Min mening!

Vis bikkja hvem som er sjefen!

BeFunky Design

(» Reglene»er hentet fra blandt annet Establishing and Keeping Alpha Position, fritt oversatt og tillagt en liten klype sarkasme)

 

I forbindelse med de siste dagers store diskusjon om hvordan en viss blogger setter sin «dominante» hund på plass og viser hvem som er leder, har jeg sett mange rare sider linket til, deriblandt denne: Establishing and Keeping Alpha Position. Den synes jeg var så fasinerende og artig at jeg ble rent inspirert. Det er tydelig at dominanseteorien (desverre) lever i beste velgående. Hva slags liv lever man med hundene sine om man følger disse reglene?  Bikkjene mine vet at det er jeg som har ressursene, og nettopp derfor er det jeg som bestemmer til syvende og sist. Jeg har dog ikke noe behov for å poengtere akkurat det i alt jeg gjør. Det høres bare  slitsomt, ukoselig  og innmari unødvendig ut.

Jeg får trøst av hundene mine når jeg er trist. Vi leker på gulvet, vi leker til og med dra-lek. Jeg bryr meg ikke om hvem som spiser først, og den eneste døra jeg vil gå ut foran hundene, er utgangsdøra (av den enkle grunn at jeg vil sjekke tunet for elg først) Når vi går tur, får hundene snuse så mye de vil. Vi går jo tur for at hundene også skal kose seg. Jeg bryter så og si hvert eneste punkt omtrent daglig. Og jammen går det bra læll.

For hundene våre, er vi allerede «lederen». Vi er den med resursene, vi er den hunden ser opp til, og tyr til. For hundene våre betyr vi allerede mer enn noen andre. Den respekten og kjærligheten skal vi gjøre oss fortjent til. Det føler jeg at jeg gjør aller best ved å vise hundene mine respekt og kjærlighet tilbake.

Kastrer katten din – Ikke bidra til overflod og elendighet

Nå nærmer det seg desverre høysessong for kattunger. Tusenvis av kattunger vil bli født til en usikker fremtid, en fremtid som hjemløs og sulten, kanskje av en forvillet mor. En fremtid den kun kan reddes fra ved at frivillige går inn og fanger dem, og tar dem inn. Da er de avhengige av at det finnes hjem for disse kattene, det må finnes plass til dem. Det er ikke å komme fra at i Norge fødes det mange flere katter, enn det finnes gode hjem. Noen ideelle organisasjoner forholder seg til tall som viser at så mange som 2/3 av kattunger som fødes vil IKKE få ett godt hjem. Disse blir ville, de dør av sult eller kulde, eller de danner kolonier på steder hvor det er en viss tilgang på mat, som på søppeldynger, i bakgater, på låver osv. Slik lever de uten at noen tar vare på dem, uten at de får hjelp når de er syke, mat når de er sultne eller varme når de er kalde.

Det høres jo ut som oppspinn, at det skal stå slik til med dyrelvelferden i Norge. Men dette er er realiteten.

 

cats

(Takk for lånet av bildene: medlemmer av kattegruppa på facebook)

 

Man kunne skrive mye om hvorfor det har blitt slik. Kattens lave status (som igjen kommer av overflod av katter), myter om hvordan katter klarer seg selv, tradisjoner rundt kattehold, og umerkede katter som forviller seg hjemmefra er alle faktorer som spiller inn. Alle disse faktorene henger sammen, og overlapper hverandre. Det gjør også det jeg vil skrive om i dag. Kastrering! Eller rettere sagt, mangel på kastrering, at folk fortsatt avler huskattunger over en lav sko. Dette er en av de mest fremtredende årsakene til at situasjonen er som den er.

 

Her går det ett skille mellom de menneskene som synes det er uforståelig at folk tar sjansen på å bidra til denne elendigheten, og de som ikke helt ser problemet. Av de som ikke ser problemet, finnes det faktisk de som ikke kjenner til situasjonen, og som rett og slett ikke vet bedre.

Dere som leser dette og tenker «hva snakker hun om??», ta gjerne kontakt med en lokal dyrebeskyttelse og meld deg som frivillig for en kattungesessong. Du kan være fosterhjem, eller du kan hjelpe til å fange hjemløse, redde og syke katter, stille opp som sjåfør når disse må til dyrlegen, enten for å få livreddende behandling, eller for å avlives fordi hjelpen kom for sent. Dersom det blir for mye, gå inn på facebook og klikk «liker» på ett par frivillige organisasjoner som jobber med å redde katter. Du vil sansynligvis få flere historier og bilder i feeden din, enn det hjertet har godt av. Det er VONDT, men da vil du forstå.

Så har vi de som kanskje har intensjoner om å forhindre at katten deres får kull, men som har bommet helt på metoden de bruker, som»glemmer» eller utsetter å ta tak i det, og kanskje har flere unskyldninger klare, når kattens mage begynner å vokse.

Ofte tror folk at p-piller er til å stole på. Hvor mange har katter som er ett resultat av at kattemor gikk på p-piller i steder for å bli kastrert? *rekke opp hånda* Det er nok at katten kaster opp en hårball og at p-pillen følger med, at katten har diare så kroppen ikke tar opp stoffene fra pillen, eller at katten kommer hjem en dag for sent når pillen skal gies, – og vips så er katten gravid. P-piller er også veldig kreftfremkallende, og en dårlig idé av flere grunner.

Noen mener kastrering er altfor dyrt. Det fine med denne utgiften er at helt fra man får seg kattunge, så vet man at denne utgiften kommer, den kan planlegges, og spares til om nødvendig. Flere dyreklinikker har på denne tiden kampanjer med rimeligere priser, og prisene flere steder ligger fra 500,- for hankatter og 1100,- for hunkatter. Jeg skal love dere at å fø opp ett kattekull er betydelig dyrere! Nå har ikke jeg kjøpt p-piller på mange år, så jeg aner ikke prisen på disse, men inkludert resepter, så vil jeg jo tro at du kan komme opp i mye større beløp i løpet av ett katteliv. Har du ikke råd til å kastrere – hold katten inne inntil videre. Det burde være en selvfølgelighet.

Altfor mange slipper ut sin (altfor) unge katt, for så i ettertid si at de «visste ikke katter kunne bli drektige så tidlig«. Hunnkatter får normalt sin første løpetid når de er mellom 6-12 måneder, men de kan komme i løpetid/bli dektig også før dette. Hold derfor katten inne til den er kastrert!

 

Når man kjenner til huskattens situasjon, høres det helt vilt ut at folk med viten og vilje gjør det de kan for å sette kattunger på huskatten sin. Dette er de  som faktisk vet, men som enten ikke bryr seg, eller lever i en liten boble og tror at deres bidrag til overfloden ikke har noe å si for situasjonen for øvrig. Her finner vi også de som sier  de gjør det for katten sin skyld.

 

adds

«Katten må få oppleve å være mor» er ofte brukt som en unskyldning for å sette kattunger på katten sin. Beklager å måtte si det, men det er intet annet enn menneskeliggjøring av katten, og er et lite gjennomtenkt argument. Joda, katter har instinkter som sier at de må parre seg når de har løpetid, men dette er ikke et dypt emosjonelt ønske om å bli mor. Det finnes intet ønske om å oppdra barn, om betingelsesløs kjærlighet til og fra barna. Det er hormoner, og instinkter. That’s it. Når man kastrerer, roer hormonene seg, og katten vil ikke lenger ha denne trangen.

Det samme gjelder hankatter. Særlig mannfolk har lett for å menneskeliggjøre katten, og tro at katten lider under tapt manndom. Den gjør ikke det.

«Katten må få ha hvertfall ett kattekull, ellers blir hun aldri voksen«. Dette er tull. Katter trenger ikke ett kull for å bli rolige harmoniske katter. I beste fall kan vi kalle det en myte, men aller helst er dette – i likehet med mye annet – en dårlig unskyldning. Klart katter som går  med løpetid dag ut og dag inn vil bli småtullete og stressa, men løsningen er ikke å få ett kull. Løsningen er å kastrere.

«Men vi vil jo finne gode hjem til alle». Jeg tviler som regel ikke på at første generasjon etter katten din vil få gode hjem. Man har dog sjelden kontroll på om alle de nye familiene kastrerer i tide, eller hva som skjer med en evt. annengenerasjon. Jeg synes dette bildet sier alt. Ett eneste kull, med tre-fire kattunger, kan bli rimelig mange etterhvert, og man har rett og slett ikke kontroll på dette etter man har gitt fra seg kattungene.

