Tiden etter Frisbee. Agilitytrening og bilder.

Først vil jeg takke for all støtte, koselige meldinger og medfølelse etter vi mistet Frisbee’n vår. Dagene etter Frisbee ble borte har vært rare. Anderledes. Flere har ytret bekymring for hvordan det går med Carlisha. Hun var jo Frisbee sin beste venn. Selv hadde jeg regnet med at det skulle gå greit. Hun er jo vant til at Frisbee er ett par uker hos Mamma nå og da, spesielt i forbindelse med løpetid. Men Carlisha visste nok bedre.  Hver gang jeg kom inn utgangsdøra, trodde hun Frisbee ville komme rett bak meg. Da han ikke gjorde det, gikk hun og satt seg inntil veggen i stua, og bare tittet forvirret rundt seg. Der satt hun hele den første dagen. Ikke ville hun ha godis heller.

Jeg bestemte meg for å være litt ekstra aktiv med Carlisha de neste dagene, for å få tankene hennes over på noe annet. De siste par ukene har vi brukt mye tid på å trene ymse triks her hjemme. Det har vært koselig og morsomt. Vi kunne ikke gjøre sånt da Frisbee var her. Jeg savner Frisbee veldig. Jeg savner hans lykkelige vesen og hvordan han fikk med til å spurte ut i latter flere ganger om dagen. Jeg må jo likevel få si at det har åpnet for nye muligheter, når det gjelder aktivisering av Nommin og Carlisha her hjemme. Frisbee ble helt bajas hvis han forstod jeg trente med andre enn han. Og jeg lot han få viljen sin. Det var bare en av flere ting Frisbee fikk lov å styre etter Tinka ble borte. Skulle det trenes triks/lp/agility her hjemme – skulle det være med han.

Ett par andre ting Frisbee styrte var at han nektet Nommin og Carlisha å leke inne, og han nektet dem å tigge ved bordet. Det var hans jobb. Nommin og Carlisha begynner nå såvidt å utforske hva som er lov, hva de kan gjøre, når Frisbee ikke her.

Carlisha var ikke helt seg selv de første dagene, men med ett par trikse-økter om dagen gikk det raskt bedre. Hun har også fått være med på Nommin sin demensavdelig, og hun har trent agility. Nommin ser ikke ut til å være særlig berørt, bortsett fra noe forvirring over at ingen bjeffer når vi skal ut, og at han dermed føler han må ta på seg den oppgaven selv.

Det har vært godt for meg også, å prøve å holde meg  opptatt med Carlisha og Nommin. Når Tinka ble borte, taklet jeg det ved å gå i skogen, gå hver eneste topptur på Ringsakerkartet. Denne gangen har jeg fokusert på å aktivisere bikkjene. I tilegg til at Nommin har vært på Elverum og fått prøve littegrann rally lydighet, har jeg også vært to ganger på Bokrudstad i påsken, for å trene agility med begge bikkjene.

Carlisha er tilsynelatende tilbake til sitt lykkelige vimse-hoppe-sprette-fjase vesen 🙂

 

 

 

 

 

 

Tenk at det dumme arret på nesa til Nommin, nå har blitt et kjært minne om Frisbee, og den gangen Nommin stod og slengte en gummiball i fjeset til Frisbee i omtrent en halvtime, før Frisbee veldig tydelig sa i fra at «NÅ ER DET NOK»

 

 

 

 

 

 

Nommin har også trent litt på ymse øvelser og triks for bakpartskontroll. Den er mye bedre enn hva den var da han var yngre, men han har fortsatt en del å gå på! Jeg håper jo at etterhvert som dette blir bedre, vil han også føle seg mer komfortabel på både stige og vippe.

 

 

Jeg har forresten nå laget en side på bloggen om meg som hundeinstruktør. Ta gjerne en titt 🙂

 

Og med disse bildene av fornøyde bikkjetroll, ønsker vi dere en skikkelig koselig påske!

 

 

Kald og fin desembermorgen

Vi har store viduer i stua, med finfin utsikt. I går var soloppgangen nydelig, og hele hogstfeltet nedenfor huset badet i i det fine lyset. Dermed ble kameraet med på morgenturen. Jeg har savnet å ta bilder med skikkelig kamera, så det var absolutt på tide at jeg tørket støv av det. Her kommer rett og slett en bildespam-bloggpost!

