Røde Kors Besøkshund

Hva jeg egentlig driver med om dagen

Når det blir lite med blogging, er det som regel fordi det er så mye annet som skjer.

Året har fått en travel og spennende start. Jeg holder kursene mine, og har en og annen konsultasjon og privattime. Jeg har holdt valp- og unghundkurs, kurs for «den voksne hunden» og Lydighetsmix. Lydighetsmix er en type kurs jeg har fått legge opp helt selv. På dette kurset lærer jeg bort momenter fra rallylydighet, tradisjonell lydighet og freestyle/kreativ lydighet.  Her tar vi for oss tradisjonelle øvelser som sitt og ligg, men også snurr under marsj, sikk-sakk mellom beina, samt mange forskjellige triks til musikk. Første kursrunde er over, og jeg har hatt det virkelig gøy!

Jeg har også fått opp egen hjemmeside/blogg for hundetrenerjobben min opp og gå, og jeg er ganske så fornøyd med den! Her kan dere lese mer om hva jeg holder med på jobb og flere hunderelaterte artikler. Blandt annet har jeg skrevet om trening av unghund og seniorhund, og begynt en artikkelserie om når samspillet mellom hund og eier ikke fungerer.

Dette er logoen min (enn så lenge). Klikk på den for å komme til siden min.

 

Jeg blir også selvsagt veldig glad om du kunne tenke deg å følge facebooksiden 🙂  Denne bloggen blir forbeholdt litt mer personlige innlegg, og vil handle om mine egne dyr, slik den alltid har gjort.

Jeg har også begynt på utdannelse i Røde Kors for å bli instruktør for nye besøksvenner med hund. Jeg har vært på kun én samling foreløpig, men så langt har det vært veldig spennende. Så mange inspirerende mennesker på ett og samme sted, ser jeg ikke så ofte. Utdannelsen blir ferdig før sommeren, så til høsten begynner jeg å holde kurs for Røde Kors. Dette er jo noe jeg brenner veldig for, og jeg er virkelig glad for at jeg har fått denne sjansen! Bare tolv instruktører blir utdannet denne runden, og vi er de første i Norge!

Utdannelsen er helgebasert og samlingene foregår på Holmen fjordhotell. Første helgen jeg var der, var Nommin med. (Neste gang blir det sansynligvis Carlisha).

Beklager dårlig bildekvalitet – jeg hadde ikke med meg skikkelig kamera.

 


1. På stranda,
2 /3. På forelesning, 4. På hotellrommet

 

Jeg og Nommin går fortsatt på besøk på demensavdelingen»vår», og for ett par uker siden hadde vi med oss hun som er ny leder for besøksvennene i Ringsaker, Sølvi Sunde. Hun fikk tatt noen bilder med mobilen sin. Her ser dere Nommin både få kos og holde på med «rydde opp leken» 🙂

 

 

«Rydde opp leken» er slik at beboerne kaster bamser, og Nommin skal plukke de opp i lekekassa si. Så belønner enten jeg, eller en av beboerne med godbit. Stor stas for både to- og firbeint!

Ellers driver vi stadig og trener rallylydighet og ymse triks bare for gøy. Torsdagene holder jeg av til rallylydighet, mens fredag-søndag de helgene jeg har fri, bruker jeg så mye tid jeg kan sammen med dyra mine. Da drar vi ofte på kontoret bare for å trene og kose oss. Ellers blir det litt trening hjemme i stua, når det passer seg slik. Slenger med ett par vidoer av en helt vanlig «kontordag» 🙂

 

 

 

Rallyforbundet har  godkjent utdannelsen min som et ledd i å bli godkjent rallyinstruktør. Det ble jeg veldig glad for, da jeg faktisk ikke ser behovet for å gå NKK sin instruktørutdannelse, det er så mye annet jeg heller vil ta. Men rallyinstruktør vil jeg gjerne bli. Jeg har jo blitt så glad i denne sporten, miljøet og menneskene. Jeg må nå ha til sammen 40 timer rallyundervisning for å bli godkjent. Jeg kommer til å begynne med denne praksisen så fort jeg har mulighet til å være med som hjelpeinstruktør på et kurs eller to. Deretter blir resten av timene i egen regi.

 


Jeg og Isha-bikkja har kosepause <3

 

Jeg har også fått svar fra Veterinærmedisinsk Rettsråd ang Lillepus-saken. Jeg skal oppdatere mer om det etter møte med advokat neste uke. Det blir spennende!

Har dere forresten sett at jeg har oppdatert logoen min? Alle «de gamle» er med fortsatt, og i tillegg har Nommin, Honey og Capone kommet med. Jeg synes den ble så fin 🙂

Nytt kontor, rally, triks og demens

På tide med et lite livstegn fra oss igjen! Vi har (for oss) travle dager, og trives veldig godt med det.

