Artikler

Matintoleranse hos hund

Tinka hadde allerede hatt en veldig sensitiv mage i flere år, da hun over noen måneder ble mye verre. I Januar 2010 hadde hun så mye kolikksmerter, oppkast og diare, at vi begynte å tenke på om dette var slutten for henne. Enda en skikkelig utredning hos veterinæren skulle hun uansett få. Desverre fant vi ingenting galt ved undersøkelsene. Tinka hadde fortsatt gode dager, eller dager som var bedre enn de som var verst. En av disse dagene dro vi på lydightsetrening, bare for å gjøre noe sammen. Der møtte vi en stor hvit hund, som var veldig trivelig. Jeg spurte eieren om jeg kunne gi hunden hans en lite kyllingbit. Da forklarte eieren at hunden hans var matintolerant, og kylling var noe av det matintollerante hunder ofte reagerte kraftig på. Da gikk det opp et lys for meg. Kylling ble ofte brukt som godbit for Tinka, fordi det liksom skal være skånsomt for magen.

Dagen etter ringte jeg dyrlegen, som ikke hadde særlig tro på min teori. Jeg følte meg så sikker på at jeg hadde funnet løsningen, at jeg dro til en annen klinikk og kjøpte en sekk med mat for matintolerante hunder. Etter dette hadde ikke Tinka diaré en dag, før det var gått over et år. Det skal ikke så mye til, av annen type mat, før hun blir dårlig i magen, men utenom når hun har vært på røvertokt, er det nå svært sjelden at hun er syk.

Det kan være greit å skille mellom matalleri og matintoleranse, selvom behandlingen ofte vil bestå av det samme. Matallergi er en immunologisk reaksjon på et fôrallergen som taes opp av tarmen,  det er  immunsystemet som reagerer, som oftest på en type protein (kyllingprotein, fiskeprotein osv.). Matintolleranse er en overfølsomhet mot noe i maten, som gjør hunden dårlig.  Det er altså noe i maten som tarmen, av en eller annen grunn, ikke klarer å fordøye skikkelig.  Matallergi gir ofte typiske allergiske reaksjoner, som kløe, utslett og ørebetennelser. Matintoleranse gir seg som oftest utslag i gastrointestinale symptomer, som oppkast, diaré og magesmerter.

Hvis man har mistanke om at hunden er matintolerant bør den settes på en ny diett. Fór for matintolerante hunder, og hunder med matallergi, fåes kjøpt hos dyreklinikker.  I denne type fór er proteinene spaltet til det ugjenkjennelige, slik at tarmen ikke skal reagere negativt. Fóret er også laget for å være generelt skånsomt mot magen.

Man kan også prøve seg frem med en hjemmelaget diett, hvor man bruker eliminasjonsmetoden for å finne ut hva hunden ikke tåler. Da er det viktig å få hjelp av en ernæringsekspert, for å være sikker på at hunden får i seg det den trenger.  Man bruker da kun én type protein i maten om gangen (f.eks. fisk, kyllig, oksekjøtt osv), for å se hvordan hunden reagerer.

Blir hunden bedre av en slik diett, er det viktig at hunden holdes på denne dietten i minst to måneder. Blir hunden deretter syk av å gå tilbake på vanlig hundemat, for så å bli bedre når den settes tilbake på dietten, har man fått en god bekreftelse på diagnosen.

Så hva da? Skal hunden leve et liv uten noe som helst godis? Blir ikke det innmari kjedelig? Flere fórprodusenter har også godbiter som er laget etter samme prinsipp som allergifóret. Hvis hunden tåler fóret, vil den også tåle godbitene. Vi bruker Specific sitt fór, og godbiter, for matintolerante hunder. Det finnes flere typer å velge mellom, så man kan prøve seg frem til man (forhåpentligvis) finner noe hunden liker.



Etter å ha gått på diett en stund vil tarmen også være mindre påkjent, og hunden kan i mange tilfeller tåle en liten bit eller to, av en type godis den ikke ville tålt tidligere.

Etter hva jeg har lest kan denne informasjonen også overføres til katter med matintoleranse.

