Da er jeg i gang med hundetrenerutdannelsen

Sånn ganske plutselig, fikk jeg mulighet til å starte på Innlandet Hundesenteret sin hundetrenerutdannelse! Dette er noe jeg har hatt veldig lyst til, helt siden jeg begynte å holde kurs og være med som hjelpeinstruktør for Innlandet Hundesenter. Jeg trodde jo ikke at vi skulle få det til i år! Det blir veldig fint å kunne få papirer på kompetansen min, samt å få ny kunskap om de områdene hvor jeg ikke har så mye erfaring selv.

Utdannelsen er modulbasert og består av fire moduler. Målet er å bli Sertifisert hundetrener med spesialfelt atferd og problemløsning. Jeg har akkurat startet modul 1: Grunnkurs i atferd, hundens språk og problemløsning. Modul 1 består av fire helgesamlinger, obligatorisk lesing av litteraturliste, samt hjemmearbeid. Jeg er jo veldig spent på hvordan kroppen min vil takle dette i kombinasjon med ny jobb, men jeg er så motivert at det skal jeg klare. Jeg må bare være flink til å planlegge og tilrettelegge for meg selv.

 

blogg3

Nommin var med meg hele helgen

 

På denne første samlingen gikk vi gjennom flere forelesninger og hadde noe praktisk trening.

Beriket miljø, dominanse-teorien – og hvorfor den er (burde være) utdatert, hundens historie, hundens språk, ignorering, læringsteori, samt både teori og praksis rundt å gå pent i bånd, og passering av andre folk og dyr.

Det var litt vanskelig å virkelig få øvd på dette, da alle hundene som var med, allerede var så veldig flinke. Neste samling skal vi derfor ta med de meste utfordrende hundene vi har, slik at vi får litt å jobbe med (*kremtcarlishahosthark*)

Det var ikke så mye av det vi gikk igjennom som var helt nytt for meg. Jeg har jo fått være med på flere kurs som går mye på det samme, slik som hundens språk, beriket miljø m.m. Hundens historie har jeg jo lest mye om, samt at besøkshundkursene tok for seg dette, i tillegg til mye om dempende signaler og hundens språk. Læringsteorien sitter ganske så spikret helt fra vi lærte om Behaviourisme og Skinner på læreskolen. Dette er jo noe man bruker hver dag, og som hvertfall jeg kommer tilbake til igjen og igjen, når jeg tenker gjennom hvordan jeg skal lære hundene mine noe nytt, eller avlære uvaner. Mye har man jo bare godt av å repetere, og bli minnet på.

Enkelte av de temaene vi går gjennom har jeg veldig lyst til å skrive om på bloggen min. Akkurat nå kribler det litt i fingrene etter å skrive en artikkel om beriket miljø! Jeg kommer nok til å fortelle en god del om hva vi lærer om, og gjerne dele noe av det vi lærer videre.

Hundene som var med på samlingen, var stort sett inne i rommet hvor vi hadde forelesning. Det var overaskende rolig og harmonisk til at det faktisk var omtrent 10 hunder der inne. Nommin fikk sitte litt hos meg, i tillegg til at han fikk lov å bruke kontoret rett bak der jeg satt. Vi satte på en grønn grind, slik at han fikk litt mere bevegelsesfrihet og ro, samtidig som han kunne se og høre meg og de andre hundene. Han var litt masete helt i begynnelsen, men det gikk ganske fort over. Han fikk også hilse på flere fine hundefrøkner, som var veldig flinke til å si fra når Nommin ble litt for pågående. Det har Nommin veldig godt av. Han tror fortsatt at han er Gud’s gave til alt som lever.

Det var forsåvidt ikke bare en fin gruppe hunder, men også en herlig gruppe mennesker!

 

Nommin underholder seg selv, mens vi har forelesning 🙂

A video posted by Borti Svingen (@bortisvingen) on

 

Jeg gleder meg allerede til neste samling! 🙂

 

Jeg har jo ikke klart å jobbe på mange år, på grunn av muskler og ledd som ikke er «helt med». Det at jeg nå har fått muligheten til å jobbe med noe jeg virkelig trives med, kjenner meg trygg på, og brenner for, i en tilpasset mengde, og til tider på dagen som passer kroppen min, betyr utrolig mye. Jeg har vært så heldig, som har blitt kjent med fantastiske personer til rett tid. Det er spesielt ett par damer som plutselig dukket opp i livet i mitt på  ulike måter, og som skulle vise seg å bety mye mer enn det jeg trodde, da jeg møtte dem første gangen. Man skal ha litt flaks i blandt!

 

Jeg begynner med unghundkurs og hverdagslydighetskurs etter påske. Ta kontakt med Innlandet Hundesenter dersom du er interessert, eller send meg en melding om du har spørsmål. Vi går også og tenker på andre typer kurs, så det her blir veldig spennende! 😀

 

blogg4

Nommin sliten etter helgen 🙂

Ny med katt?

I forbindelse med at jeg prøvde å finne en familie for Honey og Capone, kom det en hyggelig familie for å hilse på. Denne familien hadde aldri hatt katt før. Det er mye av det vi som har hatt katt en stund tar som en selvfølge,  som er helt nytt, og som man aldri har tenkt på, når man skaffer seg sin aller første katt.

Det er jo ingen hemmelighet at jeg er både hønemor og litt i overkant interessert i enkelte aspekter av det å ha katt. Denne manualen er selvsagt preget av det. Jeg legger den likevel ut, tilfelle noen kan ha nytte av den. Er du enten ny med katt, eller skal omplassere katt, og gjerne vil sende med litt informasjon, kan den kanskje gi deg noen punkter å tenke på. Plukk selvsagt bare ut den informasjonen du selv føler er nyttig, riktig og viktig.

I denne versjonen har jeg redigert teksten litt, for å gjøre den litt mer generell.

 

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Utstyr

Kattedo og spade – Disse finnes i mange ulike varianter, ogfassonger, med tak og uten tak. Dette fåes kjøpt på Europris/Jula/Biltema for en billig penge. Det finnes også veldig flotte kattedoer man kan få kjøpt i dyrebutikk. Du kan også bruke oppbevaringsbokser, da disse har høyere kant, og det dermed blir det ofte mindre søl utenfor.

Kattesand – Her kan dere bruke så lite – eller mye – penger som det passer dere. Dere kan få billig (og ganske dårlig) sand på Kiwi til 30-,- kr, eller kjøpe sand som ser ut små diamanter og luker babypudder til 300,- kr på dyrebutikk. Jeg anbefaler KLUMPESAND til voksne katter. Jeg kjøper sand på Europris (den i boks, ikke pose), men det finnes mange greie atlernativer også på dyrebutikk, uten at det behøver koste allverden.

Kattedoen bør holdes ren, altså bør avføring og tisseklumper fjernes med spaden en gang om dagen. Bæsj kan det nok hende at dere føler ett behov for å fjerne ganske umiddelbart. Denne kan kastes i do, mens klumpene må i en pose og kastes i søppelet.

Kattedo bør plasseres på ett sted uten altfor mye trafikk, og ett godt stykke unna mat- og vannskål.

Mat og vannskål – Det meste kan brukes, men skåler i messing, eller porselen er det letteste å holde rent. Igjen er det mye greit å få kjøpt på ymse billigbutikker. Katter setter stor pris på at værhårene deres ikke rører kanten på skålen når de spiser og drikker. Derfor er skåler med god omkrets å foretrekke.Mat og vannskål skal ikke være plassert for nære hverandre, og iheller ikke for nære kattedo.

Vannfontene – er ikke er ett must, men gjør at kattene drikker mere, noe som er veldig sunt for nyrer og urinveier. De har behov for ekstra mye vann dersom de spiser tørrfôr, og lite våtfôr. Vnnfontener koster fra 200,- og er vel verdt pengene etter min mening. Det er jo noe dere kan vurdere etterhvert. Dyrebutikker har disse.

 

 

Klorebrett – Dette har de fleste dyrebutikker, samt noen billigbutikker (Europris, Biltema m.m). Katter har behov for å kvesse klørne sine, og sette lukten sin, og vil lete etter ett sted å gjøre dette. Derfor må vi gi dem gode alternativer de får lov å klore på. Vil ikke katten klore på klorebrettet, kan man strø eller spraye på litt kattemynte. Det hjelper som regel. Å ha gode kloremuligheter vil gjøre det mindre sansnyling at de klorer på møbler.

­Klatrestativ – Ikke noe must, men anbefales på det varmeste. De fleste katter synes det er stor stas å kunne klatre. For innekatter, vil jeg si det er et must med innendørs klatremuligheter. Igjen handler det om å gi dem lovlige alterntiver. De er også veldig glad i å ligge i høyden når de slapper av eller sover. Klatrestativer har dessuten stolper laget for at kattene skal klore på dem. Disse er somregel veldig populære. Har dere et slikt stativ, trenger dere ikke klorebrett. Det finnes veldig fine klatrestativ på Europris, til en ganske god pris. Dyrebutikker har også mange av disse, men prisen er høyere (og kvaliteten sikkert bedre)

Myke liggeplasser – Noen klatrestativer har fine liggeplasser, og de trives godt med å ligge i høyden. Ellers bør de har noen myke liggeplasser ellers i huset også. Om dere lar de ligge og sove i sengene deres, kjøper fleecepledd på Ikea, eller kjøper flotte prinsessesenger på dyrebutikken, spiller egentlig ikke så stor rolle.

Børste/karde – Langhårede og semilanghårede katter har pels som kan komme til å floke seg. Korthårede katter kan også ha nytte av børsting, da også disse kan røyte.  Jeg anbefaler dere å begynne med gode vaner med en gang, lær dem at børsting = kos. Sitt gjerne og børst dem når dere koser. Slik vi dere ungå mye kattehår på klær og møbler i perioder hvor de røyter.

Klosaks – så lenge kattene bare er inne, kan dere godt klippe klørne deres, hvis det er nødvendig.

Leker – Små myke baller, kattemynteleker/bamser, CatIt-leker, fjærpinner og ting som dingler er ofte populært. Leker med tråd og garn bør kun lekes med under oppsyn. Dette fordi tråder kan tygges på og svelges, og dette kan bli veldig farlig dersom det setter seg fast i magen deres. Av samme grunn bør de aldri få leke med garnnøster, gavetråd o.l.

