Min mening!

«Sofus» ble kastet ut av bilen like ved E6 på Furnes

Sent tirsdagskveld tikket denne meldingen inn på en av  Dyrebeskyttelsen Avd. Hedmark sine facebooksider:

 

 

Jeg ville jo aller helst ikke tro at det var sant, at det måtte jo være en misforståelse her ett sted. Det var det nok desverre ikke.

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

Til deg som kastet kattungen din ut av bilen, like ved E6 på Furnes.

 


Jeg aner ikke noe om omstendighetene som ledet opp til at du Tirsdag 26. juli, så deg nødt til å kaste kattungen din ut av bilen, like ved E6 på Furnes. Kanskje «glemte» du å steriliserte hunkatten din, og kanskje hun fikk et kattekull du ikke klarte å finne nye eiere til? Kanskje skaffet du deg en katt, uten å huske at du skulle på ferie noen uker senere? Kanskje du og ungene dine var gått lei av kattungen, nå som den hadde blitt litt større?

Jeg har tenkt og fundert, men jeg klarer bare ikke forstå hva som kan få mennesker til å gjøre slik. Hva tenkte du på? Trodde du at kattungen ville klare seg selv? Trodde du den ville være trygg, like ved en av de mest trafikkerte veiene i hele Hedmark? Eller brydde du deg ikke om det, kanskje?

Fikk du ikke en gang en vond klump i magen, et snev av dårlig samvittighet? Kjørte du bare videre, uten å så mye som å se i speilet?

Heldigvis var det noen andre som brukte bilspeilet, akkurat når du kastet ut kattungen. Det har sansynligvis reddet livet dens. Det var nok ikke en del av din plan, men disse menneskene tok det ansvaret du ga blaffen i. De varslet Dyrebeskyttelsen, og helt til klokken ett om natten holdt de øye med kattungen din. De snakket med den, og beroligget den helt til vi kom dit, klokken ett om natten.  Vi fant en kattunge som var tydelig preget av å bli kastet ut av en bil på et fremmed sted, revet bort fra alt den kjente, på en veldig brutal måte. Den var forvirret og skeptisk, men også kontaktsøkende og veldig sulten. Sulten tok snart overhånd, og den kom bort til oss.

Nå er kattungen din en av altfor mange pusekatter som så sårt trenger et nytt hjem!

Jeg håper at du ser dette, at du får vite at du ble sett da du kastet ut kattungen din fra bilen. Jeg håper at folk som kjenner igjen kattungen ser dette, og at du skammer deg. For det du gjorde var og grusomt og utilgivelig, uansett hva dine grunner var.

 

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

Dette er altså «Sofus«, en alldeles nydelig liten herremann. Vi gjetter at han er omtrent 5 måneder gammel. Det er tydelig at han er vant til å være hos folk, da han er ren og pen, rund og god. Han er naturlig nok fortsatt litt skeptisk, men han er langt fra redd, så jeg tror dette ordner seg i løpet av noen dager.  Jeg fikk ta på han, og kose med han, uten problemer da jeg var på besøk i dag.

 

 

Sofus er nå i fosterhjem I Ringsaker, men trenger sårt et eget hjem, hvor han kan slå seg til ro, føle seg  trygg, og bli godt tatt vare på. Han trenger mennesker som vil være glad i han, kose med han og leke med han. Og aldri noensinne kaste han ut av en bil…

Hvis du kan gi Sofus et slikt hjem, så må du gi lyd fra deg! 🙂

 

 

Del gjerne dette innlegget med andre, slik at det er større sjanse for å finne et godt hjem til Sofus ganske snart. Han trenger virkelig det. Er man riktig heldig blir det også sett av noen som kjenner igjen «Sofus» » fra hans tidligere hjem…

 

«Sofus» er bare en av omtrent 60 kattunger DB avd. Hedmark har måttet ta seg av så langt i år, fordi folk ikke tar ansvar for kattene sine. Derfor trengs både fosterhjem og permanente hjem til disse kattene. Ta kontakt med Dyrebeskyttelsen Avd. Hedmark, hvis du kan hjelpe. Eventuelt kan du finne ditt lokallag på Dyrebeskyttelsen Norge sine sider.

Mitt bloggunivers: gleder, forundringer og noen få irritasjonsmoment

Jeg begynte å blogge aller mest for å ha et sted hvor jeg kunne vise familie og venner bilder av dyra mine, og holde dem oppdatert. Dette har utviklet seg til en hobby, en stor interesse. Det gjelder både det å ta bilder og skrive for egen blogg, samt å lese andres blogger. I det siste har jeg også begynt interessere meg mere for selve «fenomenet» blogging. Det startet med at jeg hadde mange spørsmål da jeg byttet til eget domene, og registrerte meg på Bareblogg.no, et forum for bloggere, hvor man kan stille spørsmål, dele erfaringer, få input, lære masse, og bli kjent med andre bloggere som kanskje blogger om helt andre temaer, og har et helt annet syn på blogging enn det du selv har. Her er det helt ok å være «noob» (nybegynner).

Etter å ha tilbrakt flerfoldige timer i blogguniverset har det dukket opp ting som både forundrer, fasinerer, irriterer, og aller mest ting som gleder meg.

