Epilepsi hos hund

Publisert 20. april 2016 av Carina Josefine

Jeg vet at flere havner på bloggen min etter å ha søkt på informasjon om hund med epilepsi. Det er faktisk noen av de mest brukte søkeordene for å komme hit. Epilepsi hos hund er ett tema jeg aldri vil bli ferdig med, og jeg vil forsøke å holde både meg selv, og bloggen, oppdatert. Derfor kommer denne artikkelen (som opprinnelig ble skrevet for over fem år siden) i en ny og oppdatert versjon).

Til deg som sitter og søker etter informasjon: Jeg beklager at du og hunden din er i en slik situasjon at du trenger denne informasjonen, men jeg håper at noe av det du leser på bloggen min vil hjelpe deg. Du må gjerne ta kontakt, hvis du føler for det. Jeg kan også peke deg i retning av større nettverk av mennesker som har vært akkurat der du er nå. Du er langt fra alene.

Epilepsi hos hund

Epilepsi er en samlebetegnelse for anfall grunnet funksjonsforstyrrelser i hjernens nerveceller. Anfallene kan arte seg på mange forskjellige måter. Det kan være alt fra rastløshet eller stirring ut i lufta, til kraftige grand-mal anfall med kramper og tap av bevissthet. Noen hunder har bare milde anfall nå og da, mens andre har hyppige kraftige anfall. Noen anfall sees kun i deler av kroppen, mens andre påvirker hele kroppen. Alt dette avhenger av hvilken del av hjernen, og hvor stor del av hjernen, som er affisert. Uansett er det som oftest svært skremmende å være vitne til at hunden får anfall, spesielt for første gang man opplever det.

Man sitter igjen med hundrevis av spørsmål, om hva som vil skje, hva man bør gjøre, hvordan hundens liv vil bli fra nå av, og om den i det hele tatt kan leve. Ettersom epilepsi kan arte seg så forskjellig fra hund til hund, finnes det ingen fasitsvar på disse spørsmålene. Epilepsi i seg selv er dog ingen dødsdom. Det første du bør gjøre, er å ta hunden med til dyrlegen for utredning.

Det skilles i hovedsak mellom to typer epilepsi. Idiopatisk epilepsi (primary) er medfødt og i noen tilfeller arvelig. Secondary epilepsy er typen hvor man finner en underliggende årsak til anfallene, som for eksempel ulike sykdommer, hodeskade eller hjernesvulst. Før hunden får diagnosen idiopatisk epilepsi bør det undersøkes at ingen av disse årsakene foreligger. På hunder med idiopatisk epilepsi vil man som regel ikke finne noe synlig galt med hunden.. De er jo gjerne like friske som andre hunder… all den tid de ikke har anfall.

Etter å ha utelukket underliggende årsaker til anfallene, har hunden fått diagnosen idiopatisk epilepsi. Hva nå?

Medisinering/behandling

Ofte vil ikke dyrlegen sette hunden på medisiner med en gang, de vil ofte vente og se om det kommer flere anfall først. Flere dyrleger er også restriktive med medisiner, dersom hunden ikke har mer enn et anfall i måneden. Dette vil bli vurdert opp mot hvor kraftige anfallene er, og ellers formen og situasjonen til hunden. Det kan ta tid å finne riktig medisin og dosering til hunden, men ikke mist håpet for fort. Det finnes flere medisiner og kombinasjoner man kan prøve. Dersom man føler at hunden lider for mye under utprøvingen av medisiner, er dette også noe du trygt kan ta opp med dyrlegen din.

Dersom ikke medisinen fungerer kan det være feil type eller feil dose til hunden. Det kan også være nok at vi ikke gir medsiner til rett tidspunkt eller til passende intervaller. Det kan være et uoppdaget underliggende årsak til anfallene slik som f.eks. hjernesvulst. Noen mage/tarm tilstander kan også påvirke hvordan medisinen blir tatt opp i kroppen. Andre ganger vet man rett og slett ikke hvorfor enkelte hunder ikke reagerer slik man ønsker på behandlingen de får.

Den vanligste medisinen å prøve har i mange år vært Fenemal. Det er tabletter man kan få i ulik styrke, som er raskt tatt opp i kroppen. Noen hunder får bivirkninger i form av sløvhet, tretthet, sjangling og økt drikkelyst, men hos de fleste blir dette bedre eller forsvinner helt, etterhvert. Fenemal kan gies i kombinasjon med kaliumbromid, en væske som kan blandes i maten. Kaliumbromid taes langsommere opp i kroppen, og om man starter med dette må man beregne ett par måneder før man kan oppnå den effekten man ønsker. Pexion er en nyere type medisin (godkjent 2013). Denne brukes til å kontrollere idiopatisk epilepsi, men er ikke godkjent til andre typer epilepsi. Også Pexion har flere bivirkninger som kan forventes å bli bedre etter de første ukene.

Hvis din dyrlege vil gi opp etter å ha kun prøv én type medisin, og sier det ikke finnes andre medisiner å prøve, da bør du bytte dyrlege.

Flere med epi-hunder velger andre alternative behandlingsmåter for sin hund, gjerne i tillegg til tradisjonell behandling. Dette kan være alt fra å tilføre visse vitaminer, eller legge om dietten helt. Akupunktur er også brukt. I tillegg finnes det flere naturmedisiner m.m. som er ment å skulle hjelpe lever og nyrer takle medisinering over lang tid. Marietistel fåes kjøpt i helsekostbutikker, og er mye brukt som leverstøttende. De fleste epilepsimedisiner går utover leverfunksjonen til hunden, og det er aldri for tidlig å begynne å ta hensyn til dette.

Det er ikke alltid målet er å få hunden 100% anfallsfri. Noen ganger kan man si seg fornøyd med å få anfallene mildere og sjeldnere, og det kan være bra nok. Desverre er det ikke alle hunder som blir bra nok av medisiner til å ha et godt liv. Da er det vårt ansvar å la den få slippe.

Dyrlegen vil som oftest at en hund på medisiner kommer inn for blodprøver med jevne mellomrom.

Skriv «dagbok»

Uansett om hunden allerede har diagnosen epilepsi, eller akkurat har hatt sitt første anfall, er det til stor hjelp for både veterinær, og etterhvert deg selv, å føre en logg over anfallene. Skriv ned når anfallet kom, hva hunden gjorde akkurat da, hvor lenge det varte, hvordan det artet seg, og om du kan komme på noe som trigget det. Skriv også litt om hva hunden har gjort den dagen, hva den gjorde da anfallet kom, og andre ting verdt å merke seg (har den spist noe utenom det vanlige?) Denne tar du med til dyrlegen, og bruker den til å følge med selv. Fere har oppdaget såkalte ”triggere” ved å føre dagbok. Kanskje det viser seg at hunden for eksempel får flere anfall rundt løpetiden, eller når den har vært stresset.

