Personlig

Hva jeg egentlig driver med om dagen

Når det blir lite med blogging, er det som regel fordi det er så mye annet som skjer.

Året har fått en travel og spennende start. Jeg holder kursene mine, og har en og annen konsultasjon og privattime. Jeg har holdt valp- og unghundkurs, kurs for «den voksne hunden» og Lydighetsmix. Lydighetsmix er en type kurs jeg har fått legge opp helt selv. På dette kurset lærer jeg bort momenter fra rallylydighet, tradisjonell lydighet og freestyle/kreativ lydighet.  Her tar vi for oss tradisjonelle øvelser som sitt og ligg, men også snurr under marsj, sikk-sakk mellom beina, samt mange forskjellige triks til musikk. Første kursrunde er over, og jeg har hatt det virkelig gøy!

Jeg har også fått opp egen hjemmeside/blogg for hundetrenerjobben min opp og gå, og jeg er ganske så fornøyd med den! Her kan dere lese mer om hva jeg holder med på jobb og flere hunderelaterte artikler. Blandt annet har jeg skrevet om trening av unghund og seniorhund, og begynt en artikkelserie om når samspillet mellom hund og eier ikke fungerer.

Dette er logoen min (enn så lenge). Klikk på den for å komme til siden min.

 

Jeg blir også selvsagt veldig glad om du kunne tenke deg å følge facebooksiden 🙂  Denne bloggen blir forbeholdt litt mer personlige innlegg, og vil handle om mine egne dyr, slik den alltid har gjort.

Jeg har også begynt på utdannelse i Røde Kors for å bli instruktør for nye besøksvenner med hund. Jeg har vært på kun én samling foreløpig, men så langt har det vært veldig spennende. Så mange inspirerende mennesker på ett og samme sted, ser jeg ikke så ofte. Utdannelsen blir ferdig før sommeren, så til høsten begynner jeg å holde kurs for Røde Kors. Dette er jo noe jeg brenner veldig for, og jeg er virkelig glad for at jeg har fått denne sjansen! Bare tolv instruktører blir utdannet denne runden, og vi er de første i Norge!

Utdannelsen er helgebasert og samlingene foregår på Holmen fjordhotell. Første helgen jeg var der, var Nommin med. (Neste gang blir det sansynligvis Carlisha).

Beklager dårlig bildekvalitet – jeg hadde ikke med meg skikkelig kamera.

 


1. På stranda,
2 /3. På forelesning, 4. På hotellrommet

 

Jeg og Nommin går fortsatt på besøk på demensavdelingen»vår», og for ett par uker siden hadde vi med oss hun som er ny leder for besøksvennene i Ringsaker, Sølvi Sunde. Hun fikk tatt noen bilder med mobilen sin. Her ser dere Nommin både få kos og holde på med «rydde opp leken» 🙂

 

 

«Rydde opp leken» er slik at beboerne kaster bamser, og Nommin skal plukke de opp i lekekassa si. Så belønner enten jeg, eller en av beboerne med godbit. Stor stas for både to- og firbeint!

Ellers driver vi stadig og trener rallylydighet og ymse triks bare for gøy. Torsdagene holder jeg av til rallylydighet, mens fredag-søndag de helgene jeg har fri, bruker jeg så mye tid jeg kan sammen med dyra mine. Da drar vi ofte på kontoret bare for å trene og kose oss. Ellers blir det litt trening hjemme i stua, når det passer seg slik. Slenger med ett par vidoer av en helt vanlig «kontordag» 🙂

 

 

 

Rallyforbundet har  godkjent utdannelsen min som et ledd i å bli godkjent rallyinstruktør. Det ble jeg veldig glad for, da jeg faktisk ikke ser behovet for å gå NKK sin instruktørutdannelse, det er så mye annet jeg heller vil ta. Men rallyinstruktør vil jeg gjerne bli. Jeg har jo blitt så glad i denne sporten, miljøet og menneskene. Jeg må nå ha til sammen 40 timer rallyundervisning for å bli godkjent. Jeg kommer til å begynne med denne praksisen så fort jeg har mulighet til å være med som hjelpeinstruktør på et kurs eller to. Deretter blir resten av timene i egen regi.

 


Jeg og Isha-bikkja har kosepause <3

 

Jeg har også fått svar fra Veterinærmedisinsk Rettsråd ang Lillepus-saken. Jeg skal oppdatere mer om det etter møte med advokat neste uke. Det blir spennende!

Har dere forresten sett at jeg har oppdatert logoen min? Alle «de gamle» er med fortsatt, og i tillegg har Nommin, Honey og Capone kommet med. Jeg synes den ble så fin 🙂

Nytt kontor, rally, triks og demens

På tide med et lite livstegn fra oss igjen! Vi har (for oss) travle dager, og trives veldig godt med det.

Jeg skal fortelle litt om hva dagene våre går med på, men jeg aller først må jeg jo fortelle at Nommin har fylt tre år! Han hadde bursdag 7. november. Jeg synes ikke det er lenge siden jeg stod med han i armene på en parkeringplass på Hamar, og skulle få ta han med meg hjem for første gang. Jeg var helt skjelven, på gråten, overlykkelig og hadde magen full av sommerfugler. Min egen collie! De sommerfuglene kjenner jeg fortsatt. Hver eneste dag tenker jeg på hvor heldig jeg er som får ha Nommin i livet mitt. Og da kommer sommerfuglene lett 🙂

 

 

Jeg og Nommin trener fortsatt rally hver uke, men ikke riktig så intenst som vi gjorde fra vi gikk kurs og frem til vår første konkurranse. Jeg har dog planer om å starte i konkurranse igjen før jul 😉 Jeg trives best når vi kan trene avlsappet, og bruke tid på triks og fjaserier – bare for gøy. Og det gjør vi nå. Så får konkurranser gå som de går.

