Tiden etter Frisbee. Agilitytrening og bilder.

Først vil jeg takke for all støtte, koselige meldinger og medfølelse etter vi mistet Frisbee’n vår. Dagene etter Frisbee ble borte har vært rare. Anderledes. Flere har ytret bekymring for hvordan det går med Carlisha. Hun var jo Frisbee sin beste venn. Selv hadde jeg regnet med at det skulle gå greit. Hun er jo vant til at Frisbee er ett par uker hos Mamma nå og da, spesielt i forbindelse med løpetid. Men Carlisha visste nok bedre.  Hver gang jeg kom inn utgangsdøra, trodde hun Frisbee ville komme rett bak meg. Da han ikke gjorde det, gikk hun og satt seg inntil veggen i stua, og bare tittet forvirret rundt seg. Der satt hun hele den første dagen. Ikke ville hun ha godis heller.

Jeg bestemte meg for å være litt ekstra aktiv med Carlisha de neste dagene, for å få tankene hennes over på noe annet. De siste par ukene har vi brukt mye tid på å trene ymse triks her hjemme. Det har vært koselig og morsomt. Vi kunne ikke gjøre sånt da Frisbee var her. Jeg savner Frisbee veldig. Jeg savner hans lykkelige vesen og hvordan han fikk med til å spurte ut i latter flere ganger om dagen. Jeg må jo likevel få si at det har åpnet for nye muligheter, når det gjelder aktivisering av Nommin og Carlisha her hjemme. Frisbee ble helt bajas hvis han forstod jeg trente med andre enn han. Og jeg lot han få viljen sin. Det var bare en av flere ting Frisbee fikk lov å styre etter Tinka ble borte. Skulle det trenes triks/lp/agility her hjemme – skulle det være med han.

Ett par andre ting Frisbee styrte var at han nektet Nommin og Carlisha å leke inne, og han nektet dem å tigge ved bordet. Det var hans jobb. Nommin og Carlisha begynner nå såvidt å utforske hva som er lov, hva de kan gjøre, når Frisbee ikke her.

Carlisha var ikke helt seg selv de første dagene, men med ett par trikse-økter om dagen gikk det raskt bedre. Hun har også fått være med på Nommin sin demensavdelig, og hun har trent agility. Nommin ser ikke ut til å være særlig berørt, bortsett fra noe forvirring over at ingen bjeffer når vi skal ut, og at han dermed føler han må ta på seg den oppgaven selv.

Det har vært godt for meg også, å prøve å holde meg  opptatt med Carlisha og Nommin. Når Tinka ble borte, taklet jeg det ved å gå i skogen, gå hver eneste topptur på Ringsakerkartet. Denne gangen har jeg fokusert på å aktivisere bikkjene. I tilegg til at Nommin har vært på Elverum og fått prøve littegrann rally lydighet, har jeg også vært to ganger på Bokrudstad i påsken, for å trene agility med begge bikkjene.

Carlisha er tilsynelatende tilbake til sitt lykkelige vimse-hoppe-sprette-fjase vesen 🙂

 

 

 

 

 

 

Tenk at det dumme arret på nesa til Nommin, nå har blitt et kjært minne om Frisbee, og den gangen Nommin stod og slengte en gummiball i fjeset til Frisbee i omtrent en halvtime, før Frisbee veldig tydelig sa i fra at «NÅ ER DET NOK»

 

 

 

 

 

 

Nommin har også trent litt på ymse øvelser og triks for bakpartskontroll. Den er mye bedre enn hva den var da han var yngre, men han har fortsatt en del å gå på! Jeg håper jo at etterhvert som dette blir bedre, vil han også føle seg mer komfortabel på både stige og vippe.

 

 

Jeg har forresten nå laget en side på bloggen om meg som hundeinstruktør. Ta gjerne en titt 🙂

 

Og med disse bildene av fornøyde bikkjetroll, ønsker vi dere en skikkelig koselig påske!

