Epilepsi hund

Oppdatering fra Kicki og Julia (hund med epilepsi)

I går fikk jeg en hyggelig mail fra Kicki og Julia, som hadde et gjesteinnlegg her for en stund siden. Julia har epilepsi, og Kicki delte deres historie med oss. (Trykk på linken for å lese deres historie.) Denne mailen vi jeg dele med dere (med Kicki sin tillatelse).

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Tänkte skriva och berätta att vi har det bra Julia och jag. Hon har nu ätit Fenemal i drygt 5 månader (50 mg morgon och 50mg kväll). Jag har inte märkt något konstigt sen i mitten på augusti. Då hon var hos en granne (jag jobbade), hon låg på gräsmattan utanför deras hus, går in i huset och tömmer tarmen och springer sedan hem och var helt förtvivlad när de hittade henne utanför vårt hus. Hon har aldrig någonsin gjort av sig inne utan att hon varit magsjuk. Därför tror jag att det var en liten känning av ett anfall.
Sedan dess har som sagts inte märkts något. Det jag märkt och våra hundkompisar är att hon blir mer och mer sig själv igen. Går långa svängar framför eller runt mig och inte precis bredvid. Jag antar  att hon «hittat in» i medicineringen nu. Jag har hört att det kan ta upp mot ett halvår och det verkar stämma.


Så vi lever mer och mer som vanligt. Väldigt skönt faktiskt!


Många hälsningar från Sverige


Kicki och Julia

 

 

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

Det er så godt når man føler at man er inne i en slik god periode, og at hunden er mer seg selv. Man senker liksom skuldrene litt da.

 

Godt å høre at det går bra med dere. Tusen takk for oppdateringen, og lykke til videre 🙂

Epil-K9 kalender 2012

Nå er det den tiden på året hvor det er på tide å bestille sin Epil-K9 kalender for 2012!

Epil-K9  er en mail-liste og non-profit organisasjon for, og med, eiere av epilepsihunder.  I tillegg til mail-liste har de også chat 2 ganger i uken, og et veldig informativt arkiv.

Overskuddet av kalandersalget går til Emma’s Epilepsy Fund, North Carolina State University, hvor pengene brukes til forskning på medisiner til epilepsihunder. Dette kommer også norske hunder til gode.

Man har i dag flere typer medisiner som fungerer greit, men mange hunder får desverre bivirkninger som sløvhet og skade på indre organer (som mage, nyre og lever). Noen hunder heller blir ikke bra nok med medisinene vi kan tilby i dag. Med mere forskning som fører til bedre medisiner vil kanskje noe av dette kunne ungåes, og føre til bedre livskvalitet og ett lenger liv for mange hunder med epilepsi.

Kalenderen koster 147 kr, inkludert frakt, for oss i Norge, og må betales med Pay Pal. Jeg vet fra i fjor, at mange ikke bruker Pay Pal.  Er du en av disse, kan vi ordne det slik som i fjor: Jeg bestiller og betaler for deg med Pay Pal, så kan du betale meg tilbake i stedet. Bare send meg en mail.

Du kan bestille kalenderen her.

Som alltid, er Tinka med i kalenderen, og hvis du tar en titt på Februar, kan du se både meg og Tinka nederst til høyre.

 

 

‎»Just put him to sleep,» they say. That’s pretty hard to do when he’s running around playing, chewing on his bone, following me from room to room and keeping my feet warm most of the time. It’s just those few minutes when his brain short circuits that rips your heart out. It’s something you never get used to.»
(written by elizabeth dell,taken from a story on canine-epilepsy.com)

 

DNA-forskning på epilepsi hos hund – Blodprøver fra epilepsihunder kan hjelpe

Forrige uke tok Tinka blodprøver, som ble sendt til Helsinki for å være med i et prosjekt hvor forskere prøver å identifisere epilepsigener hos hunder. Dersom de kan identifisere disse genene, kan DNA-testing for epilepsi hos hund bli en realitet. Tenk om det ble et krav om DNA-testing for epilepsi, på lik linje som noen raseklubber nå har krav om øyelysning og HD-rønking. Da kunne antallet hunder som sliter med epilepsi, reduseres betraktelig!

 

Tinka viser frem sitt barberte bein, og blodprøvene som skal til Helsinki

 

Forskere har identifisert omtrent 30 forskjellige epilepsigener hos mennesker. Desverre er de fleste av disse forbundet med sjeldne former for epilepsi. Gener som forårsaker de mer vanlige formene for epilepsi er ennå ikke funnet. Å lete etter disse genene i mennesker er vanskelig og tidkrevende. De har håp om at forskningsprosjektet som går på hund, også vil hjelpe dette arbeidet som gjøres på mennesker, og dermed bidra til bedre og mer effektiv behandlig for mennesker som er rammet av epilepsi.

