Dyrene Borti Svingen

(For info om mennesket Borti Svingen, se link lenger ned på siden)

Tinka-min kom til meg  da hun var ni måneder gammel. Dama som kjøpte henne av oss kunne ikke ha henne lenger, så Mamma hentet henne hjem.  Hun skulle jo bare være der til Mamma kunne finne et nytt hjem til henne, men slik ble det jo ikke.

Den samme ettermiddagen skulle jeg bare stikke innom mamma for å hilse på, og se på hunden hun hadde hentet. Nå var ikke Tinka så mye å se på heller. Hun var bare en altfor stor Sheltie med ståører, lyse øyne og tenna litt på tørk. Tynn var hun også. Ikke mye å skryte av fra en oppdretters perspektiv.Vi ante jo ikke da hvor ubetydelig alt dette snart ville bli, hvor mye glede hun kom til å gi oss, og hvor stolte vi kom til å være av denne rare hunden i fremtiden.

Jeg slengte meg nå ned i en stol i stua, slik jeg vanligvis gjorde. Tinka så på meg, jeg så på henne – Noe skjedde mellom oss der og da. Det var den typen  følelse som ikke kan beskrives. Jeg fikk gåsehud, og det var som om jeg allerede visste at nå skjedde det noe som ville forandre livet mitt. Uten at jeg hadde sagt et ord kom Tinka og satte seg ned ved siden av meg, og ved min side har hun blitt siden.Det var nok  ikke tilfeldigheter som gjorde at Tinka endte opp hos meg, det var bare slik det skulle være.

Tinka har en utrolig stor og herlig personlighet. Hun er så mye. Hun er sårbar, snill, hengiven og tålmodig, samtidig som hun kan være en skikkelig diva, med alle diva-nykkene det innebærer.  Alle disse sidene er så veldig tydelige i henne, i hennes oppførsel, kroppsspråk, og til og med ansiktsutrykk. Jeg tør til og med påstå at bikkja har humor. Ja ja, jeg vet, det er feil å tillegge hunder menneskelige egenskaper, men det toget er nok allerede gått.

I Tinkas øyne er hun da alldeles ikke noe hund. hun går ikke i hundegård, kan ikke puttes i hundebur og hun sover da hvertfall ikke på golvet, eller i hundeseng. Hun sover selvsagt på hodeputa mi (Jeg våkner i fotenden rett som det er).Epilepsi m.m. har ikke klart å legge noen demper på livsgleden til Tinka. Hun er en glad, leken, og hengiven hund, som  liker å være med der det skjer. Rimelig lydig er hun også. Noen av Tinka sine favoritter her i livet er blandt annet  agility (kommet opp i kl 3), baller og pipeleker (helst rooooosa) og hun elsker å drive med triks/freestyle.

Hun er absolutt enestående, og jeg føler meg  veldig heldig for at akkurat jeg skulle få oppleve å ha henne i livet mitt. Hun er det aller kjæreste og mitt aller mest dyrebare <3

Frisbee var min aller første Bearded Collie. Den grå tispa jeg egentlig ønsket meg var forlengst glemt, da jeg fikk se den nydelige brune beardisgutten for første gang. Vi fikk helt tårer i øynene husker jeg. Skulle han virkelig være med oss hjem? Frisbee var en veldig rolig og snill valp, på grensen til kjedelig faktisk. Først etter en navlebrokk operasjon, da han var 6 måneder gammel, spratt han i været, og har i grunn ikke landet skikkelig siden. Frisbee er en sjarmør uten like, og da han vant «Norges morsomte hund 2006″ sa dommerne at det var nettopp pga sjarmen.

Dagbladet 2006

Han er en lykkelig, klumsete og tvers gjennom god svevebikkje. Han elsker å løpe, leke og kose, slik svevebikkjer gjør. Han kan ikke fordra å være ren og pen, og aller lykkeligst er han etter ett grundig gjørmebad. Hjemme  er han min snille rolige kosegutt, men så fort det skjer noe, spretter han i været og svever ukontrollert rundt. Han blir bare så veldig veldig glad! Han er utrolig klumsete, men rundt små valper er det som om han går på tærne for å ikke skade dem.

Gode sjarmerende Frisbee’n min <3

Carlisha, også  kalt Isha-bikkja, isha, eller bare Ish,  kom til oss våren 2010. Det skulle altså gå 5 år før jeg fikk min grå beardistispe. Da Isha kom, falt liksom ting helt på plass hos oss. Vi visste ikke at vi savnet noe, men nå som hun er her, skjønner vi jo at vi skulle jo hatt en Carlisha  hele tiden. Hun er Frisbee sin lekekamerat og min kosejente.

Isha-bikkja er full av liv, tillitsfull og veldig glad, hele tiden. Hun svever og logrer og leker, det er bare slik hun er. Hun elsker å ligge på fanget å kose. Jeg sitter mye i sofaen med Carlisha i fanget, hører på musikk, og synger til henne. Og likevel blir hun liggende! Carlisha er så snill. Man kan si mye om Isha-bikkja, men hun er tvers gjennom snill og god. Kattunger blir alltid veldig glad i henne, og Isha-bikkja elsker å kose med alt som er smått.

Chloe og Carlisha 

Junior er en fantastisk katt. Han er født i 2002, så han er jo ingen ungdom lenger. Når nye kattunger har kommet til oss, har han likevel vært veldig akspeterende. Han har møtt dem med omsorg og autoritet, samtidig som at han gjenre slenger seg ned på gulvet og leker med dem. Han er spesielt glad i å lekesloss med Chloe.

