En skikkelig fin helg

Jeg har hatt en fantastisk fin helg. Jeg har møtt herlige mennesker, og fått se, og kose med, alldeles nydelige dyr.

Helgen startet med en tur inn til Letohallen, hvor Adelkatten holdt utstilling. Jeg valgte å la mine katter stå over denne gangen, på grunn av de såre tannkjøttene de hadde i sommer. Ettersom jeg mistenker at det var en smitte de fikk sist de var på utstilling, vil jeg nødig risikere å gi det videre til andre. Dessuten vil jeg ikke stresse deres immunsystem. Selvom tannkjøttene er fine nå, velger jeg  gi dem noen ekstra måneder.

Litt kjipt var det å være spent på venge av egne katter, men det glemte jeg raskt når det var så mange andre fine katter å se på, folk og snakke med, og stands å titte i.

Jeg fikk blandt annet hilse på Dioz sin lille(halv)bror, på fem måneder. En Mini-Dioz! Jeg så mye av Dioz i uttrykket hans. Han var også kjempetrivelig!

 

Dioz sin lillebror malte da jeg holdt han, og koste seg med biter av bananpannekake, akkurat som storebror

 

«Lillebror»

 

Lillebror på dommerbordet. Like trygg og god som Dioz var da han var på utstilling.

 

Ei nydelig lita abyssinerjente <3

 

En fin liten guttebaby

 

 

Som en fin avslutning på en fin helg, fikk jeg hilse på noen veldig søte små!

 

*pludrer med sin mykeste valpestemme*

 

Slik kunne jo jeg sitti i flere dager, jeg.

 

 

 

Håper dere har hatt en like fin helg som jeg har 🙂

Her krysses fingre og labber for masse fint turvær i uken som kommer. Jeg er så glad for hver uke hvor vi kan gå tur i skogen og på jordene, uten å vasse i snø. Så fort snøen kommer blir turmulighetene så begrenset. Da blir det vanskelig å komme seg dit hvor hundene kan løpe løs.  Vi sier heller ikke nei til turkmaerater, dersom noen har lyst til å bli med oss (hint hint).

Ha en finfin uke!

KKMN sin katteutstilling

Forrige helg var det tid for utstilling i Trondheim igjen. De som er spesielt interessert har nok fått med seg både resultater og bilder på facebook allerede, siden jeg er så treg om dagen. Tiden går med på å passe kattefeller, hente og kjøre disse ville kattungene, og nyte synet av en viss liten «villkatt» som slett ikke er vill i det hele tatt.

Men bedre sent enn aldri 😀

 

Fredag pakket vi altså bagen og satte oss på toget nordover mot Trondheim.

 

Dioz ligger oppå bagen for å være sikker på at han ikke blir glemt

 

Ettersom Dioz sutra en del på veien hjem forrige gang, var jeg litt nervøs for hvordan han ville være på toget denne gangen. Sist gang var han jo bare 4 måneder gammel, nå er han jo nesten voksen. Togturen gikk kjempefint, uten noe særlig med lyd fra Dioz’n, og matmor var veldig lettet!

 

Her sitter vi på stasjonen i Trondheim og venter på å bli hentet

 

Vel fremme hos Toril fikk jeg og Dioz eget rom. Etter å ha knust en blomsterpotte, slo Dioz seg til ro. Det var godt for både to og firbeinte å komme seg til sengs 🙂

 

Sååå trøtt blir man av å være på tur! 

 

Det er ikke så ofte Dioz får være alenepus i senga, så det utnyttet han til det fulle. Hele natta lå han under dyna, helt inntil meg. Hver gang jeg rørte på meg, begynte han å male.

 

Begge utstillingsdagene gikk kjempefint. Dioz var rolig og snill både i, og utenfor, buret sitt.

 

Dioz’n i utstillingsburet sitt 

 

I en tilbudskurv med nedsatte varer til 20 kr, fant vi blandt annet denne utedressen:

 

Denne skal Dioz ha på når han blir kald ute i kattegården, men nekter å komme inn igjen.

 

Dioz oppe på dommerbordet lørdag:

 

 

 

 

 

Han fikk Exelent 1, og fin rosett 😀

 

 

Dioz på dommerbordet søndag:

 

 

 

 

 

Også på søndagen fikk han Exelent 1, og enda en fin sløyfe!

