Min mening!
Er det dyremishandling å holde innekatter?
Jeg hadde jo bestemt meg for å ta meg «bloggfri» en liten periode, hvertfall til over helgen, blandt annet på grunn av et håndledd som trenger en liten operasjon, og som gjør vondt, men jeg klarer jo ikke la være, når jeg har noe på hjertet…
For noen uker siden ble jeg med i en gruppe på facebook som er for båndtvang på katter. Der finner man mange forskjellige folk gitt! Naturlig nok finnes det en del som virkelig ikke liker katter, fordi de for eksempel tror kattene lusker rundt bilene deres, bare for å hoppe på dem og klore de opp så fort de selv snur ryggen til. Det finnes også noen kunskapsrike mennesker som er bekymret for hva kattene gjør med det norske økosystemet. Den siste tiden har det også kommet til en hel del «kattedamer». Noen veldig saklige, kan mye katt og har mye vettugt å komme med. Men så er det alltid noen som må rope «dyremishandling» så fort det nevnes innekatter, eller enda verre: det å ha katt i bånd!
Jeg ble med i gruppen for å forsøke å rette opp noe av all feilinformasjonen som florerte om katter der inne, samt for å ytre min mening om temaet. Jeg er mot båndtvang, fordi det er urealistisk å få gjennom, men jeg tror også det hadde vært unødvendig, dersom man hadde fått gjennom et påbud om id-merking, samt kastrering for katter som ikke skal i seriøs avl. Antallet hjemløse katter hadde da gått kraftig ned, og ettersom det er de hjemløse kattene som gjør det aller største innhugget i økosystemet, hadde kanskje både vi som tenker på kattene, og de som tenker på fuglene, da blitt fornøyde.
I denne salige blandinger av ulike mennesker, er det umulig å ikke la seg provosere. Dere kan jo gjette hvilke av de overnevnte gruppene som irriterer meg mest? Det er ikke de som bekymrer seg over hvordan fugler og mus har det, og det er ikke de som tror katter egentlig bare er ute etter å klore opp bilene deres…
Det er selvsagt de som påstår at det å ha innekatter, og katter i bånd, er dyremishandling. Jeg blir rett og slett littegrann forbanna. Det er jo ikke lenge siden jeg var dyremishandler fordi jeg lot Junior gå ut for å gjøre i fra seg, selvom det var minusgrader ute. Jeg synes ordet «dyremishandling» blir misbrukt. Man kan jo lure på om disse menneskene noen gang har sett, eller hørt om, mishandling i ordets rette forstand. Dette er et sterkt ord, som burde vekke følelser som avsky og sinne mot den skyldige, men når ordet misbrukes, slutter folk etterhvert å heve øyenbrynene. Det er aldri lurt å rope «Ulv» i hytt og pine.
Den andre grunnen til at jeg blir irritert, er vel åpenbar. Jeg har selv tre innekatter, samt en «utekatt» (ut-inn-ut-inn-katt). Tror du virkelig at jeg hadde valgt å ha innekatter, dersom kattene mine ikke var lykkelige? Tror du virkelig at vi med innekatter tar all den ekstra jobben det faktisk er med innekatter, bare fordi vi liker å pine kattene våre? Eller er det muligens nettopp fordi vi er så glad i kattene våre, at vi ikke har noe i mot å bruke mer tid, energi og penger på dem, for at de skal ha det bra? Vi har et innekattehold fordi vi føler det er riktig for oss, og for kattene våre.
Før jeg skriver videre vil jeg få si at jeg selv har en utekatt, Mamma har utekatter, og jeg har vokt opp med utekatter. Jeg dømmer altså ikke dere som har utekatter, jeg sier ikke at min måte å holde katt på er bedre enn deres. Dette innlegget vil dog bære preg av at jeg er lei folk som skriver om dyremishandling, og som ikke har ennet enn dårlige argumenter, vrangforestillinger og feilinfo. Jeg prøver ikke å være objektiv akkurat i dag.
For å starte med litt fakta, kan jeg jo nevne at det finnes flere utenlandske undersøkelser rundt dette med å holde innekatter. Du kan finne en del av disse hvis du googler «indoor cats + welfare». Her i Norge er det gjerne Bjarne Braastad vi henviser til, når det gjelder atferd og velferd hos katt. Dere kan blandt annet ta en titt på denne artikkelen fra dyrebar.no. Her står blandt annet:
«Det er slett ikke dyreplageri å holde katter innendørs, så lenge de er vant til det fra fødselen, men det krever mer av eieren»
Dette er essensen i det de aller fleste utenlandske studier kommer frem til også. Det krever absolutt mer av katteslaven å holde innekatt, en å ha utekatter. Man bør blandt annet aldri ha kun én innekatt, de trenger luftegård eller lufteturer, jaktlek, klatremuligheter, fysisk utfoldelse og mental stimuli. Og alt dette må du som innekatteier legge til rette for. I tillegg til det fysiske miljøet, som utegård, klatremuligheter osv, er man da nødt til å bruke en del tid og energi på kattene.
Dette er nok både nytt og skremmende for mange katteeiere som er vant til å slippe ut katten alene, for så å vente på at den (forhåpentligvis) kommer tilbake noen timer senere, ferdig stimulert. Før man skaffer seg hund, går man gjerne noen runder med seg selv, man tenker over om man har energi og tid til å ta på seg en hund, og gi den alt det den trenger. Hunder kan man nemlig ikke slippe ut på egenhånd, for å satse på at de aktiviserer seg selv. Jeg synes ikke det hadde vært dumt om man tok den runden med seg selv før man skaffet seg katt også. Jeg mistenker at mange får katt, nettopp fordi det er et lite krevende dyr, som aktiviserer, stimulerer og klarer seg selv. Dette gjelder selvsagt langt fra alle med utekatter, men det er jo en kjent sak at altfor mange ikke tar godt vare på kattene sine.
Siden jeg allerede har trekt inn sammenligninger med hund, vil jeg også nevne et par argument jeg ofte hører, som går på akkurat dette:
«Katter er ikke laget for å stå i bånd slik hunder er»
«Katter er ikke som hunder, katter er mest lykkelig når de kan løpe fritt, og jakte».
Tror du virkelig at hunder er «laget for å stå i bånd»? Da er det på tide at noen forteller deg, at slik er det faktisk ikke. Hunder har instinkter de også, om det er gjeterinstinkter, jaktinstinkter eller vokterinstinkter. Og tror du ikke hundene også ville likt å løpe løse og bruke sine instinkter? Det hadde dog ikke vært så veldig populært om man hadde sluppet løs ymse jaktbikkjer og sagt «værsågod forsyn deg», slik vi gjør med kattene. Selv har vi gjeterhunder, og vi har ved ett uhell oppdaget hva de gjør hvis de får løpe løs uten tilsyn. De finner det nærmeste jorde med sau på, og koser seg glugg i hjel ved å samle sauen, flytte dem, og samle dem igjen. Slik kan de jo ikke holde på. Vi med hunder må jo ta hensyn må vite.