 

Da har Tinka gjort sitt for DNA-forskningen

 

Dersom din hund har epilepsi, og da særlig idiopatisk epilepsi (ikke ervervet eller med åpenbare underliggende årsaker), kan en blodprøve fra din hund hjelpe prosjektet deres! Du kan gå direkte til websiden til labratoriet i Helsinki for å laste ned skjemaene du må sende med blodprøvene. Du kan også sende meg en mail (bortisvingen@gmail.com), så sender jeg deg skjemaene du trenger. Dette er spørreskjemaer som går på sykdomshistorie, og generell atferd og helsetillstand på hunden. Disse finnes på både svensk og engelsk. Du behøver ikke være i direkte kontakt med labratoriet på forhånd, men de snakker og skriver engelsk, så det er ikke noe å problem å ringe/maile dem. Hvis dyrlegen din spør, skal blodet tappes på glass med lilla kork og ikke tilsettes noe. Labratoriet må ha 3 ml blod fra hunden.

Dette var helt enkelt og greit å gjøre. Det tok dyrlegen fem minutter å tappe blodet. Jeg sendte blodet godt pakket inn i bobleplast, og fikk mail et par dager senere om at prøvene var kommet vel frem. Det tok heller ikke lang tid å svare på spørreskjemaene.

 

 

Ny facebookside om epilepsi hos hund

Da denne facebookgruppen for hunder med epilepsi har stått uten gruppeadministrator i en lengre periode, har jeg nå laget en facebookside med samme tema. Mens grupper er fine å bruke for å kommunisere med andre med samme interesse og i samme situasjon, er facebooksider lettere å promotere, og dermed kan man nå flere.

På denne siden vil jeg dele artikler, wesider, og selvsagt blogginlegg om epilepsi hos hund. Jeg håper også at andre vil bidra med sine erfaringer og opplevelser. Jeg skal også forsøke å oversette noen engelske artikler, da jeg vet at mange synes det er tungt å lese om epilepsi på engelsk.

Hensikten med siden er todelt, slik mine hensikter vanligvis er når jeg skriver om hunder med epilepsi.

I tillegg til å skaffe hunden den behandlingen den trenger, slik som veterinærbesøk, blodprøver og medisiner, må vi som eiere av epi-hunder også leve med en usikkerhet rundt vår hunds fremtid, når neste anfall kommer, om medisinene vil virke, om hva eventuelle bivirkninger vil gjøre med hunden vår osv.  Dette er noe av det vanskeligste ved det å ha en epi-hund. Ut i fra egen erfaring vet jeg at det kan hjelpe å komme i konktakt med andre som har vært, eller er i samme situasjon, lese andres erfaringer, samt fortelle om sine egne. Det er lov å føle at man holder på å gå fra vettet når man har en epi-hund! Og det er lov å fortelle om det også!

Den andre grunnen til at jeg synes det er viktig å spre informasjon om denne sykdommen har med holdninger å gjøre.Veldig mye tyder på at epilepsi kan være arvelig. Inntil det motsatte er bevist, burde man være svært forsiktig med å avle på hunder som har anfall, og nære slektninger av disse. Likevel gjøres dette rett som det er. Jeg må jo bare to at de som avler på slike hunder rett og slett ikke er klar over konsekvensene. Jeg åper at informasjon etterhvert vil føre til gode holdninger når det gjelder dette. Epilepsi er en sykdom som må taes på alvor! Noen hunder lever et godt liv med sykdommen, andre gjør ikke. Noen dør desverre som følge av epilepsi.

Denne siden er altså for oss som har, eller har hatt, hund med epilepsi, for de som er interessert i emnet,  for de som vil støtte, og for de som vil bidra til å spre kunnskap og holdninger rundt hund med epilepsi.

Ettersom siden er helt ny har den fortsatt en slik rar og lang adresse. Så fort siden har 25 «liker», skal jeg fikse på det!

Hvis du vil hjelpe å spre informasjon om epilepsi hos hund, med de samme hensikter som jeg har nevnt, setter jeg stor pris på om du vil «like» siden om epilepsi hos hund, og kanskje til og med dele den med andre.

 

Det står om Tinka i «Vi Med Hund»

I «Vi Med Hund» nr 7, som kom ut i dag, er det hele tre sider om Tinka og epilepsi hos hund!

Det meste av det som står, har jeg skrevet på bloggen tidligere, derfor legger jeg inn bare småbilder av sidene. Klart det skal vises frem, selvom det er for smått til at man kan se hva som står!

 

 

 

Hvis du er spesielt interessert, kan jeg sende deg bildene større, bare legg igjen en kommentar eller send meg en mail. Evt kan du jo gå å kjøpe bladet 😀

 

Ellers er det litt stille på bloggen om dagen, fordi ryggen min verker når jeg setter meg ved data´n. Innmari irriterende, men det går nok over snart. I mellomtiden ser jeg på «Frustrerte Fruer, Season2», mens kattetroll og bikkjetroll ligger oppå meg i sofaen.