Har du mulighet til å ta video av hunden under ett anfall, eller få noen til å gjøre det, kan det også hjelpe din dyrlege. Det kan også være ett verktøy å se tilbake på, for å se om anfallene er blitt mildere eller kraftigere med tiden. Der og da, i de minuttene det står på, er nok ikke dømmekraften vår helt på topp, da det hele ofte oppleves skremmende.

Når hunden har anfall

Det er greit å innarbeide seg rutiner for hva man gjør når anfallene kommer. Det føles tryggere for både deg og hunden dersom du vet hva du skal gjøre. Her er alle folk og hunder forskjellige. og man må bare finne sin måte å håndtere ting på.

Det første man bør gjøre er å enten fjerne hunden fra ting den kan skade seg på, eller fjerne tingene, dersom du ikke vil eller kan flytte hunden. Hvis hunden har kramper kan bordhjørner gjøre mye mer skade enn selve anfallet. Hvis du ikke kan flytte hunden på et mykt underlag, kan man legge ett mykt teppe under hodet dens så de ikke slår seg så hardt mot golvet.

Slå av TV, høy musikk, skarpe lys og lignende. Ungå høye stemmer og bråk. Prøv så godt du kan å holde deg rolig. En ellers frisk hund vil normalt klare seg greit gjennom et epilepsianfall. Man vet jo ikke helt sikkert hvor mye hunden får med seg av det som skjer rundt den, men man kan anta at en eier i panikk vil gjøre vondt verre. Dette er spesielt viktig når hunden begynner å komme til seg selv. Fasen rett etter anfallet, kan bli betydelig bedre for hunden dersom den føler seg trygg.

Husk å se på klokka når anfallet begynner. Det føles ofte mye lengre enn det det virkelig er. Noter tidspunkt og varighet i dagboka senere. Man bør ikke prøve å pakke hunden inn i pledd o.l under eller rett etter anfallet. Dette fordi kroppstemperaturen kan øke under anfall, og dersom den blir for høy kan det bli farlig.

Etter ett anfall vil hunden som regel søke trygghet. Den kan være sjanglete og ustø og noe desorientert til å begynne med. Dette bør bedre seg ganske raskt. Når hunden oppfører seg normalt kan den få noe å drikke, samt en liten porsjon mat forå få opp igjen blodsukkeret. Ett anfall kan føles som om de har løpt maraton.

Hvis hunden har kraftige kramper i mer enn fem minutter, eller har gjentatte anfall samme dag, bør du kontakte dyrlege.

Liten video av tinka under et ganske mildt anfall:

Les, lær, vær nysgjerrig og kritisk!

Jo mere du vet, jo tryggere kan du bli på deg selv, det du gjør, og de beslutningene du tar. Det er ingen selvfølgelighet at alle dyrleger er like oppdaterte og flinke når det gjelder epilepsi. Ta gjerne med det du har lest på egenhånd til dyrlegen og snakk om det, still spørsmål og vær kritisk. Hvis noe føles veldig feil, kan det hende det er det. Ingen kjenner din hund bedre enn deg. Når det gjelder hvordan anfallene er, hvordan de har utviklet seg, hvordan hunden reagerer på behandlingen, så er du eksperten. Det kan være snakk om små nyanser som bare vi eiere ser.

Kom i kontakt med andre med epi-hunder

Når hunden får epilepsi, kan man føle seg veldig fortvilet, og alene. I tillegg til å lære seg om medisinering og behandling av hunden, skal man også takle hverdagen, med en hund som nå kan få anfall når som helst. Mange finner det utfordrende både praktisk og følelsesmessig, og det kan være godt å dele tanker og erfaringer med andre som er i samme situasjon. Det finnes faktisk mennesker rundt i hele verden, som setter livene på hodet for sin epi-hund, og de forstår akkurat hvordan du har det, hva du sliter med, og tankene du har. De vet hvordan du prøver å scanne hunden for tegn på om et anfall er i anmarsj, de vet hvordan det er å våkne til lyder om natten, de vet hvordan hjertet synker. Det er så godt å snakke med mennesker som vet. Og som forstår.

Det finnes flere utenlandske nettverk. Blandt annet har canine-epilepsy.com en veldig aktiv mailliste, med mange erfarne og kunskapsrike mennesker. Dersom du søker på ”canine epilepsy” på facebook, vil du også få opp et knippe grupper.

Vi har også en norsk side kalt Epilepsi hos hund. Her deles erfaringer, råd, tanker og følelser rundt det å ha en epi-hund i familien.

12717346_1148529825159716_1507619074100092828_n

Denne artikkelen er publisert til minne om min Tinka (januar 2002- august 2013)

Andre artikler/bloggposter vedrørende epilepsi kan du finne her.

Du kan blandt annet lese historien om Tinka og epilepsimonsterne, eller mitt brev til meg selv, dersom jeg kunne sende ett brev tilbake i tid, til den dagen Tinka fikk sin diagnose.

Hvis jeg kunne sende et brev tilbake i tid – Epilepsi hos hund

Publisert 13. juni 2014 av Carina Josefine

Det er vanskelig å skulle gi råd og trøst til noen som akurat har fått epilepsidiagnosen på hunden sin. Man vil gi håp, men ikke falskt håp. Jeg vil gjerne fortelle om min hund, som ble hele tolv år og levde et godt liv, men jeg vet at deres hund kanskje aldri får oppleve sin treårsdag. Andre som mistet sin hund altfor tidlig, vil kanskje gi råd om å la hunden slippe, fordi de føler det er en kamp man ikke kan vinne.

Dette snakket jeg med ei venninne om for noen uker siden. Hun har også hatt epi-hund i mange år, og tenker i de samme baner rundt dette. Tankespinn førte oss i retning av hva vi ville si, dersom vi ikke måtte ta hensyn til alle mulige utfall, om vi ikke behøvde å tenke på å gi falskt håp, eller ikke håp nok? Hva om vi kunne ta utgansgspunkt kun i oss selv, og vår egne erfaringer? Hva ville vi ha skrevet dersom vi kunne skrive et brev, og sende det tilbake i tid, til den dagen da hunden vår først fikk epilepsidiagnosen?

Dette har surret i hodet mitt en stund, og før jeg skriver mitt bidrag på engelsk til min venninne, har jeg begynt å kladde litt på norsk.

Hvis jeg kunne sende et brev tilbake i tid, som jeg kunne lese da vi om hjem fra veterinærhøgskolen 7. august 2003, ville det bli omtrent slik:

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Sånn omtrent nå sitter du nok og holder hunden din tett tett inntil deg. Du har grått hele veien hjem fra veterinærhøgskolen, og har tusen tanker i hodet. Du er fortvilet, usikker og livredd! Livredd for å miste det som gir aller mest mening i livet. Du er urolig for hennes livskvalitet, og lurer på om tiden er i ferd med å renne ut. Du har ikke hatt henne lenge, men du visste fra første øyeblikk at Tinka og du, dere hører sammen. Nå sitter du og tviholder på henne, redd for at hun skal bli borte, like plutselig som hun kom.

