Posts Tagged ‘Collie’
Min type Collie
De fleste som har fulgt bloggen min en stund, vet at jeg drømmer om min egen Colliehanne. Å se Colliehanner gir meg sommerfugler i magen, samtidig som det skjærer litt i hjertet. Derfor var det med blandede følelser jeg dro på Collie-spesialen forrige helg.
Selv skulle jeg stille ut Robbie, en tric Colliehanne som bor hos fórverter.
Vi hadde satt opp utstillingsteltet dagen før, så vi hadde god tid til å sitte og titte. Jeg ble plutselig veldig klar over hvor kresen jeg er, når det kommer til Collier. Man skulle jo tro at jeg ville være fornøyd med hvilken som helst Collie, men langt i fra. Det var faktisk svært få Colliehanner jeg så, som ga meg sommerfugler i magen. Det skal Colliehanner nemlig gjøre!
De fleste raser forandrer seg med årene. Man finner ulike typer, ulike linjer, og trender for hva som er populært. De siste årene har jeg sett mange innmari søte collier med blandt annet masse pels og veldig mye stopp (fordypningen mellom snute og skalleparti). Disse Colliene er jo så søte at man kan få vondt i tenna av mindre.
For meg blir dette feil. En Collie kan være mange ting (flott, elegant, imponerende, vakker osv.), men akkurat søt skal ikke en Colliehanne være, mener jeg. Her er det mange som er uenige med meg, det er jo tydelig når man ser på hva slags Collier som avles, og ofte settes opp på utstilling. Det er helt greit, man kan jo ikke være enige om alt heller.
Når dette er sagt, så skal det mye til at en Collie, uansett type, ikke er en vakker hund.
Min fremtidige Colliehanne skal være stor og maskulin. Han skal ha en forholdsvis lang og godt bygget, kropp, med pels nok til å være pelsbikkje, men ikke mer enn at man kan se kroppskonturene. Han skal være elegant! Pelsballer har ikke den elegansen jeg ser etter. Han skal ha et vakkert hode, med et behagelig uttrykk, og et lite, men merkbart stop. Man skal se på både hodet og kroppen, at han er gutt, og at han er Collie (ikke en stor Sheltie).
Robbie har mange av kvalitetene som, for meg, kan fremkalle denne «sommerfugl-i-magen-effekten», men Collien jeg skal, han skal være sobel! Om han er gylden sobel, eller skygget, spiller ikke så stor rolle.
Det finnes nok mange Collier der ute, som ville gitt meg sommerfugler i magen, men jeg bør jo holde meg til å bruke mine egne bilder. Heldigvis har jeg bilder av mine to favorittcolliegutter!
Den ene har jeg ikke sett på mange år. Han var fin når han var bitteliten, og enda finere da jeg traff han igjen som voksen:
Niquell
Den andre favoritten min dukket plutselig opp forrige mandag, fordi han trengte pass i noen dager. Det sa vi jo ikke «nei takk» til!
Mac ville ikke vise frem ørene sine for fotografen, men hvem trenger vel ører når man er så fin uansett!
Ikke det beste bildet, men koselig likevel, da han plapret og sang til meg, i stedet for å stå pent. *smelt*
Collien er vel den rasen jeg har aller sterkest meninger om, og dette på tross av at jeg ikke har noen Collie selv (bortsett fra Robbie, som eies av meg og Mamma, og som bor hos fórverter). Det har skjedd flere ganger at Mamma har kjøpt eller beholdt Sheltier, som jeg ikke synes så veldig mye om typemessig. Det er helt greit, Mamma vet hva hun holder på med. Men hvis Mamma begynte å avle på knusbedårende-sukkersøte-pelsball-Collier, da hadde jeg jammen lurt på hva hun holdt på med.
Noen synes kanskje jeg er overfladisk som har lagt så mye tanker i utseendet på en fremtidig hund. Det er jo det indre som teller, ikke sant? Selvsagt kommer gemytt og helse foran utseendet. Dessuten har jeg en tendens til å ende opp med noe helt annet enn det jeg ønsket meg, og være lykkelig for at det ble akkurat slik det ble 
Husk at dette er MINE meninger og preferanser. Er du den stolte eier av en kjempesøt Colliehanne, med mye stopp, og masse pels, så har du helt sikkert verdens fineste hund! Det har du uansett hva andre måtte mene
Collie-kos – Mac på besøk
Jeg er så heldig at jeg får passe på en herlig Collie-hanne i helga. Familien til «Mac» skal bort, og Mac skal være hos meg. Det er jo ingen hemmelighet at jeg er ekstremt svak for Colliehanner. Først puttet vi Mac inn i hundegården med Carlisha. Det var stor stas for Carlisha, og Mac virket veldig fornøyd han også. Så tenkte jeg at det er jammen ikke ofte at jeg får kose meg med Collie en hel helg, så det var jo bare kjempeteit å la han gå der ute. Dermed fikk Mac bli med på tur, sammen med meg og Tinka.