Det er vanskelig å finne god informasjon om matintoleranse hos dyr. Matallergi er mye mer omtalt, og lettere å finne artikler om. Dersom du er interessert i å lese mer om matintoleranse, vil jeg anbefale Food Intolerance in Pets and Their People. Denne siden har mange interessante teorier, både når det gjelder matintoleranse, samt hunder (og mennesker) med muskelsmerter, epilepsi, diabetes m.m.

 


 

Hva er en god dyrlege?

I det siste har jeg hatt mye å gjøre med forskjellige dyrleger, og jeg har tenkt en del på akkurat hva det er som gjør at jeg noen ganger føler meg trygg, mens jeg andre ganger ikke føler meg helt komfortabel med at akkurat den dyrlegen skal ta hånd om hunden min. Hva er en god dyrlege, for meg? Jeg tror nok alle dyrlegene jeg har vært innom har vært kompetente nok, så det er ikke der det ligger. Jeg har funnet ut at det er visse ting som må være på plass før jeg føler meg helt komfortabel med en dyrlege.

For det første må han/hun lytte til meg, jeg vil bli tatt på alvor. Jeg går sammen med hundene mine hele tiden, jeg har sykehistorien deres i hodet, jeg vet stort sett hva de tåler av medisiner og mat,  jeg husker hva som har fungert tidligere, og ingen vet bedre enn meg hva som er normal oppførsel for dyret mitt, og dermed også når noe er galt.  Dette gjelder spesielt Tinka sin epilepsi, og hennes helse forøvrig. Jeg vet at alle dyrleger ikke er like oppdaterte når det gjelder dette, og det er så mange faktorer som skal taes med i alle vurderinger. Faktorer som jeg  har best oversikt over. Bivirkninger, hyppighet og alvorlighet av anfall, medisinering. Alt dette har jeg i hodet, mens dyrlegen i beste fall har en brøkdel av det i journalen.

Videre forventer jeg å bli godt informert om hva de skal gjøre, hva behandlingen innebærer, og hva som er planen fremover. Og ikke minst vil jeg vite hvorfor de gjør som de gjør. Jeg vil vite så mye som mulig om det som skjer med dyret mitt. Å holde tilbake informasjon om risikoer og andre ubehagelige ting, er bare dumt. Sansynligvis har jeg allerede sjekket det opp selv, og dersom ikke dyrlegen nevner noe om dette, føler jeg meg rett og slett ikke trygg.  En dyrlege som forteller meg om risikoer, for eksempel ved en bestemt operasjon, viser meg at han er klar over disse, og at de gjør det de kan for å ungå komplikasjoner.

En dyrlege bør ha gode sosiale antenner. Selvom deres hovedoppgave er å behandle dyrene, er det nå faktisk slik at for de fleste dyr, finnes det også minst et bekymret menneske. Det koster så lite å vise litt medfølelse, eller få det mennesket til å føle seg litt tryggere. Samtidig skal det ikke mye til for at det går andre veien heller. Nå er det snart ti år siden vi avlivet min Kine. Etter å ha avbestillt  timen for avliving mange ganger hadde vi endelig kommet oss dit. Like før hun skal sette sprøyta sier dyrlegen «Jammen hun ser jo så glad og frisk ut!». Det kommer jeg aldri til å glemme. For en utrolig dum og sårende ting å si. Vi hadde vel ikke stått der om bikkja var frisk!

En dyrlege som innrømmer at han/hun ikke kan nok, eller har nok erfaring med noe, har jeg respekt for. Det viser meg at vedkommende vet sine begrensninger og er villig til å undersøke, lære og snakke med andre som kan mer. Da Tinka skulle opereres første gang vet jeg at dyrlegen hennes brukte god på å sette seg inn i hva slags anestesi hunder med epilepsi kunne få. Det betydde mye for meg att dette var noe han snakket om, var bevisst på, og satte seg inn i. Da Frisbee nylig ble syk var det en relativt ung dyrlege som tok imot oss midt på natta. Hun sa flere ganger at hun var usikker, og ikke hadde nok erfaring med slike mellomgulvsbrokk. Hun slo opp i bøker, og ringte for å snakke med en kollega som kunne mer. Jeg var aldri i tvil om at Frisbee var i gode hender.