AfficheSterilisation

Ett annet aspekt å tenke på er at det finnes kun ett begrenset antall gode hjem, og vi har en overflod av katter. Sett at alle disse annen-, tredje- og fjerdegenerasjons kattene fikk gode hjem, hvor mange hjem de faktisk hadde tatt opp. Hvor mange katter måtte gått hjemløse fordi hjemmene allerede var opptatt?

Etthvert kattekull påvirker huskattens situasjon negativt. Man kommer ikke unna det.

 

«Katten min er så pen/kosete/søt/trivelig og dette vil jeg videreføre». Nesten ALLE synes sin egen katt er både pen og trivelig. Sjansene er store for at din katt er helt innafor normalen. Selvom du skulle insistere på at din katt er noe helt speiselt, er det ikke så enkelt at kattungene vil bli like spesielle. Enhver katts gemytt er ett resultat av arv og miljø. Hvor mye som skal tilskrives hver av de er uklart, men miljø betyr mye. Skulle man likevel tenke bare arv, så er det nå en gang slik at kattungene vil ikke bare arve mor. De vil arve egenskaper fra far også. For å gjøre det enda litt mer komplisert, så arver de også besteforeldre, oldeforeldre, og egenskaper som har dukket opp hos onkler og tanter, kan også ligge latent og dukke opp i kattungene. Det er altså ganske mange individer som bør vurderes, før man kan anta noe som helst om gemyttet på et fremtidig kattekull. Har man en huskatt, er sjansene store for at man aner veldig lite om alle disse individene. Skal man avle seriøst etter egenskaper, kreves det ett gjennomtenkt avlsprogram. Se for eksempel på Alaska Husky. Man kan ikke ta en hvilken som helst tilfeldig blandingshund som er flink til å trekke, for så å parre den med en vilt fremmed, og tro det blir brukbar trekkbikkje av det. Seriøse oppdrettere bruker mye tid på å sette seg inn i linjer, genetikk og avl, før de setter i gang.

Helseaspektet er også noe å ta med i beregningen. De samme individene som fører gemyttet videre, vil også føre arvelige sykdommer videre. Huskatter er sjelden testet, og man vet sjelden helsestatus på linjene den kommer fra. At en halvannet år gammel katt virker frisk, betyr i så måte veldig lite.

 

«Kattunger er så søte, det hadde vært så koselig, og barna ville ha hatt så godt av å hjelpe til med kattungene og se de vokse opp». JA, ja og ja! Visst er kattunger søte, å ha kattunger er det koseligste i verden, og selvsagt har både barn og voksne utbytte av å ta vare på små dyrebabyer. Det er en opplevelse jeg unner alle. MEN dette kan dere få til uten å bidra til overfloden av katter. Hver trengs det flere fosterhjem for kattunger som er fanget ute, født i fosterhjem av hjemløse mødre, dumpet og funnet. På denne måten hjelper man, i stedet for å bidra til problemet. Ta kontakt med en lokal organisasjon nær deg. Strever du med å finne en kontaktperson, så send en melding, så skal hjelpe deg å lete opp noen.

 

Å kastrere kommer med mange flere fordeler, foruten å stoppe formering. Det er rett og slett en investering i kattens fysiske og psykiske helse, samt din egen hverdag med katten din:

Kastrerte katter vil som regel ikke markere innendørs, eller på naboens hagemøbler.

Hunkatter kan gå i løp omtrent året rundt. Ukastrerte hankatter har stort sett ett mål for øyet: å formere seg. Å kastrere sparer katten din for veldig mye fysisk og psykisk stress.

Kastrerte katter er generelt sett mere hjemmekjære, og sloss mindre (og når de sloss er det som regel ikke like alvorlig).Dermed har kastrerte katter mindre sjanse for å bli borte, og for å bli smittet av dødelige kattevirus.

Forskning viser at kastrerte hankatter lever i gjennomsnitt 62% lenger enn ukastrerte hankatter, mens kastrerte hunkatter lever i gjennomsnitt 39% lenger enn ukastrerte hunkatter. Det alene burde jo være argument nok. Vi vil jo gjerne beholde våre kjære så lenge som mulig.

Rundt disse tider har flere klinikker kampanjepriser på kastrering. Grip sjansen og kastrer katten din 🙂

 

 

 

Skeptisk til Norsk Huskatt Register

Det har dukket opp en «forening» kalt Norsk Huskatt Register. Denne må IKKE forveksles med Norsk Huskattforening. Jeg er i utgangspunktet positiv til foreninger som  vil sette fokus på huskatter, men i dette tilfellet ble jeg veldig skuffet. Informasjonen de la ut på nettsiden sin, og på facebook har vært svært mangelfull, noe som har ført til at mange har stilt spørsmål ved foreningen, og hva de holder på med.

Det kan jo nevnes at meldemsskap koster 200 kroner og registrering oppdretternavn koster 300 kroner. I tillegg kan man betale for å registrere katter, og selvsagt kan man gi donasjoner og gaver.

En forening som baserer seg på å tjene penger på huskattavl, er allerede rimelig suspekt, i mine øyne. Bedre ble det ikke da folk forsøkte å få svar på spørsmål. Noen har sendt mail, noen har skrevet kommentarer på deres facebookside.  Det ble spurt om ting rundt selve foreningen, slik som organisasjonsnummer, om de kommer til å registrere sin forening, hva pengene de får inn vil brukes til osv. Det kom også en del kritiske spørsmål rundt det faktum at de forsøker å tjene penger på å legitimere huskattavl, hva de baserer sine teorier på og hvilken kompetanse de sitter med som gjør at de er kvalifisert til å sette avlskrav.

De svarte med å slette alle kritiske spørsmål, utestenge alle som hadde stilt dem.

Jeg liker ikke at seriøse og velbegrunnede spøsmål blir sensurert. På facebooksiden deres står de fritt til å sensurere bort alt de ikke liker. Her kan jeg skrive hva jeg reagerer på, uten deres sensur. Det er flott med blogg.

 

For å forstå hva som er galt med huskattavl, kan man bare snakke med, eller se hjemmesiden, til hvilken som helst forening som desperat forsøker å hjelpe hjemløse katter. Katter som er blitt ofre for overfloden av huskatter her i landet. Situasjonen er alvorlig. Overfloden er stor. Inntil bestanden når et nivå hvor det finnes gode hjem til størsteparten av disse kattene, er det eneste ansvarlige å kastrere huskatten sin.

Jeg forstår foreningens poeng. De vil sette huskattavl i system, og bidra til at de som avler huskatter gjør det på en så seriøs måte som mulig. Problemet er dog at de aller fleste som driver huskattavl, er ikke interessert i avl. De har slurvet med p-pillen, ikke tatt seg råd til/husket/giddet å kastrere, visste ikke at pus kunne bli gravid så ung, eller kanskje vil de bare ha søte små kattunger i hus for ungenes skyld.  Denne avlen vil nok desverre fortsette uberørt av denne foreningen. De slettet alle spørsmål rundt hvorfor de tror de kan favne denne gruppen, og hvordan det skal skje.

Det finnes noen som avler blandingskatter og tar seg godt betalt for dette. Noen avler også huskatter etter utseende. Jeg kan se for meg at disse er de eneste som kanskje ville benytte seg av å registrere sine katter for å avle på dem.  Klart at dette kan lure enkelte uerfarne kattungekjøpere. «Huskatt med stamtavle» – Fancy, ikke sant? Ikke rart den koster litt ekstra. Man kan til og med bestille seg laminert stamtavle, dersom man vil det. Denne type avl er og blir useriøs, uansett om man har et stykke laminert papir hvor «Mons» og «Sussi» er ført opp som foreldre.

 

Foreningen oppmuntrer til å avle på friske individer, det skal jo sies…

 

Står derfor valget mellom en katt som har hatt kronisk diare eller urinveissykdommer, ryggproblemer, og en katt som aldri har hatt slike problemer, så tar man den friske.

Utdrag fra deres utsnitt om valg av avlsdyr.

 

Seriøs avl, uansett om det er en eksisterende rase, eller om det er et planlagt avlsprogram etter andre kriterier, bør ha bedre retningslinjer når det kommer til avl og avlsdyr.