Noe av som pleide å forundre meg, var hvordan blogger med knapt noe vettugt på, hadde høye besøkstall, mens blogger med mange gode artikler knapt ble sett. Det forundrer meg ikke så mye lenger. Hvis du ikke er ung, blond, og tar bilder av egne outfits hver dag, er det likevel ting du kan gjøre for at folk skal oppdage bloggen din. En ting er å registrere bloggen din i ulike lister og kataloger. Blogglisten.no og Bloggurat.net er eksempler på slike. (I footeren på bloggen min finner du et salig rot av logoer til slike lister.) Jeg vet at det finnes skikkelig gode blogger der ute, som aikke får de besøkende og tilbakemeldinger de fortjener, rett og slett fordi de er vanskelige å oppdage.

Det handler alt i alt hvor mye du legger i å promotere bloggen din. Ikke bare slike lister, men også nettkataloger, facebook og andre sosiale medier kan være nyttige å bruke.

En annen ting du kan gjøre, som i tillegg gleder andre, er å legge igjen kommentarer på andres blogger. Jeg blir kjempeglad for kommentarer på bloggen min, og som regel besøker jeg bloggen til de som har kommentert. Man blir jo nysgjerrig må vite. Mange av de bloggene jeg følger fast, har jeg funnet på denne måten. Tar man seg tid til å besøke bloggene til de som legger igjen et spor, samt å svare på de kommentarer og spørsmål man får, blir det morsommere å kommentere å kommentere arbeidet ditt senere. Å få tilbakemeldinger på det man legger ut, gir inspirasjon til å fortsette å blogge!

Inspirasjon ja… Det er noe av det som ofte har fasinert meg. Hvordan noen bloggere virker som en utømmelig kilde av kreativitet, og legger nye originale innlegg omtrent hver dag! Møter de aldri veggen? Sitter de aldri som jeg, og tenker at «Guri, nå om dagen er det jammen lite å blogge om!»? At noen er mer kreative og nytenkende enn andre, er jo bare slik verden er. Disse bloggerne har likevel tilsynelatende noe til felles, som vi «vanlige dødelige bloggere» kanskje burde legge merke til. De blogger om noe de brenner for, og virkelig er interessert i, og i tillegg har de et nettverk av folk, som gjerne blogger innenfor samme tema, som leser og kommenterer, og gir input og tilbakemeldinger.

Det er  jo noe å tenke på, både når du skriver, og når du er innom andres blogger?

Som jeg nevnte har blogguniverset, akkurat som den virkelige verden, også visse irritasjonsmomenter. Det er visse ting som man skulle tro var normal «folkeskikk», men rett som det er, ser jeg folk som slett ikke er enig med meg i hva som er grei «folkeskikk» i bloggverdenen.

Noe av det frekkeste man kan gjøre mot andre bloggere og nettsteder, er å ta deres tekst og bilder, og legge det inn på egen blogg, uten å oppgi kilde.  Jeg har kommet over dette noen ganger, og legger ofte merke til om det er tilfellet, ettersom jeg bruker så mye tid på å lese blogger og nettsteder innenfor det samme temaet. Jeg har opplevd det selv også, og det er rett og slett veldig irriterende!

Et annet irritasjonsmoment er kommentarer av typen «Fin hund, kommentere tilbake???»  Joda du har kanskje tatt en rask titt på bikkja mi, men jeg føler liksom ikke noen genuin interesse der, ei heller noen trang til å besøke bloggen din.

Noe av det teiteste (i mangel på noe mer inteligent passende ord)  jeg ser, er folk som legger igjen provoserende og ufine kommentarer på andre blogger, med ingen annen hensikt enn å skape uhygge og drama. Jeg har sett voksne damer legge igjen særdeles ufine kommentarer på blogger skrevet av barn helt ned i trettetårsalderen.  Patetisk. «Wtf??», tenker jeg da, i mangel på passende norsk vokabular (Oversettelse for Mamma, og andre som trenger: «I alle dager???» (for å si det pent)). En god gammeldags «Nå får du pinadø skjerpe deg»  er på sin plass til slike mennesker!

I tillegg til dette er det enda et par ting som er skikkelig turn-off for meg når det kommer til blogger. Jeg vet ikke om jeg kan gå så langt som å kalle det ufint, men turn-off er det hvertfall.

Når jeg leser en artikkel på en blogg, som jeg finner interessant, pleier jeg som regel å komplimentere forfatteren for dette. Flere ganger har jeg dog lagt merke til at hvis jeg, i tillegg til mitt kompliment, også setter spørsmålstegn ved, eller er uenig i noe som ble skrevet, blir kommentaren slettet, eller moderert slik at bare komplimentet står igjen. Skjønner ikke helt den. Det viser jo bare at noen faktisk har lest hele artikkelen din, og tenkt gjennom den, det. Er ikke det bra da??

Den andre tingen som gjør at jeg etterhvert rett og slett ikke «gidder» forsette å følge enkelte blogger, er når jeg ofte kommenterer og stiller spørsmål, men aldri får svar, kommentar tilbake, eller forfatteren på en eller annen måte viser at kommentaren min er lest. Da går jeg bare lei etterhvert, det skal jeg innrømme.