Jeg vil altså bli hørt, jeg vil bli informert, og jeg forventer at dyrlegen viser litt medfølelse og ydmykhet. Jeg høres kanskje ut som alle dyrlegers mareritt, men det er faktisk dyrene mine det er snakk om! De betyr jo så mye for meg, og jeg vil  at de skal ha de aller beste forutsetninger for å bli friske. Jeg har kanskje høye krav til dyrlegene jeg bruker, men jeg har funnet flere dyrleger i området som oppfyller alle de ønskene jeg har.  Så helt urealistiske krav er det altså ikke 🙂

 

Illustrasjonsbilde fra Tinka sin operasjon i mars

Når hunden må avlives (artikkel)

Å miste en hund er alltid vondt, og for mange er det som å miste sin beste venn. Det kan derfor virke litt søkt at jeg i denne artikkelen snakker om å få til en «fin avlivning».  For meg betyr en «fin avliving» at jeg føler meg sikker på beslutningen om å avlive dyret, at jeg har fått den støtte og informasjon fra dyrlegen som jeg trenger når det gjelder dette. Videre vil jeg føle meg forbredt på hva som skal skje, og jeg må ha en dyrlege som tar hensyn til mine ønsker som jeg har gitt klart utrykk for, både før og etter den første sprøyten settes. Det må være en rolig atmosfære, og jeg må selv få bestemme hvor involvert jeg skal være i prossessen.

Hva som er en fin avliving for deg, behøver ikke være det samme, men uansett hvordan du ønsker at den aller siste timen med hunden din skal være, er det noen punkter man bør tenke over, før man kommer så langt at man står på dyrlegekontoret for å avlive hunden sin.

Å ta avgjørelsen om å avlive hunden er ofte vanskelig og mange føler at de må ha litt tid på å tenke seg om, se an hunden og hvilken glede den har av livet og til å venne seg til tanken. Ofte er eierne usikre på hva som er riktig å gjøre. Det finnes ingen fasitløsning på når en hund bør avlives. Mange finner god støtte i å ha en eller flere grundige samtaler med sin dyrlege, slik at beslutningen kan taes i sammen med han/henne. Til syvende og sist er det likvel eieren som kjenner sin hund best, og ofte er eieren som vet hvilken glede hunden har av livet.

Det kan lønne seg å tenke igjennom om man vil ha med seg noen til dyrlegen på den tunge dagen. Det kan være godt å ha noen å støtte seg til, noen til å trøste, og kanskje kjøre deg hjem etterpå. Hvis du har barn, må du vurdere om du vil la dem være med. Det vil komme an på hvor gamle barna er, om du tror de vil forstå det som skjer, om du tror det vil hjelpe dem i sorgprossessen, og ikke minst på hordan du selv vil reagere på å ha med deg barna. Kanskje du er av typen som da vil forholde deg og rolig og innta en trøstende og forklarende rolle, selvom du selv er den som kunne trengt både forklaring og trøst.

En annen ting man kan tenke på i god tid, er hvor mye man ønsker å være med når hunden avlives. Vil man være der til det aller siste, eller vil man være med hunden til den har fått den beroligende sprøyten som gjør at hunden sovner, men forlate rommet før den siste sprøyten settes? Er det en liten hund vil du kanskje ha den i fanget dit? Om det er en større hund vil du kanskje sitte på golvet og la hodet dens hvile i fanget? Kanskje du ønsker å være litt alene med hunden din mens den sovner, eller etter avlivingen er over.  Det er fullt mulig å ombestemme seg underveis, uten at du skal ha dårlig samvittighet for det.

Alt dette kan du snakke med dyrlegen om på forhånd. Det er ikke alltid man er i stand til å si klart i fra hva man ønsker når dagen er der, og man gjerne er helt ute av seg. At du sier klart i fra om eventuelle ønsker gjør det også lettere for dyrlegen din. Det å vite hvordan man skal takle mennesker i sorg er vanskelig, også for dyrleger. De kan ikke vite om dine ønsker, med mindre du snakker med dem om det. Dyrlegen kan også fortelle deg hva som kommer til å skje før, under, og etter selve avlivningen, slik at du kan forberede deg.