 

 

Her er en liten video av litt triks, og litt rally. Kjegleøvelsen kommer jo ikke før i de høyere klassene, men jeg synes det er gøy å trene på andre ting enn bare klasse 1 også. Klasse 1 kan bli litt ensformig. Legg også merke til juksemakeren helt i begynnelsen av videoen, som rydder opp to leker på en gang!

 

 

Vi går fortsatt på besøk til demensavdelingen hver uke. Der har han startet en slags lek med en av beboerne. Denne damen er veldig glad i katter, og har vært litt skeptisk til Nommin. Hun vil enda ikke ha han helt bort til seg, men hun er så morsom og leken, at hun gjerne vil leke med han. Leken er slik at hun river i stykker en avis (beklager til eieren av den avisen…), og ruller avispapir sammen til en ball. Jeg har forsøkt å ta med Nommin sine egne leker, men da sa hun at «hjemmelaget var best». Damen kaster avisballen til Nommin, Nommin leverer den til meg, og jeg kaster til damen. Det blir det mye morro av, og vi trener både hode og motorikk!

 

 

Over nyttår begynner jeg på en ny og spennende utdannelse innen Røde Kors. Jeg skal gå kurs for å bli instruktør for nye besøksvenner med hund. Dette er første kullet Røde Kors selv utdanner, og det er veldig spennende å få bli med fra start, når det er noe jeg brenner slik for. Jeg så denne annonsen, og tenkte at dette måtte jeg jo bare søke på. De fikk inn 30 søknader, og tok inn kun 10. Så jeg er veldig heldig 🙂

På jobb har jeg holdt valp-, unghund- og hverdagslydighetskurs. Neste uke er siste uke med kurs, og plutselig har jeg tidlig juleferie! Men arbeidsledig blir jeg heldigvis ikke. Jeg har planer om å lage videoer og annet materiale til et, enn så lenge, hemmelig prosjekt, og jeg har valpesosialisering hver tirsdag.

I forbindelse med hundetrenerskolen har jeg nå avholdt all obligatorisk praksis. Dette har vært både privattimer og konsultasjoner. Konsultasjonene har vært om alt fra aggresjon og redsler, til forholdet mellom barn og hund. Det har vært innmari spennende og lærerikt.

Jeg har nå fått innrede mitt eget kontor, noe jeg selvsagt synes er innmari stas. Det føles liksom mer allright å tilbringe så mye tid der, når jeg har mitt eget. For vi bruker mye tid der, jeg og hundene. Jeg har brukt bilder av egne hunder til å gjøre det litt personlig, og synes selv jeg har fått det riktig så koselig.

 

Isha er veldig fornøyd med eget kontor!

 

 

Den fine tegningen som Hanne tegnet, har selvsagt fått plass på veggen

 

Magnettavle, med magneter med egne bilder på. Både Tinka og Frisbee er selvsagt med.

 

Bildet av meg og bikkjene: Connect with your dog through your heart, not through a collar and a leash.
Bildet av Frisbee: Blessed is the person who has earned the love of an old dog.
Bildet av Tinka: Life isn’t about waiting for the storm to pass… but learning to dance in the rain.
Bildet av Nommin: Dogs speak, but only to those who know how to listen.

 

I tillegg til jobb, skole og hundetrening, er det selvsagt ei anna frøken som skal ha sitt. Ei frøken som skal klikkertrenes og gåes tur med, før hun kan slappe av i sofaen sammen med oss om kvelden. Fine magiske Lillepusen. Avslutter denne smårotete posten med et bilde tatt av meg og Lillepus på tur i hagen tidligere i høst.

 

Da er jeg i gang med hundetrenerutdannelsen

Sånn ganske plutselig, fikk jeg mulighet til å starte på Innlandet Hundesenteret sin hundetrenerutdannelse! Dette er noe jeg har hatt veldig lyst til, helt siden jeg begynte å holde kurs og være med som hjelpeinstruktør for Innlandet Hundesenter. Jeg trodde jo ikke at vi skulle få det til i år! Det blir veldig fint å kunne få papirer på kompetansen min, samt å få ny kunskap om de områdene hvor jeg ikke har så mye erfaring selv.

Utdannelsen er modulbasert og består av fire moduler. Målet er å bli Sertifisert hundetrener med spesialfelt atferd og problemløsning. Jeg har akkurat startet modul 1: Grunnkurs i atferd, hundens språk og problemløsning. Modul 1 består av fire helgesamlinger, obligatorisk lesing av litteraturliste, samt hjemmearbeid. Jeg er jo veldig spent på hvordan kroppen min vil takle dette i kombinasjon med ny jobb, men jeg er så motivert at det skal jeg klare. Jeg må bare være flink til å planlegge og tilrettelegge for meg selv.

 

blogg3

Nommin var med meg hele helgen

 

På denne første samlingen gikk vi gjennom flere forelesninger og hadde noe praktisk trening.