Alle andre dyr enn katten har måttet tilpasse seg et samfunn som er svært så anderledes enn da disse dyrene først ble domestisert. INGEN dyr er laget for stå i bånd eller bur. Det har dog blitt en nødvendighet å begrense friheten deres, ettersom vi mennesker har bestemt oss for å holde dem som kjæledyr, også i det moderne samfunnet. Tett bebyggelse og mye trafikk er av utfordringene som har ført til at det ikke lenger er trygt for dyr å leve like fritt som for 100 år siden. Det er også mindre behov for deres arbeidsinnsats. Gjeter- og jakthunder er ikke lenger like nødvendig, og deres instinkter blir i beste fall brukt for morro skyld på hobbybasis (med noen untak). Samfunnet har forandret seg mye siden katten kom til Skandinavia i vikingetiden, og kattens innsats som musefanger er ikke like nødvendig i dag. Vi har også en overflod av katter, inkludert mange hjemløse katter. Jeg synes godt man kan ta en debatt rundt hvorvidt det er på tide at også katten må tilpasse seg tiden og samfunnet vi lever i, og eventuelt hvordan. Når man ser på antallet hjemløse katter, og hvor uansvarlige enkelte katteeiere er, er det jo tydelig at vi trenger forandring.
Man sammenligner gjerne katten med andre dyr, for å få frem poenget sitt: «Man betaler for mus, marsvin og hunder, hvorfor skal man ikke ta betalt for katter?». Hva slags signal sender man da, når man passer godt på musene sine, marsvinet sitt, og hunden sin, mens man slipper ut katten og sier «Lykke til, klar deg selv, ser deg om noen timer…».
Jeg har som sagt innekatt fordi jeg føler det er det riktig for meg, og kattene mine. Jeg trenger ikke sammenligne katten med andre arter, for å fortelle hvorfor jeg føler dette er riktig for meg. Jeg har aldri hatt et nærmere bånd til kattene mine, enn nå, etter jeg bestemte meg for å holde innekatt. Jeg kjenner dem så godt, vi har det så gøy og koselig sammen, og vi bruker mye tid med hverandre. Jeg har lært veldig mye, jeg har måttet være kreativ, og tenke nytt.
Hver eneste dag bruker jeg tid på hver enkelt katt. Jeg vet godt hvilke knapper jeg skal trykke på for at jeg skal ha tre tilfredse innekatter når dagen er omme. Dioz liker å jakte på fjærpinner og trådleker, som fyker avgårde inn i tuneller og pappeskeslott, opp på klatrestativer, osv.
Chloe vil gjerne at jeg og henne skal gå på et rom alene, og ta med oss en rosa skumgummiball, og litt godis. Lillepus liker godt å holde på med hjernetrimsleker ala Nina Ottosson, matlabyrinter og godisballer. Hun liker også å trene apport med en rød plastikkball hun har.
Jeg klikkertrener/trener triks med alle tre. De er svært ulike. Mens Lillepus kan lære to triks om dagen, har Chloe brukt nesten ett år på å lære det ene trikset hun kan. Det er helt greit. Hovedsaken er at de får brukt hodet sitt. Jeg passer også på å bytte ut lekene deres ofte, slik at det alltid er noe nytt og spennende fremme.
Frisk luft bør de jo ha, og jeg har bygget en liten kattegård til dem. Når været og temperaturen tillater det, kan de gå ut og inn som de vil.
Jeg går også tur med Dioz og Lillepus i sele og bånd. Dette er nok verste form for dyremishandling, i følge enkelte. Dioz er ikke så glad i å kjøre bil, så han går jeg med i hagen, og i skogen rundt huset. Lillepus elsker å kjøre bil. Derfor legger jeg gjerne inn en liten kjøretur til et egnet tursted.
Jeg vet om så og si hver opplevelse, enhver situasjon kattene mine noen gang har oppfattet som skremmende. Jeg var der den dagen Chloe sutret av vemmelse over gjørmen og sanda, og mauren som klatret oppover beintet hennes. Det var dagen da Chloe bestemte seg for å bli innekatt. Jeg var der da Lillepus så elg for første gang, og gjemte seg under sofaen. Jeg var der da hun overvant frykten, og kom tilbake for å titte mer på de store dyrene. Jeg var der da Dioz ble skremt av den løse elghunden. Jeg var også der da eieren kom løpende, og Dioz fikk sitte trygt i bagen sin, og se på elghunden på avstand, til den ikke var skummel lenger. Når Junior (utepusen) kommer inn med hjertebank, og løper rett inn på soverommet for å gjemme seg, da aner jeg ikke hva som har skjedd. Har han slått seg? Har noen vært slemme med han? Har han blitt skremt av andre dyr? Eller kanskje mennesker? Jeg leser titt og ofte om katter som har kommet hjem med endret atferd, og man aner ikke hvorfor. Jeg mangler mange biter av «puslespillet Junior».
Hva har skadet Junior?
Jeg er utrolig glad i kattene mine. Jeg synes ikke det er riktig av meg å slippe dem ut i en verden full av farer, fordi det lettere for meg. Junior kommer ofte hjem med sår etter andre dyr. Noen ganger er sårene dype og betente, og jeg vet ikke en gang hva som har skadet han. Moren til Lillepus ble påkjørt ikke langt fra huset mitt, og dette til tross for at jeg bor midt på landet, med relativt lite biler. Én bil er nok dersom man er uheldig. Hvorfor skal jeg utsette dem for dette, når jeg kan gi dem et godt liv som innekatter, hvis jeg bare legger mer tid og energi i katteholdet mitt?
Som jeg skrev tidligere, mener jeg ikke å rakke ned på dere som har valgt å holde utekatter, men fortelle hvorfor jeg føler at mitt valg er riktig for meg og mine. Det mange gode grunner til å la kattene kose seg ute, men det var ikke det jeg ville fortelle om i dag. Det er ikke det jeg har valgt for kattene mine denne gangen.
Denne bloggposten er myntet på de som kaster rundt seg med ord som «dyremishandling», uten å vite hva de snakker om, på de som tror hunder er laget for å stå i bånd, og på de som sier deres måte å ha katt på, er den eneste riktige.
Det viktigste er vel at kattene har det fint? At de er elsket, lykkelige og tatt vare på?
Bokomtale: Katten. Atferd og velferd
Boka «Katten. Atferd og velferd» er skrevet av Bjarne O. Braastad, og er ment å «gi deg den kompetansen du trenger for å kunne gi katten et rikt liv sammen med deg».
Braastad er professor i etologi ved Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap, Universitetet for miljø- og biovitenskap i Ås. Han har også arbeidet med forskning og undervisning innen atferd og velferd hos dyr siden 1979 (www.braastad.info).
Boka er delt inn i 13 kapittler:
- Kattens opprinnelse – Hvordan ble katten tam?
- Kattungenes utvikling, og forholdet til mor og kullsøsken
- Kattens språk
- Sosial atferd hos katter
- Katten som rovdyr – Fare for fuglebestander?
- Kattens evne til å navigere
- Motivasjon, atferdsbehov, stress og følelser
- Dyrevelferd og hvordan vi kan sikre kattens velferd
- Læring og trening av katter
- Atferdsproblemer og atferdsforstyrrelser hos katt
- Forholdet mellom katter og mennesker
- Katter kan bidr til bedre fysisk og psykisk helse hos mennesker
- Konklusjoner: Hvordan utvikle en harmonisk voksen katt
Jeg skal ikke gå i detalj på hva hvert enkelt kapittel innholder, men heller forsøke å oppsummere hvilke tanker jeg sitter igjen med etter å ha lest boka fra perm til perm, samt eksempler på ting jeg lærte, eller bet meg merke i.
