Hundetrening

Julebrev fra Borti Svingen

Da kan julen bare komme! Julegaver er fikset, julebilder er tatt, og julematen står klar hos Mamma. Nå må jeg bare levere disse julegavene, finne frem det myke julepleddet til å ha i sofaen, og ikke minst julepysjen (med julestjerner på), og ikke minst ønske alle som titter innom bloggen min en riktig god jul!

 

 

Arbeidsåret ble avsluttet med foredrag og praksis med Hundetrenerskolen modul 1 i Lillestrøm, og jeg har tatt eksamen og avsluttet modul 2 i egen hundetrenerutdannelse. Jeg har fått oppleve så mye fint, hatt så mange interessante saker, og møtt så mange herlige folk og hunder i forbindelse med jobben min i år. Gleder meg til å ta fatt på et nytt år! 🙂

På nyåret starter vi et nettbasert prosjekt, og jeg har brukt en del tid på å filme og redigere videoer til dette. Jeg kan jo ikke legge ut filmene i sin helhet her enda (kanskje noen kan postes ved en senere anledning), men en liten smakebit på hva jeg har holdt på med, og på hva som IKKE kommer med i prosjektet, det kan dere få:

 

(Beklager dårlig kvalitet – uredigert råmateriale)

 

 

Jeg har det altså ganske gøy med å lage disse videoene. Jeg har ganske mange klipp som rett og slett ikke er brukbare til noe annet enn å le av…

Vi er jo så heldige at vi får bruke lokalet til å bare trene, fjase og ha det gøy også. Og det benytter vi oss av mye. Det er godt å holde på inne, når det er så surt ute. Jeg fikk også tatt noen nye bilder av meg og bikkjene sammen inne i lokalene (greit når man har det altfor rotete hjemme):

 


Isha vil kose, Nommin vil leke

 

 

 


Kosejenta mi <3

 

Nå utenom rally-sessongen blir det enda mer tid til «freestyle», triks og slike ting som er bare for gøy.

Filmen under er fra en treningsøkt tidligere i desember, hvor vi trente litt på å at vi skal hoppe samtidig, og på at Nommin skal rygge rundt meg. Begge deler er nytt for Nommin enda, men det kommer seg 🙂

 

 

Jeg må bare legge ved en video, som jeg egentlig ikke innså hvor koselig var, før jeg så den hjemme senere. Kameraet stod bare på etter jeg hadde gjort noen opptak som gikk på noe helt annet, og så skulle jeg bare bruke opp godisene før vi pakket sammen. Øvelsene vi gjør er jo ingenting, men se på halen til Ishabikkja! Å trene sammen med bestevennene sine, er det beste i verden, synes hun! (Nommin er ikke like begeistret over å dele godisen, treningen og mamsen sin med noen).

 

 

Sånn egentlig burde jeg vel begynne å tenke klasse 2 øvelser for Nommin, og klasse 1 øvelser med Carlisha. Jeg har nemlig som mål for 2017  å flytte Nommin opp i klasse 2, og begynne å konkurrere med Carlisha i klasse 1. Nå er det liksom sagt, så nå kan jeg ikke ta det tilbake 😉

Jeg fikk forresten en veldig hyggelig mail her om dagen:

 

 

Etter tre førstepremier (på tre stevner), alle direkte opprykk (190+ poeng), har Nommin fått mellomtittelen sin! Veldig stolt av det 🙂 Neste mål må bli RL2 (og delmålet er å i det hele tatt starte i klasse 2).

 

Hjemme er det for det meste rolig og fint. Alle kattene har det bra og er fysisk friske og fine. Junior begynner dog å bli dement, tror jeg. Han går ut, bare for å gå ett par meter og «glemme» hva han skulle. Da står han og mjauer til jeg peker nesa hans mot døra. Da er han smørblid igjen, og blir med inn. Han kan også glemme hvor maten står, og hvor doen er. Han er tydelig glemsk og desorientert, hvilket stemmer overens med demens, men i stedet for å bli innadvendt og mindre aktiv, har han «gått i barndommen». Han er stort sett smørblid. Han er mer kosete og leken enn han pleide å være, og leker ofte med de yngre kattene. Så lenge han har det bra, så gjør vi bare det beste ut av det. Jeg har satt både mat, vann og doer flere steder, så han lettere skal finne det han vil. Jeg er også påpasselig med å ikke endre på noe som berører han. Les gjerne mer om kattedemens her.

 

 

Det eneste som forstyrrer freden hjemme, er Lillepus og Nommin som har en slags greie på gang. Nommin pirker på Lillepus når hun er på do. Lillepus blir sint. Lillepus slår, og så er det i gang. Det er så mye bråk, og det både høres og ser helt forferdelig ut (fra mitt ståsted) når 30 kg hund «sloss» med en katt (selvom Lillepus er ganske godt «paddet»). Jeg blir jo oppskjørtet og snakker med streng stemme. Da stopper begge to og ser på meg. Så legger de seg i sofaen, SAMMEN, og furter fordi jeg brukte sinnastemme… Så jeg tror vel egentlig jeg ser dette som mer «big deal», enn det de to gjør selv.

 


Dette bildet er tatt etter en slik episode. Her furter de.