 

Illustasjonsbilde hentet fra den første posten på mitt nye domene

 

Nå kan det kanskje se ut som det er flere irritasjonsmomenter enn det er gleder og forunderligheter i mitt bloggunivers. Slik er det altså ikke. Min opplevelse av å blogge, lese blogger, og komme i kontakt med andre bloggere, har vært overveiende positiv! Blogging er et spennende fenomen som spenner over så mye. Jeg leser jo aller mest dyreblogger, og bare innenfor dette temaet er det et utrolig mangfold som er verdt å se nærmere på. Utover dette kommer det tekniske, det sosiale, ulikhetene, og relasjonene bloggene og bloggerne i mellom. Kjempespennende! 🙂

Går man for langt? – Hunder med alvorlige handicap omplasseres

I dag kom jeg over denne siden: www.disableddogrescue.com. (Ikke klikk hvis du ikke tåler å se bilder av hunder med alvorlig handicap) Det er en non-profit organisasjon som jobber med å finne nye hjem til handicapede hunder fra Øst-Europeiske land. Hundene har et vidt spekter av handicap, alt fra blindhet til total lammelse av bakkroppen. Mens jeg satt og leste om noen av hundene som trenger nye hjem klarte jeg ikke la være å tenke at «Dette er å gå for langt». Flere av dem har blitt mishandlet, de har sultet eller blitt påkjørt. Nå sendes de til «anywhere in Europe or the US» for nye og bedre liv. Dersom en veltilpasset og lykkelig familiehund hund blir utsatt for en ulykke og pådrar seg alvorlige handicap, kan livet være vanskelig nok å tilpasse seg til, selvom den er i vante omgivelser. Disse hundene må, i tillegg til å tilpasse seg sine handicap, også tilpasse seg nye liv.

Jeg tviler ikke på at det finnes solskinnshistorier. Historier om hunder som mot alle odds blir reddet og ender opp som glade og harmoniske hunder, kanskje i en hunderullestol, slik flere av disse lamme hundene får. Hunder er tross alt tilpasningsdyktige skapninger, og det er nok mange som lever helt fint med sine handicap. Men hvor mange hunder gjelder dette? Og til hvilken pris? Hvor mange hunder lider unødvendig på grunn av vår trang til å redde alt og alle? Kanskje avliving hadde vært den beste redningen noen av disse hundene kunne få?

Men hvor går grensen? Hvem bestemmer hvilke hunder som har en fair sjans, hvilke liv som er verdt å redde? Det er et utrolig vanskelig tema. For alt hva jeg vet, kan disse hundene som ligger ute for adopsjon ha gått gjennom evaluering som tilsier at disse hundene, de kan klare det. Det sies det ikke noe om på siden.

Følgende sitater er hentet fra disableddogrescue.com:

 

Bianca is about two years old and like many other dogs in Romania has been hit by a car, leaving her back legs paralyzed. Otherwise she is in perfect health and has a very lovely sweet, gentle and loving temperament.

 

(…) But he can`t stay with her all day and she can`t stay in a wheeler more than 15-30 min because she gets tired and wants to lay down, so she stay`s without the wheeler and she crawls on the floor. Because of that she hurts herself all the time, we keep healing her wounds but she gets new ones again.


It was heartbreaking to rescue Marco, he was crying in so much pain. X rays showed he had a broken spine. The trauma from his injuries was so great he had to wait before surgery could be performed.


Jeg skulle gjerne reddet alt og alle selv, jeg. Jeg slipper nødig taket om jeg ikke må. Er det liv, er det håp. Om man bare tror nok, ønsker nok, og bryr seg nok, så kan det gå bra! Det er meg i et nøtteskall, så jeg skjønner tankegangen, og trangen til å forsøke.

Når kan vi si at nok er nok, og innrømme for oss selv at av og til er kanskje det å la dem få sovne inn den beste redningen man kan gi?

Når det er sagt, så ser jo ikke denne hunden så veldig ulykkelig ut? 🙂

Hva er en god dyrlege?

I det siste har jeg hatt mye å gjøre med forskjellige dyrleger, og jeg har tenkt en del på akkurat hva det er som gjør at jeg noen ganger føler meg trygg, mens jeg andre ganger ikke føler meg helt komfortabel med at akkurat den dyrlegen skal ta hånd om hunden min. Hva er en god dyrlege, for meg? Jeg tror nok alle dyrlegene jeg har vært innom har vært kompetente nok, så det er ikke der det ligger. Jeg har funnet ut at det er visse ting som må være på plass før jeg føler meg helt komfortabel med en dyrlege.

For det første må han/hun lytte til meg, jeg vil bli tatt på alvor. Jeg går sammen med hundene mine hele tiden, jeg har sykehistorien deres i hodet, jeg vet stort sett hva de tåler av medisiner og mat,  jeg husker hva som har fungert tidligere, og ingen vet bedre enn meg hva som er normal oppførsel for dyret mitt, og dermed også når noe er galt.  Dette gjelder spesielt Tinka sin epilepsi, og hennes helse forøvrig. Jeg vet at alle dyrleger ikke er like oppdaterte når det gjelder dette, og det er så mange faktorer som skal taes med i alle vurderinger. Faktorer som jeg  har best oversikt over. Bivirkninger, hyppighet og alvorlighet av anfall, medisinering. Alt dette har jeg i hodet, mens dyrlegen i beste fall har en brøkdel av det i journalen.

