Posts Tagged ‘Bearded collie’

Julerengjøring: Beardistroll

Etter at Beardistrolla har tilbrakt mye tid ute i hundegården, hvor de har lekt, rullet seg, og trykket hverandre ned i gjørma, så de rett og slett ikke ut!

Jeg vet at Beardisen liker å være møkkatroll, men det går da ikke an å se slik ut i jula??

 

 

Første troll ut var Isha-bikkja:

 

Er vi ferdig nå? Vær så snill a…

 

Frisbee trodde en stund at han skulle slippe unna, men den gang ei…

 

Oh jul med din glede…?

 

 

Da de var rene, tørre og nybørstet, måtte de stille opp på julebilder. Bloggen må jo ha juleheader må vite!

 

 Carlisha 

 

 Frisbee

 

Jeg tror man kan si at Beardistrolla ikke helt ser sjarmen med jul. Ikke enda hvertfall… Det blir nok bedre så fort de får litt møkk i skjegget igjen 🙂

 

Skulle det være en «julesang» som passer i en bloggpost om Beardistroll, så må det jo bli denne:

 

Beardis-update

Mens vi passer huset til Mamma har vi tilgang på hundegård med fjøs bikkjene kan gå inn i når de vil. Det har vi benyttet oss av.  Dette er grunnen til at det ikke har blitt noen bilder av Beardistrolla i det siste. De tilbringer nemlig mye av dagene i hundegården, hvor de trives veldig godt. Et lite aber med at trolla tilbringer så mye tid ute, er jo at de blir riktig så møkkete. Jeg er liker ikke å ta bilder av møkkete hunder. Derfor har dere ikke fått se så mye til dem siden flyttingen.

 

Forrige uke hadde trolla besøk av en elghund som tydeligvis synes det var mere morro å erte Beardis, enn å jakte elg.

 

Jeg turte ikke å gå ut, så jeg stod bare på verandaen. Jeg har respekt for hunder jeg ikke kjenner…

 

Som regel tar jeg inn trolla i ni-tiden om kvelden. Da er det allerede mørkt ute. Derfor har de egen utelampe, som lyser opp hundegården (og halve jordet til naboen).

 

Hundegården «by night»

 

Carlsiha hadde (sansynligvis) innbildt drektighet for et par uker siden. Nøyaktig to måneder etter løpetiden sluttet hun helt å spise. I en hel uke satt jeg og håndfóret henne for at hun skulle få i seg mat. Jeg leste på nettet om innbildt drektighet, og der stod det at noen tisper blir deprimerte. Derfor var det viktig at vi som eiere tok med hunden ut på turer. Dersom de fikke lov å ligge i sofaen og synes synd på seg selv,  kunne tilstanden vare lenger. Den dagen lykketrollet Carlishja blir deprimert, da styrter vi til dyrlegen! Heldigvis var hun akkurat som vanlig i humøret: Overlykkelig og svevende. Jeg gikk likevel turer med henne nesten hver dag, enten i skogen, eller langs veien hvor det var mye å se, og lukte på. Etter en ukes tid var apetitten tilbake like plutselig som den forsvant.

 

Vi har jo litt dilla på hatter og kostymer for tiden. På tross av skitt og lort, har Beardistrolla heller ikke sluppet unna. Junior måtte også stille opp med hatt på. Disse bildene har jeg ikke redigert enda, så de kommer litt senere.

Vi har også en utfordring, og flere spørsmål fra spørsmålsrunden, å svare på, samt et par vinnere å trekke!

Bikkjetroll i Solnedgang

Det var jo egentlig ikke Frisbee sin tur til å være med meg alene i dag. Det bare ble slik, siden Pia har løpetid, og Frisbee derfor ikke kunne være hos Mamma. Han er jo skikkelig gutt, må vite, og skikkelige gutter lar ikke små søte løpetisper være i fred, enda så sinna tispene blir! Dermed kjørte jeg Tinka og Carlisha til «barnevakten», og tok med meg Frisbee ned til Mjøsa.

Jeg og Frisbee hadde en kjempefin kveldstur. Jeg ser at Frisbee koser seg når han får være alenehund litt. Da er han verdens godeste og lydigste bikkjetroll! ikke at han ikke er god til vanlig, men da skal han jo gjerne showe litt for jentene.

