Bikkjetroll

Tiden etter Frisbee. Agilitytrening og bilder.

Først vil jeg takke for all støtte, koselige meldinger og medfølelse etter vi mistet Frisbee’n vår. Dagene etter Frisbee ble borte har vært rare. Anderledes. Flere har ytret bekymring for hvordan det går med Carlisha. Hun var jo Frisbee sin beste venn. Selv hadde jeg regnet med at det skulle gå greit. Hun er jo vant til at Frisbee er ett par uker hos Mamma nå og da, spesielt i forbindelse med løpetid. Men Carlisha visste nok bedre.  Hver gang jeg kom inn utgangsdøra, trodde hun Frisbee ville komme rett bak meg. Da han ikke gjorde det, gikk hun og satt seg inntil veggen i stua, og bare tittet forvirret rundt seg. Der satt hun hele den første dagen. Ikke ville hun ha godis heller.

Jeg bestemte meg for å være litt ekstra aktiv med Carlisha de neste dagene, for å få tankene hennes over på noe annet. De siste par ukene har vi brukt mye tid på å trene ymse triks her hjemme. Det har vært koselig og morsomt. Vi kunne ikke gjøre sånt da Frisbee var her. Jeg savner Frisbee veldig. Jeg savner hans lykkelige vesen og hvordan han fikk med til å spurte ut i latter flere ganger om dagen. Jeg må jo likevel få si at det har åpnet for nye muligheter, når det gjelder aktivisering av Nommin og Carlisha her hjemme. Frisbee ble helt bajas hvis han forstod jeg trente med andre enn han. Og jeg lot han få viljen sin. Det var bare en av flere ting Frisbee fikk lov å styre etter Tinka ble borte. Skulle det trenes triks/lp/agility her hjemme – skulle det være med han.

Ett par andre ting Frisbee styrte var at han nektet Nommin og Carlisha å leke inne, og han nektet dem å tigge ved bordet. Det var hans jobb. Nommin og Carlisha begynner nå såvidt å utforske hva som er lov, hva de kan gjøre, når Frisbee ikke her.

Carlisha var ikke helt seg selv de første dagene, men med ett par trikse-økter om dagen gikk det raskt bedre. Hun har også fått være med på Nommin sin demensavdelig, og hun har trent agility. Nommin ser ikke ut til å være særlig berørt, bortsett fra noe forvirring over at ingen bjeffer når vi skal ut, og at han dermed føler han må ta på seg den oppgaven selv.

Det har vært godt for meg også, å prøve å holde meg  opptatt med Carlisha og Nommin. Når Tinka ble borte, taklet jeg det ved å gå i skogen, gå hver eneste topptur på Ringsakerkartet. Denne gangen har jeg fokusert på å aktivisere bikkjene. I tilegg til at Nommin har vært på Elverum og fått prøve littegrann rally lydighet, har jeg også vært to ganger på Bokrudstad i påsken, for å trene agility med begge bikkjene.

Carlisha er tilsynelatende tilbake til sitt lykkelige vimse-hoppe-sprette-fjase vesen 🙂

 

 

 

 

 

 

Tenk at det dumme arret på nesa til Nommin, nå har blitt et kjært minne om Frisbee, og den gangen Nommin stod og slengte en gummiball i fjeset til Frisbee i omtrent en halvtime, før Frisbee veldig tydelig sa i fra at «NÅ ER DET NOK»

 

 

 

 

 

 

Nommin har også trent litt på ymse øvelser og triks for bakpartskontroll. Den er mye bedre enn hva den var da han var yngre, men han har fortsatt en del å gå på! Jeg håper jo at etterhvert som dette blir bedre, vil han også føle seg mer komfortabel på både stige og vippe.

 

 

Jeg har forresten nå laget en side på bloggen om meg som hundeinstruktør. Ta gjerne en titt 🙂

 

Og med disse bildene av fornøyde bikkjetroll, ønsker vi dere en skikkelig koselig påske!

 

 

Frisbee 15.03.2005-13.03.2016

Slike innlegg som dette blir man aldri klar for. Og akkurat dette er helt surrealistisk å skrive, selvom vi har visst det en god stund at tiden har nærmet seg. Helt siden i fjor sommer har vi visst om svulsten i Frisbee sin brysthule, og siden jul har den gitt symptomer som vi har behandlet med medisiner. Blandt annet har han gått på vanndrivende på grunn av ødemer. Jeg har gått og grudd meg til den perioden hvor man går og tenker «Er tiden inne? Drar jeg det for langt? Ikke langt nok?» Den tiden er så vanskelig. Så skulle det vise det seg at det hele kom litt brått på likevel, og at Frisbee skulle få forlate oss like hoppende glad som han har levd hele livet, uten noe som helst anelse om hvor syk han faktisk var.

For noen dager siden oppdaget jeg ved leggetider at magen hans var stor og utspendt. Jeg ringte da dyrlegen som har fulgt oss hele veien. Han var veldig tydelig på at nå var tiden inne. Når det også har kommet væske i buken, er det kun snakk om dager. Det kunne gå bra i noen dager, men det var ikke lenger snakk om uker. Nå var tiden kommet. Det var jeg helt enig i. Jeg ville ikke la det gå så langt at Frisbee skulle få oppleve å føle seg syk, bare for at jeg skulle få han han hos meg i ett par dager ekstra. Ettersom vi har visst om dette så lenge, har vi jo gjort alt vi ville for siste gang, vi har kost oss med ekstra mye godbitsøk, kylling og skinke. Vi har hatt masse alenetid, og kos. Vi hadde forbredt oss.

Dyrlegen som var på vakt, tok en kjapp ultralyd og bekreftet at det var mye væske i buken. Han sa at om jeg ikke var innstilt på å la Frisbee slippe nå, så ville han ha forsøkt å overtale meg. Tiden var inne. Det var godt at to dyrleger jeg stoler på, var så klare på dette. Magen vokste på bare de timene det gikk fra jeg oppdaget det, til vi kom til dyrlegen. Samtidig som det føltes så feil å skulle ta den siste reisen med hund som tilsynelatende hadde det helt fint, er jeg så glad for at han fikk slippe akkurat når han gjorde. Han danset logrende inn på veterinærkontoret, spiste en hel pakke med First Price skinke, og sovnet blid og fornøyd.

 

 

Jeg er lettet for at slutten kom på den måten den gjorde, men det føles på ingen måte greit å miste Frisbee’n min. Jeg kan ikke en gang forsøke å beskrive hvilket tomrom han etterlater seg. Han har vært med meg gjennom så mye. Han har alltid vært den trygge, glade klippen i livet til både meg og Tinka, og senere Carlisha. Lyspunket og fristedet når Tinka var syk, eller ting buttet i mot. Den man kunne stole på at alltid var der, og alltid var seg selv. Hver morgen når jeg våknet, visste jeg at minst en gang i løpet av dagen kom jeg til å tenke «Herregud så teit du er, Frisbee». Men jeg visste også at han kom til å få meg til å smile minst ti ganger. Det slo aldri feil. Han var så morsom å være sammen med, og ingen var bedre å holde rundt og kose med.

Frisbee tok mye plass. Det var mye lyd og mye bevegelse. Og tomrommet etter han er enormt.

 

Jeg har vært, og er fortsatt, innmari stolt av deg, Frisbee’n min. Jeg har vært heldig som har fått ha deg i livet mitt. Jeg er så glad i deg, og jeg savner deg så sårt.