 

Jeg synes jo det er veldig rart at alle synes Dioz er så stor. Han er kanskje det til å være an Abyssiner, men jeg synes jo at han bare er en liten flis. En søt liten flis dog…

 

Jeg har jo irritert meg over at jeg aldri klarer å forstå håndskriften på kritikkskjemaene. Hva er vitsen med disse skjemaene, når ingen klarer å tyde hva som står?

Søndagens dommer skrev faktisk veldig tydelig. Dette er faktisk det første skjemaet jeg har klart å lese, og det må selvsagt vises frem:

 

 

En ganske så fin katt altså! Men det visste jeg jo allerede, jeg da… 😀

 

Viktigere enn det, er likevel hvor utrolig herlig og snill Dioz er å ha med å gjøre. Tog opp, buss hjem, sove på fremmed rom, mye sitting i bur, bli håndtert av fremmede… Dioz har ikke protestert på noe av det. Han har rett og slett oppført seg som en drøm hele helga 🙂

 

Tusen takk for en kjempefin helg, til vertskapet vårt, KKMN som holdt utstillingen, og alle de trivelige folka vi fikk snakket med! 🙂

 

Halvard med Dioz, Toril med søster Dixie 

Dioz – Blomstergutt

Toril har en konkurranse på bloggen sin, hvor temaet er «Katter og Sommer». Det måtte vi jo være med på. Chloe nytter det ikke å ta med ut. Lillepus har altfor mange egne meninger når hun er ute, til at jeg kan regne med å få tatt bilder av henne, når jeg ikke har all verdens tid til rådighet. Dermed måtte Dioz stille opp som sommermodell 🙂

 

 

 

Jeg synes det er vanskelig å bestemme meg for hvilket jeg vil delta med, men om jeg må velge kun ett, så får det bli det første. Det er jo litt søtt at han lukter på blomsten, synes jeg.

 

Da jeg lette etter bilder fra i fjor sommer, for å se etter om vi allerede hadde noen sommerlige kattebilder, fant jeg et bilde som jeg bare må poste en gang til:

 

 

Tenk at min store og flotte Lillepus har vært så liten og rar! 🙂

Når Dioz drømmer

Jeg må bare begynne dette innlegget med et par bilder av en trøtt Dioz, bare fordi jeg synes han er så fin. Så lover jeg å komme til saken (drømmer og slik) om litt.

 

 

 

Jeg har ofte lurt på hva dyrene drømmer om. Til og med nyfødte valper drømmer jo, enda de har jo ikke har rukket å oppleve stort. Det er litt morsomt å gjette på hva dyrene drømmer om. I de aller fleste tilfellene tar jeg sikkert feil, men jeg er helt sikker på at Dioz sine drømmer av og til er slik som dette:

 

 

 

En annen ting som fikk meg til å le (Ja, enkel humor…): Om natten, mens vi andre sover, har Lillepus det gøy inne på stua. Hun har alltid vært veldig glad i teddybjørner. Rett som det er drar hun mine gamle bamser, som jeg ikke har klart å pakke vekk, ned fra hyllene, og leker med dem. Her en morgen når jeg stod opp, kunne det se ut som om Lillepus og «Ludvik» hadde hatt en litt for vill natt, med litt for mye catnip…

 

Jeg måtte le litt, da jeg fant «Ludvik» hengende over massasjesenteret med catnip 😀 

 

 

LIRAK-utstillingen med Dioz

Da er jeg og Dioz hjemme fra en koselig dag på utstillingen til LIRAK. Vi har møtt mange koselige folk, skravlet, tittet, og lært en hel del.

Dioz forsvant inn i lekehuset sitt og sloknet med en gang vi kom hjem, og jeg har store planer om å slokne snart jeg også. Men bilder må man jo legge ut først!

 

Overblikk av hallen

 

Her er Dioz’en på plass i utstillingspburet sitt. Han liker sengen sin <3 

 

Vi fikk også møte Rosario, som er pappa’n til Dioz.

 

Han fikk masse fine slufser og pokaler, så det var nok bra! Men jeg skal ikke prøve meg på å gjengi resultater…

 

Dioz hilser på Pappa

 

Dioz på dommerbordet

 

Dioz ble Exelent 2, altså nummer to i klassen sin (guttepus 3-6 mndr). Dommeren mente ørene hans var for harmoniske (!). Han ville helst ha dem litt større mens han var i denne alderen, slik at de ville bli perfekte når han blir voksen. Kanskje det er noe i det? Kanskje han skulle hatt større ører? Slik at han hørte hva jeg sa nå og da?

