Kattetroll

GODT NYTT ÅR!

Jeg og dyra har hatt en innmari koselig jul og romjul med venner og familie, og aller mest med oss selv.

Julaften var jeg og bikkjene hos Mamma på ettermiddagen/kvelden, slik vi alltid er. Da er det pysjamas, uhøytidelig stemning og god mat (helt sikkert med bikkjehår i). Akkurat slik jeg synes det skal være. Det er stor stas å spise julemiddag uten å tenke på stramme strømpebukser og trange bukselinninger over en altfor mett mage!

 


Riskrem til desert

 

 


Julegavepapir er morsomt!

 


Her har jeg gjemt godis inne i en tom pakke – for litt ekstra hjernetrim

 


Nommin vet godt hva som er i den krukka der

 

 

Jeg har jo ikke jobbet i det hele tatt i romjula (med untak av litt forbredelser til ny kursrunde), så det har blitt desto mere tid til fine lange turer. Været har vært mildt og fint, og i skogen har det heller ikke vært så glatt.

 


Her hadde jeg desverre ikke med noe annet enn mobilkamera

 

Vi har jo også vært så heldige å ha et lite lag med snø, som sørget for ekstra god romjulsstemning på turene våre.

 

 

Noen bilder av fineste Nommin!

 

 

 

 

 

Og bilder av det beste bustefjeset som finnes:

 

 

 

 

Kattene vil ikke ut noe særlig om dagen. Junior har sluttet å ville gå ut, og Lillepus maser ikke for å gå tur i hagen lenger. De er korte turer ute i kattegården, men nå er det innekos som er gjelder!

Jeg har to pusefrøkner som begge er veldig mammadalt. De krever veldig mye tid, kos og oppmerksomhet begge to. Og de har virkelig nytt å ha meg hjemme så mye som jeg har vært i jula.

 


Mammadalt #1 – Lillepusen

 


Når Lillepus ligger slik, vet jeg at jeg har fyra vel hardt, og det er på tide å slutte å legge i ovnen!

 

Nå kan jo ikke Honey måle seg med hvor krevende Lillepus er. Lillepus skal jo sprøytefôres, kikkertrenes, gåes tur med +++, Honey vil bare kose. Helst hele tiden. Så fort Lillepus hopper ned fra fanget, er Honey klar til å ta over.

 


Mammadalt #2 – Honey

 


Honey titter ned fra Chinchillaburet

 


Chloe blir jo aldri søt på bilder, men dette var ikke så aller verst

 


Sjefen sjøl – Junior

 

Jeg fikk gavekort på et kjøpesenter av Pappa til jul. Jeg dro dit i romjula, og brukte over en time i dyrebutikken! Dyra var veldig fornøyd med julegavene (og det var jeg også).

 


Den er rosa, den er fluffy og den piper. NY FAVORITT!

 


Slange som er fin å dra i

 


KONG kattemynteleke til kattene

 


Capone tester – og godkjenner!

 


Litt skeptisk til ballen som blinker til å begynne med. (Lillepus og Capone)

 

 

Ellers har jeg vært ute og spist med bestevenninna mi, Unni (og det er ikke ofte jeg spiser ute altså), fått god spekemat hos Pappa, og spist julemiddagsrester hos Mamma. Altfor mye spising, med andre ord. Men trivelig har det vært 🙂

Nyttårsaften spiste jeg taco hos Mamma (ja, enda mere spising), før vi dro hjem for å være hjemme med alle dyra når rakettene startet. Carlisha har jo alltid vært litt engstelig for raketter og krabbet under teppet med Lillepus slik hun pleier. Da jeg og Nommin tok en liten trikseøkt ved midnatt var likevel fristelsen for stor, og hun glemte rakettene. Pølsebiter var nok verdt risikoen, mente hun. Nommin enser ikke rakettene i det hele tatt. Vi bor jo heller ikke i et område hvor det er så mye av det.

Denne uken begynner hverdagen igjen, med demensavdelingen på tirsdag, og privattimer onsdag-fredag. Neste uke starter årets første kursrunde. Deretter går det slag i slag med jobb, webprosjekter, hundetrenerutdannelse, instruktørutdannelse for besøksvenn med hund i Røde Kors, rallytrening og triksetrening. 4. og 5. mars har vi fått en freestyleinstruktør til å komme å holde kurs for oss på Rudshøgda. (Vi har fortsatt ett par ledige plasser, så hvis dette er noe du kunne tenke deg, send en epost til meg!) I juli reiser jeg til Tallin for å holde foredrag og praksis på hundetrenerutdannelsen som holdes der. Jeg gleder meg til alt sammen, og tror 2017 blir skikkelig spennende! 😀

 

GODT NYTT ÅR !!

 

Livstegn og mobilbilder

Her kommer ett lite livstegn fra oss igjen. Dagene er travle, men forutsigbare. Det blir lite blogging og lite bilder, men mobilbilder som er tatt i hytt og pine, det har jeg. Og de skal dere få se (bare dere tilgir meg for dårlig bildekvalitet).

Det har jo ofte vært slik med meg, at det er når jeg har det best, at det blir minst blogging. Er jeg i form til å være ute, så er jeg heller det. Blogging får jeg holde på med, når kroppen ikke vil på tur. Sånn sett får dere ta det som et tegn på at jeg har det fint, når det tar litt tid mellom hver gang det kommer livstegn fra oss.

Når jeg ikke er på jobb, er vi jo stort sett på tur. Jeg roterer mellom å ha med meg den ene, den andre, og begge to. De setter så stor pris på litt alenetid, at jeg tror det gjør opp for at de da må være hjemme alene mens jeg tar den andre på tur. Det er viktig for meg å få til alenetid med hver av dem.

 

blogg11

Isha på tur nede ved Steinsholmen

 

Nommin selfies!  (Nomsies?!)

 

Nommin på skogstur

 

Jeg har også vært på hundetrenerskolen igjen, og denne gangen hadde jeg med Carlisha. Vi hadde forelesninger om blandt annet ernæring, genetikk, stress og søvn.

 

Jeg syntes forelesningene var mye mer interessante, enn det Carlisha tydeligvis syntes

 

 

Litt katteprat og kattebilder bør jeg jo også få med:

 

blogg6a

Honey og Capone har fått øye på en stor fugl utenfor vinduet

 

Honey og Capone har begge forandret seg mye de siste ukene. Capone har endelig sluppet seg helt løs, og har plutselig blitt den lekne kattungen han skulle vært da han var liten, men heller måtte passe på søster. Honey har blitt en mammadalt uten like. Hun er veldig krevende. Nesten like krevende som Lillepus. Jeg føler meg veldig ydmyk for at jeg får være så spesiell for både Lillepus og Honey, og for all den kjærligheten de viser. Samtidig må jeg innrømme at jeg er glad jeg bare har to så intense katter. Hadde alle fem vært slik, hadde det blitt rent for mye.

Kattungene har vel sånn omtrent akkurat fylt ett år, hvis det stemmer at de var rundt 4-5 mndr da de ble funnet.

 

blogg4a

Honey og meg

 

Kattegården har stått oppe stort sett hele dagen, nå som det har vært så fint.  Når til og med lille prinsesse Chloe går ut, og klatrer opp i klatretreet, da er er værforholdene mer enn godkjent.

 

blogg8a

Aller helst skal det være varmt og vindstille, synes Chloe

 

Junior har vært gjennom en urinveisinfeksjon, har fått renset tennene sine, og tatt urinprøve. Vi venter fortsatt på svar på urinprøven, men forhåpentligvis har vi fått bukt med infeksjonen. Jeg forstod det var noe galt da Junior begynte å hvese til kattungene. Han er jo vanligvis så mild og god med dem. Heldigvis er han tilbake til seg selv nå.

 

 

Til slutt vil jeg dele ett bilde jeg tok på demensavdelingen i dag. Nommin ba vennen sin med ut på gåtur i hagen, og vennen ble med. De ruslet, og skravlet. Jeg vet ikke helt hva de skravlet om, men det var kanskje heller ikke meningen. Nommin er innnmari god til å holde på hemmeligheter.

 

 

Det er slike øyeblikk som gjør det å være besøksvenn er så givende.

Hva skjer i Lillepus-saken?

