av Tinka, og de andre hundene der, enn han var av å hilse på, og posere for, meg. Et par bilder fikk jeg jo likevel tatt.
Å ha «tunga rett i munnen» er oppskrytt, syntes Nairo
Pen gutt
Jeg har jo forstått på Kjersti at Nairo kan være litt skeptisk til mennesker han ikke kjenner. Derfor ble jeg litt overasket da jeg plutselig fikk dette helt opp i kameret:
Jeg hadde en veldig hyggelig dag, og jeg lærte faktisk en god del om de forskjellige Lapphundene (uten at jeg skal våge meg på å prøve å gjenta det…). Det var dessuten innmari kos å bare «prate hund» med Kjersti. Jeg merker jo det at det har blitt mye katteprat, med kattemennesker i det siste, så det satt jeg stor pris på!
Lurer litt på hva disse jentene gliser av!
Takk for en hyggelig dag!
På besøk hos Hin
I går skulle jeg og Carlisha innom Hin med en ny fjærpinne. Den han fikk forrige uke var det ikke fjær igjen på. Lille rovdyret! Det endte jo selvsagt med at jeg og Carlisha ble der en ganske lang stund, mens vi lå på gulvet, koste og lekte med Hin.
Hin hadde jo aldri truffet et ekte Beardistroll før. Han har jo storebror Skotti, men rolige lille Skotti kan jo ikke sammenlignes med et Isha-troll. Jeg tenkte derfor at Carlisha kunne vente utenfor badet, som jo er Hins residens. Isha ble jo liggende og snuse under døra fra utsiden, mens Hin var veldig nysgjerrig på innsiden. Derfor bestemte jeg meg for å slippe inn Carlisha, og se hvordan det gikk.
Carlisha styret inn døren på Isha-vis. De som har møtt mine svevetroll, kan nok lett se for seg Isha sveve inn døren, med beina i alle retninger på en gang, logrende med hele kroppen. Da svevetrollet fikk se at det var en liten kattunge der inne, landet hun mykt på bakken, og la seg ned. Hin rikket seg ikke en centimeter, men la seg heller ned et kort stykke fra Carlisha sin snute.
Han flyttet seg ganske raskt enda nærmere bikkjetrollet, som fortsatt lå rolig på gulvet. Halen på trollet gikk, men bortsett fra det, lå trollet helt rolig og lot pusen nærme seg.
Dette bildet ga meg assosiasjoner til «The Godfather». Du skjønner sikkert hvorfor når du ser det innfelte bildet…
Mindre enn to minutter etter at Hin så sitt første Beardistroll, hadde han allerede godtatt Isha-bikkja som en helt naturlig del av sin nye verden.
Jeg visste jo at Carlisha er god mot de som er små, men jeg ble litt overasket selv, over hvor godt og rakst de kom overens. Det er tross alt en stor hund, for en katt som ikke har bodd inne hos folk i mer enn én uke.
Venche hadde jo ingen katt fra før, og derfor ingen katteleker. Hin fikk låne Play Circuit’en som vi fikk fra dyrebutikken Bristols.no. Jeg trodde jo egentlig at dette var en leke for litt større katter, men Hin synes den er morsom!
På denne videoen begynner Hin å bli trøtt. Han vil jo leke, men helst ikke røre på seg så mye…
Hin er også glad i fjærpinner. Som sagt måtte han jo få en ny, da han allerede hadde tatt livet av den forrige…
Begge ender av pinnen er morsomme. Selv den uten fjær!
Oh hai!
«Få tilbake fjærpinnen min!!»
Litt mere lek og kos:
Videoene ble desverre litt dårlige pga lyset, men dere ser jo likevel hvor god han er!
Jeg prøver å få tatt mange fine bilder og videoer av Hin, slik at det perfekte for-alltid-hjemmet får øynene opp får den sjarmerende lille pusekatten, som har omfavnet alt dette nye livet hans har å by på!
Oppdatering: «Villkattungen» vi fanget forrige uke
Nå har det vært stille her en stund igjen. Vi har vært ganske travle, blandt annet har vi vært i Trondheim på katteutstilling. Det kommer det selvsagt bilder fra, men først skal jeg skrive litt om en liten kattunge som jeg også har brukt en del tid på i det siste.