 

 

Vi sees. Hils Tinka <3

 

 

 

 

Beriket miljø – hund

Dette med «Beriket miljø» er noe jeg alltid har vært opptatt av når det gjelder dyrene mine. Jeg har bare ikke hatt noe ord for det, eller teori bak det. Jeg er jo veldig oppglødd over at det faktisk er en «greie» som mange bruker, og som har mange gode effekter. Her har beriket miljø vært alt fra å la hundene få gå gjennom embalasje og at søppeldunkene blir dratt inn på tunet «bare for gøy», at kattene får nye, i deres øyne, spennende ting (som pappesker og gavepapir) plassert utover stuegulvet, eller at chinchillaene får utforske kattehuler eller får nytt»interiør» å tygge på i buret sitt. Både hundene og Lillepus får også være med på nye steder, for å få utforske og få nye inntrykk.

I denne bloggposten vil jeg fokusere på hund, men det kommer en post senere om beriket miljø for katt.

Beriket miljø betyr å tilføre noe nytt i hundens omgivelser – Berike miljøet hunden er i. Det høres kanskje komplisert ut, men jeg er sikker på at mange allerede gjør dette – uten å tenke over det, og det er slett ikke vanskelig. Du tilfører rett og slett nye spennende objekter, underlag, lukter m.m som hunden kan få utforske. Dette kan gjøres hjemme, eller du kan ta med hunden til nye steder hvor den kan få oppleve dette.

 

Vi har i dag gjort hagen om til ett spennende beriket miljø – ett lite eventyr av lukter, teksturer og smaker.  Jeg kan love dere at lufteturen i hagen gjorde bikkjetrolla slitne i hodet sitt!

 

 

 

 

 

Vil du lage «sansehage» hjemme, bør du stoppe og tenke deg om hver gang du har noe gammelt og brukt som skal kjøres vekk eller kastes. Er det trygt for hunden, og kan tisses på, luktes på eller tygges på – kan det brukes som beriket miljø!

Noen eksempler på hva som kan brukes:

  • Gamle gulvtepper eller møbler
  • kasser med ting og tang i
  • Hageredskap (ikke skarpe)
  • Barneleker
  • Tuneller og andre ting de kan krype under eller hoppe over
  • Underlag som lager lyd når det tråkkes på (f.eks. presenninger)
  • Bildekk
  • Utslitte klær og handkler
  • Bøtter med eller uten innhold
  • Plastflasker og metallbokser (kan henges i trærne eller legges på bakken)
  • Tøyfiller kan også henges i trærne

 

 

 

 

Det er rett og slett bare fantasien som setter grenser, bruk det du har. Ungå å bruke noe som kan trigge ressursforsvar hvis det skal være flere hunder i hagen/rommet samtidig. La hunden gå løs, dersom det er trygt, eller bruk sele og ett langt kobbel. La hunden snuse, tygge, tisse, kose seg og utforske så selvstendig som mulig. Er hundene litt forsiktige med å komme i gang med utforskningen, kan du bruke litt godis som du har gjemt rundt og i objektene.  Hundene skal få gjøre dette i sitt eget tempo og på sin egen måte. Husk å bytte ut objektene i «sansehagen», slik at det alltid er noe nytt og spennende der.

 

 

 

 

Har du ikke mulighet til å gjøre dette hjemme, kan du ta med hunden din bort på nye steder for å oppleve ett beriket miljø. Ta den med på nye steder, prøv nye underlag, og la den oppleve nye lukter. La hunden få utforske parkeringsplasser, bussholdeplasser eller søppelplasser. Steder hvor det har vært sirkus, tivoli e.l. er  fulle av lukter og inntrykk. Å dra 1-3 dager etter sikruset eller tivoliet har dratt videre, er det beste. Jo mer vant hunden er med å bruke sansene sine, jo flinkere vil den være. Her i Norge har vi jo også 18. mai, som er en fantastisk mulighet for akkurat dette. De fleste bygder og byer vil være fulle av lukter, pølsebiter og is-søl denne dagen. Oh joy!

Hundene blir mentalt slitne av å bruke sansene og hodet sitt på denne måten. 10-15 minutter er ofte nok.

 

Nommin og Carlisha fikk i går utforske sanserommet på Innlandet Hundesenter. Det er ikke alle forunt å ha et så stort og egnet rom, hvor man får plass til så mye fint og spennende som her, men  ideer og inspirasjon kan man absolutt plukke med seg.  Artikkelen fortsetter under bilderaset.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Så hvorfor holder vi på med dette? Foruten at vi vil ha en unskyldning for å kunne ha en rotete hage (som for meg egentlig er grunn god nok).

Beriket miljø bidrar til å øke hundens nysgjerrighet, utvikler sansene, er god hjernetrim og mental stimuli. Det å få lov til å utforske på egenhånd, ta egne valg om hva den vil se/lukte nærmere på, prøve seg frem, og våge å undersøke nye ting, vil øke hundens selvtillit, og mestringsevne. Dette er derfor spesielt nyttig for hunder som er usikre, og trenger en selvtillitsboost. Dette er et flott tiltak for hunder i alle aldre. Det er en fin måte å gi små valper nye utfordringer og opplevelser, men det er også en genial måte å gi eldre hunder, kanskje med svekket bevegelsesevne, mental stimuli. Det kreves ikke mye fysisk, men de får brukt sansene og hodet sitt.

Frisbee (11) var kanskje den som koste seg aller mest i «sansehagen» vår

 

 

 

Slike berikede miljøer er også et fint utgangspunkt for møte mellom to eller flere hunder. Hundene vil da være mindre intense mot hverandre, ettersom det så mye annet spennende der. Dette vil gi roligere og ofte hyggeligere sosialiseringsmøter.

 

Her er ett bilde av  småvalper hos Mamma  som får prøve seg på et underlag av rullende baller!

 

Og pappeske… selvsagt!

 

Nysgjerrige hunder, som ser på nye opplevelser som nye eventyr, er mentalt sunne og friske hunder!

 

 

Kald og fin desembermorgen

Vi har store viduer i stua, med finfin utsikt. I går var soloppgangen nydelig, og hele hogstfeltet nedenfor huset badet i i det fine lyset. Dermed ble kameraet med på morgenturen. Jeg har savnet å ta bilder med skikkelig kamera, så det var absolutt på tide at jeg tørket støv av det. Her kommer rett og slett en bildespam-bloggpost!

 

De første bildene ble tatt før sola hadde kommet skikkelig opp. De ble ikke så klare og skarpe, men jeg synes de er verdt å dele likevel, fordi det skjøre gule lyset var så nydelig.

 

bloggnommin6

Frisbee tasser avgårde

 

bloggnommin4

Hopp og sprett 🙂

 

bloggnommin5

 

bloggnommin7

 

bloggnommin8

 

bloggnommin10

 

bloggnommin16

Disse to har utrolig mye glede av hverandre

 

bloggnommin11

Frisbee ser på soloppgangen

 

bloggnommin13

 

bloggnommin17

 

 

Etterhvert som sola kom høyere, ble det også lettere å ta fine bilder.

 

bloggnommin1

Dette bildet av Nommin er jeg veldig fornøyd med.

 

bloggnommin2

 

bloggnommin3

Dette av Carlisha, synes jeg også ble veldig fint

 

bloggnommin9

 

bloggnommin14

De fineste bikkjebildene får man jo gjerne når bildet ikke er planlagt. Slik som dette bildet av Nommin.

 

bloggnommin12

Lykkelig Ishe-bikkje

 

bloggnommin15

 

bloggnommin18

 

bloggnommin21

 

Synes det alt i alt ble ganske mange fine bilder, til tross for at jeg ikke har tatt i ett kamera på over ett år, og at det var litt vriene lysforhold. Men så har jeg jo innmari flotte modeller da, det må jeg jo få lov å si. Etter turen, var det rett inn for å fyre i peisen 🙂

I dag har Frisbee vært hos dyrlegen for rønken og blodprøver. Han har vært litt tett i det siste, og vi vil gjerne holde øye med den svulsten han har i brystet. Nå skal vi slappe godt av noen timer, før det er juleavslutning med de som jobber på Innlandet Hundesenter i kveld.

