Det siste året har jeg lagt ut andres historier, og erfaringer, rundt det å ha hund med epilepsi. Disse kan du finne under kategorien «Epilepsi hos hund«, sammen med flere relaterte bloggposter. Selvom de fleste som har fulgt bloggen min en stund har fått med seg at Tinka har epilepsi, og deler av hennes historie, har jeg aldri skrevet den i sin helhet. Jeg har jo tenkt at jeg skal gjøre det, men det er vanskelig å skulle summere opp 10 år i en liten bloggpost. Derfor har det ikke blitt noe av, ikke før nå.

Her kommer historien om Tinka og epilepsimonsteret:

Tinka kom til oss da hun var omtrent ni måneder. Hva som gjorde at akkurat hun, endte opp hos akkurat meg, kan dere lese mer om her. På det tidspunktet var Tinka en veldig skeptisk hund. Jeg husker at vi til og med måtte stenge henne vekk, når vi fikk besøk. Selvtilliten var lav, nå som hun hadde måttet forlate det eneste hjemme hun kunne huske. Vi startet å trene agility, bare for gøy, for å få opp selvtilliten hennes. Vi fikk også på henne litt mer vekt etter en kortisonkur. Hun ble tryggere, og mer robust, i både hodet og kroppen. Alt i alt gikk det veldig bra med Tinka, bortsett fra disse uforklarlige episodene hvor Tinka følte seg veldig uvel, kastet opp, og sjanglet.

I en periode trodde vi det var maten vi ga henne. Vi forsøkte med andre typer fór, og eksperimenterte med å gi både vått og tørt. Senere trodde vi det var magnesium-mangel, da hennes mor Cassie også hadde hatt lignende episoder, men hadde blitt bedre da hun fikk magnesiumtilskudd. Dette fungerte desverre ikke for Tinka. I stedet ble «anfallene» verre, og kom oftere,  ettersom tiden gikk. Vi bestemte oss for å få en skikkelig utredning på henne. Vår veterinær henviste oss til en dyktig dansk neurolig, som akkurat hadde begynt å jobbe på Veterinærhøgskolen.

Det var ikke bare Tinka som var litt pysete på den tiden. Derfor måtte ei som jobbet som dyrepleier på høgskolen møte oss på Kløfta. Der stoppet nemlig min komfortsone… Jeg kunne kjøre dit, men ikke lenger! Vanligvis får ikke eierne være med inn når dyrene skal utredes gjennom en hel dag, men heldigvis hadde Tinka sin faste dyrlege snakket med neurologen om akkurat dette, og jeg fikk være med. Neurologen utførte en rekke tester, blandt annet tester som gikk på forskjellige deler av hjernen. Elleve måneder etter Tinka først kom til oss, fikk hun diagnosen epilepsi.

Jeg var så redd og usikker på hva dette ville si for livskvaliteten til Tinka. Ville hun i det hele tatt leve noe særlig lenger? Neurlogen kunne naturlig nok ikke gi oss noen sikre svar. Det som dog brant seg fast i hodet mitt, var tallet åtte! Vi kunne hvertfall ikke regne med at hun ble eldre enn åtte år.

Tinka begynte på fenemal, og hadde da ikke anfall på hele ni måneder. Desverre begynte anfallene igjen, og da var det ikke bare snakk om sjangling og oppkast lenger. Hun mistet helt evnen til å gå, og til å holde hodet oppe, hun fikk kramper, særlig i nakken og bena, og hun tisset på seg. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg kom ned til Mamma (som bodde under meg), med Tinka i armene: «Nå dør hun!». Noen ganger hadde hun opp til 5-6 anfall i døgnet. Det var etter et slik døgn at hun startet på kaliumbromid i tillegg til fenemalen.

Jeg husker så godt de dyrlegebesøkene midt på natten, og hvordan vi ville ligge i senga, etter en søvnløs natt og tenke «Bare vi klarer å sove et par timer nå, så vil det kanskje slutte, og alt være normalt igjen når vi våkner».

Etterhvert ble det ganske tydelig at disse døgnene hvor hun fikk anfall etter anfall som oftest kom rett før løpetiden startet. Så fort løpetiden kom i gang, roet anfallene seg. Tinka ble derfor sterilisert i 2006. Å legge en epilepstisk hund i narkose kan være risikabelt. Derfor brukte dyrlegen lang tid på å forbrede seg. Det samme gjorde vi. Steriliseringen gikk heldigvis fint, og vi har hatt svært få døgn med mange anfall etter dette. Nå kommer det som regel bare ett eller to om gangen, når de først kommer.