Pust.

Tinka kom inn i livet ditt for mindre enn ett år siden. Denne hunden vil forandre alt. Hun vil forme deg som menneske. Dette er bare begynnelsen.

Du tenker at du er ikke sterk nok, til å ta vare på en syk hund, at du ikke er flink nok, klok nok, eller ansvarlig nok. Nei, du er kanskje ikke det akkurat i dag, men for hver dag vil du vokse med oppgaven. Når det gjelder Tinka, kommer du til å hente frem en styrke, og en intuisjon, du ikke visste at du hadde i deg. Du kommer til å sette Tinka fremfor deg selv, og det vil falle seg helt naturlig.

Du skal ikke la dyster statestikk skremme deg, du bør ikke sammenligne Tinka med hunder du leser om på nettet. Hver historie er forskjellig, og ingen historie ender likt. Når det er sagt, må du forbrede deg på at anfallsmonsterne, de vil følge dere så lenge Tinka lever. De vil alltid være der, de vil snike seg rundt i bakgrunnen, og angripe når de finner det for godt. Tinka’en din, hun er sterk hun. Med din hjelp vil hun kjempe mot monsterne, og sammen er dere sterkest. Akkurat nå virker det som en umulighet, men dere vil faktisk lære dere å leve med dette. For leve, det skal dere. Denne sykdommen vil ikke hindre dere i det, så lenge du ikke lar frykten ta overhånd.

Kom i kontakt med andre som har epi-hunder. Det vil bety alt. Du vil snu hele livet på hodet, på grunn av denne hunden. Du vil finne stor trøst i at det faktisk finnes mennesker over hele verden som gjør det samme.

Du kommer til å måtte ta mange avgjørelser når det gjelder behandling og medisinering. Følg magefølelsen. Når det kommer til Tinka vil den være spot-on. Hold dere til dyrlege Ketil. Sammen vil dere finne gode løsninger, dag for dag. År etter år Gi mamma’n din en god klem. Hun kommer til å betale for de aller fleste av Tinka sine dyrlegeregninger, og hun vil være en uvurdelig støtte i årene som kommer.

Om mange år kommer du til å snuble over noen kloke ord, og de kommer til å snakke rett til hjertet ditt. Jeg vil si dem til deg allerede nå, fordi de er så beskrivende for hvordan livet med Tinka vil være. La disse ligge i bakhodet, ta de frem når det trengs.

«‘Life isn’t about waiting for the storm to pass…It’s about learning to dance in the rain.«

Noen ganger vil dere bare se de mørke skyene langt borte, og danse i lett duskregn og solskinn. Andre ganger vil dere danse tett, trykke dere inntil hverandre, midt i stormens øye.

(Dere vil også gjøre noe som ligner breakdancing, midt på en agilitbane, men det er nå en annen sak.)

Dere kommer til å oppleve så mye. Så mye glede og kjærlighet. Dette er begynnelsen på ditt livs eventyr. Vær flink til å stoppe opp, og nyt. Kjenn på gleden over alt dere får oppleve sammen. Kjenn på sommerfuglene i magen, og husk den følelsen. De små øyeblikkene vil bli de beste minnene.

Som du allerede er smertelig klar over, så har alle eventyr en slutt. Jeg vil ikke fortelle når slutten kommer, det skal man ikke vite. Jeg vil likevel fortelle deg at den er langt unna enda, og dere kommer til å ha flere bursdagsfeiringer enn du tørr håpe på. Aldri undervurder Tinka sin styrke og livsglede.

Når slutten nærmer seg, vil du vite det. Du vil ha tid til å forbrede deg. Ingen monster vil rive Tinka brutalt vekk fra deg. Du vil vite når tiden er inne, og du vil på ditt vis akseptere.

Du vil overleve (jo, faktisk), og du vil kjenne deg som verdens heldigste, for at akkurat du fikk oppleve dette eventyret.

Du har akkurat startet en reise, som jeg ville gitt hva som helst for å kunne ta om igjen.

Nyt den.

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

P1290452ag

Ved reisens slutt

Å leve UTEN «epilepsi hos hund»

Publisert 25. november 2013 av Carina Josefine

Jeg brukte flere år på å lære meg å leve med epilepsi hos hunden min. Det tok lang tid før jeg følte meg komfortabel på hvordan jeg best kunne takle sykdommen og anfallene, praktisk og følelsesmessig. Jeg måtte venne meg til å leve med usikkerheten om når neste anfall ville komme, om hyppigheten av anfallene ville øke, eller om de ville komme sjeldnere.

Jeg har skrevet artikler tidligere, om det å lære seg å leve med epilepsi hos hund. Jeg ante ikke at det skulle være vanskelig å lære seg å leve uten.

Jeg har jo alltid vært åpen om Tinka sin epilepsi. Vi har jo også vært åpne om at hun kom fra eget oppdrett. Jeg begynte å skrive om Tinka sin epilepsi på nettet i 2006.

For meg var det to ting som særlig hjalp. Jeg leste alt jeg kom over, forum, nettsider, rapporter, veterinærtidsskrifter fra utlandet hvor epilepsi var tema. Jeg lagret et utall søk som jeg fikk på epost hver gang en ny side med søkeordene ble registrert. Det andre som hjalp meg enormt, var å bli kjent med andre i samme situasjon. Da opplevde jeg for første gang at det fantes mennesker over hele verden, som hadde snudd livet på hodet, på grunn av en epilepsi-hund. De hadde de samme tankene og følelsene som meg. De forstod jo akkurat hva jeg følte, uansett hvor klønete jeg uttryke meg. De bare visste.

Jeg er fortsatt medlem på alle sider og maillister, jeg ble medlem av, eller startet selv. Rett som det er, kommer det også meldinger og mailer fra folk som har lest om Tinka på bloggen. Det er tydelig at behovet for å snakke med noen i samme situasjon er stort. Det følte jo jeg også. Når jeg leser innlegg og mailer om lange netter med anfall etter anfall, henter hodet og kroppen min frem følelser av hjelpesløshet, tanker om at «hvis vi bare kunne få sove nå, ville alt være tilbake til normalt i morgen». Man tørr nesten ikke håpe, men gjøre det likevel. Innestengt panikk. Må holde roen. Når morgenen kommer, kjennes natten surrealistisk. Natten var en helt annen verden. Skjedde det virkelig? Jeg leser om å våkne midt på natten av dunking, og jeg kan kjenne klumpen i brystet. Jeg kjenner lettelsen, når de skriver at at hunden bare drømte. Falsk alarm. Man puster ut, og smiler litt for seg selv. Jeg kan forstsatt ta og kjenne på usikkerheten ved å studere hvert minste skritt, hvert minste blikk. Går hun ustøtt? Sjangler hun? Ser hun klar ut i øynene? Er det noe på gang? Jeg vet hvor gjerne man vil ha svarene som ikke finnes. Kan hunden min bli gammel? Vil den ha et godt liv?