 

De første bildene ble tatt før sola hadde kommet skikkelig opp. De ble ikke så klare og skarpe, men jeg synes de er verdt å dele likevel, fordi det skjøre gule lyset var så nydelig.

 

bloggnommin6

Frisbee tasser avgårde

 

bloggnommin4

Hopp og sprett 🙂

 

bloggnommin5

 

bloggnommin7

 

bloggnommin8

 

bloggnommin10

 

bloggnommin16

Disse to har utrolig mye glede av hverandre

 

bloggnommin11

Frisbee ser på soloppgangen

 

bloggnommin13

 

bloggnommin17

 

 

Etterhvert som sola kom høyere, ble det også lettere å ta fine bilder.

 

bloggnommin1

Dette bildet av Nommin er jeg veldig fornøyd med.

 

bloggnommin2

 

bloggnommin3

Dette av Carlisha, synes jeg også ble veldig fint

 

bloggnommin9

 

bloggnommin14

De fineste bikkjebildene får man jo gjerne når bildet ikke er planlagt. Slik som dette bildet av Nommin.

 

bloggnommin12

Lykkelig Ishe-bikkje

 

bloggnommin15

 

bloggnommin18

 

bloggnommin21

 

Synes det alt i alt ble ganske mange fine bilder, til tross for at jeg ikke har tatt i ett kamera på over ett år, og at det var litt vriene lysforhold. Men så har jeg jo innmari flotte modeller da, det må jeg jo få lov å si. Etter turen, var det rett inn for å fyre i peisen 🙂

I dag har Frisbee vært hos dyrlegen for rønken og blodprøver. Han har vært litt tett i det siste, og vi vil gjerne holde øye med den svulsten han har i brystet. Nå skal vi slappe godt av noen timer, før det er juleavslutning med de som jobber på Innlandet Hundesenter i kveld.

Håper dere syntes det var koselig med noen skikkelige bilder (ikke mobilbilder) her på bloggen igjen!

Ha en fortsatt fin dag 🙂

Nommin på valpeshow

I går debuterte Nommin på valpeshow!

På torsdag ble Nommin badet, og på fredag ble han børstet og klippet. Han ble plutselig mer gylden i fargen, gitt…

I går kjørte vi hjemmefra rundt klokken syv (les: aaaltfor tidlig). Vi kom frem til Eina før klokken åtte, så vi hadde masse tid til å spise frokost og fluffe på pelsen.

Nommin varmet opp på sin måte.

 

Nommin varmer opp med å tigge litt

 

Litt over klokken ni, rett etter briarden og korthårscollien, var det Nommin sin tur.

(Jeg glemte kameraet mitt, så alle bildene er tatt med mamma sitt, og er derfor i litt laber kvalitet. Det var også vanskelige lysforhold og skarpe skygger.  Man ser da likevel det viktigste)

 

Nommin fremfor dommeren

 

Dommeren kjenner etter testikler. Nommin ser noe skeptisk ut.

 

Etter Nommin hadde vært inne, var det tispene sin tur. Jeg stilte Mima (også debutant), som ble beste tispe, og dermed skulle konkurrere med Nommin om å bli best i  rasen. Heldigvis fikk vi Torill til å gå med Mima, da de begge skulle inn i ringen samtidig.

 

Nommin foran, Mima bak.

 

Nommin vant, og ble BIR (Best I Rasen). Mima ble BIM (Best I Motsatt kjønn). Vi hadde jo tenkt at vi skulle inn i ringen, ut igjen, for så å dra på Biritreff. Slik ble det ikke da Nommin ble BIR, og skulle inn igjen i gruppa (og konkurrere mot de andre valpene fra Gruppe 1)  senere på dagen.

Vi fikk hvertfall masse tid til å ta skrytebilde med BIR-slufsa…

 

 

Og til å slappe av…

 

Nommin ble etterhvert trøtt, og midt i bedømmelsen av små selskapshunder, sovnet han godt.