Videre forventer jeg å bli godt informert om hva de skal gjøre, hva behandlingen innebærer, og hva som er planen fremover. Og ikke minst vil jeg vite hvorfor de gjør som de gjør. Jeg vil vite så mye som mulig om det som skjer med dyret mitt. Å holde tilbake informasjon om risikoer og andre ubehagelige ting, er bare dumt. Sansynligvis har jeg allerede sjekket det opp selv, og dersom ikke dyrlegen nevner noe om dette, føler jeg meg rett og slett ikke trygg.  En dyrlege som forteller meg om risikoer, for eksempel ved en bestemt operasjon, viser meg at han er klar over disse, og at de gjør det de kan for å ungå komplikasjoner.

En dyrlege bør ha gode sosiale antenner. Selvom deres hovedoppgave er å behandle dyrene, er det nå faktisk slik at for de fleste dyr, finnes det også minst et bekymret menneske. Det koster så lite å vise litt medfølelse, eller få det mennesket til å føle seg litt tryggere. Samtidig skal det ikke mye til for at det går andre veien heller. Nå er det snart ti år siden vi avlivet min Kine. Etter å ha avbestillt  timen for avliving mange ganger hadde vi endelig kommet oss dit. Like før hun skal sette sprøyta sier dyrlegen «Jammen hun ser jo så glad og frisk ut!». Det kommer jeg aldri til å glemme. For en utrolig dum og sårende ting å si. Vi hadde vel ikke stått der om bikkja var frisk!

En dyrlege som innrømmer at han/hun ikke kan nok, eller har nok erfaring med noe, har jeg respekt for. Det viser meg at vedkommende vet sine begrensninger og er villig til å undersøke, lære og snakke med andre som kan mer. Da Tinka skulle opereres første gang vet jeg at dyrlegen hennes brukte god på å sette seg inn i hva slags anestesi hunder med epilepsi kunne få. Det betydde mye for meg att dette var noe han snakket om, var bevisst på, og satte seg inn i. Da Frisbee nylig ble syk var det en relativt ung dyrlege som tok imot oss midt på natta. Hun sa flere ganger at hun var usikker, og ikke hadde nok erfaring med slike mellomgulvsbrokk. Hun slo opp i bøker, og ringte for å snakke med en kollega som kunne mer. Jeg var aldri i tvil om at Frisbee var i gode hender.

Jeg vil altså bli hørt, jeg vil bli informert, og jeg forventer at dyrlegen viser litt medfølelse og ydmykhet. Jeg høres kanskje ut som alle dyrlegers mareritt, men det er faktisk dyrene mine det er snakk om! De betyr jo så mye for meg, og jeg vil  at de skal ha de aller beste forutsetninger for å bli friske. Jeg har kanskje høye krav til dyrlegene jeg bruker, men jeg har funnet flere dyrleger i området som oppfyller alle de ønskene jeg har.  Så helt urealistiske krav er det altså ikke 🙂

 

Illustrasjonsbilde fra Tinka sin operasjon i mars

Livskvalitet med en epi-hund

Jeg satt nettopp og fyllte ut en undersøkelse for eiere av hunder med epilepsi. Den handlet om hundens anfall, og ikke minst om hvordan anfallene påvirker familien til hunden. Man skulle blandt annet krysse av på ulike skalaer. Etter jeg hadde fyllt ut hele siden, skulle jeg se over svarene mine, for å se at jeg ikke hadde krysset feil noe sted. Da jeg kom til det nederste av disse stoppet jeg opp.

«Overall, your own quality of life caring for an epileptic dog» – «Much Increased»

Det hadde kommet så naturlig for meg da jeg fylte ut svarene, men nå fikk det meg til å stoppe og tenke. Synes jeg virkelig at jeg hadde fått økt livskvalitet ved å ta vare på en epileptisk hund?  Jo, det stemte nok det. Jeg kunne ikke sette krysset noe annet sted på skalaen.

Å ha Tinka har lært meg så mye. Om å virkelig sette andre først, hele tiden. Og få så mye tilbake. Å vite at hun har et godt liv på grunn av meg. Det varmer.

Jeg vet at jeg kan beholde roen, når jeg egentlig føler for å få panikk. Jeg vet at jeg har en styrke jeg kan hente frem, selv når jeg tror jeg ikke klarer mer. Enda så mye redd jeg har vært pga sydommen hennes, vil jeg si at dette har gitt meg en trygghet på meg selv, som jeg ikke hadde tidligere.

Jeg tror forøvrig de som skal analysere disse svarene vil få mange, for dem, uforståelige svar. Joda, vi bekymrer oss omtrent i hjel, vi setter livet på hodet, bruker altfor mye penger hos dyrlegen,  og selvsagt begrenser bikkja alt av sosialt liv. Så kommer spørsmålet om hvor mye dette egentlig plager oss.