Jeg har jo hele veien vært litt usikker på hvor mye som er riktig å dele her på bloggen, når det gjelder Lillepus-saken. Det er jo tydelig at veldig mange vet veldig lite om at det finnes klagemuligheter når dyrlegen gjør feil. Etter å ha hørt om hva Lillepus gikk gjennom, og at jeg tar saken videre, har flere sagt «skulle øsnke jeg visste om disse mulighetene da jeg opplevde noe av det samme». Jeg har derfor bestemt meg for å fortelle om hva som foregår i denne saken etterhvert som det skjer, for så sansynligvis å skrive ett sammendrag og en artikkel når det hele er over. Foreløpig vil jeg utelate navn på klinikk og detaljer rundt journaler og kommunikasjon. Dette er jo ikke hemmelig, men jeg synes det er realt å gjøre det på den måten.

(Hvis du ikke har lest om hva som skjedde med Lillepus, vil dette innlegget sansynligvis ikke gi så mye mening for deg. Du kan lese forhistorien her.)

 

Det har jo skjedd en del siden jeg skrev om saken forrige gang. Jeg fikk jo aldri noe mer svar på brevet jeg sendte, annet enn at det ble takket for tilbakemeldingen. Det var ingen beklagelse, ingen svar på alle spørsmålene mine. Da jeg skrev det forrige blogginnlegget, hadde jeg mer eller mindre slått meg til ro med det, og håpte bare de hadde lært.

Etterhvert som jeg fikk alt som hadde skjedd litt på avstand, grublet jeg mer og mer på hvordan dette kunne skje. Hvordan kunne en tilsynelatende seriøs klinikk ta så feil? Og hvordan kunne de så overse mine spørsmål, og ikke en gang beklage det som hadde skjedd? Deretter gikk det smått og sen opp for meg at på grunn av dette ville Lillepus være uforsikret frem til hovedforfall. Dette ene sykdomstilfellet gjorde at hun brukte opp hele forsikringssummen sin (og enda en hel del mere).

Jeg bestemte meg derfor til å klage saken inn for Forbrukerrådet, og ga klinikken beskjed om dette. Da tok det bare noen dager før vi ble innkalt til møte «for å få svar på noen av spørsmålene våre». I januar var vi på dette møtet. Mamma var med meg. Jeg følte vi ble møtt med forståelse, og de innrømmet flere ganger at det hadde skjedd mye som ikke var bra. De prøvde seg på noen bortforklaringer og unskyldninger, men det var forventet. De snakket om etterpåklokskap, men jeg holdt fast ved at det var ikke snakk om etterpåklokskap, da jeg faktisk prøvde å si i fra der og da, mens Lillepus var syk, og medisinene ikke virket. Det skjedde feilbedømminger som aldri burde skjedd.

Vi ble enige om at jeg skulle sende inn ett brev om økonomisk krav, som vi så kunne diskutere videre. Jeg gjorde som avtalt, og sendte inn ett brev med en oversikt over hva vi hadde betalt både før og etter feilene ble gjort. Jeg skrev at jeg var åpen for å snakke om beløpene, da det kan være vanskelig å si akkurat hvordan hendelsesforløpet burde gått, og hvor mye lungebetennelsen til Lillepus hadde kostet, dersom det hadde gått riktig for seg.

Etter fristen for svar hadde gått ut, fikk jeg denne mailen:

 

12666277_10153808880716011_1191461240_na

 

Dermed begynte arbeidet med å klargjøre saken for Forbrukerrådet, og for Veterinærmedisinsk Rettsråd. Det var en god del jobb, da journalene måtte samles, og ikke minst forståes, attester fra andre dyrleger og vitneforklaringer måtte hentes inn, samt all kommunikasjon med klinikken måtte også legges ved. Jeg måtte sette meg inn i gjeldende forskrifter/lover og i de ulike sakgangene. I tillegg måtte jeg skrive selve klagebrevet, om hva jeg mener gikk galt, hvor det gikk galt, og jeg har brukt mye tid på å forsøke å forstå hvorfor. Jeg har skrevet kommentarer til journalene, og samlet i alt 15 vedlegg. Det ble med andre ord litt av noen bunker. Begge to er nylig sendt av gårde. Én bunke til Forbrukerrådet, og én bunke til Veterinærmedisinsk Rettråd.

Der står saken i dag. Noen av disse dokumentene kan jeg dele når saken er over. De som er spesielt interessert kan sende meg en mail.

 

Lillepus, hun har hjulpet til ved å sitte på bunkene med papir etterhvert som jeg har skrevet dem ut. Det var en innmari stri tørn for henne, men nå hun er tilbake til seg selv. Hun leker med «kattungene», fjaser rundt med pappesker, koser seg i kattegården, og rusler rundt i huset med meg, mens vi løser både små og store verdensproblemer. Jeg fôrer henne fortsatt med sprøyte to ganger om dagen, men nå er det bare fordi det har blitt en koselig «meg og Lillepus stund» som vi begge setter pris på.

Jeg er så  takknemmelig for at Lillepusen min ble frisk. Det tenker jeg på hver eneste dag.

 

Lillepusen min <3

 

 

 

Lillepus (inni posen) og Capone

 

Til slutt ett bilde av alle de andre kattene:

 

Capone, Chloe, Honey (inni posen), Junior og Nommin (som tror han er en liten pusekatt)

 

 

Beriket miljø – katt

De som har fulgt bloggen min noen år, vet at jeg brenner veldig for det å gi innekatter en stimulerende hverdag. Dette inkluderer et stimulerende innemiljø som kattene kan ha glede av på egenhånd, å gi dem mulighet til å bruke sansene sine ute på en trygg måte, og ikke minst det å gjøre ting sammen med katten sin. Alle disse momentene skal til sammen gi kattene både mental og fysisk stimuli basert på å kattens naturlige instinkter og nysgjerrighet. For noen dager siden skrev jeg en artikkel om beriket miljø for hund, og det er denne delen jeg nå skal fokusere på – for katt. Det finnes ett hav av katteleker kattene kan aktivisere seg selv med, eller som du kan bruke sammen med katten, slik som «hjernetrimsleker» ala Nina Ottosson. Jeg er veldig glad i slike ting, og jeg bruker de mye, rett og slett fordi fantasien min setter grenser for hva jeg klarer finne på. Da er slike leker gode å ha. De aller beste stundene kattene mine har, er likevel når jeg klarer å gjøre om stua til en spennende jungel, ett kaos av spennende gjemmesteder, knitrende papir, pappesker og nye opplevelser. Da snakker vi beriket miljø!

Jeg vil gå så langt som å påstå at innekatter er avhengig av at miljøet rundt den endrer seg, slik at katten kan få leve ut sin utforskertrang i trygge omgivelser. Dette er jo også noe jeg personlig interesserer meg veldig for, og jeg synes det er utrolig morsomt å finne nye måter å gjøre dette på. Dette kan gjøres ved å berike miljøet hjemme, eller ta den med på nye trygge steder hvor den kan få utforske. Av erfaring vet jeg at også katter som får lov å gå ut på egenhånd, blir overlykkelige av å finne noe nytt og spennende hjemme! Jeg bruker det spesielt om vinteren, når eldstepus Junior ikke har særlig lyst til å ut i kulden, men blir likevel litt rastløs av å gå inne hele tiden.

Alle katter bør ha utsiktsplasser i høyden, steder å gjemme seg, noe å leke med og myke steder å sove. Beriket miljø er når vi legger til nye objekter som ikke er der fast objekter som ikke vanligvis er en del av mijløet, ting som skal byttes ut før katten går lei, som flyttes rundt på, forandres og holdes spennende. Hvis du synes dette høres veldig arbeidssomt ut, så kan jeg berollige deg med at katter er utrolig takknemmelige skapninger. Det skal ikke mye til.

Vi har alltid to eller flere pappesker på stuegulvet, lagret forskjellige plasser (uthus, kjeller, skap ++) som vi roterer på. Etterhvert har det blitt litt av et arsenal av pappesker rundtomkring. Disse bytter vi ut med ujevne mellomrom, og krydrer med for eksempel tepper, tuneller eller papirposer fra Ikea. Jeg henter også rett som det er inn kvist og blader utenfra. Katter legger raskt merke til at tingene har blitt lagret steder, med andre lukter enn hjemme, og de setter pris på det.  Katter liker ting de kan lukte på, bite på, røre ved, undersøke, gjemme seg bak, under eller inni, og som de kan sitte på.