I morgen har Tinka og Lillepus dyrlegetime. Tinka skal få ørene sine sjekket etter ørebetennelsen, og vi må snakke om Lillepus sin vanskelige mage.

Epilepsi hos hund: Kathrin og Tara sin historie

Tidligere har jeg fått legge ut historiene om Julia og Lucy, to hunder som lider av epilepsi. I dag kan dere lese om Tara på 6 år. Hun reagerer desverre ikke som ønsket på medisiner, og eieren lurer på om en betennelse i hjernen er grunnen til at Tara begynte å få anfall.

Har du en epi-hund, og ønsker å fortelle å fortelle om dine erfaringer og opplevelser, send en mail til bortisvingen@gmail.com. Jeg håper denne samlingen kan være en ressurs for hundeeiere som vil vite mer om sykdommen og hvordan det er å leve med en hund med epilepsi.

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

TaraSkrevet av Kathrin Stenersen

 

Tidleg mandags morning i november 2010, står ved kjøkkenbenken og hører nokre merkeleg lyder, snur meg og ser at Tara ligger ved matskåla, hadde munnen åpen og føtene veiva i lufta, kroppen var stiv og eg trudde ho skulle døy rett foran føtene mine. Etter ei stund klarte ho å stå, men kjente ikkje oss igjen,såg redd ut, måtte ut på altanen for å tisse.  Ringte til vetrinær, veit ikkje heilt kva eg hadde forventa meg, meir kom med ein gong, og ikkje: Det er ikkje noke å bry seg om, det er veldig vaneleg… Og det skulle mange anfall i mnd før ein kunne få medisin, ikkje eit ord om å kome for undersøkelse osv. Ein litt sjokkerande opplevelse.
Det kom 2 anfall i desember, ingen i januar, 3 i februar, då fekk vi medisin, Fenemal 50 mg, det vart altfor mykje for henne, skalv, tunga langt ute, pesa, fekk valpefakter igjen, vart sløv, vart rett og slett umuleg. så vi slutta med medisin.Fekk 1 igjen i mars og 2 i april, vi ville prøve med medisin igjen, men tok det i mindre doser, brukte 2 veker til å venne henne til dosa før vi auka meir.Vi kom opp til 150 mg for dag, for ein hund som er 18 kg.
Sjølv om vi auka opp medisinen så kom det 10 anfall i mai og 6 i juni, ei stor forverring med berre 1 anfall i mnd.. Anfalla forandra seg også, dei vart sterkere, med mange små etterskjelv, ho vart blind ei stund etterpå, tissa mens ho hadde anfall, og so kom der 3 anfall pr gong. Dagane etter vart prega av små rystelsa, ho fekk «snusleppe»  frambeina kunne gi etter, ho sjangla, haldt på å ramle når ho såg opp på oss, og det verste : Ho bjeffa… Inne  som ute, av og til ser det ut som ho ikkje kjenner oss når ho bjeffer som verst, ho viker unna når vi prøver å få tak i henne, då er det å halde henne fast og få blikk kontakt, då kan ho roe seg ned, oppførselen er betydeleg endra, ho er ikkje lenger vår Tara.
Har vore 3 gonger hos vetrinær, vi har funne ut at epilepsi ikkje er noke å bry seg med, blir det for gale så skal ein ikkje vente med å avlive hunden. Det er det inntrykket vi sit igjen med. Vi skulle sjølvsagt ha oppsøkt andre vetrinærer for å høyre om dei kunne hjelpe, men eg har prøvt å ringe for å spøre kva eg skal gjere, og då har eg fått beskjed om å henvende meg på mitt lokale vetrinær kontor…
Forma til Tara var so dårleg at vi bestemte at her må det gjerast noke, eg sat oppe om natta for å passe på henne, når ho fekk det første anfalle so visste vi at det kom 2-3 til og då var det berre å vente på neste..

Vi har seilbåt, og hadde plana om å fare på tur til sommaren, prøvde å ta med Tara på ein prøve tur før ferien, ho haldt på å ramle på sjø 3 gonger, hadde det ikkje vore for handtaket på vesten hennar som eg fekk tak i så hadde ho ploppa uti.. Ho har før takla sjølivet godt..
Eg håpte at ho skulle klare seg fram til sommerferien, men ho vart berre dårlegere. Veka før ferien sendte eg far i huset til vetrinær med Tara, ein siste undersøkelse før avliving. Han hadde med ei lang list med første tegn, kor mange anfall osv. DÅ vart ho undersøkt, sånn aller nådigaste… Han synest ho var litt stiv i nakken ( første undersøkelse på 8 mnd) og gå henne ei betendelsedempande og ei smertestillande sprøyte.. vi kunne no sjå korleis det ville gå. Men antakeleg var det ein betendelse i hjerna…. sånn kanskje…

Og då fekk vi sjå litt av gamle Tara igjen, ho kvikna til igjen , gjekke med stramt band foran meg og ikkje langt bak meg, fann henne listande etter katten, fekk igjen gløden i auene sine, og vi var igrunnen heilt paff av heile hunden.
Då var ho anfall fri over 4 veker, då kom der 2 små anfall, so 2 veker til og 2 små anfall til. Og då er vi komt til dags dato..
Skal vi då få ei sprøyte til? Kva skal vi gjere? Når er det nok for ein hundekropp, mange små plager ilag kan bli ganske so tøft å takle.. Er det gale å ikkje gjere noke? Vi har redusert medisinen til 50 mg igjen, for det hjelp henne ikkje, desto meir medisin,desto fleire anfall..