Boka har nok ikke endret katteholdet mitt, eller hvordan jeg samhandler med kattene, men den har gitt meg noen forklaringer på hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Det var fornøyelig å lese teorien bak slike ting som hvorfor det faller seg naturlig for meg å blunke til kattene, og hvorfor jeg har det tonefallet jeg har når jeg roper på dem.
Det var også interessant å lese om kattens sosiale atferd. Visste du at katter ofte har en relativ rangordning, som avhenger av tid og sted? Denne delen ga meg også noen svar på hva Junior kanskje holder på med, og hva som er viktig for han, når han er utendørs.
Jeg måtte bort å klemme litt på Lillepus midt i kapitell 3 – kattens språk. Jeg har jo vært litt i tvil om hva denne oppførselen hennes betyr, når hun gnir seg inntill både meg, bikkjene og de andre kattene. Jeg har aldri hatt en katt som er så opptatt av å gjøre akkurat det. Jeg lurte jo en stund på om hun rett og slett ville «eie oss». Fra kapittelet om kattens språk lærte jeg at Lillepus prøver å si til oss at hun liker oss som sosiale partnere, og vil gjerne fortsette å være i gruppe med oss. Hun er også opptatt av at vi i gruppa skal ha samme gruppelukt. Dette synes jeg var en veldig koselig forklaring på oppførselen hennes, og måtte selvsagt bort til Lillepus for klemme henne, og forsikre henne om at vi skal være i gruppe for alltid!
Carlisha vil gjerne forstå katten sin bedre…
Kapittelet om dyrevelferd var ett av de mer interessante, synes jeg. Det starter med paragrafer fra dyrevelferdsloven, og hva disse har å si for oss katteeiere. Akkurat denne delen ble litt for generell og abstrakt (slik lover og pragrafer ofte er) til at jeg fikk veldig mye ut av den, men det stod også veldig konkrete punkter for hva en utekatt og en innekatt trenger, for at dyrevelferden kan sies å være god nok. Akkurat dette synes jeg var interessant, og det er noe flere burde tenke gjennom før de skaffer seg katt. I samme kapittel kunne man også lese om ulike måter å håndtere problemet med hjemløse katter på. Her kan det se ut som om Norge har mye å lære fra andre land, selvom det finnes organisasjoner også her til lands som håndterer dette veldig bra.
Det var fasinerende å lese om kattens evne til å navigere. Her ble det fortalt historier om katter som har funnet hjem over lange avstander, og om forsøk som er blitt gjort for å finne ut mer om kattens navigasjon. Det aller mest interessante med det kapittelet var hvordan man kan bruke det man vet om kattens atferd og navigasjon til å finne igjen bortkomne katter. Dette har jeg lagt meg på minnet, tilfelle jeg noen gang skal komme i en så uheldig situasjon.
Boka tok opp flere temaer som ikke direkte påvirker katteholdet, men som er interessant å vite litt om likevel. Jeg har for eksempel alltid trodd at vår tamkatt stammet fra den europeiske villkatten. Slik er det ikke. Vår tamkatt stammer fra den afrikanskje villkatten. Kanskje ikke noe man behøver å vite for å være en god katteeier, men dette burde jo avlive myten om at tamkattens forfedre kunne klare seg ute i norsk vinterklima, så da kan vår katt det også.
Nå er det mange kapitler jeg ikke har gått inn på her, men som likevel hadde mye nyttig informasjon. Jeg kan jo raskt nevne kapittelet om trening av katt, som bygger på det som for mange vil være kjente læringsprinsipper. Delen om atferdsproblemer og atferdsforstyrrelser er også veldig nyttig, og kommer jeg i en situasjon hvor en av kattene mine viser tegn til dette, vil denne boka være mitt første sted å lete etter en forklaring og en løsning.
Lillepus vil kanskje ikke at Carlisha skal lære seg om trening av katt?
Først og fremst er dette en relativt lettlest og veldig trivelig bok, med mange flotte illustrasjoner. Boka har mange QR-lenker til korte YouTube-videoer og lydfiler fra forfatterens forelesninger. Disse brukte jeg som en liten oppsummering etter å ha lest et kapittel, eller som hjelp hvis jeg syntes noe ble litt tunglest.
Hvis man allerede har hatt katt, og vært spesielt interessert og katt og kattehold en stund, kommer man kanskje ikke til å få de helt store aha-opplevelsene av å lese boka. Jeg har også hørt flere oppdrettere som sier de er noe uenige i enkelte ting Braastad skriver opp katteoppdrett og kattunger. Likevel tror jeg de fleste kan plukke opp en og annen ting de ikke visste fra før, og som er interessant eller fasinerende å vite, selvom det ikke akkurat er informasjon man trenger for å være en god katteier.
Boka kan trygt anbefales til de som ikke har hatt katt tidligere, men som ønsker seg én, de som er relativt nye med katt, og til de som alltid har hatt katt, men ikke tenkt noe særlig over kattens atferd, språk, eller katteliv for øvrig (sånn utenom at de fanger mus), men som har et ønske om å lære.
For mer informasjon om boka og forfatteren m.m. se www.braastad.info
Min type Collie
De fleste som har fulgt bloggen min en stund, vet at jeg drømmer om min egen Colliehanne. Å se Colliehanner gir meg sommerfugler i magen, samtidig som det skjærer litt i hjertet. Derfor var det med blandede følelser jeg dro på Collie-spesialen forrige helg.
Selv skulle jeg stille ut Robbie, en tric Colliehanne som bor hos fórverter.
Vi hadde satt opp utstillingsteltet dagen før, så vi hadde god tid til å sitte og titte. Jeg ble plutselig veldig klar over hvor kresen jeg er, når det kommer til Collier. Man skulle jo tro at jeg ville være fornøyd med hvilken som helst Collie, men langt i fra. Det var faktisk svært få Colliehanner jeg så, som ga meg sommerfugler i magen. Det skal Colliehanner nemlig gjøre!
De fleste raser forandrer seg med årene. Man finner ulike typer, ulike linjer, og trender for hva som er populært. De siste årene har jeg sett mange innmari søte collier med blandt annet masse pels og veldig mye stopp (fordypningen mellom snute og skalleparti). Disse Colliene er jo så søte at man kan få vondt i tenna av mindre.
For meg blir dette feil. En Collie kan være mange ting (flott, elegant, imponerende, vakker osv.), men akkurat søt skal ikke en Colliehanne være, mener jeg. Her er det mange som er uenige med meg, det er jo tydelig når man ser på hva slags Collier som avles, og ofte settes opp på utstilling. Det er helt greit, man kan jo ikke være enige om alt heller.
Når dette er sagt, så skal det mye til at en Collie, uansett type, ikke er en vakker hund.
Min fremtidige Colliehanne skal være stor og maskulin. Han skal ha en forholdsvis lang og godt bygget, kropp, med pels nok til å være pelsbikkje, men ikke mer enn at man kan se kroppskonturene. Han skal være elegant! Pelsballer har ikke den elegansen jeg ser etter. Han skal ha et vakkert hode, med et behagelig uttrykk, og et lite, men merkbart stop. Man skal se på både hodet og kroppen, at han er gutt, og at han er Collie (ikke en stor Sheltie).
Robbie har mange av kvalitetene som, for meg, kan fremkalle denne «sommerfugl-i-magen-effekten», men Collien jeg skal, han skal være sobel! Om han er gylden sobel, eller skygget, spiller ikke så stor rolle.
Det finnes nok mange Collier der ute, som ville gitt meg sommerfugler i magen, men jeg bør jo holde meg til å bruke mine egne bilder. Heldigvis har jeg bilder av mine to favorittcolliegutter!