 

Nommin fikk en ny opplevelse på demensbesøk denne uken. «Vår» avdeling var stengt grunnet sykdom. Vi gikk derfor på naboavdelingen i stedet. Der er det beboere som er mer aktive og «tilstede». Nommin er jo ikke typen som tar alt mulig på strak arm, så jeg var litt spendt. Vi fikk vise frem triks, og beboerne ga han godis. Beboerne kastet lekene hans, og han plukket opp og puttet de i lekekassa. Det gikk så fint, og det er så godt å se at han har fått litt mer sikkerhet i seg selv, og at han føler seg trygg i rollen som besøkshund, selv på ny avdeling, med nye mennesker.

Vi fikk også julegave av «vår» avdeling. Det er så innmari koselig å bli satt pris på 🙂

 

 

 

Da er del vel på tide å poste noen julebilder?

 


Dette ble årets «God Jul bilde»

 

Og ingen skal si at Nommin ikke legger sjela si i julebildene!

 


«Se å få på deg reinsdyrhorna, Isha!»

 


Klar til å posere?

 


Der ja!

 

 

Jeg avslutter med en video av mine og Nommins julefjaserier, og ønsker dere ei riktig koselig jul! Kos dere masse!

 

 

 

 

Rallystevne på Hadeland

Lørdag var jeg og Nommin på vår tredje, og sessongens siste, rallykonkurranse. Vi har ikke trent så intensivt som vi gjorde før vår første konurranse. Da hadde vi tross alt bare en måneds tid fra vi begynte å trene rally og frem til konkurransen var. Denne gangen har vi tatt det litt mer med ro. Faktisk hadde jeg helt glemt at vi hadde meldt på, helt til pm’n kom på epost en uke før konkurransen.

Vi har trent en god del triks og hatt det veldig gøy med det, samt at vi prøver å komme oss på rallytrening en gang i uken. Nommin kan jo klasse 1 øvelsene, så jeg tror ikke det spiller så stor rolle akkurat hva vi trener, så lenge vi har det gøy. Det er med masse fjas og morro i bagasjen at vi kan holde på kontakten, også når vi kommer på konkurranse.

Dette var vårt aller første innestevne, og Nommin er ikke veldig vant til å være inne i haller. Han kjenner hallen på Lillehammer veldig godt, men utover det har han ikke vært i hall. Vi dro derfor på innetrening med Gjøvik Hundeklubb. Jeg ville ha en økt i fremmed hall før stevnet. Jeg ble igjen minnet på hvor mye mine følelser påvirker treningen vår. I denne hallen må man gjennom et ganske trangt inngangsparti med trapp, og forbi hunder som sitter og venter. Det blir veldig tett. Jeg vet at Nommin  ikke alltid tar nye steder og utfordringer på strak arm. Han kan bli litt usikker før han blir vant med situasjonen. Jeg får vondt i hjertet når Nommin blir usikker. Første og andre runde var jeg  ikke helt på nett på grunn av dette. Nommin var tilsvarende vimsete. Da vi hadde gått inn og ut to ganger, og Nommin fortsatt ikke hadde vist tegn til usikkerhet, roet hjertet mitt seg. Tredje runde var vi på nett begge to. Jeg kjente at jeg var mere meg selv, og da var Nommin det også. Viktig lærdom å ta med seg før helgens konkurranse!

Da vi ankom konkurransehallen på lørdag gikk jeg først inn og så på «forholdene». For å komme inn dit banen vår skulle være, måtte vi gjennom hallen hvor publikum satt, og hvor klasse 2 og elite skulle gå. Hundene skulle være i bur i denne hallen. Første innestevne, fremmed hall, støy, fremmede hunder, mye folk. Mammahjertet bekymret seg. Jeg valgte derfor å ta bilburet hans inn i hallen, så han kunne bli litt vant til lydene og luktene. Jeg måtte virkelig ta meg sammen for å senke skuldrene.

Når det var vår tur, og vi måtte gå gjennom hallen og inn i «slusa» der vi ventet, ble vi begge litt ufokuserte og usikre. Nerver er no’ dritt i blandt, og jeg er sikker på det var mye min skyld. Vi hentet oss litt inn igjen med ett par kontaktøvelser, men følte ikke at vi var helt der vi skulle vært. Det hjalp jo ikke på nervene at flere før meg hadde sagt at bikkjene deres aldri snuser på trening/konkurranse, men der inne hadde hundene satt nesa i bakken.

Vi gikk inn i rommet der vi skulle gå banen. Før vi passerte start dyttet jeg Nommin lekent, tok en snurr, og plutselig var alt som det skulle være. Den følelsen er fantastisk. Når for meg finnes bare Nommin, og for Nommin finnes bare meg. Jeg skravlet hele banen igjennom. Jeg tror det er min måte å avreagere på, så jeg ikke kjenner meg så nervøs. «SÅ FLINK DU ER, HERREGUD SÅ DYKTIG HUND, DU ER JAMMEN FANTASTISK». Nommin synes det er kult: «JA, HERREGUD SÅ DYKTIG JEG ER! JA, JEG ER VIRKELIG FANTASTISK!». Tror ikke det var i hans tanker å sette snuta i bakken en gang.