Junior elsker å være ute om våren og sommeren. Han er en dyktig jeger, som gjerne jakter mus hele dagen, bare været er godt nok. Han kommer dog hjem hver eneste kveld. Når Junior kommer hjem, FORVENTER han å bli møtt med «rød løper». Han er husets naturlige midtpunkt, synes han selv. «Hunder har eiere, mens katter har slaver», er det noe som heter. Det må være katter akkurat som Junior, som er opphavet til det sitatet…

Junior er en pratepus. Han pludrer og prater når han er fornøyd, og han prater (i et helt annet tonefall) når han er misfornøyd.

Junior

Chloe Tip kom til oss i februar 2011. Prinssesse Chloe Tip avskyr gjørme, jord, og insekter. Hun liker heller ikke vær og vind og slikt, spesielt siden det rett som der blåser nordavind fra alle kanter. Som kjent: Det er fa’li det!

Derimot synes prinssessen godt om myke pledd, fløffy lydløse leker, og såpebobler.  Hun elsker å ligge under sofapleddet eller under dyna. Junior er hennes store helt. Når han står opp om morran, eller kommer inn etter å ha vært ute, er hun helt i hundre! Chloe er alltid klar for å leke. Tilfeldige korker eller plastikkbiter er nok favoritten, men hun er høflig nok til å leke med lekene jeg kjøper til henne også.

Chloe er søt! Både inni og utenpå. Hun er kanskje  ikke den skarpeste kniven i skuffen, og brukte ett år på å lære seg «high five». Hun er jo veldig er positiv og snill, og det er jo det aller viktigste.  Hun kan dog bli ganske sur, dersom ting ikke går hennes vei. Hun er jo en liten prinsesse må vite! Chloe liker ikke å gå ut. Hun har aldri vært begeistret for å være utendørs. Man blir jo både våt og skitten på potene! Etter en episode med en maur som klatret oppover foten hennes, har hun nektet plent å være med ut. Det er forsåvidt helt greit. Hun virker lykkelig innendørs

Bildet ble tatt før den traumatiske «maur-episoden» 

Lillepus kom til oss da hun var 3-4 uker gammel. Hun ble funnet i en låve dagen etter at moren hennes ble påkjørt. Planen var at hun skulle bli hos meg til hun var 12 uker gammel, for så å flytte til et nytt varig hjem. Slik ble det ikke. Lillepus viste seg å ha en mage og et fordøyelsessystem som er mer enn normalt utsatt for mageinfeksjoner og diare. Dette kan komme av mangel på morsmelk, men kan også være en «senskade» fra da hun bodde i låven, dersom den lille magen gikk for lenge uten mat. Jeg ville ikke levere fra meg en kattunge som krever ekstra oppmerksomhet på den måten.

Det er på ingen måte noen krise at ting ikke ble som planlagt for Lillepus. Hun passer godt inn «borti svingen». Hun er Chloe sin bestevenn, og min kosepus, min hjertepus

Hvis jeg slår meg, og sier unevnelige ord til meg selv i sinnastemme, løper de andre vekk. Lillepus kommer da løpende til meg i stedet. Så setter hun snuten sin mot kinnet mitt, og slik står hun, til hun er sikker på at jeg har det bra igjen.

Dioz er en Abyssinergutt fra (N)Hakrilas Abyssineroppdrett. Da Toril (oppdretter) spurte om jeg ville være fórvert for en av de nydelige kattungene hennes, kunne jeg ikke si nei, enda jeg hadde jo bestemt meg for at jeg ikke skulle ha flere katter. I to måneder ventet vi på Dioz, før jeg kunne hente hjem verdens fineste Abyssiner. (Mysnipe? jeg??)

Dioz er veldig tillitsfull, kontaktsøkende og selvsikker. Uansett om han er ute, borte på besøk, eller på utstilling, så utståler han en trygghet jeg er imponert over. Ellers er han som kattunger flest; høyt, lavt og overalt. Han er også en skikkelig kosegutt, som elsker å ligge under dyna og kose. Hvis jeg snakker til han, eller tar på han, begynner han å dure med en gang. En veldig positiv pusekatt

Athena er husets aller minste frøken. Hun er født i 2004. Athena er en livlig og sosial chinchilla som aller helst vil være der det skjer. Hun elsker å løpe løs, klarte på meg, dra meg i håret, og ellers prøve å tygge på at som kan tygges på. Athena har bodd med andre chinchillaer tidligere, men hun har gjort det veldig klart at hun ikke ønsker andre chinchillaer i buret sitt. Hun foretrekker selskap av kattene. Jeg har derfor bestemt meg for at Athena skal få være ene-chinchilla. Favorittgodisen er rosiner!

Til minne  

Rufus Selvom Rufus angivelig var juniors far, var de ganske så forskjellige. Rufus var som Ludvig I Flåklypa («Det er fa`li det..» og «Det blåser nordavinn fra alle kanter»), han klatret aldri noe tre (med untak av da jeg satte han på en gren 1 meter over bakken og han fikk panikk), og han var redd mus (selv de som allerede var døde). Rufus var ingen typisk katt, men det spilte ingen rolle. Han hadde en rørende omsorg for Junior, og masse kjærlighet til oss alle. Jeg pleide å si at han var den lydigste «bikkja» jeg hadde

Rufus døde 1. februar 2011. Han vil bli dypt savnet og aldri glemt!

Jeg har også laget en egen side hvor dere kan lese mer om mennesket bak bloggen.