Jeg skal fortelle litt om hva dagene våre går med på, men jeg aller først må jeg jo fortelle at Nommin har fylt tre år! Han hadde bursdag 7. november. Jeg synes ikke det er lenge siden jeg stod med han i armene på en parkeringplass på Hamar, og skulle få ta han med meg hjem for første gang. Jeg var helt skjelven, på gråten, overlykkelig og hadde magen full av sommerfugler. Min egen collie! De sommerfuglene kjenner jeg fortsatt. Hver eneste dag tenker jeg på hvor heldig jeg er som får ha Nommin i livet mitt. Og da kommer sommerfuglene lett 🙂

 

 

Jeg og Nommin trener fortsatt rally hver uke, men ikke riktig så intenst som vi gjorde fra vi gikk kurs og frem til vår første konkurranse. Jeg har dog planer om å starte i konkurranse igjen før jul 😉 Jeg trives best når vi kan trene avlsappet, og bruke tid på triks og fjaserier – bare for gøy. Og det gjør vi nå. Så får konkurranser gå som de går.

 

 

Her er en liten video av litt triks, og litt rally. Kjegleøvelsen kommer jo ikke før i de høyere klassene, men jeg synes det er gøy å trene på andre ting enn bare klasse 1 også. Klasse 1 kan bli litt ensformig. Legg også merke til juksemakeren helt i begynnelsen av videoen, som rydder opp to leker på en gang!

 

 

Vi går fortsatt på besøk til demensavdelingen hver uke. Der har han startet en slags lek med en av beboerne. Denne damen er veldig glad i katter, og har vært litt skeptisk til Nommin. Hun vil enda ikke ha han helt bort til seg, men hun er så morsom og leken, at hun gjerne vil leke med han. Leken er slik at hun river i stykker en avis (beklager til eieren av den avisen…), og ruller avispapir sammen til en ball. Jeg har forsøkt å ta med Nommin sine egne leker, men da sa hun at «hjemmelaget var best». Damen kaster avisballen til Nommin, Nommin leverer den til meg, og jeg kaster til damen. Det blir det mye morro av, og vi trener både hode og motorikk!

 

 

Over nyttår begynner jeg på en ny og spennende utdannelse innen Røde Kors. Jeg skal gå kurs for å bli instruktør for nye besøksvenner med hund. Dette er første kullet Røde Kors selv utdanner, og det er veldig spennende å få bli med fra start, når det er noe jeg brenner slik for. Jeg så denne annonsen, og tenkte at dette måtte jeg jo bare søke på. De fikk inn 30 søknader, og tok inn kun 10. Så jeg er veldig heldig 🙂

På jobb har jeg holdt valp-, unghund- og hverdagslydighetskurs. Neste uke er siste uke med kurs, og plutselig har jeg tidlig juleferie! Men arbeidsledig blir jeg heldigvis ikke. Jeg har planer om å lage videoer og annet materiale til et, enn så lenge, hemmelig prosjekt, og jeg har valpesosialisering hver tirsdag.

I forbindelse med hundetrenerskolen har jeg nå avholdt all obligatorisk praksis. Dette har vært både privattimer og konsultasjoner. Konsultasjonene har vært om alt fra aggresjon og redsler, til forholdet mellom barn og hund. Det har vært innmari spennende og lærerikt.

Jeg har nå fått innrede mitt eget kontor, noe jeg selvsagt synes er innmari stas. Det føles liksom mer allright å tilbringe så mye tid der, når jeg har mitt eget. For vi bruker mye tid der, jeg og hundene. Jeg har brukt bilder av egne hunder til å gjøre det litt personlig, og synes selv jeg har fått det riktig så koselig.

 

Isha er veldig fornøyd med eget kontor!

 

 

Den fine tegningen som Hanne tegnet, har selvsagt fått plass på veggen

 

Magnettavle, med magneter med egne bilder på. Både Tinka og Frisbee er selvsagt med.

 

Bildet av meg og bikkjene: Connect with your dog through your heart, not through a collar and a leash.
Bildet av Frisbee: Blessed is the person who has earned the love of an old dog.
Bildet av Tinka: Life isn’t about waiting for the storm to pass… but learning to dance in the rain.
Bildet av Nommin: Dogs speak, but only to those who know how to listen.

 

I tillegg til jobb, skole og hundetrening, er det selvsagt ei anna frøken som skal ha sitt. Ei frøken som skal klikkertrenes og gåes tur med, før hun kan slappe av i sofaen sammen med oss om kvelden. Fine magiske Lillepusen. Avslutter denne smårotete posten med et bilde tatt av meg og Lillepus på tur i hagen tidligere i høst.

 

Livstegn og mobilbilder

Her kommer ett lite livstegn fra oss igjen. Dagene er travle, men forutsigbare. Det blir lite blogging og lite bilder, men mobilbilder som er tatt i hytt og pine, det har jeg. Og de skal dere få se (bare dere tilgir meg for dårlig bildekvalitet).

Det har jo ofte vært slik med meg, at det er når jeg har det best, at det blir minst blogging. Er jeg i form til å være ute, så er jeg heller det. Blogging får jeg holde på med, når kroppen ikke vil på tur. Sånn sett får dere ta det som et tegn på at jeg har det fint, når det tar litt tid mellom hver gang det kommer livstegn fra oss.