Da vi var ferdig hadde jeg absolutt go’følelsen. Men så kommer alle tankene. Husket jeg alle skiltene? Husket vi «sitt» der det skulle være «sitt», eller kanskje vi tok en «sitt» for mye? Hvor mange dobbeltkommandoer hadde jeg egentlig? Jeg skravler jo hele veien, så det er fort å gjort å si noe som oppfattes som kommando. For ikke å snakke om alle håndbevegelsene som kan føre til dobbeltkommandoer. Og hvorfor går jeg og suldrer med det leiebåndet? Nommin drar jo ikke i båndet, det er jo bare min dumhet og avreagering. Men jeg var fornøyd. Kontakten var der, vi hadde hatt det dritkult uansett!

Nervene kom tilbake da det skulle være premieutdeling for klasse 1. Det var vel rundt åtte som hadde disket, og disse leses opp først. Det er det verste å vente på, synes jeg. For det kan likegodt være meg. Noen hadde gitt godbit i banen, noen hadde tatt en venstresving i stedet for en høyresving. Ting jeg lett kunne gjort, og glemt. Det ene minuttet inne i banen, er litt borte fra hukommelsen, selvom følelsen av hvordan det gikk sitter i. Når alle «diskene» var lest opp, så senket skuldrene seg litt. Når de kom opp i poengsummene som gir førstepremie, da ble jeg kjempeglad! Da kan vi søke mellomtittel og greier! Det var jo over 40 stykker som skulle leses opp, så dette tok jo litt tid. Dommeren kom til 188 poeng, 190 poeng, 194 poeng, og jeg hadde enda ikke blitt lest opp. Begynte å tenke at da kunne vi jo ikke hatt flere enn så og så mange dobbeltkommandoer. Dommeren kom til 197 poeng, og da ble jeg overlykkelig! Rekorden på 194 poeng var jo slått for lengst! Ikke før vi kom til 200 poeng, full pott og andreplass, ble vi ropt opp! Vi hadde ikke blitt trukket for noen ting! Jeg svevde jo, og svever litt fremdeles 😀

Det var likevel ikke de 200 poengene og andreplassen som varmet aller mest. Det var dommerens kommentar på kritikkskjemaet.

 

blogg1

 

Vi hadde en finfin dag, sammen med herlige mennesker. Jeg trives virkelig i rallymiljøet. Folk er så positive og oppmuntrende, og så genuint glade på hverandres vegne. Jeg blir i så innmari godt humør av å være sammen med disse menneskene! 🙂

 

blogg4
Vi måtte posere nedenfor pallen, da stjerna mi har høydeskrekk…

 

Nå som vi kan søke om mellomtittel, og faktisk har 3 direkte opprykk til klasse 2, er det kanskje på tide å begynne å snuse på klasse 2 øvelsene. Den største endringen vil jo bli at hunden skal gå uten bånd. Det er jo en trygghet å ha det båndet, samtidig som det er litt plagsomt også, spesielt siden jeg går og fikler med det uten å tenke over det. I tillegg kommer blandt annet sitt – løp i fra  inkalling, åttetall med matskåler, hopp, og sitt-stå. Noe kan vi, noe må vi jobbe med. Nå har vi en god stund uten konkurranser som vi kan bruke å lære oss det vi trenger, og på å bli trygge på å gå uten bånd. Så spørs det om sessongen 2017 blir i klasse 2!

 

blogg3

 

blogg2

 

Slenger med ett kosebilde av Nommin og kattene. Nommin er klumsete, han river dem overende og buser inn i leken deres. Men kattene er så glad i vimsebikkja si 🙂

 

blogg5

Nytt kontor, rally, triks og demens

På tide med et lite livstegn fra oss igjen! Vi har (for oss) travle dager, og trives veldig godt med det.

Jeg skal fortelle litt om hva dagene våre går med på, men jeg aller først må jeg jo fortelle at Nommin har fylt tre år! Han hadde bursdag 7. november. Jeg synes ikke det er lenge siden jeg stod med han i armene på en parkeringplass på Hamar, og skulle få ta han med meg hjem for første gang. Jeg var helt skjelven, på gråten, overlykkelig og hadde magen full av sommerfugler. Min egen collie! De sommerfuglene kjenner jeg fortsatt. Hver eneste dag tenker jeg på hvor heldig jeg er som får ha Nommin i livet mitt. Og da kommer sommerfuglene lett 🙂

 

 

Jeg og Nommin trener fortsatt rally hver uke, men ikke riktig så intenst som vi gjorde fra vi gikk kurs og frem til vår første konkurranse. Jeg har dog planer om å starte i konkurranse igjen før jul 😉 Jeg trives best når vi kan trene avlsappet, og bruke tid på triks og fjaserier – bare for gøy. Og det gjør vi nå. Så får konkurranser gå som de går.

 

 

Her er en liten video av litt triks, og litt rally. Kjegleøvelsen kommer jo ikke før i de høyere klassene, men jeg synes det er gøy å trene på andre ting enn bare klasse 1 også. Klasse 1 kan bli litt ensformig. Legg også merke til juksemakeren helt i begynnelsen av videoen, som rydder opp to leker på en gang!