Hva som skal skje med dyret etter det er avlivet, er det du som eier som bestemmer. Du kan ta hunden med hjem og gravlegge den på egen eiendom, hvis du bor passende til. Dersom du ikke ønsker eller har mulighet til dette, vil hunden bli sendt til kremering. Du kan da velge om den skal sendes til såkalt felleskremering, hvor den da blir kremert sammen med andre kjæledyr, eller du kan velge separat kremering. Man får da igjen asken av sin hund. Den kan man få i en urne eller i en enkel eske til å grave ned, eller man kan strø asken ett sted hunden var glad i.

Å ha vært innom noen av disse tingene i forkant kan, sammen med en god dialog med dyrlegen, gjøre avlivningen av din hund mer skånsom for deg. Etter en stund kan du kanskje tenke at den aller siste timen sammen med hunden din var rolig og fin likevel.

Avslutningsvis vil jeg fortelle om en dyreklinikk som allerede har tenkt på dette med å gjøre avlivingen til en så rolig og fin stund som mulig. Hvis man går inn døren til  Vet Sentrum på Hamar, kan man gå til høyre der venterommet, resepsjonen og behandlingsrommene er. Men går man til høyre, og gjennom en kort gang kommer man til et koselig lite rom. Der står det to sofaer og et lite bord. Det er puter i sofaen, og telys, en blomst og servietter på bordet. Her får dyreeiere ta en fint farvel, i rolige og koselige omgivelser.

I alle de årene vi har tatt farvel med hundene våre, sittende på kalde  golv, på sterile behandlingsrom, har vi aldri tenkt over at slik kan det altså gjøres.  Vi var fornøyde vi, så lenge vi kunne få ha hunden vår i fanget. Da vår gamle hund, Taco, måtte avlives, og Hamar Vet sentrum hadde vakt, var vi først litt skeptiske. Å avlive en elsket hund hos en fremmed dyrlege virket ikke særlig koselig. Nå er jeg glad for at det var akkurat de som hadde vakt, for avlivingen av vår gamle Taco var en av de fineste jeg har vært med på. Den rolige avslappende atmosfæren det lille rommet ga, var nok en stor del av det. Taco fikk sovne inn på fanget mitt mens jeg satt i den lille sofaen deres. Jeg vet ikke om han skjønte at han var hos dyrlegen en gang.

Det er selvsagt ikke alle dyreklinikker som har mulighet til å få til noe slik, men det skal kanskje ikke så mye tilretteligging til for å gjøre opplevelsen litt bedre for både folk og dyr? Bare det å slippe å gå igjennom et venterom fullt av folk på vei ut etterpå, vil nok mange sette pris på.

Alle hundeeiere som går og gruer seg til den dagen man må ta farvel, husk at det å ta din hund til dyrlegen for å avlive den, når du ser den ikke har glede av livet lenger, er den aller siste gode gjerningen du kommer til å gjøre for hunden din.

Tusen Takk til Vet Sentrum , for at jeg fikk lov til å komme og ta bilder, og ikke minst for omsorgen og den fine avslutningen på livet, som dere ga vår Taco.

Epilepsi hos hund

Ny og oppdatert versjon av denne artikkelen finner du her

 

 

Epilepsi gir seg utslag i anfall grunnet en funksjonsforstyrrelse i hjernens nerveceller. Anfallene kan arte seg på mange forskjellige måter. Det kan være alt fra rastløshet eller stirring ut i lufta, til kraftige grand-mal anfall med kramper og tap av bevissthet. Noen hunder har bare milde anfall nå og da, mens andre har hyppige kraftige anfall. Uansett er det som oftest svært skremmende å være vitne til at hunden får anfall, spesielt for første gang.

Man sitter igjen med hundrevis av spørsmål, om hva som vil skje, hva man bør gjøre, hvordan hundens liv vil bli fra nå av, og om den i det hele tatt kan leve. Ettersom epilepsi kan arte seg så forskjellig fra hund til hund, finnes det ingen fasitsvar på disse spørsmålene. Epilepsi i seg selv er dog ingen dødsdom. Det første du bør gjøre, er å ta hunden med til dyrlegen for utredning.

