Erfaringer med dårlige kattemager

Nå har pusekattene mine vært fine i magen en god stund, men et helt år med dårlige pusemager sitter friskt i minne. Ikke bare hos meg, men hos folk som har fulgt bloggen min. Derfor hender det at folk spør meg om hva som til slutt «fikset» kattene mine. Et år med dårlige pusemager gjør meg ikke til noen eksepert, men jeg kan hvertfall fortelle om de erfaringer som jeg kommer til å ta med meg videre.

 

Hvordan det startet 

Chloe, samt Bly og Bowler, fikk alle diaré som veldig unge. Mamma påstår at hun aldri hadde sett fin bajs på guttene sine, mens jeg synes å huske at Chloe hadde grei avføring da hun først kom til meg. Disse tre kommer fra samme sted, og det er ikke utenkelig at de kan ha hatt et virus, eller en bakteriell infeksjon, som var årsaken til at de først fikk dårlig mage. Felles for alle disse tre er at de hadde diaré altfor lenge, før vi tok tak i det. Mamma sine guttepuser var jo aldri «syke». De hadde bare ugrei avføring. Chloe var heller aldri «syk», før hun plutselig ble akutt syk.

Lillepus ble jo brått  uten mor og morsmelk, i en alder av tre uker. Ingen vet helt hvor lenge hun gikk uten mat før hun ble funnet. Plutselig måtte hun få morsmelkerstatning, og kattungemat. Hun fikk ikke den avvenningsperioden kattunger bør ha. Dette kan ha skapt problemer for fordøyelsessystemet hennes, samt at hennes immunforsvar kan ha fått seg en knekk.

 

Utredning og behandling av Dyrlege

Da Chloe ble syk ble det tatt uttallige blodprøver og avføringsprøver av henne, uten at vi ble noe klokere av det. Hun ble så satt på kortison og antibiotika. Antibiotikakuren varte i 20 dager, mens hun gikk på kortison et par måneder. Dette hjalp henne nok over kneika, men selv etter denne behandlingen kunne hun ikke spise tørrfór. Dyrlegen sa at det ikke spilte noen rolle om det var tørt eller vått, så lenge det var samme type mat. Det stemte bare ikke i Chloe sitt tilfelle.

Lillepus hadde hatt tre antibiotikakurer før hun var 3 mndr. Også henne ble det tatt prøver av, som heller ikke ga utslag på noe. Det samme ble gjort med Bowler og Bly da vi flyttet dit i oktober.

Dyrlegene kunne ikke fatte og begripe hva som var galt med kattene våre.

Så hva gjør man da, når dyrlegene ikke har mer å bidra med? Når de ikke finner noe galt, men kattene fortsatt har dårlig avføring? Når man har prøvd alt som dyrlegene anbefaler, inkludert Zoolac, og ørten forskjellige typer skånekost, men ingenting fungerer?

 

Teori og erfaring

Jeg tror at magene på disse kattene fikk en dårlig start. Av en eller annen grunn fikk de diaré. Med Chloe, Bly og Bowler fikk diaréen utvikle seg til kronisk diaré. Lillepus fikk etterhvert altfor mange antibiotikakurer, og dermed problemer med bakterifloraen i magen.

Det tok 10 måneder fra Chloe ble alvorlig syk, til hun kunne spise tørrfór igjen. Lillepus regnet jeg ikke som stabil i magen før hun var 8 måneder gammel.

I løpet av disse månedene gjorde jeg meg erfaringer, om ting jeg skal gjøre anderledes om jeg noen gang er i samme situasjon igjen, men også om ting som fungerte for oss.