Forrige helg ble DB avd Hedmark gjort oppmerksom på en mor med 4 kattunger som hadde slått seg ned inni en mur, i et boligfelt. De var bekymret for om kattungene allerede var så gamle at det ikke fantes mye håp for å få dem tamme. Da jeg kom ned til der kattungene holdt til, og fikk se de små som lekte oppå muren, gjettet jeg på at kattungene var omtrent åtte uker. Fortsatt hadde kattungene en nysgjerrighet i seg, som ville komme oss til nytte dersom vi skulle få temt dem. Om noen uker vil nysgjerrigheten overgåes av redsel, og det vil være vanskeligere å temme dem, om i det hele tatt mulig.
Dagen etter dro jeg ned igjen med et hundebur, som jeg gjorde om til en liten hule, med mat, vann og pledd. Jeg festet et tau til døra, slik at dersom de skulle gå inn i buret, hadde jeg mulighet til å lukke døren på avstand. Kattene var inne i buret og spiste maten, men ville ikke gå inn der mens jeg var der, og ville ikke bli der inne så lenge om gangen.
Moren syntes nok det ble litt for mye oppmerksomhet, og bestemte seg for å flytte ungene sine inn i nabohagen. Først flyttet hun to av dem, og kom tilbake for å hente de to siste. Da hun hadde kommet halveis med de to siste kattungene, snudde plutselig den aller minste av dem. Den sprang tilbake, og inn i muren hvor de hadde holdt til de siste dagene. Han visste det nok ikke da, men akkurat det skulle vise seg å være noe av det lureste den lille pusen kunne ha gjort.
I hele 11 timer gjemte den lille grå seg inne i muren. Moren var innom flere ganger i løpet av dagen, for å prøve å få den lille med seg til deres nye bosted. Den lille ville ikke flytte på seg. Langt utpå kvelden fikk mor lurt den ut av muren. Da han fulgte etter moren sin inn i det store hundeburet, fikk vi lukket døren, og fanget han.
Den umiddelbare reaksjonen fra den lille ville kattungen var jo selvsagt panikk. Vi tok buret inn i bilen for å flytte kattungen over i et mindre bur for transport. Da var det som om han bare ga opp å protestere. Slaget var tapt.
Dette er det første bildet av Hin. Her hadde han det ikke så bra.
Den lille var i godt hold, og virket frisk og fin. Derfor tok vi den rett opp til min Tante Venche som hadde sagt seg villig til å ta i mot de små. Her ble den lille innkvartert på badet. Etter noen små startproblemer med en redd pus under dusjen, fikk den nye fostermoren snart teken på dette med å ha en liten pusebaby i hus. Pusen ble kalt «Hin», ettersom vi ikke visste om det var en «han», eller en «hun».
Kvelden etter Hin ble fanget, satt Venche med pusen på fanget for å prøve å gjøre han vant til å bli håndtert. Plutselig hørte hun en lyd: Mindre enn et døgn etter at han kom inn til folk for første gang, lå den lille pusen på fanget og malte, og koste seg!
Hin har jo ikke bare fått en ny fostermor, han har jo også fått seg en storebror:
Hin synes at Skotti er en like naturlig del av sin nye verden, som det mennesker er. Dessuten har storebror en slik myk og god hale. Den fungerer flott som katteseng, synes Hin
Dagen etter hadde Hin fått enda mere selvtillit, og det å sitte på fanget og kose var ikke lenger nok. Derfor fikk han låne noen av pusejentenes leker, blandt annet fjærpinner, og Cat-it Playcircuit.
Nå skal jeg TA DEG!
Hin har jo bodd det meste av livet inne i en mur, og vil fortsatt gjerne inn i alle sprekker, krinker og kroker. Venche vil derfor ikke slippe han løs på stua riktig enda. Hin har fått sele, slik at han kan «gå tur» på stua, når han ikke vil sitte på fanget lenger.
Hin med den nye selen sin
Utforsker blomsterpotta
Skotti sin gule ball er spennende
Det er jo én ubetalelig ting bilder ikke kan vise, nemlig hvordan lille Hin maler når han får kos:
Det er jo til å få tårer i øynene av, hvordan han har slått seg til ro, på så kort tid. Dette er jeg overbevist om at kommer til å bli en veldig veldig flott katt
Vi jobber fortsatt med å få inn resten av familien til Hin, og oppdateringer kommer når det skjer noe.
Pass På Pus
Dyreblogger.no
Bloglovin’
Instagrams
Kommentarer