Når jeg ikke er på jobb, er vi jo stort sett på tur. Jeg roterer mellom å ha med meg den ene, den andre, og begge to. De setter så stor pris på litt alenetid, at jeg tror det gjør opp for at de da må være hjemme alene mens jeg tar den andre på tur. Det er viktig for meg å få til alenetid med hver av dem.

 

blogg11

Isha på tur nede ved Steinsholmen

 

Nommin selfies!  (Nomsies?!)

 

Nommin på skogstur

 

Jeg har også vært på hundetrenerskolen igjen, og denne gangen hadde jeg med Carlisha. Vi hadde forelesninger om blandt annet ernæring, genetikk, stress og søvn.

 

Jeg syntes forelesningene var mye mer interessante, enn det Carlisha tydeligvis syntes

 

 

Litt katteprat og kattebilder bør jeg jo også få med:

 

blogg6a

Honey og Capone har fått øye på en stor fugl utenfor vinduet

 

Honey og Capone har begge forandret seg mye de siste ukene. Capone har endelig sluppet seg helt løs, og har plutselig blitt den lekne kattungen han skulle vært da han var liten, men heller måtte passe på søster. Honey har blitt en mammadalt uten like. Hun er veldig krevende. Nesten like krevende som Lillepus. Jeg føler meg veldig ydmyk for at jeg får være så spesiell for både Lillepus og Honey, og for all den kjærligheten de viser. Samtidig må jeg innrømme at jeg er glad jeg bare har to så intense katter. Hadde alle fem vært slik, hadde det blitt rent for mye.

Kattungene har vel sånn omtrent akkurat fylt ett år, hvis det stemmer at de var rundt 4-5 mndr da de ble funnet.

 

blogg4a

Honey og meg

 

Kattegården har stått oppe stort sett hele dagen, nå som det har vært så fint.  Når til og med lille prinsesse Chloe går ut, og klatrer opp i klatretreet, da er er værforholdene mer enn godkjent.

 

blogg8a

Aller helst skal det være varmt og vindstille, synes Chloe

 

Junior har vært gjennom en urinveisinfeksjon, har fått renset tennene sine, og tatt urinprøve. Vi venter fortsatt på svar på urinprøven, men forhåpentligvis har vi fått bukt med infeksjonen. Jeg forstod det var noe galt da Junior begynte å hvese til kattungene. Han er jo vanligvis så mild og god med dem. Heldigvis er han tilbake til seg selv nå.

 

 

Til slutt vil jeg dele ett bilde jeg tok på demensavdelingen i dag. Nommin ba vennen sin med ut på gåtur i hagen, og vennen ble med. De ruslet, og skravlet. Jeg vet ikke helt hva de skravlet om, men det var kanskje heller ikke meningen. Nommin er innnmari god til å holde på hemmeligheter.

 

 

Det er slike øyeblikk som gjør det å være besøksvenn er så givende.

Røde kors sin Besøkstjeneste

Når jeg forteller om at jeg og Nommin er besøksvenner, får jeg ofte reaksjoner som «Åh det hadde vært fint for mor. Hun sitter så mye alene», eller «Det skulle jeg ønske de hadde på sykehjemmet der far bor». Det er tydeligvis ikke alle som vet om at vi besøksvenner med- og uten hund finnes, og at det er åpent for alle å ta kontakt.

Jeg kan kun snakke for egen lokalavdeling i Røde Kors, og vi har faktisk kapasitet til å besøke flere enn det vi gjør pr i dag. Jeg er ganske sikker på at dette er et tilbud flere kunne ha glede av, dersom de visste om det, og ikke var redd for å ta kontakt med oss.

Røde Kors sin besøkstjeneste er for alle, om du er gammel eller ung, bor hjemme eller på instituasjon, og uavhengig livssituasjonen ellers. Så mange som én av fire sier de føler seg ensomme! Dersom du har ett ønske  om å møte et annet menneske som du kan snakke med og/eller gjøre ting sammen med, kan du ta kontakt med Besøkstjenesten. Om dere ønsker å finne på noe utendørs, eller bare sitte å prate, er opp til deg og besøksvennen.

12188881_753789721431716_2916331846435931207_n

Lise og Yasmin er besøksekvipasje (Takk for lånet av bildet, Lise)

 

Dersom du har eldre i familien som du vet sitter mye alene, kan du også ta kontakt på deres vegne, så lenge personen selv ønsker besøk. Også mennesker som bor på institusjon kan ha glede av at noen kommer for å prate, da de som jobber der ofte ikke har tid til å sette seg ned en times tid bare for å prate og drikke kaffe.

Alle som er besøksvenn i Røde kors er kurset,  har taushetsplikt, og tar aldri betaling.

Noen besøksvenner tar med seg hunden sin, slik jeg gjør med Nommin. disse hundene er trent og testet, og er trygge og gode hunder å få besøk av. Dersom du ønsker deg besøk av en person med hund kan du opplyse om dette når du tar kontakt med Besøkstjenesten.