Beriket miljø, dominanse-teorien – og hvorfor den er (burde være) utdatert, hundens historie, hundens språk, ignorering, læringsteori, samt både teori og praksis rundt å gå pent i bånd, og passering av andre folk og dyr.

Det var litt vanskelig å virkelig få øvd på dette, da alle hundene som var med, allerede var så veldig flinke. Neste samling skal vi derfor ta med de meste utfordrende hundene vi har, slik at vi får litt å jobbe med (*kremtcarlishahosthark*)

Det var ikke så mye av det vi gikk igjennom som var helt nytt for meg. Jeg har jo fått være med på flere kurs som går mye på det samme, slik som hundens språk, beriket miljø m.m. Hundens historie har jeg jo lest mye om, samt at besøkshundkursene tok for seg dette, i tillegg til mye om dempende signaler og hundens språk. Læringsteorien sitter ganske så spikret helt fra vi lærte om Behaviourisme og Skinner på læreskolen. Dette er jo noe man bruker hver dag, og som hvertfall jeg kommer tilbake til igjen og igjen, når jeg tenker gjennom hvordan jeg skal lære hundene mine noe nytt, eller avlære uvaner. Mye har man jo bare godt av å repetere, og bli minnet på.

Enkelte av de temaene vi går gjennom har jeg veldig lyst til å skrive om på bloggen min. Akkurat nå kribler det litt i fingrene etter å skrive en artikkel om beriket miljø! Jeg kommer nok til å fortelle en god del om hva vi lærer om, og gjerne dele noe av det vi lærer videre.

Hundene som var med på samlingen, var stort sett inne i rommet hvor vi hadde forelesning. Det var overaskende rolig og harmonisk til at det faktisk var omtrent 10 hunder der inne. Nommin fikk sitte litt hos meg, i tillegg til at han fikk lov å bruke kontoret rett bak der jeg satt. Vi satte på en grønn grind, slik at han fikk litt mere bevegelsesfrihet og ro, samtidig som han kunne se og høre meg og de andre hundene. Han var litt masete helt i begynnelsen, men det gikk ganske fort over. Han fikk også hilse på flere fine hundefrøkner, som var veldig flinke til å si fra når Nommin ble litt for pågående. Det har Nommin veldig godt av. Han tror fortsatt at han er Gud’s gave til alt som lever.

Det var forsåvidt ikke bare en fin gruppe hunder, men også en herlig gruppe mennesker!

 

Nommin underholder seg selv, mens vi har forelesning 🙂

A video posted by Borti Svingen (@bortisvingen) on

 

Jeg gleder meg allerede til neste samling! 🙂

 

Jeg har jo ikke klart å jobbe på mange år, på grunn av muskler og ledd som ikke er «helt med». Det at jeg nå har fått muligheten til å jobbe med noe jeg virkelig trives med, kjenner meg trygg på, og brenner for, i en tilpasset mengde, og til tider på dagen som passer kroppen min, betyr utrolig mye. Jeg har vært så heldig, som har blitt kjent med fantastiske personer til rett tid. Det er spesielt ett par damer som plutselig dukket opp i livet i mitt på  ulike måter, og som skulle vise seg å bety mye mer enn det jeg trodde, da jeg møtte dem første gangen. Man skal ha litt flaks i blandt!

 

Jeg begynner med unghundkurs og hverdagslydighetskurs etter påske. Ta kontakt med Innlandet Hundesenter dersom du er interessert, eller send meg en melding om du har spørsmål. Vi går også og tenker på andre typer kurs, så det her blir veldig spennende! 😀

 

blogg4

Nommin sliten etter helgen 🙂

Det har vært noen vonde og vanskelige måneder

Jeg har kviet meg for å begynne å blogge igjen. Å åpne bloggen igjen, å begynne å skrive om  hverdagen, ville ikke føles rett uten å også fortelle om alt det vonde som har skjedd de siste månedene. Derfor har jeg gruet meg veldig til dette. Jeg har delt mere på min personlige facebook profil, mindre på bloggsiden. Jeg har på en måte hatt litt behov for å holde på det nære, skjerme meg selv litt fra resten av verden. Jeg savner nå likevel å skrive i bloggen.

Men først må vi tilbake noen måneder.

31. august mistet vi vår kjære Dioz.

Han hadde jo aldri vært i så bra form som han var etter nyreoperasjonen. Dette skulle jo gå bra, nå skulle han endelig få slippe å slite med nyresteiner, nå skulle være hans tid. Slik gikk det ikke.

I slutten i august ble han veldig brått syk. Da feilet den andre nyren hans, og det var ikke noe mere noen kunne gjøre. Han var tapper, han kjempet, og vant, mange ganger. Denne kampen skulle han få slippe å kjempe, den kunne han ikke vinne.

Det er fortsatt veldig vondt. Vi har mistet vår elskede prins, husets apekatt og gledesspreder. Verdens søteste lille terrorist. Chloe og Lillepus har mistet en irriterende, men elsket, lillebror. En lillebror som satte huset på hodet, og dro dem med på lek og morro.

Huset føles utrolig stille og tomt. Stillheten er øredøvende og hans fravær er så veldig altoppslukende.