Min mistanke har vore heile tida, lenge før ho fekk sitt første anfall, ei snåle lukt. Ho hadde ørebetendelse og då lukta det dårleg av ørene. Den lukta kjente eg minst 2 mnd før første anfall, men den kom ikkje frå ørene.. eg lukta og lukta men fann ikkje ut kar den stamma ifrå.. Om ho då hadde ein betendelse i hjerna før dei første anfalla kom, og er det den lukta eg av og til kan kjenne endå? Er det derfor ho har utvikla eplepsi? Ho hadde egenteleg ein betendelse i hjerna! Vi var hos vetrinær for lukta også…

Eg ser at min Tara ikkje er her lenger.  Ho er snart 6 år, har fått gras allergi, som klør og klør heilt til ho får sår. Har kortison tabletta, men ho blir so spinnvill av dei, står omtrent på kjøkkenbordet når vi skal spise. Mat blir ein besettelse for henne når ho ete dei tablettane, so dei vi vil ikkje gi i meir enn 3 daga, så ho går no her å klør seg.

Å ha hund kan vere travelt, men å ha ein sjuke hund kan vere ganske so utmattande. Ho har vorte ein krevande hund, vanskeleg å få henne til å «oppføre» seg, bjeffer intenst, og all min bekymring for henne.. Veit ikkje om ho lever når eg står opp om morgenen, og når eg kjeme heim frå jobb, finner eg henne død inni buret?

 

 

Men kvar dag ligger ho der med sin nydelege brune auer og viftande hale, og eg veit at vi får ein dag til ilag…..
 
Epilepsi er noke som ein kan leve med, annfall venner ein seg til, det er berre å passe på at ho har det bra der ho er, og passe på til ho kjeme seg til igjen. Det er alt anna som er tøft, bivirkning av medisin, endra oppførsel og redsel over kva som er det neste. Det er det som er vanskeleg,  og det at det er ingen som vil passe henne slik at vi kan få ferie eller berre ein liten tur… Ingen vil ta ansvaret. Men det er greit, ho er mi til siste stund! 🙂

 

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

Tusen takk, Kathrin, for at du ville dele dette med bloggen min. Jeg beundrer styrken din. Tross anfallene er Tara heldig som har en eier som deg!

Jeg håper dere kan finne en dyrlege som tar dere på alvor, og som du føler deg komfortabel med.

Jeg ønsker deg og Tara mange gode dager sammen!

 

Her finner du flere poster om Epilepsi hos hund.

 

Tinka: Epilepsianfall (video)

Tidlig i dag morges hadde et Tinka et nytt epilepsianfall. Helt greit, det er lenge siden sist. Da jeg så Tinka som sjanglet bortover for å komme til meg, sank hjertet mitt. Jeg får alltid en spesiell følelse i brystet når jeg ser noe er på gang. Det er frykt, tristhet, og usikkerhet, blandet med en sterk kjærlighet til hunden min. Da jeg fikk henne opp i sofaen, så jeg at dette kom til å bli et mildt anfall, og ble litt lettet likevel. Jeg følte meg såpass sikker at dette kom til å bli et av de mildere anfallene, «a piece of cake», og bestemte meg for å filme anfallet. Altfor mange tror at epilepsi er synonymt med grand mal anfall, hvor hunden fråder om munnen, har sterke kramper, og er bevisstløs. Slik er det jo ikke. Monsterne kommer i alle ulike størrelser og fasonger. Dette var lite, men like fullt et monster.

Fra jeg løftet Tinka opp i sofaen, og begynte og filme, til hun hoppet ned og ville ha mat, tok det åtte minutter. Filmen har jeg kortet ned en god del. Selvom anfallet var mildt, viser filmen mye av det som typisk for Tinka under et anfall: Ukontrollerte bevegelser (kramper) og muskelspenninger, særlig i bakben og nakke, problemer med å holde hodet oppreist, og null kontroll over kroppen for øvrig. Det er alltid en enorm lettelse og glede når hun endelig søker blikket mitt igjen, og jeg ser at hun er «tilbake».

 

 

Musikken la jeg til rett og slett fordi jeg ikke er stolt av min egen sangstemme. Jeg innbiller meg at Tinka liker å høre at jeg er der (sangstemmen til tross), og etterhvert som jeg slipper opp for ting å si til henne, om hvor flink og modig hun er, så blir det til at jeg nynner og synger litt for henne.