Jeg leser, og jeg er der. Følelsesmessig. Jeg er redd for at dette en dag vil være bare ord for meg. Ord, som beskriver situasjoner og følelser jeg ikke kan hente frem.

Hvordan kan jeg være der for mennesker som står midt oppi dette, dersom jeg ikke kan hente frem følelsene? Jeg kjenner at jeg distanserer meg, selvom jeg ikke vet om det er det jeg vil.

Jeg er SÅ takknemmelig for at Frisbee og Carlisha er friske. Jeg håper med hele mitt hjerte at de forblir friske livet ut. Det er likevel vanskelig å takle at ingen trenger omsorgen min lenger. Ikke slik Tinka gjorde. Tinka trengte MEG, ingen andre ville duge. Det kan jeg ikke si om noen av de andre dyrene mine.

Jeg var tunet inn på henne 24 timer i døgnet. Hvert skritt, hvert hopp, hvert blikk, ble observert i øyekroken, og analysert mer eller mindre ubevisst. Hvordan hadde hun det? Var hun påvirket av medisiner? Var det anfall i anmarsj? Var hun lykkelig? Uansett hva jeg planla, tenkte jeg gjennom hvordan Tinka ville takle det. Jeg var så tunet inn på henne, at jeg våknet om natten, gjerne ett par minutter før hun selv våknet av anfall.

Jeg er fortsatt tunet inn. Men det er ingen som sender signaler lenger.

Jeg har helt sikkert vært veldig dårlig til mye i livet. Akkurat å ta vare på Tinka, det var jeg god på. Jeg hadde kunskap, og magefølelsen satt akkurat der den trengte, for at jeg kunne ta beslutninger som føltes riktige for henne.

Å gi Tinka det aller beste livet hun kunne få, det ble livet. Det ble en så stor del av meg, av min identitet, at jeg føler en del på at jeg har mistet litt taket på hvem jeg egentlig er. Skal dette erstattes med noe annet? Skal den delen av meg som var helt dedikert til Tinka bare flakse rundt, helt uten mål og mening? Vanskelig å sette ord på.

Misforstå meg ikke. Aller mest savner jeg Tinka. Personligheten. Sjelen. Det klarer jeg ikke skrive om, knapt nok å snakke om.

Dette handler om et annet tomrom. Om det å plutselig leve uten epilepsi hos hund.

bloggtinka

Et av de aller siste bildene av Tinka og meg

Å leve på stjerneskudd og dompaper

Publisert 4. januar 2013 av Carina Josefine

Tidligere denne uken døde en av hundene fra facebooksiden «Epilepsi hos hund«. Dette var en hund vi har fulgt lenge: oppturer og nedturer, gleder og sorger. Hun het Lizzie, og var en nydelig Border Collie, med masse livsglede, all den tid anfallene holdt seg borte.

På mandag fyller Tinka 11 år, mot alle odds.

Jeg har grått mye denne uken, og jeg vet ikke om det er mest over at menneskene til Lizzie aldri skal få oppleve flere av Lizzies bursdager, eller om det er av glede, fordi jeg får oppleve Tinka sin 11-årsdag. Sansynligvis er det blitt felt mange tårer over begge deler, og kanskje aller mest over hvor usansynlig urettferdig og uforutsigbar denne sykdommen er. Jeg tenker på alle hunder som må leve med den, og alle som ikke får leve på grunn av den.

Jeg leser innleggene Lizzie sitt menneske postet for et par måneder siden: Monsterbesøk etter monsterbesøk, flere om dagen. Jeg klarer ikke la være å tenke på at akkurat der var Tinka. Jeg husker utmattelsen, bekymringen, turene til dyrlegen midt på natten, og at jeg telte etthvert minutt som gikk uten et nytt anfall. Jeg husker følelsen av hjelpløshet, og hvordan jeg ønsket så hardt at det gjorde vondt, at sykdommens uforutsigbarhet for en gangs skyld skulle virke til vår fordel. At det plutselig, uten noen åpenbar grunn, skulle snu og gå bedre. At det skulle bli levelig igjen. Sjansen var der. Den var bare ikke særlig stor.

Det er derfor ikke med uforbeholden glede at jeg planlegger Tinka sin 11-årsdag. Det er også med sorg over de hundene hvor epilepsiens tilfeldigheter slo andre veien, og med dyp takknemmlighet over tilfeldighetene som gjorde at Tinka er her. Det er alt det er – tilfeldigheter. Vi gjorde ikke noe riktig, Lizzie sine mennesker gjorde ikke noe feil. Det kunne like gjerne vært motsatt. Det er sykdommens uforutsigbarhet. Så skjørt kan livet med en epi-hund være.

Alle vet at når man ser et stjerneskudd, kan man ønske seg noe. Da jeg var liten fikk jeg høre at det gjelder også dersom man står under et tre hvor det sitter en dompap. Nå er det ikke ofte man ser ekte stjerneskudd, og det er nok ikke uten grunn at man kan ønske seg noe dersom man står under et tre med en dompap i. Dompapen har nemlig veldig lett for å fly sin vei når man kommer for nære. Jeg bestemte meg derfor for å slakke litt på kravene…

Hver gang jeg har sett noe blinke på nattehimmelen de siste ti årene, uansett hva det egentlig har vært som blinket, og hver gang jeg har sett en dompap, selv om jeg bare har sett den på avstand, har den samme tanken flydd gjennom hodet mitt «Jeg ønsker at Tinka skal få bli gammel». Også rister jeg litt på hodet, og ler litt av meg selv, for jeg er jo ikke overtroisk heller…

Det er jo opplest og vedtatt at det går bare ikke an å leve kun på luft og kjærlighet. Men jeg lurer nå på, jeg…

…Om jeg ikke har en hund som lever på stjerneskudd og dompaper…

Tinka feirer 10-årsjubileum igjen, og Mamma gjesteblogger

Publisert 7. september 2012 av Carina Josefine

Tinka feirer nok et tiårsjubileum! Vi har jo alltid feiret 7. september, istedet for 7. januar, som er bursdagen hennes. Det er først de siste årene, at vi har begynt å betrakte hver bursdag som en seier, og dermed gjort litt ekstra ut av den dagen også. Men altså… 7. september 2002 kom Tinka til meg. Alt forandret seg den dagen. Plutselig og uventet.