 

Videre bør man tenke på følgende:

 

Kattens kroppstype og størrelse går selvsagt i arv. Ønsker du å avle frem spesielt store katter ? Gepard-spreke katter ? Tunge typer, lange eller bittesmå?
(…)
Har du tenkt noe over om du ønsker å fremheve et spesielt utseende ? Ønsker du avkom som har spesielt store ører ? Små ører ? Buskete bryn ? Forskjellige farger på øynene ? Rundt fjes ? Spisst og langt fjes ? Tigersnute eller litt rottete ?

Har du en katt eller to med spesielle særtrekk, så kan det kanskje være en av dine delmål å bevare hos avkommet slik at også andre kan få glede av de?

 

At utseendet teller, er kanskje ikke så rart, ettersom et annet av foreningens hovedpunkter, er at de skal arrangere utstillinger. Jeg forsøkte tidligere å spørre dem om hvem som skal sette kriterier for avlsdyr, om det finnes kriterier i det hele tatt, og om dette er de samme som skal sette kriterier for utstilling. Hvilken kompetanse sitter de med når det gjelder dette? Dette spørsmålet, ble selvsagt slettet. Jeg er skeptisk til huskattavl som er så tett linket opp til utstilling, og det estetiske.

Med alt dette sagt, så setter jeg likevel pris på intensjonen, om å øke kattens status. Jeg setter pris på at de oppfordrer katteeiere til å ta ansvar, og til å chippe alle katter. Jeg synes likevel  dette er helt gal retning å gå i. Det handler ikke bare om de få som jeg tror vil benytte seg av tilbudet, men om holdningene, om hvilket signal man sender ved å si at huskattavl er greit.  I tillegg setter jeg ikke pris på å bli sensurert. Å slette istedet for å svare, er generelt en dårlig måte å håndtere kritiske spøsmål på.

Jeg har ingen problemer med å forstå at det kan være kult å få papirer på huskatten sin. Enda gjevere er det jo å få vist den frem på utstilling. Vi er jo så stolte av kattene våre.

Dersom du melder deg inn i en katteklubb godkjent av NRR, får du i tillegg til blandt annet katteblader og klubbkvelder, også muligheten til å registrere huskatten din i NRR sitt huskattregister. Du får da tilbake registreringsbevis fra NRR.

 

P1210677

 

Når det er gjort (og katten er kastrert, vaksinert og chippet), kan man melde katten på hvilken som helst av NRR sine utstillinger. Der blir huskattene stilt ut og bedømt av NRR-sertifiserte dommere.

Dette mener jeg burde være et bedre alternativ, dersom man ønsker å stille huskatten sin, men ikke ønsker å støtte foreninger som promoterer huskattavl.

 

blogg24

Chloe på NRR-utstilling

 

Er man mest interessert i å støtte en forening som jobber for huskatten, så kan du melde deg inn i Norsk Huskattforening. Denne foreningen ble stiftet i 1982, og har både fartstid og erfaring i å jobbe for katter og katteeiere.

Du kan lese mer om Norsk Huskattforening, og hva de jobber med her.

 

Norsk Huskattforening tar sikte på å bli et bindeledd mellom de organisasjonene som arbeider med kattespørsmål og et talsorgan for katteeierne overfor myndighetene. Til hjelp i dette arbeidet har vi zoologer, atferdsbiologer (etologer), veterinærer og jurister blant medlemmene.

 

Norsk Huskattforening oppfordrer også de som får kull på sine katter om å sørge for at de omplasseres seriøst mot betaling og at kattungene vaksineres, veterinærsjekkes, chippes og omplasseres med kontrakt. De ønsker bare ikke å promotere, eller tjene penger på, huskattavl, slik Norsk Huskatt Register gjør.

 

Inntil Norsk Huskatt Register innser at det gagner alle at organisasjoner samarbeider i stedet for å konkurrere og snakke nedlatende om hverandre, at de kommer lenger med å være åpne, enn med sensur, inntil de kan fortelle oss om deres kompetanse, og om hvordan de skal bruke medlemmenes penger på en måte som bidrar til en forberdring av huskattens status, håper jeg folk vil vurdere om deres medlemsavgift ikke heller burde gå ett annet sted.

 

 

Er det dyremishandling å holde innekatter?

Jeg hadde jo bestemt meg for å ta meg «bloggfri» en liten periode, hvertfall til over helgen, blandt annet på grunn av et håndledd som trenger en liten operasjon, og som gjør vondt, men jeg klarer jo ikke la være, når jeg har noe på hjertet…

For noen uker siden ble jeg med i en gruppe på facebook som er for båndtvang på katter. Der finner man mange forskjellige folk gitt! Naturlig nok finnes det en del som virkelig ikke liker katter, fordi de for eksempel tror kattene lusker rundt bilene deres, bare for å hoppe på dem og klore de opp så fort de selv snur ryggen til. Det finnes også noen kunskapsrike mennesker som er bekymret for hva kattene gjør med det norske økosystemet. Den siste tiden har det også kommet til en hel del «kattedamer». Noen veldig saklige, kan mye katt og  har mye vettugt å komme med. Men så er det alltid noen som må rope «dyremishandling» så fort det nevnes innekatter, eller enda verre: det å ha katt i bånd!

Jeg ble med i gruppen for å forsøke å rette opp noe av all feilinformasjonen som florerte om katter der inne, samt for å ytre min mening om temaet. Jeg er mot båndtvang, fordi det er urealistisk å få gjennom, men jeg tror også det hadde vært unødvendig, dersom man hadde fått gjennom et påbud om id-merking, samt kastrering for katter som ikke skal i seriøs avl. Antallet hjemløse katter hadde da gått kraftig ned, og ettersom det er de hjemløse kattene som gjør det aller største innhugget i økosystemet, hadde kanskje både vi som tenker på kattene, og de som tenker på fuglene, da blitt fornøyde.

I denne salige blandinger av ulike mennesker, er det umulig å ikke la seg provosere. Dere kan jo gjette hvilke av de overnevnte gruppene som irriterer meg mest? Det er ikke de som bekymrer seg over hvordan fugler og mus har det, og det er ikke de som tror katter egentlig bare er ute etter å klore opp bilene deres…

Det er selvsagt de som påstår at det å ha innekatter, og katter i bånd, er dyremishandling.  Jeg blir rett og slett littegrann forbanna. Det er jo ikke lenge siden jeg var dyremishandler fordi jeg lot Junior gå ut for å gjøre i fra seg, selvom det var minusgrader ute. Jeg synes ordet «dyremishandling» blir misbrukt. Man kan jo lure på om disse menneskene noen gang har sett, eller hørt om, mishandling i ordets rette forstand. Dette er et sterkt ord, som burde vekke følelser som avsky og sinne mot den skyldige, men når ordet misbrukes, slutter folk etterhvert å heve øyenbrynene. Det er aldri lurt å rope «Ulv» i hytt og pine.

Den andre grunnen til at jeg blir irritert, er vel åpenbar. Jeg har selv tre innekatter, samt en «utekatt» (ut-inn-ut-inn-katt). Tror du virkelig at jeg hadde valgt å ha innekatter, dersom kattene mine ikke var lykkelige? Tror du virkelig at vi med innekatter tar all den ekstra jobben det faktisk er med innekatter, bare fordi vi liker å pine kattene våre? Eller er det muligens nettopp fordi vi er så glad i kattene våre, at vi ikke har noe i mot å bruke mer tid, energi og penger på dem, for at de skal ha det bra? Vi har et innekattehold fordi vi føler det er riktig for oss, og for kattene våre.

Før jeg skriver videre vil jeg få si at jeg selv har en utekatt, Mamma har utekatter, og jeg har vokt opp med utekatter. Jeg dømmer altså ikke dere som har utekatter, jeg sier ikke at min måte å holde katt på er bedre enn deres. Dette innlegget vil dog bære preg av at jeg er lei folk som skriver om dyremishandling, og som ikke har ennet enn dårlige argumenter, vrangforestillinger og feilinfo. Jeg prøver ikke å være objektiv akkurat i dag.