 

blogg1

Liten hund kan spre my glede! (Takk Renate for lånet av bildet)

 

Ettersom jeg selv er besøksvenn med hund, er jeg jo spesielt opptatt av de gode effektene hunder kan ha på mennesker. Forskning viser at nærkontakt med dyr har en helsemessig positiv effekt på mennesker, både fysisk og psykisk. I tillegg til å redusere stress, senke blodtrykk og motvirke depresjon, kan nærkontakt med dyr dekke enkeltpersoners behov for varme, kos og omsorg. Det kan bedre humøret og gi glede i hverdagen til mennesker som trenger det.

 

(Bilde fra artikkel i Røde kors Hedmark sin avis)

 

Når det er sagt, skal man ikke undervurdere de gode effektene av trivelig tobent selskap heller 😉

Kunne du selv tenke deg en besøksvenn, eller er du pårørende til noen som kanskje sitter mye alene og ønsker besøk – ta kontakt med din lokalavdeling.

Bor du i Moelv eller omegn (som jeg vet at flere av mine lesere gjør) kan du sende en meldig til Ringsaker Røde kors, Moelv sin facebookside. Du kan også ta kontakt med meg.

Artikkel om Nommin som besøkshund

I siste Røde Kors avis for Hedmark var det en artikkel om Nommin. Jeg synes det var utrolig koselig at Margrethe fra Røde Kors ville være med oss på besøk, ta bilder og skrive artikkel om oss. Også var det jo veldig stas at Nommin fikk være forsidegutt og greier!

 

– Se jeg er i avisa!

 

Ettersom ikke alle våre venner og blogglesere er fra Hedmark, og derfor ikke får avisen, spurte jeg Margrethe om å få publisere artikelen hennes på bloggen min.

 

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

Besøksvenn med hund

Carina Josefine Iversen og hunden hennes Nommin ble godkjente Røde Kors besøksvenner med hund i april. Siden da har de vært til stor glede for beboerne på Ringsaker bo- og aktivitetssenter.

En gang i uken er Carina og hunden Nommin på besøk på demensenheten på Ringsaker bo- og aktivitetssenter.

 

 

Kari Anne Bratberg, fagansvarlig sykepleier på avdelingen og Lise Lundsten som er avdelingsleder er veldig glade for disse besøkene. De forteller at mange av beboerne opplever stor glede når de får treffe Nommin og Carina.

Forskning viser at nærkontakt med dyr har en helsemessig positiv effekt på mennesker, både fysisk og psykisk. I tillegg til å redusere stress, senke blodtrykk og motvirke depresjon, kan nærkontakt med dyr dekke enkeltpersoners behov for varme, kos og omsorg. Det kan bedre humøret og gi glede i hverdagen til mennesker som trenger det.

 

Her sammen med avdelingsleder og fagansvarlig sykepleier (Nei… posering på kommando er IKKE Nommin sin sterke side…)

 

Demensenheten i Moelv er opptatte av å samle gode øyeblikk for beboerne. De ansatte opplever at pasientene blir roligere når de får klappe og kose på den firbeinte vennen. Flere har også hatt hund når de tidligere bodde hjemme og dette vekker godet minner fra tidligere tider som fremkaller gode følelser. Følelsen etter besøket sitter i lenge, selv om selve besøket kan bli fort glemt som en følge av demenssykdommen.

Både Carina og Nommin, som også er veldig bevist på at han er på jobb, får mye skyt av beboere og ansatte. Noen av beboerne slå av en prat med hunden, andre trener med han og lærer han triks og de fleste synes bare det er godt å få stryke over den myke pelsen.

De ansatte er opptatte av å skape gode øyeblikk som etterlater seg en god følelse og ro hos beboerne. Nommin har vist seg å være et viktig element for å skape disse gode øyeblikkene.

«Vi kan se stor forskjell på beboere som er urolige før besøket men som tydelig faller til ro når de får treffe Nommin», sier en av sykepleierne.

 

 

Carina forteller at det tok noe tid å bli kjent på avdelingen men etter en måned med jevnlige besøk var gleden stor når vi kom, forteller Carina.

«Det å være besøkevenn med hund er noe av det mest givende de gjør. –Det å se gleden hos de vi besøker er veldig hyggelig, og jeg føler at vi betyr noe for de vi er på besøk hos», sier Carina. Samtidig opplever hun at det er bra for hunden og en fin aktivitet for dem å gjøre sammen. -De går på jobb.

Det er helt tydelig at Nommin har en opplevelse av å være på jobb. Han er veldig forsiktig og rolig inne på avdelingen men viser tydelig når han er sliten og ferdig med sitt besøk. Da tar han båndet i munnen og leier seg selv ut mot døra.

 

 

Ny aktivitet i Hedmark Røde Kors

Hedmark Røde Kors har hittil i år (pr desember 2015) utdannet 30 besøksvenner med hund som går på besøk på institusjon eller hjemme hos mennesker som ønsker det.
Besøksvenn med hund er en utvidelse av Røde Kors sin eksisterende besøkstjeneste. Røde Kors rekrutterer frivillige som er interessert i å ta med hunden sin og besøke beboere på institusjon eller hos hjemmeboende. Disse besøksvennene får spesiell opplæring for besøkshunder, i tillegg til den tradisjonelle opplæringen Røde Kors krever av alle sine frivillige besøksvenner. Kursene går over to helger i tillegg til fire ettermiddager.