Da vi gikk langs Mjøsa var det en nydelig solnedgang, som bare ble rødere og flottere etterhvert som vi gikk.

 

 

 

 

 

Bildene er kanskje litt mørke, men det var nå akkurat slik det var. Jeg synes bildene ble fine. Jeg kan liksom kjenne den kalde høstkvelden, og roen jeg kjente der nede, når jeg ser på dem.

Perfeksjonisten i meg tenkte et øyeblikk at jeg skulle jo hatt potetmel i skjegget hans og på bena, slik at de fine bildene ikke ble ødelagt av at bikkjetrollet akkurat hadde vasset i vannet. Så ombestemte jeg meg. Bildene er perfekte de. Jeg vet hvor mye jobb det er å holde føtter og skjegg på Frisbee fint. Det er ikke noe ro over det. Et småskittent bikkjetroll, med vått skjegg derimot… Det er lykke 🙂

Bilder og resultater fra utstillingen på Hundorp

Som jeg fortalte, var vi på utstilling på Hundorp i helga som var. Jeg var bare så altfor trøtt til å vise frem bilder, og skrive om det, da jeg kom hjem.

Jeg var der som tilskuer, og for å sosialisere Carlisha. Hun har jo ikke vært med på så mange slike ting, så det har hun godt av. Carlisha oppførte seg EKSEMPLARISK hele dagen. Jeg tror både jeg og Mamma ble litt overasket over hvor rolig og snill hun var. Vanligvis er hun jo veldig svevende når det skjer spennende saker og ting, men hun satt stort sett og koste seg, eller ruslet rundt med meg, og logret hele tiden. Det var så godt å se 🙂

 

Jeg og Carlisha slapper av og koser oss i teltet, mens vi holder øye med hva som skjer i ringen.

 

Det første vi måtte få med oss, var Beardisene. Det var kun tre stykker, så det gikk ganske fort.

 

Junior klasse tisper (Hvis du titter ekstra godt, ser du Carlisha i bakgrunnen, som studerer hvordan det er å være utstillingshund! Eller kanskje hun bare ser etter meg)

 

Mens Penny (jeg tror det er det hun heter?), var nybørstet og utstillingsfin, måtte vi selvsagt ta noen bilder av henne 🙂

 

 

 

Det neste vi måtte følge med på var Collien. Jeg tok desverre ingen bilder mens de var i ringen, men jeg var så heldig å få tatt noen oppstillingsbilder av den vakre tispa som fikk Certet og ble BIR (Best I Rasen).

 

Viser frem slufsene sine 

 

 

Etter Collien var det Sheltien sin tur. Mamma stilte ut Smedjenas Black Spirit (10,5 år) i Veteranklasse, og det gikk kjempebra.  1. premie i veteranklasse, 1. premie i veteran konkurranseklasse, certifikatkvalitet, Beste veteranhanne og BIM veteran.

 

Spirit står klar på bordet 

 

Dommeren likte Spirit veldig godt, og syntes han var veldig fin for alderen

 

Vinnerklasse hanhund

 

 

Kritikken han fikk: «Trefarget, 10 år. Alderen synes ikke hverken i hode eller kropp.Treangulært hode av tilrekkelig lengde. Reelle kjeker, utmerket pigment. Lett overtippete ører som er velplassert. Litt framplassert skuldre og overarmer. Stram rygg. Meget bra bakstell. Vakker pels. Herlig temperament. Bra bevegelser selvom han kunne vært mer stabil framme»

 

Etter Spirit var ferdig i ringen, måtte vi ta skrytebilde av sløyfene!

 

Her begynte Spirit å bli både trøtt og sliten

 

Jeg hadde en kjempefin dag. Det var i grunn veldig koselig å være på utstilling uten å behøve å stresse med å børste bikkjer, og passe tiden. Jeg og Carlisha bare slappet av, så på fine hunder, og snakket med koselig mennesker 🙂

 

I kveld klokken 18.00 blir det utstillings- og miljøtrening på Biri Travbane, så hvis du bor i nærheten og har lyst til å ta deg en tur, hadde det vært veldig trivelig 🙂

 

I morgen går fristen for å svare på gjettekonkurransen ut, så hvis du fortsatt ikke har gjettet, bør du kanskje vurdere å ta en titt her.