Den ene har jeg ikke sett på mange år. Han var fin når han var bitteliten, og enda finere da jeg traff han igjen som voksen:
Niquell
Den andre favoritten min dukket plutselig opp forrige mandag, fordi han trengte pass i noen dager. Det sa vi jo ikke «nei takk» til!
Mac ville ikke vise frem ørene sine for fotografen, men hvem trenger vel ører når man er så fin uansett!
Ikke det beste bildet, men koselig likevel, da han plapret og sang til meg, i stedet for å stå pent. *smelt*
Collien er vel den rasen jeg har aller sterkest meninger om, og dette på tross av at jeg ikke har noen Collie selv (bortsett fra Robbie, som eies av meg og Mamma, og som bor hos fórverter). Det har skjedd flere ganger at Mamma har kjøpt eller beholdt Sheltier, som jeg ikke synes så veldig mye om typemessig. Det er helt greit, Mamma vet hva hun holder på med. Men hvis Mamma begynte å avle på knusbedårende-sukkersøte-pelsball-Collier, da hadde jeg jammen lurt på hva hun holdt på med.
Noen synes kanskje jeg er overfladisk som har lagt så mye tanker i utseendet på en fremtidig hund. Det er jo det indre som teller, ikke sant? Selvsagt kommer gemytt og helse foran utseendet. Dessuten har jeg en tendens til å ende opp med noe helt annet enn det jeg ønsket meg, og være lykkelig for at det ble akkurat slik det ble 
Husk at dette er MINE meninger og preferanser. Er du den stolte eier av en kjempesøt Colliehanne, med mye stopp, og masse pels, så har du helt sikkert verdens fineste hund! Det har du uansett hva andre måtte mene
Gule hunder?
Kampanjen «Gul hund» har de siste ukene blitt gjort kjent gjennom blogger, forum, og ikke minst på facebook. Jeg har registrert at mange er veldig positive til kampanjen. Jeg er litt tvilende, jeg…
På nettsiden til kampanjen står følgende:
Om du ser en hund med gult bånd, gul rosett, gult skjerf eller noe gult på lenke, sele eller halsbånd, gi den hunden plass.
Gå ikke frem til hund eller eier. De har markert at hunden av ulike årsaker ikke kan være i nærheten av hunder eller mennesker. Hva som er for nær, det vet bare den hundens eiere.
Man skal selvsagt ikke gå frem til en hund, eller slippe hunden din bort til andre hunder, uten å ha fått klarsignal, gul sløyfe eller ikke. Jeg tviler vel på om mennesker som ikke allerede respekterer dette, og som ikke kan snakkes til, vil repsektere en gul sløyfe.
Videre er jeg faktisk skeptisk til at hundeeiere (uansett om man har problemhunder eller ei) skal kreve mere plass, uten at det går utover andre hundeeiere. Det er jo en kjent sak at mange i dagens samfunn allerede ser ublidt på hunder, deres eiere, og deres vaner, og hvordan enkelte oppfører seg som om de eier både turstier, fortau og skiløpyer. Jeg synes heller ikke at folk og dyr på tur skal måtte vike unna hunder som «ikke kan være i nærheten av hunder eller mennesker».
Har man en hund som ikke kan være i nærheten av hunder eller mennesker, da har man en jobb å gjøre. Det naturlige ville da, etter min mening, være å sosialisere denne hunden blandt hundevante mennesker man kan snakke med, gjerne på forhånd. De fleste hundeklubber har sosiale treninger, der man kan holde seg på avstand, og nærme seg i passe tempo. Man knyter jo ikke bare på bikkja en sløyfe, og regner med at alle skal trekke seg unna og gi dem plass?
Når det er sagt, så finnes det gode grunner for å «merke» hundene også. Sevicehunder har som regel egne vester som viser at de er på jobb. Blinde hunder, som ellers er godt sosialisert, må jo også få gå tur. Disse kan med fordel merkes slik at ingen kommer for brått på dem.
Jeg vil understreke at jeg på ingen måte dømmer, eller synes galt om, de som har en hund som av ulike grunner ikke kan komme for nær andre hunder. Det er konseptet om å kreve mere plass, at alle andre skal ta ansvar for å ungå bikkja, fordi den ikke kan komme nær andre, jeg reagerer på.
Nå kan det hende at det bare er formuleringen på kampanjesiden som er uheldig, men slik det står synes jeg hele greia er heller merkelig. Dog forstår jeg hvor initiativet kommer fra, og jeg tror tanken bak er god.
Tinka er vel i følge beskrivelsen deres en «gul hund». Hun er i grunn blitt veldig omgjengelig nå, i forhold til hvordan hun var. Hun var virkelig hysterisk dersom noen ville ta på henne, eller andre hunder kom for nær. Menneskene i hundeklubben skjønte jo rimelig fort at Tinka trengte «større plass». Det respekterte de, og lot henne være. Når vi var andre steder skånet jeg henne slik jeg syntes det passet seg. JEG skal skåne MIN hund fra det hun enda ikke tåler. Det er min jobb og ingen andres.
Nå som Tinka er blitt eldre går alt så mye bedre. Vi har funnet en bedre løsning enn å knyte på en gul sløyfe på henne. Vi lar et Beardistroll brøyte vei! Med en Beardisbror på tur, er det nemlig ingen som slipper gjennom til Tinka uansett
Mocca, Marsipan, Inkludering, og sånt
Det her blir et slikt rart innlegg, uten dyr…
Jeg har rett og slett blitt litt engasjert i alt oppstyret i etterkant av at vokalisten i Plumbo kalte Tshawe en «Mocca-mann». Etter å ha kommentert diverse blogger, og facebookstatuser, tenkte jeg at jeg skulle få uttrykt meningene mine gjennom et aldri så lite blogginnlegg i stedet. Jeg er veldig klar over at slike blogginnlegg er å begevege seg på utrygg grunn, men jeg tar nå sjansen læll.
Jeg er ikke så veldig godt kjent med Plumbo, deres musikk, og deres sanger. Først trodde jeg at Plumbo-mannen kalte Tshawe for en «møkkamann», og tenkte at det var da svært ukoselig sagt. Etter å ha sett opptak av hva som skjedde, forstod jeg jo at Tshawe ble ikke kalt en «møkkamann», men en «Mocca-mann».
Jeg har jo da utelukkende gode assosiasjoner til ordet «mocca», og syntes i grunn det var et litt koselig ord. Nesten som et kjælenavn. Hadde jeg hatt en brunlig pus, hadde jeg veldig gjerne kalt den en «moccapus». Fordi det høres så koselig ut! Jeg kaller da Frisbee sin brune snute for en «sjokoladeknupp». Jeg liker å assosiere de jeg er glad i, med godteri jeg er glad i.
Nå har jeg jo skjønt at de aller fleste IKKE synes at dette var koselig. Kanskje årsaken er at flertallet i Norge ikke liker mocca?
Eller kanskje har vi bare blitt utrolig redde for å si noe feil? Er vi blitt så ekstremt «inkluderende», at det er en skam å faktisk innse at vi er forskjellige?
Vi ser forskjellige ut, vi har forskjellig hudfarge. Alle som kjenner meg vet at jeg er så absolutt ikke rasistisk, men jeg er da ikke så blind at jeg ikke ser forskjellene. Disse forskjellene gjør verden litt mer fargerik, bokstavelig talt.