For at hunden skal fungere godt som besøkshund er det viktig at den er sosialisert, er rolig og trygg og gir signaler som eier kjenner godt, og kan lese i uvante situasjoner. I tillegg er de viktig med god hverdagslydighet, godt lynne og god helse.Hunden og eieren må kunne jobbe godt sammen.

Vil du vite mer om besøksvenn med hund kan du kontakte Margrethe Nordby i Hedmark Røde Kors.

(Send gjerne en melding eller mail til meg, så kan jeg formidle kontakt. Carina red.)

 

Artikkelen er skrevet av Margrethe Nordby, Hedmark Røde Kors.

 

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

Dere kan lese litt mer om hva hvordan blir besøksvenn med hund, og hvilke egenskaper som er viktige for både hund og menneske, i denne bloggposten.

I Hedmark vil det bli avholdt nytt kurs 9. og 10. januar og 5. og 6. mars. Det vil også bli flere kurs våren 2015. Dere som ikke bor i Hedmark, kan finne sitt lokalkontor på Røde Kors sine sider, og forhøre seg om muligheter for kurs der.

Jeg anbefaler virkelig alle som har litt tid til overs, og har lyst til å gjøre en forskjell for andre mennesker, å vurdere å bli besøksvenn. For oss hundefolk er det jo gull verdt å både kunne tilbringe tid med hunden vår, samtidig som vi gjør noe fint for andre, og for oss selv.

Når vi opplever de fine øyeblikkene med smil og glede, kanskje sammen med et menneske som bare minutter før var engstelig eller nedfor, da føler man seg utrolig ydmyk. Tenk at jeg og hunden min er så heldige at vi får lov å oppleve dette.

Tenk litt på det, om det er noe du kunne tenke deg. Send gjerne mail/facebookmelding, eller legg igjen kommentar, dersom du har flere spørsmål.

 

De gode stundene og fine tingene

Jeg ligger jo «litt» på etterskudd her på bloggen nå, så derfor blir det en liten bildespam med bilder fra de siste månedene. Bildene er tatt med mobil (jeg måtte faktisk tørke ett tykt lag med støv av det fine kaemraet mitt, da jeg tok det frem igjen for ett par dager siden), og de som følger meg på instagram eller er venn med meg på facebook, har nok sett mye av dette tidligere. Det får så være. Jeg vil ha med, også på bloggen, at de siste månedene har ikke bare vært triste og vanskelige. Det har vært fine øyeblikk også 🙂

Så her kommer en samling «hytt og pine bilder» fra de siste månedene.

 

 

 

 

Frisbee, som var så syk tidlig på sommeren, har vært i god form siden han ble friskmeldt. Han var jeg jo riktig bekymret for, så det var en stor lettelse! Jeg vet at han har en svulst inne i brystkassen, men den tenker vi lite på. Han har noen dager hvor han er litt stiv og støl, men da er det som regel fordi han har overdrevet litt på tur. Eller vært litt vel ivrig da den første snøen kom…

 

Meg og Frisbee på tur til Næra – bare vi to. Det er koselig i blandt å være bare oss.

 

Nommin og jeg er fortsatt på demensavdelingen hver tirsdag. Det er viktig for oss begge to, og vi trives utrolig godt! Jeg skal legge ut en artikkel som ble skrevet om Nommin, da vi hadde med oss «reporter» fra Røde Kors. Denne stod i Røde Kors Hedmark sin avis. Dette blir ett eget innlegg. Inntil jeg får den ut – her en er en bitteliten samling besøkshundrelaterte bilder, og en liten video:

 

 

 

Vi har også fått oss ny bil! Den er skikkelig grom som bikkjebil!

 

 

Og nye magneter til kjøleskapet! Jeg synes disse er så fine:

 

 

Noe annet som er nytt hos oss – men bare til låns – er to unge pusekatter. La meg presentere Miss Honey og Mister Capone:

 

 

 

Da de kom til meg, var de rundt 5 mndr, redde og usikre, og fulle av mark. Jeg er fostermor for dem, gjennom Dyrebeskyttelsen avd Hedmark. Nå har de vært her i nesten tre måneder, og de har kommet seg veldig. Disse to skal få sitt eget innlegg, som jeg håper så mange som mulig vil hjelpe meg å dele. De er nemlig snart klare for å finne sitt «for-alltid-hjem». De har så mange gode kvaliteter, at hadde folk bare visst, hadde de rent ned dørene for å få hilse på dem. Men da må jo folk få vite om dem 🙂 D

 

 

 

Så da vet dere litt mer om hva vi har holdt på med «borti svingen» – de gode stundene og de fine opplevelsene.