 

 

Hjemmelagde hoppehinder og fremadsending

Når det blir stillere enn vanlig på bloggen, er det jo ofte fordi jeg ikke har vært i form, ikke har hatt overskudd, til å holde på med den. Denne gangen er det faktisk motsatt. Jeg har det fint! Jeg har hatt litt mer overskudd enn jeg pleier å ha. Det er kjempedeilig, og jeg har valgt å bruke overskuddet på å være ute. Jeg har gått mange turer med bikkjene, og jeg har bygd hoppehinder. Det skal sies at jeg har vært rimelig «skutt» når kvelden kommer, men det er det verdt.

Jeg er ikke så veldig praktisk anlagt, så når jeg skal LAGE ting, så tar det tid. Det er en stund siden jeg begynte på disse to hoppehinderne, og nå er de endelig ferdig.

 

Her står hinderne til tørk etter første malingsstrøk

 

Selve hindervingene er lagt av rester fra da jeg bygde kattegård, samt ett par meter med treverk fra COOP Bygg. «Pinnene» er 32 mm PP-rør fra Biltema. Jeg har brukt de som er 1 m lange. Disse skulle nok vært litt lengre, hvis det skulle vært godkjent etter FCI sitt regelverk. Man kunne jo velge å kjøpe 2 meters rør, for så å kutte de ned til 1,20-1,50. Mulig jeg bytter til lengre rør etterhvert. Jeg har snurra på litt elektrikertape fra Europris for å få litt farge på dem.

 

 

Jeg lurte lenge på hva jeg skulle finne på å legge røret/pinnen på. Holderen måtte være buet slik at pinnen ikke ruller av helt av seg selv, eller bare av lufttrykket eller pelsen fra en hund. Samtidig må den kunne rives lett ved berøring, både for hundens sikkerhet, og for treningens skyld. Valget falt på en ganske kraftig buet taklist, som jeg saget i biter på ca 3 cm.

 

Siden huset og hagen min ligger i en liten lysning i skogen, får vi ikke så mye sol. Vi har fortsatt ganske mye snø på gårdsplassen. I dag fant vi en bar flekk, stor nok til å sette opp to hoppehinder. Frisbee, som jo trente agility på sine yngre dager, fikk æren av å være den første til å teste hinderne.

 

Morro!!

 

Jeg la pinnen lavere enn han er vant til å hoppe, for å skåne skuldrene hans. Det så ikke ut til at han skjønte poenget med det.

 

 

 

Etter at jeg og Frisbee hadde fjaset, hoppet og lekt en stund, var det Nommin sin tur. Nommin skal jo ikke hoppe. Kroppen hans er ikke utviklet nok til det enda. Det er viktig at både skjellett og muskler får slippe den belastningen før hunden er utvokst.

Det er likevel mye vi kan øve på. I dag trente vi fremadsending mellom hindervingene. Jeg bruker enten leke, eller godteskål, litt ettersom hva slags humør han er i. Av og til er han ikke motivert for leke, andre ganger er det leke som er det gjeveste. Er han altfor giret, bruker jeg godteskål. Da må han samle seg litt for å stoppe og spise godisen. Jeg synes godteskål er litt vanskelig å bruke når jeg er alene med han, så lenge vi ikke har en sikker «sitt og bli» (Jaaada, det burde vi trene på. Men det er da så mye som er gøyere!)

Fremadsending med leke:

 

 

 

«Har’n!»

 

 

Som regel sender jeg han bare fremover, men for bildene sin skyld fikk han løpe mot meg også

 

 

 

Han er så positiv og ivrig, Nommin min. Det er veldig morro å trene med han!