 

Dette er mine erfaringer, basert på mine katter (Det er dermed ikke sagt at disse erfaringene vil være nyttig for alle andres katter):

 

  • La ikke katten gå med diaré mer enn noen dager før det blir tatt skikkelig tak i!
  • Sørg for å få en skikkelig utredning av dyrlege og følg deres råd om fóring og medisinering.
  • Dersom det ikke fungerer innen rimelig tid, ikke fortsett med det. Ta heller kontakt med dyrlegen og forklar at det ikke fungerer. (Chloe ble jo dødssyk av å gå på Spesific sitt Intestinalfór, som ble anbefalt av dyrlege.)
  • Av og til kan det lønne seg å ha is i magen, og vente med antibiotika. Så lenge katten er i fin form, og ikke er dehydrert, kan kanskje Zoolac og skånekost fikse problemet. Lillepus fikk utskrevet tre antibiotikakurer før hun var tre måneder. Hennes nye dyrlege sa at det var ikke rart i det hele tatt, at Lillepus slet med bakteriefloraen i tarmen etter dette.
  • Kanskje trengte Lillepus virkelig disse kurene, og kanskje ville hun blitt riktig syk uten dem. Uansett kan det være greit å ha i bakhodet at med mye antibiotika, kan man forvente seg en ubalansert bakterieflora. Dette tar tid å stabilisere.
  • Gi påkjente tarmer tid til å komme seg! For oss involverte dette kokt torsk/kylling til Chloe, Bly og Bowler, mens Lillepus fungerte best på Specific Food Allergy Management, enda hun ikke var matintollerant. Dette er en generelt veldig skånsomt tørrfór. Chloe sine tarmer brukte lang tid på å tåle tørrfór igjen. Vi telte til og med tørrfórknupper slik at hun fikk én knupp mer hver dag. Slik holdt vi på en måned før hun fikk fri tilgang.
  • Bruk et skikkelig kvalitetsfór! Man gir ikke såre tarmer mat som er stappfull av salt.
  • Noen katter kan godt tåle våtfór, selvom de ikke tåler tørrfór av samme type.
  • Hvordan er drikkevannet? For mye kobber i drikkevannet kan gi spedbarn kronisk diaré, da det irriterer slimhinnene i tarmen. En frisk katt vil kanskje ikke reagere, men dersom katten allerede har såre og hovne tarmer, vil jeg tro at dette vil være en ekstra påkjenning. Jeg har fortsatt tro på at drikkevannet var en medvirkende årsak til at kattene slet med magen hos Mamma. Les mer om dette her.
  • Ha alltid Zoolac i huset, og begynn med det med en gang du ser antydning til diaré.
  •  Bruk en dyrlege du stoler på og dom du kan ha en god dialog med! Katter med dårlig mage skal taes på alvor.

 

(Illustrasjonsbilde: Chloe går i guttedoen)

 

Jeg håper dog at hverken jeg, eller noen av dere, får bruk for disse rådene noen gang 🙂

 

En mulig løsning på mysteriet om de vanskelige kattemagene

At Lillepus og Chloe har hatt magetrøbbel siden de var små, vet de fleste som leser bloggen min. Rett før vi flyttet inn i Mamma sitt hus for å passe hennes puser, mens hun tilbragte vinteren i Spania, hadde dog pusejentene vært bra i magen en god stund.

Mamma sine guttepuser derimot, hadde ikke hatt fin avføring i hele sitt liv, som Mamma hadde sett. De var da rundt ti måneder gamle. Jeg skulle jo ikke legge meg borti dette, det var hennes katter, og kattene virket friske nok. Med untak av avføringen, såklart.

Like etter vi flyttet inn, ble Lillepus dårlig i magen igjen. Guttepusene til Mamma ble selvsagt satt i karantene med en gang. Jeg var sikker på at de hadde smittet henne med noe.

Siden da har Lillepus sin mage vært ganke ustabil. Lillepus, og guttene, har blitt testet for alt man kan teste pusekatter for, men ingenting galt er blitt funnet. På guttene har vi i tillegg prøvd fórskifte, antibiotika, kortison, fiskediétt osv, alt uten resultater.

Dyrlegene mente også at det kunne ikke være tilfeldig at alle kattene i samme hus hadde diaré. Ja, utenom Chloe da. Lille frøkna som knapt kunne se på en tørrfórbit uten å bli dødssyk, for noen uker siden, imponerte hver gang hun gikk i kattekassa. Men det måtte jo ha en sammenheng? Det var bare det at ingen prøver viste noe galt, eller smittsomt, med noen av kattene.

En kveld hadde Lillepus diaré. Såpass ofte og ille, at jeg ble bekymret. Lillepus gjør det slik. Hun blir verre og verre til jeg tror jeg kommer til å dø av bekymring, før hun plutselig er bra igjen.