 

 

Vi går fortsatt på besøk til demensavdelingen hver uke. Der har han startet en slags lek med en av beboerne. Denne damen er veldig glad i katter, og har vært litt skeptisk til Nommin. Hun vil enda ikke ha han helt bort til seg, men hun er så morsom og leken, at hun gjerne vil leke med han. Leken er slik at hun river i stykker en avis (beklager til eieren av den avisen…), og ruller avispapir sammen til en ball. Jeg har forsøkt å ta med Nommin sine egne leker, men da sa hun at «hjemmelaget var best». Damen kaster avisballen til Nommin, Nommin leverer den til meg, og jeg kaster til damen. Det blir det mye morro av, og vi trener både hode og motorikk!

 

 

Over nyttår begynner jeg på en ny og spennende utdannelse innen Røde Kors. Jeg skal gå kurs for å bli instruktør for nye besøksvenner med hund. Dette er første kullet Røde Kors selv utdanner, og det er veldig spennende å få bli med fra start, når det er noe jeg brenner slik for. Jeg så denne annonsen, og tenkte at dette måtte jeg jo bare søke på. De fikk inn 30 søknader, og tok inn kun 10. Så jeg er veldig heldig 🙂

På jobb har jeg holdt valp-, unghund- og hverdagslydighetskurs. Neste uke er siste uke med kurs, og plutselig har jeg tidlig juleferie! Men arbeidsledig blir jeg heldigvis ikke. Jeg har planer om å lage videoer og annet materiale til et, enn så lenge, hemmelig prosjekt, og jeg har valpesosialisering hver tirsdag.

I forbindelse med hundetrenerskolen har jeg nå avholdt all obligatorisk praksis. Dette har vært både privattimer og konsultasjoner. Konsultasjonene har vært om alt fra aggresjon og redsler, til forholdet mellom barn og hund. Det har vært innmari spennende og lærerikt.

Jeg har nå fått innrede mitt eget kontor, noe jeg selvsagt synes er innmari stas. Det føles liksom mer allright å tilbringe så mye tid der, når jeg har mitt eget. For vi bruker mye tid der, jeg og hundene. Jeg har brukt bilder av egne hunder til å gjøre det litt personlig, og synes selv jeg har fått det riktig så koselig.

 

Isha er veldig fornøyd med eget kontor!

 

 

Den fine tegningen som Hanne tegnet, har selvsagt fått plass på veggen

 

Magnettavle, med magneter med egne bilder på. Både Tinka og Frisbee er selvsagt med.

 

Bildet av meg og bikkjene: Connect with your dog through your heart, not through a collar and a leash.
Bildet av Frisbee: Blessed is the person who has earned the love of an old dog.
Bildet av Tinka: Life isn’t about waiting for the storm to pass… but learning to dance in the rain.
Bildet av Nommin: Dogs speak, but only to those who know how to listen.

 

I tillegg til jobb, skole og hundetrening, er det selvsagt ei anna frøken som skal ha sitt. Ei frøken som skal klikkertrenes og gåes tur med, før hun kan slappe av i sofaen sammen med oss om kvelden. Fine magiske Lillepusen. Avslutter denne smårotete posten med et bilde tatt av meg og Lillepus på tur i hagen tidligere i høst.

 

Debut i Rallylydighet!

Nå har vi endelig noe gøy å fortelle om! I midten av august fikk jeg Nommin endelig rota oss på rallylydighetskurs! Dette er jo noe jeg har hatt lyst til lenge, men vi har bare ikke kommet oss avgårde. Ikke før Lene fortalte at det skulle være to-dagers nybegynnerkurs i Elverum.

Det var jo veldig motiverende at Nommin var så flink, og kunne flere øvelser fra før. Vi har trent litt LP, agility og freestyle innimellom, sånn for morro skyld, og det kom godt med. Vi hadde en flink og positiv instruktør, og to veldig fine kursdager.

 

 

Etter kurset begynte jakten på ei koselig gruppe å trene sammen med. Det er så mye mer motiverende å trene sammen med noen, enn det er holde på alene.  Etter ett par treningskvelder bestemte jeg meg for å melde på vår første konkurranse. Jeg synes det er mindre skummelt å melde på konurranse før vi har rukket å trene så veldig mye. Da er jo forventningene til meg selv deretter.

Debuten skulle være 17. september, på stevnet til Lillehammer Brukshundklubb. Målet var å komme hjennom bana uten at Nommin (Mr. Bomullshode-Guttehjerne) «datt ut» og mistet kontakten med meg. Om vi disket eller ikke var ikke så farlig. Han kan jo øvelsene, men det er så fort gjort å bli distrahert.

Jeg var nervøs før vi kom i gang, det skal jeg innrømme. Heldigvis var jeg ikke alene. Flere jeg kjente fra trening skulle også debutere, eller starte for andre gang. Jeg og Nommin startet som nummer to, så etter briefingen var det rett og slett ikke tid til å være nervøs. Med en gang vi kom inn i ringen og begynte, glemte jeg alt som het nerver, fordi jeg følte selv at det fløt så fint og greit. Jeg følte jeg hadde med meg Nommin på alle svinger og øvelser. Kontakten var der, og det føltes godt og trygt.