Ellers hadde han mye bra og si om Dioz også 🙂

Vi synes jo selv at Dioz er verdens mest perfekte Abyssiner, med de mest perfekte ørene!

 


Dioz følger med på panelet (finalen)

 

Vi fikk også hilst på Tonje (Calaera.net), og hennes vakre pus:

 

Det var Bini sin første utstilling, og hun gjorde det kjempebra, kom til panelet og greier! Gratulerer Tonje! 

 

En annen pen pus jeg fikk snikt meg til å ta bilde av 🙂

 

Nå er det rett i seng for meg, før øynene detter igjen av seg selv! 🙂

Banangutten

Det har kommet noen kommentarer på at Dioz sin favorittgodis er BANAN! Jeg hadde heller aldri hørt om en katt som elsket banan, før jeg leste om kattungene til Toril.

Kjærligheten for banan har Dioz altså beholdt etter han kom hit.

Vanligvis får han jo han bare en liten bit, men da jeg skulle ta bilde av han, fikk han en HEL banan. Gutten trodde jo at han hadde kommet til himmelen!

 

 

Oooh, Heaven is a place on earth! 

 

 

 

Heldigvis har det meste av snøen, som kom for et par dager siden, blitt borte igjen, men det har regnet, og vært surt og kaldt. Derfor har vi for det meste holdt oss inne. På slike dager er jeg er glad jeg har bikkjetroll som godtar å gjøre fra seg i hagen! Håper på bedre vær snart. Jeg har jo en kattegård å bygge, og dessuten veldig lyst til å få tatt noen nye bilder av bikkjene 🙂

 

Jeg har holdt litt på med facebook siden «Epilepsi hos hund«. Jeg er litt slik at i perioder må jeg bare kople ut alt som har med epilepsi å gjøre. Slik har det vært siden jeg først begynte å engasjere meg i hunder med epilepsi. I perioder kan jeg ikke lese mail fra Epil-K9 listen, eller følge med på facebooksiden. Jeg må bare skyve det vekk en stund. Disse periodene kommer uavhengig av om Tinka har hatt anfall eller ikke, så jeg kan i grunn ikke forklare det. Heldigvis er det en fin gjeng på facebooksiden vår, som alltid tar seg godt av nye mennesker. Det gjør at jeg ikke har så dårlig samvittighet for å bli borte litt 🙂

 

Nå skal vi dessuten få somlet oss til å trekke ut en heldig pusekatt som får Kitty Incredibubles i posten! De som har fulgt med oss en stund, vet at ting av og til tar lengre tid enn vi hadde planlagt.

 

Vi venter også på sponsorpakke! Da kan det hende det blir litt flere småkonkurranser 🙂

Dioz, Påskefjasepus!

Her kommer påskebildene, og fjasebildene, av minsten 🙂

 

 

 

 

Jeg viste ett av bildene til Toril (oppdretteren hans), som synes det var imponerende at han satt rolig når jeg skulle ta bilde av han. Da hadde hun nemlig ikke sett disse bildene enda:

 

 

 

 

 

 

Det er jo slike bilder det er aller flest av, og slik skal det da være, når man tar bilder av en kattunge!

 

Dioz har også hatt sin første dusj i dag. Han kan like godt venne seg til det, tenkte jeg. Dusjen ble en fin opplevelse for lille Dioz, som stod og tråkket på dusjmatta, lekte med vannet, koste… og spiste banan! Skal man «bestikke» eller distrahere Dioz, er det bare banan som gjelder!

Virker hver gang! 😀

 

 

Trønderkatten – Vår første katteutstilling

Da er jeg og dioz vel hjemme fetter en kjempefin helg i Trondheim! Jeg har kost meg veldig, og det tror jeg jammen Dioz har også!