Dere vil sansynligvis erfare at hver gang dere kjøper noe fint til katten som kommer i en pappeske, (seng, klatrestativ, leker ++), vil deres entusiasme først og fremst være rettet mot pappesken det kom i. Det enkle er ofte det beste, og pappesker er GULL.

 

 

Godis – Katter liker å bli belønnet, og de liker å kose seg. Godbiter kan brukes for å få kontakt med dem før de blir husvarme eller for å lære dem å komme når dere roper. Katter kan også lære triks, slik som hunder kan, og trenes på samme måte. Uansett om gode vaner skal læres inn, eller uvaner læres av, så er det verdifullt å bruke belønning. Man kommer ALLTID lenger med å belønne den atferden man ønsker, enn man gjør med å straffe det man ikke liker.

Godis er dessuten fin kveldskos, og gir kattene gode assosiasjoner til dere.

Reisekasse – til bruk når de skal på ferie, eller til dyrlege.

 

Forsikring

Hvorvidt dere ønsker forsikring på kattene, er selvsagt opp til dere, men jeg kan ikke få understreket nok, hvor sterkt jeg anbefaler dere å forsikre pus. Dersom katten blir syk, kan det fort bli VELDIG dyrt. En vanlig konsultasjon hos dyrlege kan koste rundt tusenlappen. Dersom det kreves utredning i form av blodprøver, rønken eller ultralyd, flyr tusenlappene fort. Skrekkscenarioet er jo at det skal stå på pengene, hvorvidt pus får den hjelpen som trengs eller ikke.

I gjensidige koster en katteforsikring litt over 1000,- kr i året pr katt. Da er de forsikret for veterinærutgifter opp til 30.000 pr år (fra hovedforfall til hovedforfall). Når jeg må til dyrlegen med dem, betaler jeg kun en egenandel. Hvor mye man betaler i egenandel varierer fra selskap til selskap. Det kan lønne seg å sjekke eget forsikringselskap først, og se om de har en god avltale på katteforsikring.

 

Innekatt vs. utekatt

Flere og flere velger å holde katter som innekatter. Det vil si at de ikke får gå fritt ute. I USA holdes de fleste katter som innekatter, mens i Norge er det ikke like utbredt enda. Jeg ønsker at dere skal tenke litt på dette, og ikke ha utekatt (katt som får gå fritt ute) bare fordi ”det alltid har vært slik med katter”. Valget er deres, og jeg ønsker at det skal være ett bevisst valg.

Katter må ikke gå fritt ute for å ha ett rikt og godt liv. Katter som ikke er vant til å være ute, kan i de aller fleste tilfeller tilpasses det livet dere ønsker for dem. Det er fordeler og ulemper med begge deler, og valget må taes ut i fra hvilket utemiljø katten ville møte (særlig da med tanke på trafikk og befolkning), hvor godt innemiljøet kan legges til rette (har dere plass til klatrestativ slik at katten får brukt kroppen sin), egne forutsetninger (har vi tid til å leke og kose med katten så den ikke kjeder seg som innekatt? Her får dere mye gratis med å ha to katter.)

 

Utekatt (katt som får gå inn og ut som den vil)

Fordeler

  • Katten vil i stor grad aktivisere seg selv
  • Den får brukt kroppen sin og instinktene sine på en naturlig måte
  • Den utvikler (forhåpentligvis) en god retningssans

Ulemper

  • TAFIKK og påkjørsler. Å miste katten sin på den måten er hjerteskjærende.
  • Samfunnet som helhet er ikke like kattevennlig som det var for 50 år siden. Noen mennsker er rett og slett slemme med katter.
  • Man har ikke oversikt over om kattene plager naboer
  • Katten kan ta seg lange turer og gå seg bort
  • Man må hele tiden passe på at katten ikke er utendørs når man drar på jobb, eller legger seg om kvelden, i de månedene hvor det er minusgrader. Da må katten få komme inn så fort den ønsker. Uansett bør utekatter få ett lite ”krypinn” utendørs, som de kan bruke inntil døren åpnes. Dere kan avt vurdere å ha katteluke. I så fall kan dere kjøpe en som registrerer chipen deres, da de er id-merket.
  • Noen utekatter vil dra sin vei, eller nekte å komme inn, dersom familien deres drar bort, og man har noen til å komme innom med med mat.
  • Katter får lett forfrysninger og skader av kulde (som art ”hører de hjemme” i Afrika, så de takler ikke norsk klima så bra som mange tror)

 

Innekatt

Fordeler

  • Katten vil ikke bli påkjørt, skadet av slemme mennesker, eller gå seg bort! Dette er den aller største fordelen med å holde innekatt. Det er veldig vondt å miste en ung katt til slike ulykker/hendelser.
  • De er skånet fra de fleste kattevirus og smittsomme sykdommer
  • De er lettere å flytte (hvis de skal på ferie hos meg feks), lettere for andre å passe dersom dere skal bort, lettere å få med til dyrlegen.
  • Man blir mindre bundet, da man alltid vet at kattene er trygt innendørs, enten man må på jobb, eller skal bort for helgen. Det er innmari kjipt å måtte dra, når man ikke vet hvor pus er, og man vet at dørene ikke åpnes igjen på flere timer.

 

Ulemper

  • Hvis katten først kommer seg ut ved ett uhell, vil det være mer fortapt enn en utekatt som har fått utvikle stedsansen sin.
  • En innekatt krever mere kos og lek fra eier, og de må ha klatre/hoppemuligheter (klatrestativ feks) innendørs. Man må som eier ta ansvar for at katten får brukt sine instinkter ved å legge til rette (med klatremuligheter, leker o.l.). Det krever litt mer oppmerksomhet, tid og energi fra familien. Her får man mye gratis ved å ha to katter, da vil de i stor grad aktivisere hverandre.
  • Innekatter _kan_ bli overvektige, dersom de ikke rører på seg nok. Da må man oppmuntre dem til aktivitet.
  • Man må være påpasselig, og finne løsninger, for å ungå at dører og vinduer blir stående åpne uten nett/beskyttelse i rom hvor katten oppholder seg, eller kan komme inn i.

 

 

UANSETT hva dere velger, skal ikke kattene ut før de nærmer seg ett år. Før det har de ikke retningssans, og er ikke modne nok til å utvikle den.

 

 Kastrering

Å kastrere katten din, er det viktigste du kan gjøre, både for din egen katt, og for å redusere antallet hjemløse katter. Kastrering betyr at hos hunkatten fjernes livmor, eggleder og eggstoker, mens hos hankatter fjernes testiklene. Dette gjøres for at katten ikke skal kunne reprodusere seg, hunkatten slipper løpetid, og man reduserer typisk hankattatferd, slik som markering, streifing og slossing.

Hvert år fødes tusener av kattunger, og det finnes ikke nok gode hjem til alle. I tillegg til at man ungår å bidra til enda flere hjemløse katter, finnes det mange fordeler ved kastrering, både for deg og katten din.

Ukastrerte hunkatter kan få løpetid hele året, med kun korte opphold mellom hver løpetid. Alle som har hatt en løpsk katt i hus, vet at det kan være en stressende affære for både katt og eier. Katten går gjerne rundt og mjauer og maser hele dagen, og har lett for å streife for å finne seg en hankatt. Kastrering gjør at hunkatten ikke lenger får løpetid.

Mange ser på p-pillene som et lettere og billigere alternativ til kastrering. Ikke bare er p-piller er meget kreftfremkallende og skadelig for katten din, de er dessuten lette å glemme, og katten kan kaste opp pillen. Så fort katten er kastrert, vil du ikke behøve å tenke på dette lenger. Du vil også spare opp igjen utgiftene du hadde til kastrering, ettersom du slipper løpende utgifter til p-piller. Kastrering er en engangsutgift.

Kastrerte hankatter vil være mere hjemmekjære, holde seg nærmere hjemmet sitt, og sloss mindre. Dermed vil de også være mindre utsatt for farlige smittsomme sykdommer. De vil som regel også slutte å markere, og den stramme hankattlukten vil bli borte, til glede for både eier og naboer.

Operasjonen er ren rutine for dyrlegene, og det er svært sjelden det oppstår komplikasjoner. Det er et større inngrep på hunkatter, enn på hankatter, men i begge tilfeller er katten seg selv igjen etter noen dager.

Man bør være oppmerksom på at kastrering også vil endre kattens forbrenning, samtidig som apetitten kan øke noe. Det finnes fór laget spesielt for kastrerte katter. Et slikt fór tar hensyn til den nedsatte forbrenningen, og forebygger urinveisproblemer – noe som kan oppstå hos kastrerte katter.

Du bør kastrere katten din før du slipper den ut på egenhånd.

Id-merking!

Alle katter bør id-merkes. Katter kan gå langt, og det er desverre ikke alltid at de klarer å finne hjem på egenhånd. Ved å id-merke dyret øker du sjansene for at du får tilbake katten din, dersom dette skulle skje.

Hjelpesentre over hele landet får daglig inn bortkomne katter. Svært få av disse kan gjenforenes med familien sin. I de tilfellene hvor gjenforening er mulig, er det som oftest fordi katten var id-merket. I noen tilfeller finnes det desverre ingen annen utvei enn å avlive umerkede katter.

I dag er bruk av mikrochip den vanligste måten å id-merke dyret på. Dyrlegen fører en liten mikrochipkapsel inn under huden i nakken på katten. Denne mikrochippen er programmert med et nummer. Dette nummeret vil følge katten hele dens liv, og vil registreres i et register sammen med navn og kontaktinformasjon til eier. De aller fleste veterinærer, politi- og lensmannskontor, tollstasjoner og redningssentraler har chipavlesere, og kan hjelpe finneren av katten å finne frem til deg.

Ikke risiker å miste katten din for alltid.

 

Hvis dere skal reise bort

Hvis dere velger å ha utekatter, pass på at kattene er inne når dere drar, eller har muligheter til å komme inn innen rimelig tid. Evt kan dere har «kattehus» i form plass i garasjen med tepper, eller ett innredet isolert hundehus. Utekatter må få tilbud om å gå inn eller ut flere ganger om dagen. Skal dere være borte bare over natta, kan kattene være alene, dersom de er inne. Er de ute, må de ha mulighet til å komme seg inn før kvelden. Skal dere være borte flere dager må dere undersøke muligheter for kattepass, enten i form av privatpersoner som kommer innom for å fylle på mat, skifte vann, renske kattedoen, og kose litt, ett par ganger om dagen, eller privatpersoner som kan ha kattene hjemme hos seg, eller evt.kattepensjonater. Sjekk ditt område, før behovet plutselig oppstår. Da har du bedre tid til å gjøre deg skikkelig kjent med alternativene.