Noen dobeltkommandoer og småplukk ble det likevel, men for meg beydde det ingenting, når selve løpet kjentes så fint ut. Jeg fikk en skikkelig «sammen følelse» av det. Jeg og Nommin.

 

 

 

 

 

 

 

 

Dobbeltkommandoene på lørdag tror jeg var stort sett på grunn av at jeg var litt usikker selv. Nommin trengte dem ikke. Dette på tross av at bana hadde dobbelt slalom og spiral rett etter hverandre. Det er mye «på plass» uten at det skjer noe annet, og det er det aller vanskeligste for meg og Nommin.

At vi skulle få 1. premie, 190 poeng (dvs. direkte opprykk til klasse to, om man ønsker), og nummer 5 i klassen, hadde jeg ikke trodd. Det ble trekt for noen dobbeltkommandoer, og én gang for at vi var for langt unna skiltet. Men hva betyr vel det? Vi fikk rødsløyfe og premier, og strålte hele kvelden!

 

bloggkr

 

På søndag var jeg faktisk ikke så nervøs før vi skulle i ringen. Jeg tenkte at gårsdagen kan vi leve ei stund på uansett. Og det mente jeg. Vi skulle starte aller først. Da vi kom ett par skilt inn i banen følte jeg at Nommin ikke var like mye «med» som dagen før. Jeg følte jeg kom med masse dobbeltkommandoer, og så for meg et kritikkskjema tettpakket med «DK» (dobbeltkommando). I motsetning til på lørdag, følte jeg at jeg faktisk trengte dobbeltkommandoene denne gangen.

Mot slutten av bana kom plutselig nervene også. Kanskje fordi det tross alt hadde gått rimelig greit, og såvidt jeg visste hadde vi ikke disket enda. Kanskje nervene kom fordi jeg følte at Nommin ikke var helt på nett? Jeg vet ikke. Vi kom oss nå i mål, og Nommin fikk masse ros og leverpostei. Jeg var uansett ganske så fornøyd med løpet, selvom jeg ikke hadde akkurat samme godfølelsen som dagen før. Nommin hadde ikke falt helt ut, han hadde ikke brydd seg om andre folk eller dyr på plassen. Vi hadde klart målene jeg hadde satt for helgen.

Treningskameratene våre sa løpet så veldig fint ut. Jeg trodde rett og slett at de hadde stått for langt unna til å høre alle de ørtenogfjørti dobbeltkommandoene mine, og tydeligvis ikke så at Nommin ikke var helt på nett.

Overaskelsen var derfor veldig stor da vi fikk 194 poeng og direkte opprykk, med soler og smilefjes på kritikkskjemaet!

 

 

Bare tre dobbeltkommandoer ble vi trukket for. Det at dobbeltkommandoene våre stort sett kommer under lineføringen, bekrefter jo bare det jeg visste: Vi må nå jobbe med å bygge opp enda mer positive forventninger til det å gå «på plass». Jeg må også trene på å ikke gi mer dobbeltkommandoer enn det som faktisk er nødvendig.

Senere på kvelden fikk jeg se bilder fra løpet. Bildene gjorde at jeg begynte å tenke litt på om følelsen  av at Nommin ikke var helt med, kanskje kom aller mest av at jeg var usikker selv. På bildene ser han jo unektelig oppmerksom ut! Og resultatene var jo så mye bedre enn jeg hadde trodd. Det var godt å se bildene, og se at Nommin var mer oppmerksom enn det jeg hadde trodd.

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi hadde det gøy, og vi storkoste oss, både i, og utenfor ringen. Litt konkurransenerver til tross. Jeg synes jo at man skal ha litt adrenalin i kroppen på konkurranse. Det er litt av det som er stas. Jeg har egentlig savnet det, og det ga mersmak. Ikke minst fordi stemningen var så trivelig. Folk er flinke til å oppmuntre og rose, både hverandre og hundene sine. Jeg satte også veldig pris på dommeren på søndag som hadde en liten «før-briefing-prat» om at hundene hadde ikke valgt å være der, det hadde vi mennesker gjort. Det var derfor vårt ansvar, og vår oppgave, at hundene trivdes og hadde det fint i ringen, uansett hvor nervøse man måtte være. Dette er jo noe jeg synes er utrolig viktig, uansett hva man holder på med sammen med hunden sin.

Til tross for direkte opprykk, kommer vi til å holde oss i klasse 1 ei stund til. Jeg vil gjerne se hvordan det går på bortebane, og i andre settinger, før jeg starter i klasse 2. Da må nemlig sele og bånd av. Selvom jeg egentlig synes det er veldig forstyrrende å gå med leiebånd, så er det en liten trygghet også. Vi har ikke planlagt når neste stevne blir. Jeg er litt usikker på om jeg skal vente til ny utesessong, eller om vi skal prøve oss på innendørsstevner. Da blir det helt nye utfordringer å ta fatt på.

 

Bildene av meg og Nommin i bana er tatt av Magni Stenen. Disse, og masse andre kule rallybilder, kan sees på facebooksiden Rallybilder!

 

I tillegg til rallytrening og jobb, har vi da fått tid til litt annet også.  Både Nommin og Carlisha har vært på demensavdelingen. Nommin er der omtrent hver uke, men når Nommin har promperompe, er det fint å ha en vikar. Da stiller Carlisha opp.