 

Vi har også vært på tur i dag. Sånn omtrent halvveis på runden vår, pleier vi å stoppe på stranda. Nommin får da løpe litt, hvis det ikke er folk der. Det fikk han også i dag. Han løp rundt som en tullebukk, og før han visste ordet av det, stod han to meter ute i vannet! Han har aldri vært lenger uti enn at tærne har blitt våte.  Han hadde jo derfor ingen erfaring med at vannet her, i motsetning til i sølepytter, blir dypere jo lenger ut man kommer.

Da han oppdaget dette, ble han en liten smule rådvill…

 

 

 

Også dumme mennesket da, som begynte å filme, istedet for å vasse uti og hente gutten sin…

 

Ønsker dere alle en fortsatt GOD PÅSKE! Håper dere koser dere skikkelig!

 

 

 

 

Agilitykurs med Nommin

Forrige helg var jeg og Nommin på agilitykurs! Nå er jo Nommin bare valpen, så dette var jo ikke et vanlig agilitykurs, med hinderinnlæring eller føringsteknikker. Det var rett og slett et «Forbredelse-til-agility-kurs«, hvor valper også kunne delta. Jeg har jo veldig lyst til å begynne å trene med Nommin etterhvert, og jeg ble veldig motivert av å være på kurs.

Vi lærte en hel masse leker og øvelser vi kan gjøre med hunden vår, for å forbrede den på å bli en god agilityhund. Øvelser som forbreder både hunden, og oss selv, på «ekte» agilitytrening. Vi gikk gjennom ganske mange momenter, så vi fikk ikke øvd noe særlig på hvert enkelt. Meningen var at vi skulle få med oss mange verktøy, som vi kunne bruke hjemme.

 

Jeg tenkte jeg skulle fortelle litt om hva vi gjorde på kurset, slik at dere får et litt bedre inntrykk av hva slags agilitykurs vi egentlig har vært på.

 

Det var noen røde tråder som gikk igjen i hele kurset:

Instruktøren var opptatt av at vi skulle LEKE, ikke «trene», og vi at vi alltid skulle gjøre oss fortjent til at hunden vår ville jobbe med oss. Vi måtte ikke ta det forgitt. Vi forventer at hunden skulle være metalt til stede, og vi må forvente det samme av oss selv. Vi ble oppfordret til at vi burde prøve å ungå å lede hundene for mye med godbit. Når vi gjør dette «slår vi av» hundens hjerne. Instruktøren minnet oss på at det er viktig at hunden får sjansen til å tenke selv. Det er også innmari viktig at vi legger opp til at hundende skal MESTRE. Vi skal BYGGE OPP gode agilityhunder. Hun la også stor vekt på hundens helse og sikkerhet. Oppvarming er VIKTIG! Naturen er et supert sted for både fysisk og mental trening.

 

Vi begynte lørdagen med «sirkeltrening». Vi førte hunden både på venstre og høyre side, utside, og innside. Det er viktig at hunden lærer seg at det er greit å befinne seg på alle disse sidene av føreren, noen ganger nært, andre ganger lengre unna.

Vi ble tipset om måter å leke med hundeleker på. Instruktøren demonstrerte «bytteleken», en lek hvor de brukte to identiske leker. Hun kastet en leke, som hunden hentet, og kom tilbake med. Da kastet hun den andre leken. Slik fortsatt de. Dette kunne brukes til oppvarming, samt for å la hunden bli vant til at det er greit å løpe fra deg, og komme mot deg. Dessuten er det veldig allright i treningen, dersom hunden er vant med, og glad i, å leke med leker.

Vi fikk også tips om hvordan vi kunne få hunder som i utgangspunket ikke er interessert i slikt, til å ville leke med leker, og om hvordan vi kunne få hundene våre gira på å jobbe for lekene som belønning.

Vi øvde litt på å få hunden til å svinge rundt stolper/pinner (gjerdestolper e.l.). Etterhvert skal hunden lære hvilken vei den skal svinge, ved hjelp av fysiske og verbale signaler. Målet er blandt annet å få krappe fine svinger rundt vingene på hoppehinderne. Dette har jeg og Nommin drevet litt med på tur, hvor jeg har fått han til å gå rundt trestammer. «Bonuskylling«, tenker Nommin.