Jeg satt på rommet hennes og gråt store krokodilletårer, fordi det var så urettferdig at denne fantastiske lille pusen skulle være så syk i magen sin, og jeg var så frustrert fordi ingen fant ut hva det var. Midt på natten begynte jeg å vaske huset, og desinfisere kattekasser, matfat, og drikkeskåler. For det er jo ellers fint lite man får gjort midt på natten. Noe måtte jeg jo gjøre.

Omtrent klokken ett var jeg på badet for å fylle i nytt vann i vaskebøtta. Jeg stoppet tilfeldigvis og så meg i speilet. Som så mange ganger før, da jeg bodde i dette huset fast, la jeg merke til et grellt grønnskjær i håret mitt. Jeg ble irritert på meg selv fordi jeg ikke hadde husket at på grunn av for mye kobber i vannet, blir bleiket hår grønt når man dusjer her i huset.

«VISST F***«, utbrøt jeg høyt og tydelig for meg selv! «For mye kobber. I vannet. I DRIKKEVANNET«.

 

Jeg løp inn på stua.

 

google.com

 

Kobber i drikkevannet

 

BINGO! 

 

«Langvarig diare hos barn i en del tilfeller kan skyldes høye konsentrasjoner av kobber i drikkevannet.»

«Inntak av selv noen få milligram kobber kan medføre oppkast og diaré. Drikkevann forurenset med kobber fra vannrør kan forårsake diaré hos nyfødte og småbarn.»

 

Etter mere lesing fant jeg ut at dette kommer av at kobber irriterer slimhinnene i tarmveggen.

Kunne dette gjelde katter også?

 

Klokken to om morgenen dro vi hjem til huset borti svingen og fylte enogtjue liter vann på gamle Cola-flasker. Alle vannskåler, oppe og nede, samt drikkefontenen ble tømt, vasket, og fylt opp med rent «Borti Svingen»-vann.

Jeg har lært at cellene i tarmveggen fornyer seg raskt, og alle cellene ville være fornyet innen et par uker. Jeg regnet med at eventuelle resultater ville komme etter 3-4 uker.

Jeg innså selv at teorien min kanskje ikke var så troverdig. Samtidig ville så mange brikker falle på plass, dersom dette virket. For det første påstår Mamma at hun aldri hat hatt en katt med normal avføring, heller ikke Junior, da han bodde her. Jeg tror på henne, til tross for at Junior alltid har vært helt fin i magen, mens han har bodd hos meg. Det ville også forklart hvorfor bittelille skjøre Chloe, slapp unna. Hun drakk nemlig ikke vann… Hun fikk væsken hun trengte gjennom våtfór. Hun spiste jo kun det, og ikke tørrfór.

Lillepus ble bedre etter bare et par dager, men som sagt, det er slik Lillepus gjør det. Det var guttene som ville vise, om jeg var inne på noe, eller om dette var bare tull.

Etter halvannen uke sluttet guttene helt å bruke kassa. Dette var en stor forandring fra å plukke diaré ut av kassen både morgen og kveld. Jeg håpet jo at det var et godt tegn. At de nå var litt bedre i magen, slik at de klarte å holde seg til de kom ut. De foretrekker nemlig å gjøre sakene sine utendørs, de guttene. Det var jo litt irriterende at jeg da ikke fikk holdt øye med avføringen deres, men det var liksom ikke noe å gjøre med det.

Tre uker gikk. Jeg sjekket selvsagt kattedoen deres morgen og kveld. Plutselig en dag lå den der. Under et lite tårn av hvit kattesand! Helt perfekt var den! For sarte sjelers skyld, skal jeg ikke beskrive i detalj akkurat hvor perfekt den faktisk var, men den var feilfri!

Jeg utbrøt et lite «hoho», mens jeg forsiktig gravde litt mer med kattespaden. Ettersom perfeksjonen åpenbarte seg, satte jeg i et høylydt «MouhahahahahohohoHIHIHIHIIIII». Som en gal vitenskapsmann, som nettopp har hatt et gjennombrudd med et av sine tvilsomme eksperimenter.

 

 

Neste dag, samme perfekte funn i kassa!

 

Har jeg kanskje funnet en løsning for pusekattene?