 

 

Mange fine turer har det også blitt. Vi har hatt mye nydelig høstvær.

 

 

Isha har «pynta seg»

 

 

 

Håper dere har en flott høst!

 

 

 

Dressurkurs og tenåringsfakter

I høst har jeg og Nommin gått vårt første dressurkurs sammen. Det gikk over ti kvelder, fordelt på fem uker. Hjemmlekser hadde vi også. Jeg kunne ikke finne noen som arrangerte nybegynnerkurs i LP denne høsten. Det var enten ren hverdagslydighet, videregående, eller rett og slett «til våren». Mamma visste råd: Hun fikk sammen en gruppe mennsker og hunder som trengte kurs, og fant en innleid instruktør til oss.

Det er mange år siden jeg gikk LP-kurs. Det er omtrent like mange år siden jeg bevisst sluttet å lede bikkjene med godis hele tiden, når noe nytt skulle innlæres. Dette gjorde jeg delvis fordi mitt inntrykk er at mange hunder «slår av hjernen» litt, når nesa kun går etter godis.  Jeg synes også hunder som får ta initiativ selv, som lærer seg å tilby atferd, blir innmari morsomme hunder. Særlig Tinka var rå på dette, men også Frisbee, kan tilby et ganske stort utvalg av atferder (noen teitere enn andre…), dersom det de ikke fører frem til noen belønning.

 

Sitt og bli

 

Metodene vi brukte på kurset, involverte mye leding med godis. Til å begynne med var det uvant å skulle la Nommin gå med nesa omtrent inni hånda mi, som var full av pølsebiter, når vi trente lineføring, eller sitt ved holdt. Uten kurs ville jeg nok ventet til han var der han skulle, og tok kontakt, før godbiten kom på banen. Nå er jo Nommin vokst opp med å ta kontakt, og med å tilby atferder, så på han er jeg overbevist om at det også hadde fungert greit. Instruktøren vår har hele veien vært flink til å forklare hvorfor vi gjør som vi gjør, og hun har utallige ganger svart på spørsmål rundt min bekymring om hvorvidt hunden min egentlig forstår hva han driver med, når han bare går etter godis på den måten. Instruktøren vår forsikret oss også om at det går fint å trene inn noe på én måte, selvom man også vil bruke en annen metode, kanskje på andre ting. Det er mange veier til Rom. Da fikk det bare stå over, at jeg tidvis følte meg litt som en godisautomat.

Nå har det vist seg at Nommin etterhvert skjønte hva han drev med, til tross for at han tilbragte mye tid med nesa i pølsebitene. Han har blitt flinkere til å ta kontakt når jeg ber om det, gå på plass (bedre uten bånd enn med bånd,) sitt , dekk, «bli», innkalling, m.m. Særlig innkallingen har blitt mye bedre i løpet av kurset. Øvelsen ble delt opp i momenter, og vi trente mye fart, uten å fokusere på «bli» eller på en riktig avslutning. Kjempekul øvelse, synes Nommin.

Fortsatt bruker vi mye godis, men han gjør mange av øvelsene uten å måtte «ledes». Vi har ikke vært veldig flinke til å trene siden kurset, men vi prøver litt mens vi venter på tur på agilitytreninger. Alle monner drar, ikke sant? 😀

 

Takk til Ann-Kristin for lærerikt og fint kurs 🙂

 

 

 

Nå er det jo ikke LP som er min greie. Jeg har nå lyst til å prøve litt læll, og kunne gjerne tenke meg ett kurs til. Hvis noen av der vet om bonsemerke/nybegynnerkurs i Mjøsområdet – skrik ut! Jeg håper jo at vi etterhvert kan prøve oss på bronsemerket. Om vi synes vi dette er gøy, kan vi kanskje, en gang i fremtiden, prøve oss i klasse 1. Nå har jo denne glunten min bare én testikkel, og det hadde vært gromt med en grunn til å ha han med meg rundt på utstillinger. Det arangeres jo LP på mange utstillinger, hvor det ikke arangeres agility.

 

Nommin sin favorittøvelse: «Så løser vi ut litt»

 

Jeg har jo drevet og prøvd litt LP øvelser med Frisbee hjemme, bare for gøy. Vi trener jo som regel hageagility eller bare «triks» av forskjellige slag. Noe LP må jeg likevel ha fått sneket inn nå og da i løpet av disse ti årene. Han kan jo mye av dette 🙂

Jeg lovte jo at når Nommin begynte med tenåringsfakter, da skulle jeg fortelle om det. De kom brasende 21. oktober. Dog hadde de hadde nok sneket seg innpå en liten stund, uten at jeg egentlig hadde forstått hva det var.

Klipper litt fra facebooksiden min:

 

Det begynte liksom så forsiktig, med en hund som var hellig ovebevist om at det gjemmer seg monstre under senga og spøkelser i skapet. Så fant han ut at store gutter kaster seg ikke over maten slik valper gjør. De aller kuleste kidsa, spiser bare annenhver dag. Visstnok. «Spise maten din», ble gjentatt til det uendelige. Det var jo ikke det at han ikke ville ha mat. Men så var det en katt, da. En lyd kanskje? En spennende leke han glemte på stua, eller kanskje vi skulle ut?