 

For å starte med litt fakta, kan jeg jo nevne at det finnes flere utenlandske undersøkelser rundt dette med å holde innekatter. Du kan finne en del av disse hvis du googler «indoor cats + welfare». Her i Norge er det gjerne Bjarne Braastad vi henviser til, når det gjelder atferd og velferd hos katt. Dere kan blandt annet ta en titt på denne artikkelen fra dyrebar.no. Her står blandt annet:

«Det er slett ikke dyreplageri å holde katter innendørs, så lenge de er vant til det fra fødselen, men det krever mer av eieren»

 

Dette er essensen i det de aller fleste utenlandske studier kommer frem til også. Det krever absolutt mer av katteslaven å holde innekatt, enn å ha utekatter. Man bør blandt annet aldri ha kun én innekatt, de trenger luftegård eller lufteturer, jaktlek, klatremuligheter, fysisk utfoldelse og mental stimuli. Og alt dette må du som innekatteier legge til rette for. I tillegg til det fysiske miljøet, som utegård, klatremuligheter osv, er man da nødt til å bruke en del tid og energi på kattene.

 

 

Dette er nok både nytt og skremmende for mange katteeiere som er vant til å slippe ut katten alene, for så å vente på at den (forhåpentligvis) kommer tilbake noen timer senere, ferdig stimulert. Før man skaffer seg hund, går man gjerne noen runder med seg selv, man tenker over om man har energi og tid til å ta på seg en hund, og gi den alt det den trenger. Hunder kan man nemlig ikke slippe ut på egenhånd, for å satse på at de aktiviserer seg selv. Jeg synes ikke det hadde vært dumt om man tok den runden med seg selv før man skaffet seg katt også. Jeg mistenker at mange får katt, nettopp fordi det er et lite krevende dyr, som aktiviserer, stimulerer og klarer seg selv. Dette gjelder selvsagt langt fra alle med utekatter, men det er jo en kjent sak at altfor mange ikke tar godt vare på kattene sine.

 

Siden jeg allerede har trekt inn sammenligninger med hund, vil jeg også nevne et par argument jeg ofte hører, som går på akkurat dette:

«Katter er ikke laget for å stå i bånd slik hunder er»

«Katter er ikke som hunder, katter er mest lykkelig når de kan løpe fritt, og jakte».

Tror du virkelig at hunder er «laget for å stå i bånd»?  Da er det på tide at noen forteller deg, at slik er det faktisk ikke. Hunder har instinkter de også, om det er gjeterinstinkter, jaktinstinkter eller vokterinstinkter. Og tror du ikke hundene også ville likt å løpe løse og bruke sine instinkter? Det hadde dog ikke vært så veldig populært om man hadde sluppet løs ymse jaktbikkjer og sagt «værsågod forsyn deg», slik vi gjør med kattene. Selv har vi gjeterhunder, og vi har ved ett uhell oppdaget hva de gjør hvis de får løpe løs uten tilsyn. De finner det nærmeste jorde med sau på, og koser seg glugg i hjel ved å samle sauen, flytte dem, og samle dem igjen. Slik kan de jo ikke holde på. Vi med hunder må jo ta hensyn må vite.

Alle andre dyr enn katten har måttet tilpasse seg et samfunn som er svært så anderledes enn da disse dyrene først ble domestisert. INGEN dyr er laget for stå i bånd eller bur. Det har dog blitt en nødvendighet å begrense friheten deres, ettersom vi mennesker har bestemt oss for å holde dem som kjæledyr, også i det moderne samfunnet. Tett bebyggelse og mye trafikk er av utfordringene som har ført til at det ikke lenger er trygt for dyr å leve like fritt som for 100 år siden. Det er også mindre behov for deres arbeidsinnsats. Gjeter- og jakthunder er ikke lenger like nødvendig, og deres instinkter blir  i beste fall brukt for morro skyld på hobbybasis (med noen untak). Samfunnet har forandret seg mye siden katten kom til Skandinavia i vikingetiden, og kattens innsats som musefanger er ikke like nødvendig i dag. Vi har også en overflod av katter, inkludert mange hjemløse katter. Jeg synes godt man kan ta en debatt rundt hvorvidt det er på tide at også katten må tilpasse seg tiden og samfunnet vi lever i, og eventuelt hvordan. Når man ser på antallet hjemløse katter, og hvor uansvarlige enkelte katteeiere er, er det jo tydelig at vi trenger forandring.

Man sammenligner gjerne katten med andre dyr, for å få frem poenget sitt: «Man betaler for mus, marsvin og hunder, hvorfor skal man ikke ta betalt for katter?». Hva slags signal sender man da, når man passer godt på musene sine, marsvinet sitt, og hunden sin, mens man slipper ut katten og sier «Lykke til, klar deg selv, ser deg om noen timer…».

 

Jeg har som sagt innekatt fordi jeg føler det er det riktig for meg, og kattene mine. Jeg trenger ikke sammenligne katten med andre arter, for å fortelle hvorfor jeg føler dette er riktig for meg. Jeg har aldri hatt et nærmere bånd til kattene mine, enn nå, etter jeg bestemte meg for å holde innekatt. Jeg kjenner dem så godt, vi har det så gøy og koselig sammen, og vi bruker mye tid med hverandre. Jeg har lært veldig mye, jeg har måttet være kreativ, og tenke nytt.

Hver eneste dag bruker jeg tid på hver enkelt katt. Jeg vet godt hvilke knapper jeg skal trykke på for at jeg skal ha tre tilfredse innekatter når dagen er omme. Dioz liker å jakte på fjærpinner og trådleker, som fyker avgårde inn i tuneller og pappeskeslott, opp på klatrestativer, osv.

 

blogg3-13

 

Chloe vil gjerne at jeg og henne skal gå på et rom alene, og ta med oss en rosa skumgummiball, og litt godis. Lillepus liker godt å holde på med hjernetrimsleker ala Nina Ottosson, matlabyrinter og godisballer. Hun liker også  å trene apport med en rød plastikkball hun har.

 

 

Jeg klikkertrener/trener triks med alle tre. De er svært ulike. Mens Lillepus kan lære to triks om dagen, har Chloe brukt nesten ett år på å lære det ene trikset hun kan. Det er helt greit. Hovedsaken er at de får brukt hodet sitt. Jeg passer også på å bytte ut lekene deres ofte, slik at det alltid er noe nytt og spennende fremme.

 

 

Frisk luft bør de jo ha, og jeg har bygget en liten kattegård til dem. Når været og temperaturen tillater det, kan de gå ut og inn som de vil.

 

 

Jeg går også tur med Dioz og Lillepus i sele og bånd. Dette er nok verste form for dyremishandling, i følge enkelte. Dioz er ikke så glad i å kjøre bil, så han går jeg med i hagen, og i skogen rundt huset. Lillepus elsker å kjøre bil. Derfor legger jeg gjerne inn en liten kjøretur til et egnet tursted.

 

 

Jeg vet om så og si hver opplevelse, enhver situasjon kattene mine noen gang har oppfattet som skremmende. Jeg var der den dagen Chloe sutret av vemmelse over gjørmen og sanda, og mauren som klatret oppover beintet hennes. Det var dagen da Chloe bestemte seg for å bli innekatt.  Jeg var der da Lillepus så elg for første gang, og gjemte seg under sofaen. Jeg var der da hun overvant frykten, og kom tilbake for å titte mer på de store dyrene. Jeg var der da Dioz ble skremt av den løse elghunden. Jeg var også der da eieren kom løpende, og Dioz fikk sitte trygt i bagen sin, og se på elghunden på avstand, til den ikke var skummel lenger.  Når Junior (utepusen) kommer inn med hjertebank, og løper rett inn på soverommet for å gjemme seg, da aner jeg ikke hva som har skjedd. Har han slått seg? Har noen vært slemme med han? Har han blitt skremt av andre dyr? Eller kanskje mennesker? Jeg leser titt og ofte om katter som har kommet hjem med endret atferd, og man aner ikke hvorfor. Jeg mangler mange biter av «puslespillet Junior».

 

Hva har skadet Junior?

 

Jeg er utrolig glad i kattene mine. Jeg synes ikke det er riktig av meg å slippe dem ut i en verden full av farer, fordi det lettere for meg. Junior kommer ofte hjem med sår etter andre dyr.  Noen ganger er sårene dype og betente, og jeg vet ikke en gang hva som har skadet han. Moren til Lillepus ble påkjørt ikke langt fra huset mitt, og dette til tross for at jeg bor midt på landet, med relativt lite biler. Én bil er nok dersom man er uheldig. Hvorfor skal jeg utsette dem for dette, når jeg kan gi dem et godt liv som innekatter, hvis jeg bare legger mer tid og energi i katteholdet mitt?