 

Mat

Jeg anbefaler at dere bruker et kvalitetsfôr fra enten dyrlege eller dyrebutikk, slike som Royal Canin, Hills, Eukanuba. Mat kjøpt i dagligarebutikk inneholder for mye salt, hvilket kan føre til nye- og urinveissykdom, samt for lite taurin, hvilket kan føre til mangelsykdommer over tid. Kastrerte katterbør etterhvert over på ett kastratfór Slike fõr inneholder litt mindre fett, og forhinderer krystaller i urinen. Pr. I dag spiser de fortsatt mat for kattunger av merket Hills. Dette kjøpes hos dyrlegen.

Tørrfõr kan de ha stående fremme hele dagen. Katter liker å spise mange små måltider i løpet av dagen, i stedet for 1-2 større måltider, slik som er vanlig for hunder.

De kan gjerne få våtfõr som ”kos”, da helst av merkene nevnt over. Dog vil ikke litt våtmat fra dagligvare en sjelden gang gjøre noe skade, dersom magene deres tåler det.

Katter skal ALLTID ha friskt vann stående fremme.

Når dere tar på katten, skal dere kunne kjenne ribbeina uten å måtte presse hardt, men ribbein og hoftebein skal ikke kjennes skarpe. Da er katten i fint hold. Blir de for tynne, så må dere kanskje gå over till en type mat med mere fett. Blir det vanskelig å kjenne ribbeina, bør de gå over til noe med mindre kalorier. Kattungemat er veldig kaloririkt, så da kan det hende det på tide å bytte til kastratmat. Tenk også på dette når dere gir dem godbiter.

 

Vaksine og ormekur

Katter skal vaksineres hvert år. Vaksinering er en effektiv måte for å beskytte katten sin mot alvorlige sykdommer det ikke finnes effektiv behandling for. Man bidrar også til å holde smittepresset nede i kattebestanden der man bor. Katter bør vaksineres mot kattepest og “katteinfluensa”.

Hvor ofte kattene skal ha ormekur avhenger av om de er ute eller inne, om de fanger og spiser mye smågnagere m.m. 1-2 ganger i året er nok for innekatter, utekatter som fanger mye bør har 3 ganger i året. Resept på dette fåes av dyrlege (evt kan det kjøpes reseptfritt i Sverige).

 

Hvordan sjekke om katten er syk ?

Det viktigste du kan gjøre er å observere katten din i normale omgivelser. Se om den drikker og spiser, og se at den oppfører seg som den pleier. Andre ting du som eier kan sjekke er temperatur, puls, hud, slimhinner, tenner og pusten dens. Her kommer en rask beskrivelse av hvordan du kan sjekke disse tingene.

Temperatur 

Når du måler temperaturen på din katt kan du bruke et vanlig termometer, og helst med litt parafin eller annen form for glidemiddel på tuppen (vaselin), løft forsiktig på halen og før termometeret inn i kattens anus. Termometeret vil ofte stoppe etter 1cm, ikke dytt det hardt inn, men prøv heller å snurre litt på termometeret slik at det glir sagte inn. Normaltemperatur til en katt er 38,5-39,3oC, men ved stress, aktivitet, alder og økt temperatur og fuktighet i omgivelsene kan temperaturen normalt stige litt. Rett etter å ha sovet, og ved kaldt vær utendørs kan temperaturen normalt synke litt. (NB: Det er veldig vanskelig å få målt temperaturen til en katt, da den syns dette som regel er ukomfortabelt.)

Puls

Det kan være litt vanskelig å kjenne pulsen til en katt, men om du kjenner godt etter kan du kjenne den på innsiden av bakfoten, i lysken. (Ikke kjenn med tommelen din, da vil du kunne kjenne din egen puls). En normal puls skal ligge på mellom 120-160.

Hud/pels

Sjekk pelsen, huden, potene, klørne og ørekanalene til katten din. Se etter hårløse flekker, parasitter, sår kløing og klumper i pelsen. Spesielt  langhårede kattet bør kammes ofte slik at det ikke danner seg tover i pelsen, tover kan være veldig smertefullt for en katt og katten må i verste fall dopes ned og kammes skikkelig eller barberes. Kjenn også over katten med hendene dine om du kan kjenne noen hevelser, eller om det er plasser katten er øm eller har vondt.

Slimhinner

Den letteste plassen å undersøke katten din sine slimhinner på er i munnen (tannkjøttet). Normalt skal det være lyserosa, glatt, fuktig og noen små blodårer kan være synlige. Du kan trykke med enfinger mot tannkjøttet og normalt skal fargen komme raskt tilbake igjen.

Munn

Lukt gjerne på katten din sin ånde innimellom, hvis det lukter ille kan dette være et tegn på dårlig munnhygiene, tannstein og i verste fall tannkjøttbetennelse. Om du får til se på tennene til katten, kan du se om du ser tannstein. Denne er som et gult lag (gjerne med en brun kant mot tannkjøttet) og kan være veldig smertefullt til din katt hvis det blir betent. I verste fall går det så langt at tannsteinen lager dype lommer og det blir da nødvendig å trekke disse tennene.

Pust

Kattens respirasjon skal ligge på ca 20-30/min og være rytmisk. Under bevegelse, stress, høy temperatur, overvekt og graviditet kan den være raskere. Katten skal ikke puste med munnen åpen.

 

Noen symptomer på sykdom eller skade hos katt, er:

 

  • Redusert appetitt .
  • Unormal tørste.
  • Plutselig vekttap.
  • Stadig oppkast eller brekninger.
  • Diaré (løs mage) eller forstoppelse (hard eller ingen avføring).
  • Tisser ofte eller med vanskelighet. (Kastrerte hannkatter er spesielt utsatt for å få     urinveisproblemer.)
  • Utflod fra nesen eller øynene.
  • Hosting eller nysing. Unormal pusting eller pesing.
  • Ustø eller rar gange, halthet.
  • Kattens øyne ser annerledes ut. Virker “halve” fordi den hvite hinnen dekke noe av øyet.
  • Katten klør seg mye. Hvis det gjelder ørene, vil den ofte riste en del på hodet.
  • Plutselig og/eller sterk dårlig ånde.
  • Klumper i eller under huden.

 

 

Katter er veldig flinke til å skjule at de har vondt noen plass eller er syke, så er du i tvil, ta alltid kontakt med en dyrlege!

 

Zoolac!

Jeg anbefaler å alltid ha en tube Zoolac i hus. Diare og magetrøbbel er den aller vanligste sykdommen hos katter. Som regel er dette ufarlig og kan behandles hjemme. Det kan komme av at katten har spist noe den ikke tåler, er stresset, eller har blitt smittet med en bakterie eller ett magevirus. Zoolac er probiotika, som du får kjøpt hos dyrlegen, eller på apoteket på kvartal 24. Katter skal ha én delestrek 2-3 ganger om dagen. Dette kan kombineres med skånekost fra dyrlegen (evt kylling eller hvit fisk) i stedet for deres vante kattemat.
Dersom diareen vedvarer i flere dager, eller om katten også virker syk, og har nedsatt allmenntilstand, og ikke oppfører seg som vanlig, må dyrlegen kontaktes.

20683999-origpic-9ff673

 

Gift for katter

Noen av de vanligste tingene å ha i hus, som er giftig for katter:

  • Sjokolade
  • Druer/rosiner
  • Løk
  • Avokado
  • Xylotol (søtningstoff bl.a. i tyggegummi)
  • Paracet/ibux + andre typer menneskemedisiner
  • Liljer
  • Julestjerner (blomstene)
  • Frostveske

Kattegress inendørs kan hjelpe, dersom kattene er interessert i å spise planter.

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

I tillegg til dette hadde jeg listet opp viktige telefonnummer til dyrleger i området, situasjoner jeg kunne hjelpe til med (som kloklipp og kattepass), hva Honey og Capone er vant til fra før, samt litt om deres personlighet. Avsnittet om kastrering og Id-merking er hentet fra passpapus.no (de er skrevet av meg), mens anvsnittet om hvordan man kan se om katten er syk, er skrevet av Dyrlege Pia M.Køteles, for samme nettside.

Honey og Capone – oppdatering!

Beklager sen oppdatering om kattungene. Jeg ville egentlig at alt skulle være klappet og klart og i orden før jeg fortalte det til alle og enhver. Dette har vært en veldig omstendig prosess, med mange lange samtaler og og netter med tenking.

 

 

Jeg har snakket med helt fantastiske mennesker fra fjern og nær. De eneste som bodde innen rimelig avstand, var her på besøk, men syntes det var litt voldsomt å ta på seg to kattunger i stedet for én. Jeg skjønner den. Jeg har hatt lange samtaler med bekjente i Dyrebeskyttelsen og med Mamma. Og med Dioz sin oppdretter. ja, hvordan er hun involvert i alt dette, lurer du kanskje på?

Midt i denne prossessen ringte Dioz sin oppdretter, Toril, for å fortelle at kullet hvor jeg skulle få en abyssiner endelig sansynligvis var på vei. Jeg har savnet å ha en abyssiner siden vi mistet Dioz. Jeg savner det tillitsfulle, rampete, plageånd- og apekattgemyttet. Jeg savner det så veldig.  Og Toril har vært så søt å tilby å gi meg en kattunge. Først ble jeg veldig spent og glad.

Så knøt det seg i magen min og i brystet mitt. Ting ble plutselig helt feil. Her hadde jeg to trivelig og flotte katter, som har glidd fantastisk fint inn i gjengen «Borti Svingen». Også skal jeg «bytte dem bort», risikere at de havner i hvert sitt hjem, bare fordi jeg vil ha en abyssiner? Det var ett dilemma. Jeg savner virkelig å ha en abyssiner. Jeg har ikke lyst til at abyssiner-eventyret skal ende, bare fire år etter det begynte. Jeg har jo akkurat forelsket meg i rasen, også ble Dioz borte for meg. Min første og eneste abyssiner.

Jeg snakket mye med Mamma. Mammaer skal jo vite alt. Om det økonomiske med å ta på seg en rasekatt vs. to huskatter, om hva hjertet følte og hodet tenkte. Vi snakket om hvordan jeg ville føle det om jeg fikk en abyssiner nå, ville jeg da tenke på om Honey og Capone hadde det bra? Ville det gnage litt i magen? Ja. Det ville det. Hvis jeg beholdt Honey og Capone, ville jeg tenke på at jeg skulle jo heller hatt en abyssiner? Nei, ikke på samme måte.