Jeg mener at man kan ikke sette pris på dette fargerike fellesskapet, om man går rundt og redd for å legge merke til forskjellene, og redd for å si noe galt. Så lenge det ikke er ment ondsinnet, og ikke er nedverdigende, så kan man til og med spøke med dem, mener jeg. Nå innser jeg jo at det er store forskjeller på hva folk oppfatter som nedverdigende, men en idé er kanskje å tenke på hvordan utsagnet var ment. Jeg tviler sterkt på at Plumbomannen sa dette for å være slem.
Hvor ble det av selvironien da? Madcon kalte jo Thomas og Harald for «blekansikter», uten at de tok seg nevneverdig nær av det. «Blekansikt» gir meg forresten ingen assosiasjoner til godteri, og er dermed ikke så koselig som «moccamann».
Huden min er dekket av områder med sår og skurver, fordi jeg har psoriasis. At venner og familie har plumpet ut med noen kommentar rundt det, noen mer morsomme enn andre, har da aldri fornærmet meg. Slik er huden min.
Jeg kjente for øvrig en gutt en gang, som var innmari bleik. Ja, nesten kritthvit. Han tok det ikke ille opp da jeg sa at han hadde marsipan-hud. Jeg tror til og med at han ble litt stolt.
Kanskje han visste hvor glad jeg var i marsipan?
For the record… Så er jeg veldig glad i mocca også
Skuffet over Dyrebeskyttelsen Norge
Dyrebeskyttelsen Norge har opprettet en ny side som heter dyr.no. Her vil det ligge dyr som er mistet, funnet, eller trenger nye hjem. Her finnes også artikler om hvorfor man bør kastrere, ID-merke, og hvorfor man bør adoptere. Da jeg leste gjennom siden for et par dager siden reagerte jeg sterkt på noen av utsagnene i artikkelen «Hvorfor adoptere?«. Da jeg undersøkte saken nærmere for å skrive om dette, fant jeg ut av at det har kommet mange reaksjoner på denne artikkelen allerede. Jeg vil linke til andres reaksjoner nederst i dette innlegget, men først vil jeg fortelle litt om hvorfor jeg mener Dyrebeskyttelsen virkelig har «dumma seg ut» her.
Overskriften i seg selv går i mot det kattevenner har jobbet lenge for, og oser i tillegg av dobbeltmoral:
Hvorfor bør du adoptere, og aldri kjøpe, et dyr?
I dag må man betale for mus, rotter, og fisk, men en katt kan man lett få tak i gratis. Dette gir katten en veldig lav status, og oppfordrer til en «bruk og kast»-mentalitet av katten. Kattevenner ønsker at ingen katt skal gis bort gratis, men selges, nettopp for å øke kattens status. Dobbeltmoralen ligger i at dersom man overtar en katt fra dyrebeskyttelsen, må man fortsatt «kjøpe» den. Dyrebeskyttelsen kaller pengene omplasseringsgebyr, men betale gjør man like fullt.
Dette kan lett avskrives som en uheldig, og lite gjennomtenkt, formulering. Det samme kan neppe sies om følgende sistater fra samme artikkel:
Ved å adoptere, og aldri kjøpe, et dyr som trenger et hjem bidrar du aktivt til å redde enkeltdyr i nød. Samtidig forhindrer du at dine penger bidrar til å skape flere hjemløse dyr.
Felles for alle oppdrettere av hunder og katter er at de bidrar til flere dyr i en verden der tusener allerede er hjemløse. Å avle opp nye dyr når det ikke finnes hjem til dem som allerede er født er uansvarlig og uetisk.
For de mange dyrene som i dag er uønsket vil vondt bli til verre ved at du kjøper et dyr. Velger du derimot å adoptere blir du en del av løsningen
Her kan det jammen se ut som Dyrebeskyttelsen legger skylden for de mange triste dyreskjebnene over på oppdrettere, og folk som kjøper katt/hund av disse oppdretterne, i stedet for å adoptere.
Seriøse oppdrettere av både katt og hund bidrar til å spre kunnskap og gode holdninger. Kjøperne får ofte god oppfølging, svar på spørsmål, og veiledning. Sin nye kunskap deler disse mer eller mindre bevisst med sin omganskrets. Dette kan handle om positiv trening av hund, eller kastrering av katt. Uansett er dette noe som kommer mange katter og hunder til gode.
Noen ønsker å overta et omplasseringsdyr, andre vil ha en rasekatt, eller en rasehund. Det kan være ulike grunner til dette, og det bør man respektere. Noen er ute etter bestemte egenskaper, og går derfor etter en bestemt rase. Andre vil kanskje holde på med aktiviteter som krever at man har rasehund eller rasekatt.
En omplasseringshund, kanskje med ukjent bakgrunn, og av ukjent blanding, kan rett og slett være katastrofe i hendene til et godhjertet menneske, som vil adoptere for å gjøre en god gjerning, men desverre ikke sitter inne med over normalt mye kunskap om hund. Noen vil gjerne vite hva de får, hva slags aktivitetsnivå, og gemytt, de kan vente seg. Dette gir, etter min mening, et godt utgangspunkt for et godt hundehold. Har du lenge vurdert hvilke rase (hund eller katt) som vil passe deg, din familie, dine forventninger, samt hva du kan tilby, for så å kontakte en seriøs oppdretter? Ja, da bidrar du til alle de triste dyreskjebnene i Norge, i følge Dyrebeskyttelsen.
Oppdrettere har ingen garanti for at dyret kommer til et godt hjem livet ut. Å kjøpe et dyr handler stort sett om å kunne legge pengene på bordet. Det stilles sjelden strenge krav til kompetanse eller erfaring, verken fra oppdretter eller fra lovverket. Dette danner grobunn for ulykkelige skjebner der familien enten går lei eller ikke lenger ønsker ansvaret.
Videre reagerer jeg på holdningen Dyrebeskyttelsen her viser, ved å omtale oppdrettere som likegyldige til hvem som kjøper valp/kattunge hos dem. Det er tydeligvis helt ukjent for dem at seriøse oppdrettere legger mye mer tid og energi i å finne gode kjøpere, enn det Dyrebeskyttelsen har mulighet til. Oppdrettere har desverre ingen garanti for at dyret havner i et godt hjem som kan ha dem livet ut, men seriøse oppdrettere vil alltid ta alle forhåndsregler, og gjøre sitt aller beste for at dette skjer. Jeg lurer på hvordan Dyrebeskyttelsen kan være så sikker på at dyrene de omplasserer kommer til gode hjem, livet ut.
Dyr.no har egen facebookside, hvor flere har gitt sin kritikk til nettopp denne artikkelen. Følgende stadardiserte svar har blitt gitt på facebooksiden deres, samt til flere som har sendt mail direkte til DB:
Hei
I forbindelse med oppstarten av dyr.no har vi fått mange henvendelser,
kommentarer og innspill. Dette vitner om et stort engasjement og er noe vi
er svært takknemlige for. Vi vil minne om at dyr.no er under arbeid og i
utvikling. Dere vil i tiden fremover se flere forandringer på sidene: Blant
annet mer stoff, flere dyr som trenger nytt hjem, og så videre. Fortsett og
kom med innspill i denne prosessen. Sammen skal vi så gjøre dyr.no til det
beste nettstedet for dyreinteresserte.