Tinka var en kjempflørt hele turen. Hun liker jo vanligvis ikke ukjente hunder, men Mac liker hun.
Vi har kost oss kjempemasse i hele kveld. Jeg har ligget på gulvet og kost med han, og han har fått ligge i sofaen (Jeg la på pledd altså, Mamma). Han stønner, grynter, og synger til meg. Det er så koselig med Collie i hus!
Mac syntes det var veldig greit å drikke av kattene sin drikkefontene
Jeg om Mac koser oss i sofaen og Tinka vil være med…
Jeg vet ikke om Mac får lov å gå i sofaen hjemme jeg… Jeg burde kanskje begynne å si i fra til de jeg passer hundene for, at bikkjer har en tendens til å havne både i sofaen og senga, enten de hører til her, eller ikke. Pappa klager alltid på at Hipsi får visse unoter av å tilbringe sommeren her.
Ellers har Junior vært ute sfor første gang siden vi kom hit. Han har jo, som sagt, bodd her de seks første årene av sitt liv, men det er jo over tre år siden nå. Da han hadde vært ute i tre timer gikk jeg ut for å rope på han. Han svarte fra et sted inne i låven, men han kom ikke. «Stakkar Junior, han sitter sikkert fast et sted«, tenkte jeg. Så løp jeg ned i kjelleren på låven, inn i boden, og inn i fjøset. Ingen Junior. Så løp jeg inn i første etasje på låven, og da jeg tittet opp fikk jeg se Junior balansere på katen av tredje etasje. «Bli der, Junior. JEG KOMMER!!«. Så løp jeg ut igjen, rundt låvebrua, og var på vei opp, da Junior kommer spankulerende ut. Han maler og gnir seg inntil bena mine. Jammen godt jeg redda ham liksom… Det er nå tanken som teller, og Junior belønnet min heltedåd med å bli med inn for en posjon våtmat, før han ville ut igjen.
Bilder og resultater fra utstillingen på Hundorp
Som jeg fortalte, var vi på utstilling på Hundorp i helga som var. Jeg var bare så altfor trøtt til å vise frem bilder, og skrive om det, da jeg kom hjem.
Jeg var der som tilskuer, og for å sosialisere Carlisha. Hun har jo ikke vært med på så mange slike ting, så det har hun godt av. Carlisha oppførte seg EKSEMPLARISK hele dagen. Jeg tror både jeg og Mamma ble litt overasket over hvor rolig og snill hun var. Vanligvis er hun jo veldig svevende når det skjer spennende saker og ting, men hun satt stort sett og koste seg, eller ruslet rundt med meg, og logret hele tiden. Det var så godt å se
Jeg og Carlisha slapper av og koser oss i teltet, mens vi holder øye med hva som skjer i ringen.
Det første vi måtte få med oss, var Beardisene. Det var kun tre stykker, så det gikk ganske fort.
Junior klasse tisper (Hvis du titter ekstra godt, ser du Carlisha i bakgrunnen, som studerer hvordan det er å være utstillingshund! Eller kanskje hun bare ser etter meg)
Mens Penny (jeg tror det er det hun heter?), var nybørstet og utstillingsfin, måtte vi selvsagt ta noen bilder av henne
Det neste vi måtte følge med på var Collien. Jeg tok desverre ingen bilder mens de var i ringen, men jeg var så heldig å få tatt noen oppstillingsbilder av den vakre tispa som fikk Certet og ble BIR (Best I Rasen).
Viser frem slufsene sine
Etter Collien var det Sheltien sin tur. Mamma stilte ut Smedjenas Black Spirit (10,5 år) i Veteranklasse, og det gikk kjempebra. 1. premie i veteranklasse, 1. premie i veteran konkurranseklasse, certifikatkvalitet, Beste veteranhanne og BIM veteran.
Spirit står klar på bordet
Dommeren likte Spirit veldig godt, og syntes han var veldig fin for alderen
Vinnerklasse hanhund
Kritikken han fikk: «Trefarget, 10 år. Alderen synes ikke hverken i hode eller kropp.Treangulært hode av tilrekkelig lengde. Reelle kjeker, utmerket pigment. Lett overtippete ører som er velplassert. Litt framplassert skuldre og overarmer. Stram rygg. Meget bra bakstell. Vakker pels. Herlig temperament. Bra bevegelser selvom han kunne vært mer stabil framme»
Etter Spirit var ferdig i ringen, måtte vi ta skrytebilde av sløyfene!