 

Hundene i mitt liv – Del 4

Her kommer fjerde, og foreløpig siste, del av serien om «Hundene i mitt liv». Kapitell 1-3 finner du her.

I denne delen vil flere hunder komme inn i livet mitt, noen planlagt, noen plutselig. Noen vil bare være en del av livet mitt for en kort stund, men likevel sette dype spor.  Dere vil se også se hunder dere kanskje allerede kjenner fra bloggen.

 

Dette kapitellet burde egentlig ha startet allerede 7.  januar 2002, da disse valpene ble født. Det visste vi ikke da.

 

 

Alle valpene i dette kullet ble solgt, og det var ikke noe mer spesielt med dette kullet, enn andre valpekull vi har hatt.

Vi skulle bare ha visst… Men det gjorde vi ikke, og derfor starter ikke denne delen av historien før i juni 2002, da en nydelig liten Sheltiefrøken ble født.

Kine begynte å bli gammel og syk. Vi visste at hun ikke hadde lenge igjen av livet. Vi hadde allerede bestilt time for avliving til henne flere ganger, og avbestillt igjen, da hun plutselig virket friskere. Det var på tide å begynne å tenke på en arvtager etter Kine, som kunne følge i hennes fotspor både i avlsammenheng, og som min hund.

Da Funny fikk valper, skulle vi beholde en valp selv. Dette ville jo da bli oldebarnet til Kine. Valget falt på en nydelig liten frøken som skulle bli min.

 

 

Valpen fikk navnet Pia, og er nok velkjent for de har fulgt bloggen min en stund. Pia skulle være min hund, slik Kine var.

Kine døde 11 september 2002. Hun ligger bak mange av tispene vi har, og har hatt.

 

Kine var min første egne hund, og jeg lærte mye av henne. Hun vil aldri bli glemt.

 

4 dager før Kine døde, kom det en skjør merkelig sak til oss. Da er vi tilbake til valpekullet som ble født 7. januar. En av disse valpene kom tilbake til oss da eieren ble allergisk, og ikke kunne ha henne lenger. Valpen var nå ni måneder gammel, og desverre svært skeptisk til fremmede folk og ukjente steder. Hun kom til oss i påvente av at Mamma skulle finne et nytt hjem til henne. Samme dag kom jeg ned til Mamma for å se på hunden.

Jeg slengte meg ned i en stol i stua, slik jeg vanligvis gjorde. Hunden så på meg, jeg så på henne – Noe skjedde mellom oss der og da. Det var den typen  følelse som ikke kan beskrives. Jeg fikk gåsehud og det var som om jeg allerede visste at nå skjedde det noe som ville forandre livet mitt. Uten at jeg hadde sagt et ord kom hunden og satte seg ned ved siden av meg, og ved min side har hun blitt siden.

Hunden het selvsagt Tinka. En uke etter hennes ankomst, på min bursdag, ble hun min. Det var ingen vei utenom. Det så til og med Mamma, som kjøpte henne til meg. Dette ble starten på et eventyr med mye morro, dramatikk, kjærlighet og lærdom.

 

Tinka i Spania

Som sagt var Tinka en veldig skeptisk hund. Jeg husker at vi måtte lukke henne vekk i en annen del av huset når vi fikk besøk. Hun ble bare så altfor redd til at hun kunne være der. Men ett sted kunne Tinka brillijere, og det var på agilitybanen!

Dette bildet er tatt kun få dager etter hun kom til oss:

 

Lille Pia på 3 mndr springer ved siden av

 

Dermed var interessen for agility vekket for fullt. Vi begynte å trenge regelmessig to ganger i uka, og etterhvert begynnte vi å konkurrere. Tinka er kommet opp i klasse tre både i agility og hopp.

 

På dette bildet er Tinka ca 4 år. 

 

Her er en liten videosnutt av meg og tinka som går løp i Drammen i 2006

 

 

Jeg hadde nå en flott Sheltiegjeng på tre: Tinka, Taco og Pia.

 

 

Tinka viste tidlig at hun ikke var som alle andre…

 

Det hører med til historien at kattene Rufus og Junior også kom inn i livet mitt i 2002. Rufus i mars, Junior i Oktober.