Jeg har snakket mye med Toril, og hun har lovt meg at toget er ikke gått, dersom jeg venter med en abyssiner. Det kommer flere kull, kanskje på et tidspunkt det passer bedre. Tilbudet hennes står ved lag, og det setter jeg enormt stor pris på!

Jeg har snakket med ei innmari trivelig dame jeg kjenner i Dyrebeskyttelsen, og fått gode råd. Hun var enig i at kattungene nå har det best her. Det var en «big deal» for meg å få avklart at hvis de skulle bli her, så må det være okay at de blir innekatter.

Mange tanker, følelser og samtaler ble det, men nå er det bestemt. Kattungene blir her livet ut. Honey og Capone hører til «Borti Svingen».

 

Sånn blir det…

 

Tusen takk til alle som delte. Det har kommet mange fine samtaler ut av det, og det har ført til at ett par andre katter fra organisasjoner  i andre deler av landet har fått nye hjem. Når menneskene først hadde bestemt seg for å ta kontakt, så ble det katt «åkke som» fra sitt eget nærområde. Det er fint å tenke på! Selvsagt skal en av de som delte og kommenterte, få premien sin. Kommer tilbake med vinner etter å ha kontaktet vinneren selv og sponsor.

 

Nylig oppdaget jeg at Honey hadde fått sår i munnvikene. Vi visste ikke på dette tidspunktet om det var virus, eller en allergisk reaksjon. Det kunne f.eks være herpes, som kan komme og gå hele livet. Min første tanke var at jammen er jeg glad hun er her, når hun trenger medisiner og ekstra omsorg, spesielt om dette er noe hun skal ha til og fra hele livet. Nå har hun gått halvannen uke på antibiotika, og sårene ser fine ut. Det kan se ut som hun hadde en allergisk reaksjon på shampoen jeg brukte da jeg dusjet av henne siste rest av utekattmøkk og -lukt. Jeg bruker katteshampo for sensitiv hud, men det betyr jo ikke at hun ikke kan være allergisk for noe i den. Tiden vil vise om det kommer tilbake eller ikke, uansett skal vi nok takle det 🙂

Velkommen til familien småpuser (som for lengst har vokst i fra både Chloe og Junior i størrelse)!

 

På dette bildet av Honey (nærmest) klart noe hun har jobbet med lenge! Hun har fått Lillepus (bakerst) sin tillatelse til å være med på Carlisha-kveldskos! Lillepus liker egentlig ikke å dele hunden sin med noen, så dette var ett stort øyeblikk i en liten Honey-frøkens liv!

 

Jeg laget en «kattemanual» til en familie som var her for å se på kattene, ettersom de hadde aldri hadde hatt katt tidligere. Tenkte jeg skulle legge den ut etterhvert, tilfelle andre som tenker på å skaffe seg katt, kan ha nytte av den.

 

Jeg har jo vært ganske opptatt etter jul, og sa særlig av to ting. Lillepus sin sak, og jobben min. Det er nå klart at saken om Lillepus og hvordan hun ble feilbehandlet, vil bli sendt inn til forbrukerrådet, mattilsynet og evt. veterinærmedisinsk rettsråd. Klinikken som behandlet henne sier nemlig følgende:

«Vi kan ikke se at det er gjort feil i undersøkelsene, oppfølgingen og behandlingen av Lillepus»

De som har lest saken om Lillepus,  forstår nok godt at det kan jeg ikke slå meg til ro med. Det kommer mere om dette, da jeg tror det er for lite informasjon om hvordan man kan gå frem på en grei måte, når man føler dyrlegen har gjort feil. Jeg har funnet veldig lite informasjon på nettet, fra folk som faktisk har vært gjennom prossessen selv. Klinikken hvor Lillepus ble feilbehandlet sa at de ikke hadde opplevd å ha misfornøyde kunder før. Etter folk fikk vite om Lillepus, har derimot flere fortalt meg sine historier derifra. Dersom dyrlegen oppriktig aldri har fått beskjed om disse tilfellene, er det jo synd at det aldri ble sagt i fra. Det er vanskelig å vinne frem i slike saker, det vet jeg. Jeg vil derfor skrive litt fra det jeg har lært om rutiner ved klagesaker, og hvordan jeg opplever alt dette. Jeg må tenke litt på hvor mange detaljer det er greit å dele. Er det greit å nevne involverte klinikker ved navn? Skal jeg heller sende dette på mail til de som har personlig interesse av det? Litt slike ting må jeg tenke over.

 

Noen har fått med seg at jeg har begynt å jobbe litt på Innlandet hundesenter. Litt sånn plutselig har jeg  fått muligheten til å starte på Innlandet Hundesenter sin hundetrenerskole! Det er så bra, og jeg ble så glad! Jeg begynte modul 1 (av fire) nå i helgen. Jeg regner med å bruke halvannet år, eller mer, på hele utdannelsen. Det blir godt å få papirer på at jeg kan det jeg kan, samt å dekke opp de områdene jeg ikke har så mye erfaring 🙂 Skal skrive mer om det også.

Jeg skal holde unghundkurs og hverdagslydighetskurs rett etter påske, så er du interessert kan du gå inn på Innlandet hundesenter sine hjemmesider, eller sende meg en melding så skal jeg hjelpe deg videre! Jeg er så heldig som får lov å jobbe med noe jeg elsker å drive med!

Så ble det litt av hvert i denne bloggposten også. Slik blir det når man ikke har oppdatert på en stund 🙂

Romjulshilsen med pusebilder

Her Borti Svingen tar vi jula med ro. Vi slapper av, spiser, sover, ser på filmer og koser oss. Vi har prøvd oss på ett par gåturer, men de er blitt korte, ettersom det er altfor glatt de fleste steder. I tillegg til dette er blir Frisbee fort sliten på grunn av hoste og vann i kroppen. Han har dog fått medisiner som hjelper en del på hosten.Han får for det meste styre dagene selv.

Julaften ble feiret hos Mamma, med god mat og godt selskap! Veldig avslappet stemning, akkurat slik jeg trives med.

 

 

Jeg vil takke alle som foreløpig har delt innlegget om Honey og Capone. Det betyr mye for meg. Det har vært interesse for dem, så jeg har stor tro på at dette ordner seg. Nå blir de her til etter nyttår uansett, ettersom jeg ikke vil at de skal måtte forholde seg til nytt hjem, og nyttårsaften, samtidig. Det kommer selvsagt en oppdatering på bloggen om hvordan det går med dem fremover.

Da jeg tok bilder av Honey og Capone, tok jeg også noen bilder av de andre kattene, som jeg vil dele med dere. De skal jo vises frem de også 🙂

 

Junior (13)

 

Chloe (5) (Nå tenkte jeg plutselig «OI, er Chloe virkelig blitt fem år???»)

 

Lillepus (4,5)

 

Håper dere alle har ei koselig og fredfull romjul ! Og skulle jeg ikke gi lyd fra meg før nyttårsaften: Vær så nill å hold pusekattene inne, og ta hensyn til dyrene når det skytes opp raketter! 🙂

Honey og Capone søker «for-alltid-hjem»! – Hjelp å dele! (konkurranse)

Jeg har såvidt presentert mine to fosterkatter tidligere, men nå er det på tide å vise dem skikkelig frem. Honey og Capone er nemlig klare for å begynne letingen etter sitt «for-alltid-hjem»! Jeg synes de er fantastiske katter, og jeg kan ikke skjønne annet enn at der ute ett sted sitter det noen og venter på at akkurat disse to skal komme inn i livet deres. De vet det kanskje ikke enda. Og de vet ikke at kattene de ønsker seg er her hos meg. Derfor trenger jeg deres hjelp til å dele dette innlegget, slik at kattene, og for-alltid-hjemmet finner hverandre. Til slutt i innlegget vil jeg fortelle om en liten «gulerot», som kanskje kan oppmuntre deg til å dele innlegget. Et slags «takk for hjelpen».

 

 

Honey og Capone har jo desverre noen faktorer som gjør at de ikke stiller først i køen, når folk skal velge seg katt. De er ikke små søte kattunger lenger, og de er svarte. Jeg kan ikke forstå hvorfor svarte katter blir valgt sist, men både statestikk og erfaring viser at slik er det. I tillegg ønsker jeg meg at de skal få adopteres sammen. Min kontaktperson i Dyrebeskyttelsen sier det er altfor vanskelig, og at vi derfor bør legge dem ut for adopsjon hver for seg. Det er godt mulig hun har rett, men jeg må i alle fall forsøke.

Honey og Capone ble funnet ute på gata i Hamar i september, da de var rundt 4-5 månder gamle. De var hjemløse, og slett ikke i god form. Da de kom hit var de begge veldig tynne, fulle av mark, og ganske skeptiske til mennesker. Honey var den svakeste, og den reddeste. Capone var noe sterkere, både fysisk og psykisk. Allerede første uken ble det tydelig hvilket bånd de har. Honey så på broren hver gang hun var i tvil om hvorvidt noe var farlig eller trygt. Når Capone etterhvert begynte å male, da myknet Honey opp også. Litt etter litt.

 

Capone sjekker hva Honey driver på med

 

Måten hun ser på broren sin på, gjør det åpenbart at han har vært klippen i livet hennes, alltid. Blikket er fullt av beundring, tillit, respekt og kjærlighet. Han gjorde en god jobb, han holdt dem sammen, og han passet på, helt til Dyrebeskyttelsen tok de inn. Det tok litt tid for Capone å sluttet å være på vakt, og å passe på Honey hele tiden, før han sluttet å spise hver gang han fikk sjansen, og å passe på at søster spiste. Det tok litt tid for han å gi det ansvaret til meg, slik at han selv bare kunne være kattunge, slik kattunger bør få være.

 

 

Honey og Capone er begge store personligheter, som gir mye kjærlighet og glede til de som tar seg tid til å bli kjent med dem. De er sosialisert «Borti Svingen», og de som har fulgt bloggen min en stund vet at da at de er vant til liv og røre. De første par ukene hadde de riktignok sitt eget rom, men det varte ikke lenge før de måtte bli kjent med resten av fosterfamilien sin. Honey og Capone har virkelig imponert meg i møte med de andre dyrene.