Her begynte Spirit å bli både trøtt og sliten
Jeg hadde en kjempefin dag. Det var i grunn veldig koselig å være på utstilling uten å behøve å stresse med å børste bikkjer, og passe tiden. Jeg og Carlisha bare slappet av, så på fine hunder, og snakket med koselig mennesker
I kveld klokken 18.00 blir det utstillings- og miljøtrening på Biri Travbane, så hvis du bor i nærheten og har lyst til å ta deg en tur, hadde det vært veldig trivelig
I morgen går fristen for å svare på gjettekonkurransen ut, så hvis du fortsatt ikke har gjettet, bør du kanskje vurdere å ta en titt her.
Hundene i mitt liv – Del 4
Her kommer fjerde, og foreløpig siste, del av serien om «Hundene i mitt liv». Kapitell 1-3 finner du her.
I denne delen vil flere hunder komme inn i livet mitt, noen planlagt, noen plutselig. Noen vil bare være en del av livet mitt for en kort stund, men likevel sette dype spor. Dere vil se også se hunder dere kanskje allerede kjenner fra bloggen.
Dette kapitellet burde egentlig ha startet allerede 7. januar 2002, da disse valpene ble født. Det visste vi ikke da.
Alle valpene i dette kullet ble solgt, og det var ikke noe mer spesielt med dette kullet, enn andre valpekull vi har hatt.
Vi skulle bare ha visst… Men det gjorde vi ikke, og derfor starter ikke denne delen av historien før i juni 2002, da en nydelig liten Sheltiefrøken ble født.
Kine begynte å bli gammel og syk. Vi visste at hun ikke hadde lenge igjen av livet. Vi hadde allerede bestilt time for avliving til henne flere ganger, og avbestillt igjen, da hun plutselig virket friskere. Det var på tide å begynne å tenke på en arvtager etter Kine, som kunne følge i hennes fotspor både i avlsammenheng, og som min hund.
Da Funny fikk valper, skulle vi beholde en valp selv. Dette ville jo da bli oldebarnet til Kine. Valget falt på en nydelig liten frøken som skulle bli min.
Valpen fikk navnet Pia, og er nok velkjent for de har fulgt bloggen min en stund. Pia skulle være min hund, slik Kine var.
Kine døde 11 september 2002. Hun ligger bak mange av tispene vi har, og har hatt.
Kine var min første egne hund, og jeg lærte mye av henne. Hun vil aldri bli glemt.
4 dager før Kine døde, kom det en skjør merkelig sak til oss. Da er vi tilbake til valpekullet som ble født 7. januar. En av disse valpene kom tilbake til oss da eieren ble allergisk, og ikke kunne ha henne lenger. Valpen var nå ni måneder gammel, og desverre svært skeptisk til fremmede folk og ukjente steder. Hun kom til oss i påvente av at Mamma skulle finne et nytt hjem til henne. Samme dag kom jeg ned til Mamma for å se på hunden.
Jeg slengte meg ned i en stol i stua, slik jeg vanligvis gjorde. Hunden så på meg, jeg så på henne – Noe skjedde mellom oss der og da. Det var den typen følelse som ikke kan beskrives. Jeg fikk gåsehud og det var som om jeg allerede visste at nå skjedde det noe som ville forandre livet mitt. Uten at jeg hadde sagt et ord kom hunden og satte seg ned ved siden av meg, og ved min side har hun blitt siden.
Hunden het selvsagt Tinka. En uke etter hennes ankomst, på min bursdag, ble hun min. Det var ingen vei utenom. Det så til og med Mamma, som kjøpte henne til meg. Dette ble starten på et eventyr med mye morro, dramatikk, kjærlighet og lærdom.
Tinka i Spania
Som sagt var Tinka en veldig skeptisk hund. Jeg husker at vi måtte lukke henne vekk i en annen del av huset når vi fikk besøk. Hun ble bare så altfor redd til at hun kunne være der. Men ett sted kunne Tinka brillijere, og det var på agilitybanen!
Dette bildet er tatt kun få dager etter hun kom til oss:
Lille Pia på 3 mndr springer ved siden av
Dermed var interessen for agility vekket for fullt. Vi begynte å trenge regelmessig to ganger i uka, og etterhvert begynnte vi å konkurrere. Tinka er kommet opp i klasse tre både i agility og hopp.
På dette bildet er Tinka ca 4 år.
Her er en liten videosnutt av meg og tinka som går løp i Drammen i 2006
Jeg hadde nå en flott Sheltiegjeng på tre: Tinka, Taco og Pia.
Tinka viste tidlig at hun ikke var som alle andre…
Det hører med til historien at kattene Rufus og Junior også kom inn i livet mitt i 2002. Rufus i mars, Junior i Oktober.