Jeg tror nok ikke dette er hele løsningen. Det er klart at spesielt Lillepus har en veldig sensitiv mage. Det har kanskje guttene også. Men jeg tror, og håper, at jeg er inne på noe her. At for mye kobber i vannet faktisk kan irritere allerede sensitive tarmer nok til at kattene kan få såpass dårlig mage av det.

Jeg vil ihvertfall fortsette å hente vann hjemme, og sørge for at alle skåler, og fontener, som kattene har tilgang til, er fylt med dette. Så får tiden vise…

 

PS.

Beklager alt bajse-pratet, men det er faktisk en del av livet «Borti Svingen» det også …

 

PSS. 

Jeg har forresten kjøpt hårfarge, så jeg skal slippe å gå rundt med grønt hår.

Oppdatering Pia

Først må jeg bare si tusen takk for alle varme ord jeg har fått fra dere; ønsker om god bedring til både den ene og den andre, ord som «dette klarer du», og trøsteklemmer. Jeg setter veldig stor pris på omtanken!

Jeg var så utrolig frustrert i går. Av og til går luften liksom bare ut av meg når slikt skjer.

I dag er det bedre. Lillepus bestemte seg for å glede meg med en finfin bajs (Ja, for her i huset er slikt faktisk en stor glede), og Pia er mye kvikkere enn hun var i går.

Jeg klarte jo ikke å få av slangen Pia hadde festet til veneflonen i benet, så den måtte hun pent gå med til langt på dag. Jeg kledde på henne en genser, og festet den tomme posen, og slangen, til genseren med sikkerhetsnåler, slik at hun ikke skulle tråkke i den. De lo litt av oss da vi kom til vetrinærkontoret, men det får så være 🙂

Dyrlegene var fornøyd med hvordan formen til Pia var i dag, i forhold til i går. Hun ble ikke lagt på nytt drypp, og fikk komme hjem uten slange festet til foten. Det var godt for både henne og meg.

Hvis formen fortsetter å stige, skal hun behandles hjemme fra nå av. Hun skal ha antibiotika, og syredempende (mot blodig oppkast) i én uke. I tillegg skal hun spise bare skånekost.

Tinka, som jo også begynte med oppkast i går morges, har heldigvis ikke hatt flere symptomer. (Bortsett fra at hun fiser litt mer enn normalt.)

Jeg har fått spørsmål om hvordan det går med Pia, fra mennesker som aldri har møtt henne, fra mennesker som ikke har sett Pia på flere år, og fra nær familie/venner. At så mange bryr seg, varmer hjertet mitt 🙂

For å vise dere at Pia har det etter forholdene ganske bra (og for at stakkars Mamma skal få sove om natta…), filmet jeg henne litt da vi var ute på gårdsplassen tidligere i dag.

Det er jo klart, at selvom man har veldig lite energi, så skal den energien man har hvertfall brukes til å bjeffe, og til å erte Beardistroll som står i hundegården. Prioriteringer vet du… 🙂

 

 

 

Når ting blir litt for mye for meg, så henger ikke hodet helt med… Mens Pia var hos dyrlegen i går forsøkte jeg å lage meg litt mat. Slik gikk det:

 

 

Når det ikke fungerte, lagde jeg meg ei brødskive med syltetøy i stedet. Det skulle jo være ganske ukomplisert. Brødskiva serverte jeg Junior, før jeg tok med meg kattematen på stua…

Nå er det vel snart nok?

Jeg er så sliten av syke dyr! Før 2011 begynte kunne jeg ikke huske sist et av dyrene mine var syke (Ja, untatt Tinka da, men det er liksom en konstant ting, og telles ikke). I år derimot, har det gått i ett. Og jeg er så sliten. Fysisk sliten av lite søvn og mye stress, men aller mest sliten i hjertet, av å være konstant bekymret, og føle meg så hjelpesløs!

Jeg deler jo som regel tingene som skjer med dyra mine, fordi jeg tenker at det kan være litt nyttig informasjon å hente. Kanskje det vi går gjennom, for eksempel kan bidra til at noen andre legger merke til symptomer på at noe er galt hos dem. Vanligvis venter jeg dog med å skrive om det, til den verste «stormen» er over. Rett og slett for at bloggen ikke skal bli for preget av mine bekymringer.