 

I gruppa var det en nydelig briard, herlige Bamboo (korthårscollie), Nommin, og en fin sheltieguttt.

 

 

Briarden vant, Nommin ble nummer to, Bamboo nummer tre, og sheltien nummer fire.

 

Kritikkskjemaet lød slik:

«Maskulin, prima helhet. Vakkert hode og uttrykk. Gode ører. Balansert og meget godt vinklet. Utmerket overlinje. Prima pelskvalitet. Lette bevegelser med bra steg. Herlig temperament. Viser seg bra. Meget velvist.»

Jeg er kjempefornøyd med bedømmelsen! Særlig de tre siste kommentarene er spesielt trivelige, synes jeg.

Nommin oppførte seg veldig fint hele dagen. Han var positiv og blid. Jeg begynner dog allerede å merke litt den holdningen at dersom vi står opp innmari tidlig, og drar noe sted, da burde jeg diske opp med noe morsommere enn utstilling. Det blir det nok ordnings på, når vi kommer i gang med agility!

 

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

Jeg postet jo dette på facebook, men siden ikke alle følger oss på facebook, vil jeg poste det her også. Frisbee har hatt vondt i foten sin ett par dager. På fredag ga jeg han en smertestillende, før han fikk gå inn på soverommet og legge seg igjen. Vanligvis er soverommet bare for kveldstid, men har man vond fot, så har man lov til litt ekstra. Utpå dagen merket jeg at Lillepusen ikke svinset rundt meg slik hun pleier. Ikke kom hun da jeg ristet på matkoppen hennes heller.

Da fant jeg henne inne på soverommet, der hun lå og holdt rundt føttene til Frisbee.

 

 

Jeg slutter aldri å bli satt ut av den pusens empati og omsorg. Hun er så tunet inn på hvordan alle har det, og er det noen som ikke har det bra, så fanger hun det opp. Når hun trøster er hun myk, men bestemt. Det nytter ikke å ville være alene, dersom Lillepus har bestemt seg for at her trengs det trøst. Man kan sikkert si at jeg tillegger dyrene mine egenskaper de ikke har, og ofte er det kanskje noe i det. Når det gjelder Lillepus, er jeg dog helt sikker på at det bor noe i henne, som jeg aldri før har sett i noe dyr jeg har hatt.

 

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

Nå skal jeg ta ut chinchillaene og la de løpe en stund, før jeg bytter på buret deres. Deretter blir det en liten skogstur med bikkjene, og deretter skal jeg hjem og ordne premievegg til Nommin. Han har jo hele TO rosetter (BIR og BIG2), og det må man opplagt ha en vegg til!

 

 

Grilltur med Collieklubben avd. Hedmark

Collieklubben avd. Hedmark har i mange år hatt som tradisjon å dra på grilltur 1. mai. Vi har vært med i mange år, men i år er jo første gangen jeg faktisk hadde med meg egen collie! Har egen collie jeg nemlig! (Ja, jeg er fortsatt litt der… ).

 

I fjor hadde jeg med Tinka på denne turen. Jeg merker at jeg reagerer på å skulle gjøre ting uten Tinka for første gang. Spesielt går tankene til tiden etter jeg visste vi ikke hadde mye tid. Nå er det gått omtrent ett år siden da, og jeg tar meg i å tenke «i fjor på denne tiden, da…«. Jeg tror den kalde årstiden har skjermet meg fra å komme for nære enkelte minner. Brygga, der jeg tok de siste bildene av Tinka og Pia har kommet frem fra snøen. Hver gang vi får forbi, kjenner jeg at jeg reagerer, uten at jeg helt kan sette navn på hva jeg føler. Jeg tror dette vil bli en sommer med mange tanker og følelser.

 

Tilbake til årets tur: Vi hadde stort sett sol hele tiden. Litt kjølig var det, men jeg tror både folk og dyr koste seg likevel. Jeg tok jo selvsagt en hel haug med bilder av folk og dyr (aller mest dyr…), som koste seg på grilltur:

 

 

Nysgjerrig Nommin

 

Uni er flink å tigge

 

En av Sissel sine korthår og hennes lille søte frøken.