 

Capone og bikkjetroll

 

Jeg har tre andre katter i alderen 5-13 år. Honey og Capone har vist at de tar signaler fra andre katter veldig godt. De er meget respektfulle ovenfor andre katter, og det har ikke vært antydning til konflikt. De setter enormt stor pris på å få leke med de voksne kattene, men de er aldri pågående, og de venter til en av de voksne tydelig viser at lek er velkommen.

Jeg har også tre hunder, tre ganske aktive, bråkete og store hunder. To Bearded Collier (8 og 11 år) og en Collie (2 år). At hundene var en del av familien, en del av alt dette nye som var trygt og godt, har liksom bare vært en selvfølge for Honey og Capone. Selv Nommin, min 2 årige klumsete og vimsete collie, som tidvis tygger på dem, snubler i dem, og kaster seg ned på gulvet oppå dem (fordi han tror han er kattunge selv), har de akseptert som familie, og lekekamerat.

 

 

Her en liten videosnutt jeg tok opp den første gangen hundene fikk lov å være med på rommet deres. Som dere ser er de ganske åpne for nye bikkjebekjentskaper!

 

 

 

Selv om Honey og Capone har mye til felles, er de også veldig ulike. De har hver sin unike personlighet, som har kommet mer og mer til syne etterhvert som de ble friskere, sterkere og tryggere.

 

Mister Capone bærer nok fortsatt noe preg av å ha hatt ett så stort ansvar da han var liten. Han har en klokhet og verdighet over seg, som man sjelden ser hos så unge katter.

 

 

Når det er sagt, så tar det ikke mere enn en fjærpinne, en ball, eller en liten invitasjon fra søster, før han raser rundt på gulvet som en liten kattunge. Han er alltid klar for lek! Han er en skikkelig kosekatt, som kan ligge på fanget og male i timesvis. Du behøver ikke se på han en gang, for at han skal begynne å male. Det er nok at han kommer inn i ett rom og ser deg.

 

 

 

Han elsker å snike seg opp i senga om natta, legge seg tett inntil og bare kose. Han er utrolig tålmodig med sin søster, og kommer ofte for å sjekke hva hun holder på med.

Capone er rett og slett en fantastisk og fasinerende mix av klokhet, verdighet, lek og godhet.

 

 

Lille Miss Honey er en sprudlende frøken. Hun vil være med der det skjer, og er aldri langt unna. Hun følger ofte etter meg for å se om jeg kanskje har en Dreamies eller litt våtmat på lur, kanskje litt kos eller en fjærpinne. Og det gjør hun med halen så høyt at den tipper fremover. Hun blir kjempe happy hvis jeg ikke lukker dodøra når jeg går på do. Hun vil som sagt være der det skjer… Honey knyttet bånd til hundene, allerede før hun ble skikkelig trygg på meg.

 

 

 

I motsetning til sin bror som sniker seg opp i senga og legger seg rolig, hopper Honey opp i senga og gnir fjeset sitt mot fjeset mitt. Man kan ikke overse Honey. Hun er så søt og positiv at ikke ønsker man å overse henne heller.

 

 

 

Hun er en skikkelig happy-go-lucky katt,  sin brors fjasete motstykke.

 

De har begge egenskaper den andre ikke har, de utfyller hverandre perfekt. Med begge to, har man alt.

 

«Men to katter på en gang, blir vel litt mye?» tenker du kanskje? Joda, to spiser mer mat enn én. To bæsjer også mer enn én, så man må plukke to ganger så mye bajs ut av doen. Du må også betale for to vaksiner i året, og dobelt så mye for ormekurer i løpet av livene deres.

MEN…

Jeg vil likevel påstå det er mindre jobb med to katter. Det er lettere å overta to katter som er så sammensveiset, enn det er å overta kun én. Har du kun én katt, er du dens eneste lekekamerat, den eneste kilden til selskap og kos. Det er ett stort ansvar, og det er vanskelig for familier som er borte på dagtid. Dere vil jo da komme hjem til en katt som har vært mutters alene hele dagen, ligget på lading, kanskje kjedet seg og vært ensom, Den vil da være sugen på kos og lek. Da er det bare å utsette middagen og evt andre ærender, for pus trenger deg! Har man to katter, vil disse ha selskap av hverandre mens du er borte. De vil ha mulighet til å leke og kose, og de vil ikke ha følelsen av å være alene. Dette er spiselt viktig for innekatter, og dessuten for alle katter som ikke er gamle nok til å gå ut enda.

Studier har vist at voksne katter fra samme kull oftere spiser sammen, koser og steller hverandres pels. Skal man først ha to katter etterhvert, kan det derfor være fint å ta to stykker samtidig.

Forholdet Honey og Capone har, gjør at jeg virkelig vil gjøre en innsats for å forsøke å gi dem ett godt hjem, sammen!

 

Honey koser seg med kattemynte

 

Capone (t.v.) og Honey

 

Det perfekte for-alltid-hjemmet er innstillt på et ansvarlig kattehold, hvor vaksiner, helsesjekker og ormkurer blir fulgt opp.  Jeg ønsker meg et hjem hvor kattene blir servert kvalitetsmat, og blir holdt forsikret (dersom dere ikke har en «buffer» på konto for når man trenger dyrlege). Vil dere ha utekatter, ønsker jeg at dere har vurdert uteforholdene som trygge. Jeg synes for eksempel ikke kattene bør slippes ut nær en stor trafikkert vei. Skal de være innekatter, må det legges til rette for at de får brukt sine instinkter og får stimuli innendørs (det kan jeg være behjelpelig med, ettersom det er noe jeg brenner for og har stor interesse for).

For-alltid-hjemmet kan gjerne ha voksne snille katter fra før, ettersom Honey og Capone har vist seg å være veldig respektfulle og allrighte mot eldre katter.

For-alltid-hjemmet kan gjerne være ett hundehjem! Honey og Capone er så glade i hunder! Jeg vil tro det kan ta litt tid å bli kjent med nye hunder, akkurat som det tar tid å bli kjent med nye mennesker, men de er altså godt vant med hunder. Store, vimsete, bråkete hunder. Dette er jo en av de tingene som jeg føler kanskje gjør de litt unike som unge omplasseringskatter fra Dyrebeskyttelsen.

 

 

Capone og Frisbee

 

Jeg åpner gjerne huset for Honey og Capone, dersom for-alltid-familien skal på ferie. Jeg har selv innekatter, og har kattegård, så her vil de ha det trygt.

Hvis du ikke har mye erfaring med katt fra før, men føler at det er noe ved disse to som fanger oppmerksomheten din, og snakker til hjertet ditt, så ta kontakt! Disse kommer med «instruksjonsmanual» om du ønsker det, og jeg stiller opp, dersom det skulle dukke opp spørsmål. Når som helst!

Honey og Capone er kastrert, chippet og fått sin første vaksine. De omplasseres gjennom DB avd Hedmark, mot et omplasseringsgebyr.

 

Honey

 

Som jeg nevnte innledningsvis, er det så viktig å få delt dette innlegget med så mange som mulig. Jo flere som får se innlegget, jo større sjanser er det for at det perfekte for-alltid-hjemmet får øye på dem. Jeg har virkelig lyst til å gi disse to veldig gode odds!

Derfor har jeg spurt Andre ved Petpack.no om å hjelpe meg med en liten «gulerot» til de som vil dele dette blogginlegget. Det har han sagt de vil gjøre!

Petpack.no er en abonnementstjeneste hvor hunden eller katten får tilsendt en pakke hver måned. Hver pakke inneholder en god miks av godteri, leker og helseprodukter. Hver pakke er unik og inneholder mellom 3-5 produkter. I utvalgte perioder har de temamåneder som kan hjelpe til med å bedre kattens eller hundens helse gjennom året.

Bedriften har også opprettet en donasjonskonto. Pengene skal gå til en hunde- eller katteorganisasjon som kundene selv bestemmer gjennom en avstemning på facebooksiden deres. Det er sånn jeg setter pris på hos en  bedrift!

 

blogg20

 

Blandt de som deler, trekker vi ut en vinner som får tilsendt januarpakken gratis som en takk-for-hjelpen-gave (selvsagt uten å tegne abonnement). Legg derfor igjen en kommentar om at du har delt (med mailadresse så jeg kan kontakte deg), og om du har hund eller katt), eller send meg en mail på bortisvingen@gmail.com.

 

Skulle du ha spørsmål om Honey og Capone, eller bare er nysgjerrig, ta gjerne kontakt for en katteprat! Ring  på telefon 46 62 49 89 eller send mail på bortisvingen@gmail.com. Vi bor i Ringsaker, Hedmark, og tar gjerne i mot besøk om noen vil hilse på!

Takk for at du tok deg tid til å lese om Honey og Capone, for at du deler og for at du hjelper meg å gi disse fantastiske pusekattene gode sjanser til å finne sitt for-alltid-hjem!

 

 

Kald og fin desembermorgen

Vi har store viduer i stua, med finfin utsikt. I går var soloppgangen nydelig, og hele hogstfeltet nedenfor huset badet i i det fine lyset. Dermed ble kameraet med på morgenturen. Jeg har savnet å ta bilder med skikkelig kamera, så det var absolutt på tide at jeg tørket støv av det. Her kommer rett og slett en bildespam-bloggpost!

 

De første bildene ble tatt før sola hadde kommet skikkelig opp. De ble ikke så klare og skarpe, men jeg synes de er verdt å dele likevel, fordi det skjøre gule lyset var så nydelig.

 

bloggnommin6

Frisbee tasser avgårde

 

bloggnommin4

Hopp og sprett 🙂

 

bloggnommin5

 

bloggnommin7

 

bloggnommin8

 

bloggnommin10

 

bloggnommin16

Disse to har utrolig mye glede av hverandre

 

bloggnommin11

Frisbee ser på soloppgangen

 

bloggnommin13

 

bloggnommin17

 

 

Etterhvert som sola kom høyere, ble det også lettere å ta fine bilder.

 

bloggnommin1

Dette bildet av Nommin er jeg veldig fornøyd med.

 

bloggnommin2

 

bloggnommin3

Dette av Carlisha, synes jeg også ble veldig fint

 

bloggnommin9

 

bloggnommin14

De fineste bikkjebildene får man jo gjerne når bildet ikke er planlagt. Slik som dette bildet av Nommin.