Et par dager etter steriliseringen i 2006

Tinka begynte å få mye mageproblemer, og hun virket i perioder veldig sløv. Jeg tok derfor beslutningen om å kutte ut kaliumbromiden. Anfallene kom nok oftere, men alt i alt fikk jeg en mye friskere og mer oppvakt hund. Dette er en avgjørelse jeg aldri har angret på, selvom dette innebærer noen flere anfall i året.

Vi tok våre forhåndsregler. Vi hadde alarm på klokken ni, både morgen og kveld, for at Tinka skulle få medisinene sin punktlig. Tinka kunne aldri være alene, både tilfelle hun fikk anfall, og fordi å være alene medførte stress som igjen førte til anfall. Om natten lå hun på hodeputen min for at jeg skulle våkne dersom hun fikk anfall. Når jeg ser tilbake på disse årene, så ser jeg at det var da jeg fikk Tinka, at livet mitt sluttet å handle mest om meg selv. Nå handlet alt om Tinka.

Uansett hvor mye vi prøvde å late som om de ikke fantes, så var monsterne aldri langt unna. Vi visste aldri når det neste monsteret (anfallet), ville komme. Dette var en stor bleastning for meg å leve med, så knyttet som jeg er til Tinka. Jeg kan ikke beskrive hvor lettet og glad jeg var da jeg fant frem til Epil-K9 mail-listen i 2005. Denne listen består av mennesker som har/har hatt, eller vet spesielt mye om, hund med epilepsi. Rundt i hele verden satt det mennesker som hadde «mine» tanker, «mine» bekymringer, og «mine» følelser, som også hadde snudd livet på hodet på grunn av en epilepsihund. Å møte en genuin forståelse for noe jeg trodde jeg var alene om, betydde enormt. Disse menneskene visste jo virkelig hva jeg gikk gjennom, fordi de gikk gjennom det samme selv.

Jeg leste alt jeg kom over av informasjon, forskningsresultater, og erfaringer. Med mere kunskap, og med hvert monster Tinka bekjempet, følte jeg meg sikrere på meg selv, og på hvordan jeg skulle takle anfallene hennes, når de kom. Fra å være omtrent panisk, har vi nå kommet dithen at vi har rutiner på hvordan vi gjør det. Fra å lese om andres erfaring på Epil-K9 listen har jeg lært at man aldri garantere at «dette anfallet ikke blir slutten», men man kan heller ikke gå å tenke slik, da det er relativt få epi-hunder som faktisk dør under anfall.

For å se et av anfallene til Tinka, kan du klikke deg inn på dette innlegget.

Anfallene stabiliserte seg etterhvert på omtrent ett anfall, av middels styrke, i måneden. Jeg og Tinka har alltid levd livet, slik vi ville ha gjort det, om det ikke var for monsterne. Vi har vært i Spania sammen, på flere ferieturer i Norge, vi har vært med på alt vi vil være med på. Ingen monster skulle stoppe oss, nei! Vi har også trent agility i mange år, og kom opp i klasse tre. Kun én gang har hun fått anfall på stevne (og dette var jo såklart når det var NM… Men, men…).

Tinka kan hoppe strikk også, hun! 

Tinka ble ti år i januar. Hun har altså kommet seg godt over det «kristiske tallet» åtte, som brente seg fast i hodet mitt for ni år siden. Hun er til og med i veldig fin form!

For en stund siden deltok jeg på en undersøkelse for eiere av epilepsihunder om hvordan det var å leve med en epi-hund. Det var en av disse undersøkelsene hvor man skal sette et merke i boksen med svaret som du synes passer best. Jeg svarte så ærlig jeg kunne på alle spørsmålene: Jeg bekymrer meg  for min hunds fremtid i stor grad. Hunden kontrollerer min fritid i stor grad. Jeg legger opp livet mitt etter hunden i meget stor grad.  Jeg bekymrer meg for det økonomiske aspektet i stor grad. Slik fortsatte det over to hele A4 sider. Da jeg kom til siste spørsmål måtte jeg stoppe opp. Spørsmålet gikk ut på hvor mye alt dette plaget meg. Jeg tittet over til andre enden av sofaen. Der lå Tinka og lekte for seg selv med en av sine mange rosa baller. Jeg innså min egen galskap, da jeg med et lite smil om munnen, helt oppriktig, satte et kryss i boksen helt til venstre: «Ikke i det hele tatt«.