 

 

Torill og Hermann sin Bamboo (5 mndr)

 

 

 

Nommin og Bamboo

 

Uni fikk litt mer oppmerksonhet enn hun regnet med, da hun rullet seg i gresset

 

Mima foran, Nommin bak

 

 

 

Mima

 

Nommin

 

Takk for turen! Gleder oss til neste år 🙂

 

Nå blir det veldig mye bikkjer på bloggen, og veeeldig mye Nommin. Det betyr ikke at de andre dyrenene ikke også har det fint. Nå er det nå Nommin som utvikler seg, forandrer seg, og opplever ting for første gang. Da har det lett for å bli han det blir bilder av.

Kattene har begynt å bruke kattegården igjen, og er svært fornøyd med at mennesket omsider fikset temperaturen der ute. Dioz har nemlig kjeftet på meg i månedsvis, for at jeg ikke har slått på sola og skrudd opp temperaturen.

Frisbee fikk for en måneds tid siden satt inn kastreringschippen Suprelorin. Denne chippen skal i de fleste tilfeller gi en tilnærmet lik reaksjon, som hunden ville hatt på en fysisk kastrering. Nå er jo ikke det aktuelt på Frisbee, men vi bestemte oss for å prøve denne chippen etter råd fra dyrlege. Frisbee har på sine «eldre» dager begynt å bli i overkant satt ut av løpetisper. Sist Carlisha, og mamma sine tisper, hadde ei runde med løpetid, spiste ikke Frisbee noe særlig på flere uker, og det endte opp med kortisonssprøyte. Med denne chippen håper vi å ungå at han blir like forfjamset neste runde, så det blir spennende å se.

 

I dag har vi hatt et nytt koselig Biritreff. Det er så trivelig at det kommer nye to- og firbente, og at flere kommer igjen uke etter uke.

Mamma er i Ålesund på utstilling, så jeg passer sheltiefrøkner. De unge sheltiefrøknene har jeg satt i hundegård, og Pia har jeg tatt med hjem. Det er kos for både meg og Pia.

Ønsker dere en fortsatt trivelig helg! 🙂

 

Nommin – Endelig fikk jeg min collie

Jeg har jo ikke fortalt det til så mange, sånn rett ut. Noen har jeg fortalt det til, fordi det er så vanskelig å holde alle sommerfuglene i magen helt for meg selv. I tillegg har jeg lagt ut bilder både her og der, uten å si så mye. Jeg ville ikke fortelle, tilfelle det ikke skulle bli slik. Mange har jo likevel lagt sammen to og to…

Jeg har jo drømt om min egen colliehanne i åresvis. Jeg har fått sommerfugler i magen og blitt varm om hjertet, hver gang jeg har fått kose med en. Vi har jo lett etter en colliehanne til meg en stund nå, men det å finne en som er akkurat slik jeg ønsker meg, det er ikke så lett. I tillegg skal jo alt annet klaffe også.

For ett par måneder siden begynte vi å tenke på et kull født på McBeal Collies. Moren til valpene var nydelig, og vi likte linjene godt. Oppdretter hadde faktisk to kull samtidig, født med litt over en ukes mellomrom. Også det andre kullet var interessant.

 

Oppdretter Veronika sendte bilder av Hermine og valpene

 

Allerede for halvanen måned siden snek jeg inn de første bildene av små collievalper på bloggen min. Jeg hadde da vært og sett på valpene for første gang. Den gangen var valpene bare ett par uker, men jeg synes det var både koselig og viktig å hilse på foreldrene, og på oppdretter.

 

2 uker gammel

 

3 uker senere dro jeg tilbake for andre gang. Denne gangen skulle jeg velge ut hvilken valp jeg ønsket. Jeg hadde allerede bestemt meg for å ta en av hannene i Hermine sitt kull. Mama hadde bestemt seg for å kjøpe ei tispe fra det andre kullet oppdretter hadde. Det fortalte jeg om i innlegget om lille Mima. I dette innlegget snek jeg jo også inn bilder av hanvalpen jeg hadde bestemt meg for. Jeg skrev til og med navnet hans under ett av bildene. Nommin.