For ett par dager siden hadde vi en liten photoshoot med «beriket miljø» på stuegulvet. For anledningen brukte vi en pappeske som kom fra kjelleren, en pappeske som har ligget i garasjen (dette for å gi kattene nye lukter av f.eks. smågnagere som holder til i uthuset), ett teppe de kunne gjemme seg bak, doruller, en kurv som har ligget i bilen, og som opprinnelig kommer fra ett helt annet hjem, og gavepapir.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hvis du synes det ser ekstremt ut å rote til stua på denne måten, så kan du alltids bare overraske med en ny pappekse eller to nå og da. Katter setter pris på overaskelser. Man kan alltids gjøre noe, og heller «slå på stortromma» i blandt, når man selv har tid og lyst til det. Under følger noen tips, av både småting man gjøre uten at det koster mye hverken tid eller enerigi, samt en del «stortrommer». (Jeg er veldig glad i «stortrommer»!). Bildene er tatt i løpet av de siste 5-6 årene, og flere har dukket opp på bloggen tidligere.

 

Ta vare på 4-5 pappesker, og sleng ut ett par av dem i ny og ned. Bytt ut før katten går lei.

 

aa

 

Stable pappesker oppå hverandre, ved siden av hverandre, tape dem sammen! Lag ett slott, eller bare ett rot. Det er like mye satt pris på uansett.

 

aaaa

Puseslottet! Ett rot av pappeske ville gjort kattene like glade!

 

PAPIR! Gavepapir! Avispapir!  Gjem gjerne litt godis blandt papiret.

 

Junior blir helt kattunge igjen når han får slike mosrsomme overaskelser

 

Legg noen doruller på gulvet, eller heng de på en snor og la katten dra ut papiret. Du trenger ikke tv den dagen!

 

ab

 

Slå opp telt inne, eller kjøp «kuber» eller lekehus på Ikea.

 

aba

 

Katter liker ofte ting som knitrer når de går/sitter på det. Plast, papir, papp, teltduker m.m

Tuneller fra Biltema eller Rustad er som regel en stor hit! Hjemmelagde tuneller og kreasjoner fungerer like fint.

 

abddd

 

Har du prøvd å ta bilder av en foran et pent dandert bakgrunnsteppe? Heng opp teppet, men la kattene LEKE med det. Supert å gjemme seg bak, rive ned, eller ligge på lur under.

 

abdddd

 

Speil. Har katten din noen gan fått se seg selv i speilet? Noen katter synes dette er ustyrtelig morsomt. Andre ser ikke helt poenget.

 

P1000904

 

Har du fått en pakke i posten? Kommer den pakket i en pappeske? La katten utforske esken først, og selvsagt få esken etter du har pakket ut.

 

blogg1

 

Har du uthus, fjøs eller kjeller? Lagre noen av tingene (pappesker, papir, teltduk) i uthuset. Det er innmari spennende for innekatter, hvis de får utforske ting som lukter av f.eks. smågnagere og fjøs.

 

Vårt lager av tomme pappesker i kjelleren.

 

Generelt er ting utenfra spennende for innekatter. Blader, kvister, hageredskaper

 

abcd

Ideen om å dra «skogen» inn fikk jeg da jeg så hvor stor glede kattene hadde av «halloween photoshooten». Nå har vi gjort det til noe vi gjør også «bare for gøy».

 

Kattegress er spesielt fint for katter som gjerne vil smake på husets planter. Gi den noe den trygt kan få utforske med smakssansen.

 

abc

 

Skittentøyskurver o.l. er spennende! La kattene få lov til å leke og utforske i blandt.

 

aaaaa

 

Katemynte (gjerne tørket) rundtomkring, kan trigge kattens nysgjerrighet dersom den er litt forsiktig til å begynne med.

Tomme tørkeruller og doruller som plutselig ligger på gulvet – med noe godt oppi! Veldig spennende! Pass på å ha nok til alle, hvis du har flere katter.

 

abababa

 

Innekatter, og katter som er vant til å gå tur i sele og bånd, kan taes med på turer på nye steder. Tenk trygghet, ta med en bag du kan putte katten i dersom noe uforutsett skulle skje, eller katten skulle bli redd.

 

 

Vi har alltid to eller flere pappesker på stuegulvet, lagret forskjellige plasser (uthus, kjeller, skap ++) som vi roterer på. Etterhvert har det blitt litt av et arsenal av pappesker rundtomkring. Disse bytter vi ut med ujevne mellomrom, og krydrer med for eksempel tepper, tuneller eller papirposer fra Ikea. Jeg henter også rett som det er inn kvist og blader inn utenfra. Lillepus er den som også trives med å kjøre bil, og dra nye steder. De andre innekattene trives best med å rusle i hagen.

 

Her er en liten video jeg tok for ett par uker siden. Jeg hadde jo da ingen planer om å legge den ut, så jeg tenkte ikke særlig over kvaliteten på den. Men jeg legger den med som litt ekstra inspirasjon.

 

 

Å lage slike «berikede miljø» er  godt for selvfølelse og utforskertrang, også hos katter. Jeg har brukt slike ideer for å bygge opp selvtillit hos katter som er litt forsiktige av seg, f.eks. Chloe i sine yngre dager. Det kan også hjelpe når katter skal møte hverandre for første gang. Da har de andre ting å være opptatt av enn kun hverandre, og de har ting å gjemme seg bak/oppi. I slike situasjoner bør man dog ikke bruke godis, kattemynte (noen katter kan bli vel ivrige) eller noe den ene av kattene har et eierforhold til.

Selv utenom disse situasjonene synes jeg man av og til bør ta i bruk slike små triks for å gjøre hverdagen mer spennende. Katter er nysgjerrige av natur. La de bruke sansene sine.  Selv for utekatter kan hverdagen bli noe ensformig. Kanskje spesielt om vinteren, eller når katten begynner å bli eldre. Uansett om du har innekatter, eller utekatter, slår jeg ett slag for overaskelser, nye opplevelser, utforskning og morro!

Håper du ble litt inspirert! 🙂

Honey og Capone – oppdatering!

Beklager sen oppdatering om kattungene. Jeg ville egentlig at alt skulle være klappet og klart og i orden før jeg fortalte det til alle og enhver. Dette har vært en veldig omstendig prosess, med mange lange samtaler og og netter med tenking.

 

 

Jeg har snakket med helt fantastiske mennesker fra fjern og nær. De eneste som bodde innen rimelig avstand, var her på besøk, men syntes det var litt voldsomt å ta på seg to kattunger i stedet for én. Jeg skjønner den. Jeg har hatt lange samtaler med bekjente i Dyrebeskyttelsen og med Mamma. Og med Dioz sin oppdretter. ja, hvordan er hun involvert i alt dette, lurer du kanskje på?

Midt i denne prossessen ringte Dioz sin oppdretter, Toril, for å fortelle at kullet hvor jeg skulle få en abyssiner endelig sansynligvis var på vei. Jeg har savnet å ha en abyssiner siden vi mistet Dioz. Jeg savner det tillitsfulle, rampete, plageånd- og apekattgemyttet. Jeg savner det så veldig.  Og Toril har vært så søt å tilby å gi meg en kattunge. Først ble jeg veldig spent og glad.

Så knøt det seg i magen min og i brystet mitt. Ting ble plutselig helt feil. Her hadde jeg to trivelig og flotte katter, som har glidd fantastisk fint inn i gjengen «Borti Svingen». Også skal jeg «bytte dem bort», risikere at de havner i hvert sitt hjem, bare fordi jeg vil ha en abyssiner? Det var ett dilemma. Jeg savner virkelig å ha en abyssiner. Jeg har ikke lyst til at abyssiner-eventyret skal ende, bare fire år etter det begynte. Jeg har jo akkurat forelsket meg i rasen, også ble Dioz borte for meg. Min første og eneste abyssiner.

Jeg snakket mye med Mamma. Mammaer skal jo vite alt. Om det økonomiske med å ta på seg en rasekatt vs. to huskatter, om hva hjertet følte og hodet tenkte. Vi snakket om hvordan jeg ville føle det om jeg fikk en abyssiner nå, ville jeg da tenke på om Honey og Capone hadde det bra? Ville det gnage litt i magen? Ja. Det ville det. Hvis jeg beholdt Honey og Capone, ville jeg tenke på at jeg skulle jo heller hatt en abyssiner? Nei, ikke på samme måte.

Jeg har snakket mye med Toril, og hun har lovt meg at toget er ikke gått, dersom jeg venter med en abyssiner. Det kommer flere kull, kanskje på et tidspunkt det passer bedre. Tilbudet hennes står ved lag, og det setter jeg enormt stor pris på!

Jeg har snakket med ei innmari trivelig dame jeg kjenner i Dyrebeskyttelsen, og fått gode råd. Hun var enig i at kattungene nå har det best her. Det var en «big deal» for meg å få avklart at hvis de skulle bli her, så må det være okay at de blir innekatter.