Jeg tror overaskende mange vil krysse av på «Not bothered at all» 🙂

 

(Bildet av Tinka er fra i fjor vinter)

Infomøte om kattehold, og holdninger generelt

I kveld har jeg og Mamma vært på informasjonsmøte om kattehold, i regi av Dyrebeskyttelsen Norge Avd. Lillehammer. De tok for seg slike ting som vaksiner, ormekur, kastrering, sykdommer, og litt om kattehold generelt.

Det første Mamma hvisket til meg da vi kom inn var «Man ser at dette er kattemennesker, og ikke hundemennesker», hvorpå jeg, såklart, politisk korrekt som jeg er, bemerket at dette var da en særdeles diskriminerende uttalelse, mens jeg samtidig snudde drikkeflasken min så symbolet med «Gjøvik Hundeklubb» ikke skulle være så synlig.

Man kan spøke om det, men det å dra på møte om katter, med «kattefolk» er ukjent territorie for meg og Mamma. Vi er hundemennesker, katter har vi for å fange mus. Slik pleide det hvertfall å være.

Da jeg fikk katten Rufus, for 10 år siden visste jeg ikke så mye. Jeg har alltid hatt katter, så katt måtte jeg jo likevel ha. Han ble kastrert, men ikke fordi jeg ville «øke kattens status» ved å ikke bidra til flere kattunger, men fordi jeg hadde hørt at det var mindre sjanse for at han skulle dra hjemmefra. Litt for sent ute var vi nok, og Junior er et resultat av det. Et ganske så heldig resultat om jeg skal si det selv, flottere katt skal man lete lenge etter. Men det var et typisk «ukastrert jypling og hunkatt på p-piller» type uhell. Mens Rufus vokste opp som en overbeskyttet katt som gikk i sele, og var redd for mus, ble Junior sikkert sluppet ut alene altfor tidlig. Skikkelig fy-fy begge deler. Men begge disse kattene vokste opp til å bli så fine katter, at det ikke lenger var helt riktig å kalle meg 100% hundemenneske. En eller annen gang løpet av de siste ti årene ble det vekket et ønske om å lære mer om katter.

Jeg vet ikke helt når det begynte, eller hvorfor. Jeg vet at det hvertfall ikke var dyreforumene, hvor jeg, gang på gang, så naive og uvitende katteeiere ble nærmest halshugd, fordi de ikke hadde kastert katten sin, eller gitt den vaksine. Slik lukker folk ørene for, og det hjelper nok ikke i det hele tatt.  Jeg har mer tro på saklig informasjon, og at med saklig informasjon, kommer også bedre holdninger. Man kan ikke «prakke» på folk holdninger, men det kan man gjøre, er å informere. Mye av de feilene folk gjør, kommer av uvitenhet, og gammeldagse holdninger som rett og slett ikke er blitt oppdatert.  Da må man heller tenke litt pedagogisk, og sørge for at man ikke formulerer seg på en slik måte at folk lukker ørene.

Jeg kan fortsatt ikke så mye om katter, som om hunder. Dit kommer jeg nok aldri. Men jeg føler at jeg kan nok til å gjøre det aller viktigste riktig. De valgene jeg tar er på grunn av ting jeg vet, ikke fordi «det er da slik man alltid gjør det med katter», og jeg er åpen for å lære nye ting.

Tilbake til informasjonsmøtet i dag. De hadde en dyrlege som fortalte og svarte på spørsmål, det var mye nyttig informasjon, og jeg fikk svar på de spørsmålene jeg hadde. Ett skikkelig bra initiativ. Det ble også snakk om hvor tidlig man kan slippe ut kattunger uten tilsyn, når de har utviklet stedsans, og hvor ofte unge katter kommer på avveie. Nå har jeg hvertfall noe å slå i bordet med, når mamma kaller meg overbeskyttende, når jeg rusler rundt med lille Chloe i sele og bånd i sommer!

Lille Chloe 🙂

Kattene mine har jeg  forøvrig ikke  for å fange mus. Det ville i såfall vært svært mislykket, ettersom Junior har nok med å holde styr på tjeneren sin (meg), og musefangingen er nok mer en hobby han bedriver når han kjeder seg…

Xotic (video) og litt livsfilosofi

Vi hadd’ ei herlig tid
Skull’ så gjern’ ha gjort alt om igjen
Glad for at æ fikk ha dæ som venn
Vi levd livet mens vi gjor det


Xotic levde livet til det fulle hver eneste dag av de åtte ukene hun levde. Hun fikk så mye kjærlighet jeg bare kunne gi henne, og jeg sørget for at hun fikk så mye glede i livet hennes som bare mulig. Fordi jeg på en måte visste at livet hennes ville ikke bli langt. Alt blir så intenst da. Alle gleder blir så store. Sorger også.