 

5 uker gammel

 

Opdretteren til Nommin og Mima har hele veien vært utrolig flink til å sende oss bilder, og holde oss oppdatert. Det gjør godt, når man går slik og venter, og gleder seg.

 

Noen av bildene fra oppdretter

 

Torsdag kveld kunne jeg endelig holde Nommin i armene, og begynne å smake på ordene «min collie». Tenk det da «Min COLLIE».

De første par dagene har gått utrolig bra. Nommin er positiv og blid, leker, spiser med god apetitt, og sover stort sett hele natten gjennom. Jeg får jo ikke sove. Jeg ligger og titter på han, og gleder meg til han våkner. Forhåpentligvis klarer jeg å sove godt igjen snart, for man blir faktisk trøtt av å ligge våken og glede seg.

Vi har ikke brukt mye tid på å ta bilder, men litt har det blitt (og enda mere blir det nok…). Jeg har jo egentlig ikke tid til å sitte med kamera, samtidig er jeg jo så stolt av klumpen min at jeg må jo få vist han frem.

Her er da noen bilder av Nommin sine første dager «Borti Svingen»:

 

 

 

Like greit å gå tur med seg selv, synes Nommin

 

Litt ramp må man regne med…

 

«Kos med meg da»

 

Denne hjerteputa la vi igjen hos valpene da vi var på besøk ved femukersalder. Den er han veldig glad i.

 

 

 

Alle kattene tar det å ha fått valp i huset helt med ro. De snuser, stryker seg litt inntil, og fortsetter ellers med hverdagen som før. Jeg var jo litt bekymret for hva Dioz ville synes. Han har jo vært litt sær mot fremmede hunder tidligere. Det har gått over all forventning! Nommin tror jo faktisk på Dioz, når Dioz oppfører seg som «Prinsen av Borti Svingen». Dioz liker undersotter som respekterer hans kongelighet.

 

 

Enn så lenge har det vært kun Frisbee her hjemme. Frisbee prøver taktikken som Tinka i sin tid prøvde på han: «Om jeg overser han lenge nok, så blir han kanskje borte«. Carlisha kommer hjem senere i dag, så det blir spennende å se hva hun synes om valpen. Hun er jo stort sett positiv til det meste.

Nå skal vi bort til Mamma, slik at Nommin kan få leke litt med Mima, før Mima drar til fórverten sin. Ha en fin dag!

 

 

Min collie <3

 

 

Husk fotokonkurransen vår!

 

 

 

Fine lille Mima – Ny collietispe til kennelen

Både på facebooksiden til bloggen og på siden til Sunborne Kennel, har vi de siste dagene søkt etter fórvert til Collietispe. Årsaken har vært denne nydelige lille frøkna her:

 

 

De siste årene har vi ikke hatt colliekull. Den eneste collien i vårt eie, er en tric hanne. Det blir et dårlig med valper av. Vi savner jo begge å ha collie. Det hører kennelen til. Mamma falt pladask for denne lille jenta, og vi satte derfor inn en notis om at vi ønsket fórvert, i alle passende facebookgrupper.

 

 

Lykken var derfor stor da ei dame som ikke bor så altfor langt unna, meldte sin interesse. Hun hadde både collie og katter fra før, så vi tenke at hun måtte jo bare være ei skikkelig allright dame. I dag har vi vært og besøkt kommende fórvert, hilst på både henne og hunden hennes, skravlet og blitt litt kjent. Det er jo viktig å komme overens, vi skal jo samarbeide i mange år fremover.

 

 

Lille Mima må være hos mamma’n sin, og søsknene sine, i noen uker til. I mellomtiden vet jeg om ei som kommer til å glede seg VELDIG til å få henne hjem. Det kan jeg så godt forstå!

 

 

 

Jeg satt selvsagt på gulvet med en herlig guttebamse, all den tid Mamma brukte på å studere lille Mima.

 

 

Nommin <3

 

 

 

 

Valper er noe av det herligste som finnes  *sukk* <3

Nå skal jeg snart få satt i gang en liten julekonkurranse. Kattepremiene er klare, men jeg må pønske ut noe til hundene også… *pønske pønske*

Kos dere i adventstiden. Ro ned og nyt 🙂

En skikkelig fin helg

Jeg har hatt en fantastisk fin helg. Jeg har møtt herlige mennesker, og fått se, og kose med, alldeles nydelige dyr.