Mange tanker, følelser og samtaler ble det, men nå er det bestemt. Kattungene blir her livet ut. Honey og Capone hører til «Borti Svingen».

 

Sånn blir det…

 

Tusen takk til alle som delte. Det har kommet mange fine samtaler ut av det, og det har ført til at ett par andre katter fra organisasjoner  i andre deler av landet har fått nye hjem. Når menneskene først hadde bestemt seg for å ta kontakt, så ble det katt «åkke som» fra sitt eget nærområde. Det er fint å tenke på! Selvsagt skal en av de som delte og kommenterte, få premien sin. Kommer tilbake med vinner etter å ha kontaktet vinneren selv og sponsor.

 

Nylig oppdaget jeg at Honey hadde fått sår i munnvikene. Vi visste ikke på dette tidspunktet om det var virus, eller en allergisk reaksjon. Det kunne f.eks være herpes, som kan komme og gå hele livet. Min første tanke var at jammen er jeg glad hun er her, når hun trenger medisiner og ekstra omsorg, spesielt om dette er noe hun skal ha til og fra hele livet. Nå har hun gått halvannen uke på antibiotika, og sårene ser fine ut. Det kan se ut som hun hadde en allergisk reaksjon på shampoen jeg brukte da jeg dusjet av henne siste rest av utekattmøkk og -lukt. Jeg bruker katteshampo for sensitiv hud, men det betyr jo ikke at hun ikke kan være allergisk for noe i den. Tiden vil vise om det kommer tilbake eller ikke, uansett skal vi nok takle det 🙂

Velkommen til familien småpuser (som for lengst har vokst i fra både Chloe og Junior i størrelse)!

 

På dette bildet av Honey (nærmest) klart noe hun har jobbet med lenge! Hun har fått Lillepus (bakerst) sin tillatelse til å være med på Carlisha-kveldskos! Lillepus liker egentlig ikke å dele hunden sin med noen, så dette var ett stort øyeblikk i en liten Honey-frøkens liv!

 

Jeg laget en «kattemanual» til en familie som var her for å se på kattene, ettersom de hadde aldri hadde hatt katt tidligere. Tenkte jeg skulle legge den ut etterhvert, tilfelle andre som tenker på å skaffe seg katt, kan ha nytte av den.

 

Jeg har jo vært ganske opptatt etter jul, og sa særlig av to ting. Lillepus sin sak, og jobben min. Det er nå klart at saken om Lillepus og hvordan hun ble feilbehandlet, vil bli sendt inn til forbrukerrådet, mattilsynet og evt. veterinærmedisinsk rettsråd. Klinikken som behandlet henne sier nemlig følgende:

«Vi kan ikke se at det er gjort feil i undersøkelsene, oppfølgingen og behandlingen av Lillepus»

De som har lest saken om Lillepus,  forstår nok godt at det kan jeg ikke slå meg til ro med. Det kommer mere om dette, da jeg tror det er for lite informasjon om hvordan man kan gå frem på en grei måte, når man føler dyrlegen har gjort feil. Jeg har funnet veldig lite informasjon på nettet, fra folk som faktisk har vært gjennom prossessen selv. Klinikken hvor Lillepus ble feilbehandlet sa at de ikke hadde opplevd å ha misfornøyde kunder før. Etter folk fikk vite om Lillepus, har derimot flere fortalt meg sine historier derifra. Dersom dyrlegen oppriktig aldri har fått beskjed om disse tilfellene, er det jo synd at det aldri ble sagt i fra. Det er vanskelig å vinne frem i slike saker, det vet jeg. Jeg vil derfor skrive litt fra det jeg har lært om rutiner ved klagesaker, og hvordan jeg opplever alt dette. Jeg må tenke litt på hvor mange detaljer det er greit å dele. Er det greit å nevne involverte klinikker ved navn? Skal jeg heller sende dette på mail til de som har personlig interesse av det? Litt slike ting må jeg tenke over.

 

Noen har fått med seg at jeg har begynt å jobbe litt på Innlandet hundesenter. Litt sånn plutselig har jeg  fått muligheten til å starte på Innlandet Hundesenter sin hundetrenerskole! Det er så bra, og jeg ble så glad! Jeg begynte modul 1 (av fire) nå i helgen. Jeg regner med å bruke halvannet år, eller mer, på hele utdannelsen. Det blir godt å få papirer på at jeg kan det jeg kan, samt å dekke opp de områdene jeg ikke har så mye erfaring 🙂 Skal skrive mer om det også.

Jeg skal holde unghundkurs og hverdagslydighetskurs rett etter påske, så er du interessert kan du gå inn på Innlandet hundesenter sine hjemmesider, eller sende meg en melding så skal jeg hjelpe deg videre! Jeg er så heldig som får lov å jobbe med noe jeg elsker å drive med!

Så ble det litt av hvert i denne bloggposten også. Slik blir det når man ikke har oppdatert på en stund 🙂

Romjulshilsen med pusebilder

Her Borti Svingen tar vi jula med ro. Vi slapper av, spiser, sover, ser på filmer og koser oss. Vi har prøvd oss på ett par gåturer, men de er blitt korte, ettersom det er altfor glatt de fleste steder. I tillegg til dette er blir Frisbee fort sliten på grunn av hoste og vann i kroppen. Han har dog fått medisiner som hjelper en del på hosten.Han får for det meste styre dagene selv.

Julaften ble feiret hos Mamma, med god mat og godt selskap! Veldig avslappet stemning, akkurat slik jeg trives med.

 

 

Jeg vil takke alle som foreløpig har delt innlegget om Honey og Capone. Det betyr mye for meg. Det har vært interesse for dem, så jeg har stor tro på at dette ordner seg. Nå blir de her til etter nyttår uansett, ettersom jeg ikke vil at de skal måtte forholde seg til nytt hjem, og nyttårsaften, samtidig. Det kommer selvsagt en oppdatering på bloggen om hvordan det går med dem fremover.

Da jeg tok bilder av Honey og Capone, tok jeg også noen bilder av de andre kattene, som jeg vil dele med dere. De skal jo vises frem de også 🙂

 

Junior (13)

 

Chloe (5) (Nå tenkte jeg plutselig «OI, er Chloe virkelig blitt fem år???»)

 

Lillepus (4,5)

 

Håper dere alle har ei koselig og fredfull romjul ! Og skulle jeg ikke gi lyd fra meg før nyttårsaften: Vær så nill å hold pusekattene inne, og ta hensyn til dyrene når det skytes opp raketter! 🙂

Da jeg trodde jeg skulle miste Lillepusen min

Som jeg såvidt har nevnt her på bloggen, så har Lillepus hatt noen  veldig vanskelige måneder. Forrige onsdag kunne jeg legge ut følgende statusoppdatering:

«For første gang på 3 måneder er Lillepus fri for medisiner! Det er godt, befriende, spennende og DRITSKUMMELT!»

En tre måneder lang reise har det vært. En reise som egentlig skulle vært mye kortere, og langt fra så strabasiøs som det den ble. Flere kvelder måtte jeg ha Mamma til å besøke meg, fordi panikken over å miste Lillepus ville rett og slett ikke slippe taket når jeg var alene. Usikkerheten rundt hva som er galt med Lillepus, har vært verst. Jeg tenker jo tilbake på hvor flink jeg etterhvert ble til å leve med usikkerhet og sykdom da jeg hadde Tinka. Det var likevel anderledes. Da visste jeg hvilken fiende vi var opp i mot. Med Lillepus har så mange diagnoser blitt slengt på bordet, noen mer velbegrunnet enn andre. Og selvsagt har jeg dratt hjem og prøvd å lære meg alt jeg kunne, om hver eneste diagnose. Bare for å gjøre det samme igjen, når en ny diagnose ble stilt eller foreslått. Flere har spurt underveis hva som har vært galt med Lillepus, men det hele har vært så forvirrende at jeg har ikke klart å gi noe godt svar.

Her har jeg prøvd å få med det vitkigste.

 

Kapittel 1 (Ja, for å få dette i nærheten av lesbart og forståelig, må vi ha kapitler)

Det begynte fredag 11. september. Lillepus kastet opp. Det var egentlig ikke noe mer enn det. Det var kun to uker siden en tilsynelatende frisk Dioz hadde begynt å kaste opp. To dager senere var han borte. Det satt så hardt i meg, at Lillepus ble kjørt til dyrlegen med en gang. Der insisterte jeg på blodprøve for å sjekke blandt annet nyre- og leververdier. De var fine. Der fikk hun diagnosen bukspyttkjertelbennelse, eller kanskje mageinfeksjon. Vi fikk antibiotika.