Håper dere syntes det var koselig med noen skikkelige bilder (ikke mobilbilder) her på bloggen igjen!

Ha en fortsatt fin dag 🙂

Artikkel om Nommin som besøkshund

I siste Røde Kors avis for Hedmark var det en artikkel om Nommin. Jeg synes det var utrolig koselig at Margrethe fra Røde Kors ville være med oss på besøk, ta bilder og skrive artikkel om oss. Også var det jo veldig stas at Nommin fikk være forsidegutt og greier!

 

– Se jeg er i avisa!

 

Ettersom ikke alle våre venner og blogglesere er fra Hedmark, og derfor ikke får avisen, spurte jeg Margrethe om å få publisere artikelen hennes på bloggen min.

 

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

Besøksvenn med hund

Carina Josefine Iversen og hunden hennes Nommin ble godkjente Røde Kors besøksvenner med hund i april. Siden da har de vært til stor glede for beboerne på Ringsaker bo- og aktivitetssenter.

En gang i uken er Carina og hunden Nommin på besøk på demensenheten på Ringsaker bo- og aktivitetssenter.

 

 

Kari Anne Bratberg, fagansvarlig sykepleier på avdelingen og Lise Lundsten som er avdelingsleder er veldig glade for disse besøkene. De forteller at mange av beboerne opplever stor glede når de får treffe Nommin og Carina.

Forskning viser at nærkontakt med dyr har en helsemessig positiv effekt på mennesker, både fysisk og psykisk. I tillegg til å redusere stress, senke blodtrykk og motvirke depresjon, kan nærkontakt med dyr dekke enkeltpersoners behov for varme, kos og omsorg. Det kan bedre humøret og gi glede i hverdagen til mennesker som trenger det.

 

Her sammen med avdelingsleder og fagansvarlig sykepleier (Nei… posering på kommando er IKKE Nommin sin sterke side…)

 

Demensenheten i Moelv er opptatte av å samle gode øyeblikk for beboerne. De ansatte opplever at pasientene blir roligere når de får klappe og kose på den firbeinte vennen. Flere har også hatt hund når de tidligere bodde hjemme og dette vekker godet minner fra tidligere tider som fremkaller gode følelser. Følelsen etter besøket sitter i lenge, selv om selve besøket kan bli fort glemt som en følge av demenssykdommen.

Både Carina og Nommin, som også er veldig bevist på at han er på jobb, får mye skyt av beboere og ansatte. Noen av beboerne slå av en prat med hunden, andre trener med han og lærer han triks og de fleste synes bare det er godt å få stryke over den myke pelsen.

De ansatte er opptatte av å skape gode øyeblikk som etterlater seg en god følelse og ro hos beboerne. Nommin har vist seg å være et viktig element for å skape disse gode øyeblikkene.

«Vi kan se stor forskjell på beboere som er urolige før besøket men som tydelig faller til ro når de får treffe Nommin», sier en av sykepleierne.

 

 

Carina forteller at det tok noe tid å bli kjent på avdelingen men etter en måned med jevnlige besøk var gleden stor når vi kom, forteller Carina.

«Det å være besøkevenn med hund er noe av det mest givende de gjør. –Det å se gleden hos de vi besøker er veldig hyggelig, og jeg føler at vi betyr noe for de vi er på besøk hos», sier Carina. Samtidig opplever hun at det er bra for hunden og en fin aktivitet for dem å gjøre sammen. -De går på jobb.

Det er helt tydelig at Nommin har en opplevelse av å være på jobb. Han er veldig forsiktig og rolig inne på avdelingen men viser tydelig når han er sliten og ferdig med sitt besøk. Da tar han båndet i munnen og leier seg selv ut mot døra.

 

 

Ny aktivitet i Hedmark Røde Kors

Hedmark Røde Kors har hittil i år (pr desember 2015) utdannet 30 besøksvenner med hund som går på besøk på institusjon eller hjemme hos mennesker som ønsker det.
Besøksvenn med hund er en utvidelse av Røde Kors sin eksisterende besøkstjeneste. Røde Kors rekrutterer frivillige som er interessert i å ta med hunden sin og besøke beboere på institusjon eller hos hjemmeboende. Disse besøksvennene får spesiell opplæring for besøkshunder, i tillegg til den tradisjonelle opplæringen Røde Kors krever av alle sine frivillige besøksvenner. Kursene går over to helger i tillegg til fire ettermiddager.

For at hunden skal fungere godt som besøkshund er det viktig at den er sosialisert, er rolig og trygg og gir signaler som eier kjenner godt, og kan lese i uvante situasjoner. I tillegg er de viktig med god hverdagslydighet, godt lynne og god helse.Hunden og eieren må kunne jobbe godt sammen.

Vil du vite mer om besøksvenn med hund kan du kontakte Margrethe Nordby i Hedmark Røde Kors.

(Send gjerne en melding eller mail til meg, så kan jeg formidle kontakt. Carina red.)

 

Artikkelen er skrevet av Margrethe Nordby, Hedmark Røde Kors.

 

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

Dere kan lese litt mer om hva hvordan blir besøksvenn med hund, og hvilke egenskaper som er viktige for både hund og menneske, i denne bloggposten.

I Hedmark vil det bli avholdt nytt kurs 9. og 10. januar og 5. og 6. mars. Det vil også bli flere kurs våren 2015. Dere som ikke bor i Hedmark, kan finne sitt lokalkontor på Røde Kors sine sider, og forhøre seg om muligheter for kurs der.

Jeg anbefaler virkelig alle som har litt tid til overs, og har lyst til å gjøre en forskjell for andre mennesker, å vurdere å bli besøksvenn. For oss hundefolk er det jo gull verdt å både kunne tilbringe tid med hunden vår, samtidig som vi gjør noe fint for andre, og for oss selv.

Når vi opplever de fine øyeblikkene med smil og glede, kanskje sammen med et menneske som bare minutter før var engstelig eller nedfor, da føler man seg utrolig ydmyk. Tenk at jeg og hunden min er så heldige at vi får lov å oppleve dette.

Tenk litt på det, om det er noe du kunne tenke deg. Send gjerne mail/facebookmelding, eller legg igjen kommentar, dersom du har flere spørsmål.

 

De gode stundene og fine tingene

Jeg ligger jo «litt» på etterskudd her på bloggen nå, så derfor blir det en liten bildespam med bilder fra de siste månedene. Bildene er tatt med mobil (jeg måtte faktisk tørke ett tykt lag med støv av det fine kaemraet mitt, da jeg tok det frem igjen for ett par dager siden), og de som følger meg på instagram eller er venn med meg på facebook, har nok sett mye av dette tidligere. Det får så være. Jeg vil ha med, også på bloggen, at de siste månedene har ikke bare vært triste og vanskelige. Det har vært fine øyeblikk også 🙂

Så her kommer en samling «hytt og pine bilder» fra de siste månedene.

 

 

 

 

Frisbee, som var så syk tidlig på sommeren, har vært i god form siden han ble friskmeldt. Han var jeg jo riktig bekymret for, så det var en stor lettelse! Jeg vet at han har en svulst inne i brystkassen, men den tenker vi lite på. Han har noen dager hvor han er litt stiv og støl, men da er det som regel fordi han har overdrevet litt på tur. Eller vært litt vel ivrig da den første snøen kom…

 

Meg og Frisbee på tur til Næra – bare vi to. Det er koselig i blandt å være bare oss.

 

Nommin og jeg er fortsatt på demensavdelingen hver tirsdag. Det er viktig for oss begge to, og vi trives utrolig godt! Jeg skal legge ut en artikkel som ble skrevet om Nommin, da vi hadde med oss «reporter» fra Røde Kors. Denne stod i Røde Kors Hedmark sin avis. Dette blir ett eget innlegg. Inntil jeg får den ut – her en er en bitteliten samling besøkshundrelaterte bilder, og en liten video:

 

 

 

Vi har også fått oss ny bil! Den er skikkelig grom som bikkjebil!