 

 

Som jeg skrev tidligere, mener jeg ikke å rakke ned på dere som har valgt å holde utekatter, men fortelle hvorfor jeg føler at mitt valg er riktig for meg og mine. Det mange gode grunner til å la kattene kose seg ute, men det var ikke det jeg ville fortelle om i dag. Det er ikke det jeg har valgt for kattene mine denne gangen.

Denne bloggposten er myntet på de som kaster rundt seg med ord som «dyremishandling», uten å vite hva de snakker om, på de som tror hunder er laget for å stå i bånd, og på de som sier deres måte å ha katt på, er den eneste riktige.

Det viktigste er vel at kattene har det fint? At de er elsket, lykkelige og tatt vare på?

 

Bokomtale: Katten. Atferd og velferd

Boka «Katten. Atferd og velferd» er skrevet av Bjarne O. Braastad, og er ment å «gi deg den kompetansen du trenger for å kunne gi katten et rikt liv sammen med deg».

Braastad er professor i etologi ved Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap, Universitetet for miljø- og biovitenskap i Ås. Han har også arbeidet med forskning og undervisning innen atferd og velferd hos dyr siden 1979 (www.braastad.info).

 

bokcover

 

Boka er delt inn i 13 kapittler:

  1. Kattens opprinnelse – Hvordan ble katten tam?
  2. Kattungenes utvikling, og forholdet til mor og kullsøsken
  3. Kattens språk
  4. Sosial atferd hos katter
  5. Katten som rovdyr – Fare for fuglebestander?
  6. Kattens evne til å navigere
  7. Motivasjon, atferdsbehov, stress og følelser
  8. Dyrevelferd og hvordan vi kan sikre kattens velferd
  9. Læring og trening av katter
  10. Atferdsproblemer og atferdsforstyrrelser hos katt
  11. Forholdet mellom katter og mennesker
  12. Katter kan bidr til bedre fysisk og psykisk helse hos mennesker
  13. Konklusjoner: Hvordan utvikle en harmonisk voksen katt

 

Jeg skal ikke gå i detalj på hva hvert enkelt kapittel innholder, men heller forsøke å oppsummere hvilke tanker jeg sitter igjen med etter å ha lest boka fra perm til perm, samt eksempler på ting jeg lærte, eller bet meg merke i.

Boka har nok ikke endret katteholdet mitt, eller hvordan jeg samhandler med kattene, men den har gitt meg noen forklaringer på hvorfor jeg gjør som jeg gjør.  Det var fornøyelig å lese teorien bak slike ting som hvorfor det faller seg naturlig for meg å blunke til kattene, og hvorfor jeg har det tonefallet jeg har når jeg roper på dem.

Det var også interessant å lese om kattens sosiale atferd. Visste du at katter ofte har en relativ rangordning, som avhenger av tid og sted? Denne delen ga meg også noen svar på hva Junior kanskje holder på med, og hva som er viktig for han, når han er utendørs.

Jeg måtte bort å klemme litt på Lillepus midt i kapitell 3 – kattens språk. Jeg har jo vært litt i tvil om hva denne oppførselen hennes betyr, når hun gnir seg inntill både meg, bikkjene og de andre kattene. Jeg har aldri hatt en katt som er så opptatt av å gjøre akkurat det. Jeg lurte jo en stund på om hun rett og slett ville «eie oss». Fra kapittelet om kattens språk lærte jeg at Lillepus prøver å si til oss at hun liker oss som sosiale partnere, og vil gjerne fortsette å være i gruppe med oss. Hun er også opptatt av at vi i gruppa skal ha samme gruppelukt. Dette synes jeg var en veldig koselig forklaring på oppførselen hennes, og måtte selvsagt bort til Lillepus for klemme henne, og forsikre henne om at vi skal være i gruppe for alltid!

 

bloggkatten3

Carlisha vil gjerne forstå katten sin bedre…

 

Kapittelet om dyrevelferd var ett av de mer interessante, synes jeg. Det starter med paragrafer fra dyrevelferdsloven, og hva disse har å si for oss katteeiere. Akkurat denne delen ble litt for generell og abstrakt (slik lover og pragrafer ofte er) til at jeg fikk veldig mye ut av den, men det stod også veldig konkrete punkter for hva en utekatt og en innekatt trenger, for at dyrevelferden kan sies å være god nok. Akkurat dette synes jeg var interessant, og det er noe flere burde tenke gjennom før de skaffer seg katt. I samme kapittel kunne man også lese om ulike måter å håndtere problemet med hjemløse katter på. Her kan det se ut som om Norge har mye å lære fra andre land, selvom det finnes organisasjoner også her til lands som håndterer dette veldig bra.

Det var fasinerende å lese om kattens evne til å navigere. Her ble det fortalt historier om katter som har funnet hjem over lange avstander, og om forsøk som er blitt gjort for å finne ut mer om kattens navigasjon. Det aller mest interessante med det kapittelet var hvordan man kan bruke det man vet om kattens atferd og navigasjon til å finne igjen bortkomne katter. Dette har jeg lagt meg på minnet, tilfelle jeg noen gang skal komme i en så uheldig situasjon.

Boka tok opp flere temaer som ikke direkte påvirker katteholdet, men som er interessant å vite litt om likevel. Jeg har for eksempel alltid trodd at vår tamkatt stammet fra den europeiske villkatten. Slik er det ikke. Vår tamkatt stammer fra den afrikanskje villkatten. Kanskje ikke noe man behøver å vite for å være en god katteeier, men dette burde jo avlive myten om at tamkattens forfedre kunne klare seg ute i norsk vinterklima, så da kan vår katt det også.

Nå er det mange kapitler jeg ikke har gått inn på her, men som likevel hadde mye nyttig informasjon. Jeg kan jo raskt nevne kapittelet om trening av katt, som bygger på det som for mange vil være kjente læringsprinsipper. Delen om atferdsproblemer og atferdsforstyrrelser er også veldig nyttig, og kommer jeg i en situasjon hvor en av kattene mine viser tegn til dette, vil denne boka være mitt første sted å lete etter en forklaring og en løsning.

 

bloggkatten2

Lillepus vil kanskje ikke at Carlisha skal lære seg om trening av katt?

 

Først og fremst er dette en relativt lettlest og veldig trivelig bok, med mange flotte illustrasjoner. Boka har mange QR-lenker til korte YouTube-videoer og lydfiler fra forfatterens forelesninger. Disse brukte jeg som en liten oppsummering etter å ha lest et kapittel, eller som hjelp hvis jeg syntes noe ble litt tunglest.

Hvis man allerede har hatt katt, og vært spesielt interessert og katt og kattehold en stund, kommer man kanskje ikke til å få de helt store aha-opplevelsene av å lese boka. Jeg har også hørt flere oppdrettere som sier de er noe uenige i enkelte ting Braastad skriver opp katteoppdrett og kattunger. Likevel tror jeg de fleste kan plukke opp en og annen ting de ikke visste fra før, og som er interessant eller fasinerende å vite, selvom det ikke akkurat er informasjon man trenger for å være en god katteier.

Boka kan trygt anbefales til de som ikke har hatt katt tidligere, men som ønsker seg én, de som er relativt nye med katt, og til de som alltid har hatt katt, men ikke tenkt noe særlig over kattens atferd, språk, eller katteliv for øvrig (sånn utenom at de fanger mus), men som har et ønske om å lære.

 

bloggkatten

 

For mer informasjon om boka og forfatteren m.m. se www.braastad.info

Min type Collie

De fleste som har fulgt bloggen min en stund, vet at jeg drømmer om min egen Colliehanne. Å se Colliehanner gir meg sommerfugler i magen, samtidig som det skjærer litt i hjertet. Derfor var det med blandede følelser jeg dro på Collie-spesialen forrige helg.

Selv skulle jeg stille ut Robbie, en tric Colliehanne som bor hos fórverter.

 

 

Vi hadde satt opp utstillingsteltet dagen før, så vi hadde god tid til å sitte og titte. Jeg ble plutselig veldig klar over hvor kresen jeg er, når det kommer til Collier. Man skulle jo tro at jeg ville være fornøyd med hvilken som helst Collie, men langt i fra. Det var faktisk svært få Colliehanner jeg så, som ga meg sommerfugler i magen. Det skal Colliehanner nemlig gjøre!