 

Det skulle gå over to år før noen nye hunder klarte å snike seg inn i hjertet mitt. Denne gangen var det fire små Collievalper. De var desverre syke, og hele vinteren jeg hadde med dem, levde jeg i et slags vakum, hvor det var bare meg og valpene. Det var den tøffeste tiden i mitt liv, og jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg kom gjennom den i nogenlunde god behold. De lærte meg mye om min egen styrke, og dette har jeg klart å hente frem når jeg har følt at ting går i mot meg, og jeg føler at jeg ikke klarer mer. Da tenker jeg på Mini, kullsøsknene hennes, og den vinteren, og tenker at jeg har da klart meg gjennom verre ting før.

 

 

Jeg skal ikke skrive så mye om Mini, og de andre valpene her, men ønsker du å lese mer om disse valpene, og se en video jeg laget til minne om dem, kan du se på dette innlegget jeg skrev om Mini i november. Bilder av Mini har fortsatt hederplass i stua mi.

Etter Mini døde i april 2005 visste jeg rett og slett ikke hva jeg skulle gjøre med meg selv. Etter noen dager med tomhet begynte jeg, nærmest for å avreagere, å tenke på ny valp. Trangen etter å ha en valp var så veldig stor. Når jeg tenkte rasjonelt på saken, var det faktisk ingen dum idé. Om jeg noen gang skulle ha meg valp mens jeg fortsatt hadde Tinka, måtte det bli nå! Det var nå hun var vant til å «dele meg» med fire små valper, og sjansene for at hun ville godta én, var gode.

 

Jeg satte meg ned med hundebøker, og leste om flere forskjellige raser, blandt annet puddel, og en del andre småraser. Det endte med at vi 15. mai 2005 dro for å hente denne nydelige skapningen:

 

Frisbee, min aller første Bearded Collie

 

Han var så nydelig at både jeg og Mamma fikk tårer i øynene, «Var han virkelig vår??».

Noen flere valpebilder av gutten min (bare fordi han var slik en nydelig valp):

 

På bildet til høyre hadde han akkurat våknet fra narkosen etter navnlebrokkoperasjonen.

 

Her et et par fjasevideoer fra da Frisbee var unghund (videoene er desverre blitt lastet opp og ned så mye at kvaliteten ikke er så mye å skryte av)

 

Sommerfjasevideo med Tinka som gjør div. triks.

 

Vinterfjasevideo

 

Et par kosevalper må også nevnes! «Lille» var en bitteliten Sheltievalp som ble veldig glad i Frisbee. Frisbee var jo nesten bare valpen selv, men gjennom Lille lærte han hvordan han skulle omgås valper.

 

Lille og Frisbee 

Lille, som nå heter Birk, og familien hans, kan du lese mer om på bloggen til Kari. Jeg håper på et gjesteinnlegg om Lille om ikke så altfor lenge 🙂

 

Vinteren 2006/2007 hadde jeg på nytt collievalper gående vinteren igjennom. Disse var helt friske, og det gjorde meg godt å ta vare på friske valper.  Tre av valpene ble gående nesten hele vinteren, fordi jeg fant da ikke folk som var bra nok for dem! Hihi…

En av disse var Niquel. Jeg var så glad i Niquel. Han var, i mine øyne, den vakreste og snilleste av alle Collier i verden!

Video av Niquell, hans søster Novia, og hans bror Nago :

 

 

Slik så Niquel ut da jeg møtte han igjen litt over et år etter han dro fra oss:

 Jeg synes fortsatt han er den vakreste av dem alle!

 

Etter disse valpene tok det et par år før et nytt bikkjetroll kom inn i livet mitt.

Carlisha kom svevende våren 2010. Jeg visste aldri at vi manglet noe, men etter Carlisha kom har jeg jo skjønt at vi brude hatt en «jente-Frisbee» for lenge siden!

 

Her er det første bildet jeg tok av Isha-bikkja (som da het Carla)

 

Her viser Frisbee hvordan man tar et deilig gjørmespa!

 

Den aller siste hunden jeg vil nevne i denne serien om hundene i mitt liv, er en liten haleløs frøken. Hennes navn var Xotic. Hun fikk bare bli åtte uker gammel, men hver eneste sekund levde hun til det fulle!