Jeg har jo fortalt mye om hvordan det gikk til at Tinka endte opp her, og mye om mitt liv med henne. Derfor har jeg denne gangen bedt Mamma skrive en liten gjesteblogg om Tinka. Mamma har jo også vært involvert i Tinka sitt liv.

Vi fant ut at vi ikke hadde noe særlig bilder av Mamma og Tinka, men bilder må man jo ha når man skal gjesteblogge. Derfor tok jeg med begge to ut på fotoshoot!

Mamma forteller:

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

For ca 10, 5 år siden hadde vi et sheltiekull som så helt normalt ut, dog var en av tispevalpene ganske stor. Heldigvis hadde vi ei dame på venteliste som ønsket seg en stor og robust sheltiefrøken. Slik havnet denne store valpen i Brumunddal og fikk navnet «Tinka». De første månedene fikk vi stadig oppdateringer om hvor snill hunden var, hvor høyt hun var elsket av alle, spesielt barnebarna. Vi følte oss trygge på at denne «Tinka» var kommet til riktig familie.

Helt til en dag da dama ringte og spurte om jeg kunne hjelpe til med å omplassere hunden, fordi hun hadde fått alvorlige astmaanfall av sin nye pelskledde venn. Jeg dro dit allerede samme dag, og fikk ved selvsyn se hvor uhyggelig et slik voldsomt astma-anfall kan være! Det ble til at jeg tok hunden med hjem. Stakkars hunden, ble tatt vekk fra alt som var kjent og kjært… Hun var ikke særlig komfortabel når vi kom hjem. Ville helst bare sitte ved sida av meg hele tida.

På daværende tidspunkt hadde vi noen valpekjøpere like i nærheten som var interessert i en litt voksen hund. Jeg ringte dem, og vi avtalte at de skulle komme neste dag for å hilse på dyret.

Da Carina samme dag kom fra skolen, kom hun som vanlig innom meg i 1. etasje før hun gikk opp til seg sjøl i andre etasje. Hunden satt fremdeles ved sida av meg, litt redd og skeptisk når døra gikk opp, og Carina kom inn og satte seg tvers over oss. Vi rakk ikke snakke så mye, før jeg oppfattet en lada stemning i rommet. Det var faktisk der og da nesten ekkelt… Carina tittet på «Tinka»…. «Tinka» stirret på CJ noen sekunder…. Det skjedde noe der og da…. så gikk Tinka bort til Carina og satte seg ved hennes side. DER har hun vært siden!

Jeg har aldri angret et sekund på at jeg ringte opp til den familien. og måtte si: «Beklager, men den hunden blir her». Hvor mye denne avgjørelsen skulle få og si for både meg og Carina, kunne jeg ikke ane den gangen.

Det tok faktisk lang tid, mye arbeid, mye kjærlighet og trygghet, før Tinka følte seg helt trygg. CJ begynte å trene agility med henne, dette elsket hun jo, men fremmede mensnesker ville hun helst ungå.

Jeg er jo egentlig bare BÆSSMOR til Tinka… men vi har opplevd så mye sammen… på godt og vondt.

Utrolig mange netter som CJ kom løpende ned til meg med Tinka i armene og skrek: «Tinka dør, Tinka dør» under hennes første år med epilepsi. Tinka døde ikke. Tvert imot lærte hun oss å leve i nuet, ta vare på den tida vi har. Ingen vet hvor lenge vi kan være her.

Etter som tida gikk, skjønte alle at dette var et helt spesielt dyr på mange måter. Ikke skulle hun være i hundegård, ikke ligge på golvet, men i senga… måtte alltid se CJ osv, osv. Selvfølgelig fikk hun mye særbehandling, da hun viste seg å ha epilepsi…. Vi var jo livredde for henne. Så da ble det bare slik da: Når jeg passet henne fikk hun egen rååååsa pute å ligge på ved siden av hodepute mi i senga, Tinka satt også gjerne ved bordet under måltider, satt i sele i bilen fordi hun ikke likte å være i bur, hun har egen godiskrukke på stuebordet osv. Joda… det ble bare sånn.

Tinka har jo opp gjennom åra vært en del sammen med meg også. Selvom jeg har bekymra meg utrolig mye pga denne hunden, har vi også gjort mye koselig sammen:

For noen år sida var faktisk Tinka villig til å starte agility sammen med meg som nybegynner. Vi gjorde en avtale om at hvis hun ikke sprang fra meg, så skulle det bli noe ekstra godt til kvelds. HUN holdt avtalen…. men alt ble bare tull når jeg midt i løpet ikke kunne finne hinder nr 8… Det var jo der under briefinga! Stakkars Tinka ble forvirra over min ubesluttsomhet, og da jeg ropte henne til meg med sinna-stemme fikk hun nok: Med stor bestemthet gikk hun ut av ringen. Snille, gode hunden kom tilbake da jeg ba om unnskyldning for stemmebruken, og lovet at det ikke skulle gjenta seg…. så gikk vi resten av bana… og diska med glans! Men nå må jeg ta med at hoppløpet senere på dagen gikk suuupert!

For en måned sida ble Tinka med meg på utstillingstur fordi CJ skulle til Trondheim på katteutstilling. Flottere selskapsdame kunne jo ikke sheltiegutta fått med seg. Vi hadde ei koselig helg hos familien på Geilo, Tinka er alltid snill og grei å ha med seg. Selvfølgelig tenker jeg alltid på om hun kan få anfall når CJ ikke er i nærheten, men jeg har også blitt litt flinkere med åra, til å ikke la engstelsen ødelegge for alle positive stunder jeg får sammen med denne sære, rare, store, spesielle, hengivne og høyt elskede hunden.

Jeg vet ikke mere hva jeg skal si om dette Tinka-dyret, bortsett fra at jeg vet at hverken jeg eller CJ noen gang vil oppleve maken til hund. Nå har Tinka akkurat vært til helsesjekk som ble bestått med glans…. Og jeg håper at vi får ha Tinka hos oss enda i mange år!

Jorun

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Tenk at den dagen hvor jeg tilfeldigvis stakk innom Mamma for å se på den rare hunden, allerede er ti år siden! Og tenk at av alle de hundene som er innom Mamma, valper og voksne, har vi aldri fått for oss at vi skal beholde én av de. Men det gjorde vi den gangen. Enda dette dyret åpenbart aldri kunne brukes i avl eller utstilling, og enda vi akkurat hadde beholdt lille perfekte Pia. Å beholde akkurat den hunden, på det tidspunktet, var jo bare galskap, sånn i teorien.