 

bloggnommin12

Lykkelig Ishe-bikkje

 

bloggnommin15

 

bloggnommin18

 

bloggnommin21

 

Synes det alt i alt ble ganske mange fine bilder, til tross for at jeg ikke har tatt i ett kamera på over ett år, og at det var litt vriene lysforhold. Men så har jeg jo innmari flotte modeller da, det må jeg jo få lov å si. Etter turen, var det rett inn for å fyre i peisen 🙂

I dag har Frisbee vært hos dyrlegen for rønken og blodprøver. Han har vært litt tett i det siste, og vi vil gjerne holde øye med den svulsten han har i brystet. Nå skal vi slappe godt av noen timer, før det er juleavslutning med de som jobber på Innlandet Hundesenter i kveld.

Håper dere syntes det var koselig med noen skikkelige bilder (ikke mobilbilder) her på bloggen igjen!

Ha en fortsatt fin dag 🙂

Da jeg trodde jeg skulle miste Lillepusen min

Som jeg såvidt har nevnt her på bloggen, så har Lillepus hatt noen  veldig vanskelige måneder. Forrige onsdag kunne jeg legge ut følgende statusoppdatering:

«For første gang på 3 måneder er Lillepus fri for medisiner! Det er godt, befriende, spennende og DRITSKUMMELT!»

En tre måneder lang reise har det vært. En reise som egentlig skulle vært mye kortere, og langt fra så strabasiøs som det den ble. Flere kvelder måtte jeg ha Mamma til å besøke meg, fordi panikken over å miste Lillepus ville rett og slett ikke slippe taket når jeg var alene. Usikkerheten rundt hva som er galt med Lillepus, har vært verst. Jeg tenker jo tilbake på hvor flink jeg etterhvert ble til å leve med usikkerhet og sykdom da jeg hadde Tinka. Det var likevel anderledes. Da visste jeg hvilken fiende vi var opp i mot. Med Lillepus har så mange diagnoser blitt slengt på bordet, noen mer velbegrunnet enn andre. Og selvsagt har jeg dratt hjem og prøvd å lære meg alt jeg kunne, om hver eneste diagnose. Bare for å gjøre det samme igjen, når en ny diagnose ble stilt eller foreslått. Flere har spurt underveis hva som har vært galt med Lillepus, men det hele har vært så forvirrende at jeg har ikke klart å gi noe godt svar.

Her har jeg prøvd å få med det vitkigste.

 

Kapittel 1 (Ja, for å få dette i nærheten av lesbart og forståelig, må vi ha kapitler)

Det begynte fredag 11. september. Lillepus kastet opp. Det var egentlig ikke noe mer enn det. Det var kun to uker siden en tilsynelatende frisk Dioz hadde begynt å kaste opp. To dager senere var han borte. Det satt så hardt i meg, at Lillepus ble kjørt til dyrlegen med en gang. Der insisterte jeg på blodprøve for å sjekke blandt annet nyre- og leververdier. De var fine. Der fikk hun diagnosen bukspyttkjertelbennelse, eller kanskje mageinfeksjon. Vi fikk antibiotika.

Lørdag 12. september var Lillepus blitt så dårlig at jeg tok henne med til dyrlegevakta. Hun hverken spiste eller drakk, og hadde blitt dehydrert. Der ble det tatt blodprøver av henne, hun fikk smertestillende og væske under huden. Hun hadde lavt antall hvite blodceller. Det ble testet om hun kunne ha FIV. Jeg ble fortalt at om det var tilfellet, burde hun avlives. Jeg visste jo at det ikke kom til å bli aktuelt, men jeg ble veldig lettet da hurtigtesten var negativ.

Dyrlegen var opptatt av buken hennes. Den store runde kosemagen til Lillepus. Det var denne, kombinert med det lave antallet hvite blodceller, som gjorde at dyrlegen senere, over telefonen, sa det forferdelige. «Kunne det være FIP?». Hjertet sank, jeg ble skjelven, og svimmel. Jeg visste altfor godt at stor buk med væske i, er et tegn på våt FIP. Lavt antall hvite blodceller er vanlig i tidlige stadier. Det føltes rett og slett ut som dyrlegen hadde tatt livet av Lillepus over telefonen der og da. Ikke kunne vi komme inn for videre utredning heller. Det var jo helg. Kan ikke huske at jeg har vært så redd noen gang, som jeg var de neste 24 timene. FIP er en dødsdom.

Jeg ringte mamma. «Jeg tror jeg mister Lillepusen min».

Mandag 14. september (min bursdag) ringte jeg dyrlegen (en annen dyrlege enn de som hadde hatt vakt), og fikk time nesten med en gang. Mamma møtte meg der. Ville ikke være alene. Var så redd, så redd. Etter en kjapp undersøkelse, måtte jeg vente på venterommet, mens de tok blodprøver og rønken av buken. Det føltes som om dyrlegen var borte en evighet. Endelig kom dyrlegen tilbake. Hun hadde ikke så mange svar, sa hun. Men kunne fortelle at de hvite blodcellene hadde normalisert seg. Og hun så ikke noe unormalt på rønken av buken. «Ikke noe væske i buken??». Tårer av lettelse. Lillepus er bare feit. Så gråt jeg, så gråt mamma.

Lillepus ble liggende på væskedrypp i mange timer. Rønken av brystet ble tatt, og SAA (crp hos katt) ble tatt, og den viste seg å være kjempehøy. Over 500. Den skal ligge på under 10. Da jeg hentet Lillepus hadde dyrlegen konkuldert med en betennelse «ett eller annet sted», men vi visste ikke hvor. Hun ble gitt en ny type antibiotika som skulle skyte hardere og bredere.

En time etter klinikkens stengetid, ringer dyrlegen. Hun hadde studert rønkenbildene igjen, og funnet sorte flekker på Lillepus sine lunger. Lungebetennelse. Lillepus hadde sansynligvis lungebetennelse. Flere tårer. Fra å tro katten min skulle dø av FIP, hadde jeg nå gått til å «bare» ha en tjukk katt med lungebetennelse. Det er jo fiksbart! Lettelse!

Deretter fulgte dager hvor Lillepus gradvis ble bedre. Etter 7 dager på Veraflox, fikk hun en sprøyte med Convenia (antibiotika som skal virke i 14 dager) i håp om at det skulle ta restene av lungebetennelsen, uten å gi henne like dårlig mage som Veraflox gjorde.

 

Frokost i kattegården

 

1. oktober ble det tatt nye lungebilder. På tross av svarte flekker og tydelige forandringer i lungene, ble det bestemt at Lillepus ikke skulle få mere antibiotika. Jeg fikk beskjed om at forandringer i lungene kunne være tilstede en stund etter lungebetennelse og at dette ville sansynligvis ordne seg selv.

Lillepus ble friskmeldt, og jeg var glad 🙂

 

Kapittel 2

Allerede neste dag sluttet Lillepus å spise. Hun ble raskt veldig dårlig. Hun bare satt der uten å røre seg, og når jeg tok på henne reagerte hun ikke. Hun stirret bare tomt fremfor seg, mens kroppen var anspent. Det var virkelig ekkelt hvor dårlig hun var. Lørdag 3. oktober ble det ble tur til dyrlegevakten igjen. Der lå hun på væske hele dagen, slik at hun skulle klare seg gjennom helga, og komme seg til sin faste dyrlege på mandag. Denne dyrlegen var også interessert i den store kosemagen, og det ble tatt ultralyd. Igjen ble det bekreftet at Lillepus er bare tykk. Ettersom FIP kommer i både en våt form (med væske i buken), og en tørr form som har mange flere diffuse symptomer, har jeg aldri klart å legge fra meg den bekymringen helt.

Mandag 5. oktober var vi tilbake hos Lillepus sin dyrlege. De trodde ikke det var lungebetennelsen som hadde blusset opp igjen, så dette ble, så vidt jeg vet, ikke sjekket. Det ble tatt ultralyd og det eneste funnet var en noe fortykket gallevegg og muligens en noe liten lever. Det ble satt i gang behandling for galleblærebetennelse, samt mageproblemer. Flagyl, Urofalk, Omeprazole, Antepsin, samt Vergesic for smerter. Dyrlegen virket slett ikke sikker på sin egen diagnose, ikke hadde hun svar på spørsmål vi stillte, og ikke noe av dette ga mening for meg.

 

Alle bilder fra denne perioden er tatt med mobil. Kamera og bildekvalitet har ikke vært prioritert.

 

8. oktober var Lillepus tilbake for en oppfølgingstime. Dyrlegen så det som nødvendig å ha katten på væske ut arbeidsdagen, og reagerte på at feberen ikke hadde gått ned. Det ble derfor tatt prøver for å sjekke om Lillepus led av enkelte autoimmune sykdommer. Jeg sa allerede på denne konsultasjonen at jeg følte ikke antibiotikaen gjorde jobben sin, slik den gjorde sist. Det var knapt bedring, og den lille bedringen som var, kunne lett være på grunn av at hun var såpass påvirket av smertestillende (for katten var virkelig ”høy”). Jeg spurte da om det var aktuelt å forsøke en annen antibiotika, som gikk på det samme som den som hadde hjulpet henne tidligere. Vi var jo da ikke sikker på om dette var ett nytt problem, eller om det var dette hun hadde hatt problemer med hele tiden. Det skulle vi da se på over helga.

Det var så mye usikkerhet, så lite bedring å spore. Jeg følte at diagnosen var feil. Behandlingen var feil. Resultatene uteble og magefølelsen skrek. Det var rundt denne tiden at jeg virkelig holdt på å gå opp i liminga. Mamma måtte sitte hos oss flere timer hver kveld. Bare se på TV, og være der. Slik at jeg fikk ett pusterom fra panikken. Jeg var livredd.
Uken etter snakket jeg med behandlende veterinær flere ganger på telefon, hvor jeg hver gang uttrykte at jeg ikke så god nok bedring hos Lillepus til at jeg trodde vi hadde truffet blink med behandlingen. Likevel ble det ikke vurdert å endre behandling, slik jeg hadde spurt om foregående uke da feberen ikke gikk ned. Det som var grunn til bekymring uken før, var plutselig blitt til noe vi skulle ”se an”.

På tross av mine bekymringsmeldinger, og feber som ikke gikk ned ved forrige konsultasjon, på tross at sist gang Lillepus var på klinikken var hun såpass dårlig at hun måtte ligge på væske, og på tross av at hun ikke hadde ikke blitt nevneverdig bedre, så ville de ikke se Lillepus før fredag 16. Oktober, med ultralyd for å sjekke galleblære uken etter det igjen. Det er en lang tid å være syk for en katt.