Så kom plutselig det jeg har ventet på…Alt den lydige oppmerksomme bikkja mi har lært de siste månedene synes borte vekk. Sitt blir lett til dekk, dekk blir til «Hæh??». Snuten trekkes mot bakken, og blikket glir til søte firbente damer. Eller hanhunder. Eller valper, katter, søppeldunker, busker, you name it. Alt er av interesse. Agilitytreningen har også vært interessant. Mens gleden er den samme som tidligere, er konsentrasjonsevnen lik null. Det er mennesker å hilse på, hunder å sjarmere. Det som skulle være hopp – hopp – hopp, ble til hopp – tunell – «hilse-på-de-fine-menneskene-der-borte».

Han prøver ikke å trasse. Det er ikke med vilje. Ustabile hormoner, manglende selvkontroll og like manglende konsentrasjon, gjør at det blir litt «kaotisk» både inni og utenfor hodet hans.Men så plutselig er han der igjen. kontaktsøkende, med øyne som lyser av forventning og glede. «Nå har vi det gøy sammen, ikke sant mor??» DISSE øyeblikkene skal vi glede oss ekstra mye over de neste ukene/månedene. Jeg har nemlig fått tenåringshund i hus.

 

 

Sånn var det. Den siste kvelden på dressurkurs var… la oss si «utfordrende». På agilitytrening neste dag virket det som om gutten aldri hadde sett et slalompinne før. Helt etter boka, fløy alt bare ut av hodet hans.

Uka etter var det på plass igjen. Like plutselig som det forsvant. Merkelige greier. Nå kan jeg hvertfall føle meg litt beroligget neste gang det skjer. Alt er ikke borte, hjernen har bare tatt ferie.

 

 

Takk til Sissel som har tatt bildene 🙂

 

Agilitykurs og trening

I løpet av høsten har Nommin og jeg gått to kurs. Det ene var en helgekurs i nybegynner agility, det andre var et lydighetskurs som gikk over 10 kvelden/fem uker. Det aller beste med kurs er at jeg er sammen med Nommin. Det er jeg jo forsåvidt 24/7, men når det er kurs, da er det bare oss. Ingen andre ting som må gjøres, telefon legges igjen i bilen, og det er fullt fokus på å ha det fint sammen. Jeg trives virkelig i Nommin sitt selskap.

Vi har jo lett etter både agility og LP kurs en stund. Jeg synes det var vanskelig å finne frem til klubber og aktører som kjørte kurs i høst. Det var nesten tilfeldigheter at jeg fikk høre om agilitykurset. LP-kurset var det Mamma som fikk i stand, med innleid instruktør.

Agilitykurset var i september og i regi av Lillehammer Brukshundklubb. Nommin var da kun 10 mndr, så vi modererte der det var nødvendig for at det skulle være skånsomt for kroppen hans. Kurset startet fredag ettermiddag med en rask innføring, helt basic info om agility. De fleste på kurset hadde trent med andre hunder tidligere, men noen var også helt nye. Målet for kurset var at vi skulle få prøve alle hinderne, samt litt føring.

 

 

Fredagskvelden og lørdagen gikk med på hinderprøving, og korte lette kombinasjoner (typ max 3 hindre). Både hoppehinder, tuneller og hjul har vi jo i hagen, så det kunne vi jo. Lengehopp gikk også helt uten trøbbel. Pølsa måtte holdes opp ett par ganger, før den også var helt grei. Verre var det med felthinderne. Mønet fikk vi han ganske greit over, så lenge vi var tre stykker som bakket opp, støttet og oppmuntret. Jeg er jo ikke så høy, så vi måtte ha hjelp av noen høyere enn meg, til å støtte han over toppen. Stigen derimot, den var  vrien.

Kopi fra privat facebookprofil etter første kursdag:

 

Hjemme fra første kurskveld. Har hatt det veldig fint. Troen på at Nommin er verdens åttende vidunder, er det nok ingenting som kan rokke ved. LITT tricky er det nå læll, når 26 kg vidunder klæsjer seg ned ved siden av bommen, og sier med hele seg «Ikke søren, dette vidunderet holder seg på bakken!» Nommin er stri på sitt. Matmor ser hjelpesløst bort på instruktøren.

Et ubevoktet sekund og lekent blikk fra Nommin senere, er vidunderet mitt borte ved hoppehinderne og tunellene. Der borte har han det veldig gøy. Kan ikke fatte hvorfor vi skal drive med noe annet. Hjelpeinstruktøren tar av vingen på bommen, og legger den oppå et bord. Da er den ikke så bratt lenger. Hun vil at Nommin skal komme opp på bordet, og gå bommen ned.

Nommin rister på hodet. Har allerede sagt hva han mener om å miste bakkekontakten. Ingen vei utenom: verdens åttende vidunder må løftes opp på bordet. Mens jeg står der med 26 kg collie i armene, pøver å holde balansen, og stoltrer meg bort til bordet, streifer tanken meg: Hvorfor det var igjen, at jeg ikke ville ha liten og nett Sheltie…?