Jeg har møtt så mange fine mennesker. Jeg fikk blandt annet møte Gro og Mari, som jeg har hatt kontakt med lenge via bloggene våre. Vi dro ut og spiste sammen lørdagskvelden. Ei venninne av Mari, som også var på katteustillingen, var også med. Herlige mennesker alle tre! Jeg har også blitt kjent med flere nye koselige folk 🙂

Jeg bodde jo hos Toril hele helgen, og fikk sove på kjøkkenet hennes, sammen med flere herlige pusekatter 🙂 (Dog det ble ikke så veldig mye soving den første natta, med en hyperaktiv Dixie i senga… )

Også har vi jo vært på utstilling da! Dette var min aller første katteutstilling, og jeg er mildt sagt forvirret over alt som foregikk, hva som skjedde, hvorfor, og hva i alle dager… Det som var viktigst for meg var jo hvor trygg og blid Dioz har vært gjennom det hele. To syvtimers bussturer, og to lange utstillingsdager, kunne jo fort blitt mye for en liten pusekatt, men han har vært så positiv og fin å ha med å gjøre!

 

Jeg har ikke vært så flink til å ta bilder, som det jeg burde ha vært. Hodet mitt har vært helt andre steder, når jeg først har vært så våken at hodet fungerte i det hele tatt (og det var slett ikke hele tiden). Men noen bilder, og litt video har det blitt.

 

Her er Dioz og Dixie i buret sitt:

 

 

De var begge veldig trygge og blide, til tross for alt styret rundt dem.

 

 

Dioz satt jo en del på fanget også, og ble klappet på av flere. Det syntes han var helt greit 🙂

 

Jeg synes jo dommerne rister, løfter og styrer fælt med disse kattene, men kattene ser ikke ut til å gjøre noe stort nummer ut av det.

 

Dioz under grunnbedømmelsen:

 

 

 

På søndag ble Dioz nominert til finalen, eller «panelet». Da må de sitte i bur, og vente på at dommerassistener skal komme å hente dem. Vi får altså ikke vise kattene selv.

 

Dioz venter på tur 

 

Finale er kjempegøy, synes Dioz! 

 

Trøtt liten gutt som «poserer» med sløyfene sine 

 

Jeg prøvde å få meg alle huskattbedømmelsene begge dager. Jeg har jo lyst til å stille ut mine egne, og tenkte det var greit å se litt hva det gikk ut på.

Her er Toril opp med sin huskatt, Svartfot:

 

 

Jeg fikk med meg at det legges vekt på blandt annet pels, proposjoner (uffda, Lillepus…), og gemytt. På denne videoen av Svartfot som vinner huskatt korthår – hankatter, hører man til slutt at dommeren sier «They are all number one in my heart» 🙂

 

 

Det var jo så mange fine katter der, at jeg burde jo ha løpt rundt og tatt bilde av dem alle. Likevel var det visst bare to katter, utenom abyssinerne, som fikk meg til å ta opp kameraet.

Den ene var en huskatt, som jeg, av en eller annen merkelig (eller kanskje ikke så merkelig) grunn, falt pladask for:

 

 

Den andre var Mari sin vakre Miley:

 

 

Mari sin Mandel ble forresten beste huskatt gutt i langhårsklassen! Gratulerer! 😀 (Mandel var litt for sjenert til at jeg fikk tatt bilde av han).

 

Flere har spurt om hva slags tanker jeg gjør meg etter min første katteutstilling, jeg som er vant med hundeutstillinger, og om det ga mersmak. Først må jeg jo si at jeg har veldig lyst til å oppleve flere utstillinger, og jeg har enda mer lyst til å prøve å ta med huskattene mine nå, enn jeg hadde før. Nå virker det ikke riktig så skummelt lenger.

For min del ble dagene veldig lange, ettersom man ikke har lov til å dra før det hele er over. Så på det punktet synes jeg hundeutstillinger har en klar fordel. På katteutstillinger så skriver dommerne bedømmelsen selv. Det var jo veldig rart for meg, som er vant til at man har egne skrivere til slik. Dette kan jo være grunnen til at bedømmelsene fra begge dagene er helt uleselige. Jeg tror jeg klarte å tyde ett ord eller to, og gjette meg frem til et par andre, men det ga ikke mye mening… Det er jo litt synd. Kritikken/bedømmelsen er jo viktigere enn selve premieringen.  Det var også mye mer uforutsigbart med tanke på når man skulle opp til bedømmelse, enn det jeg er vant til. Dommerne kunne visst flytte om på rekkefølgen uten særlig forvarsel.