 

 

Og nye magneter til kjøleskapet! Jeg synes disse er så fine:

 

 

Noe annet som er nytt hos oss – men bare til låns – er to unge pusekatter. La meg presentere Miss Honey og Mister Capone:

 

 

 

Da de kom til meg, var de rundt 5 mndr, redde og usikre, og fulle av mark. Jeg er fostermor for dem, gjennom Dyrebeskyttelsen avd Hedmark. Nå har de vært her i nesten tre måneder, og de har kommet seg veldig. Disse to skal få sitt eget innlegg, som jeg håper så mange som mulig vil hjelpe meg å dele. De er nemlig snart klare for å finne sitt «for-alltid-hjem». De har så mange gode kvaliteter, at hadde folk bare visst, hadde de rent ned dørene for å få hilse på dem. Men da må jo folk få vite om dem 🙂 D

 

 

 

Så da vet dere litt mer om hva vi har holdt på med «borti svingen» – de gode stundene og de fine opplevelsene.

Avslutter med ett bilde av Nommin og «kjæresten» Mima 🙂

 

 

 

Nommin, Besøkshund i Røde Kors

Det siste halve året har en av de viktigste tingene i min og Nommin sin hverdag vært å jobbe mot å bli, og deretter å være, besøksekvipasje for Røde Kors. Besøksvenn med hund er en del av Besøkstjenesten i Røde kors. Det vil si at du som besøksvenn bruker hunden som et verktøy for å komme i med de man besøker.

Det var helt tilfeldig at jeg så annonsen om at Røde Kors Hedmark og Røde Kors Oppland søkte flere ekvipasjer til kurs. Jeg har tidligere vært inne på tanken om å gjøre noe frivillig, men jeg har alltid prioritert å bruke tiden min på dyrene. Tanken om å bli besøksvenn med hund var interessant, fordi jeg kunne kombinere det å gjøre noe for andre, med det å gjøre noe sammen med hunden min.

For å bli besøksvenn med hund må hund og fører bestå et besøkshundkurs bestående av både teori og praksis. For vår del gikk kurset over to helger med 3 måneders mellomrom, til sammen 32 timer teori og praksis, med treninssamlinger og trening på egenhånd i mellomtiden. Vår første kurshelg var i Januar med instruktør Turid Hovland. Forelesningene tok for seg temaer som dyreassisterte aktiviteter (DAA), hundens språk, læringsteori, rasekunskap, risikohåndtering, hundens helse, relasjon hund/fører og hvordan legge opp ett besøk. I tillegg kom praktisk trening med hund, og gruppearbeid.

 

 

Den praktiske treningen gikk i stor grad ut på å «leke besøk». Vi fikk trene på hvordan vi skal legge opp ett besøk, hvordan hunden skal oppføre seg når den kommer på besøk, på å bli kost med og tatt på av fremmede, gjerne på måter en «hundevant» person ikke ville tatt på en hund. Her fikk vi også gode tips til hva vi måtte tenke på som førere når vi var på besøk, og hvilke utfordringer akkurat vår hund burde jobbe med. I tillegg fikk vi en rask innføring i hvordan vi kunne bruke shaping til å trene frem ønsket atferd.

 

Nommin trener «hodet i fanget» med instruktør Turid

 

Noe var kjent stoff, mye var nytt, og jeg hadde flere «aha-opplevelser» i løpet av teoridelen på kurset. I ettertid ser jeg også hvor nyttig denne kunskapen er, når vi er på jobb som besøksekvipasje.

Den første kurshelgen ga meg masse motivasjon til å trene, men også en påminnelse om våre utfordringer. Nommin var alltid veldig snill i møte med andre, men han viste sjelden ekte glede over å hilse på andre mennesker. I tillegg var han midt i en periode hvor tenåringen i han var veldig tydelig. Han var såvidt over ett år, vimsete og fjasete, med hukommelse som en gullfisk, og en konsentrasjonsevne som vi ikke hadde sett snurten av siden november.

Jeg vet at ikke alle trenger å trene så mye, fordi hunden deres allerede er så trygg og lydig i alle situasjoner, men her måtte det altså  trenes.

Vi begynte med en facebookstatus hvor jeg spurte facebookvennene mine om noen ville ha besøk av en vimsete, men snill colliegutt som trengte besøkstrening. Snille og tålmodige facebookvenner inviterte oss på besøk, vel vitende om at det var absolutt ingen ferdig besøkshund de ville få besøk av, men en småvimsete tenåringsgutt.

 

Nommin øver på å ta pent når han får godis av Karin

 

De vi besøkte var stort sett hundevante mennesker, som ble brukt for det de var verdt. Jeg lot de utføre små øvelser og triks med Nommin, rett og slett for å få opp interessen for andre mennesker, og gleden over å være sammen med dem. I tillegg øvde vi på ting som å ta pent, sitte ved siden av, bli håndtert på alle mulige måter, klemt og kost på av fremmede.

Det tok ikke så mange uker før interessen på andre mennesker var på topp, han viste stor iver og glede over å hilse på andre, mye takket være de vi fikk komme på besøk til, og som ville gjøre morsomme ting med han. Han ble raskt komfortabel med klemmer og kos, og «rar» håndtering. Jeg gikk etterhvert tilbake på at han måtte sitte hver gang han skulle hilse. Dette gjorde både han og meg litt ekstra stressa, så da bestemte jeg at det holder at han har alle fire bena på bakken.

Jeg sendte mail til Ringsaker kommune for å spørre om det fantes en avdeling i området hvor vi kunne få komme å trene. Nommin hadde jo aldri vært inne på institusjon før. Han hadde aldri gått i korridorer, lange trapper, tatt heis, gått gjennom automatiske dører, eller hørt lydene som følger med. Vi fikk svar fra en demensenhet i nærområdet hvor vi skulle få komme å trene.

Til å begynne med ruslet vi bare i korridorene, uten å sette noen krav i det hele tatt. De automatiske dørene ved inngangen, trappene, gangene og alle lydene var mer enn nok for gutten. Etterhvert som han ble tryggere der nede, opplevde jeg noe rart. Den vimsete tenåringen min, var det ikke spor av der nede. Inne på demensavdelingen hadde jeg verdens mest eksemplariske hund! Jeg så at han jobbet hardt med seg selv for å klare å oppføre så fint, det krevde en konsentrasjon og oppmerksomhet jeg ikke hadde sett spor av hos han på flere måneder.

 

 

Fin besøkshundtrening på demensavdelingen i dag. Det er ikke lenger usikkerhet å spore i blikket til Nommin når vi går gjennom de automatiske dørene ved inngangen. I stedet lyser hele hunden opp. Usikker vimsing er erstattet med glad hale og lette, men bestemte, skritt opp mot avdelingen. Han vet hvor vi skal. Han vet veien dit. Det er koselig å se at han synes dette er et fint å være.

 
Han får så mye skryt. «Så lydig han er», sier de. «Så rolig og fin han er». Han er det. Men jeg ser at han jobber hardt med seg selv. Vi trener i korridoen. Han skal gå rolig og ta kommandoer. Det holder hardt, når man egentlig bare vil skynde seg inn på dagligstuen. Men han gjør som han skal. Å ligge i ro på pauseteppet er innmari vanskelig, når folk går forbi. Det er jo rent uhøflig å ikke springe bort for å hilse, mener Nommin. Men han ligger.