Men kanskje vi burde gjøre det litt oftere, «Live like you were dying». Kjenne på gleden over småting, ikke utsette den klemmen du tenkte på at du skulle gi noen…

Jeg tror hunder som Xotic, og historier som hennes, er mye av grunnen til at jeg kan sitte hjemme, kanskje kjede meg, kanskje med vondter her og der, og plutselig likevel kjenne meg som verdens heldigste! Bare bryte ut i et stort smil, fordi jeg plutselig kjenner meg så glad, fordi jeg har verdens fantastiske hunder, som er friske og har det bra, jeg har familie jeg er glad i, og som er glad i meg og venner jeg setter stor pris på! Kanskje det må noen tårer til for at man skal kunne kjenne seg riktig lykkelig? For at man skal kunne kjenne på hvor godt man egentlig har det, når ting er helt «normalt og kjedelig»

Den følelsen føler jeg mye på om dagen 🙂

Litt om det å være sykemeldt

Jeg har jo ikke skrevet så mye om at jeg er sykemeldt  her inne på bloggen, men nå har jo flere spurt om hvorfor jeg er sykemeldt, hvordan jeg har det, og hva som skjer o.l så da kan jeg jo like godt skrive et lite innlegg 🙂
Det er altså musklene og leddene som ikke er helt gode. Etter flere lege- og revmatolog besøk, og flere mer eller mindre gjennomtenkte diagnoser nevnt, så har de altså ikke helt bestemt seg for akkurat hva det er, og hvorfor ting er som de er.

Noen dager er helt greie, mens andre dager er ikke greie i det hele tatt. Når jeg tidligere hørte om folk som gikk sykemeldt over lengre tid, så tenkte jeg mest på hvor kjipt det måtte være å ha vondt hele tiden. Joda, det er ganske kjipt, men det jeg har funnet ut nå, etter å ha vært sykemeldt lenge selv, er at det handler like mye om andre ting. Ting jeg ikke tenkte på da.

Jeg synes følelsen av å ikke gjøre noe var ganske lei. Følte meg innmari «lat», selvom jeg ikke hadde noe alternativ.  Man hører jo om hvor farlig det er for psyken å bare bli gående hjemme.  Heldigvis fikk jeg  et tilbud på FRISK gjennom Helse Sør-Øst, og det hjalp masse på den følelsen. Der er jeg 3 dager i uka, og trives veldig godt. Tilbudet er tilpasset hver enkelt, og for meg består det mye av opptrening (balanse, styrke o.l) og såkalte «mestringsgrupper», hvor vi får mange tips om bl.a. smertemestring og stressmestring.

Døgnrytmen er jo et kapitel for seg. Noen ganger vil bare ikke kroppen roe seg, enda så trøtt hodet er. Det stressa jeg en del med. En ergoterapeut sa til meg at om jeg stresser med å ha en fin døgnrytme hele tiden, så vil det bare gjøre vondt verre. Hvis kroppen er vrang, er det ikke mye man får gjort med det, av og til må man bare være glad for den hvilen man får, uansett når på døgnet det er. Om døgnrytmen glipper i blandt så er det faktisk ok. Dette justerer seg jo mye selv etter begynte på FRISK. Hvis jeg har time der tidlig på dagen så er jeg ofte trøtt på kvelden 🙂

En annen ting er jo at jeg faktisk savner jobben(e) min(e), spesielt jobben hos Lina. Eller aller mest bare Lina. Jeg jo heldig som har et sånt forhold til jobben(e) min(e). Det virker som mange andre langtidssykemeldte vet at de ikke kan gå tilbake til jobben de hadde, for da vil de bare bli syke igjen. Da kan jeg tenke meg at veien fremover blir enda vanskeligere.

Også er det jo selvsagt det at jeg kjeder meg. Jeg trives jo godt hjemme, i selskap med bikkjetrolla, men noen dager skal jeg innrømme at blir vel lange. Det blir mye internett og filmer og andre hjemmeting. Å lære Isha-bikkja noen enkle triks er et flott tidsfordriv, for det tar tid det! :p  Også liker jeg jo godt å ta bilder, og bruke laaang tid på å redigere dem. Heldigvis var jeg ikke noe friluftsmenneske som lengtet etter lange skogsturer og fjellklatring før heller, så jeg har flere inne-hobbyer å underholde meg selv med. 🙂

En annen følelse som sniker seg på av og til, er følelsen av å ha gjort noe «galt», noe jeg ikke burde. Som i kveld, da jeg og Tinka koste oss på agilitytrening. Er det lov når man er sykemeldt da? Hvor bra er det «lov» å ha det? Jeg vet jo at alt av veiledere og leger jeg har snakket med oppmuntrer til å prøve å gjøre ting man er glad i av og til, selv om det betyr at man blir  dårligere etterpå. Det er så viktig for psyken. Likevel klarer jeg ikke helt å riste av meg den følelsen av at jeg skal jo helst kun gjøre øvelser jeg er blitt gitt, og andre ting som er bra for kroppen min, og kun det. Men så er det jo noe med det, at denne tiden, er jo også en del av livet mitt. Siden man ikke vet hvor langvarig eller kortvarig dette blir, er det skummelt å sette hele livet på vent også.