Avslutter med ett bilde av Nommin og «kjæresten» Mima 🙂

 

 

 

Nommin, Besøkshund i Røde Kors

Det siste halve året har en av de viktigste tingene i min og Nommin sin hverdag vært å jobbe mot å bli, og deretter å være, besøksekvipasje for Røde Kors. Besøksvenn med hund er en del av Besøkstjenesten i Røde kors. Det vil si at du som besøksvenn bruker hunden som et verktøy for å komme i med de man besøker.

Det var helt tilfeldig at jeg så annonsen om at Røde Kors Hedmark og Røde Kors Oppland søkte flere ekvipasjer til kurs. Jeg har tidligere vært inne på tanken om å gjøre noe frivillig, men jeg har alltid prioritert å bruke tiden min på dyrene. Tanken om å bli besøksvenn med hund var interessant, fordi jeg kunne kombinere det å gjøre noe for andre, med det å gjøre noe sammen med hunden min.

For å bli besøksvenn med hund må hund og fører bestå et besøkshundkurs bestående av både teori og praksis. For vår del gikk kurset over to helger med 3 måneders mellomrom, til sammen 32 timer teori og praksis, med treninssamlinger og trening på egenhånd i mellomtiden. Vår første kurshelg var i Januar med instruktør Turid Hovland. Forelesningene tok for seg temaer som dyreassisterte aktiviteter (DAA), hundens språk, læringsteori, rasekunskap, risikohåndtering, hundens helse, relasjon hund/fører og hvordan legge opp ett besøk. I tillegg kom praktisk trening med hund, og gruppearbeid.

 

 

Den praktiske treningen gikk i stor grad ut på å «leke besøk». Vi fikk trene på hvordan vi skal legge opp ett besøk, hvordan hunden skal oppføre seg når den kommer på besøk, på å bli kost med og tatt på av fremmede, gjerne på måter en «hundevant» person ikke ville tatt på en hund. Her fikk vi også gode tips til hva vi måtte tenke på som førere når vi var på besøk, og hvilke utfordringer akkurat vår hund burde jobbe med. I tillegg fikk vi en rask innføring i hvordan vi kunne bruke shaping til å trene frem ønsket atferd.

 

Nommin trener «hodet i fanget» med instruktør Turid

 

Noe var kjent stoff, mye var nytt, og jeg hadde flere «aha-opplevelser» i løpet av teoridelen på kurset. I ettertid ser jeg også hvor nyttig denne kunskapen er, når vi er på jobb som besøksekvipasje.

Den første kurshelgen ga meg masse motivasjon til å trene, men også en påminnelse om våre utfordringer. Nommin var alltid veldig snill i møte med andre, men han viste sjelden ekte glede over å hilse på andre mennesker. I tillegg var han midt i en periode hvor tenåringen i han var veldig tydelig. Han var såvidt over ett år, vimsete og fjasete, med hukommelse som en gullfisk, og en konsentrasjonsevne som vi ikke hadde sett snurten av siden november.

Jeg vet at ikke alle trenger å trene så mye, fordi hunden deres allerede er så trygg og lydig i alle situasjoner, men her måtte det altså  trenes.

Vi begynte med en facebookstatus hvor jeg spurte facebookvennene mine om noen ville ha besøk av en vimsete, men snill colliegutt som trengte besøkstrening. Snille og tålmodige facebookvenner inviterte oss på besøk, vel vitende om at det var absolutt ingen ferdig besøkshund de ville få besøk av, men en småvimsete tenåringsgutt.

 

Nommin øver på å ta pent når han får godis av Karin

 

De vi besøkte var stort sett hundevante mennesker, som ble brukt for det de var verdt. Jeg lot de utføre små øvelser og triks med Nommin, rett og slett for å få opp interessen for andre mennesker, og gleden over å være sammen med dem. I tillegg øvde vi på ting som å ta pent, sitte ved siden av, bli håndtert på alle mulige måter, klemt og kost på av fremmede.

Det tok ikke så mange uker før interessen på andre mennesker var på topp, han viste stor iver og glede over å hilse på andre, mye takket være de vi fikk komme på besøk til, og som ville gjøre morsomme ting med han. Han ble raskt komfortabel med klemmer og kos, og «rar» håndtering. Jeg gikk etterhvert tilbake på at han måtte sitte hver gang han skulle hilse. Dette gjorde både han og meg litt ekstra stressa, så da bestemte jeg at det holder at han har alle fire bena på bakken.

Jeg sendte mail til Ringsaker kommune for å spørre om det fantes en avdeling i området hvor vi kunne få komme å trene. Nommin hadde jo aldri vært inne på institusjon før. Han hadde aldri gått i korridorer, lange trapper, tatt heis, gått gjennom automatiske dører, eller hørt lydene som følger med. Vi fikk svar fra en demensenhet i nærområdet hvor vi skulle få komme å trene.

Til å begynne med ruslet vi bare i korridorene, uten å sette noen krav i det hele tatt. De automatiske dørene ved inngangen, trappene, gangene og alle lydene var mer enn nok for gutten. Etterhvert som han ble tryggere der nede, opplevde jeg noe rart. Den vimsete tenåringen min, var det ikke spor av der nede. Inne på demensavdelingen hadde jeg verdens mest eksemplariske hund! Jeg så at han jobbet hardt med seg selv for å klare å oppføre så fint, det krevde en konsentrasjon og oppmerksomhet jeg ikke hadde sett spor av hos han på flere måneder.