Men nå… Nå må jeg «lufte» litt.

Sent i går kveld/i dag morges begynte Pia å kaste opp. Tre timer senere kom det en god del (les: skremmende mye) blod ut bak. Jeg ringte dyrlegen, og vi fikk komme. Da vi kom dit, kom det enda mer blod bak, og hun kastet opp blod også. Dessuten begynte Tinka å kaste opp. Ikke rent lite heller. Hun var heldigvis ikke så redusert som Pia, så etter å ha fått Diarsanyl og kontrastvæske (for å smøre tarmene), fikk hun bli med hjem. Pia måtte tilbringe dagen hos dyrlegen, for å få erstattet noe av alt det som kom ut. Jeg misliker sterkt å reise fra bikkjene slik, men jeg hadde nok ikke følt meg vel med å ta med en så syk hund hjem heller.

Nå er Pia hjemme igjen. Hun ligger på væskedrypp i buret sitt og sover. Det har heldigvis ikke kommet ut blod hverken ene eller andre veien på flere timer, men hun er så sliten stakkar.

 

Dryppet henger i et hundebånd som er festet til bokhylla.

 

Det er ikke så greit med en slange i benet, som driver og surrer seg.

 

Uansett omstendigheter, så kan man jo ikke nekte for at bandasjen var innmari søt!

 

Vi skal tilbake for kontroll i morgen tidlig, for å blandt annet sjekke at konstrastvæsken har funnet veien gjennom hele tarmsystemet.

 

Hadde dette vært en isolert hendelse, hadde jeg nok taklet det bedre. Vi har da vært gjennom verre før, jeg og dyrene. Etter alt som har skjedd i år, føler jeg meg i stedet bare utslitt, og motløs. Særlig disse pusemagene som aldri helt ordner seg, sliter veldig på meg. Men akkurat det er jo forsåvidt min egen skyld. Jeg beholdt jo Lillepus, nettopp fordi hun hadde vanskelig mage. Lurer virkelig på om det går an å bekymre seg i hjel? I så fall burde jeg være forsiktig!

Jeg må bare fortsette å glede meg over de små tingene. Tinka som kommer med ballen sin, bråkete Beardiser, en fin bajs i kattekassa, og rolige kvelder hvor ingen er syke! Også håper jeg at 2012 blir bedre!

 


 

Can we pretend that airplanes

In the night sky are like shooting stars?

I could really use a wish right now

Wish right now, wish right now 

 

 

Magevirus på bikkjene: Hva Tinka synes om dietten sin

Lørdagkveld begynte Pia å kaste opp, og ble ganske slapp og pjusk. Søndag begynte Tinka, og noen timer senere var det Carlisha sin tur til å ha rumlende og løs mage. Mandag fikk Mamma sin Xi det samme. Magesjau er kjipt for alle, men man kommer jo vanligvis fort og greit over det. Carlisha hadde magesjau på Beardisvis, like blid og ikke en anelse nedsatt. Hun er allerede ferdig med hele greia 🙂

Tinka derimot, rammes alltid mye hardere enn alle andre. I tillegg har hun jo hatt ustabil mage en stund nå. Hos henne ble det blodig diare og nedsatt allmenntilstand fra dag 1. Hun virker litt kvikkere i dag, og hun har ikke kastet opp mere. Nå er jo magen hennes omtrent helt tom, så jeg skal vel ikke legge for mye i det.

Kine (dyrlegen til Tinka) beordret kokt vann med no pulver i, og kokt hurtigris. Og bare det! Ikke særlig fristende, sier du? Nei, det synes ikke Tinka heller. Dette var ansiktsuttrykket hennes etter jeg hadde servert (les: dyttet i) henne en spiseskje ris, og hun resolutt hadde spyttet det ut igjen:

 

Er du seriøs????


De som har lest bloggen min en stund husker kanskje hva vi gjør med syke bikkjer her i huset? Jo vi putter dem til sengs!

 

 

Nå er ikke Frisbee syk da, men han ville liksom puttes til sengs han også. Håper han slipper unna magesjauet, slik at jeg kan gå tilbake til å tro på at «ingenting biter på Frisbee!» (Den illusjonen fikk seg liksom en liten knekk nylig. )

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...