Jeg er utrolig glad for at jeg har bikkjetrolla mine. De er riktignok tålmodige som få, men opp av senga og ut av huset må jeg nå hver dag uansett. Det er liksom vanskelig å bli liggende i senga når man har 3 troll som sitter ved siden av senga og løfter forventningsfullt på øra hver gang jeg åpner øynene :p

… og har et par kattetroll som maser etter mat, siden de har revet matskåla i løpet av natta, og de kan jo ikke spise av gulvet må vite… (mumlenoeomklumsetebortskjemtekattetroll)

90% av dere tør ikke lese dette innlegget! (Om facebook-statuser)

Jeg er som regel ikke av dem som irriterer meg mest over folks statuser på facebook. Folk får skrive hva de vil for min del. Om de vil skryte, klage, sitere, dele gleder eller sorger, eller bare fortelle hva de vil ha til middag, så er det helt greit for meg. Jeg synes til og med mange av disse  statusene kan være ganske koselige. Noe som har irritert meg en stund er statuser som slutter med «90% av dere tør ikke å kopiere og bruke denne teksten! Tør du??»

Meldingen begynner som regel med meninger om «krig, fred, religion og politikk og sånt» for så å oppfordre andre til å kopiere statusen hvis «du tør».

Det er jo en helt idiotisk ting å henge seg opp i, men når jeg først har begynt… Ja, da er det vanskelig å slutte. Det er jo ikke det at budskapene i disse meldingene er provoserende. Som regel er de jo veldig «politisk korrekte» om hvor verden burde være, og jeg liker jo slike ting… vanligvis.

Så hvorfor i alle dager irriterer de meg da?

Jeg mener nå at hvis man virkelig brenner for en sak, så klarer man å formulere sine egne meninger om det, uten å måtte kopiere noe som andre har skrevet.

Jeg synes også hele opplegget med «TØR DU??» blir litt barnslig. Hvorvidt man velger å kopiere teksten som sin egen staus har da utrolig lite med mot å gjøre! Kanskje man rett og slett ikke er enig med tekstens budskap, kanskje man synes formuleringen var dårlig (det synes jeg titt og ofte), kanskje man har bedre ting å skrive? Eller kanskje man er litt som meg, og synes rett og slett at det blir litt teit.

Enda merkeligere blir det hvis samme person legger ut ganske så motstridende statusmeldinger rett etter hverandre. En dag blir det lagt ut en melding om barn i fjerne land som ikke har vann eller brød og om at vi må hjelpe dem. Dagen etter limer personen inn en statusoppdatering om at vi må da jammen hjelpe barn i Norge før vi i det hele tatt tenker på å hjelpe folk i andre land.

Da kan man jo lure på om alle som legger ut disse statusene faktisk har lest og forstått det de selv legger ut, eller om det er frasen «tør du??» som har gjort nytten sin.

Nå kan det jo hende at mange av de som legger ut disse statusene faktisk tenker over det de legger ut, og har disse meningene som blir gjengitt. Jeg nekter dog å tro at det er tilfelle for de som legger ut flere pr. dag, og i tillegg presterer å legge ut statuser som sier det stikk motsatte av hverandre.
….

Nå som det er sagt, skal jeg fortsette å kose meg med hverdagslige statusoppdateringer på facebook, og ikke henge meg opp i at det  er «søstrenes, brødrenes, barnas, mødrenes, fedrenes og nevøens uke», hele tiden, og alt på en gang 😉

Når vi tar bikkjebilder borti svingen

Jeg plasserer beardistrolla på teppet, men allerede før jeg får aktivert selvutløseren har den ene fotomodellen rullet av teppet, mens jeg ser rompa på den andre forsvinne ut i gangen. Han vet så alt for godt hva som skal skje, og han vil aller helt ikke være med på det. Litt oppmuntring og godbiter får modellene tilbake på teppet, og jeg får aktivert selvutløseren. Jeg har 20 sekunder på meg før bildet blir tatt, uansett hvor jeg og bikkjene er.  Jeg kaster meg ned mellom beardisene og prøver og så Tinka opp på ryggen min. Etter litt om og men er alle perfekt plassert, og plutselig føles tiden lang. Å holde beardisene rolig, men oppmerksomme over flere sekunder er vanskelig. Veldig vanskelig. Frisbee sukker høyt og legger snuta si i golvet, dette synes han er skikkelig kjedelig. Jeg pludrer og koseprater. Jeg vet alt for godt at hvis jeg bruker sinnastemme vil en modell etter den andre spasere av gårde, blokkere meg fullstendig, og innen bildet blir tatt, vil jeg være helt alene…

Nederst er bildene jeg aldri la ut noe sted. (Flere bilder fra samme «photoshoot» i tidligere innlegg.)

Å ta bilder av meg selv og bikkjene med selvutløser var en utfordring, og ikke minst en tålmodighetsprøve, slik det ofte er å ta bikkjebilder. Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om hvordan jeg gjør det når jeg bestemmer meg for å ta bikkjebilder. For det er litt av et prosjekt ska jeg fortelle deg.

Det første jeg begynner med er å tenke på hva slags bilder jeg vil ha. om jeg vil ha «løpe løs-, leke-, tulle- og svevebilder», eller om jeg vil ha pent oppstillte bilder, og om jeg vil ha noe tema på bildene.

Valentines tema – Frisbee


Uansett hva slags bilder jeg vil ha, vil jeg ha rene og velstelte bikkjer. Bikkjetroll går jo selvsagt ikke rundt og er skinnende rene hele tiden, og de kan se nokså ustelte ut til tider, men det behøver man jo fange på kamera når man har bestemt seg for å ta bilder. De møkkete bikkjetrolla mine blir fotografert nok til hverdags uansett.