Galskap, ja, men den beste avgjørelsen noen sinne, uten tvil 🙂

Epilepsi hos hund: Tinka sin historie

Publisert 18. april 2012 av Carina Josefine

Det siste året har jeg lagt ut andres historier, og erfaringer, rundt det å ha hund med epilepsi. Disse kan du finne under kategorien «Epilepsi hos hund«, sammen med flere relaterte bloggposter. Selvom de fleste som har fulgt bloggen min en stund har fått med seg at Tinka har epilepsi, og deler av hennes historie, har jeg aldri skrevet den i sin helhet. Jeg har jo tenkt at jeg skal gjøre det, men det er vanskelig å skulle summere opp 10 år i en liten bloggpost. Derfor har det ikke blitt noe av, ikke før nå.

Her kommer historien om Tinka og epilepsimonsteret:

Tinka kom til oss da hun var omtrent ni måneder. Hva som gjorde at akkurat hun, endte opp hos akkurat meg, kan dere lese mer om her. På det tidspunktet var Tinka en veldig skeptisk hund. Jeg husker at vi til og med måtte stenge henne vekk, når vi fikk besøk. Selvtilliten var lav, nå som hun hadde måttet forlate det eneste hjemme hun kunne huske. Vi startet å trene agility, bare for gøy, for å få opp selvtilliten hennes. Vi fikk også på henne litt mer vekt etter en kortisonkur. Hun ble tryggere, og mer robust, i både hodet og kroppen. Alt i alt gikk det veldig bra med Tinka, bortsett fra disse uforklarlige episodene hvor Tinka følte seg veldig uvel, kastet opp, og sjanglet.

I en periode trodde vi det var maten vi ga henne. Vi forsøkte med andre typer fór, og eksperimenterte med å gi både vått og tørt. Senere trodde vi det var magnesium-mangel, da hennes mor Cassie også hadde hatt lignende episoder, men hadde blitt bedre da hun fikk magnesiumtilskudd. Dette fungerte desverre ikke for Tinka. I stedet ble «anfallene» verre, og kom oftere, ettersom tiden gikk. Vi bestemte oss for å få en skikkelig utredning på henne. Vår veterinær henviste oss til en dyktig dansk neurolig, som akkurat hadde begynt å jobbe på Veterinærhøgskolen.

Det var ikke bare Tinka som var litt pysete på den tiden. Derfor måtte ei som jobbet som dyrepleier på høgskolen møte oss på Kløfta. Der stoppet nemlig min komfortsone… Jeg kunne kjøre dit, men ikke lenger! Vanligvis får ikke eierne være med inn når dyrene skal utredes gjennom en hel dag, men heldigvis hadde Tinka sin faste dyrlege snakket med neurologen om akkurat dette, og jeg fikk være med. Neurologen utførte en rekke tester, blandt annet tester som gikk på forskjellige deler av hjernen. Elleve måneder etter Tinka først kom til oss, fikk hun diagnosen epilepsi.

Jeg var så redd og usikker på hva dette ville si for livskvaliteten til Tinka. Ville hun i det hele tatt leve noe særlig lenger? Neurlogen kunne naturlig nok ikke gi oss noen sikre svar. Det som dog brant seg fast i hodet mitt, var tallet åtte! Vi kunne hvertfall ikke regne med at hun ble eldre enn åtte år.

Tinka begynte på fenemal, og hadde da ikke anfall på hele ni måneder. Desverre begynte anfallene igjen, og da var det ikke bare snakk om sjangling og oppkast lenger. Hun mistet helt evnen til å gå, og til å holde hodet oppe, hun fikk kramper, særlig i nakken og bena, og hun tisset på seg. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg kom ned til Mamma (som bodde under meg), med Tinka i armene: «Nå dør hun!». Noen ganger hadde hun opp til 5-6 anfall i døgnet. Det var etter et slik døgn at hun startet på kaliumbromid i tillegg til fenemalen.

Jeg husker så godt de dyrlegebesøkene midt på natten, og hvordan vi ville ligge i senga, etter en søvnløs natt og tenke «Bare vi klarer å sove et par timer nå, så vil det kanskje slutte, og alt være normalt igjen når vi våkner».

Etterhvert ble det ganske tydelig at disse døgnene hvor hun fikk anfall etter anfall som oftest kom rett før løpetiden startet. Så fort løpetiden kom i gang, roet anfallene seg. Tinka ble derfor sterilisert i 2006. Å legge en epilepstisk hund i narkose kan være risikabelt. Derfor brukte dyrlegen lang tid på å forbrede seg. Det samme gjorde vi. Steriliseringen gikk heldigvis fint, og vi har hatt svært få døgn med mange anfall etter dette. Nå kommer det som regel bare ett eller to om gangen, når de først kommer.

Et par dager etter steriliseringen i 2006

Tinka begynte å få mye mageproblemer, og hun virket i perioder veldig sløv. Jeg tok derfor beslutningen om å kutte ut kaliumbromiden. Anfallene kom nok oftere, men alt i alt fikk jeg en mye friskere og mer oppvakt hund. Dette er en avgjørelse jeg aldri har angret på, selvom dette innebærer noen flere anfall i året.

Vi tok våre forhåndsregler. Vi hadde alarm på klokken ni, både morgen og kveld, for at Tinka skulle få medisinene sin punktlig. Tinka kunne aldri være alene, både tilfelle hun fikk anfall, og fordi å være alene medførte stress som igjen førte til anfall. Om natten lå hun på hodeputen min for at jeg skulle våkne dersom hun fikk anfall. Når jeg ser tilbake på disse årene, så ser jeg at det var da jeg fikk Tinka, at livet mitt sluttet å handle mest om meg selv. Nå handlet alt om Tinka.

Uansett hvor mye vi prøvde å late som om de ikke fantes, så var monsterne aldri langt unna. Vi visste aldri når det neste monsteret (anfallet), ville komme. Dette var en stor bleastning for meg å leve med, så knyttet som jeg er til Tinka. Jeg kan ikke beskrive hvor lettet og glad jeg var da jeg fant frem til Epil-K9 mail-listen i 2005. Denne listen består av mennesker som har/har hatt, eller vet spesielt mye om, hund med epilepsi. Rundt i hele verden satt det mennesker som hadde «mine» tanker, «mine» bekymringer, og «mine» følelser, som også hadde snudd livet på hodet på grunn av en epilepsihund. Å møte en genuin forståelse for noe jeg trodde jeg var alene om, betydde enormt. Disse menneskene visste jo virkelig hva jeg gikk gjennom, fordi de gikk gjennom det samme selv.

Jeg leste alt jeg kom over av informasjon, forskningsresultater, og erfaringer. Med mere kunskap, og med hvert monster Tinka bekjempet, følte jeg meg sikrere på meg selv, og på hvordan jeg skulle takle anfallene hennes, når de kom. Fra å være omtrent panisk, har vi nå kommet dithen at vi har rutiner på hvordan vi gjør det. Fra å lese om andres erfaring på Epil-K9 listen har jeg lært at man aldri garantere at «dette anfallet ikke blir slutten», men man kan heller ikke gå å tenke slik, da det er relativt få epi-hunder som faktisk dør under anfall.