Jeg merker at jeg har blandete følelser om det å legge ut film av Tinka som har anfall. Det er Tinka på sitt aller mest sårbare. Det er minutter som vi sjelden deler med noen andre. Det er meg og henne mot monsteret. Det er en veldig sårbar situasjon for meg også. Uansett hvor «vant» man blir til at hunden har anfall, tror jeg aldri man kan komme fra at det er en sårbar og usikker situasjon man befinner seg i, når man er midt oppi det.

 

Nå håper vi at det går like lang tid til neste gang 🙂

Epilepsi hos hund: Kicki og Julia sin historie

I dag skal jeg legge ut en ny historie om epillepsi hos hund. Først ut var Iben Katrine og Lucy sin historie, i dag er det Kicki som deler sin historie om Julia.

Minner om at jeg fortsatt tar i mot historier om epilepsihunder. Disse kan sendes på mail (om du vil sende med bilder), eller via kontaktskjemaet i menyen.Gjennom å legge ut disse historiene, ønsker jeg å vise et nyansert bilde av epilepsi hos hund, samt å øke bevisstheten rundt denne lidelsen. Har man nettopp fått diagnosen på sin hund, kan det bety så uendelig mye å lese om andre i samme situasjon.

 

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

Julia skrevet av Kicki


Julia är en irländsk setter, hon är 4,5 år idag. Hon har alltid varit en livlig hund, full av upptäckarglädje och livslust. Därför kom det som en chock när det första anfallet kom.

Det var på långfredagen nu i påskas 2011.

Julia och jag var på landet i vår stuga och hade som vanligt tagit en lång promenad nere vid havet på morgonen. Hon älskar att springa omkring på stranden och ibland springer hon ner i vattnet och svalkar av sig.

På eftermiddagen åkte vi till min väninna och drack te. Jag tänkte inte på det då men det har jag förstått senare, Julia kom och la sig bredvid mig där jag satt. Det brukade hon inte göra, hon brukade ligga i skuggan någonstans i närheten och hålla koll på oss.

När vi var klara och skulle gå hjälpte jag till att bära in kopparna. När vi kom ut igen hörde vi Julia skrika bakom verandan. Ett konstigt hjärtskärande skrik, herregud vad händer sa vi och sprang runt verandan för att se efter.

Där låg Julia och krampade med benen utsträckta, hon tuggade fradga och ögonen rullade i huvudet på henne. Hon kämpade emot och halsen rörde sig upp och ner men tillslut låg hon helt utsträckt och bara krampade.

Min första tanke var, nu dör hon, vad är det som händer, hjälp. Mitt i paniken kände jag igen rörelserna, jag hade sett det förut. Jag hade en kamrat som hade en epilepsihund för ca 15 år sedan, som jag varit ute på promenad med och då hade den fått ett anfall och krampat.

Julia ville inte att jag skulle röra henne under anfallet, hon morrade och ville vara ifred. Jag pratade med henne och försökte vara lugn mitt i paniken.

Det är epilepsi sa jag till min väninna, jag har sett det förut. Hon höll med, hon tyckte också att det såg ut att vara något sådant. Kramper var det helt klart.

Jag har ingen aning om hur länge anfallet varade men det var helt klart tillräckligt för att jag skulle bli riktigt rädd. Vi var helt klart skakade efteråt båda två.

Julia vaknade så småningom upp igen, visade att hon kände igen mig och ville bli klappad. Hon kunde inte resa sig meddetsamma men det ordnade upp sig efter en stund. Hon var mycket påverkad av det som hänt och var vinglig och ostadig. Jag hjälpte henne bort till bilen och in i den.

Nu vaknade den praktiska Kicki till liv och var får man då tag i en veterinär på långfredagens eftermiddag när man är på landet? Det vimlar inte av dem om man säger så.

Den närmaste bodde inte långt från min väninna och jag hade faktiskt hans mobilnummer kvar i min mobil sedan tidigare. Jag ringde upp honom och bad om ursäkt att jag störde på helgen och sen berättade jag vad som hänt. Han var så snäll och lät oss komma hem till honom på hans klinik. Tänk att det fortfarande finns snälla människor.

Veterinären lyssnade på hjärtat och kollade igenom henne, men inga andra symtom på något fanns.

Han rådde mig att ta bort scaliborhalsbandet och schamponera henne, och kontakta veterinär när vi kom hem om det skulle bli fler anfall. Han kunde inte ställa någon diagnos där och då.

Resten av helgen avlöpte i lugn och ro. Julia var mycket trött i två dagar efteråt men piggade på sig igen.

 

 

När vi varit hemma i tre veckor kom anfall nummer två. Vi hade varit ute och gått i skogen vår vanliga runda och när vi kom hem åt hon gräs. Inget ovanligt med det för det gör hon ofta. Detta anfall var lika omfattande som det första men nu visste jag bättre vad jag skulle göra. Ta det lugnt, tala med henne och bara vänta tills det gick över. Usch vad tiden går sakta ibland.