Helgen startet med en tur inn til Letohallen, hvor Adelkatten holdt utstilling. Jeg valgte å la mine katter stå over denne gangen, på grunn av de såre tannkjøttene de hadde i sommer. Ettersom jeg mistenker at det var en smitte de fikk sist de var på utstilling, vil jeg nødig risikere å gi det videre til andre. Dessuten vil jeg ikke stresse deres immunsystem. Selvom tannkjøttene er fine nå, velger jeg  gi dem noen ekstra måneder.

Litt kjipt var det å være spent på venge av egne katter, men det glemte jeg raskt når det var så mange andre fine katter å se på, folk og snakke med, og stands å titte i.

Jeg fikk blandt annet hilse på Dioz sin lille(halv)bror, på fem måneder. En Mini-Dioz! Jeg så mye av Dioz i uttrykket hans. Han var også kjempetrivelig!

 

Dioz sin lillebror malte da jeg holdt han, og koste seg med biter av bananpannekake, akkurat som storebror

 

«Lillebror»

 

Lillebror på dommerbordet. Like trygg og god som Dioz var da han var på utstilling.

 

Ei nydelig lita abyssinerjente <3

 

En fin liten guttebaby

 

 

Som en fin avslutning på en fin helg, fikk jeg hilse på noen veldig søte små!

 

*pludrer med sin mykeste valpestemme*

 

Slik kunne jo jeg sitti i flere dager, jeg.

 

 

 

Håper dere har hatt en like fin helg som jeg har 🙂

Her krysses fingre og labber for masse fint turvær i uken som kommer. Jeg er så glad for hver uke hvor vi kan gå tur i skogen og på jordene, uten å vasse i snø. Så fort snøen kommer blir turmulighetene så begrenset. Da blir det vanskelig å komme seg dit hvor hundene kan løpe løs.  Vi sier heller ikke nei til turkmaerater, dersom noen har lyst til å bli med oss (hint hint).

Ha en finfin uke!

Min type Collie

De fleste som har fulgt bloggen min en stund, vet at jeg drømmer om min egen Colliehanne. Å se Colliehanner gir meg sommerfugler i magen, samtidig som det skjærer litt i hjertet. Derfor var det med blandede følelser jeg dro på Collie-spesialen forrige helg.

Selv skulle jeg stille ut Robbie, en tric Colliehanne som bor hos fórverter.

 

 

Vi hadde satt opp utstillingsteltet dagen før, så vi hadde god tid til å sitte og titte. Jeg ble plutselig veldig klar over hvor kresen jeg er, når det kommer til Collier. Man skulle jo tro at jeg ville være fornøyd med hvilken som helst Collie, men langt i fra. Det var faktisk svært få Colliehanner jeg så, som ga meg sommerfugler i magen. Det skal Colliehanner nemlig gjøre!

 

De fleste raser forandrer seg med årene. Man finner ulike typer, ulike linjer, og trender for hva som er populært. De siste årene har jeg sett mange innmari søte collier med blandt annet masse pels og veldig mye stopp (fordypningen mellom snute og skalleparti). Disse Colliene er jo så søte at man kan få vondt i tenna av mindre.

For meg blir dette feil. En Collie kan være mange ting (flott, elegant, imponerende, vakker osv.), men akkurat søt skal ikke en Colliehanne være, mener jeg.  Her er det mange som er uenige med meg, det er jo tydelig når man ser på hva slags Collier som avles, og ofte settes opp på utstilling.  Det er helt greit, man kan jo ikke være enige om alt heller.

Når dette er sagt, så skal det mye til at en Collie, uansett type, ikke er en vakker hund.

Min fremtidige Colliehanne skal være stor og maskulin. Han skal ha en forholdsvis lang og godt bygget, kropp, med pels nok til å være pelsbikkje, men ikke mer enn at man kan se kroppskonturene. Han skal være elegant! Pelsballer har ikke den elegansen jeg ser etter. Han skal ha et vakkert hode, med et behagelig uttrykk, og et lite, men merkbart stop. Man skal se  på både hodet og kroppen, at han er gutt, og at han er Collie (ikke en stor Sheltie).