 
Møter vi noen som vil hilse, skal han hilse pent, være forsiktig. Jeg ser det ikke alle andre ser. Jeg ser det kribler i kroppen hans, når fomlende hender føler seg frem over ansiktet hans. Han har så innmari lyst til å hoppe opp, nussekose dem i fjeset. Han logrer med både hale og kropp, men alle fire bena holder seg på bakken. Får han godbit, må han virkelig konsentrere seg. Tenner skal ikke røre skjøre fingre. Jeg ser det er vanskelig. Men det går.

 
Han heter gjerne både Max, Connie og Lassie. Det er ikke så nøye, han svarer på alt med gode blikk og logrende hale.

 

Treningen gikk veldig fint, og jeg var stolt over hvor langt Nommin hadde kommet på månedene som hadde gått siden første kurshelg. Jeg var likevel litt nervøs da andre kurshelg stod for tur. Søndag var det «eksamen», der hans egnethet som besøkshund skulle testes. Testen gikk ut på å teste hvordan han reagerte i ulike situasjoner som kan oppstå på besøk (håndtering, lyder m.m), samt en skuddtest.

Nommin ble godkjent 26. april, og kan nå smykke seg med tittelen «Besøkshund for Røde Kors»!

 

 

Nommin i «uniformen» sin

 

 

Røde Kors har godkjent at vi får fortsette å gå på besøk der hvor vi har trent. Det er vi veldig glade for. Vi har blitt kjent med de som er der, og vi trives innmari godt. Vi føler oss veldig satt pris på av både beboere og av de som jobber der. Både jeg og Nommin har blitt tryggere på oss selv, og på hvordan vi skal legge opp besøkene på en god måte. Den tryggheten gjør at vi begge slapper av mer, og klarer å være mere til stede i øyeblikket.

 

Jeg er jo veldig opptatt av at Nommin skal oppføre seg fint, være lydig og rolig der nede. Og det har jo vært det ene stedet i verden, hvor gutten har oppført seg eksemplarisk. Jeg merker at både Nommin og beboere har tødd opp mye siden vi begynte å gå der, og med det kommer det små unoter også. Tidligere ville det vippe meg helt av pinnen, dersom han var ulydig. Nå prøver jeg å ta det med et smil, og finne en balanse. Heller stramme inn litt etterpå. Beboerne er ikke opptatt av at bikkja skal være «verdensmester» i lydighet, de vil ha kontakt, kos og glede. Det er ikke å komme forbi at disse små impulsive ulydighetene fra Nommin kan skape små gyldne øyeblikk.

 

Som når jeg ber Nommin sitte pent, men Nommin reiser seg og går mot beboeren jeg snakker med. Hun blir kjempestolt, lyser opp, og proklamerer høyt og tydelig til resten av rommet «Hæin ville så jinne sitta ått meg hæin ama!», mens hun tar et godt tak rundt ulydigheten min og trykker han inntil seg. Nommin sender meg et åpenbart «haha-blikk». 1-0 til Nommin.

 
Eller når tiden blir lang og Nommin bestemmer seg for å ta tak i båndet sitt selv, og går stolt med båndet i munnen. Unote delux. «Nei Nommin», sier jeg. Beboerne klapper hendene sammen, ler og roper «Se, han går tur med seg selv jo». Kan tro den «suksessen» satt seg i hodet på han. Dette er jo nå «glansnummeret».

 

 

Hvorfor besøksvenn med hund?

Bruk av hund i Besøkstjenesten har vist seg å være veldig positivt. Møtet mellom bruker og hund gir mange fine og nære opplevelser. Det er veldokumenterte effekter på helse og velvære knyttet til kontakt med dyr. Forskning viser at nærkontakt med dyr har en helsemessig positiv effekt på mennesker, både fysisk og psykisk. I tillegg til å redusere stress, senke blodtrykk og motvirke angst og depresjon, kan nærkontakt med dyr dekke enkeltpersoners behov for varme, kos og omsorg. Det kan bedre humøret og gi glede i hverdagen til mennesker som trenger det. Dyr kan også virke kontaktskapende og fremme et godt miljø. Undersøkelser viser at av alle testede tiltak bare er besøk av små barn som skaper mer engasjement blant sykehjemsbeboere enn hundebesøk.

 

Hvordan bli besøksvenn med hund?

Hundeeier:
  • skal være over 18 år, bør ha noe erfaring med hund samt ha trent hunden minimum 6 mnd.
  • Ha tilgang på egnet hund
  • Må gjennomføre vanlig Røde Kors besøksvenn – opplæring
  • Ha tid og overskudd til å gå på besøk minst annenhver uke i minst ett år

Hunden bør:

  • være mellom 2,5 – 8 år og godt sosialisert (særlig egnede hunder kan selvsagt vurderes uansett)
  • være rolig og trygg i omgang med mennesker, samt ikke ha noen form for ressursforsvar, eller aggresjon.
  • må takle håndtering av eier, og generelt takle håndtering av fremmede mennesker.
  • Usikre hunder eller hunder med helseproblemer er lite egnet.

(kilde: rødekors.no)

 

Hvis du er interessert å bli besøksvenn med hund, ta kontakt med dit lokale Røde Kors. I Hedmark og Oppland skal det starte nye kurs til høsten!

Det er en stort behov for godkjente ekvipasjer. Avdelingsledere og helsearbeidere har virkelig fått opp øynene for de gode effektene dyr har på mennesker.

 

 Link til artikkel i Ringsakerblad

 

«Je ser jo at det æ ei ungbikkje du ha der», sa han. Det var tydelig at han ønsket at vi skulle sette oss ned akkurat hos han. Det gjorde vi. Jeg ga mannen godis som han kunne gi til Nommin. Han la hånden mot brøstet og kommanderte «sitt». Nommin satt, og han fikk sin belønning. Dette hadde mannen gjort før. Deretter ba han Nommin gi labb. Nommin satt og så dumt på han…

 
Å gi labb er jo en «uvane» jeg prøver å IKKE lære hundene mine, men der nede er det å gi labb omtrent «ildprøven» på hvorvidt det er en flink hund. Jeg skulle til å gripe inn for å ikke skape frustrasjon hos både Nommin som fikk en kommando han ikke kjente, og for mannen som hadde fått «tildelt» ei bikkje som ikke kunn gi labb en gang.

 
Da plutselig bøyer mannen seg ned, og plukker opp poten til Nommin. «Labb» sier han, mens han holder Nommin sin pote i hånda. Så får Nommin godis. Mannen strekker seg etter mer godis fra meg, uten å ta øynene fra Nommin. «Labb» sier han igjen. Nommin skjønner ingenting, men han liker oppmerksomheten, den milde stemmen, og godbitene. Slik hoder de på en stund. Denne stunden eksisterer ikke resten av dagligstua, hverken for mannen, eller for Nommin. Begge er totalt oppslukt.

 
Etter flere forsøk klapper mannen hende sammen, og snur seg til meg «Såg du?? Nå løfta’n opp labben litt!». «Ja», sier jeg, en liten hvit løgn der. «Detta kæin du arbe med heme veit du», sier han til meg. «Du gjør slik her». Også viser han meg igjen. Så forteller han at noen bruker lang tid, andre lærer fort. «Slekk æ’re, men bikkjer dom æ utrulig smarte forstår du».

 
Neste uke kan det hende at mannen ikke husker oss i det hele tatt, jeg vet faktisk ikke. Men vi skal trene litt på å gi labb likevel. Sånn i tilfelle.

 

 

Det å være besøksvenn med hund er noe av det mest givende jeg gjør. Det er også noe Nommin trives godt med. Han stråler når vi er på tur opp mot avdelingen der vi skal på besøk. Han er stolt over det han gjør, og den responsen han får. Vi har vokst på dette begge to. Jeg stråler litt jeg også, når jeg føler at vi har bidratt til at noen får en litt lysere hverdag, med litt mer smil og gode samtaler. Noen vil bare se på Nommin på avstand og synes det er morsomt når han shower og gjør triks. Andre vil helst ha han helt opp i fjeset, og gjerne helt opp i sengen. Ofte får vi høre historier om dyr de har hatt, og om hva de har opplevd. Noen vil  bare klappe og kose uten å snakke i det hele tatt. Noen vil klemme Nommin inntil seg og hviske i øret hans, hemmeligheter som bare en hund kan holde på.