Det skulle gå over to år før noen nye hunder klarte å snike seg inn i hjertet mitt. Denne gangen var det fire små Collievalper. De var desverre syke, og hele vinteren jeg hadde med dem, levde jeg i et slags vakum, hvor det var bare meg og valpene. Det var den tøffeste tiden i mitt liv, og jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg kom gjennom den i nogenlunde god behold. De lærte meg mye om min egen styrke, og dette har jeg klart å hente frem når jeg har følt at ting går i mot meg, og jeg føler at jeg ikke klarer mer. Da tenker jeg på Mini, kullsøsknene hennes, og den vinteren, og tenker at jeg har da klart meg gjennom verre ting før.
Jeg skal ikke skrive så mye om Mini, og de andre valpene her, men ønsker du å lese mer om disse valpene, og se en video jeg laget til minne om dem, kan du se på dette innlegget jeg skrev om Mini i november. Bilder av Mini har fortsatt hederplass i stua mi.
Etter Mini døde i april 2005 visste jeg rett og slett ikke hva jeg skulle gjøre med meg selv. Etter noen dager med tomhet begynte jeg, nærmest for å avreagere, å tenke på ny valp. Trangen etter å ha en valp var så veldig stor. Når jeg tenkte rasjonelt på saken, var det faktisk ingen dum idé. Om jeg noen gang skulle ha meg valp mens jeg fortsatt hadde Tinka, måtte det bli nå! Det var nå hun var vant til å «dele meg» med fire små valper, og sjansene for at hun ville godta én, var gode.
Jeg satte meg ned med hundebøker, og leste om flere forskjellige raser, blandt annet puddel, og en del andre småraser. Det endte med at vi 15. mai 2005 dro for å hente denne nydelige skapningen:
Frisbee, min aller første Bearded Collie
Han var så nydelig at både jeg og Mamma fikk tårer i øynene, «Var han virkelig vår??».
Noen flere valpebilder av gutten min (bare fordi han var slik en nydelig valp):
På bildet til høyre hadde han akkurat våknet fra narkosen etter navnlebrokkoperasjonen.
Her et et par fjasevideoer fra da Frisbee var unghund (videoene er desverre blitt lastet opp og ned så mye at kvaliteten ikke er så mye å skryte av)
Sommerfjasevideo med Tinka som gjør div. triks.
Vinterfjasevideo
Et par kosevalper må også nevnes! «Lille» var en bitteliten Sheltievalp som ble veldig glad i Frisbee. Frisbee var jo nesten bare valpen selv, men gjennom Lille lærte han hvordan han skulle omgås valper.
Lille og Frisbee
Lille, som nå heter Birk, og familien hans, kan du lese mer om på bloggen til Kari. Jeg håper på et gjesteinnlegg om Lille om ikke så altfor lenge
Vinteren 2006/2007 hadde jeg på nytt collievalper gående vinteren igjennom. Disse var helt friske, og det gjorde meg godt å ta vare på friske valper. Tre av valpene ble gående nesten hele vinteren, fordi jeg fant da ikke folk som var bra nok for dem! Hihi…
En av disse var Niquel. Jeg var så glad i Niquel. Han var, i mine øyne, den vakreste og snilleste av alle Collier i verden!
Video av Niquell, hans søster Novia, og hans bror Nago :
Slik så Niquel ut da jeg møtte han igjen litt over et år etter han dro fra oss:
Jeg synes fortsatt han er den vakreste av dem alle!
Etter disse valpene tok det et par år før et nytt bikkjetroll kom inn i livet mitt.
Carlisha kom svevende våren 2010. Jeg visste aldri at vi manglet noe, men etter Carlisha kom har jeg jo skjønt at vi brude hatt en «jente-Frisbee» for lenge siden!
Her er det første bildet jeg tok av Isha-bikkja (som da het Carla)
Her viser Frisbee hvordan man tar et deilig gjørmespa!
Den aller siste hunden jeg vil nevne i denne serien om hundene i mitt liv, er en liten haleløs frøken. Hennes navn var Xotic. Hun fikk bare bli åtte uker gammel, men hver eneste sekund levde hun til det fulle!
Små poter, dype spor (Minnevideo om Xtotic her)
Jeg har felt noen tårer mens jeg har skrevet denne «serien» om hundene i mitt liv, men mest av alt har jeg koset meg med alle bildene, og alle minnene. Hver av disse hundene har en helt spesiell plass i hjertet mitt. Jeg håper dere lesere også har hatt av glede av å se noen av hundene som har betydd så mye for meg opp igjennom årene
Utstilling- og Miljøtrening med Tinka-min
I dag har jeg og Tinka vært på utstilling- og miljøtrening, og det var så koselig! Det har regnet i nesten hele dag, så jeg var i tvil om jeg i det hele tatt skulle orke å dra. De to timene vi var på trening kom det likevel ikke en eneste regndråpe, og vi hadde det kjempegøy!