 

De fleste raser forandrer seg med årene. Man finner ulike typer, ulike linjer, og trender for hva som er populært. De siste årene har jeg sett mange innmari søte collier med blandt annet masse pels og veldig mye stopp (fordypningen mellom snute og skalleparti). Disse Colliene er jo så søte at man kan få vondt i tenna av mindre.

For meg blir dette feil. En Collie kan være mange ting (flott, elegant, imponerende, vakker osv.), men akkurat søt skal ikke en Colliehanne være, mener jeg.  Her er det mange som er uenige med meg, det er jo tydelig når man ser på hva slags Collier som avles, og ofte settes opp på utstilling.  Det er helt greit, man kan jo ikke være enige om alt heller.

Når dette er sagt, så skal det mye til at en Collie, uansett type, ikke er en vakker hund.

Min fremtidige Colliehanne skal være stor og maskulin. Han skal ha en forholdsvis lang og godt bygget, kropp, med pels nok til å være pelsbikkje, men ikke mer enn at man kan se kroppskonturene. Han skal være elegant! Pelsballer har ikke den elegansen jeg ser etter. Han skal ha et vakkert hode, med et behagelig uttrykk, og et lite, men merkbart stop. Man skal se  på både hodet og kroppen, at han er gutt, og at han er Collie (ikke en stor Sheltie).

 

 

Robbie har mange av kvalitetene som, for meg, kan fremkalle denne «sommerfugl-i-magen-effekten», men Collien jeg skal, han skal være sobel! Om han er gylden sobel, eller skygget, spiller ikke så stor rolle.

Det finnes nok mange Collier der ute, som ville gitt meg sommerfugler i magen, men jeg bør jo holde meg til å bruke mine egne bilder. Heldigvis har jeg bilder av mine to favorittcolliegutter!

Den ene har jeg ikke sett på mange år. Han var fin når han var bitteliten, og enda finere da jeg traff han igjen som voksen:

 

Niquell

 

Den andre favoritten min dukket plutselig opp forrige mandag, fordi han trengte pass i noen dager. Det sa vi jo ikke «nei takk» til!

 

Mac ville ikke vise frem ørene sine for fotografen, men hvem trenger vel ører når man er så fin uansett! 

 

Ikke det beste bildet, men koselig likevel, da han plapret og sang til meg, i stedet for å stå pent. *smelt*

 

Collien er vel den rasen jeg har aller sterkest meninger om, og dette på tross av at jeg ikke har noen Collie selv (bortsett fra Robbie, som eies av meg og Mamma, og som bor hos fórverter). Det har skjedd flere ganger at Mamma har kjøpt eller beholdt Sheltier, som jeg ikke synes så veldig mye om typemessig. Det er helt greit, Mamma vet hva hun holder på med. Men hvis Mamma begynte å avle på knusbedårende-sukkersøte-pelsball-Collier, da hadde jeg jammen lurt på hva hun holdt på med.

 

Noen synes kanskje jeg er overfladisk som har lagt så mye tanker i utseendet på en fremtidig hund. Det er jo det indre som teller, ikke sant? Selvsagt kommer gemytt og helse foran utseendet. Dessuten har jeg en tendens til å ende opp med noe helt annet enn det jeg ønsket meg, og være lykkelig for at det ble akkurat slik det ble 🙂

 

Husk at dette er MINE meninger og preferanser. Er du den stolte eier av en kjempesøt Colliehanne, med mye stopp, og masse pels, så har du helt sikkert verdens fineste hund! Det har du uansett hva andre måtte mene 🙂

 

Gule hunder?

Kampanjen «Gul hund» har de siste ukene blitt gjort kjent gjennom blogger, forum, og ikke minst på facebook. Jeg har registrert at mange er veldig positive til kampanjen. Jeg er litt tvilende, jeg…

nettsiden til kampanjen står følgende:

Om du ser en hund med gult bånd, gul rosett, gult skjerf eller noe gult på lenke, sele eller halsbånd, gi den hunden plass.
Gå ikke frem til hund eller eier. De har markert at hunden av ulike årsaker ikke kan være i nærheten av hunder eller mennesker. Hva som er for nær, det vet bare den hundens eiere.

 

 

Man skal selvsagt ikke gå frem til en hund, eller slippe hunden din bort til andre hunder, uten å ha fått klarsignal, gul sløyfe eller ikke. Jeg tviler vel på om mennesker som ikke allerede respekterer dette, og som ikke kan snakkes til, vil repsektere en gul sløyfe.

Videre er jeg faktisk skeptisk til at hundeeiere (uansett om man har problemhunder eller ei) skal kreve mere plass, uten at det går utover andre hundeeiere. Det er jo en kjent sak at mange i dagens samfunn allerede ser ublidt på hunder, deres eiere, og deres vaner, og hvordan enkelte oppfører seg som om de eier både turstier, fortau og skiløpyer. Jeg synes heller ikke at folk og dyr på tur skal måtte vike unna hunder som «ikke kan være i nærheten av hunder eller mennesker».

Har man en hund som ikke kan være i nærheten av hunder eller mennesker, da har man en jobb å gjøre. Det naturlige ville da, etter min mening, være å sosialisere denne hunden blandt hundevante mennesker man kan snakke med, gjerne på forhånd. De fleste hundeklubber har sosiale treninger, der man kan holde seg på avstand, og nærme seg i passe tempo. Man knyter jo ikke bare på bikkja en sløyfe, og regner med at alle skal trekke seg unna og gi dem plass?

 

Når det er sagt, så finnes det gode grunner for å «merke» hundene også. Sevicehunder har som regel egne vester som viser at de er på jobb. Blinde hunder, som ellers er godt sosialisert, må jo også få gå tur. Disse kan med fordel merkes slik at ingen kommer for brått på dem.

Jeg vil understreke at jeg på ingen måte dømmer, eller synes galt om, de som har en hund som av ulike grunner ikke kan komme for nær andre hunder. Det er konseptet om å kreve mere plass, at alle andre skal ta ansvar for å ungå bikkja, fordi den ikke kan komme nær andre, jeg reagerer på.

Nå kan det hende at det bare er formuleringen på kampanjesiden som er uheldig, men slik det står synes jeg hele greia er heller merkelig. Dog forstår jeg hvor initiativet kommer fra, og jeg tror tanken bak er god.

 

Tinka er vel i følge beskrivelsen deres en «gul hund». Hun er i grunn blitt veldig omgjengelig nå, i forhold til hvordan hun var. Hun var virkelig hysterisk dersom noen ville ta på henne, eller andre hunder kom for nær. Menneskene i hundeklubben skjønte jo rimelig fort at Tinka trengte «større plass». Det respekterte de, og lot henne være. Når vi var andre steder skånet jeg henne slik jeg syntes det passet seg.  JEG skal skåne MIN hund fra det hun enda ikke tåler. Det er min jobb og ingen andres.

Nå som Tinka er blitt eldre går alt så mye bedre. Vi har funnet en bedre løsning enn å knyte på en gul sløyfe på henne. Vi lar et Beardistroll brøyte vei! Med en Beardisbror på tur, er det nemlig ingen som slipper gjennom til Tinka uansett 🙂

Mocca, Marsipan, Inkludering, og sånt

Det her blir et slikt rart innlegg, uten dyr…

Jeg har rett og slett blitt litt engasjert i alt oppstyret i etterkant av at vokalisten i Plumbo kalte Tshawe en «Mocca-mann». Etter å ha kommentert diverse blogger, og facebookstatuser, tenkte jeg at jeg skulle få uttrykt meningene mine gjennom et aldri så lite blogginnlegg i stedet. Jeg er veldig klar over at slike blogginnlegg er å begevege seg på utrygg grunn, men jeg tar nå sjansen læll.

Jeg er ikke så veldig godt kjent med Plumbo, deres musikk, og deres sanger. Først trodde jeg at Plumbo-mannen kalte Tshawe for en «møkkamann», og tenkte at det var da svært ukoselig sagt. Etter å ha sett opptak av hva som skjedde, forstod jeg jo at Tshawe ble ikke kalt en «møkkamann», men en «Mocca-mann».

Jeg har jo da utelukkende gode assosiasjoner til ordet «mocca», og syntes i grunn det var et litt koselig ord. Nesten som et kjælenavn. Hadde jeg hatt en brunlig pus, hadde jeg veldig gjerne kalt den en «moccapus». Fordi det høres så koselig ut! Jeg kaller da Frisbee sin brune snute for en «sjokoladeknupp». Jeg liker å assosiere de jeg er glad i, med godteri jeg er glad i.