Man kan lure på om de i det hele tatt har lest mailene de har fått…
Etter utallige kommentarer på deres facebookside, hvor folk ønsket tilbakemelding fra noen i Dyrebeskyttelsen, kom de med dette:
Vi mener ikke at det er oppdrettere som er årsaken til at det er tusenvis av hjemløse dyr i nød. Når det er sagt, så er vi kritiske til avl av dyr i en verden der så mange allerede trenger et hjem.
Jeg synes svarene er svært diffuse, og veldig selvmotsigende.
Flere oppdrettere, og eiere av rasekatter/hunder støtter Dyrebeskyttelsen, både økonomisk og i deres praktiske arbeid. Mange har nå sagt at de vil trekke sin støtte. Jeg skjønner at dette er veldig fristende akkurat nå, men jeg velger å se an om de faktisk tar kritikken til etteretning, og endrer denne artikkelen. Man må også huske på at man kan støtte lokallagene direkte. Da støtter man de frivillige som jobber rompa av seg, i deres arbeid for å hjelpe dyr i vanskelige situasjoner. Ettersom dette kan gå hardt utover lokallagene, håper jeg at flere lokallag tar til motmæle og sier i fra at dette ikke representerer deres mening.
Jeg vil ikke tro at Dyrebeskyttelsen har råd til å miste støtten fra oppdrettere, og folk som har valgt å kjøpe rasekatt, eller rasehund. Til tross for holdningene DB viser i denne artikkelen, er vi nemlig glad i dyr vi også, vi som har dyr som kommer fra seriøse oppdrettere.
Slik kan artikkelen lett oppfattes. Jeg håper inderlig at dette ikke er en vanlig oppfatning blandt folk som støtter DB.
Myrteblogg har et veldig godt innlegg om dette, det samme har Calaera. Du kan også lese en diskusjon om emnet på katteprat.no, eller si din mening på dyr.no sin facebookside.
Innekatt vs. Utekatt
Inspirert av en diskusjon på katteprat.no tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om mine tanker rundt innekatter vs. utekatter. Dette er det veldig mange sterke meninger om. Diskusjoner på dyreforum har en tendens til å utvikle seg til å bli litt sorthvitt. Som den gang de som trente hunden med klikker ikke brukte ordet «nei», og ikke-klikkere kastet sko på hundene sine daglig (Mer om det her).
Enda så mye artig en kan ha det med å gjøre narr av ytterpunktene, synes jeg dette er en diskusjon det er vanskelig å velge side i. Er det virkelig så enkelt som at innekatter er sure og lever lenge, mens utekatter er lykkelige og dør altfor unge? Med utekatter mener jeg i dette innlegget, katter som får bevege seg fritt ute når de vil, men som har et hjem å komme tilbake til.
Det er jo akkurat der dilemmaet ligger. Er innekatter virkelig sure og ulykkelige? Er sjansen for at katten dør av påkjørsel, eller andre ulykker, så stor at det rettferdiggjør å holde den inne?
For at både innekatten og utekatten skal ha gode liv er det en del faktorer som må være på plass tror jeg. Hvorvidt eieren av katten er flink til å oppfylle disse er, etter min mening, veldig avgjørende når det kommer til livskvaliteten til både inne- og utekatter.
For å ha en lykkelig innekatt mener jeg at eieren bør bruke ekstra mye tid på katten sin. Den trenger mer stimuli, da den ikke får brukt sine instinkter og kroppen sin ute. Man bør nok investere i mer kattemøbler, klatrehylller m.m som utfordrer kattens fysikk, og man må sørge for at katten får brukt sansene og instinktene sine gjennom innelek. Aller helst bør innekatter ha selskap av en annen katt. Innekatter vil nok også sette pris på å bli luftet i sele og bånd, slik at den får frisk luft og nye inntrykk. En kattegård er også fint.
Utekatter må ha en eier som legger tilrette slik at katten kan få komme inn om natten, når det er kaldt, og ellers når katten vil inn. Man bør helst bo i omgivelser som er relativt trygge for katten, med tanke på trafikk og andre farer som lurer.
Selv når alle disse kriteriene er oppfylt, kan det hende at katten rett og slett ikke er enig i dine planer, om å holde den som innekatt, eller utekatt. Jeg tror nemlig ikke at det er alle katter som passer som utekatter, akkurat som jeg tror at ikke alle katter passer som innekatter. Dersom man har lagt alt til rette for det livet man ønsker for katten, men katten fortsatt ikke er lykkelig, er det kanskje på tide å tenke på hvorfor man absolutt ønsket at katten skulle være inne, eller ute.
Jeg mener at i denne diskusjonen bør kattens livskvalitet bety mest. Alle katter er forskjellige. Noen vil ikke trives inne, mens andre har det som plommen i egget. Noen katter elsker å være ute, mens andre synes uteliv er oppskrytt. Har man forsøkt alt, og katten fortsatt er ulykkelig med livet man valgte for den, da synes jeg faktisk at kattens «mening» bør telle, dersom det er praktisk gjennomførbart.
For å svare på spørsmålene jeg stillte innledningsvis: Nei, jeg tror langt fra alle innekatter er sure og ulykkelige, men jeg tror det krever en god del av eier for å ha en lykkelig innekatt . Dersom katten ikke er lykkelig inne, og alt ligger tilrette for at katten kunne få et fint liv som utekatt, da synes jeg ikke sjansen for at katten dør tidlig av påkjørsel, eller annen ulykke, er stor nok til at det rettferdiggjør å holde den inne.
Dette mener jeg, hvertfall i teorien…
Junior har vært utekatt hele sitt 9-årige liv. Han får gå ut og inn som han vil selv, og det benytter han seg av til de grader. Ofte går han gjennom utgangsdøra 6-7 ganger i løpet av et døgn. Han er aldri borte lenge om gangen. Junior elsker å være ute, spesielt om sommeren. Han er flink til å jakte, og ser ut til å kose seg stort med det. Jeg ser han ofte hoppe lekent rundt i gresset. Junior er eventyreren som drar ut på tokt i hagen, og i skogen rundt huset, han er helten som kommer hjem med byttet, og han er en konge når han kommer hjem og hviler ut i senga. Jeg kunne aldri ta fra han dette. For Junior ville det være en skjebne verre enn døden.
Chloe Tip er kun 8 måneder gammel, men jeg ser allerede tendensene som Rufus, min forrige katt, hadde hele livet. Hun er litt som Ludvik i Flåklypa, og er overbevist om at det blåser nordavind fra alle kanter. For henne er uteliv synonymt med å bli våt og skitten på potene sine. Det liker ikke lille Prinsesse Chloe Tip. En gang da hun satt på trappa krabbet det en maur oppover foten hennes. Jeg har aldri hørt makan til sutring på en katt. Hun løftet poten fortvilt og gråt i avsky. Da jeg fjernet mauren sluttet hun å surve, men gjorde det klart at nå ville frøken Tip inn igjen. Hun hadde fått nok av utelivet for en stund. Chloe liker fluffy syntetiske fjær, og myke tepper.
Lillepus er en helt annen type enn støresøster. Lillepus er enda ikke 4 mndr, men har allerede en veldig utferdstrang. Hun elsker å være ute, tumle rundt i gresset og jakte på alt som rører seg. Hun går ikke av veien for å bli møkkete på potene. Hun skulle så gjerne vært med Junior på jakt. Aller helst vil hun ut og ta over verden… NÅ!