For å se et av anfallene til Tinka, kan du klikke deg inn på dette innlegget.

Anfallene stabiliserte seg etterhvert på omtrent ett anfall, av middels styrke, i måneden. Jeg og Tinka har alltid levd livet, slik vi ville ha gjort det, om det ikke var for monsterne. Vi har vært i Spania sammen, på flere ferieturer i Norge, vi har vært med på alt vi vil være med på. Ingen monster skulle stoppe oss, nei! Vi har også trent agility i mange år, og kom opp i klasse tre. Kun én gang har hun fått anfall på stevne (og dette var jo såklart når det var NM… Men, men…).

Tinka kan hoppe strikk også, hun!

Tinka ble ti år i januar. Hun har altså kommet seg godt over det «kristiske tallet» åtte, som brente seg fast i hodet mitt for ni år siden. Hun er til og med i veldig fin form!

For en stund siden deltok jeg på en undersøkelse for eiere av epilepsihunder om hvordan det var å leve med en epi-hund. Det var en av disse undersøkelsene hvor man skal sette et merke i boksen med svaret som du synes passer best. Jeg svarte så ærlig jeg kunne på alle spørsmålene: Jeg bekymrer meg for min hunds fremtid i stor grad. Hunden kontrollerer min fritid i stor grad. Jeg legger opp livet mitt etter hunden i meget stor grad. Jeg bekymrer meg for det økonomiske aspektet i stor grad. Slik fortsatte det over to hele A4 sider. Da jeg kom til siste spørsmål måtte jeg stoppe opp. Spørsmålet gikk ut på hvor mye alt dette plaget meg. Jeg tittet over til andre enden av sofaen. Der lå Tinka og lekte for seg selv med en av sine mange rosa baller. Jeg innså min egen galskap, da jeg med et lite smil om munnen, helt oppriktig, satte et kryss i boksen helt til venstre: «Ikke i det hele tatt«.

«Arkiv-foto»

Epilepsi hos hund: Undersøkelse om Livskvalitet (Foreløpige resultater)

Publisert 25. februar 2012 av Carina Josefine

I ett års tid har University of Glasgow School of Veterinary Science og Royal Veterinary College i London holdt på med en undersøkelse om livskvaliteten til Epi-hunder og deres eiere.

Her kan dere lese litt mer om da jeg fylte ut undersøkelsen.

Over 300 svar ble sendt inn, og 128 av disse møtte kriteriene de hadde satt: Idiopatisk epilepsi skulle mistenkes/diagnostiseres i alderen 0,5-6 år, og hunden skulle ha hatt anfall i ett år eller mer. De er ennå ikke ferdig med å bearbeide alle data, men jeg har fått tilsendt en liten del av de føreløpige resultatene.

I 97 av disse 128 tilfellene, vurderte eieren hundens livskvalitet til 8, på en skala 1-10.

De fleste deltagerne var bekymret over hvor ofte anfallene kom (87 av 127), alvorligheten av anfallene (94/127), og for at hunden deres ville bli skadet eller dø under et av anfallene (94/128).

75 av 128 deltagere følte anfallene i en eller annen grad påvirket hundens livskvalitet.

38 av 128 mente at det eneste aksebtable målet var å få hunden helt anfallsfri.

Eierens bekymring over bivirkninger av epi-medisin (54/110) var et mindre problem enn angst relatert til selve anfallene.

Anfallsfrekvens (hvor ofte anfallene kommer) har ikke bare innvirkning på hundens livskvalitet, men også på eierens livskvalitet.

(Jeg regner med at når det kun er 127 og 110 svar på noen av disse punktene, så er det fordi noen svarte «blankt» på ett eller flere av spørsmålene rundt akkurat det temaet?)

Jeg ble litt overasket over at så mange vurderte livskvaliteten til hunden til 8, eller høyere. Daglig leser mailer skrevet i fortvilelse, av redde og bekymrede eiere. At flertallet likevel vurderer livskvaliteten til å være så god, tror jeg kommer av at disse hundene er så høyt elsket, de har så rike liv, all den tid anfallsmonsterne holder seg vekke.

Det blir spennende å se de ferdige resultatene, og mer om hvordan hundens epilepsi påvirker både hundens og eierens livskvalitet.

Epilepsi hos hund: Karin og Thea sin historie

Publisert 10. februar 2012 av Carina Josefine

De som har fulgt bloggen min en stund, har kanskje fått med seg noen av gjesteinnleggene jeg har lagt ut, om hunder som har epilepsi. Disse legger jeg ut fordi det kan bety så mye å lese andres erfaringer og opplevelser, dersom man står midt oppi en lignende situasjon selv. Det er rett og slett gull verdt for mange!

En annen god «bivirkning» ville vært, dersom det å lese ekte erfaringer, fra folk og hunder, som lever med dette daglig, kunne få oppdrettere, av alle raser, til å forstå hva slags lunefull og vanskelig sykdom dette er å leve med. Den påvirker ikke bare hunden, men også eierne, familien, og hele livet til disse! Kanskje da oppdrettere som fortsatt avler på hunder som har hatt anfall, og nære slektninger av disse, ville tenke seg om en gang til?

Jeg har fått mange tilbakemeldinger på at folk setter pris på at jeg legger ut disse historiene, og det er hyggelig. Derfor setter jeg veldig stor pris på at dere med epilepsi-hunder vil dele deres erfaringer.

I dag kommer historien om Thea.

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Thea – Skrevet av Karin Marie

Jeg er eier av ei Border Collie tispe, som er født 06.03.08. Hun var frisk på alle måter til 17.12.09, da vi våkna midt på natta, til et kraftig epilepsianfall. Vi forstod med en gang hva det var.

Thea hadde flere anfall gjennom vinteren,men veterinæren vi kontakta da trolldomen begynte, ville ikke medisinere. Da skiftet vi til en annen klinikk. Der fikk vi hjelp med en gang. Hun går nå på Fenemal og kaliumbromid.

Vi føler det slik at anfallene kommer hyppigere på sommeren/høsten enn på vinteren. Forrige vinter var det 7 mnd mellom to anfall, og nå er det gått nesten 4 mnd.

Vi mistenker at fisk- og melkeprodukter, stress, og store anstrengelser over tid, løser ut anfall. Vi er veldig påpasselig med at hun ikke får i seg noe av nevnte produkter, samt at vi ikke har for lange treningsøkter.

Vi begynte i NRH, men da hun fikk 2 fortløpende anfall mandagen etter ei treningssamling, er alt vi gjør bare på hobbybasis. Vi sier hun kan litt av alt innen hundesport 🙂

Anfallene har vært forskjellige. En gang ble hun bare stiv som en stokk, noen ganger får hun sterke anfall med tiss og skumming ut av munnen. Nå det siste året har anfallene vært lette. Hun får stesolid rektalt mens anfallet står på. Dette for å hindre påfølgende anfall.