Nå har jeg jo skjønt at de aller fleste IKKE synes at dette var koselig. Kanskje årsaken er at flertallet i Norge ikke liker mocca?

Eller kanskje har vi bare blitt utrolig redde for å si noe feil? Er vi blitt så ekstremt «inkluderende», at det er en skam å faktisk innse at vi er forskjellige?

Vi ser forskjellige ut, vi har forskjellig hudfarge.  Alle som kjenner meg vet at jeg er så absolutt ikke rasistisk, men jeg er da ikke så blind at jeg ikke ser forskjellene. Disse forskjellene gjør verden litt mer fargerik, bokstavelig talt.

Jeg mener at man kan ikke sette pris på dette fargerike fellesskapet, om man går rundt og redd for å legge merke til forskjellene, og redd for å si noe galt. Så lenge det ikke er ment ondsinnet, og ikke er nedverdigende, så kan man til og med spøke med dem, mener jeg. Nå innser jeg jo at det er store forskjeller på hva folk oppfatter som nedverdigende, men en idé er kanskje å tenke på hvordan utsagnet var ment. Jeg tviler sterkt på at Plumbomannen sa dette for å være slem.

Hvor ble det av selvironien da? Madcon kalte jo Thomas og Harald for «blekansikter», uten at de tok seg nevneverdig nær av det. «Blekansikt» gir meg forresten ingen assosiasjoner til godteri, og er dermed ikke så koselig som «moccamann».

Huden min er dekket av områder med sår og skurver, fordi jeg har psoriasis. At venner og familie har plumpet ut med noen kommentar rundt det, noen mer morsomme enn andre, har da aldri fornærmet meg. Slik er huden min.

Jeg kjente for øvrig en gutt en gang, som var innmari bleik. Ja, nesten kritthvit. Han tok det ikke ille opp da jeg sa at han hadde marsipan-hud. Jeg tror til og med at han ble litt stolt.

Kanskje han visste hvor glad jeg var i marsipan?

For the record… Så er jeg veldig glad i mocca også 🙂

 

 

Skuffet over Dyrebeskyttelsen Norge

Dyrebeskyttelsen Norge har opprettet en ny side som heter dyr.no. Her vil det ligge dyr som er mistet, funnet, eller trenger nye hjem. Her finnes også artikler om hvorfor man bør kastrere, ID-merke, og hvorfor man bør adoptere. Da jeg leste gjennom siden for et par dager siden reagerte jeg sterkt på noen av utsagnene i artikkelen «Hvorfor adoptere?«. Da jeg undersøkte saken nærmere for å skrive om dette, fant jeg ut av at det har kommet mange reaksjoner på denne artikkelen allerede. Jeg vil linke til andres reaksjoner nederst i dette innlegget, men først vil jeg fortelle litt om hvorfor jeg mener Dyrebeskyttelsen virkelig har «dumma seg ut» her.

 

Overskriften i seg selv går i mot det kattevenner har jobbet lenge for, og oser i tillegg av dobbeltmoral:

 

Hvorfor bør du adoptere, og aldri kjøpe, et dyr?

 

I dag må man betale for mus, rotter, og fisk, men en katt kan man lett få tak i gratis. Dette gir katten en veldig lav status, og oppfordrer til en «bruk og kast»-mentalitet av katten. Kattevenner ønsker at ingen katt skal gis bort gratis, men selges, nettopp for å øke kattens status. Dobbeltmoralen ligger i at dersom man overtar en katt fra dyrebeskyttelsen, må man fortsatt «kjøpe» den. Dyrebeskyttelsen kaller pengene omplasseringsgebyr, men betale gjør man like fullt.

 

Dette kan lett avskrives som en uheldig, og lite gjennomtenkt, formulering. Det samme kan neppe sies om følgende sistater fra samme artikkel:

 

Ved å adoptere, og aldri kjøpe, et dyr som trenger et hjem bidrar du aktivt til å redde enkeltdyr i nød. Samtidig forhindrer du at dine penger bidrar til å skape flere hjemløse dyr.

Felles for alle oppdrettere av hunder og katter er at de bidrar til flere dyr i en verden der tusener allerede er hjemløse. Å avle opp nye dyr når det ikke finnes hjem til dem som allerede er født er uansvarlig og uetisk. 

For de mange dyrene som i dag er uønsket vil vondt bli til verre ved at du kjøper et dyr. Velger du derimot å adoptere blir du en del av løsningen

 

Her kan det jammen se ut som Dyrebeskyttelsen legger skylden for de mange triste dyreskjebnene over på oppdrettere, og folk som kjøper katt/hund av disse oppdretterne, i stedet for å adoptere.

Seriøse oppdrettere av både katt og hund bidrar til å spre kunnskap og gode holdninger. Kjøperne får ofte god oppfølging, svar på spørsmål, og veiledning. Sin nye kunskap deler disse mer eller mindre bevisst med sin omganskrets. Dette kan handle om positiv trening av hund, eller kastrering av katt. Uansett er dette noe som kommer mange katter og hunder til gode.

Noen ønsker å overta et omplasseringsdyr, andre vil ha en rasekatt, eller en rasehund. Det kan være ulike grunner til dette, og det bør man respektere. Noen er ute etter bestemte egenskaper, og går derfor etter en bestemt rase. Andre vil kanskje holde på med aktiviteter som krever at man har rasehund eller rasekatt.

En omplasseringshund, kanskje med ukjent bakgrunn, og av ukjent blanding, kan rett og slett være katastrofe i hendene til et godhjertet menneske, som vil adoptere for å gjøre en god gjerning, men desverre ikke sitter inne med over normalt mye kunskap om hund. Noen vil gjerne vite hva de får, hva slags aktivitetsnivå, og gemytt, de kan vente seg. Dette gir, etter min mening, et godt utgangspunkt for et godt hundehold. Har du lenge vurdert hvilke rase (hund eller katt) som vil passe deg, din familie, dine forventninger, samt hva du kan tilby, for så å kontakte en seriøs oppdretter? Ja, da bidrar du til alle de triste dyreskjebnene i Norge, i følge Dyrebeskyttelsen.

 

Oppdrettere har ingen garanti for at dyret kommer til et godt hjem livet ut. Å kjøpe et dyr handler stort sett om å kunne legge pengene på bordet. Det stilles sjelden strenge krav til kompetanse eller erfaring, verken fra oppdretter eller fra lovverket. Dette danner grobunn for ulykkelige skjebner der familien enten går lei eller ikke lenger ønsker ansvaret.

 

Videre reagerer jeg på holdningen Dyrebeskyttelsen her viser, ved å omtale oppdrettere som likegyldige til hvem som kjøper valp/kattunge hos dem. Det er tydeligvis helt ukjent for dem at seriøse oppdrettere legger mye mer tid og energi i å finne gode kjøpere, enn det Dyrebeskyttelsen har mulighet til. Oppdrettere har desverre ingen garanti for at dyret havner i et godt hjem som kan ha dem livet ut, men seriøse oppdrettere vil alltid ta alle forhåndsregler, og gjøre sitt aller beste for at dette skjer. Jeg lurer på hvordan Dyrebeskyttelsen kan være så sikker på at dyrene de omplasserer kommer til gode hjem, livet ut.

 

Dyr.no har egen facebookside, hvor flere har gitt sin kritikk til nettopp denne artikkelen. Følgende stadardiserte svar har blitt gitt på facebooksiden deres, samt til flere som har sendt mail direkte til DB:

 

Hei
I forbindelse med oppstarten av dyr.no har vi fått mange henvendelser,
kommentarer og innspill. Dette vitner om et stort engasjement og er noe vi
er svært takknemlige for. Vi vil minne om at dyr.no er under arbeid og i
utvikling. Dere vil i tiden fremover se flere forandringer på sidene: Blant
annet mer stoff, flere dyr som trenger nytt hjem, og så videre. Fortsett og
kom med innspill i denne prosessen.  Sammen skal vi så gjøre dyr.no til det
beste nettstedet for dyreinteresserte.

 

Man kan lure på om de i det hele tatt har lest mailene de har fått…

Etter utallige kommentarer på deres facebookside, hvor folk ønsket tilbakemelding fra noen i Dyrebeskyttelsen, kom de med dette:

 

Vi mener ikke at det er oppdrettere som er årsaken til at det er tusenvis av hjemløse dyr i nød. Når det er sagt, så er vi kritiske til avl av dyr i en verden der så mange allerede trenger et hjem.