Det skilles i hovedsak mellom to typer epilepsi. Idiopatisk epilepsi (primary) er medfødt og muligens arvelig. Secondary epilepsy er dersom man finner en underliggende årsak til anfallene, som for eksempel ulike sykdommer, hodeskade eller hjernesvulst. Før hunden får diagnosen idiopatisk epilepsi bør det undersøkes at ingen av disse årsakene foreligger. Dersom årsaken til anfallene er idiopatisk epilepsi vil sansynligvis ikke dyrlegen finne noe særlig galt med hunden. De er jo gjerne like friske som andre hunder… når de ikke har anfall.

Etter å ha utelukket underliggende årsaker til anfallene, har hunden fått diagnosen idiopatisk epilepsi, Hva nå?

 

Medisinering/behandling. Ofte vil ikke dyrlegen sette hunden på medisiner dersom den ikke har mer enn et anfall i måneden, men dette vil bli vurdert opp mot hvor kraftige anfallene er, og ellers formen og situasjonen til hunden. Det kan ta tid å finne riktig medisin og dosering til hunden, men ikke mist håpet for fort. Det finnes flere medisiner og kombinasjoner man kan prøve.  Dersom man føler at hunden lider for mye under utprøvingen av medisiner, er dette også noe du trygt kan ta opp med dyrlegen din.

Dersom ikke medisinen fungerer kan det være feil type eller feil dose til hunden. Det kan være nok at vi ikke gir medsiner til rett tidspunkt eller til passende intervaller osv. Det kan også være et uoppdaget underliggende årsak til anfallene slik som f.eks. hjernesvulst. Noen mage/tarm tilstander kan også påvirke hvordan medisinen blir tatt opp i kroppen. Andre ganger vet man rett og slett ikke hvorfor enkelte hunder ikke reagerer slik man ønsker på behandlingen de får.

Den vanligste medisinen å prøve er Fenemal. Det er tabletter man kan få i ulik styrke, som er raskt tatt opp i kroppen. Noen hunder får bivirkninger i form av sløvhet og tretthet, men hos de fleste blir dette bedre etterhvert.  Fenemal kan gies i kombinasjon med kaliumbromid, en væske som kan blandes i maten. Kaliumbromid taes langsommere opp i kroppen, og om man starter med dette må man beregne ett par måneder før man kan oppnå den effekten man ønsker.

Flere med epi-hunder velger andre alternative behandlingsmåter for sin hund, gjerne i tillegg til tradisjonell behandling. Dette kan være alt fra å tilføre visse vitaminer, eller legge om dietten helt. Akupunktur er også brukt. I tillegg finnes det flere naturmedisiner m.m. som er ment å hjelpe lever og nyre takle medisinering over lang tid.

Det er ikke alltid målet er å få hunden 100% anfallsfri. Noen ganger kan man si seg fornøyd med å få anfallene mildere og sjeldnere, og det kan være bra nok. Desverre er det ikke alle hunder som blir bra nok av medisiner til å ha et godt liv. Da er det vårt ansvar å la den få slippe.

Dyrlegen vil som oftest at en hund på medisiner kommer inn for blodprøver med jevne mellomrom.

 

Skriv «dagbok» Uansett om hunden allerede har diagnosen epilepsi, eller akkurat har hatt sitt første anfall, er det til stor hjelp for både veterinær, og etterhvert deg selv, å føre en logg over anfallene. Skriv ned når anfallet kom, hvor lenge det varte, hvordan det artet seg, og om du kan komme på noe som trigget det. Denne tar du med til dyrlegen, og bruker den til å følge med selv. Fere har oppdaget såkalte ”triggere” ved å føre dagbok. Kanskje det viser seg at hunden for eksempel får flere anfall rundt løpetiden, eller når den har vært stresset.