Vi var ikke så mange idag, men jeg knipset jo noen bilder av de som var der.
Tinka tenkte nok sitt da vi for en gangs skyld skulle dra bort uten Beardistroll, og noe av det første hun så da hun hoppet ut av bilen, var denne gladsaken 
Hun er en 15 mndr gammel brun Beardisfrøken. Hun var så blid og trivelig! Det er forresten vanlig at Beardiser på denne alderen er mye lysere enn det de vil bli senere. Se på ørene hennes, hvor brune og fine de er.
Søt Colliegutt. Også veldig glad!
Tinka var litt skeptisk, men hilse, DET skulle hun!
Bølla (Mamma sin hund) er helt avrøytet, og jeg fikk beskjed om å holde meg til hodebilder.
Geir og Mac. Blir litt syk etter å ha Collie igjen, ja… Tinka ble helt besatt av den grønne godbitposen til Geir, og plutselig var ikke hunden min så lojal som jeg trodde hun var…
Tinka skal jo aldri bli utstillingshund, så mens de andre trente på å stå pent, drev Tinka med sine helt egne ting:
«Sitte Bamse»
«Rulle rundt»
«Gå i sirkel»
Vi dro dit for å kose oss, så er det dette Tinka koser seg aller mest med, ja, så får hun holde på med det da
Når vi liksom skal trene utstilling og gå fint, gjør Mamma bare narr av oss uansett. Tinka kan nemlig ikke trave… Hun bare bumper bortover.
Men hun får bare gjøre narr, for slik kontakt under «fri ved fot» er verdt mere for meg enn lange svevende steg, TENK!
Tinka trenger alenetid med meg i blandt, hun trenger det mer enn de andre. Beardistrolla er jo glad i hverandre, og i Tinka, mens Tinka er bare glad i meg (Ja, og i godbitposen til Geir da). Hun er så oppmerksom når det er bare henne og meg, og jeg ser øynene hennes lyser opp av glede
I kveld er Tinka sliten og fornøyd. Det er Beardisen også, som har fått være sammen i hele ettermiddag. Det var nok stas med gjenforening!
Som vanlig har jeg lagt en link i sidekolonnen til konkurransen vi har gående, ellers blir den så fort borte, og vanskelig å finne blandt andre bloggposter. Håper du vil sende inn et bidrag
Hundene i mitt liv – Del 3
I »Hundene i mitt liv – Del 1» fortalte jeg om hundene vi hadde da jeg var bitteliten, og frem til jeg var ca 5 år. »Hundene i mitt liv – del 2» handler om de årene vi bodde på Sørlandet, frem til jeg var 9 år. Dette tredje kapitellet vil ta for seg de første ti årene etter at vi flyttet til Hedmark.
Igjen vil jeg starte med et bilde av Kompiz. Han begynte her å bli en eldre herremann.
Kompis på sin 10-årsdag
Kompiz døde et par år senere. Jeg var veldig heldig som fikk vokse opp med han!
Da jeg var rundt 10 år begynte jeg å bli mer interessert i hundeoppdrettet. Jeg ville være med på hele prossessen. Det fikk jeg. Jeg lærte fort at oppdrett dreier seg mye om å vente… Vente på løpetid, vente for å se om tispa er drektig, vente på at fødselen skal starte…
Her er det min egen Kine som skal ha valper. Jeg tilbrakte mange nattetimer på madrass på valperommet, mens jeg ventet og ventet.
Her er jeg på sofaen en tidlig morgen, etter å ha vært med på valpefødsel om natta. Slikt blir man trøtt av!
Slik sov jeg rett som det var.
I ett av kullene som Kine hadde, fikk hun bare en valp. Den kalte vi Eni, og hun ble værende hos oss.
Eni hadde ikke noe i mot å være «dukka mi». Her ligger hun i en lekevogn.
Her har Eni blitt voksen, og vi poserer for julekortbilder.
Eni fikk flere kull, og i ett av disse kullene kom det en alldeles nydelig tispe som vi beholdt selv. Hun het Funny og ble boende hos Pappa.
Funny
Funny må nevnes både fordi hun var en veldig trivelig hund som jeg husker godt, og fordi hun senere ble mor til vår Pia. De som leser bloggen min med jevne mellomrom, har sikkert sett mange bilder av henne. Pia kommer jo ikke inn i bildet før i neste kapitell, men her ser dere altså hvordan min gamle Kine ligger direkte bak flere av hundene vi har, og har hatt.