 

 

Ett av lyspunktene er at Dioz sin oppdretter Toril, har lovet oss en ny lillebror når Dioz sin søster får kull til neste år. Det gleder jeg meg til, og jeg setter utrolig stor pris på det, selvom en ny abyssiner aldri kan erstatte Dioz.

 

Dette var ikke første gangen vi brått mistet noen dette året. 14 juli døde min storebror i en mikroflyulykke. Man blir liksom tom for ord når man skal skrive om sånt. Arild var en sånn skikkelig storebror med stor S. Han spøkte og lo, som kom med råd, fikset, og ordnet opp i det meste. En storebror jeg har vært heldig å ha. Han etterlater seg kone og to barn.

Den natta var den første gangen på det jeg kan huske at jeg holdt rundt Mamma’n min. Da hadde jeg kjørt hele veien til huset hennes mens jeg forsøkte å finne de rette ordene for å fortelle at sønnen hennes var død. Det eneste jeg fikk sagt da jeg stod der i gangen var alt annet enn skånsomt. «Arild er død». Det var alt jeg fikk sagt. Det var også første gang på altfor lenge at jeg fortalte søsteren min at jeg var glad i henne. Man burde holde rundt hverandre, og fortelle hverandre at man er glad i hverandre oftere.

 

 

 

Jeg sitter med vondt i magen mens jeg skriver dette. Bloggen har vært en så stor del av livet mitt, og det føles litt slik at når jeg har lagt det ut på bloggen, da er det virkelig. Da må jeg akseptere.

Midt i sorgen over Dioz, ble også Lillepus syk. Veldig syk. Jeg var sikker på jeg skulle miste henne. Det har vært en veldig vanskelig reise Lillepus og jeg har vært på. Og fortsatt er på. Dette kan jeg skrive om i ett annet blogginnlegg.

Forhåpentligvis vil det føles litt mere greit å komme tilbake til bloggen nå. Alt har jo ikke vært vondt og vanskelig. Det har vært fine stunder også. Jeg har jo masse bilder av dyrene, oppdateringer om Lillepus, og  jeg skal skrive et viktig blogginnlegg om to fine pusekatter med en tøff start på livet, som nå trenger hjelp til å finne deres perfekte for-alltid-hjem. Det kommer snart.

Dette blogginnlegget er til Arild, og til Dioz. To livsglade typer som absolutt skulle vært her så mye mye lenger.

 

 

Nå har ikke jeg akkurat tro på en «himmel» som sådan, men ett eller annet tror jeg at finnes etter døden. Derfor synes jeg denne sangen er så fin.

Julekveld og julegaver

Julekvelden ble som vanlig feiret med middag og julegaveåpning hos Mamma. I år var jo det spesielt viktig for meg, da Frisbee bor hos Mamma, mens Carlisha har løpetid. En julekveld uten å få kost med alle dyrene mine, hadde jo blitt helt feil.

Jeg fikk mange fine gaver, og vil vise frem ett par av dem.

 

Av Unni fikk jeg en hundegodiskrukke med bilde av Carlisha og Frisbee, og påskriften «Borti Svingen». Herlig!

 

Carlisha har allerede smakt på innholdet, og er veldig fornøyd

 

Den aller aller fineste julegaven fikk jeg også fra Unni. Hjemmelagde bokstaver i tre, som staver TINKA, og er pyntet med bilder av henne.

 

 

Unni var i tvil om det var for tidlig å gi en slik gave. Jeg er veldig glad for at magefølelsen hennes sa at det var en god idé.

Det er jo ikke slik at vi ikke tenker på Tinka, bare fordi vi ikke blir minnet på henne. Jeg kjenner savnet etter Tinka hver eneste dag, og det var absolutt noe som manglet under julemiddagen i går. Jeg synes faktisk det er veldig godt for hjertet, når noen snakker om Tinka, eller på andre måter minner meg på henne. Det er en slags bekreftelse på at hun gjorde inntrykk på andre enn meg, på tross av vår «tosomhet».

Gaven fra Unni er så fin på så mange måter! Omtenksom, kjempefin, hjemmelaget, og full av gode minner om Tinka.

 

217112_5886011010_583096010_167350_9997_n (1)

Tinka under en julemiddag hos mamma for flere år siden

 

Fra Mamma fikk jeg SKI! Jeg har jo ikke gått på ski på mange år, men jeg har jo hatt så lyst til å gå på ski med bikkjene.

 

 

Fra Pappa fikk jeg varmedress. Nå kan snøen og kuldegradene bare komme! Det gjør ikke i monn med regn og varmegrader, når man har fått ski i julegave!

Skiene har jeg lagt midt på stuegulvet, slik at Carlisha, som jo aldri hatt sett ski før (såvidt jeg vet), skal bli vant til dem. Jeg og Frisbee har jo gått på ski før.

Jeg må forresten kjøpe nye kjørestrikker/bånd. Den jeg har er så gammel og slitt at det finnes omtrent ikke elastikk igjen. Hvis noen av dere har forslag til hvor jeg kjøper gode og billige kjørestrikker, så skrik ut!

 

Jeg er i litt dårlig form om dagen, så jeg dro hjem ganske tidlig. Hjemme var det julegaveåpning for resten av dyrene. De hadde fått hver sin gave fra fine Nairo til Kjersti (mistenker at hans minst like fine matmor har hjulpet til litt). Jeg blir alltid så rørt når noen tenker på dyrene mine. Du er fantastisk, du Kjersti 🙂

 

Kattene med sin gave

 

Gaven ble veldig populær blandt pusekattene.