När det var över ringde jag veterinären och vi fick en akut tid så vi åkte direkt.

Efter undersökning och blodprov m.m. fick vi gå hem och veterinären ville att vi skulle avvakta, hon ville inte sätta in medicin än det var för få anfall tyckte hon. Hon ville att det skulle vara minst tre. Vi fick med en tub Stesolid (kramplösande) om hon skulle få ett mycket kraftigt anfall igen.

Precis som efter första anfallet var hon väldigt trött i två dagar.

Alla blodprov var bra och inget tydde på att det skulle kunna vara något annat. Lev så normalt som möjligt var rådet från veterinären.

På morgonen fjärde dagen efter det att vi varit hos veterinären kom inte Julia in i mitt sovrum som hon brukar göra när jag börjar röra på mig. Jag mötte henne i vardagsrummet, hennes ansikte var alldeles snett, högersidan hängde så konstigt och hon var väldigt trött. En granne till mig kom in till oss på morgonen och undrade vad som hänt med Julia. Hon måste haft ett anfall i natt sa jag. Så jag ringde veterinären igen och åkte dit för att visa upp Julia. Den här gången skrev veterinären ut Fenemal Recip 50 mg, 1 tablett morgon och kväll.

Första veckan med medicinen märktes inte så mycket men andra veckan var hemsk. Medicinen påverkade henne starkt, hon verkade yr, påverkad, trött och ostadig. Ville inte gå några promenader bara ut och kissa och sen in igen. Glimten i ögonen var borta och hon såg bedrövligt påverkad ut. Hon missbedömde avstånd, snubblade fram så vinglig och yr.

Jag kände mig så skyldig, att behöva ge henne detta som påverkade henne så vansinnigt verkade helt sjukt och emot allt vettigt. Men alla jag pratade med veterinärer m.fl. sa att det skulle ordna upp sig och att hon skulle ”vänja in sig” i medicinen. Det var bara att vänta. Usch vilken jobbig period.

 

Men tack och lov så har det blivit bättre, redan i slutet på vecka 3 började man märka så framsteg. Små glimtar som att hon hämtade leksaker, ville ut osv.

Hon har haft en tvådagars tröttperiod till men den tog nog medicinen hand om för jag har inte sett eller märkt något som tyder på annat.

 

 

Nu har det gått ca 7 veckor och Julia har inte haft fler anfall vad jag vet. Hon får medicin varje dag morgon och kväll. Vi har semester och är på landet igen. Julia letar efter roliga saker i buskarna på strandpromenaden och springer ner i vattnet och badar ibland. Hon verkar må ganska bra och jag märker att hon mer och mer ”kommer tillbaka”. Så nu får vi se tiden an och hålla tummarna för framtiden.

 

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

Jeg ønsker Kicki og Julia alt godt! Håper Julia holder seg stabil, og at bivirkningene ikke plager henne i fremtiden. Tusen takk for at ville dele deres historie og deres erfaringer, det setter jeg stor pris på! Den kan bety mye for noen som er ny med epilepsi hos hund, og for oss som har levd med epilepsihunder en god stund også!

 

Det gikk forresten nettopp opp for meg at jeg ikke husker sist Tinka hadde anfall. Hun har vanligvis omtrent et anfall i måneden, men nå tror jeg jammen hun har hoppet over en måned eller to!

Jeg oppfordrer jo alle til å skrive logg/dagbok om når anfallene kommer, hvordan de utarter seg, mulige triggere osv, men etter åtte år føler jeg at Tinka er såpass utredet, og er så stabil i både hyppighet og i hvordan anfallene utarter seg, at jeg har rett og slett sluttet med det.

Men ja… BANK I BORDET, nå husker jeg jammen ikke. Husker heller ikke sist jeg ikke kunne huske siste anfall 🙂

Epilepsi hos hund: Iben Katrine og Lucy sin historie

Jeg vet at noen finner bloggen min ved å søke opp «Epilepsi hos hund». Faktisk er dette noen av de mest brukte søkeordene som fører til at folk havner her. De som sitter og skriver inn disse ordene i Google er nok ofte folk som akkurat har sett hunden ha sitt første anfall, eller kanskje har de akkurat vært hos dyrlegen og fått diagnosen epilepsi på hunden sin? Nå sitter de kanskje med tanker som «Hva nå??», «Hva vil dette si for livskvaliteten til hunden min?», «Har den i det hele tatt noen fremtid?». Dette var ting jeg selv satt og lurte på for 8 år siden, da Tinka fikk sin diagnose. Noe av det som hjalp meg mest, var å lese andres erfaringer, hvordan de opplevde den første tiden, og hvordan livet med en epi-hund egentlig var.

Jeg har sendt meldinger til noen folk jeg vet har epi-hunder og spurt om de vil bidra med sin historie. Sammen kan vi vise at epilepsi, er svært forskjellig fra hund til hund, ikke alle har samme type anfall, og ikke alle reagerer likt på alle typer medisiner. Det aller viktigste å vise folk som nettopp har fått diagnosen epilepsi på sin hund, er kanskje likevel at de er ikke alene.