Kine ble også mor til en annen liten frøken flere vil dra kjensel på. Lille Hipsi ,som nå er blitt 13 år, tilbringer for tiden sommerferien sin hos oss «Borti Svingen». Hun bor til daglig hos Pappa. Gladere hund skal man lete lenge etter
Pen dame!
1996 var et år jeg husker godt. I juli det året fikk Kine et kull på tre valper. Den minste i dette kullet ble kalt Knotty. Han var 180 gram da han ble født, og mindre en brødrene sine. Jeg husker hvordan jeg pleide å dytta unna de andre, og støtte opp hodet hans, slik at han skulle få i seg mat.
Jeg ble selvsagt utrolig knyttet til Knotty, og jeg var så sint og lei meg da han dro. Jeg husker at de voksne prøvde å ta meg med på tivoli for å trøste meg, men jeg bare gråt og gråt i karusellene. Jeg laget et helt fotoalbum med bilder av Knotty. Dette hadde jeg ved sengen min i flere år. Jeg husket også alltid bursdagene hans i årene som kom. Jeg var mildt sagt helt knust over at Knotty ble solgt.
Det ble ikke bedre av at Mamma dro til Sverige og hentet en ny valp til meg. Dette var selvsagt planlagt i flere måneder, men for meg føltes det som om hun byttet bort min Knotty i en annen valp. En svenskevalp, som var hverken pen eller søt…
.
Her er jeg med svenskevalpen rett etter han kom til oss. Skeptisk…
Denne valpen skulle jo liksom være min, men det tok en god stund før jeg klarte å knytte meg til han. Jeg visste jo ikke da, at den rare svenskevalpen skulle vokse opp til å bli den flotteste, snilleste og godeste Sheltiehannen jeg noen gang har møtt. Taco var en herlig hund. Han var så myk og kosete mot oss mennesker, men de andre hundene så han som veldig autoritær. Han var aldri bråkete eller kranglete. Han var den beste sjefen hundegården vår noensinne vil ha. Taco var en bedagelig anlagt hund, og det var først da han ble gammel at han gadd å løpe rundt på en agilitybane. Dermed debuterte Taco i offesiell agilitykonkurranse på 10-årsdagen sin.
Her er Cassie (mamma´n til Tinka) og Ayla, sammen med Taco. Disse tre er født med få dagers mellomrom. Her er de 10 år gamle. Disse tre hundene har betydd mye for kennelen vår.
Både mennesker og dyr var i stor sorg i flere uker da han døde. Han ble avlivet etter et slag i fjor. Han kom seg liksom ikke igjen etter slaget, og det var ikke snakk om at vår stolte Taco skulle gå rundt å hangle slik.
Taco 13 år
Taco etterlot seg ikke bare gode minner, vi har også flere avkom etter han. Hans datter, Pia, har veldig mye av sin far i seg, både når det gjelder vaner, uvaner og utseende. Han er også far til min Tinka.
Mon-Ami (betyr «min venn») er naturlig nok oppkallt etter Kompiz (som jo også betyr «venn/kamerat»). Han kom til oss i 1998, og ble værende hos oss i flere år, før han flyttet til forverter. Han er en godmodig og rolig colliehanne, som nå begynner å bli gammel.
Mon-Ami som unghund. En dag skal jeg definitivt få meg Colliehanne igjen.
Neste, og så langt siste, kapitell begynner i 2002. Da skulle jeg få meg ny sheltievalp etter at Kine ble borte. Valpen fikk jeg, men det ble ikke helt som planlagt da en annen hund plutselig dukket opp. Jeg skal også fortelle om hvordan det gikk til at jeg fikk meg Bearded Collie for første gang. Jeg kunne fort ha endt opp med puddel istedet…
Hundene i mitt liv – Del 2
Her kommer fortsettelsen på «Hundene i mitt liv». Det første kapitelet finner du her.
I 1989 flyttet vi til Sørlandet, ikke så langt fra Grimstad. Det var her jeg underskrev min første kjøpekontrakt, det var her jeg ble kjent med de fire flotte Collietispene jeg husker fra min barndom, og det var her jeg for første gang (men langt fra siste) fikk oppleve å se et valpekull bli født, for så å knytte meg altfor mye til en av valpene…
For å ta opp tråden fra forrige kapitel starter jeg med et bilde av meg og Kompiz.
Her var jeg vel rundt 5 år, og Kompiz 3 år.
Omtrent på denne tiden kom også Sandie til oss.
Her er Sandie, som valp, sammen med meg og Kompiz (1989)
Sandie var hos oss i mange år, og ble selvsagt med på flyttelasset da vi flyttet til Hedmark.