Etter anfallene virker hun stressa, usikker og tørst, men kommer seg relativt fort. Vi forlater ikke hunden alene heime hvis vi drar pr. bil. Vi er redd hun får anfall i det bilen starter. Hun falt i kramper en gang han Far sjøl starta båten, og hun trodde hun skulle være med.

Medisineringa er lav i forhold til vekta og blodprøver. Hun kan virke litt ustø av og til, etter at medisinen er tatt. Disse tar hun sammen med mat, morgen og kveld.

Matlysta økte og hun virker tørstere enn før. Derfor går hun nå på et magrere for. Hun gir beskjed til samme klokkeslett morgen og kveld, når det er tid for medisin. Hun har normale løpetider, men slipper litt pels hele tida. Kanskje hun ville gjort det uansett

Thea har hatt 15 anfall siden des. 2009. Vi er strålende fornøyde med den hunden vi har, tross sykdommen! Hun tar dressur og er ellers en helt vanlig BC. 🙂
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Tusen takk, Karin, for at du delte dine erfaringer! Jeg ønsker deg og Thea alt godt fremover! 🙂

Dersom du har/har hatt en hund med epilepsi, og ønsker å dele dine opplevelser, send meg gjerne en mail på bortisvingen@gmail.com.

For å lese mere om epilepsi hos hund, kan du klikke deg inn på kategorien «Epilepsi hos hund» her på bloggen, eller gå til facebooksiden med samme tema. Det finnes også linker til utenlandske sider i sidekolonnen.

Hipp Hurra for min aller kjæreste Tinka!

Publisert 7. januar 2012 av Carina Josefine

Hipp Hurra for Tinka-min som fyller 10 år!

Tenk at vi skulle komme hit da! Det er så rart å tenke på. På en side kan jeg ikke fatte og begripe at den lekne og spreke hunden min er hele ti år! Hun virker da ikke så gammel, dessuten kan jeg jo ikke ha hatt henne så lenge? Tiden har jo bare flydd!

Samtidig er jeg veldig klar over akkurat hvor gammel hun er. Da hun fikk epilepsi-diagnosen for 9 år siden, og hun startet på medisiner, sa neurologen at hun kom ikke til å bli eldre en åtte år. Dermed brant tallet «åtte» seg fast i hodet mitt. Alt vi skulle oppleve, og alt vi skulle gjøre, måtte vi gjøre før hun ble åtte. For da var det slutt.

Plutselig var hun ni år, og mens jeg skrev dette innlegget på bloggen i fjor, begynte jeg så smått å håpe, og tro, på at jeg skulle få skrive et lignende innlegg neste år også.

Og det fikk jeg!

I dag har jeg tenkt mye på hvor mye vi har vært gjennom sammen, på godt og vondt.

Jeg husker alle de nettene hvor du fikk anfall på anfall, og jeg var sikker på at dette var slutten. Jeg husker jo alle de vonde episodene, men det jeg har tenkt aller mest på, er hvor mye gøy vi har hatt det! Vi har krabbet (ja, krabbet…) rundt på agilitybaner, vunnet litt også (når vi ikke krabbet fullt så mye), reist til Spania sammen, vært på teltturer, og på bilturer.

Hver eneste dag, uansett hvor travelt vi har hatt det, har vi alltid hatt tid til lek og kos. Vi trenger det, Tinka og jeg, «oss-tid». Hver kveld legger hun hodet sitt på hodeputen min, og jeg legger armen min rundt henne, og hver kveld tenker jeg på hvor heldig jeg er.

Tinka har hatt et godt nettverk rundt seg. Uten Mamma som har stilt opp for både meg og Tinka, og uten flinke dyrleger, som har tatt seg godt av henne, hadde vi nok ikke kunnet feire 10-årsdag. Og uten menneskene på Epil-K9 listen, hadde jeg gått fra vettet for lengst! Tusen, tusen takk til alle sammen 🙂

Jeg vil også gi en stooor takk til alle venner, og familie, som har brydd seg, tatt hensyn, og godtatt at Tinka har vært med overalt, i løpet av årene som har gått! For Tinka kan jo ikke være hjemme alene, må vite.

Kjære Tinka-min, jeg er så glad for at du valgte meg! At det var akkurat jeg, som skulle få være så heldig! Jeg er så utrolig stolt av deg! GRATULERER med dagen, min aller kjæreste! Jeg er så glad i deg!

(På grunn av Frisbee sin pjuskemage har vi utsatt feiringen en dag eller to. Bursdagsselskap hvor vi må løpe ut flere ganger i timen, for at Frisbee skal få gjort sitt, var ikke så fristende.)

Monstre tar ikke juleferie

Publisert 22. desember 2011 av Carina Josefine

Det var morgen, og jeg var godt i gang med morgenrutinen. Mens jeg fylte opp katteskålene snudde jeg meg og ble møtt av fire forventningsfulle øyne. Tinka og Pia stod som tente lys, og ventet på at noe skulle dette ned til dem. Jeg strøk Chloe over ryggen, mens hun forsynte seg av maten. Da hørte jeg et dunk bak meg. Da jeg snudde meg så jeg Tinka ligge rett ut på gulvet, med stive ben og vinglete hode. «H******* Monster!» Jeg trakk pusten dypt og løftet henne opp. Jeg holdt hodet hennes tett inntil meg for at det ikke skulle vingle. Jeg kjente krampene i kroppen hennes.

Et kvarter senere lå Tinka på gulvet igjen, men denne gangen rullet hun seg rundt, lagde glade brummelyder, og lekte fornøyd med Pia. Som om ingenting var skjedd.

Etterhvert som årene har gått, monstre har kommet, og monstre har blitt jaget avgårde, har vi blitt mere vant til dem. Men tro ikke at jeg for et sekund glemmer hvor heldige vi er.

Daglig tikker det inn mail via Epil-K9 listen. Et sted i verden ligger en hund neddopet på en ukjent veterinærklinikk, i håp om at monstrene vil ha flyktet når han våkner opp igjen. Et annet sted har en annen hund akkurat måttet gi opp kampen. Så altfor mange monstre, på så altfor kort tid. Rått parti!

I jula er det mange som trenger noen ekstra gode tanker sendt deres vei. I dag går mine tanker til alle hunder, og deres familier, som må kjempe mot epilepsimonstre i jula, og til de som lister seg rundt, i håp om at monstrene ikke vil finne dem.

Monstre tar nemlig ikke juleferie.

Jeg har delt dette diktet før, men jeg synes det er så beskrivende for hvordan det er å ha en epi-hund.