«Arkiv-foto»

De som har fulgt bloggen min en stund, har kanskje fått med seg noen av gjesteinnleggene jeg har lagt ut, om hunder som har epilepsi. Disse legger jeg ut fordi det kan bety så mye å lese andres erfaringer og opplevelser, dersom man står midt oppi en lignende situasjon selv. Det er rett og slett gull verdt for mange!

En annen god «bivirkning» ville vært, dersom det å lese ekte erfaringer, fra folk og hunder, som lever med dette daglig, kunne få oppdrettere, av alle raser, til å forstå hva slags lunefull og vanskelig sykdom dette er å leve med. Den påvirker ikke bare hunden, men også eierne, familien, og hele livet til disse! Kanskje da oppdrettere som fortsatt avler på hunder som har hatt anfall, og nære slektninger av disse, ville tenke seg om en gang til?

Jeg har fått mange tilbakemeldinger på at folk setter pris på at jeg legger ut disse historiene, og det er hyggelig. Derfor setter jeg veldig stor pris på at dere med epilepsi-hunder vil dele deres erfaringer.

I dag kommer historien om Thea.

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Thea – Skrevet av Karin Marie

 
Jeg er eier av ei Border Collie tispe, som er født 06.03.08. Hun var frisk på alle måter til 17.12.09, da vi våkna midt på natta, til et kraftig epilepsianfall. Vi forstod med en gang hva det var.

Thea hadde flere anfall gjennom vinteren,men veterinæren vi kontakta da trolldomen begynte, ville ikke medisinere. Da skiftet vi til en annen klinikk. Der fikk vi hjelp med en gang. Hun går nå på Fenemal og kaliumbromid.

Vi føler det slik at anfallene kommer hyppigere på sommeren/høsten enn på vinteren. Forrige vinter var det 7 mnd mellom to anfall, og nå er det gått nesten 4 mnd.

Vi mistenker at fisk- og melkeprodukter, stress, og store anstrengelser over tid, løser ut anfall. Vi er veldig påpasselig med at hun ikke får i seg noe av nevnte produkter, samt at  vi ikke har for lange treningsøkter.

Vi begynte i NRH, men da hun fikk 2 fortløpende anfall mandagen etter ei treningssamling, er alt vi gjør bare på hobbybasis. Vi sier hun kan litt av alt innen hundesport

Anfallene har vært forskjellige. En gang ble hun bare stiv som en stokk, noen ganger får hun sterke anfall med tiss og skumming ut av munnen. Nå det siste året har anfallene vært lette. Hun får stesolid rektalt mens anfallet står på. Dette for å hindre påfølgende anfall.

Etter anfallene virker hun stressa, usikker og tørst, men kommer seg relativt fort. Vi forlater ikke hunden alene heime hvis vi drar pr. bil. Vi er redd hun får anfall i det bilen starter. Hun falt i kramper en gang han Far sjøl starta båten, og hun trodde hun skulle være med.

Medisineringa er lav i forhold til vekta og blodprøver. Hun kan virke litt ustø av og til, etter at medisinen er tatt. Disse tar hun sammen med mat, morgen og kveld.

Matlysta økte og hun virker tørstere enn før. Derfor går hun nå på et magrere for. Hun gir beskjed til samme klokkeslett morgen og kveld, når det er tid for medisin. Hun har normale løpetider, men slipper litt pels hele tida. Kanskje hun ville gjort det uansett 

Thea har hatt 15 anfall siden des. 2009. Vi er strålende fornøyde med den hunden vi har, tross sykdommen! Hun tar dressur og er ellers en helt vanlig BC.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Tusen takk, Karin, for at du delte dine erfaringer! Jeg ønsker deg og Thea alt godt fremover!

Dersom du har/har hatt en hund med epilepsi, og ønsker å dele dine opplevelser, send meg gjerne en mail på bortisvingen@gmail.com.

For å lese mere om epilepsi hos hund, kan du klikke deg inn på kategorien «Epilepsi hos hund» her på bloggen, eller gå til facebooksiden med samme tema. Det finnes også linker til utenlandske sider i sidekolonnen.