 

Kattegården er blitt åpnet så fort Lillepus har vist interesse. Lillepus sier «hopp», jeg spør «hvor høyt?»

 

Jeg har satt utrolig stor pris på de gode dagene Lillepus har hatt. Dager hvor hun har kost seg, og vært glad.

 

Kapittel 3

Etter å ha mistet Dioz bare uker i foveien, var jeg  livredd for å miste Lillepus også. Jeg kunne bare ikke miste flere. Hjertet skrek. Hverken fornuften eller magefølelsen kunne gå med på denne behandligen lenger. Jeg bestemte meg for å ta kontakt med en ny dyrlege: Smådyrsykehuset Gjøvik, og Tore Berg. Det har jeg ikke angret på.

Det begynte med kontakt via mail. Jeg var redd for kostnadene ved å bestille time. Jeg visste at en utredning ved denne klinikken ville være veldig kostbart, men det var også sansynligvis Lillepus sin beste, og kanskje eneste, sjanse. Med god hjelp og Mamma’s støtte, dro vi til konsultasjon ved ny klinikk fredag 16. oktober.

For en forskjell. Her ble vi møtt med en holdning som sa at «dette skal vi finne ut av». Og jeg trodde på det. Hvilket egentlig er litt rart med tanke på hvor skeptisk jeg er til nye veterinærer. Dyrlegen tok seg god tid, og han tok meg og katten min på alvor! Det var noe jeg desperat trengte. Det alene gjorde at dette ble litt lettere å bære.

Vi ble enige om å ta Lillepus av alle medisinene hun stod på. Den nye dyrlegen syntes det var vel mange medikamenter inne i bildet, og ikke var han overbevist om at funnene og diagnosen fra gammel veterinær var reelle. Med så mange medikamenter, alle med sin bivirkning, og uvisst resultat ved at man blandet dem alle, var det umulig å vite hva som var faktisk sykdom, og hva som var sykdom grunnet kjemi. Lillepus kviknet til etter medisinene var tatt vekk, men var fortsatt ikke seg selv.

Tirsdag 20 oktober var Lillepus hos den nye dyrlegen hele dagen. Det ble tatt CT av hele katten med og uten kontrast, samt full blodprøveprofil. Jeg var veldig nervøs da jeg kom tilbake for å høre resulatene. Dyrlegen tok meg med inn på ett rom hvor vi så på alle bildene sammen. Han pekte og forklarte. Det satte jeg stor pris på. Jeg liker når dyrleger tar seg tid til det. Jeg har et stort behov for å forstå. Gallevegg og lever var uten anmerkning. Derimot hadde Lillepus en ganske kraftig lungebetennelse! Ikke så rart når hun hadde gått så lenge uten å få medisiner som hjalp!

Hun ble satt på baytril, og formen har vært stigende siden, med untak av noen dager hvor hun har virket trøtt og sliten. Endelig så jeg Lillepus komme tilbake til meg, bli mer og mer seg selv.

 

Lillepus måtte få teraasevarmer da det begynte å bli kaldt i kattegården

25. november var hun tilbake for sjekk. Da hadde infeksjonsverdiene gått godt ned, men var fortsatt ikke helt normale. Det ble derfor bestemt at hun skulle gå på medisiner ett par uker til.

Onsdag 9. desember, tre måneder etter det hele startet, var dagen.

«For første gang på 3 måneder er Lillepus fri for medisiner! Det er godt, befriende, spennende og DRITSKUMMELT!»

 

Kosepus <3

 

Jeg sitter jo igjen med utrolig mange spørsmål om hvorfor hun ble behandlet som hun ble hos sin faste dyrlege. Jeg skrev derfor ett brev til dem. Under følger ett par utdrag av brevet.

 

Hvorfor ble Lillepus tatt av medisiner, når lungene fortsatt viste forandringer? Hvorfor ble jeg ikke hørt når jeg ytret bekymring rundt at jeg følte vi ikke hadde truffet blink med diagnose og behandling? Hvorfor var dere ikke mere lydhøre, spesielt med tanke på at Lillepus sitt sykdomsforløp ikke var typisk for hverken det ene eller andre? Når dere uttrykte bekymring over manglende bedring, feber som ikkegikk ned, og mente katten må ligge på væske da jeg var hos dere 8. Oktober, hvordan kan det forklares at dere ikke ville utrede videre, eller i det minste følge opp tidligere, når jeg sier bedringen uteblir? Hvordan kan dere si at videre testing ikke kan ”rettferdiggjøres” i en slik situasjon?

 

Disse to ukene, hvor jeg har sett at Lillepus ikke ble bra, hvor jeg har sagt i fra, og blitt overhørt, har vært helt jævlige (unskyld språket, men det finnes ikke bedre ord). Det har vært ett mareritt jeg bare ønsket å våkne fra. Jeg har følt meg hjelpesløs, redd, og fullstendig handlingslammet. Å se min magiske, omsorgsfulle og glade katt bare svinne hen på den måten, mens jeg blir fortalt at det ikke kan rettferdiggjøres å ta flere prøver av henne, har vært noe av det verste jeg har opplevd med dyrene mine. Jeg følte dere bare hadde gitt opp å finne ut hva som var galt, dere fant et halmstrå, og klamret dere til det, uansett hva jeg sa. Ikke har jeg fått sove, ikke har jeg klart å spise skikkelig. Lillepus har vært tidvis ved godt mot, tidvis ikke. Hun har ikke hatt det greit. Når mine dyr har det vondt, og de har det vondt på grunn av andres dårlige valg, da blir jeg sint. Når jeg prøver å fortelle at det ikke går rette veien, men ikke blir hørt, da blir jeg frustrert.

 

Dyrlegen har takket for tilbakemeldingen, men ikke svart på noe utover det. Jeg håper dog at de har  tatt til seg kritikken, og kanskje tenker litt anderledes neste gang en fortvilt dyreeier prøver å bli hørt.

Under ser dere journaler fra begge dyrleger. De er ikke særlig sammenfallende.

 

Dyrlege 1

 

dyrlege 2

 

Helt siden Lillepus ble syk igjen i oktober har jeg tvangsfôret henne, med Hills Id. Jeg ville gjerne at hun skulle få i seg ett minimum både med næring og væske. Overvektige katter er jo i risikosonen for fettlever, dersom de ikke får i seg nok mat. Det var en finfin dag da tvangsfôring gikk fra å bety at jeg mater Lillepus med sprøyte, til at tvangsfôring betyr at Lillepus kommer og henter meg, mjauer og tvinger meg inn på soverommet for å få våtmat. En tvang jeg er helt ok med.

 

 

At Lillepus la på seg 800 gram de siste seks ukene vitner nok om at jeg har vært litt for bekymret over at hun ikke spiste nok. Hun har jo tydeligvis spist tørrfôr når jeg ikke har sett på.

Videoen under tok jeg en av de første dagene Lillepus begynte å bli mere seg seg selv. Det var første gangen på altfor lenge, at hun hadde energi til å ta initiativ til kos. Det gjorde meg så glad. Hun holdt på så lenge, at etterhvert begynte jeg å filme med mobilen. Dårlig kvalitet, men et veldig fint minne, fra en periode som ikke var fin i det hele tatt. Glimt av håp.

 

 

Nå håper jeg virkelig at det ikke blir flere tilbakefall. Jeg trenger Lillepusen min frisk og rask. Lillepusen min er magisk 🙂

 

Dette bildet er tatt i dag morges. Litt morraskos før frokost 🙂

 

 

Artikkel om Nommin som besøkshund

I siste Røde Kors avis for Hedmark var det en artikkel om Nommin. Jeg synes det var utrolig koselig at Margrethe fra Røde Kors ville være med oss på besøk, ta bilder og skrive artikkel om oss. Også var det jo veldig stas at Nommin fikk være forsidegutt og greier!

 

– Se jeg er i avisa!

 

Ettersom ikke alle våre venner og blogglesere er fra Hedmark, og derfor ikke får avisen, spurte jeg Margrethe om å få publisere artikelen hennes på bloggen min.

 

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

Besøksvenn med hund

Carina Josefine Iversen og hunden hennes Nommin ble godkjente Røde Kors besøksvenner med hund i april. Siden da har de vært til stor glede for beboerne på Ringsaker bo- og aktivitetssenter.

En gang i uken er Carina og hunden Nommin på besøk på demensenheten på Ringsaker bo- og aktivitetssenter.

 

 

Kari Anne Bratberg, fagansvarlig sykepleier på avdelingen og Lise Lundsten som er avdelingsleder er veldig glade for disse besøkene. De forteller at mange av beboerne opplever stor glede når de får treffe Nommin og Carina.

Forskning viser at nærkontakt med dyr har en helsemessig positiv effekt på mennesker, både fysisk og psykisk. I tillegg til å redusere stress, senke blodtrykk og motvirke depresjon, kan nærkontakt med dyr dekke enkeltpersoners behov for varme, kos og omsorg. Det kan bedre humøret og gi glede i hverdagen til mennesker som trenger det.

 

Her sammen med avdelingsleder og fagansvarlig sykepleier (Nei… posering på kommando er IKKE Nommin sin sterke side…)

 

Demensenheten i Moelv er opptatte av å samle gode øyeblikk for beboerne. De ansatte opplever at pasientene blir roligere når de får klappe og kose på den firbeinte vennen. Flere har også hatt hund når de tidligere bodde hjemme og dette vekker godet minner fra tidligere tider som fremkaller gode følelser. Følelsen etter besøket sitter i lenge, selv om selve besøket kan bli fort glemt som en følge av demenssykdommen.

Både Carina og Nommin, som også er veldig bevist på at han er på jobb, får mye skyt av beboere og ansatte. Noen av beboerne slå av en prat med hunden, andre trener med han og lærer han triks og de fleste synes bare det er godt å få stryke over den myke pelsen.

De ansatte er opptatte av å skape gode øyeblikk som etterlater seg en god følelse og ro hos beboerne. Nommin har vist seg å være et viktig element for å skape disse gode øyeblikkene.

«Vi kan se stor forskjell på beboere som er urolige før besøket men som tydelig faller til ro når de får treffe Nommin», sier en av sykepleierne.

 

 

Carina forteller at det tok noe tid å bli kjent på avdelingen men etter en måned med jevnlige besøk var gleden stor når vi kom, forteller Carina.