Det neste bildet burde nok ventet til neste post, hvis jeg skulle hatt alle bildene kronologisk. Dere får bare prøve å følge med, og ikke dette helt av «lasset». Minner er vanskelig å skulle sortere…
Her er jeg nok rundt 12 år, sammen med Sandie
Da Sandie ble gammel fikk hun flytte til noen som kunne ha henne som «enehund», ettersom vi hadde ganske mange hunder den gangen. Jeg mener å huske at hun ble ganske gammel.
Neste hund som kom til oss var Zika. Hun var en nydelig tispe, som var helt fantastisk med oss i familien.
Her er Zika som unghund
Ettersom Zika ble eldre, begynte hun å mistrives i hundeflokken. Hun trivdes rett og slett ikke som «kennelhund». Hun stresset hele tiden, og hadde det ikke noe godt. Mamma forsøkte å omplassere henne, men det var heller ikke vellykket. Til slutt måtte Mamma ta den tunge avgjørelsen og la henne få slippe. Jeg husker at det var ikke så lett å akseptere den gangen. Jeg tror til og med Mamma hadde store problemer med å godta at det var eneste utvei.
Dette bildet av meg og Zika er tatt dagen før hun ble avlivet. Jeg husker at jeg hadde heklet to like vennskapsbånd. Det ene bandt jeg rundt labben hennes før vi dro fra dyrlegen, det andre bar jeg selv, lenge etter hun var borte.
Winnie kom til oss som voksen. Vi fikk ikke beholde henne så lenge, på grunn av eksplosiv magekreft, men likevel har jeg mange minner om henne. Hun er til dags dato den eneste Blue Merle hunden jeg har hatt.
Min første utstilling. Gjett om jeg var stolt! (1990)
Den fjerde Collietispa vi hadde den gangen var Demi. Jeg fant ikke noe særlig med bilder av henne, men jeg husker henne veldig godt. Hun ble gammel hos oss.
Demi med et av valpekullene sine
Disse collietispene var ikke noe særlig glad i hverandre ettersom de ble eldre, så vi holdt dem atskilt. Jeg husker en gang som Sandie og Demi hadde brutt seg inn i hverandres hundegård og braket sammen. Jeg var alene hjemme og gikk i mellom dem for å forsøke å stoppe dem. Jeg fikk etterhvert dratt en av dem inn i en annen gård, men da var vi ganske så blodige alle tre. Det var jo ganske så store og sterke bikkjer, når de hisset seg opp slik, og blandet med spytt, så det jo sikkert enda verre ut enn det var. Da Mamma kom hjem og jeg fikk fortsalt hva som skjedde, tok hun dem inn, sjekket begge tispene grundig, og stellte deres sår. Godt over en time senere legger hun merke til min blodige lyselilla pysjamas og spør «Er det bra med deg eller??». Det var det jo selvsagt, men jeg lærte jo ett og annet om prioriteringene i huset… (Til Mamma sitt forsvar skal det vel sies at hadde jeg blitt alvorlig bitt, så hadde jeg nok sagt i fra!)
Her har jeg deltatt på min første «lydighetskonkurranse» med lånt hund (1991)
Kompiz var en skikkelig guttegutt, som lett kunne finne på å yppe seg på andre hanhunder, han var derfor ikke så lett for meg å håndtere utenfor hjemmet. Mamma synes derfor at jeg burde få en litt mindre hund, som jeg lettere kunne håndtere, og ha med meg rundt omkring. Dagen jeg ble åtte år underskrev jeg min aller første kjøpekontrakt, og Kine ble min første hund som jeg liksom skulle ha ansvar for.
Her passer Mamma på at kontrakten blir riktig underskrevet
Kine 8 uker gammel
Kine var «den gangens Tinka», vi hang sammen stort sett hele tiden. Hvis klokken ble over 9 om kvelden, hoppet hun ut av hundegården og stakk av gårde for å finne meg, hvis jeg fortsatt var ute og lekte. Med Kine gikk jeg mitt første agilitykurs og tok mitt første bronsemerke i lydighet. To ganger Faktisk. Vi prøvde aldri sølvmerket. Kine døde 4 dager etter Tinka dukket opp hos oss, 3 dager før det ble avgjort at Tinka skulle bli hos meg. Kine er forresten moren til Hipsi (12) som er på sommerferie hos meg om dagen. Det kommer nok et par bilder av Kine i neste del også.
Blizzie var også en av Sheltietispene som kom til oss mens vi bodde på Sørlandet. Blizzi var en helt herlig hund.
Her er jeg på utstilling med Blizzi (1992)
Blizzie er Tinka sin tippoldemor. Vi fikk beholde henne til 2004/2005 (husker ikke eksakt).