Etterpå brukte vi leken til å jobbe med «eksplosive starter».  Jeg og Nommin har ikke jobbet med noen «Bli» kommando, så dette ble vanskelig. Vi skulle gi hunden en «bli» kommando, og ikke gi den lov til å løpe, før vi merket at den var skikkelig giret og klar. Selvom vi ikke fikk jobbet noe særlig med dette, fikk vi jo sett hvordan andre gjorde det. Vi sal prøve oss igjen, når vi har øvd litt på å «Bliii».

Vi jobbet litt med fremmadsending med godisskål. Detter var jo noe Nommin virkelig likte. «Bare løpe fremover noen meter, for å gå godis? YES!»

Vi var også såvidt innom baklengskjeding av hinderkombinasjoner.

Selvom hundene ble satt i bilen mens vi fikk teorien bak øvelsene, var Nommin helt utslitt da ettermiddagen kom.

 

 

Søndagen begynte vi med å snakke om bakpartskontroll, og hvordan vi kunne hjelpe hunden å få et bevisst forhold til bakparten sin. Man kan bruke pappesker, bokser, krakker osv, og øve på at hunden skal gå oppi eller oppå, med to ben eller fire ben. Diverse triks (type frestyle) kan også være bra trening. Vi øvde litt på å rygge, f.eks inntil en vegg.  Rygging er noe som krever hunden er bevisst på bakparten sin. Dette var Nommin faktisk veldig flink til, men når han skulle balansere på stigen (som lå på bakken), ble det virkelig tydelig at gutten har absolutt ingen anelse om at han i det hele tatt har en bakpart. Vi kan nok ha mye morro med å øve bakpartskontroll.

Søndagen ble det en del mere  teori enn lørdagen. Det var helt greit, særlig for de unge hundene. Blandt annet snakket vi om å ikke ta fra hunden dens motivasjon og initiativ, ved å feile dem for mye. Dette gjelder både trening og konkurranse. Mangel på belønning kan for noen hunder være nok til at motivasjonen synker. Dette er noe jeg skal bære med meg. Nommin blir aldri en superrask hund, og jeg må beholde alt jeg kan av initiativ, fart og motivasjon.

Vi fikk en innføring i forskjellige måter å trene felt på, hovedsakelig «løpende felt» eller «to av to på». Hvordan man trener fremover, avhenger av hvilken metode man velger. Jeg vil gjerne lære Nommin at han skal kunne stå på feltene med bakbena på, og forbena av. Rett og slett fordi det føles tryggest. Nå er det jo ikke utenkelig at vi ombestemmer oss etterhvert.

Vi fikk også en kort introduksjon til slalomen, og ulike måter man kan trene denne på. Instruktøren poengterte at vi ville få utrolig mye igjen for det, hvis vi lærte hunden å gå slalom uten hjelp fra fører, helt fra start. Det kan jeg godt tro! Tinka var helt avhengig av å ha med marsjerende i takt med henne i hvertfall ett par år, før hun lærte seg å gå en selvstendig slalom. I løpet av de årene, var det nok ikke få vergringer vi fikk fordi JEG ikke klarte å holde takten, eller fordi JEG ikke klarte å være der Tinka mente jeg burde ha vært.

Særlig alléslalom og 2×2  ble nevt som gode metoder for å trene inn en selvstendig slalom. Jeg har veldig lyst til å prøve 2×2 metoden, så fort snøen blir borte på tunet, og jeg kan sette gjerdestolper i bakken.