 

 

 

Carlisha synes det var kjempespennende å få sin egen gave å åpne.

 

 

Enda mer stas ble det, da hun fant en tyggebein inni pakken. Da måtte jeg hjelpe til med resten av papiret, før hun tygde det i seg i ren iver.

 

 

Athena og Benny fikk også julegave fra Nairo.

 

Nysgjerrige små

 

ROSINBOKS = Chinchillaglede

 

ablogg7

Athene med rosin, og Benny forsynes seg med en til

 

Avslutter med et bilde av Dioz som fikk nisseklistremerke på skjermen sin, i anledning julepynting lille julaften. (Han har litt eksem på låret, så jeg setter på han skjerm, når jeg ikke er hjemme.)

 

 

Ha en fin romjul, og husk fotominne-konkurransen vår 🙂

Skal livet bare gå videre? Sånn… helt uten videre?

Det er stille på bloggen nå for tiden. Jeg vil jo ikke at dette skal være en blogg man blir trist av å lese. Samtidig blir det feil å skulle poste blogginnlegg om alt annet, og late som om ingenting har skjedd. Da Tinka først ble borte, var jeg overasket over at jeg klarte å fungere. Jeg var faktisk bekymret for meg selv, og hvordan jeg ville takle det. Jeg var faktisk ikke så sikker på at livet ville gå videre, og at jeg ville klare å være oppegående igjen, noen gang. Så dramatisk ble det ikke. Helt siden det skjedde, har jeg gjort helt normale ting. Jeg koser og leker med kattene, går tur med hundene, spiser, handler, drar på besøk, og innimellom sover jeg faktisk godt også. Jeg gjør alt dette, som om ingenting har skjedd…

I begynnelsen var jeg lettet over at jeg klarte å fungere, til tross for at jeg har mistet en stor del av meg selv. Det er jo det jeg har. Ordet «jeg» forsvant for elleve år siden. Det ble erstattet med «vi». VI kommer på besøk, VI skal på butikken, VI skal legge oss, VI har hatt anfall. Jeg sier fortsatt «vi». Men nå er hverken jeg, eller de jeg snakker med, sikre på hvem «vi» egentlig er.  Er det jeg og beardisen? Eller er «vi» egentlig bare «jeg», som ikke klarer å forsone meg med at det ikke finnes noen «vi»?

For det er virkelig vanskelig. I elleve år har jeg vært Tinka sitt menneske. Jeg har vært mye annet også, men først og fremst, har jeg vært Tinka sitt menneske. Det er det jeg har prioritert, og det er det jeg har vært aller best til. Så fikk det så være at jeg ikke var like flink til alt annet. Det aller viktigste, DET var jeg hvertfall flink til. Tinka har aldri manglet noe som helst. Hun har aldri vært hjemme alene, jeg har aldri tatt et valg uten å tenke over hvordan det ville påvirke Tinka. Selvsagt har dette definert hvem jeg er. Eller var?

Det har gått nesten to måneder. Lettelsen over at jeg klarer å fungere, har blitt erstattet med frustrasjon over at jeg fungerer så godt som jeg gjør. Det synes absolutt idiotisk at livet skal gå videre, som om ingenting har hendt. Hjertet mitt står på stedet hvil. Det er derfor vanskelig å forholde seg til at resten av livet ikke gjør det. Det durer videre, mens jeg prøver å sakne farten.

Sånn innimellom må jeg rydde opp i rotet i veska mi. Rosa bajseposer som har sklidd ut av rullen, hundegodis som har falt ut av posen, ett og annet sjokoladepapir, ja slike ting som ender opp i en veske. Forrige uke var det på tide med en slik opprydning. Helt nederst fant jeg en boks med fenemal og en velbrukt rosa ball. To ting vi aldri dro hjemmefra uten. Ting jeg ikke trenger lenger, realistisk sett. Likevel la jeg både boksen, og ballen, tilbake i veska da jeg var ferdig med å rydde. Klart de skal ligge der.

Et lite bevis, utenfor mitt eget hjerte, som beviser for meg selv, at livet ikke har gått videre, helt uten å ta notis av det som har skjedd.

 

blogg1

 

Jeg har jo mye godt i livet mitt. Familie, venner og dyr. Av og til har jeg det så fint at jeg ikke tenker på Tinka på en stund. Da kommer frustrasjonen igjen.  Jeg har mistet halve meg selv, også sitter jeg her og har det fint? Skal jeg la livet lure meg til å gå videre? Sånn helt uten videre?

Jeg vet jo at det ikke er slik. Jeg vet jo, når jeg tenker logisk, at det er helt greit å ha det fint. Klart jeg ikke glemmer Tinka, selvom jeg har det fint noen timer. Hver eneste morgen ser jeg etter henne. Det har vært det aller første jeg har gjort når jeg har våknet, hver eneste dag, i elleve år. Det tar noen sekunder før jeg husker.

I en skuff på kontoret ligger halsbåndet hennes. Det fine rosa, med navnet hennes på. Der ligger også en konvolutt med litt pels jeg klippet av henne, før vi dro til Mamma for å møte dyrlegen. Jeg har ikke klart å åpne den skuffen etter hun ble borte. Det er jeg ikke klar for. Ikke enda.