 

 

Robbie har mange av kvalitetene som, for meg, kan fremkalle denne «sommerfugl-i-magen-effekten», men Collien jeg skal, han skal være sobel! Om han er gylden sobel, eller skygget, spiller ikke så stor rolle.

Det finnes nok mange Collier der ute, som ville gitt meg sommerfugler i magen, men jeg bør jo holde meg til å bruke mine egne bilder. Heldigvis har jeg bilder av mine to favorittcolliegutter!

Den ene har jeg ikke sett på mange år. Han var fin når han var bitteliten, og enda finere da jeg traff han igjen som voksen:

 

Niquell

 

Den andre favoritten min dukket plutselig opp forrige mandag, fordi han trengte pass i noen dager. Det sa vi jo ikke «nei takk» til!

 

Mac ville ikke vise frem ørene sine for fotografen, men hvem trenger vel ører når man er så fin uansett! 

 

Ikke det beste bildet, men koselig likevel, da han plapret og sang til meg, i stedet for å stå pent. *smelt*

 

Collien er vel den rasen jeg har aller sterkest meninger om, og dette på tross av at jeg ikke har noen Collie selv (bortsett fra Robbie, som eies av meg og Mamma, og som bor hos fórverter). Det har skjedd flere ganger at Mamma har kjøpt eller beholdt Sheltier, som jeg ikke synes så veldig mye om typemessig. Det er helt greit, Mamma vet hva hun holder på med. Men hvis Mamma begynte å avle på knusbedårende-sukkersøte-pelsball-Collier, da hadde jeg jammen lurt på hva hun holdt på med.

 

Noen synes kanskje jeg er overfladisk som har lagt så mye tanker i utseendet på en fremtidig hund. Det er jo det indre som teller, ikke sant? Selvsagt kommer gemytt og helse foran utseendet. Dessuten har jeg en tendens til å ende opp med noe helt annet enn det jeg ønsket meg, og være lykkelig for at det ble akkurat slik det ble 🙂

 

Husk at dette er MINE meninger og preferanser. Er du den stolte eier av en kjempesøt Colliehanne, med mye stopp, og masse pels, så har du helt sikkert verdens fineste hund! Det har du uansett hva andre måtte mene 🙂

 

Collie-kos – Mac på besøk

Jeg er så heldig at jeg får passe på en herlig Collie-hanne i helga. Familien til «Mac» skal bort, og Mac skal være hos meg. Det er jo ingen hemmelighet at jeg er ekstremt svak for Colliehanner. Først puttet vi Mac inn i hundegården med Carlisha. Det var stor stas for Carlisha, og Mac virket veldig fornøyd han også. Så tenkte jeg at det er jammen ikke ofte at jeg får kose meg med Collie en hel helg, så det var jo bare kjempeteit å la han gå der ute. Dermed fikk Mac bli med på tur, sammen med meg og Tinka.

 

 

 

 Tinka var en kjempflørt hele turen. Hun liker jo vanligvis ikke ukjente hunder, men Mac liker hun.

 

Vi har kost oss kjempemasse i hele kveld. Jeg har ligget på gulvet og kost med han, og han har fått ligge i sofaen (Jeg la på pledd altså, Mamma). Han stønner, grynter, og synger til meg. Det er så koselig med Collie i hus!

 

Mac syntes det var veldig greit å drikke av kattene sin drikkefontene

 

Jeg om Mac koser oss i sofaen og Tinka vil være med…

Jeg vet ikke om Mac får lov å gå i sofaen hjemme jeg… Jeg burde kanskje begynne å si i fra til de jeg passer hundene for, at bikkjer har en tendens til å havne både i sofaen og senga, enten de hører til her, eller ikke. Pappa klager alltid på at Hipsi får visse unoter av å tilbringe sommeren her.