 

Nommin på sengebesøk

 

 

Tilbake – mange opplevelser rikere, en nyre og en haletipp fattigere.

Nå har det vært stille her lenge. Det er jo ikke det at det ikke har skjedd ting – for det har det absolutt. Jeg har rett og slett trengt en pause fra å blogge om alt vi gjør, og heller bare gjøre det. Jeg har lyst til å begynne å blogge litt igjen, men da må jeg ta en kort oppsummering fra de seks månedene som har gått, slik at dere «henger med» fremover. So here goes…

 

Despember 2014.

Nommin var på agilitykurs med Andy De Groote. Det var for viderekommende, og det var mye nytt og spennende å lære med tanke på føringsteknikker. Nommin gikk stigen helt alene for aller første gang. Det var en big deal, for det krevde mot fra gutten som ikke hadde helt trua på egen balanse og bakpartskontroll.

 

Bilder fra juleavslutning med ag-gruppa i Lillehammer Brukshundklubb

 

Dioz ble syk. Det begynte med at jeg syntes han sov mye. Jeg merket også at han hadde gått noe ned i vekt. Det ble flere turer til forskjellige veterinærer, hvor jeg forsøkte å få dem til å forstå at det hjelper ikke at katta ser oppvakt og frisk ut, han er syk! Til slutt ble han diagnostisert med nyrebekkenbetennele og satt på AB. Det ble en tøff periode med allergiske utbrudd på en barbert mage (pga ultralyd), men han kom seg fint igjen. Etter denne runden ble han satt på kortisonsprøye for allergien. Dette har fungert veldig fint for han.

Julen ble feiret i Mamma sitt hus, da hun var i Spania.

 

 

Januar 2015

Besøkshundkurs. Nommin og jeg begynte på kurs i regi av Røde Kors for å bli besøksvenner. For å bli besøkshundekvipasje skal begge kurses, og hunden skal til slutt testes. Vi visste vel ikke da hvor mye det kom til å bety for oss de neste månedene. Dette skal jeg komme tilbake til i ett eget innlegg.

Milepæler i agility! Nommin hoppet for første gang på høye hinder. Dette har jeg bevisst ventet med til han var over ett år, for å skåne kroppen hans. Han gikk også tolv pinner slalom for første gang. Og det fantes ikke fomling!

 

Det var en meget fornøyd hundefører som skrev i treningsdagboken den kvelden!

 

Februar 2015

Nommin ble syk. Hadde merkelige symptomer, som om han så syner. Jeg forstod at hadde smerter, men ikke hvor. Igjen samme «kamp» for å bli trodd når jeg sier at noe er galt. En dyrlege på Vet Sentrum på Hamar tok seg tid til å fordype seg i Nommin sin merksnodige måte å avreagere på, og fant etterhvert at slike symptomer ofte tyder på smerter i magen. To dager senere kom diareen. Full inflamasjon og antibiotika. Midt oppi alt fikk Pia også diaré. Jeg var utslitt i mamma-hjertet, og min mamma kom hjem fra Spania- en uke tidligere enn planlagt. Godt at jeg også har en Mamma som bekymrer seg, og tar vare på meg, når jeg er så opptatt med å ta vare på andre. Etter å ha vært nesten like mye på Vet Sentrum som hjemme i denne perioden, er han blitt kvitt skepsisen til veterinærkontorer. Nå er plutselig dyrleger kjempestas.

Vi flyttet hjem igjen.

Haletippen som ble kuttet av. Nommin hadde nettopp blitt bra av mageprobleme før jeg kuttet av haltippen hans i soveromsdøra. Klønete og klengete hund + klønete og distré matmor er ikke alltid en heldig kombinasjon. Nommin var like blid, løp rundt og logret og viftet blod over vegger gulv og tak. Vi dro til Mamma for å få blodstoppende, men det endte med at også Mamma fikk blod fra gulv til tak, og vi måtte dra til dyrlegevakta. Med blodig pysj, og med haletippen i en brødpose, ble det tur til Biri Dyreklinikk. Nommin fikk bandasje på halen, resept på medisiner og logreforbud (omtrent like håpløst som da Frisbee ble operert for mellomgulvsbrokk og fikk BJEFFEforbud). Halen leget seg fint, uten komplikasjoner. Den vil dog alltid være en centimeter kortere enn den skulle vært.

 

 

Vi begynte å trene til besøkshundprøven på demensavdelingen i Moelv. Dette var det eneste stedet hvor tenåringen min klarte å holde fokus. Der nede var han eksemplarisk. Alle andre steder var han tenåring til tusen.

Jeg og Nommin startet LP kurs med Lillehammer brukshundklubb.

 

Mars 2015

Mamma fikk endelig rødpusen hun har ønsket seg i «alle år». Han er en omplasseringspus på ca 3 år, og har fått navnet Brisco. Han har vist seg å være den herligste pusekatten Mamma kunne ønske seg. Han dukker nok mere opp på bloggen etterhvert.

 

 

Frisbee fylte 10 år!

 

Bilder fra våren 2015

 

Avsluttet LP kurs med Nommin. Vi er kommet lenger enn vi var, men bestemte oss for å vente med bronsemerkeprøven. Delvis på grunn av at Nommin sitt tenåringshode var VELDIG av og på (kanskje mest av…), delvis fordi vi ville fokusere på besøkstrening, da dette var noe tenåringshodet hans klarte å samle seg om.

 

April 2015

Nommin ble godkjent besøkshund! Vi hadde da vært gjennom 32 timer med kurs, og mentaltest for å teste egnethet som besøkshund. Veldig stolt! Det kommer som sagt. ett eget innlegg om dette.

 

Mai 2015

Nytt agilitykurs med andy De Groote. Jeg måtte jobbe for å holde oppmerksomheten til casanovaen min som aller mest ville sjekke opp søte hundefrøkner. Han var litt ukonsentrert lørdagen, sansynligvis fordi Carlisha akkurat hadde fått løpetid. Hun ble levert til Mamma, og på søndagen gikk det mye bedre. Spennende føringsteknikker, og mye ny input!

 

Juni 2015

Juni har så langt vært en innmari stri måned.

Dioz ble syk. Han var altfor rolig, og spiste lite. Jeg syntes det mindte mye om nyrebekkenbetennelsen han hadde i desember. Denne gangen fant dyrlegen ingen holdepunkter for dette, hverken på blod- eller urinprøver. Heldigvis begynner de dyrlegene å forstå at når jeg sier det er noe galt, så er det noe galt! De gikk derfor videre med ultralyd og kontrastrønken. Ultralyd viste flere store nyresteiner, og kontrastrønken viste at han høyre nyre nesten ikke filtrerte i det hele tatt. Dette har han sansynligvis levd lenge med, og var nok også årsaken til nyrebekkenbetennelsen forrige vinter. Ettersom den høyre nyren ikke fungerte, og i tillegg lagde trøbbel for gutten, i form av nyresteiner, ble det bestemt at nyren skulle fjernes. De trodde ikke denne nyren vill slutte å produsere nyresteiner. Katter kan leve fint med en nyre, slik som mennesker, så lenge den nyren som er igjen fungerer skikkelig.

Dioz ble operert 2. juni. Operasjonen gikk bra, og han var på bena igjen neste dag. Fordi han har fjernet den ene nyren skulle han nå ikke ha metacam. Han gikk derfor ett par dager uten smertestillende, før jeg ringte til dem og sa at det måtte han få. Vi fant en løsning for smertelindring, og etter det har han fungert fint. Vi holder nå på med nedtrapping at Vetergesic, som er den smertemedisinen han har fått. De første blodprøvene etter operasjonen, hvor nyreverdier ble sjekket var fine. Han skal til ny undersøkelse om ett par uker.