Det høres kanskje veldig dumt ut, men det å skulle skrive på bloggen, legge ut bilder og hverdagshistorier som vitner om at livet går videre, det føles fortsatt vanskelig. Det skjer jo faktisk spennende og fine ting her hjemme også, og jeg vil jo gjerne dele dette med dere, slik jeg pleier å gjøre.

Bloggen min er jo også en del av livet mitt, og jeg håper, og tror, at jeg snart føler meg klar til å la bloggen få gå videre 🙂

 

Ett par gamle bilder dere kanskje, eller kanskje ikke, har sett av Tinka’n:

 

blogg1

Jeg og Tinka var i Spania på ferie sammen

 

bloggtnka

Burtrening: Her hadde jeg nok ikke gitt opp at Tinka kunne lære å sitte i bur.

 

bloggtnka2

Jeg husker ikke helt, men jeg tror vi gjorde narr av tøffe menn med tøffe hunder som visstnok trente IPO

 

 

Pass På Pus

Idéen om en infoside om katt har lenge surret rundt i hodet mitt, og nå har jeg endelig kommet i gang.

Filosofien bak siden jeg ville lage, var at mye av løsningen på problemet vi har med hjemløse katter i Norge, i stor grad ligger hjemme hos hver enkelt katteeier. Hvis hver enkelt av oss, tar ansvar for egen katt, vil problemet reduseres. Videre tror jeg at problemet ofte er mangel på viten og interesse for hva som kreves for å ta ansvar for katten på en god måte. Det er hverken vranghet eller motvilje som ligger til grunn, i de fleste tilfellene. «Mannen i gata», som ikke er speiselt interessert i katt, men som av en eller annen grunn likevel har en katt eller to, har ikke fått med seg at det er ikke lenger sånn at «katter ikke alltid finner hjem», eller «ikke trenger å dra til dyrlegen noen gang», slik det liksom var før i tiden. Vi vet bedre nå, men ikke alle har klart å følge med på dette.

Siden har fått navnet «Pass På Pus», og vil bygge på disse tankene. Det er derfor viktig at siden er informativ, saklig, og lettlest. Videre er det viktig å få folk til å se siden! Her håper jeg å få et par sponsorer med på laget, slik at vi kan tilby å treke ut premier blandt folk som deler siden, legger logo og link i sidekolonnen på bloggen sin, eller lignende.

BLOGGHotell.no har sponset hosting for prosjektet, og det jeg veldig takknemmelig for.

 

Smakebit: Pass På Pus (http://www.passpapus.com/)

Siden er langt fra ferdig. Jeg håper etterhvert å bytte ut «gratisbilder/tegninger» fra nettet med bilder og tegniner fra folk som gjerne vil bidra til prosjektet med egne bilder og tegninger. Det samme gjelder headeren. Jeg vil også dekke flere temaer, og ha gode tekster. Dette er grunnen til at jeg deler dette med dere nå, og ikke venter til siden er ferdig.

Jeg vet at flere av dere som er innom bloggen min sitter inne med mange fine kattebilder, dere kan mye, og er veldig kreative. Hvis noen av dere vil bidra til dette prosjektet, enten det er med bilde, tekst eller idéer, send meg gjerne en mail på bortisvingen@gmail.com , eller legg igjen en kommentar. Jeg ønsker meg mange fine og klare huskattbilder! 😀

Når siden er klar for «åpning» vil jeg nok be dere om hjelp til å dele. Inntil videre er prosjektet altså «top secret» (sånn rent bortsett fra at jeg poster det her da… men dere kan vel holde på en hemmelighet?).

GRATULERER MED DAGEN, MAMMA!

En liten bursdagshilsen på bloggen skal Mamma’n min få, for det er hun virkelig verdt!

 

For hvor mange manger mamma’er er det som:

 

– Tilbyr seg å komme hjem fra Spania, fordi Tinka’en er syk?

– Kjøper like mye gaver til pusekattene som til barnebarna?

– Rammer inn pelsen til hunden din, når hun har klippet av for mye?

– Sier hun kan hjelpe til å bygge kattegård – enda hun har veldig vondt i kroppen?

– Drar til Tronheim med deg for å hente katt – to dager etter hun kom hjem fra Spania?

– Har egen pute til Tinka’en ved siden av sin egen – Tilfelle Tinka skulle komme på besøk?

– Skjønner at akkurat DEN hunden må du ha, når det dukker opp en rar og merkelig hund – Enda hun akkurat har gitt deg en valp?

 


GRATULERER MED DAGEN, MAMMA!

 

Glad i deg! 🙂

 

Klem fra oss «Borti Svingen»!

Det finnes skyggesider Borti Svingen også – Noe jeg ikke er stolt av

Jeg får ofte kommentarer på at mitt dyrehold virker harmonisk, rolig og fint. Det synes jeg er koselig, for jeg faktisk veldig stolt av dyrene mine, og ikke minst hvor snille og gode de er med hverandre.

Men det har altså ikke vært bare harmoni Borti Svingen. Vi har hatt et kjempeproblem, som i det siste har eskalert, og blitt verre. Det er snakk om Carlisha, og hennes oppførsel under fóringstiden.