 

Jeg synes svarene er svært diffuse, og veldig selvmotsigende.

 

Flere oppdrettere, og eiere av rasekatter/hunder støtter Dyrebeskyttelsen, både økonomisk og i deres praktiske arbeid. Mange har nå sagt at de vil trekke sin støtte.  Jeg skjønner at dette er veldig fristende akkurat nå, men jeg velger å se an om de faktisk tar kritikken til etteretning, og endrer denne artikkelen. Man må også huske på at man kan støtte lokallagene direkte. Da støtter man de frivillige som jobber rompa av seg, i deres arbeid for å hjelpe dyr i vanskelige situasjoner. Ettersom dette kan gå hardt utover lokallagene, håper jeg at flere lokallag tar til motmæle og sier i fra at dette ikke representerer deres mening.

Jeg vil ikke tro at Dyrebeskyttelsen har råd til å miste støtten fra oppdrettere, og folk som har valgt å kjøpe rasekatt, eller rasehund. Til tross for holdningene DB viser i denne artikkelen, er vi nemlig glad i dyr vi også, vi som har dyr som kommer fra seriøse oppdrettere.

 

Slik kan artikkelen lett oppfattes. Jeg håper inderlig at dette ikke er en vanlig oppfatning blandt folk som støtter DB.

 

Myrteblogg har et veldig godt innlegg om dette, det samme har Calaera. Du kan også lese en diskusjon om emnet på katteprat.no, eller si din mening på dyr.no sin facebookside.

 

Innekatt vs. Utekatt

Inspirert av en diskusjon på katteprat.no tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om mine tanker rundt innekatter vs. utekatter. Dette er det veldig mange sterke meninger om.  Diskusjoner på dyreforum har en tendens til å utvikle seg til å bli litt sorthvitt. Som den gang de som trente hunden med klikker ikke brukte ordet «nei», og ikke-klikkere kastet sko på hundene sine daglig (Mer om det her).

Enda så mye artig en kan ha det med å gjøre narr av ytterpunktene, synes jeg dette er en diskusjon det er vanskelig å velge side i. Er det virkelig så enkelt som at innekatter er sure og lever lenge, mens utekatter er lykkelige og dør altfor unge? Med utekatter mener jeg i dette innlegget, katter som får bevege seg fritt ute når de vil, men som har et hjem å komme tilbake til.

Det er jo akkurat der dilemmaet ligger. Er innekatter virkelig sure og ulykkelige? Er sjansen for at katten dør av påkjørsel, eller andre ulykker, så stor at det rettferdiggjør å holde den inne?

For at både innekatten og utekatten skal ha gode liv er det en del faktorer som må være på plass tror jeg. Hvorvidt eieren av katten er flink til å oppfylle disse er, etter min mening, veldig avgjørende når det kommer til livskvaliteten til både inne- og utekatter.

For å ha en lykkelig innekatt mener jeg at eieren bør bruke ekstra mye tid på katten sin. Den trenger mer stimuli, da den ikke får brukt sine instinkter og kroppen sin ute.  Man bør nok investere i mer kattemøbler, klatrehylller m.m som utfordrer kattens fysikk, og man må sørge for at katten får brukt sansene og instinktene sine gjennom innelek. Aller helst bør innekatter ha selskap av en annen katt. Innekatter vil nok også sette pris på å bli luftet i sele og bånd, slik at den får frisk luft og nye inntrykk. En kattegård er også fint.

Utekatter må ha en eier som legger tilrette slik at katten kan få komme inn om natten, når det er kaldt, og ellers når katten vil inn. Man bør helst bo i omgivelser som er relativt trygge for katten, med tanke på trafikk og andre farer som lurer.

Selv når alle disse kriteriene er oppfylt, kan det hende at katten rett og slett ikke er enig i dine planer, om å holde den som innekatt, eller utekatt. Jeg tror nemlig ikke at det er alle katter som passer som utekatter, akkurat som jeg tror at ikke alle katter passer som innekatter.  Dersom man har lagt alt til rette for det livet man ønsker for katten, men katten fortsatt ikke er lykkelig, er det kanskje på tide å tenke på hvorfor man absolutt ønsket at katten skulle være inne, eller ute.

Jeg mener at i denne diskusjonen bør kattens livskvalitet bety mest. Alle katter er forskjellige. Noen vil ikke trives inne, mens andre har det som plommen i egget. Noen katter elsker å være ute, mens andre synes uteliv er oppskrytt. Har man forsøkt alt, og katten fortsatt er ulykkelig med livet man valgte for den, da synes jeg faktisk at kattens «mening» bør telle, dersom det er praktisk gjennomførbart.

For å svare på spørsmålene jeg stillte innledningsvis: Nei, jeg tror langt fra alle innekatter er sure og ulykkelige, men jeg tror det krever en god del av eier for å ha en lykkelig innekatt . Dersom katten ikke er lykkelig inne, og alt ligger tilrette for at katten kunne få et fint liv som utekatt, da synes jeg ikke sjansen for at katten dør tidlig av påkjørsel, eller annen ulykke, er stor nok til at det rettferdiggjør å holde den inne.

Dette mener jeg, hvertfall i teorien…

Junior har vært utekatt hele sitt 9-årige liv. Han får gå ut og inn som han vil selv, og det benytter han seg av til de grader. Ofte går han gjennom utgangsdøra 6-7 ganger i løpet av et døgn. Han er aldri borte lenge om gangen. Junior elsker å være ute, spesielt om sommeren. Han er flink til å jakte, og ser ut til å kose seg stort med det. Jeg ser han ofte  hoppe lekent rundt i gresset. Junior er eventyreren som drar ut på tokt i hagen, og i skogen rundt huset, han er helten som kommer hjem med byttet, og han er en konge når han kommer hjem og hviler ut i senga. Jeg kunne aldri ta fra han dette. For Junior ville det være en skjebne verre enn døden.

 

 

 

Chloe Tip er kun 8 måneder gammel, men jeg ser allerede tendensene som Rufus, min forrige katt, hadde hele livet. Hun er litt som Ludvik i Flåklypa, og er overbevist om at det blåser nordavind fra alle kanter. For henne er uteliv synonymt med å bli våt og skitten på potene sine. Det liker ikke lille Prinsesse Chloe Tip. En gang da hun satt på trappa krabbet det en maur oppover foten hennes. Jeg har aldri hørt makan til sutring på en katt. Hun løftet poten fortvilt og gråt i avsky. Da jeg fjernet mauren sluttet hun å surve, men gjorde det klart at nå ville frøken Tip inn igjen. Hun hadde fått nok av utelivet for en stund. Chloe liker fluffy syntetiske fjær, og myke tepper.

 

 

Lillepus er en helt annen type enn støresøster. Lillepus er enda ikke 4 mndr, men har allerede en veldig utferdstrang. Hun elsker å være ute, tumle rundt i gresset og jakte på alt som rører seg. Hun går ikke av veien for å bli møkkete på potene. Hun skulle så gjerne vært med Junior på jakt. Aller helst vil hun ut og ta over verden… NÅ!

 

 

Denne lille pusen vil etterhvert utfordre mitt syn på denne saken. Etter alt hun allerede har vært gjennom, har jeg lyst til å si: «Ikke f*** om du skal få gå ut og risikere livet ditt som jeg har jobbet så hardt for at du skal få beholde!». Jeg vil helst holde henne inne, og pakke henne inn i bomull. Chloe trives i sin lille bomullsverden, men det tviler jeg på at denne jenta vil gjøre. Jeg tviler på at jeg, og dette huset, vil være nok for henne, uansett hvor hardt jeg prøver. Jeg kommer til å måtte ta et standpunkt. Hvor høyt setter jeg hennes livskvalitet og lykke? Hvor egoistisk kan jeg tillate meg selv å være?

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

Facebook

Kontakt

Send en epost til bortisvingen@gmail.com eller bruk kontaktskjemaet
ommeg3

Hundetrener

Arkiv

Sgeh

Skandinavisk gruppe for etisk hundehold

Pass På Pus

Sponsorer

Tusen takk for at dere gjør det mulig for meg å holde konkurranser her på bloggen!

Bloglovin’

bloglovin

Instagram