Lørdag 12. september var Lillepus blitt så dårlig at jeg tok henne med til dyrlegevakta. Hun hverken spiste eller drakk, og hadde blitt dehydrert. Der ble det tatt blodprøver av henne, hun fikk smertestillende og væske under huden. Hun hadde lavt antall hvite blodceller. Det ble testet om hun kunne ha FIV. Jeg ble fortalt at om det var tilfellet, burde hun avlives. Jeg visste jo at det ikke kom til å bli aktuelt, men jeg ble veldig lettet da hurtigtesten var negativ.

Dyrlegen var opptatt av buken hennes. Den store runde kosemagen til Lillepus. Det var denne, kombinert med det lave antallet hvite blodceller, som gjorde at dyrlegen senere, over telefonen, sa det forferdelige. «Kunne det være FIP?». Hjertet sank, jeg ble skjelven, og svimmel. Jeg visste altfor godt at stor buk med væske i, er et tegn på våt FIP. Lavt antall hvite blodceller er vanlig i tidlige stadier. Det føltes rett og slett ut som dyrlegen hadde tatt livet av Lillepus over telefonen der og da. Ikke kunne vi komme inn for videre utredning heller. Det var jo helg. Kan ikke huske at jeg har vært så redd noen gang, som jeg var de neste 24 timene. FIP er en dødsdom.

Jeg ringte mamma. «Jeg tror jeg mister Lillepusen min».

Mandag 14. september (min bursdag) ringte jeg dyrlegen (en annen dyrlege enn de som hadde hatt vakt), og fikk time nesten med en gang. Mamma møtte meg der. Ville ikke være alene. Var så redd, så redd. Etter en kjapp undersøkelse, måtte jeg vente på venterommet, mens de tok blodprøver og rønken av buken. Det føltes som om dyrlegen var borte en evighet. Endelig kom dyrlegen tilbake. Hun hadde ikke så mange svar, sa hun. Men kunne fortelle at de hvite blodcellene hadde normalisert seg. Og hun så ikke noe unormalt på rønken av buken. «Ikke noe væske i buken??». Tårer av lettelse. Lillepus er bare feit. Så gråt jeg, så gråt mamma.

Lillepus ble liggende på væskedrypp i mange timer. Rønken av brystet ble tatt, og SAA (crp hos katt) ble tatt, og den viste seg å være kjempehøy. Over 500. Den skal ligge på under 10. Da jeg hentet Lillepus hadde dyrlegen konkuldert med en betennelse «ett eller annet sted», men vi visste ikke hvor. Hun ble gitt en ny type antibiotika som skulle skyte hardere og bredere.

En time etter klinikkens stengetid, ringer dyrlegen. Hun hadde studert rønkenbildene igjen, og funnet sorte flekker på Lillepus sine lunger. Lungebetennelse. Lillepus hadde sansynligvis lungebetennelse. Flere tårer. Fra å tro katten min skulle dø av FIP, hadde jeg nå gått til å «bare» ha en tjukk katt med lungebetennelse. Det er jo fiksbart! Lettelse!

Deretter fulgte dager hvor Lillepus gradvis ble bedre. Etter 7 dager på Veraflox, fikk hun en sprøyte med Convenia (antibiotika som skal virke i 14 dager) i håp om at det skulle ta restene av lungebetennelsen, uten å gi henne like dårlig mage som Veraflox gjorde.

 

Frokost i kattegården

 

1. oktober ble det tatt nye lungebilder. På tross av svarte flekker og tydelige forandringer i lungene, ble det bestemt at Lillepus ikke skulle få mere antibiotika. Jeg fikk beskjed om at forandringer i lungene kunne være tilstede en stund etter lungebetennelse og at dette ville sansynligvis ordne seg selv.

Lillepus ble friskmeldt, og jeg var glad 🙂

 

Kapittel 2

Allerede neste dag sluttet Lillepus å spise. Hun ble raskt veldig dårlig. Hun bare satt der uten å røre seg, og når jeg tok på henne reagerte hun ikke. Hun stirret bare tomt fremfor seg, mens kroppen var anspent. Det var virkelig ekkelt hvor dårlig hun var. Lørdag 3. oktober ble det ble tur til dyrlegevakten igjen. Der lå hun på væske hele dagen, slik at hun skulle klare seg gjennom helga, og komme seg til sin faste dyrlege på mandag. Denne dyrlegen var også interessert i den store kosemagen, og det ble tatt ultralyd. Igjen ble det bekreftet at Lillepus er bare tykk. Ettersom FIP kommer i både en våt form (med væske i buken), og en tørr form som har mange flere diffuse symptomer, har jeg aldri klart å legge fra meg den bekymringen helt.

Mandag 5. oktober var vi tilbake hos Lillepus sin dyrlege. De trodde ikke det var lungebetennelsen som hadde blusset opp igjen, så dette ble, så vidt jeg vet, ikke sjekket. Det ble tatt ultralyd og det eneste funnet var en noe fortykket gallevegg og muligens en noe liten lever. Det ble satt i gang behandling for galleblærebetennelse, samt mageproblemer. Flagyl, Urofalk, Omeprazole, Antepsin, samt Vergesic for smerter. Dyrlegen virket slett ikke sikker på sin egen diagnose, ikke hadde hun svar på spørsmål vi stillte, og ikke noe av dette ga mening for meg.

 

Alle bilder fra denne perioden er tatt med mobil. Kamera og bildekvalitet har ikke vært prioritert.

 

8. oktober var Lillepus tilbake for en oppfølgingstime. Dyrlegen så det som nødvendig å ha katten på væske ut arbeidsdagen, og reagerte på at feberen ikke hadde gått ned. Det ble derfor tatt prøver for å sjekke om Lillepus led av enkelte autoimmune sykdommer. Jeg sa allerede på denne konsultasjonen at jeg følte ikke antibiotikaen gjorde jobben sin, slik den gjorde sist. Det var knapt bedring, og den lille bedringen som var, kunne lett være på grunn av at hun var såpass påvirket av smertestillende (for katten var virkelig ”høy”). Jeg spurte da om det var aktuelt å forsøke en annen antibiotika, som gikk på det samme som den som hadde hjulpet henne tidligere. Vi var jo da ikke sikker på om dette var ett nytt problem, eller om det var dette hun hadde hatt problemer med hele tiden. Det skulle vi da se på over helga.

Det var så mye usikkerhet, så lite bedring å spore. Jeg følte at diagnosen var feil. Behandlingen var feil. Resultatene uteble og magefølelsen skrek. Det var rundt denne tiden at jeg virkelig holdt på å gå opp i liminga. Mamma måtte sitte hos oss flere timer hver kveld. Bare se på TV, og være der. Slik at jeg fikk ett pusterom fra panikken. Jeg var livredd.
Uken etter snakket jeg med behandlende veterinær flere ganger på telefon, hvor jeg hver gang uttrykte at jeg ikke så god nok bedring hos Lillepus til at jeg trodde vi hadde truffet blink med behandlingen. Likevel ble det ikke vurdert å endre behandling, slik jeg hadde spurt om foregående uke da feberen ikke gikk ned. Det som var grunn til bekymring uken før, var plutselig blitt til noe vi skulle ”se an”.

På tross av mine bekymringsmeldinger, og feber som ikke gikk ned ved forrige konsultasjon, på tross at sist gang Lillepus var på klinikken var hun såpass dårlig at hun måtte ligge på væske, og på tross av at hun ikke hadde ikke blitt nevneverdig bedre, så ville de ikke se Lillepus før fredag 16. Oktober, med ultralyd for å sjekke galleblære uken etter det igjen. Det er en lang tid å være syk for en katt.

 

Kattegården er blitt åpnet så fort Lillepus har vist interesse. Lillepus sier «hopp», jeg spør «hvor høyt?»

 

Jeg har satt utrolig stor pris på de gode dagene Lillepus har hatt. Dager hvor hun har kost seg, og vært glad.

 

Kapittel 3

Etter å ha mistet Dioz bare uker i foveien, var jeg  livredd for å miste Lillepus også. Jeg kunne bare ikke miste flere. Hjertet skrek. Hverken fornuften eller magefølelsen kunne gå med på denne behandligen lenger. Jeg bestemte meg for å ta kontakt med en ny dyrlege: Smådyrsykehuset Gjøvik, og Tore Berg. Det har jeg ikke angret på.

Det begynte med kontakt via mail. Jeg var redd for kostnadene ved å bestille time. Jeg visste at en utredning ved denne klinikken ville være veldig kostbart, men det var også sansynligvis Lillepus sin beste, og kanskje eneste, sjanse. Med god hjelp og Mamma’s støtte, dro vi til konsultasjon ved ny klinikk fredag 16. oktober.