 

 

Fin besøkshundtrening på demensavdelingen i dag. Det er ikke lenger usikkerhet å spore i blikket til Nommin når vi går gjennom de automatiske dørene ved inngangen. I stedet lyser hele hunden opp. Usikker vimsing er erstattet med glad hale og lette, men bestemte, skritt opp mot avdelingen. Han vet hvor vi skal. Han vet veien dit. Det er koselig å se at han synes dette er et fint å være.

 
Han får så mye skryt. «Så lydig han er», sier de. «Så rolig og fin han er». Han er det. Men jeg ser at han jobber hardt med seg selv. Vi trener i korridoen. Han skal gå rolig og ta kommandoer. Det holder hardt, når man egentlig bare vil skynde seg inn på dagligstuen. Men han gjør som han skal. Å ligge i ro på pauseteppet er innmari vanskelig, når folk går forbi. Det er jo rent uhøflig å ikke springe bort for å hilse, mener Nommin. Men han ligger.

 
Møter vi noen som vil hilse, skal han hilse pent, være forsiktig. Jeg ser det ikke alle andre ser. Jeg ser det kribler i kroppen hans, når fomlende hender føler seg frem over ansiktet hans. Han har så innmari lyst til å hoppe opp, nussekose dem i fjeset. Han logrer med både hale og kropp, men alle fire bena holder seg på bakken. Får han godbit, må han virkelig konsentrere seg. Tenner skal ikke røre skjøre fingre. Jeg ser det er vanskelig. Men det går.

 
Han heter gjerne både Max, Connie og Lassie. Det er ikke så nøye, han svarer på alt med gode blikk og logrende hale.

 

Treningen gikk veldig fint, og jeg var stolt over hvor langt Nommin hadde kommet på månedene som hadde gått siden første kurshelg. Jeg var likevel litt nervøs da andre kurshelg stod for tur. Søndag var det «eksamen», der hans egnethet som besøkshund skulle testes. Testen gikk ut på å teste hvordan han reagerte i ulike situasjoner som kan oppstå på besøk (håndtering, lyder m.m), samt en skuddtest.

Nommin ble godkjent 26. april, og kan nå smykke seg med tittelen «Besøkshund for Røde Kors»!

 

 

Nommin i «uniformen» sin

 

 

Røde Kors har godkjent at vi får fortsette å gå på besøk der hvor vi har trent. Det er vi veldig glade for. Vi har blitt kjent med de som er der, og vi trives innmari godt. Vi føler oss veldig satt pris på av både beboere og av de som jobber der. Både jeg og Nommin har blitt tryggere på oss selv, og på hvordan vi skal legge opp besøkene på en god måte. Den tryggheten gjør at vi begge slapper av mer, og klarer å være mere til stede i øyeblikket.

 

Jeg er jo veldig opptatt av at Nommin skal oppføre seg fint, være lydig og rolig der nede. Og det har jo vært det ene stedet i verden, hvor gutten har oppført seg eksemplarisk. Jeg merker at både Nommin og beboere har tødd opp mye siden vi begynte å gå der, og med det kommer det små unoter også. Tidligere ville det vippe meg helt av pinnen, dersom han var ulydig. Nå prøver jeg å ta det med et smil, og finne en balanse. Heller stramme inn litt etterpå. Beboerne er ikke opptatt av at bikkja skal være «verdensmester» i lydighet, de vil ha kontakt, kos og glede. Det er ikke å komme forbi at disse små impulsive ulydighetene fra Nommin kan skape små gyldne øyeblikk.

 

Som når jeg ber Nommin sitte pent, men Nommin reiser seg og går mot beboeren jeg snakker med. Hun blir kjempestolt, lyser opp, og proklamerer høyt og tydelig til resten av rommet «Hæin ville så jinne sitta ått meg hæin ama!», mens hun tar et godt tak rundt ulydigheten min og trykker han inntil seg. Nommin sender meg et åpenbart «haha-blikk». 1-0 til Nommin.

 
Eller når tiden blir lang og Nommin bestemmer seg for å ta tak i båndet sitt selv, og går stolt med båndet i munnen. Unote delux. «Nei Nommin», sier jeg. Beboerne klapper hendene sammen, ler og roper «Se, han går tur med seg selv jo». Kan tro den «suksessen» satt seg i hodet på han. Dette er jo nå «glansnummeret».

 

 

Hvorfor besøksvenn med hund?