Selvsagt er alt glemt i det øyeblikket Nommin, etter å ha gått nedover bommen selv, får øye på sin knallrosa kattemynteleke om ligger og venter på gulvet. Han synger av glede, og man ser stoltheten lyse av hele bikkja. «Ja, du kan få ta med leka di, og løpe tunellen nå»

 

På grunn av at Nommin syntes stigen var såpass skummel, lot vi være å prøve vippa. Lørdagen gikk han heller ikke full stige. Vi fortsatte med å bruke bare én del av stigen, som vi la oppå bordet, slik at han måtte gå ned selv.

Slalomen trente vi kun på egenhånd. De fleste brukte godis og lokket hunden gjennom slalomen. Det vil ikke jeg gjøre. Jeg vil heller trene få pinner og fokusere på en sikker inngang og en god start. Dette er egentlig noe som passer oss best å øve på hjemme i veldig korte økter.

 

Søndagen skulle vi prøve litt føring og lengre kombinasjoner. Det sitter forsatt litt i kroppen hvordan jeg førte Tinka. Det var en utfordring å føre på en helt annen måte. Med gode tips fra instruktør og hjelpeinstruktør fikk jeg skikkelig godfølelse av å klare flere av kombinasjonene. Helgens største seier var nå likevel at Nommin løp mønet helt på egenhånd, og at vi fikk han til å gå HELE stigen, dog med mye støtte på begge sider. Mot slutten av dagen avsluttet vi med en lengre, men fortsatt enkel, hopp bane (uten felthinder). Dette gikk også veldig fint, etter et par føringstips fra instruktører.

 

Trener sitt og bli ved start. «Ingen tjuvstart, takk!»

 

 

 

 

 

MÅÅL!

 

Råsa katteleke er verdens beste belønning!

 

Nommin er herlig å jobbe med. Han er motivert så motivert og ivrig! Jeg ser at han synes dette er kjempegøy! Han synger av glede når vi svingen inn på Birkebeiner’n der vi trener en gang i uka.

 

 

Hvor er vi i dag?

Nå har vi trent nesten to måneder etter kurset. Vi er sansnyligvis den mest irriterende ekvipasjen på onsdagstreningene. Pinnene har vi inntil nylig lagt helt ned på bakken, og slalomen skal deles opp. I tillegg spør jeg ofte om vi kan ta med stigen eller mønet, eller bære et av de ut. Jeg vil ikke at det skal gå for lenge mellom hver gang han får prøve seg på disse. De på gruppa har vært innmari hjelpsomme og forståelsesfulle for at jeg gjør mine «justeringer» når det er vår tur.

De har også stilt opp med hjelp når vi har prøvd oss på stigen. Denne går han fortsatt ikke uten støtte på begge sider. Når kan det godt hende at han hadde prøvd, men han har så dårlig bakpartskontroll fortsatt, og jeg vil ikke at han skal være uheldig, dette av, og kanskje ødelegge det vi har bygget opp. Mønet derimot går veldig fint. Han jukser litt på feltet, og jeg prøver å overføre det at vi har trent «to på og to av» på stubber og steiner, til at vi også skal gjøre dette på feltet. Vippa holder vi oss fortsatt helt unna, og det kommer jeg til vi til å gjøre til han blir tryggere på stigen, tror jeg. Vi har nå såvidt begynt å legge hoppepinnene opp på liten høyde.

Slalomen har vi trent med fire pinner. Vi har trent innganger, og høyre/venstre slalom. Gutten bryr seg jo ikke om hvor jeg går hen, eller om jeg går i det hele tatt. Jeg kan gjerne sende han gjennom uten å følge etter. Jeg kan derfor ikke helt forstå hvorfor jeg kløner sånn med høyreslalomen. For det er virkelig jeg som kløner, ikke Nommin. I dag satt vi opp seks pinner, og da gikk han seks pinner, uten å nøle.

Han er ganske god på fremadsending og på å søke hindere selv. Faktisk må jeg virkelig gjøre en innsats for å få kontakt med han tidlig nok, dersom vi skal svinge, ellers fyker han rett frem.  Når det skjer, så får han bare fyke. Jeg vil ikke legge noen demper på han. Det er jo uansett min skyld at signalene er uklare.

Jeg gleder meg til hver agilitytrening, og kunne gjerne trent oftere! Vi har det bare veldig kult sammen, jeg og Nommin’en.

 

Han har hatt én trening hvor han var skikkelig tenåring. Da oppførte han seg som om han aldri hadde sett en slalompinne før i sitt liv. Han var ivrig som få, men det var ikke snakk om å få samelet hodet nok til å gå en hel bane uten å hilse på fine mennesker og søte hunder.

Dette skal jeg skrive litt mer om senere. Det kommer også litt om lydighetskurset vi har gått på. Jeg hadde tenkt å ta det med denne gangen, men dette innlegget ble visst langt og, og mere til, med bare agilitysnakk 😀

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

Facebook

Kontakt

Send en epost til bortisvingen@gmail.com eller bruk kontaktskjemaet
ommeg3

Hundetrener

Arkiv

Sgeh

Skandinavisk gruppe for etisk hundehold

Pass På Pus

Sponsorer

Tusen takk for at dere gjør det mulig for meg å holde konkurranser her på bloggen!

Bloglovin’

bloglovin

Instagram