Det var faktisk ikke mange agilityhinderne vi så i løpet av helgen. Vi balanserte på en del av stigen mens den lå på bakken (for å øve bakpartskontroll, og få en innføring i felt), vi «løp hopphinder» (løp mellom vingene, uten at det lå noen stang der) for å trene fremadsending med skål eller leke, og vi løp såvidt mellom to slalompinner. Det aller morsomste var jo selvsagt prøve tunell! Den første gangen vi prøvde, måtte jeg krabbe en halvmeter inn i andre enden for å lokke, men da var det gjort. Etter dette gikk Nommin både rett og buet tunell som bare det. Kjempestas!

 

(Bilde fra Biritreff denne helgen)

 

Nommin var utrolig fin å være på kurs med! Han var veldig oppmerksom og positiv hele helgen. Jeg hadde trodd han ville miste fokus etterhvert, men det gjorde han ikke. Han hadde fokus på meg, og ikke på alle de andre hundene som holdt på rundt oss.

Den følelsen, når en lykkelig hund sprinter rundt oss med en leke i munnnen og har det gøy, mens valpen min bare titter på den flaksende gladsaken som løper rundt, før han bestemmer seg for at det jo aller kulest å bli hos meg… DET er en deilig følelse!

 

 

Instruktøren ga oss tips til hvordan vi kunne bruke klubbens hindre på en trygg måte allerede mens hunden var valp. Blandt annet fortalte hun om hvordan hun setter valpene på feltene, sitter der og koser, pludrer og gir godis. Dette for å gjøre feltet til noe kult. Jeg har jo enda ikke bestemt meg 100 % for hvilken klubb jeg vil melde meg inn i. Klubben hvor jeg «hører til» trener så langt unna om vinteren. Jeg har dog ikke noe hastverk med å melde meg inn i noen klubb. Det som er så synd (synes jeg), er at man må ha gått nybegynnerkurs i agility, før man får komme på treningene i de fleste klubber. Nybegynnerkurs får man ikke gå før hunden er voksen. Ergo får man ikke tilgang til klubbtreninger og hindre før hunden er voksen. Da Frisbee var liten var han med på treninger helt fra jeg fikk han (da trente jeg jo med Tinka). Klart han hadde nytte av dette, selvom han ikke kunne gå hinderne det første året han var der). Det tar ikke lange stunden å la en nybegynnervalp få et par godiser på et tilfeldig felt. Det er vel få som er så dedikerte at de gidder å reise på trening bare for det, at jeg tror det ville vært et problem.

Jeg dro nå uansett på biltema for å kjøpe meg gjerdestolper! Mannen i kassa lurte på om jeg skulle trene agility. Jeg vil også prøve å få snekret sammen to hoppehinder, og til sommeren håper jeg på å få kjøpt tunell på Rusta i Sverige.

Da har vi nok å holde på med i hagen, frem til vi er gamle nok til å få være med på ordentlig 🙂

 

Selemerkene med Nommin sitt navn er kommet. Jeg synes selen ble innmari stilig!

 

 
 

Man glemmer ikke gamle kunstner – Man gjør dem bare i gal rekkefølge

De som følger oss på facebook har jo allerede fått med seg et par bilder av Tinka sitt «come back» på agilitybanen, men kanskje ikke så mye om omstendighetene rundt.

Forrige uke var litt vond, da Tinka to netter på rad hadde tisset på seg mens hun sov. Tankene går jo da umiddelbart til nyrene hennes, som har måtte finne seg i ni år med relativt sterke epilepsimedisiner. På samme tid leste jeg på en blogg jeg følger, om en annen hund på Tinka sin alder, som hadde fått noen mindre gode nyheter. Alt dette til sammen gjorde meg plutselig veldig klar over at disse hundene våre ikke varer evig.

Vi har hatt noen slike perioder før, og det gir seg utslag i ymse påfunn, for å bevise for oss selv, at vi er da i aller høyeste grad fortsatt i live! I siste liten fikk vi meldt oss på en treningskonkurranse i Agility neste ettermiddag.

 

 

 

Overskriften sier vel det meste om resultatet, men åh så morro det var, og så herlig det var å se Tinka i storform, kose seg på agilitybanen!