Atmosføren på katteustillingen virket dog mye mer avslappet enn det den gjør på hundeutstillinger. Sansynligvis fordi kattene stort sett sitter i bur. Jeg så også mindre pelsstell enn det jeg trodde jeg ville se. De fleste hadde nok stelt kattene sine godt i forkant. På hundeutstillinger står jo de fleste med pelsbikkjer og børster og steller helt til de blir ropt opp.

Så det er mye å bli vant til.

 

Alt i alt, en slitsom, men veldig koselig og interessant helg! 🙂

 

Trondheimstur for å hente Dioz!

Nå som alt begynner å falle på plass her hjemme, skal jeg jammen ta meg tid til å blogge mer regelmessig enn det jeg har gjort den siste måneden også. Jeg har jo så mange idéer, men det hjelper jo bare ikke, når tiden ikke strekker til. Jeg har blandt annet et par planer jeg gleder meg til å sette i gang med. Jeg har også mange blogger å oppdatere meg på! Det skal jeg kose meg med i kveld 🙂

Men først må jeg jo fortelle om vårt nye lille familiemedlem! Det har blitt så mange bilder av Dioz at jeg må dele opp i flere innlegg.

På fredag kjørte jeg, Tinka, Carlisha og Mamma av gårde til Toril i Trondheim, for å endelig hente hjem lille Dioz.

Dovrefjell 

 

Vi brukte omtrent fem timer hver vei, men hadde stort sett fine kjøreforhold. Vi kom frem til Trondheim litt over klokken 13.00.

 

 

Vel fremme hos Toril ble vi møtt av to veldig livlige små krabater. Jeg husker ikke helt, om jeg hilste pent på Toril, før jeg endte opp på gulvet med kameraet. Det er liksom vanskelig å skulle gjøre noe annet, med slike små i nærheten.

 

Mitt første møte med Dioz

 

Dioz og søsteren hans, Dixie Rose,  syntes at kameraveska mi var kjempemorsom! Det skal ikke mye til for å glede små kattunger.

 

 

 

 

Jeg synes jo at Dioz er verdens vakreste Abyssiner. Selvsagt er han det! Jeg må likevel si at Dixie Rose er noe av det søteste jeg har sett. Hun hadde et slik lite, nett og feminint fjes, med et vakkert uttrykk! 🙂

Jeg fikk også hilse på mamma’n deres:

 

 

I tillegg til kattungene, som selv sørget for at de ble lagt merke til, var det en annen kar som også fanget vår oppmerksomhet i det vi kom inn:

 

Svartfot, en stor og herlig pusegutt, som lå avslappet og tittet på oss. 

 

Etterhvert tok jeg inn reisebagen slik at Dioz skulle få bli litt vant til den, mens vi pratet og underskrev papirer. Det tok ikke lang tid før Dioz hadde krabbet inn i den.

 

 

Dioz og Dixie Rose syntes bagen var veldig fin å leke med:

 

 

 

Turen hjem føltes veldig lang. Dioz var nok enig, for han mjauet litt innimellom, hele veien hjem. Vi kom hjem rundt klokken ni på kvelden. Da var vi så slitne alle sammen, at etter Dioz hadde fått gjort seg litt kjent på katterommet, sovnet vi alle sammen 🙂

Dioz er en alldeles herlig pus. Han er nysgjerrig og tillitsfull, leken og kosete. Han har ikke gjort forsøk på å gjemme seg, eller springe vekk. Ikke fra hundene en gang. I går ville han ikke spise stort, og det bekymret meg litt, men i dag har han spist godt!

Jeg gleder meg til å bli bedre kjent med denne lille pusegutten!

Jeg har jo tatt mange bilder etter vi kom hjem, og jeg har jo så mye å fortelle fra hvordan hans første dager har vært. Det blir dog ett nytt blogginnlegg 🙂

 

Mens vi venter på Dioz

Nå er det bare en måneds tid til jeg får møte lille Dario Dioz! Ventetiden blir brukt på å lese alt jeg kommer over om rasen, vente på nye bilder fra oppdretter, se på bilder jeg allerde har sett hundre ganger før, og på å planlegge, og forbrede oss.

Når jeg snakker med valpekjøpere, som prøver å planlegge alt ned til minste detalj, prøver jeg å forbrede dem på at uansett hvor mye forbreder seg, vil ting nesten alltid bli anderledes enn akkurat det de forbredte seg på, så fort valpen kommer.