Dere som følger bloggen min vet at det finnes ikke noe vondt i Carlisha. Dere har sett bildene av hvor god hun er mot små kattunger, og ellers alle andre hun møter på. Dere kjenner henne som en lykkelig, vimsete og tvers gjennom snill Ishebikkje. Og slik er hun… Helt til det blir fóringstid. Da forsvinner den gode snille hunden min, og istedet kommer et monster av ei bikkje som jeg slett ikke kjenner, og som jeg absolutt ikke stoler på. Noen ganger har jeg vært redd henne selv.

Det er som en rullgardin går ned, bikkja blir helt borte for meg, hun blir anspent, og det virker som om hun knapt kjenner sitt eget navn. Kroppen dirrer, og hun knurrer og viser tenner. Det er jo tydelig at bikkja ikke egentlig er sint, men oppriktig redd for at hun ikke skal få beholde maten sin. Dette en oppførsel hun har vist helt siden hun kom til meg.

Jeg har prøvd det meste av tips og råd jeg har fått på hundeforum og av hundevenner.  Jeg har gjort mitt aller beste for at hun skal føle seg trygg, og for at fóringssituasjonen skal være så ryddig og rolig som mulig. Vi har prøvd med eget rom til henne, vi har prøvd med grinder mellom henne og de andre bikkjene, og vi har prøvd å la henne spise sammen med Tinka og Frisbee. Jeg har latt henne være i fred, og jeg har sittet sammen med henne. Ingenting har fungert. Bikkja har like fullt vært et monster.

Å ha godbitsøk ute i hagen, eller på stuegulvet, sammen med de andre, går helt greit. Å dele søsterlig når hun får en halv pølse, er også helt greit. Kattene utgjør for henne ingen trussel, så de har hun aldri reagert på. Jeg husker enda da bittelille Lillepus på fem uker kom seg gjennom grinda, og inn til monsteret som stod og voktet maten sin. «Nå smeller det», tenkte jeg, men Ishabikkja bare logret, og delte gjerne maten sin med kattungen.

De siste ukene synes jeg at hun har blitt verre. Kanskje er det bare det at jeg synes at vi skulle ha kommet over dette nå, eller det faktum at hun har flydd på Tinka to ganger, som gjør det. Jeg er aldri langt unna, så jeg har fått huket tak i henne hver gang, og den eneste skaden som har skjedd, er at Ishabikkja selv fikk seg en skramme på nesa. Tinka lar seg nemlig ikke hersje med. Men Tinka er liten i forhold til Ishabikkja, dessuten er Carlisha  så borte vekk under «rullgardina» si, at jeg har vært redd det bare er et spørsmål om tid før hun biter meg, eller enda verre: en av kattene.

Det må dessuten være helt forferdelig for Carlisha selv, at matsituasjonen er så skremmende og stressende. Hun bruker jo enormt lang tid på maten sin også, siden hun bruker så mye tid på å knurre, og stresse.

I noen perioder går det mye bedre enn i andre, men hun har aldri vært rolig og avslappet når hun spiser maten sin.

For ett par dager siden hadde Carlisha, som vanlig, nesten ikke begynt på maten sin, da hun hørte at Tinka og Frisbee i naborommet var ferdig. Da skrudde hun opp stressnivået, og ble stående og knurre. Carlisha spiser som regel alene i en krok på kjøkkenet, da jeg har funnet ut at dette fungerer best for henne. Jeg satt meg ned ved siden av henne, og prøvde å si navnet hennes, til ingen nytte. Jeg prøvde å snakke blidt til henne, og å snakke hardt til henne. Ingen respons. Av og til kan jeg få krøpet under rullgardinen, og få kontakt, dersom jeg stryker på henne. Det fungerte heller ikke. Carlisha bare stod der med stivt og tomt blikk, knurret og skalv. Ikke noe av distraksjoner fungerte. Bikkja var gått fullstendig i vranglås.

«Hva gjør jeg nå??», tenkte jeg. Ikke turte jeg å fjerne maten fra Carlisha, og ikke turte jeg å fjerne Carlisha fra maten.

Jeg var så frustrert og følte meg så hjelpesløs. Jeg hevet hånden, mine moralske sperrer fikk meg til å stoppe opp et tiendels sekund, før jeg gjorde det likevel. Jeg klappet til hunden min på kinnet.

Jeg har leid bikkjene mine i nakkeskinnet tidligere. Spesielt Beardisen må jeg noen ganger huke tak i, for å få  de inn i bilen, når de egentlig har helt andre planer… Så helt motstander av fysisk korrigerering er jeg ikke. Men å bruke fysisk straff på denne måten har aldri vært noe jeg har hverken trengt, eller vært tilhenger av.

Likevel endte jeg opp med å klappe til hunden min.

Ishabikkja slutta brått og knurre, og så på meg med store forvirra øyne. Aldri har jeg hatt så lyst til å løpe i kjøleskapet etter kokt skinke, snakke med min søteste stemme, og kose som jeg aldri har kost før. Jeg klarte likevel å tenke såpass klart at jeg kom frem til at bryter jeg sammen nå, så har det hvertfall vært til ingen nytte. «Spis maten din», sa jeg med så rolig stemme som jeg bare kunne. Til min store forbauselse spiste Ishabikkja opp resten av maten sin uten mere stress. Når hun var ferdig, var alt tilbake til normalt, for hennes del.