Først hadde jeg tenkt å oversette «Tinkas Story» til norsk, og legge den sammen med de andre historiene, i en og samme post.  Da jeg begynte med det, innså jeg at flere historier i samme post,  kan bli for mye å ta inn. Dessuten fortjener både hundene og menneskene som lever med dette, sin egen post, med deres historie. Dermed får det heller bli en liten «serie». Etter min mening er dette et tema som er viktig, både for de som opplever å leve med dette, og for alle andre hundefolk, og da særlig oppdrettere. Det finnes desverre oppdrettere som fortsatt avler på hunder med denne sykdommen. Dessuten er det ikke få ganger jeg har hørt «Kan hunder få epilepsi??» Derfor har jeg ikke dårlig samvittighet for at dette blir et tema som går igjen en stund fremover.

Til dere jeg har sendt melding til, men som ikke har fått svart enda, og alle andre med epi-hunder: Jeg tar fortsatt imot deres historie, den kan være til stor hjelp og trøst for andre.


~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

Først ut er historien om Lucy, skrevet av Iben Katrine Aasnes

 

Lucy er en Golden Retriever på snart fire år. Vi har vært sammen siden hun ble født av min andre hund,  Tussa.

Lucy er en veldig stille og forsiktig hund. Litt usikker av seg og veldig knyttet til meg. Jeg har aldri hatt et sterkere bånd til noen andre dyr.

 


Første gangen jeg skjønte at noe var “galt” med henne, var en dag for over to år siden da hun ikke ville spise middagen sin. Jeg ble ikke redd før hun nesten reiv ned hele kjøkkenet i noe som så ut som ufrivillig bevegelser og kramper. Hele kroppen hennes var stiv, og hun ble kastet rundt i rommet, og reiv ned alt hun kom over. Så datt hun sammen  og kastet opp.

Jeg bar henne ut i bilen og kjørte til veterinær umiddelbart. Jeg løp inn på veterinærkontoret og ropte om hjelp. Da jeg åpnet døra og skulle ta henne ut var hun helt fin… Det eneste de kunne sette fingeren på var at hun gikk litt ustøtt. Etter grundig undersøkelse ble det konkludert med at hun mest sannsynlig hadde spist noe giftig ute. Jeg var ikke fornøyd med den diagnosen, men Lucy var jo like fin igjen så jeg var først og fremst glad for det.

Den andre episoden skjedde en kveld jeg kom  hjem og forventet å finne to glade hunder rett innenfor døra. Men det sto bare  én der. Tussa skreik og peip og var meget urolig. Selvfølgelig skjønte jeg at noe var galt i og med at Lucy ikke kom for å ønske meg velkommen hjem. Jeg løp inn i stua og fant henne liggende rett ut på gulvet og så at hun kjempet med “noe”… Hun prøvde å reise seg, men greide ikke. Det var akkurat som om hun var delt på midten. Fra midt på ryggen og opp til hodet var hun “helt fin”, men nederste del av ryggen var stiv og ristet kraftig. Jeg satte meg ned ved siden av henne og tenkte at hun kom til å dø.

Jeg følte meg totalt hjelpesløs og visste at en veterinær ikke ville rekke fram i tide til å redde livet hennes. Hun var våken hele tiden, men var uklar og sløv.  Så oppdaget jeg en dam bre seg bak henne og utover gulvet. Da slo det meg at det måtte være et epileptisk anfall. Da ble jeg både redd og letta. Letta for at jeg visste at det var hjelp å få, redd fordi jeg visste det var en vanskelig sykdom. Jeg satt fortsatt på gulvet, klappet og snakket rolig med henne til hun klarte å reise seg på ustø bein, mens stakkars Tussa hylte fra kjøkkenet hvor hun var blitt stengt inne mens det hele sto på.

Neste dag besøkte vi veterinæren igjen. Det ble tatt blodprøver og røntgen av ryggen hennes for å utelukke andre ting. Veterinæren mente at det kunne dreie seg om Epilepsi, men det at det var vanskelig å diagnostisere det uten  at veterinæren hadde sett anfallet selv. Fikk beskjed om å filme evt. flere anfall.

Det skulle vise seg å ikke bli lett. Det kom ikke flere anfall. Jeg var glad for det, men samtidig redd, fordi jeg visste at NOE feilte henne, og at det kunne ramme henne når som helst.

 


Nesten et år seinere skjedde det.  Jeg og hundene slappet av i stua da Lucy plutselig reiste seg opp og satte seg rett foran meg. Hele kroppen ristet svakt og hun nikket unaturlig med hodet. Hun sleiket seg en del rundt munnen og  nærmest svaiet der hun satt. Jeg tok opp mobilen og begynte å filme. Helst ville jeg satt meg ned med henne og passet på, men jeg visste at det var avgjørende for oss å få denne hendelsen på film!