For en forskjell. Her ble vi møtt med en holdning som sa at «dette skal vi finne ut av». Og jeg trodde på det. Hvilket egentlig er litt rart med tanke på hvor skeptisk jeg er til nye veterinærer. Dyrlegen tok seg god tid, og han tok meg og katten min på alvor! Det var noe jeg desperat trengte. Det alene gjorde at dette ble litt lettere å bære.

Vi ble enige om å ta Lillepus av alle medisinene hun stod på. Den nye dyrlegen syntes det var vel mange medikamenter inne i bildet, og ikke var han overbevist om at funnene og diagnosen fra gammel veterinær var reelle. Med så mange medikamenter, alle med sin bivirkning, og uvisst resultat ved at man blandet dem alle, var det umulig å vite hva som var faktisk sykdom, og hva som var sykdom grunnet kjemi. Lillepus kviknet til etter medisinene var tatt vekk, men var fortsatt ikke seg selv.

Tirsdag 20 oktober var Lillepus hos den nye dyrlegen hele dagen. Det ble tatt CT av hele katten med og uten kontrast, samt full blodprøveprofil. Jeg var veldig nervøs da jeg kom tilbake for å høre resulatene. Dyrlegen tok meg med inn på ett rom hvor vi så på alle bildene sammen. Han pekte og forklarte. Det satte jeg stor pris på. Jeg liker når dyrleger tar seg tid til det. Jeg har et stort behov for å forstå. Gallevegg og lever var uten anmerkning. Derimot hadde Lillepus en ganske kraftig lungebetennelse! Ikke så rart når hun hadde gått så lenge uten å få medisiner som hjalp!

Hun ble satt på baytril, og formen har vært stigende siden, med untak av noen dager hvor hun har virket trøtt og sliten. Endelig så jeg Lillepus komme tilbake til meg, bli mer og mer seg selv.

 

Lillepus måtte få teraasevarmer da det begynte å bli kaldt i kattegården

25. november var hun tilbake for sjekk. Da hadde infeksjonsverdiene gått godt ned, men var fortsatt ikke helt normale. Det ble derfor bestemt at hun skulle gå på medisiner ett par uker til.

Onsdag 9. desember, tre måneder etter det hele startet, var dagen.

«For første gang på 3 måneder er Lillepus fri for medisiner! Det er godt, befriende, spennende og DRITSKUMMELT!»

 

Kosepus <3

 

Jeg sitter jo igjen med utrolig mange spørsmål om hvorfor hun ble behandlet som hun ble hos sin faste dyrlege. Jeg skrev derfor ett brev til dem. Under følger ett par utdrag av brevet.

 

Hvorfor ble Lillepus tatt av medisiner, når lungene fortsatt viste forandringer? Hvorfor ble jeg ikke hørt når jeg ytret bekymring rundt at jeg følte vi ikke hadde truffet blink med diagnose og behandling? Hvorfor var dere ikke mere lydhøre, spesielt med tanke på at Lillepus sitt sykdomsforløp ikke var typisk for hverken det ene eller andre? Når dere uttrykte bekymring over manglende bedring, feber som ikkegikk ned, og mente katten må ligge på væske da jeg var hos dere 8. Oktober, hvordan kan det forklares at dere ikke ville utrede videre, eller i det minste følge opp tidligere, når jeg sier bedringen uteblir? Hvordan kan dere si at videre testing ikke kan ”rettferdiggjøres” i en slik situasjon?

 

Disse to ukene, hvor jeg har sett at Lillepus ikke ble bra, hvor jeg har sagt i fra, og blitt overhørt, har vært helt jævlige (unskyld språket, men det finnes ikke bedre ord). Det har vært ett mareritt jeg bare ønsket å våkne fra. Jeg har følt meg hjelpesløs, redd, og fullstendig handlingslammet. Å se min magiske, omsorgsfulle og glade katt bare svinne hen på den måten, mens jeg blir fortalt at det ikke kan rettferdiggjøres å ta flere prøver av henne, har vært noe av det verste jeg har opplevd med dyrene mine. Jeg følte dere bare hadde gitt opp å finne ut hva som var galt, dere fant et halmstrå, og klamret dere til det, uansett hva jeg sa. Ikke har jeg fått sove, ikke har jeg klart å spise skikkelig. Lillepus har vært tidvis ved godt mot, tidvis ikke. Hun har ikke hatt det greit. Når mine dyr har det vondt, og de har det vondt på grunn av andres dårlige valg, da blir jeg sint. Når jeg prøver å fortelle at det ikke går rette veien, men ikke blir hørt, da blir jeg frustrert.

 

Dyrlegen har takket for tilbakemeldingen, men ikke svart på noe utover det. Jeg håper dog at de har  tatt til seg kritikken, og kanskje tenker litt anderledes neste gang en fortvilt dyreeier prøver å bli hørt.

Under ser dere journaler fra begge dyrleger. De er ikke særlig sammenfallende.

 

Dyrlege 1

 

dyrlege 2

 

Helt siden Lillepus ble syk igjen i oktober har jeg tvangsfôret henne, med Hills Id. Jeg ville gjerne at hun skulle få i seg ett minimum både med næring og væske. Overvektige katter er jo i risikosonen for fettlever, dersom de ikke får i seg nok mat. Det var en finfin dag da tvangsfôring gikk fra å bety at jeg mater Lillepus med sprøyte, til at tvangsfôring betyr at Lillepus kommer og henter meg, mjauer og tvinger meg inn på soverommet for å få våtmat. En tvang jeg er helt ok med.

 

 

At Lillepus la på seg 800 gram de siste seks ukene vitner nok om at jeg har vært litt for bekymret over at hun ikke spiste nok. Hun har jo tydeligvis spist tørrfôr når jeg ikke har sett på.

Videoen under tok jeg en av de første dagene Lillepus begynte å bli mere seg seg selv. Det var første gangen på altfor lenge, at hun hadde energi til å ta initiativ til kos. Det gjorde meg så glad. Hun holdt på så lenge, at etterhvert begynte jeg å filme med mobilen. Dårlig kvalitet, men et veldig fint minne, fra en periode som ikke var fin i det hele tatt. Glimt av håp.

 

 

Nå håper jeg virkelig at det ikke blir flere tilbakefall. Jeg trenger Lillepusen min frisk og rask. Lillepusen min er magisk 🙂

 

Dette bildet er tatt i dag morges. Litt morraskos før frokost 🙂

 

 

De gode stundene og fine tingene

Jeg ligger jo «litt» på etterskudd her på bloggen nå, så derfor blir det en liten bildespam med bilder fra de siste månedene. Bildene er tatt med mobil (jeg måtte faktisk tørke ett tykt lag med støv av det fine kaemraet mitt, da jeg tok det frem igjen for ett par dager siden), og de som følger meg på instagram eller er venn med meg på facebook, har nok sett mye av dette tidligere. Det får så være. Jeg vil ha med, også på bloggen, at de siste månedene har ikke bare vært triste og vanskelige. Det har vært fine øyeblikk også 🙂

Så her kommer en samling «hytt og pine bilder» fra de siste månedene.

 

 

 

 

Frisbee, som var så syk tidlig på sommeren, har vært i god form siden han ble friskmeldt. Han var jeg jo riktig bekymret for, så det var en stor lettelse! Jeg vet at han har en svulst inne i brystkassen, men den tenker vi lite på. Han har noen dager hvor han er litt stiv og støl, men da er det som regel fordi han har overdrevet litt på tur. Eller vært litt vel ivrig da den første snøen kom…

 

Meg og Frisbee på tur til Næra – bare vi to. Det er koselig i blandt å være bare oss.

 

Nommin og jeg er fortsatt på demensavdelingen hver tirsdag. Det er viktig for oss begge to, og vi trives utrolig godt! Jeg skal legge ut en artikkel som ble skrevet om Nommin, da vi hadde med oss «reporter» fra Røde Kors. Denne stod i Røde Kors Hedmark sin avis. Dette blir ett eget innlegg. Inntil jeg får den ut – her en er en bitteliten samling besøkshundrelaterte bilder, og en liten video:

 

 

 

Vi har også fått oss ny bil! Den er skikkelig grom som bikkjebil!