Denne lille pusen vil etterhvert utfordre mitt syn på denne saken. Etter alt hun allerede har vært gjennom, har jeg lyst til å si: «Ikke f*** om du skal få gå ut og risikere livet ditt som jeg har jobbet så hardt for at du skal få beholde!». Jeg vil helst holde henne inne, og pakke henne inn i bomull. Chloe trives i sin lille bomullsverden, men det tviler jeg på at denne jenta vil gjøre. Jeg tviler på at jeg, og dette huset, vil være nok for henne, uansett hvor hardt jeg prøver. Jeg kommer til å måtte ta et standpunkt. Hvor høyt setter jeg hennes livskvalitet og lykke? Hvor egoistisk kan jeg tillate meg selv å være?
«Sofus» ble kastet ut av bilen like ved E6 på Furnes
Sent tirsdagskveld tikket denne meldingen inn på en av Dyrebeskyttelsen Avd. Hedmark sine facebooksider:
Jeg ville jo aller helst ikke tro at det var sant, at det måtte jo være en misforståelse her ett sted. Det var det nok desverre ikke.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Til deg som kastet kattungen din ut av bilen, like ved E6 på Furnes.
Jeg aner ikke noe om omstendighetene som ledet opp til at du Tirsdag 26. juli, så deg nødt til å kaste kattungen din ut av bilen, like ved E6 på Furnes. Kanskje «glemte» du å steriliserte hunkatten din, og kanskje hun fikk et kattekull du ikke klarte å finne nye eiere til? Kanskje skaffet du deg en katt, uten å huske at du skulle på ferie noen uker senere? Kanskje du og ungene dine var gått lei av kattungen, nå som den hadde blitt litt større?
Jeg har tenkt og fundert, men jeg klarer bare ikke forstå hva som kan få mennesker til å gjøre slik. Hva tenkte du på? Trodde du at kattungen ville klare seg selv? Trodde du den ville være trygg, like ved en av de mest trafikkerte veiene i hele Hedmark? Eller brydde du deg ikke om det, kanskje?
Fikk du ikke en gang en vond klump i magen, et snev av dårlig samvittighet? Kjørte du bare videre, uten å så mye som å se i speilet?
Heldigvis var det noen andre som brukte bilspeilet, akkurat når du kastet ut kattungen. Det har sansynligvis reddet livet dens. Det var nok ikke en del av din plan, men disse menneskene tok det ansvaret du ga blaffen i. De varslet Dyrebeskyttelsen, og helt til klokken ett om natten holdt de øye med kattungen din. De snakket med den, og beroligget den helt til vi kom dit, klokken ett om natten. Vi fant en kattunge som var tydelig preget av å bli kastet ut av en bil på et fremmed sted, revet bort fra alt den kjente, på en veldig brutal måte. Den var forvirret og skeptisk, men også kontaktsøkende og veldig sulten. Sulten tok snart overhånd, og den kom bort til oss.
Nå er kattungen din en av altfor mange pusekatter som så sårt trenger et nytt hjem!
Jeg håper at du ser dette, at du får vite at du ble sett da du kastet ut kattungen din fra bilen. Jeg håper at folk som kjenner igjen kattungen ser dette, og at du skammer deg. For det du gjorde var og grusomt og utilgivelig, uansett hva dine grunner var.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Dette er altså «Sofus«, en alldeles nydelig liten herremann. Vi gjetter at han er omtrent 5 måneder gammel. Det er tydelig at han er vant til å være hos folk, da han er ren og pen, rund og god. Han er naturlig nok fortsatt litt skeptisk, men han er langt fra redd, så jeg tror dette ordner seg i løpet av noen dager. Jeg fikk ta på han, og kose med han, uten problemer da jeg var på besøk i dag.
Sofus er nå i fosterhjem I Ringsaker, men trenger sårt et eget hjem, hvor han kan slå seg til ro, føle seg trygg, og bli godt tatt vare på. Han trenger mennesker som vil være glad i han, kose med han og leke med han. Og aldri noensinne kaste han ut av en bil…
Hvis du kan gi Sofus et slikt hjem, så må du gi lyd fra deg!
Del gjerne dette innlegget med andre, slik at det er større sjanse for å finne et godt hjem til Sofus ganske snart. Han trenger virkelig det. Er man riktig heldig blir det også sett av noen som kjenner igjen «Sofus» » fra hans tidligere hjem…
«Sofus» er bare en av omtrent 60 kattunger DB avd. Hedmark har måttet ta seg av så langt i år, fordi folk ikke tar ansvar for kattene sine. Derfor trengs både fosterhjem og permanente hjem til disse kattene. Ta kontakt med Dyrebeskyttelsen Avd. Hedmark, hvis du kan hjelpe. Eventuelt kan du finne ditt lokallag på Dyrebeskyttelsen Norge sine sider.
Mitt bloggunivers: gleder, forundringer og noen få irritasjonsmoment
Jeg begynte å blogge aller mest for å ha et sted hvor jeg kunne vise familie og venner bilder av dyra mine, og holde dem oppdatert. Dette har utviklet seg til en hobby, en stor interesse. Det gjelder både det å ta bilder og skrive for egen blogg, samt å lese andres blogger. I det siste har jeg også begynt interessere meg mere for selve «fenomenet» blogging. Det startet med at jeg hadde mange spørsmål da jeg byttet til eget domene, og registrerte meg på Bareblogg.no, et forum for bloggere, hvor man kan stille spørsmål, dele erfaringer, få input, lære masse, og bli kjent med andre bloggere som kanskje blogger om helt andre temaer, og har et helt annet syn på blogging enn det du selv har. Her er det helt ok å være «noob» (nybegynner).
Etter å ha tilbrakt flerfoldige timer i blogguniverset har det dukket opp ting som både forundrer, fasinerer, irriterer, og aller mest ting som gleder meg.
Noe av som pleide å forundre meg, var hvordan blogger med knapt noe vettugt på, hadde høye besøkstall, mens blogger med mange gode artikler knapt ble sett. Det forundrer meg ikke så mye lenger. Hvis du ikke er ung, blond, og tar bilder av egne outfits hver dag, er det likevel ting du kan gjøre for at folk skal oppdage bloggen din. En ting er å registrere bloggen din i ulike lister og kataloger. Blogglisten.no og Bloggurat.net er eksempler på slike. (I footeren på bloggen min finner du et salig rot av logoer til slike lister.) Jeg vet at det finnes skikkelig gode blogger der ute, som aikke får de besøkende og tilbakemeldinger de fortjener, rett og slett fordi de er vanskelige å oppdage.
Det handler alt i alt hvor mye du legger i å promotere bloggen din. Ikke bare slike lister, men også nettkataloger, facebook og andre sosiale medier kan være nyttige å bruke.
En annen ting du kan gjøre, som i tillegg gleder andre, er å legge igjen kommentarer på andres blogger. Jeg blir kjempeglad for kommentarer på bloggen min, og som regel besøker jeg bloggen til de som har kommentert. Man blir jo nysgjerrig må vite. Mange av de bloggene jeg følger fast, har jeg funnet på denne måten. Tar man seg tid til å besøke bloggene til de som legger igjen et spor, samt å svare på de kommentarer og spørsmål man får, blir det morsommere å kommentere å kommentere arbeidet ditt senere. Å få tilbakemeldinger på det man legger ut, gir inspirasjon til å fortsette å blogge!