Etter hvert skled bakbeina hennes til hver sin side og hun datt sammen. Hun var hele tiden våken og virket veldig redd. Jeg snakket mye til henne  og prøvde å berolige både henne og meg. Hun så seg stadig bakover som om hun lurte på hvorfor bakparten var så rar. Lenge lå hun bare det og skalv. Hodet var hele tiden hevet, dette beroliget meg noe. Etter ca fem minutter begynte endelig halen å logre… Så reiste hun seg på litt ustø bein og anfallet var endelig over..

Jeg var ganske rask med å kontakte veterinæren påfølgende dag, for å vise filmen. De ville konkludere med Epilepsi, men ville først sende meg videre til Jeløya dyreklinikk for en grundig MR-undersøkelse.

Resultatet av denne undersøkelsen viste små arrvev i frontallappen i hjernen hennes. Dette styrket mistanken om at det var Epilepsi som feilte Lucy. Jeg ble frarådet å gi henne medisiner før anfallene var hyppigere enn seks i året. Jeg fikk dog med meg stikkpiller til å gi under anfall, noe det skulle vise seg at vi snart fikk bruk for.

Etter Lucys undersøkelse på Jeløya gikk det ikke lang tid før det kom et anfall til. Så enda et. Et kom  ute i slutten av januar i  25 minusgrader. Det var heldigvis et mildt anfall, som varte bare i en kort stund.

Jeg lagde en oversikt over hvert anfall, dato, klokkeslett og varighet. Om jeg hadde gitt henne Stesolid eller ikke. Jeg så at hun hadde et anfall ca hver andre uke, og da var det på tide å be om medisiner.

Lucy hadde sitt siste anfall (foreløpig) 25. mars og begynte på Fenemal 28. mars.

Da jeg hentet resepten  hos veterinæren fikk jeg høre at jeg måtte regne med at Lucy kom til å sove mye, kanskje være sløv og slapp, selv i våken tilstand. Dessuten hadde jeg lest veldig mange dårlige erfaringer fra andre. Veldig lite oppløftende, men vi måtte jo gi det en sjanse…?

Lucy har vært som før etter medisinstart. Hun har vært helt anfallsfri og symptomfri. Jeg har ikke registrert noen bivirkninger av medisinen.  Vi håper vi kan ha det sånn så lenge som mulig…

 


 

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

Tusen takk for at du delte Lucy sin historie! 🙂

 

Flere poster om Epilepsi hos hund, finner du oppe i menyen.

 

 

Livskvalitet med en epi-hund

Jeg satt nettopp og fyllte ut en undersøkelse for eiere av hunder med epilepsi. Den handlet om hundens anfall, og ikke minst om hvordan anfallene påvirker familien til hunden. Man skulle blandt annet krysse av på ulike skalaer. Etter jeg hadde fyllt ut hele siden, skulle jeg se over svarene mine, for å se at jeg ikke hadde krysset feil noe sted. Da jeg kom til det nederste av disse stoppet jeg opp.

«Overall, your own quality of life caring for an epileptic dog» – «Much Increased»

Det hadde kommet så naturlig for meg da jeg fylte ut svarene, men nå fikk det meg til å stoppe og tenke. Synes jeg virkelig at jeg hadde fått økt livskvalitet ved å ta vare på en epileptisk hund?  Jo, det stemte nok det. Jeg kunne ikke sette krysset noe annet sted på skalaen.

Å ha Tinka har lært meg så mye. Om å virkelig sette andre først, hele tiden. Og få så mye tilbake. Å vite at hun har et godt liv på grunn av meg. Det varmer.

Jeg vet at jeg kan beholde roen, når jeg egentlig føler for å få panikk. Jeg vet at jeg har en styrke jeg kan hente frem, selv når jeg tror jeg ikke klarer mer. Enda så mye redd jeg har vært pga sydommen hennes, vil jeg si at dette har gitt meg en trygghet på meg selv, som jeg ikke hadde tidligere.

Jeg tror forøvrig de som skal analysere disse svarene vil få mange, for dem, uforståelige svar. Joda, vi bekymrer oss omtrent i hjel, vi setter livet på hodet, bruker altfor mye penger hos dyrlegen,  og selvsagt begrenser bikkja alt av sosialt liv. Så kommer spørsmålet om hvor mye dette egentlig plager oss.

Jeg tror overaskende mange vil krysse av på «Not bothered at all» 🙂

 

(Bildet av Tinka er fra i fjor vinter)

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

Facebook

Kontakt

Send en epost til bortisvingen@gmail.com eller bruk kontaktskjemaet
ommeg3

Hundetrener

Arkiv

Sgeh

Skandinavisk gruppe for etisk hundehold

Pass På Pus

Sponsorer

Tusen takk for at dere gjør det mulig for meg å holde konkurranser her på bloggen!

Bloglovin’

bloglovin

Instagram