 

 

Tinka tok fart, og beviste at det er altså ikke bare Beardisen som kan sveve. Hun raste av gårde, raskt, lykkelig, og ofte i gal retning. Jeg fikk helt sommerfugler i magen av å se på henne, uansett hvor gal retning hun sprang i.

 

 

 

Når Tinka er boblende lykkelig, ja, da blir jeg det også 🙂

 

Mamma, som egentlig hadde helt andre planer, dukket opp mens det var briefing for nybegynnerklassen. Da fikk jeg en fiks idé om at Pia sulle jo selvsagt få være med. Pia har vel ikke sett et agilityhinder på 8 år (nå er hun jo 10 år gammel), men vi meldte henne på og jeg løp for å briefe banen. Jeg briefet ikke så nøye, for jeg regnet ikke med at hun skulle komme seg over særlig mange hindre, og spesielt ikke tunnelpølsa, for den tok hun jo ikke når hun var ung en gang.

Men Pia overasket alle. Hun var så positiv og full av energi, og tok alle hinderne uten problemer. Til og med pølsa tok hun som den største selvfølgelighet! Hun kunne nok gått fortere, men jeg ble jo like overasket hver gang hun tok et hinder. Pia kom på 3. plass i nybegynnerklassen, og fikk velge en leke. Da valgte vi en roooosa ball, som hun ga til bestevennen sin, Tinka.

 

 Noen hviler på sine lauvbær, Pia hviler på fanget

 

Nå skal Tinka inn for å teste fenemalnivå, nyre- og leververdier, samt rønke for evt nye svulster i buk/bryst. Slike ting er bedre å få sjekket, enn å gå å lure på. Som dere har sett av tidligere bloggposter denne uka, så har Tinka det altså veldig fint, og er i god form 🙂

Hage-Agility! (Bilder og video)

I dag har jeg, Tinka og Hipsi vært på besøk hos Unni. Det skulle egentlig være filmkveld, men vi endte opp med å sette ut Unni sin lille agilitybane i stedet. Akkurat det tror jeg bikkjene synes var en kjempegrei endring av planene!

 

Her er hele gjengen ute på verandaen: Doffen, Bølla, Tinka, Hipsi og Uni

 

Tinka koste seg stort med å vise frem gamle kunster!

 

Åååh HOPP!


Glad jente!

 

Slalomen sitter fortsatt som et skudd!

 

 

Slalomen vises jo absolutt best på video:

 

 

Mens Tinka holdt på i banen, var det nysgjerrige tilskuere på verandaen:

 

Bølla lurer på når det er hennes tur

 

Her prøver Unni å lære Bølla å gå gjennom tunnellen.

 

Etterpå sa Unni «Den tunnelen var mye større da vi var barn altså«. Joda… Det var den heeelt sikkert! Bølla gikk til slutt gjennom tunnelen alene flere ganger 🙂

 

Unni sa også at det var nå ikke noe vits i å prøve å få Uni til å gjøre noe (Ja, Unni har en hund som heter Uni). Det var jo bare tull. Uni hoppet, hun. Ja Unni også forresten, men det får jeg vel ikke lov å legge ut bilde av (Er allerede usikker på om jeg vil få kjeft for tunnelbildet…).

 

Uni i farta!

 

Dagens største overaskelse var nok likevel lille Hipsi (12). Hun startet sin agilitykarriere, koste seg, logret, og avsluttet sin karriere minutter senere, med ros og godis!

 

 

Vi la pinnen veldig lavt for den bittelille dama, men likevel da!

 

Vel hjemme hadde jeg to slitne og fornøyde Sheltier. Dette visste Lillepus å dra nytte av! Tinka er jo ikke så glad i nærkontakt med andre dyr (eller folk for del del).

 

Lykke er… Når Tinka for sliten til å protestere!

 

 

Så får vi ta den filmkvelden en annen dag! 🙂


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...