Nybada modeller


Av og til har trolla sine helt egne meninger om hvordan de tar seg best ut på bilder.


Deretter prøver jeg å finne en bakgrunn og et sted som vil passe bra for de bildene jeg vil ha. Skal jeg ta lekebilder, prøver jeg å finne et sted de kan løpe løs, med masse plass til å utfolde seg. Hvis jeg skal ta oppstilte bilder tenker jeg mere på bakgrunn og lysforhold. På innebilder rigger jeg gjerne til med ensfarga tepper/gardiner som underlag og bakgrunn. Jeg pleier å sette opp nok lamper rundt til at «fotostudioet» er godt lyst opp. For sterkt lys fra en vinkel, kan skape noen uheldige skygger, så det prøver jeg å ungå. Ute er det fint med både snø, vann, gress og trær, alt ettersom hva som passer fargene på bikkjene og mitt » tema».  Jeg prøver å ungå å ta bilder i altfor sterkt sollys.

Her synes jeg at jeg fikk til veldig fine lysforhold tildlig en morgen, på Skiblanderbrygga


Uansett om jeg tar bilder ute eller inne, synes jeg det er viktig å være sikker på at jeg ikke får med irriterende forstyrrende elementer. Det er utrolig kjedelig å se på bildene etterpå, for å så finne gule tisseflekker i snøen, søppel på bakken eller en diger hybelkanin foran en av mine striglede modeller (Noe av dette kan jo lett fikses med litt fotoredigering).

Når alt er klart for å ta bildene er det ett par ting jeg må ha lett tilgjengelig. Dette er blandt annet ekstra batterier (har man brukt en del tid på å planlegge, er det harmelig om kameraet går strømtomt), en hundebørste (selv de vakreste modeller må  jo fikse på fasaden i blandt), og selvsagt godbiter (modellene  jobber jo ikke gratis)!

Jeg foretrekker å sette de hundene som ikke skal være på bildene i ett anna rom e.l. Det er merkelig hvor ivrige de blir etter å bli tatt bilde av, når de helst ikke skal være der.

Forstyrrende element…


Under selve fotograferingen er det selvsagt en fordel om hundene kan noen kommandoer,som ligg/sitt/stå og BLI! (Hvis hunden ikke kan bli på komando kan man jo alltid jukse litt. Bruk et bånd og bind den fast, og rediger bort båndet i etterkant.) Noen ganger har jeg faktisk brukt litt tid på forhånd for å lære inn kommandoer og stillinger som jeg ville bruke på bildet.

Her hadde jeg brukt litt tid på å lære Frisbee å holde labben på gitaren.

Man kan jo også bruke kommandoer/triks som hunden allerede kan, og tilpasse bildet etter det, slik jeg har gjort med Tinka her:



Man kan jo bli innmari oppgitt og utålmodig når man har bestemt seg for å ta bikkjebilder, men bikkjene bare ikke vil  samarbeide. Det  absolutt dummeste jeg kan gjøre, er å vise bikkjene at jeg blir irritert eller oppgitt. Får modellene mine vondt  i stoltheta, er de ikke lette å jobbe med. Jeg kunne nok få dem til å sitte i ro ved å trasse det gjennom med sinnastemme, men jeg vil da ikke  ha triste eller fornærma hunder, hverken på bildet eller i huset. Så her pludres og kosesnakkes det til den store gullmedalje og mine krevende modeller blir titt og ofte belønt med godbiter.

Her var det vel stylisten som feila litt :p


Selv med mye oppmuntring, kan fotomodeller  bli slitne, men det synes jeg er helt ok. Man kan få ganske koselig bilder av slitne bikkjetroll også. Ofte er det jo slik at noen av de koseligste bildene er de som ikke ble helt slik som du hadde planlagt. Under ser dere et par eksempler på dette. De små bildene er de «vellykkede», mens på de store er trolla slitne og lei hele photoshooten, men jeg synes de ble ganske koselige likevel.

Jeg vet noen vil synes at jeg kanskje overdriver planlegging og gjennomføring av mine «prosjekter», men  det er en interesse og en hobby som jeg synes er veldig artig.

Når det er sagt må jeg nok innrømme at de bildene jeg er aller mest glad i selv, er de bildene hvor bikkjene får utfolde seg, leke og tøyse så mye de vil. Det er jo disse bildene som aller best fanger personligheten deres og viser  hvordan de er.  Det er bare ikke så mye å si om slike impulsive og herlige bilder. De er jo de som er de sanne «kodak moments» som bare ikke kan  planlegges 🙂

Avslutter med et par slike bilder av Tinka, som jeg  er vledig glad i 🙂

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

Facebook

Kontakt

Send en epost til bortisvingen@gmail.com eller bruk kontaktskjemaet
ommeg3

Hundetrener

Arkiv

Sgeh

Skandinavisk gruppe for etisk hundehold

Pass På Pus

Sponsorer

Tusen takk for at dere gjør det mulig for meg å holde konkurranser her på bloggen!

Bloglovin’

bloglovin

Instagram