 

Når hunden har anfall. Det er greit å innarbeide seg rutiner for hva man gjør når anfallene kommer. Det føles tryggere for både deg og hunden dersom du vet hva du skal gjøre. Her er alle folk og hunder forskjellige. og man må bare finne sin måte å håndtere ting på. Det første man bør gjøre er å enten fjerne hunden fra ting den kan skade seg på, eller fjerne tingene, dersom du ikke vil eller kan flytte hunden. Hvis hunden har kramper kan bordhjørner gjøre mye mer skade enn selve anfallet. Hvis du ikke kan flytte hunden på et mykt underlag, kan man legge ett mykt teppe under hodet dens så de ikke slår seg så hardt mot golvet. Prøv så godt du kan å holde deg rolig. En ellers frisk hund vil normalt klare seg greit gjennom et epilepsianfall. Man vet jo ikke helt sikkert hvor mye hunden får med seg av det som skjer rundt den, og en eier i panikk vil ikke gjøre situasjonen bedre for den. Det er ganske sikkert at «etterdønningene», den fasen rett etter anfallet, kan bli betydelig kortere dersom hunden føler seg trygg. Husk å se på klokka når anfallet begynner. Det føles ofte mye lengre enn det det virkelig er.  Noter tidspunkt og varighet i dagboka senere. Man bør ikke prøve å pakke hunden inn i pledd o.l under eller rett etter anfallet. Dette fordi kroppstemperaturen kan øke under anfall, og dersom den blir for høy kan det bli farlig.

Her i huset gjør vi det slik at når vi merker anfallet komme, tar jeg Tinka opp i sofaen eller senga, eller tar henne på fanget. Hun kommer selv til meg da hun merker at det kommer. Jeg stryker på henne og snakker rolig med henne. Når krampene slipper taket gir jeg henne noen minutter til å komme seg, og gjenvinne balansen, før det er opp å gå. Hvis hun bare får ligge der, virker det som «etterdønningene» varer lenger, hun får liksom rista det av seg litt når hun må opp og gå. Vi går gjerne ut, siden hun som regel på tisse etter et anfall. Når jeg er helt sikker på at anfallet er helt over får hun ekstra 25 mg fenemal, og littegrann mat for å få opp igjen blodsukkeret. Deretter trenger hun å sove ut.

Dette fungerer nok ikke for alle, men slik gjør vi det.

Husk at som regel er hunden ok igjen så fort anfallet er over, det er vi eiere som sitter igjen med skrekken.

Liten video av tinka under et ganske mildt anfall:

 

 

Les, lær, vær nysgjerrig og kritisk! Jo mere du vet jo tryggere kan du bli på deg selv, det du gjør, og de beslutningene du tar. Det er ingen selvfølgelighet at alle dyrleger er like oppdaterte og flinke når det gjelder epilepsi. Ta gjerne med det du har lest på egenhånd til dyrlegen og snakk om det, still spørsmål og vær kritisk. Hvis noe føles veldig feil, kan det hende det er det. Ingen kjenner din hund bedre enn deg. Når det gjelder hvordan anfallene er, hvordan de har utviklet seg, hvordan hunden reagerer på behandlingen, så er du eksperten. Det kan være snakk om små nyanser som bare vi eiere ser.

 

Kom i kontakt med andre med epi-hunder. Når hunden får epilepsi, kan man føle seg veldig fortvilet, og alene. I tillegg til å lære seg om medisinering og behandling av hunden, skal man også takle hverdagen, med en hund som nå kan få anfall når som helst. Mange finner det utfordrende både praktisk og følelsesmessig, og det kan være godt å dele tanker og erfaringer med andre som er i samme situasjon.

Det finnes flere utenlandske nettverk. Blandt annet har canine-epilepsy.com en veldig aktiv mailliste, med mange erfarne og kunskapsrike mennesker. Dersom du søker på ”canine epilpesy” på facebook, vil du også få opp et knippe grupper.

Vi har også en norsk side kalt Epilepsi hos hund. Her deles erfaringer, råd, tanker og følelser rundt det å ha en epi-hund i familien

 

 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

Facebook

Kontakt

Send en epost til bortisvingen@gmail.com eller bruk kontaktskjemaet
ommeg3

Hundetrener

Arkiv

Sgeh

Skandinavisk gruppe for etisk hundehold

Pass På Pus

Sponsorer

Tusen takk for at dere gjør det mulig for meg å holde konkurranser her på bloggen!

Bloglovin’

bloglovin

Instagram