 

 

Og nye magneter til kjøleskapet! Jeg synes disse er så fine:

 

 

Noe annet som er nytt hos oss – men bare til låns – er to unge pusekatter. La meg presentere Miss Honey og Mister Capone:

 

 

 

Da de kom til meg, var de rundt 5 mndr, redde og usikre, og fulle av mark. Jeg er fostermor for dem, gjennom Dyrebeskyttelsen avd Hedmark. Nå har de vært her i nesten tre måneder, og de har kommet seg veldig. Disse to skal få sitt eget innlegg, som jeg håper så mange som mulig vil hjelpe meg å dele. De er nemlig snart klare for å finne sitt «for-alltid-hjem». De har så mange gode kvaliteter, at hadde folk bare visst, hadde de rent ned dørene for å få hilse på dem. Men da må jo folk få vite om dem 🙂 D

 

 

 

Så da vet dere litt mer om hva vi har holdt på med «borti svingen» – de gode stundene og de fine opplevelsene.

Avslutter med ett bilde av Nommin og «kjæresten» Mima 🙂

 

 

 

Det har vært noen vonde og vanskelige måneder

Jeg har kviet meg for å begynne å blogge igjen. Å åpne bloggen igjen, å begynne å skrive om  hverdagen, ville ikke føles rett uten å også fortelle om alt det vonde som har skjedd de siste månedene. Derfor har jeg gruet meg veldig til dette. Jeg har delt mere på min personlige facebook profil, mindre på bloggsiden. Jeg har på en måte hatt litt behov for å holde på det nære, skjerme meg selv litt fra resten av verden. Jeg savner nå likevel å skrive i bloggen.

Men først må vi tilbake noen måneder.

31. august mistet vi vår kjære Dioz.

Han hadde jo aldri vært i så bra form som han var etter nyreoperasjonen. Dette skulle jo gå bra, nå skulle han endelig få slippe å slite med nyresteiner, nå skulle være hans tid. Slik gikk det ikke.

I slutten i august ble han veldig brått syk. Da feilet den andre nyren hans, og det var ikke noe mere noen kunne gjøre. Han var tapper, han kjempet, og vant, mange ganger. Denne kampen skulle han få slippe å kjempe, den kunne han ikke vinne.

Det er fortsatt veldig vondt. Vi har mistet vår elskede prins, husets apekatt og gledesspreder. Verdens søteste lille terrorist. Chloe og Lillepus har mistet en irriterende, men elsket, lillebror. En lillebror som satte huset på hodet, og dro dem med på lek og morro.

Huset føles utrolig stille og tomt. Stillheten er øredøvende og hans fravær er så veldig altoppslukende.

 

 

Ett av lyspunktene er at Dioz sin oppdretter Toril, har lovet oss en ny lillebror når Dioz sin søster får kull til neste år. Det gleder jeg meg til, og jeg setter utrolig stor pris på det, selvom en ny abyssiner aldri kan erstatte Dioz.

 

Dette var ikke første gangen vi brått mistet noen dette året. 14 juli døde min storebror i en mikroflyulykke. Man blir liksom tom for ord når man skal skrive om sånt. Arild var en sånn skikkelig storebror med stor S. Han spøkte og lo, som kom med råd, fikset, og ordnet opp i det meste. En storebror jeg har vært heldig å ha. Han etterlater seg kone og to barn.

Den natta var den første gangen på det jeg kan huske at jeg holdt rundt Mamma’n min. Da hadde jeg kjørt hele veien til huset hennes mens jeg forsøkte å finne de rette ordene for å fortelle at sønnen hennes var død. Det eneste jeg fikk sagt da jeg stod der i gangen var alt annet enn skånsomt. «Arild er død». Det var alt jeg fikk sagt. Det var også første gang på altfor lenge at jeg fortalte søsteren min at jeg var glad i henne. Man burde holde rundt hverandre, og fortelle hverandre at man er glad i hverandre oftere.

 

 

 

Jeg sitter med vondt i magen mens jeg skriver dette. Bloggen har vært en så stor del av livet mitt, og det føles litt slik at når jeg har lagt det ut på bloggen, da er det virkelig. Da må jeg akseptere.

Midt i sorgen over Dioz, ble også Lillepus syk. Veldig syk. Jeg var sikker på jeg skulle miste henne. Det har vært en veldig vanskelig reise Lillepus og jeg har vært på. Og fortsatt er på. Dette kan jeg skrive om i ett annet blogginnlegg.

Forhåpentligvis vil det føles litt mere greit å komme tilbake til bloggen nå. Alt har jo ikke vært vondt og vanskelig. Det har vært fine stunder også. Jeg har jo masse bilder av dyrene, oppdateringer om Lillepus, og  jeg skal skrive et viktig blogginnlegg om to fine pusekatter med en tøff start på livet, som nå trenger hjelp til å finne deres perfekte for-alltid-hjem. Det kommer snart.

Dette blogginnlegget er til Arild, og til Dioz. To livsglade typer som absolutt skulle vært her så mye mye lenger.

 

 

Nå har ikke jeg akkurat tro på en «himmel» som sådan, men ett eller annet tror jeg at finnes etter døden. Derfor synes jeg denne sangen er så fin.

Tilbake – mange opplevelser rikere, en nyre og en haletipp fattigere.

Nå har det vært stille her lenge. Det er jo ikke det at det ikke har skjedd ting – for det har det absolutt. Jeg har rett og slett trengt en pause fra å blogge om alt vi gjør, og heller bare gjøre det. Jeg har lyst til å begynne å blogge litt igjen, men da må jeg ta en kort oppsummering fra de seks månedene som har gått, slik at dere «henger med» fremover. So here goes…

 

Despember 2014.

Nommin var på agilitykurs med Andy De Groote. Det var for viderekommende, og det var mye nytt og spennende å lære med tanke på føringsteknikker. Nommin gikk stigen helt alene for aller første gang. Det var en big deal, for det krevde mot fra gutten som ikke hadde helt trua på egen balanse og bakpartskontroll.

 

Bilder fra juleavslutning med ag-gruppa i Lillehammer Brukshundklubb

 

Dioz ble syk. Det begynte med at jeg syntes han sov mye. Jeg merket også at han hadde gått noe ned i vekt. Det ble flere turer til forskjellige veterinærer, hvor jeg forsøkte å få dem til å forstå at det hjelper ikke at katta ser oppvakt og frisk ut, han er syk! Til slutt ble han diagnostisert med nyrebekkenbetennele og satt på AB. Det ble en tøff periode med allergiske utbrudd på en barbert mage (pga ultralyd), men han kom seg fint igjen. Etter denne runden ble han satt på kortisonsprøye for allergien. Dette har fungert veldig fint for han.

Julen ble feiret i Mamma sitt hus, da hun var i Spania.

 

 

Januar 2015

Besøkshundkurs. Nommin og jeg begynte på kurs i regi av Røde Kors for å bli besøksvenner. For å bli besøkshundekvipasje skal begge kurses, og hunden skal til slutt testes. Vi visste vel ikke da hvor mye det kom til å bety for oss de neste månedene. Dette skal jeg komme tilbake til i ett eget innlegg.

Milepæler i agility! Nommin hoppet for første gang på høye hinder. Dette har jeg bevisst ventet med til han var over ett år, for å skåne kroppen hans. Han gikk også tolv pinner slalom for første gang. Og det fantes ikke fomling!

 

Det var en meget fornøyd hundefører som skrev i treningsdagboken den kvelden!

 

Februar 2015

Nommin ble syk. Hadde merkelige symptomer, som om han så syner. Jeg forstod at hadde smerter, men ikke hvor. Igjen samme «kamp» for å bli trodd når jeg sier at noe er galt. En dyrlege på Vet Sentrum på Hamar tok seg tid til å fordype seg i Nommin sin merksnodige måte å avreagere på, og fant etterhvert at slike symptomer ofte tyder på smerter i magen. To dager senere kom diareen. Full inflamasjon og antibiotika. Midt oppi alt fikk Pia også diaré. Jeg var utslitt i mamma-hjertet, og min mamma kom hjem fra Spania- en uke tidligere enn planlagt. Godt at jeg også har en Mamma som bekymrer seg, og tar vare på meg, når jeg er så opptatt med å ta vare på andre. Etter å ha vært nesten like mye på Vet Sentrum som hjemme i denne perioden, er han blitt kvitt skepsisen til veterinærkontorer. Nå er plutselig dyrleger kjempestas.

Vi flyttet hjem igjen.