Inspirasjon ja… Det er noe av det som ofte har fasinert meg. Hvordan noen bloggere virker som en utømmelig kilde av kreativitet, og legger nye originale innlegg omtrent hver dag! Møter de aldri veggen? Sitter de aldri som jeg, og tenker at «Guri, nå om dagen er det jammen lite å blogge om!»? At noen er mer kreative og nytenkende enn andre, er jo bare slik verden er. Disse bloggerne har likevel tilsynelatende noe til felles, som vi «vanlige dødelige bloggere» kanskje burde legge merke til. De blogger om noe de brenner for, og virkelig er interessert i, og i tillegg har de et nettverk av folk, som gjerne blogger innenfor samme tema, som leser og kommenterer, og gir input og tilbakemeldinger.
Det er jo noe å tenke på, både når du skriver, og når du er innom andres blogger?
Som jeg nevnte har blogguniverset, akkurat som den virkelige verden, også visse irritasjonsmomenter. Det er visse ting som man skulle tro var normal «folkeskikk», men rett som det er, ser jeg folk som slett ikke er enig med meg i hva som er grei «folkeskikk» i bloggverdenen.
Noe av det frekkeste man kan gjøre mot andre bloggere og nettsteder, er å ta deres tekst og bilder, og legge det inn på egen blogg, uten å oppgi kilde. Jeg har kommet over dette noen ganger, og legger ofte merke til om det er tilfellet, ettersom jeg bruker så mye tid på å lese blogger og nettsteder innenfor det samme temaet. Jeg har opplevd det selv også, og det er rett og slett veldig irriterende!
Et annet irritasjonsmoment er kommentarer av typen «Fin hund, kommentere tilbake???» Joda du har kanskje tatt en rask titt på bikkja mi, men jeg føler liksom ikke noen genuin interesse der, ei heller noen trang til å besøke bloggen din.
Noe av det teiteste (i mangel på noe mer inteligent passende ord) jeg ser, er folk som legger igjen provoserende og ufine kommentarer på andre blogger, med ingen annen hensikt enn å skape uhygge og drama. Jeg har sett voksne damer legge igjen særdeles ufine kommentarer på blogger skrevet av barn helt ned i trettetårsalderen. Patetisk. «Wtf??», tenker jeg da, i mangel på passende norsk vokabular (Oversettelse for Mamma, og andre som trenger: «I alle dager???» (for å si det pent)). En god gammeldags «Nå får du pinadø skjerpe deg» er på sin plass til slike mennesker!
I tillegg til dette er det enda et par ting som er skikkelig turn-off for meg når det kommer til blogger. Jeg vet ikke om jeg kan gå så langt som å kalle det ufint, men turn-off er det hvertfall.
Når jeg leser en artikkel på en blogg, som jeg finner interessant, pleier jeg som regel å komplimentere forfatteren for dette. Flere ganger har jeg dog lagt merke til at hvis jeg, i tillegg til mitt kompliment, også setter spørsmålstegn ved, eller er uenig i noe som ble skrevet, blir kommentaren slettet, eller moderert slik at bare komplimentet står igjen. Skjønner ikke helt den. Det viser jo bare at noen faktisk har lest hele artikkelen din, og tenkt gjennom den, det. Er ikke det bra da??
Den andre tingen som gjør at jeg etterhvert rett og slett ikke «gidder» forsette å følge enkelte blogger, er når jeg ofte kommenterer og stiller spørsmål, men aldri får svar, kommentar tilbake, eller forfatteren på en eller annen måte viser at kommentaren min er lest. Da går jeg bare lei etterhvert, det skal jeg innrømme.
Illustasjonsbilde hentet fra den første posten på mitt nye domene
Nå kan det kanskje se ut som det er flere irritasjonsmomenter enn det er gleder og forunderligheter i mitt bloggunivers. Slik er det altså ikke. Min opplevelse av å blogge, lese blogger, og komme i kontakt med andre bloggere, har vært overveiende positiv! Blogging er et spennende fenomen som spenner over så mye. Jeg leser jo aller mest dyreblogger, og bare innenfor dette temaet er det et utrolig mangfold som er verdt å se nærmere på. Utover dette kommer det tekniske, det sosiale, ulikhetene, og relasjonene bloggene og bloggerne i mellom. Kjempespennende!
Går man for langt? – Hunder med alvorlige handicap omplasseres
I dag kom jeg over denne siden: www.disableddogrescue.com. (Ikke klikk hvis du ikke tåler å se bilder av hunder med alvorlig handicap) Det er en non-profit organisasjon som jobber med å finne nye hjem til handicapede hunder fra Øst-Europeiske land. Hundene har et vidt spekter av handicap, alt fra blindhet til total lammelse av bakkroppen. Mens jeg satt og leste om noen av hundene som trenger nye hjem klarte jeg ikke la være å tenke at «Dette er å gå for langt». Flere av dem har blitt mishandlet, de har sultet eller blitt påkjørt. Nå sendes de til «anywhere in Europe or the US» for nye og bedre liv. Dersom en veltilpasset og lykkelig familiehund hund blir utsatt for en ulykke og pådrar seg alvorlige handicap, kan livet være vanskelig nok å tilpasse seg til, selvom den er i vante omgivelser. Disse hundene må, i tillegg til å tilpasse seg sine handicap, også tilpasse seg nye liv.
Jeg tviler ikke på at det finnes solskinnshistorier. Historier om hunder som mot alle odds blir reddet og ender opp som glade og harmoniske hunder, kanskje i en hunderullestol, slik flere av disse lamme hundene får. Hunder er tross alt tilpasningsdyktige skapninger, og det er nok mange som lever helt fint med sine handicap. Men hvor mange hunder gjelder dette? Og til hvilken pris? Hvor mange hunder lider unødvendig på grunn av vår trang til å redde alt og alle? Kanskje avliving hadde vært den beste redningen noen av disse hundene kunne få?
Men hvor går grensen? Hvem bestemmer hvilke hunder som har en fair sjans, hvilke liv som er verdt å redde? Det er et utrolig vanskelig tema. For alt hva jeg vet, kan disse hundene som ligger ute for adopsjon ha gått gjennom evaluering som tilsier at disse hundene, de kan klare det. Det sies det ikke noe om på siden.
Følgende sitater er hentet fra disableddogrescue.com:
Bianca is about two years old and like many other dogs in Romania has been hit by a car, leaving her back legs paralyzed. Otherwise she is in perfect health and has a very lovely sweet, gentle and loving temperament.
(…) But he can`t stay with her all day and she can`t stay in a wheeler more than 15-30 min because she gets tired and wants to lay down, so she stay`s without the wheeler and she crawls on the floor. Because of that she hurts herself all the time, we keep healing her wounds but she gets new ones again.
It was heartbreaking to rescue Marco, he was crying in so much pain. X rays showed he had a broken spine. The trauma from his injuries was so great he had to wait before surgery could be performed.
Jeg skulle gjerne reddet alt og alle selv, jeg. Jeg slipper nødig taket om jeg ikke må. Er det liv, er det håp. Om man bare tror nok, ønsker nok, og bryr seg nok, så kan det gå bra! Det er meg i et nøtteskall, så jeg skjønner tankegangen, og trangen til å forsøke.
Når kan vi si at nok er nok, og innrømme for oss selv at av og til er kanskje det å la dem få sovne inn den beste redningen man kan gi?
Når det er sagt, så ser jo ikke denne hunden så veldig ulykkelig ut?
Pass På Pus
Dyreblogger.no
Bloglovin’
Instagrams
Kommentarer