 

 

Frisbee ble også syk. En fredagskveld ble veldig plutselig veldig syk. Han kastet opp og ville ikke spise. Utover natta ble han bare slappere. Lørdag måtte jeg bære han inn i bilen for å komme oss til dyrlegen. Dyrlegen fant kun uspesifikke symptomer, kanskje luftveier, kanskje mage/tarm. Han hadde moderat feber, førhøyet hvite blodlegemer, og crp på over 200. Vi fikk antibiotika, og håpet på rask bedring. Den raske bedringen kom ikke.

Lørdagskvelden/natta og søndagsmorgen var det stunder jeg rett og slett ikke fikk kontakt med Frisbee. Noen ganger fikk jeg kontakt ett par sekunder, før øynene hans bare rullet bakover igjen. Da var jeg redd. Jeg tenkte at om han først skulle svinne hen for meg, så var det jo fint for han, at det skjedde hjemme. Samtidig lette jeg med lupe etter den trassigheta som jeg har forbannet meg over mange ganger. Den som gjør at Frisnee setter opp et trassfjess og sier «ikke f***, ikke nå», hver gang jeg ber han om noe han ikke har lyst til. Den kunne han trenge akkurat da!

Utover søndagen begynte han å løfte på beinet, for at jeg skulle komme bedre til når jeg koste med magen hans. Han var også våken en hel time i bilen. Måtte fortsatt bæres ut og inn. For å få i gutten næring, måtte han tvangsfôres. Det er så ukoselig og vondt å gjøre.

Mandagen gikk han ut i hagen selv, rullet seg litt i gresset. Tempen stabiliserte seg, og sent mandag kveld ville han ha litt godbiter. Jeg trodde jo at han var på bedringens vei da vi dro til dyrlegen tirsdag (dog var bedringen mye langsommere enn det vi hadde forventet/håpet på). Det var et slag i ansiktet at crp hadde steget til 225. Vi skjønte ingenting. Det ble bestemt at vi skulle ta han av Metacam (som også er febernedsettende) for å se om feberen kom tilbake. Det gjorde den heldigvis ikke.

Tirsdag gikk han ut av bilen selv, han spiste kylling helt frivillig, og han hoppet over de grønne kompostgrindene i hagen! Først Fredag begynte han å spise hundemat igjen (iblandet kylling vel og merke). Jeg ser bittesmå tegn til bedring hele tiden. Hårstrikken faller ut oftere og oftere, det er tegn på en mer aktiv hund som koser seg ute, og som har energi til å protestere hvis jeg setter i hårstrikken feil. Og endelig begynte crp å gå ned!

Han er nå 95 % seg selv når han er våken, og det går sakte fremover, men han sover fortsatt mer enn han pleide. Vi har gjort det veldig klart at det skal sette inn like mye innsats i å finne ut hva som er galt med Frisbee, dersom han ikke kommer seg helt igjen, som det ville blitt gjort med en yngre hund. Dette fordi Frisbee ikke har hatt tegn på alderdom i det hele tatt før dette. Han har det bra nå, og blir fulgt opp.

 

 

Introkurs i Smeller. Jeg og Nommin gikk et kort introkurs i Smeller. Vi kommer nok til å snuse litt mer på dette, om ikke annet så får hjertetrim hjemme.

 

Våren 2015

Det har blitt fine turer, og koselige stunder, innimellom det som har vært vanskelig og stressende.

Life isnt about waiting for the storm to pass – Its about learning to dance in the rain – Det lærte jeg av Tinka.

 

 


Slik feiret vi 17. mai

 

Nommin synes kameraten har sovet lenge nok

 

 

 

 


Nommin prøver å holde styr på Mamma sine sheltievalper, uten å lykkes helt.

 

Det var seks måneder «borti svingen» fort og gæ’li. Som dere ser er det veldig varierende kvalitet på bildene. Ettersom jeg ikke har fokusert på at alle opplevelser skal dokumenteres, fotograferes og deles, har jeg heller ikke hatt med kamera overalt (og det har faktisk vært godt med en slik pause). Det har derfor blitt en del mobilbilder.

Nå gleder jeg meg  til å lese andre blogger jeg følger, se hva som har skjedd på dem siden sist 🙂

 

 

 

Nommin sin bursdagsfeiring

Tenk at valpen min er ett år allerede. I dag har godgutten bursdag!

Dagen start med tur i skogen. Det var litt ruskevær, så Nommin fikk løpe løs hele turen. Det er ikke så mange andre som gidder ut på tur i ruskevær. Det synes vi er bare fint. Vi flettet inn litt triksetrening og fjasing på turen, det ynes vi begge er veldig morro. Deretter ble vi hentet av Mamma, og vi dro for å handle bursdagsgaver. Da vi (menneskene) stoppet for å feire dagen med middag på veikroa, pakket Mamma inn en kjøttkake til bursdagbarnet som ventet i bilen.

Vel hjemme var det gaveåpning. Mamma hadde kjøpt kylliggodis, griseøre og en Kong Wubba.

 

 

Griseøre er nam!

 

Mamma synes visst ikke at store fine gutter skal løpe rundt overalt med rosa katteleker. Derfor fikk hun nå kjøpt en brun Kong Wubba løve til han. Så får vi se om den blir en favoritt. Han har nå løpt rundt og lekt med den i hele kveld, så det lover jo godt. Kanskje hun får se han med noe annet enn rosa, neste gang han er på trening.

 

 

 

 

Nommin fikk også PIZZA! Hundepizza vel og merke (hundekjeks formet som pizza). Den måtte han dele med bursdagsgjestene.

 

 

 

 

Jeg håper Nommin har hatt en fin dag, og at han føler seg så satt pris på og elsket som han virkelig er. Ikke bare i dag, men hver dag.

De første par ukene han var hos meg, lå jeg våken i timesvis om natten, bare tittet på han med sommer fugler i magen, og ventet på at han skulle våkne. Han gir meg fortsatt sommerfugler i magen, men jeg har lært meg å sove om natten. Det hender fortsatt at jeg må stoppe opp med hva jeg holder på meg, og bare se på han. Gjenta ordene for meg selv, de som har fått meg til å omtrent boble over av stolthet og glede siden jeg fikk han: «Min Collie».

 

 Noen ting endrer seg ikke. (Funfact: Til sammen veide vi omtrent det samme da, som vi gjør nå… )

 

Det føles ikke så lenge siden jeg var å så på valpene for aller første gang. Samtidig føles det som om Nommin har vært her for alltid. Han hadde ikke vært her mange timene, da jeg var sikker på at det var akkurat den collievalpen jeg hadde ventet på. Jeg har definitivt blitt en av de valpekjøperne som er sikker på at de har fått verdens mest vidunderlige hund.

 

 

Snille gode Nommin min, Gratulerer med dagen. Jeg er så utrolig glad i deg!

 

 

Agilitykurs og trening

I løpet av høsten har Nommin og jeg gått to kurs. Det ene var en helgekurs i nybegynner agility, det andre var et lydighetskurs som gikk over 10 kvelden/fem uker. Det aller beste med kurs er at jeg er sammen med Nommin. Det er jeg jo forsåvidt 24/7, men når det er kurs, da er det bare oss. Ingen andre ting som må gjøres, telefon legges igjen i bilen, og det er fullt fokus på å ha det fint sammen. Jeg trives virkelig i Nommin sitt selskap.

Vi har jo lett etter både agility og LP kurs en stund. Jeg synes det var vanskelig å finne frem til klubber og aktører som kjørte kurs i høst. Det var nesten tilfeldigheter at jeg fikk høre om agilitykurset. LP-kurset var det Mamma som fikk i stand, med innleid instruktør.