Jeg vil tro det er det samme med kattunger. Jeg har jo aldri ventet på en pusekatt slik før, og det er syv år siden jeg sist ventet på valp (Frisbee), så jeg er nok ute av trening, når det gjelder denne ventingen.

Jeg har i alle fall prøvd å planlegge litt hvordan jeg vil venne lille Dioz til bikkjene. Dette blir jo også noe helt nytt for meg. Chloe vokste opp med mange collier rundt seg, mens Lillepus hang i Beardispels, og bet i Beardispoter, før hun klarte å gå stødig…

 

Lillepus ca 4 uker gammel

 

Planen er å la Dioz bli komfortabel med meg, huset, kattene, og Tinka aller først. I mellomtiden kan Beardisene være hos Mamma. Tinka overser alle katter, i håp om at de vil forsvinne av seg selv. Hun viser rett og slett ingen interesse, hverken den ene eller andre veien. Hun er heller ikke sinna. Blir kattene for nærgående, går hun bare sin vei. Jeg tror derfor ikke at det spiller noen rolle for Dioz, om Tinka er der eller ikke.

Når han begynner å bli husvarm, tar jeg først hjem Carlisha. Hun er snill og god mot alle som er små, og veldig tålmodig. Hun er også veldig var på om de har det bra, og er flink til å forstå om kattene vil at hun skal trekke seg unna. Dioz må dog regne med å få et par særdeles våte kyss, som får han til å rulle bortover gulvet. Det er Isha-kjærlighet, det.

Til slutt henter jeg Frisbee. Det er vel denne delen jeg er mest bekymret for. Frisbee er god som gull, men man kan ikke komme fra at han er stor, har et «voldsomt» kroppsspråk, i form av mye hopp og sprett, og han er ganske høylydt i blandt. Alt dette kan jo skremme en liten pus, om det kommer for brått på, og særlig hvis det kommer før han i det hele tatt føler seg trygg hos oss.

Når Chloe var liten, bekymret jeg meg unødvendig for akkurat dette. Jeg husker jeg satt Chloe i bur, for at hun skulle få hilse på Frisbee for første gang.

 

Chloe lå inni buret sitt og tittet rolig på Frisbee som svinset rundt buret. Hun syntes ikke det var særlig skummelt i det hele tatt. 

 

Jeg har inntrykk av at selvom det er to forskjellige arter, med ulikt kroppsspråk, så lærer de seg fort å komme overens. Min erfaring er at kattene fort skjønner at Frisbee’s bjeffing, og hans «jeg går rett på samme hva jeg støter på»-holdning, ikke er vondt ment i det hele tatt.

Forhåpentligvis vil Dioz se på Lillepus som krabber inn i Beardispelsen for å kose seg, og tenke at de trolla virker jo ganske snille likevel 🙂

 

Dioz har blitt over 11 uker gammel, og jeg synes jo selvsagt at han er verdens vakreste Abyssiner-gutt. Jeg har vært på røvertokt, og tatt et par bilder fra oppdretter Toril sin blogg igjen:

 

 

 

Vi, eller aller mest Mamma, har begynt å kjøpe inn blått utstyr. Vi kan jo ikke sette på gutten rosa sele og halsbånd heller!

 

Sele, halsbånd, leiebånd, og genser, tilfelle han synes det er kaldt å gå ut, eller å kjøre bil. 

 

Ellers har det vært et par småkjipe dager. På grunn av en hevelse i musklene nederst i ryggen, har jeg fått beskjed om at jeg skal prøve å ikke gå så mye på noen dager. Det gjør innmari vondt hver gang jeg tråkker på venstrefoten, så jeg er i grunn helt enig i at å gå, ikke er noen god idé. Det er bare det at bikkjetroll trenger lufteturer, kattetroll trenger rene kattedoer, og alle trenger mat. Det finnes ikke noe godt tidspunkt for sånt noe, når man har dyr. Spesielt ikke når man også har ørten idéer i hodet, om hva man vil ta bilder av og blogge om! Det får bare vente et par dager 🙂

Heldigvis er alle dyretrolla mine snille og rolige, og holder meg mer enn gjerne med selskap på sofaen. Det er koselig, og jeg er veldig heldig som har så godt selskap 🙂

 

Lillepus ligger gjerne på armen, mens jeg blogger, spiller, eller leser forum.

 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...