Mens jeg var liten hadde Mamma sitt oppdrett blitt satt på vent, men nå tok hun det opp igjen. I hvert et kull som ble født plukket jeg ut en kosevalp som jeg ble ekstra glad i, og selvsagt hatet jeg Mamma like høyt hver gang de ble solgt. Det første kullet jeg fikk oppleve var etter Sandie, og kosevalpen var Siwert…
Her var Siwert knapt et døgn gammel
Siwert som halvstor valp. Han bodde en stund hos min søster, men ble etterhvert solgt.
I neste del skal jeg fortelle om flere kosevalper, og om den gangen Mamma byttet en av dem i svenske som ikke var pen en gang (da var jeg ikke blid!), samt om flere hunder som har betydd mye for meg. Det kan vel hende vi begynner å nærme oss noen av hundene dere kjenner fra bloggen allerede?
Hundene i mitt liv – Del 1
De aller kjæreste, og de aller fleste barndomsminner jeg har, er om hunder. Hunder som på en eller annen måte har beriket livet, og satt spor etter seg. Jeg har lyst til å dele noen av disse minnene med dere. Heldigvis har Mamma vært flink til å ta bilder og sette de inn i album, og det gjør det jo mye lettere å dele disse minnene med andre. Etterhvert som jeg tenkte gjennom hvilke hunder som måtte være med, og fant frem bilder, skjønte jeg jo at en post ikke ble nok. Derfor må jeg dele opp fortellingen om «hundene i mitt liv» i flere deler. Husk at noen av disse bildene er over 27 år gamle, og kvaliteten deretter. Men det har jo sin sjarm det også
Hundene i mitt liv – The early years (det hørtes så mye finere ut på engelsk!)
De første hundene jeg ble kjent med var Sheltiene Pepsi og Dingen. De var allerede i familien da jeg ble født.
Dette bildet av meg og Dingen ble brukt til julekort min aller første jul:
Jeg tror nok ikke hverken Pepsi eller Dingen var spesielt glade i meg, og det kan jeg i grunn godt forstå…
Her er det Pepsi som får gjennomgå. Stakkars hund…
Selvsagt er hundene til for min underholdning!
Litt jobb var det jo også med disse bikkjene våre
Rett før jeg ble to år flyttet vi fra Nord-Troms, til Østlandet. Der bosatte vi oss langt fra andre folk, og enda lenger fra andre barn. Jeg hadde rett og slett ikke noe særlig med lekekompiser. Mamma og Pappa bestemte seg for at jeg burde få en hund, som jeg kunne leke med og ha selskap av. I flere uker gikk de og sa til meg at «Nå skal vi snart hente en Kompis til deg». Når hunden kom, var det en selfølgelighet for meg at hunden het nettopp Kompiz (selvom de voksne nok hadde andre planer). Og Kompiz ble det!
Kompiz var en Colliehanne, og er nok grunnen til at Colliehanner står mitt hjerte nær. En dag skal ha en Colliegutt igjen, det har jeg bestemt meg for. Jeg vet bare ikke når.
Jeg og Kompiz hadde utrolig mye glede av hverandre
Og jammen fungerte han som barnevakt også…
Her har en annen hund gjort «inntrykk» på meg, ved å lage bitemerker over ene øyet mitt. Selv husker jeg hverken hunden som bet, eller selve biteepisoden. Jeg husker bare at jeg var veldig bestemt på at det var ikke hunden som var dum, det var eieren, som hadde satt ut hunden der han hadde. Det husker jeg at vi snakket vi en del om.
Her er jeg og Kompiz utenfor huset vårt på Lillehammer. (Ja, jeg hadde klippet panneluggen selv…)
Kompiz fikk jeg beholde til jeg var godt inn i tenårene, og det kan nok hende det kommer et par bilder av han senere også.
Av andre hunder som jeg husker godt fra denne tiden, må jeg nevne Glyn (Sheltiehanne). Han var gammel og blind da han kom til oss, og pleide å sette snuten sin i låret mitt og følge etter meg. Da følte han seg trygg.
Pappa sin Collietispe, Ladina, må også nevnes. Hun var ikke så veldig grei mot folk flest, men for meg var hun kjempekul. Ja, bortsett fra at hun hadde en lei uvane med å bite av neseknuppen på bamsene mine…
Hun elsket å lekesloss, og jeg husker godt at hun pleide å bite meg i rompa!
Jeg tror nok det var avgjort allerede den gang, at jeg aldri skulle leve en dag av mitt liv uten hund
I neste del skal jeg fortelle om hundene som kom til oss etter vi flyttet til Sørlandet, om min aller første hund som liksom var mitt ansvar, som jeg selv fikk skrive under kontrakten på, samt noen collietisper jeg aldri kommer til å glemme.
Pass På Pus
Dyreblogger.no
Bloglovin’
Instagrams
Kommentarer