Agilitykurset var i september og i regi av Lillehammer Brukshundklubb. Nommin var da kun 10 mndr, så vi modererte der det var nødvendig for at det skulle være skånsomt for kroppen hans. Kurset startet fredag ettermiddag med en rask innføring, helt basic info om agility. De fleste på kurset hadde trent med andre hunder tidligere, men noen var også helt nye. Målet for kurset var at vi skulle få prøve alle hinderne, samt litt føring.

 

 

Fredagskvelden og lørdagen gikk med på hinderprøving, og korte lette kombinasjoner (typ max 3 hindre). Både hoppehinder, tuneller og hjul har vi jo i hagen, så det kunne vi jo. Lengehopp gikk også helt uten trøbbel. Pølsa måtte holdes opp ett par ganger, før den også var helt grei. Verre var det med felthinderne. Mønet fikk vi han ganske greit over, så lenge vi var tre stykker som bakket opp, støttet og oppmuntret. Jeg er jo ikke så høy, så vi måtte ha hjelp av noen høyere enn meg, til å støtte han over toppen. Stigen derimot, den var  vrien.

Kopi fra privat facebookprofil etter første kursdag:

 

Hjemme fra første kurskveld. Har hatt det veldig fint. Troen på at Nommin er verdens åttende vidunder, er det nok ingenting som kan rokke ved. LITT tricky er det nå læll, når 26 kg vidunder klæsjer seg ned ved siden av bommen, og sier med hele seg «Ikke søren, dette vidunderet holder seg på bakken!» Nommin er stri på sitt. Matmor ser hjelpesløst bort på instruktøren.

Et ubevoktet sekund og lekent blikk fra Nommin senere, er vidunderet mitt borte ved hoppehinderne og tunellene. Der borte har han det veldig gøy. Kan ikke fatte hvorfor vi skal drive med noe annet. Hjelpeinstruktøren tar av vingen på bommen, og legger den oppå et bord. Da er den ikke så bratt lenger. Hun vil at Nommin skal komme opp på bordet, og gå bommen ned.

Nommin rister på hodet. Har allerede sagt hva han mener om å miste bakkekontakten. Ingen vei utenom: verdens åttende vidunder må løftes opp på bordet. Mens jeg står der med 26 kg collie i armene, pøver å holde balansen, og stoltrer meg bort til bordet, streifer tanken meg: Hvorfor det var igjen, at jeg ikke ville ha liten og nett Sheltie…?

Selvsagt er alt glemt i det øyeblikket Nommin, etter å ha gått nedover bommen selv, får øye på sin knallrosa kattemynteleke om ligger og venter på gulvet. Han synger av glede, og man ser stoltheten lyse av hele bikkja. «Ja, du kan få ta med leka di, og løpe tunellen nå»

 

På grunn av at Nommin syntes stigen var såpass skummel, lot vi være å prøve vippa. Lørdagen gikk han heller ikke full stige. Vi fortsatte med å bruke bare én del av stigen, som vi la oppå bordet, slik at han måtte gå ned selv.

Slalomen trente vi kun på egenhånd. De fleste brukte godis og lokket hunden gjennom slalomen. Det vil ikke jeg gjøre. Jeg vil heller trene få pinner og fokusere på en sikker inngang og en god start. Dette er egentlig noe som passer oss best å øve på hjemme i veldig korte økter.

 

Søndagen skulle vi prøve litt føring og lengre kombinasjoner. Det sitter forsatt litt i kroppen hvordan jeg førte Tinka. Det var en utfordring å føre på en helt annen måte. Med gode tips fra instruktør og hjelpeinstruktør fikk jeg skikkelig godfølelse av å klare flere av kombinasjonene. Helgens største seier var nå likevel at Nommin løp mønet helt på egenhånd, og at vi fikk han til å gå HELE stigen, dog med mye støtte på begge sider. Mot slutten av dagen avsluttet vi med en lengre, men fortsatt enkel, hopp bane (uten felthinder). Dette gikk også veldig fint, etter et par føringstips fra instruktører.

 

Trener sitt og bli ved start. «Ingen tjuvstart, takk!»

 

 

 

 

 

MÅÅL!

 

Råsa katteleke er verdens beste belønning!

 

Nommin er herlig å jobbe med. Han er motivert så motivert og ivrig! Jeg ser at han synes dette er kjempegøy! Han synger av glede når vi svingen inn på Birkebeiner’n der vi trener en gang i uka.

 

 

Hvor er vi i dag?

Nå har vi trent nesten to måneder etter kurset. Vi er sansnyligvis den mest irriterende ekvipasjen på onsdagstreningene. Pinnene har vi inntil nylig lagt helt ned på bakken, og slalomen skal deles opp. I tillegg spør jeg ofte om vi kan ta med stigen eller mønet, eller bære et av de ut. Jeg vil ikke at det skal gå for lenge mellom hver gang han får prøve seg på disse. De på gruppa har vært innmari hjelpsomme og forståelsesfulle for at jeg gjør mine «justeringer» når det er vår tur.

De har også stilt opp med hjelp når vi har prøvd oss på stigen. Denne går han fortsatt ikke uten støtte på begge sider. Når kan det godt hende at han hadde prøvd, men han har så dårlig bakpartskontroll fortsatt, og jeg vil ikke at han skal være uheldig, dette av, og kanskje ødelegge det vi har bygget opp. Mønet derimot går veldig fint. Han jukser litt på feltet, og jeg prøver å overføre det at vi har trent «to på og to av» på stubber og steiner, til at vi også skal gjøre dette på feltet. Vippa holder vi oss fortsatt helt unna, og det kommer jeg til vi til å gjøre til han blir tryggere på stigen, tror jeg. Vi har nå såvidt begynt å legge hoppepinnene opp på liten høyde.

Slalomen har vi trent med fire pinner. Vi har trent innganger, og høyre/venstre slalom. Gutten bryr seg jo ikke om hvor jeg går hen, eller om jeg går i det hele tatt. Jeg kan gjerne sende han gjennom uten å følge etter. Jeg kan derfor ikke helt forstå hvorfor jeg kløner sånn med høyreslalomen. For det er virkelig jeg som kløner, ikke Nommin. I dag satt vi opp seks pinner, og da gikk han seks pinner, uten å nøle.

Han er ganske god på fremadsending og på å søke hindere selv. Faktisk må jeg virkelig gjøre en innsats for å få kontakt med han tidlig nok, dersom vi skal svinge, ellers fyker han rett frem.  Når det skjer, så får han bare fyke. Jeg vil ikke legge noen demper på han. Det er jo uansett min skyld at signalene er uklare.

Jeg gleder meg til hver agilitytrening, og kunne gjerne trent oftere! Vi har det bare veldig kult sammen, jeg og Nommin’en.

 

Han har hatt én trening hvor han var skikkelig tenåring. Da oppførte han seg som om han aldri hadde sett en slalompinne før i sitt liv. Han var ivrig som få, men det var ikke snakk om å få samelet hodet nok til å gå en hel bane uten å hilse på fine mennesker og søte hunder.

Dette skal jeg skrive litt mer om senere. Det kommer også litt om lydighetskurset vi har gått på. Jeg hadde tenkt å ta det med denne gangen, men dette innlegget ble visst langt og, og mere til, med bare agilitysnakk 😀

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

Facebook

Kontakt

Send en epost til bortisvingen@gmail.com eller bruk kontaktskjemaet
ommeg3

Hundetrener

Arkiv

Sgeh

Skandinavisk gruppe for etisk hundehold

Pass På Pus

Sponsorer

Tusen takk for at dere gjør det mulig for meg å holde konkurranser her på bloggen!

Bloglovin’

bloglovin

Instagram