«Det å være besøkevenn med hund er noe av det mest givende de gjør. –Det å se gleden hos de vi besøker er veldig hyggelig, og jeg føler at vi betyr noe for de vi er på besøk hos», sier Carina. Samtidig opplever hun at det er bra for hunden og en fin aktivitet for dem å gjøre sammen. -De går på jobb.

Det er helt tydelig at Nommin har en opplevelse av å være på jobb. Han er veldig forsiktig og rolig inne på avdelingen men viser tydelig når han er sliten og ferdig med sitt besøk. Da tar han båndet i munnen og leier seg selv ut mot døra.

 

 

Ny aktivitet i Hedmark Røde Kors

Hedmark Røde Kors har hittil i år (pr desember 2015) utdannet 30 besøksvenner med hund som går på besøk på institusjon eller hjemme hos mennesker som ønsker det.
Besøksvenn med hund er en utvidelse av Røde Kors sin eksisterende besøkstjeneste. Røde Kors rekrutterer frivillige som er interessert i å ta med hunden sin og besøke beboere på institusjon eller hos hjemmeboende. Disse besøksvennene får spesiell opplæring for besøkshunder, i tillegg til den tradisjonelle opplæringen Røde Kors krever av alle sine frivillige besøksvenner. Kursene går over to helger i tillegg til fire ettermiddager.

For at hunden skal fungere godt som besøkshund er det viktig at den er sosialisert, er rolig og trygg og gir signaler som eier kjenner godt, og kan lese i uvante situasjoner. I tillegg er de viktig med god hverdagslydighet, godt lynne og god helse.Hunden og eieren må kunne jobbe godt sammen.

Vil du vite mer om besøksvenn med hund kan du kontakte Margrethe Nordby i Hedmark Røde Kors.

(Send gjerne en melding eller mail til meg, så kan jeg formidle kontakt. Carina red.)

 

Artikkelen er skrevet av Margrethe Nordby, Hedmark Røde Kors.

 

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

Dere kan lese litt mer om hva hvordan blir besøksvenn med hund, og hvilke egenskaper som er viktige for både hund og menneske, i denne bloggposten.

I Hedmark vil det bli avholdt nytt kurs 9. og 10. januar og 5. og 6. mars. Det vil også bli flere kurs våren 2015. Dere som ikke bor i Hedmark, kan finne sitt lokalkontor på Røde Kors sine sider, og forhøre seg om muligheter for kurs der.

Jeg anbefaler virkelig alle som har litt tid til overs, og har lyst til å gjøre en forskjell for andre mennesker, å vurdere å bli besøksvenn. For oss hundefolk er det jo gull verdt å både kunne tilbringe tid med hunden vår, samtidig som vi gjør noe fint for andre, og for oss selv.

Når vi opplever de fine øyeblikkene med smil og glede, kanskje sammen med et menneske som bare minutter før var engstelig eller nedfor, da føler man seg utrolig ydmyk. Tenk at jeg og hunden min er så heldige at vi får lov å oppleve dette.

Tenk litt på det, om det er noe du kunne tenke deg. Send gjerne mail/facebookmelding, eller legg igjen kommentar, dersom du har flere spørsmål.

 

De gode stundene og fine tingene

Jeg ligger jo «litt» på etterskudd her på bloggen nå, så derfor blir det en liten bildespam med bilder fra de siste månedene. Bildene er tatt med mobil (jeg måtte faktisk tørke ett tykt lag med støv av det fine kaemraet mitt, da jeg tok det frem igjen for ett par dager siden), og de som følger meg på instagram eller er venn med meg på facebook, har nok sett mye av dette tidligere. Det får så være. Jeg vil ha med, også på bloggen, at de siste månedene har ikke bare vært triste og vanskelige. Det har vært fine øyeblikk også 🙂

Så her kommer en samling «hytt og pine bilder» fra de siste månedene.

 

 

 

 

Frisbee, som var så syk tidlig på sommeren, har vært i god form siden han ble friskmeldt. Han var jeg jo riktig bekymret for, så det var en stor lettelse! Jeg vet at han har en svulst inne i brystkassen, men den tenker vi lite på. Han har noen dager hvor han er litt stiv og støl, men da er det som regel fordi han har overdrevet litt på tur. Eller vært litt vel ivrig da den første snøen kom…

 

Meg og Frisbee på tur til Næra – bare vi to. Det er koselig i blandt å være bare oss.

 

Nommin og jeg er fortsatt på demensavdelingen hver tirsdag. Det er viktig for oss begge to, og vi trives utrolig godt! Jeg skal legge ut en artikkel som ble skrevet om Nommin, da vi hadde med oss «reporter» fra Røde Kors. Denne stod i Røde Kors Hedmark sin avis. Dette blir ett eget innlegg. Inntil jeg får den ut – her en er en bitteliten samling besøkshundrelaterte bilder, og en liten video:

 

 

 

Vi har også fått oss ny bil! Den er skikkelig grom som bikkjebil!

 

 

Og nye magneter til kjøleskapet! Jeg synes disse er så fine:

 

 

Noe annet som er nytt hos oss – men bare til låns – er to unge pusekatter. La meg presentere Miss Honey og Mister Capone:

 

 

 

Da de kom til meg, var de rundt 5 mndr, redde og usikre, og fulle av mark. Jeg er fostermor for dem, gjennom Dyrebeskyttelsen avd Hedmark. Nå har de vært her i nesten tre måneder, og de har kommet seg veldig. Disse to skal få sitt eget innlegg, som jeg håper så mange som mulig vil hjelpe meg å dele. De er nemlig snart klare for å finne sitt «for-alltid-hjem». De har så mange gode kvaliteter, at hadde folk bare visst, hadde de rent ned dørene for å få hilse på dem. Men da må jo folk få vite om dem 🙂 D

 

 

 

Så da vet dere litt mer om hva vi har holdt på med «borti svingen» – de gode stundene og de fine opplevelsene.

Avslutter med ett bilde av Nommin og «kjæresten» Mima 🙂

 

 

 

Det har vært noen vonde og vanskelige måneder

Jeg har kviet meg for å begynne å blogge igjen. Å åpne bloggen igjen, å begynne å skrive om  hverdagen, ville ikke føles rett uten å også fortelle om alt det vonde som har skjedd de siste månedene. Derfor har jeg gruet meg veldig til dette. Jeg har delt mere på min personlige facebook profil, mindre på bloggsiden. Jeg har på en måte hatt litt behov for å holde på det nære, skjerme meg selv litt fra resten av verden. Jeg savner nå likevel å skrive i bloggen.

Men først må vi tilbake noen måneder.

31. august mistet vi vår kjære Dioz.

Han hadde jo aldri vært i så bra form som han var etter nyreoperasjonen. Dette skulle jo gå bra, nå skulle han endelig få slippe å slite med nyresteiner, nå skulle være hans tid. Slik gikk det ikke.

I slutten i august ble han veldig brått syk. Da feilet den andre nyren hans, og det var ikke noe mere noen kunne gjøre. Han var tapper, han kjempet, og vant, mange ganger. Denne kampen skulle han få slippe å kjempe, den kunne han ikke vinne.

Det er fortsatt veldig vondt. Vi har mistet vår elskede prins, husets apekatt og gledesspreder. Verdens søteste lille terrorist. Chloe og Lillepus har mistet en irriterende, men elsket, lillebror. En lillebror som satte huset på hodet, og dro dem med på lek og morro.

Huset føles utrolig stille og tomt. Stillheten er øredøvende og hans fravær er så veldig altoppslukende.

 

 

Ett av lyspunktene er at Dioz sin oppdretter Toril, har lovet oss en ny lillebror når Dioz sin søster får kull til neste år. Det gleder jeg meg til, og jeg setter utrolig stor pris på det, selvom en ny abyssiner aldri kan erstatte Dioz.

 

Dette var ikke første gangen vi brått mistet noen dette året. 14 juli døde min storebror i en mikroflyulykke. Man blir liksom tom for ord når man skal skrive om sånt. Arild var en sånn skikkelig storebror med stor S. Han spøkte og lo, som kom med råd, fikset, og ordnet opp i det meste. En storebror jeg har vært heldig å ha. Han etterlater seg kone og to barn.

Den natta var den første gangen på det jeg kan huske at jeg holdt rundt Mamma’n min. Da hadde jeg kjørt hele veien til huset hennes mens jeg forsøkte å finne de rette ordene for å fortelle at sønnen hennes var død. Det eneste jeg fikk sagt da jeg stod der i gangen var alt annet enn skånsomt. «Arild er død». Det var alt jeg fikk sagt. Det var også første gang på altfor lenge at jeg fortalte søsteren min at jeg var glad i henne. Man burde holde rundt hverandre, og fortelle hverandre at man er glad i hverandre oftere.

 

 

 

Jeg sitter med vondt i magen mens jeg skriver dette. Bloggen har vært en så stor del av livet mitt, og det føles litt slik at når jeg har lagt det ut på bloggen, da er det virkelig. Da må jeg akseptere.

Midt i sorgen over Dioz, ble også Lillepus syk. Veldig syk. Jeg var sikker på jeg skulle miste henne. Det har vært en veldig vanskelig reise Lillepus og jeg har vært på. Og fortsatt er på. Dette kan jeg skrive om i ett annet blogginnlegg.

Forhåpentligvis vil det føles litt mere greit å komme tilbake til bloggen nå. Alt har jo ikke vært vondt og vanskelig. Det har vært fine stunder også. Jeg har jo masse bilder av dyrene, oppdateringer om Lillepus, og  jeg skal skrive et viktig blogginnlegg om to fine pusekatter med en tøff start på livet, som nå trenger hjelp til å finne deres perfekte for-alltid-hjem. Det kommer snart.

Dette blogginnlegget er til Arild, og til Dioz. To livsglade typer som absolutt skulle vært her så mye mye lenger.

 

 

Nå har ikke jeg akkurat tro på en «himmel» som sådan, men ett eller annet tror jeg at finnes etter døden. Derfor synes jeg denne sangen er så fin.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

Facebook

Kontakt

Send en epost til bortisvingen@gmail.com eller bruk kontaktskjemaet
ommeg3

Hundetrener

Arkiv

Sgeh

Skandinavisk gruppe for etisk hundehold

Pass På Pus

Sponsorer

Tusen takk for at dere gjør det mulig for meg å holde konkurranser her på bloggen!

Bloglovin’

bloglovin

Instagram