 

Små poter, dype spor (Minnevideo om Xtotic her)

 

Jeg har felt noen tårer mens jeg har skrevet denne «serien» om hundene i mitt liv, men mest av alt har jeg koset meg med alle bildene, og alle minnene. Hver av disse hundene har en helt spesiell plass i hjertet mitt. Jeg håper dere lesere også har hatt av glede av å se noen av hundene som har betydd så mye for meg opp igjennom årene 🙂

Utstilling- og Miljøtrening med Tinka-min

I dag har jeg og Tinka vært på utstilling- og miljøtrening, og det var så koselig! Det har regnet i nesten hele dag, så jeg var i tvil om jeg i det hele tatt skulle orke å dra. De to timene vi var på trening kom det likevel ikke en eneste regndråpe, og vi hadde det kjempegøy!

Vi var ikke så mange idag, men jeg knipset jo noen bilder av de som var der.

 

Tinka tenkte nok sitt da vi for en gangs skyld skulle dra bort uten Beardistroll, og noe av det første hun så da hun hoppet ut av bilen, var denne gladsaken 😀

 

Hun er en 15 mndr gammel brun Beardisfrøken. Hun var så blid og trivelig! Det er forresten vanlig at Beardiser på denne alderen er mye lysere enn det de vil bli senere. Se på ørene hennes, hvor brune og fine de er.

 

Søt Colliegutt. Også veldig glad! 

 

Tinka var litt skeptisk, men hilse, DET skulle hun! 

 

Bølla (Mamma sin hund) er helt avrøytet, og jeg fikk beskjed om å holde meg til hodebilder.

 

Geir og Mac. Blir litt syk etter å ha Collie igjen, ja… Tinka ble helt besatt av den grønne godbitposen til Geir, og plutselig var ikke hunden min så lojal som jeg trodde hun var…

 

Tinka skal jo aldri bli utstillingshund, så mens de andre trente på å stå pent, drev Tinka med sine helt egne ting:

 

«Sitte Bamse»

 

«Rulle rundt»

 

«Gå i sirkel»

 

Vi dro dit for å kose oss, så er det dette Tinka koser seg aller mest med, ja, så får hun holde på med det da 😀

 

Når vi liksom skal trene utstilling og gå fint, gjør Mamma bare narr av oss uansett. Tinka kan nemlig ikke trave… Hun bare bumper bortover.

 

Men hun får bare gjøre narr, for slik kontakt under «fri ved fot» er verdt mere for meg enn lange svevende steg, TENK! 

 

Tinka trenger alenetid med meg i blandt, hun trenger det mer enn de andre. Beardistrolla er jo glad i hverandre, og i Tinka, mens Tinka er bare glad i meg (Ja, og i godbitposen til Geir da). Hun er så oppmerksom når det er bare henne og meg, og jeg ser øynene hennes lyser opp av glede 🙂

I kveld er Tinka sliten og fornøyd. Det er Beardisen også, som har fått være sammen i hele ettermiddag. Det var nok stas med gjenforening!

Som vanlig har jeg lagt en link i sidekolonnen til konkurransen vi har gående, ellers blir den så fort borte, og vanskelig å finne blandt andre bloggposter. Håper du vil sende inn et bidrag 😀

 

Lykken er en skitten Beardisfot?

Lillepus har forelsket seg helt i foten til Carlisha. Den hårete Beardsifoten har vært en favoritt helt siden Lillepus var liten. De første bildene av Lillepus og hennes «store kjærlighet» kan du se her.

 

 Carlisha har gitt opp å flytte seg når Lillepus kommer. Lillepus flytter seg nemlig bare etter.

 

 

Pusefrøknene ble veid i dag. Chloe veier 2,3 kg, mens Lillepus veier 2,1. Da kan man jo lure på om Chloe er veldig liten, eller om det er Lillepus som er stor…

Ellers har jeg søkt på nettet etter IQ-tester for hunder, så nå skal jeg finne ut hvem av bikkjene som er glupest! Dette kan jo bli riktig spennende…

I morgen kommer Frisbee hjem. Carlisha er vasket og stelt, så forhåpentligvis vil Frisbee synes hun er altfor kjedelig å flørte med 😀

 

Gjensynsglede

Carlisha har vært hos Mamma en stund på grunn av løpetid. Gjensynsgleden var stor da Frisbee og Carlisha fikk løpe sammen igjen.