Selv ble jeg sittende på kjøkkengulvet og klappe til meg selv, på samme måte som jeg hadde gjort med Carlisha, for å finne ut hvor vondt det egentlig gjorde. Det var et klaps med flat hånd, et slikt man kjenner på kinnet i ett sekund eller to etterpå, før man ikke kjenner noe lenger. Så det var jo ikke hardt, men det er liksom ikke poenget. Ei heller hjalp det på samvittigheten min.

De to neste måltidene gikk rolig for seg, med kun små antydninger til knurring, som jeg raskt fikk hun bort fra, ved å snakke rolig og bestemt til henne.

Jeg har tenkt en del på episoden i ettertid. Kanskje trengte hun en støkk for å komme seg ut av den låste rullgardinsituasjonen hun var i? Jeg vet fortsatt ikke hva jeg kunne ha gjort anderledes, hva jeg burde ha gjort. Uansett er jeg veldig lei meg for at jeg endte opp med å ty til dette for å få kontroll på situasjonen.

For det er jo bare dårlig hundeeiere, som må bruke slike metoder for å takle bikkjene sine, ikke sant? Dette ble jo innprintet i de fleste som var i hundemiljøet og på hundeforum, da klikkertreningen var på sitt aller mest populære.

Du lurer kanskje på hvorfor jeg i det hele tatt forteller om dette. Jeg vil absolutt ikke oppfordre noen til å gjøre det jeg gjorde. Jeg tror rett og slett at jeg vil få frem at vi alle kan gjøre feil, og ting vi ikke er stolte av. Ettersom jeg har fått så mange positive kommentarer på hvordan jeg behandler dyrene mine, føler jeg at det er riktig av meg å fortelle om ting jeg ikke stolt av også.

Hvis du nå sitter og kribler i fingerne etter å fortelle meg hvor dum jeg var, og hvor dårlig samvittighet jeg burde ha, så kan jeg fortelle at du ville kastet bort tiden din. Dette vet jeg allerede.

 

 

Puss puss så får du en nuss!

Her hos oss har vi noen travle dager, og da blir det litt stille fra oss, både på vår blogg, og i andres kommentarfelt. Men dette er dere jo vant til. Regner med å være tilbake som normalt på mandag 🙂

I mellomtiden er det bare å sende inn bilder til konkurransen vår!

Jeg tenkte også jeg skulle tipse dere om at i mai har flere dyreklinikker fokus på munn- og tannhelse hos dyr. Tannproblemer er nok de lidelsene som ofte går lengst uoppdaget hos dyr. Det er vanskelig for oss eiere å oppdage, med mindre dyret viser symptomer som nedsatt apetitt, vanskeligheter med å tygge, kløing i fjeset, aggresjon ved berøring, hevelser osv. Ofte viser jo ikke dyret tegn til smerte i det hele tatt, selvom det egentlig har veldig vondt. De fleste av oss vet jo hvor vondt tannpine kan være…

Hos Vet Sentrum på Hamar kan du få gratis tannsjekk i hele mai. Deres tilbud gjelder hund, katt, kanin og gnager.

Bor du ett annet sted i landet og har hund, kan du benytte deg av samarbeidet mellom Pedigree og en rekke dyreklinikker rundt om i landet. Disse dyreklinikkene tilbyr også gratis tannsjekk i hele mai. HER kan du finne ut hvilke dyreklinikker som deltar på prosjektet i nærheten av der du bor.(Dette gjelder bare for hund)

 

Dioz synes også det er viktig med god tannhelse! (I alle fall klør det VELDIG i tennene om dagen…)

 

Ellers har jeg sydd ferdig en ny katteseng. Det er to kaniner som har bestillt denne, og den er noe større enn den jeg sydde til Dioz. Nå har jeg sendt bilder og mål til kaninene, så gjenstår det bare å se om de fortsatt vil kjøpe den.

 

 

Jeg har også sydd et par kattemyntekoseputer som skal høre til Dioz sin utstillingsseng. Det er nemlig slik man holder på med midt på natta, når man egentlig har tusenogtolv andre ting man burde ha gjort…

 

Jeg håper også at noen av dere kan gjøre meg en tjeneste.. Sparebanken Hedmark holder for tiden en konkurranse hvor de gir bort penger til ulike foreninger og lag. Hver stemme gir en tier, til foreningen du stemmer på. Dersom du ikke allerede har stemt på Sparebanken Hedmark sin konkurranse (det spiller ingen rolle om du har stemt på andre Sparebank 1 konkurranser), så hadde jeg blitt veldig glad om du ville stemme på Dyrebeskyttelsen avd. Hedmark!

Bare i løpet av sommermånedene i fjor tok DB. Avd. Hedmark seg av 60 forlatte kattunger. 2012 blir nok ikke anderledes. De trenger alle de stemmene/tierne de kan få! 🙂

(Du må «like» Sparebanken Hedmark sin facebookside for å stemme, men denne kan du jo bare «unlike» igjen når konkurransen avsluttes i slutten av mai).

 

Ha en fin helg 🙂

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

Facebook

Kontakt

Send en epost til bortisvingen@gmail.com eller bruk kontaktskjemaet
ommeg3

Hundetrener

Arkiv

Sgeh

Skandinavisk gruppe for etisk hundehold

Pass På Pus

Sponsorer

Tusen takk for at dere gjør det mulig for meg å holde konkurranser her på bloggen!

Bloglovin’

bloglovin

Instagram