Bruk av hund i Besøkstjenesten har vist seg å være veldig positivt. Møtet mellom bruker og hund gir mange fine og nære opplevelser. Det er veldokumenterte effekter på helse og velvære knyttet til kontakt med dyr. Forskning viser at nærkontakt med dyr har en helsemessig positiv effekt på mennesker, både fysisk og psykisk. I tillegg til å redusere stress, senke blodtrykk og motvirke angst og depresjon, kan nærkontakt med dyr dekke enkeltpersoners behov for varme, kos og omsorg. Det kan bedre humøret og gi glede i hverdagen til mennesker som trenger det. Dyr kan også virke kontaktskapende og fremme et godt miljø. Undersøkelser viser at av alle testede tiltak bare er besøk av små barn som skaper mer engasjement blant sykehjemsbeboere enn hundebesøk.

 

Hvordan bli besøksvenn med hund?

Hundeeier:
  • skal være over 18 år, bør ha noe erfaring med hund samt ha trent hunden minimum 6 mnd.
  • Ha tilgang på egnet hund
  • Må gjennomføre vanlig Røde Kors besøksvenn – opplæring
  • Ha tid og overskudd til å gå på besøk minst annenhver uke i minst ett år

Hunden bør:

  • være mellom 2,5 – 8 år og godt sosialisert (særlig egnede hunder kan selvsagt vurderes uansett)
  • være rolig og trygg i omgang med mennesker, samt ikke ha noen form for ressursforsvar, eller aggresjon.
  • må takle håndtering av eier, og generelt takle håndtering av fremmede mennesker.
  • Usikre hunder eller hunder med helseproblemer er lite egnet.

(kilde: rødekors.no)

 

Hvis du er interessert å bli besøksvenn med hund, ta kontakt med dit lokale Røde Kors. I Hedmark og Oppland skal det starte nye kurs til høsten!

Det er en stort behov for godkjente ekvipasjer. Avdelingsledere og helsearbeidere har virkelig fått opp øynene for de gode effektene dyr har på mennesker.

 

 Link til artikkel i Ringsakerblad

 

«Je ser jo at det æ ei ungbikkje du ha der», sa han. Det var tydelig at han ønsket at vi skulle sette oss ned akkurat hos han. Det gjorde vi. Jeg ga mannen godis som han kunne gi til Nommin. Han la hånden mot brøstet og kommanderte «sitt». Nommin satt, og han fikk sin belønning. Dette hadde mannen gjort før. Deretter ba han Nommin gi labb. Nommin satt og så dumt på han…

 
Å gi labb er jo en «uvane» jeg prøver å IKKE lære hundene mine, men der nede er det å gi labb omtrent «ildprøven» på hvorvidt det er en flink hund. Jeg skulle til å gripe inn for å ikke skape frustrasjon hos både Nommin som fikk en kommando han ikke kjente, og for mannen som hadde fått «tildelt» ei bikkje som ikke kunn gi labb en gang.

 
Da plutselig bøyer mannen seg ned, og plukker opp poten til Nommin. «Labb» sier han, mens han holder Nommin sin pote i hånda. Så får Nommin godis. Mannen strekker seg etter mer godis fra meg, uten å ta øynene fra Nommin. «Labb» sier han igjen. Nommin skjønner ingenting, men han liker oppmerksomheten, den milde stemmen, og godbitene. Slik hoder de på en stund. Denne stunden eksisterer ikke resten av dagligstua, hverken for mannen, eller for Nommin. Begge er totalt oppslukt.

 
Etter flere forsøk klapper mannen hende sammen, og snur seg til meg «Såg du?? Nå løfta’n opp labben litt!». «Ja», sier jeg, en liten hvit løgn der. «Detta kæin du arbe med heme veit du», sier han til meg. «Du gjør slik her». Også viser han meg igjen. Så forteller han at noen bruker lang tid, andre lærer fort. «Slekk æ’re, men bikkjer dom æ utrulig smarte forstår du».

 
Neste uke kan det hende at mannen ikke husker oss i det hele tatt, jeg vet faktisk ikke. Men vi skal trene litt på å gi labb likevel. Sånn i tilfelle.

 

 

Det å være besøksvenn med hund er noe av det mest givende jeg gjør. Det er også noe Nommin trives godt med. Han stråler når vi er på tur opp mot avdelingen der vi skal på besøk. Han er stolt over det han gjør, og den responsen han får. Vi har vokst på dette begge to. Jeg stråler litt jeg også, når jeg føler at vi har bidratt til at noen får en litt lysere hverdag, med litt mer smil og gode samtaler. Noen vil bare se på Nommin på avstand og synes det er morsomt når han shower og gjør triks. Andre vil helst ha han helt opp i fjeset, og gjerne helt opp i sengen. Ofte får vi høre historier om dyr de har hatt, og om hva de har opplevd. Noen vil  bare klappe og kose uten å snakke i det hele tatt. Noen vil klemme Nommin inntil seg og hviske i øret hans, hemmeligheter som bare en hund kan holde på.

 

Nommin på sengebesøk

 

 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

Facebook

Kontakt

Send en epost til bortisvingen@gmail.com eller bruk kontaktskjemaet
ommeg3

Hundetrener

Arkiv

Sgeh

Skandinavisk gruppe for etisk hundehold

Pass På Pus

Sponsorer

Tusen takk for at dere gjør det mulig for meg å holde konkurranser her på bloggen!

Bloglovin’

bloglovin

Instagram