 

 

 

 

Desverre ble gjensynsgleden kortvarig. Frisbee var altfor glad for å se Carlisha…

 

 

Etter han hadde humpet på henne i flere timer, og stresset til han kastet opp, fant vi ut at det var best å holde dem adskilt noen dager til. Siden Carlisha allerede har vært i hundegården en god stund, fikk hun komme hjem, mens Frisbee får noen dager i gården.  Nå skal jeg børste og bade Carlisha, mens Frisbee er borte. Det trenger hun virkelig. Forhåpentligvis kan vi få vekk noe av «godlukten» før Frisbee kommer hjem.

 

Husk at fristen for konkurransen vår går ut i morgen 🙂

 

 

Extreme Makeover – Fra Møkkatroll til Sjarmtroll, Episode 2

«Extreme Makeover – Fra Møkkatroll til Sjarmtroll, episode 1″ sluttet med at Frisbee var nybadet og fornærmet. Bedre ble det ikke da pelsen endelig var tørr, og det var klart for å børste av han all underulla som har løsnet i det siste.

 

 

Heldigvis har ikke Frisbee en pels som floker seg veldig, men løs underull som ikke faller av, kan fort lage trøbbel om vi ikke tar det bort.

 

«Ehm.. Bror??»

Etter at pelsen var ferdigbørstet, ørene nappet og potene klippet, gjorde Frisbee seg klar til å se resultatet av vår «Extreme Makeover».

 

«HVOR er all møkka jeg hadde spart på??»

 

Frisbee var heller skeptisk til sin nye look, men han kan trøste seg med at det varer nok ikke så lenge…

 

 

Jeg må bare nyte det mens det varer, og det gjør jeg!

 

 

Jeg snusekoser og stikker ansiktet mitt langt inn i pelsen hans. Ren Frisbee er kos!

 

Hva synes dere? Ble det sjarmtroll av han til slutt? 

 

Jeg har lagt en liten påminnelse om konkurransen vår i sidekolonnen, slik at dere ikke glemmer å sende inn bilde (Diskré hint er ikke min sterke side)! Jeg blir veldig glad for bildene jeg får inn 🙂

Nusse, katten som trenger nytt hjem har også fått sin egen lille sidewidget. Håper at noen som ønsker seg akkurat en slik pusekatt får øye på henne.

Lurer dere på hva i alle dager et bilde av meg gjør i sidekolonnen? Jo, jeg har nemlig hørt at blogglesere liker å vite hvem som står bak bloggen, og at om man viser frem et bilde, og gir litt av seg selv, så beholder man flere lesere. Jeg er ikke 100% overbevist. Jeg vurderer å lage en side om mennesketrollet bak bloggen, men hvis besøksstatestikken går betraktelig ned, med et bilde av meg i sidekolonnen, så dropper jeg det!

Sheltiejenter på rekke og rad, og en skikkelig teit Beardis

I dag har jeg og bikkjene vært hos Mamma og grillet. Mamma var ikke der, men det var Unni og bikkjene hennes. Nå er vi kommet hjem, og er slitne, trøtte og fornøyde 🙂

Før jeg går til sengs vil jeg bare vise frem alle de flotte Sheltiejentene våre!

Fra liten, til stor 🙂

 

Mitzie, Hipsi, Pia, Bølla, Uni, Xi og Tinka 

 

Også var det den teite Beardisen, som klarte å sette seg fast under verandaen…

 

 

Jeg og Unni måtte frem med hammer og bryte ut flere av plankene for å få ut det dumme trollet.

 

 

Dermed har det blitt en liten forsinkelse i Extreme Makeover – prosjektet vårt. Under verandaen var det nemlig veldig mye jord. Litt potetmel fikser dog det meste, så forhåpentligvis er vi «Back on track» i morgen 🙂

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

Facebook

Kontakt

Send en epost til bortisvingen@gmail.com eller bruk kontaktskjemaet
ommeg3

Arkiv

Sgeh

Skandinavisk gruppe for etisk hundehold

Pass På Pus

Sponsorer

Tusen takk for at dere gjør det mulig for meg å holde konkurranser her på bloggen!

Bloglovin’

bloglovin

Instagram