Haletippen som ble kuttet av. Nommin hadde nettopp blitt bra av mageprobleme før jeg kuttet av haltippen hans i soveromsdøra. Klønete og klengete hund + klønete og distré matmor er ikke alltid en heldig kombinasjon. Nommin var like blid, løp rundt og logret og viftet blod over vegger gulv og tak. Vi dro til Mamma for å få blodstoppende, men det endte med at også Mamma fikk blod fra gulv til tak, og vi måtte dra til dyrlegevakta. Med blodig pysj, og med haletippen i en brødpose, ble det tur til Biri Dyreklinikk. Nommin fikk bandasje på halen, resept på medisiner og logreforbud (omtrent like håpløst som da Frisbee ble operert for mellomgulvsbrokk og fikk BJEFFEforbud). Halen leget seg fint, uten komplikasjoner. Den vil dog alltid være en centimeter kortere enn den skulle vært.

 

 

Vi begynte å trene til besøkshundprøven på demensavdelingen i Moelv. Dette var det eneste stedet hvor tenåringen min klarte å holde fokus. Der nede var han eksemplarisk. Alle andre steder var han tenåring til tusen.

Jeg og Nommin startet LP kurs med Lillehammer brukshundklubb.

 

Mars 2015

Mamma fikk endelig rødpusen hun har ønsket seg i «alle år». Han er en omplasseringspus på ca 3 år, og har fått navnet Brisco. Han har vist seg å være den herligste pusekatten Mamma kunne ønske seg. Han dukker nok mere opp på bloggen etterhvert.

 

 

Frisbee fylte 10 år!

 

Bilder fra våren 2015

 

Avsluttet LP kurs med Nommin. Vi er kommet lenger enn vi var, men bestemte oss for å vente med bronsemerkeprøven. Delvis på grunn av at Nommin sitt tenåringshode var VELDIG av og på (kanskje mest av…), delvis fordi vi ville fokusere på besøkstrening, da dette var noe tenåringshodet hans klarte å samle seg om.

 

April 2015

Nommin ble godkjent besøkshund! Vi hadde da vært gjennom 32 timer med kurs, og mentaltest for å teste egnethet som besøkshund. Veldig stolt! Det kommer som sagt. ett eget innlegg om dette.

 

Mai 2015

Nytt agilitykurs med andy De Groote. Jeg måtte jobbe for å holde oppmerksomheten til casanovaen min som aller mest ville sjekke opp søte hundefrøkner. Han var litt ukonsentrert lørdagen, sansynligvis fordi Carlisha akkurat hadde fått løpetid. Hun ble levert til Mamma, og på søndagen gikk det mye bedre. Spennende føringsteknikker, og mye ny input!

 

Juni 2015

Juni har så langt vært en innmari stri måned.

Dioz ble syk. Han var altfor rolig, og spiste lite. Jeg syntes det mindte mye om nyrebekkenbetennelsen han hadde i desember. Denne gangen fant dyrlegen ingen holdepunkter for dette, hverken på blod- eller urinprøver. Heldigvis begynner de dyrlegene å forstå at når jeg sier det er noe galt, så er det noe galt! De gikk derfor videre med ultralyd og kontrastrønken. Ultralyd viste flere store nyresteiner, og kontrastrønken viste at han høyre nyre nesten ikke filtrerte i det hele tatt. Dette har han sansynligvis levd lenge med, og var nok også årsaken til nyrebekkenbetennelsen forrige vinter. Ettersom den høyre nyren ikke fungerte, og i tillegg lagde trøbbel for gutten, i form av nyresteiner, ble det bestemt at nyren skulle fjernes. De trodde ikke denne nyren vill slutte å produsere nyresteiner. Katter kan leve fint med en nyre, slik som mennesker, så lenge den nyren som er igjen fungerer skikkelig.

Dioz ble operert 2. juni. Operasjonen gikk bra, og han var på bena igjen neste dag. Fordi han har fjernet den ene nyren skulle han nå ikke ha metacam. Han gikk derfor ett par dager uten smertestillende, før jeg ringte til dem og sa at det måtte han få. Vi fant en løsning for smertelindring, og etter det har han fungert fint. Vi holder nå på med nedtrapping at Vetergesic, som er den smertemedisinen han har fått. De første blodprøvene etter operasjonen, hvor nyreverdier ble sjekket var fine. Han skal til ny undersøkelse om ett par uker.

 

 

Frisbee ble også syk. En fredagskveld ble veldig plutselig veldig syk. Han kastet opp og ville ikke spise. Utover natta ble han bare slappere. Lørdag måtte jeg bære han inn i bilen for å komme oss til dyrlegen. Dyrlegen fant kun uspesifikke symptomer, kanskje luftveier, kanskje mage/tarm. Han hadde moderat feber, førhøyet hvite blodlegemer, og crp på over 200. Vi fikk antibiotika, og håpet på rask bedring. Den raske bedringen kom ikke.

Lørdagskvelden/natta og søndagsmorgen var det stunder jeg rett og slett ikke fikk kontakt med Frisbee. Noen ganger fikk jeg kontakt ett par sekunder, før øynene hans bare rullet bakover igjen. Da var jeg redd. Jeg tenkte at om han først skulle svinne hen for meg, så var det jo fint for han, at det skjedde hjemme. Samtidig lette jeg med lupe etter den trassigheta som jeg har forbannet meg over mange ganger. Den som gjør at Frisnee setter opp et trassfjess og sier «ikke f***, ikke nå», hver gang jeg ber han om noe han ikke har lyst til. Den kunne han trenge akkurat da!

Utover søndagen begynte han å løfte på beinet, for at jeg skulle komme bedre til når jeg koste med magen hans. Han var også våken en hel time i bilen. Måtte fortsatt bæres ut og inn. For å få i gutten næring, måtte han tvangsfôres. Det er så ukoselig og vondt å gjøre.

Mandagen gikk han ut i hagen selv, rullet seg litt i gresset. Tempen stabiliserte seg, og sent mandag kveld ville han ha litt godbiter. Jeg trodde jo at han var på bedringens vei da vi dro til dyrlegen tirsdag (dog var bedringen mye langsommere enn det vi hadde forventet/håpet på). Det var et slag i ansiktet at crp hadde steget til 225. Vi skjønte ingenting. Det ble bestemt at vi skulle ta han av Metacam (som også er febernedsettende) for å se om feberen kom tilbake. Det gjorde den heldigvis ikke.

Tirsdag gikk han ut av bilen selv, han spiste kylling helt frivillig, og han hoppet over de grønne kompostgrindene i hagen! Først Fredag begynte han å spise hundemat igjen (iblandet kylling vel og merke). Jeg ser bittesmå tegn til bedring hele tiden. Hårstrikken faller ut oftere og oftere, det er tegn på en mer aktiv hund som koser seg ute, og som har energi til å protestere hvis jeg setter i hårstrikken feil. Og endelig begynte crp å gå ned!

Han er nå 95 % seg selv når han er våken, og det går sakte fremover, men han sover fortsatt mer enn han pleide. Vi har gjort det veldig klart at det skal sette inn like mye innsats i å finne ut hva som er galt med Frisbee, dersom han ikke kommer seg helt igjen, som det ville blitt gjort med en yngre hund. Dette fordi Frisbee ikke har hatt tegn på alderdom i det hele tatt før dette. Han har det bra nå, og blir fulgt opp.

 

 

Introkurs i Smeller. Jeg og Nommin gikk et kort introkurs i Smeller. Vi kommer nok til å snuse litt mer på dette, om ikke annet så får hjertetrim hjemme.

 

Våren 2015

Det har blitt fine turer, og koselige stunder, innimellom det som har vært vanskelig og stressende.

Life isnt about waiting for the storm to pass – Its about learning to dance in the rain – Det lærte jeg av Tinka.

 

 


Slik feiret vi 17. mai

 

Nommin synes kameraten har sovet lenge nok

 

 

 

 


Nommin prøver å holde styr på Mamma sine sheltievalper, uten å lykkes helt.

 

Det var seks måneder «borti svingen» fort og gæ’li. Som dere ser er det veldig varierende kvalitet på bildene. Ettersom jeg ikke har fokusert på at alle opplevelser skal dokumenteres, fotograferes og deles, har jeg heller ikke hatt med kamera overalt (og det har faktisk vært godt med en slik pause). Det har derfor blitt en del mobilbilder.

Nå gleder jeg meg  til å lese andre blogger jeg følger, se hva som har skjedd på dem siden sist 🙂

 

 

 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

Facebook

Kontakt

Send en epost til bortisvingen@gmail.com eller bruk kontaktskjemaet
ommeg3

Hundetrener

Arkiv

Sgeh

Skandinavisk gruppe for etisk hundehold

Pass På Pus

Sponsorer

Tusen takk for at dere gjør det mulig for meg å holde konkurranser her på bloggen!

Bloglovin’

bloglovin

Instagram