 

Ellers har Junior vært ute sfor første gang siden vi kom hit. Han har jo, som sagt, bodd her de seks første årene av sitt liv, men det er jo over tre år siden nå. Da han hadde vært ute i tre timer gikk jeg ut for å rope på han. Han svarte fra et sted inne i låven, men han kom ikke. «Stakkar Junior, han sitter sikkert fast et sted«, tenkte jeg. Så løp jeg ned i kjelleren på låven, inn i boden, og inn i fjøset. Ingen Junior. Så løp jeg inn i første etasje på låven, og da jeg tittet opp fikk jeg se Junior balansere på katen av tredje etasje. «Bli der, Junior. JEG KOMMER!!«. Så løp jeg ut igjen, rundt låvebrua, og var på vei opp, da Junior kommer spankulerende ut. Han maler og gnir seg inntil bena mine. Jammen godt jeg redda ham liksom… Det er nå tanken som teller, og Junior belønnet min heltedåd med å bli med inn for en posjon våtmat, før han ville ut igjen.

Bilder og resultater fra utstillingen på Hundorp

Som jeg fortalte, var vi på utstilling på Hundorp i helga som var. Jeg var bare så altfor trøtt til å vise frem bilder, og skrive om det, da jeg kom hjem.

Jeg var der som tilskuer, og for å sosialisere Carlisha. Hun har jo ikke vært med på så mange slike ting, så det har hun godt av. Carlisha oppførte seg EKSEMPLARISK hele dagen. Jeg tror både jeg og Mamma ble litt overasket over hvor rolig og snill hun var. Vanligvis er hun jo veldig svevende når det skjer spennende saker og ting, men hun satt stort sett og koste seg, eller ruslet rundt med meg, og logret hele tiden. Det var så godt å se 🙂

 

Jeg og Carlisha slapper av og koser oss i teltet, mens vi holder øye med hva som skjer i ringen.

 

Det første vi måtte få med oss, var Beardisene. Det var kun tre stykker, så det gikk ganske fort.

 

Junior klasse tisper (Hvis du titter ekstra godt, ser du Carlisha i bakgrunnen, som studerer hvordan det er å være utstillingshund! Eller kanskje hun bare ser etter meg)

 

Mens Penny (jeg tror det er det hun heter?), var nybørstet og utstillingsfin, måtte vi selvsagt ta noen bilder av henne 🙂

 

 

 

Det neste vi måtte følge med på var Collien. Jeg tok desverre ingen bilder mens de var i ringen, men jeg var så heldig å få tatt noen oppstillingsbilder av den vakre tispa som fikk Certet og ble BIR (Best I Rasen).

 

Viser frem slufsene sine 

 

 

Etter Collien var det Sheltien sin tur. Mamma stilte ut Smedjenas Black Spirit (10,5 år) i Veteranklasse, og det gikk kjempebra.  1. premie i veteranklasse, 1. premie i veteran konkurranseklasse, certifikatkvalitet, Beste veteranhanne og BIM veteran.

 

Spirit står klar på bordet 

 

Dommeren likte Spirit veldig godt, og syntes han var veldig fin for alderen

 

Vinnerklasse hanhund

 

 

Kritikken han fikk: «Trefarget, 10 år. Alderen synes ikke hverken i hode eller kropp.Treangulært hode av tilrekkelig lengde. Reelle kjeker, utmerket pigment. Lett overtippete ører som er velplassert. Litt framplassert skuldre og overarmer. Stram rygg. Meget bra bakstell. Vakker pels. Herlig temperament. Bra bevegelser selvom han kunne vært mer stabil framme»

 

Etter Spirit var ferdig i ringen, måtte vi ta skrytebilde av sløyfene!

 

Her begynte Spirit å bli både trøtt og sliten

 

Jeg hadde en kjempefin dag. Det var i grunn veldig koselig å være på utstilling uten å behøve å stresse med å børste bikkjer, og passe tiden. Jeg og Carlisha bare slappet av, så på fine hunder, og snakket med koselig mennesker 🙂

 

I kveld klokken 18.00 blir det utstillings- og miljøtrening på Biri Travbane, så hvis du bor i nærheten og har lyst til å ta deg en tur, hadde det vært veldig trivelig 🙂

 

I morgen går fristen for å svare på gjettekonkurransen ut, så hvis du fortsatt ikke har gjettet, bør du kanskje vurdere å ta en titt her.

 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...