Skal livet bare gå videre? Sånn… helt uten videre?

Det er stille på bloggen nå for tiden. Jeg vil jo ikke at dette skal være en blogg man blir trist av å lese. Samtidig blir det feil å skulle poste blogginnlegg om alt annet, og late som om ingenting har skjedd. Da Tinka først ble borte, var jeg overasket over at jeg klarte å fungere. Jeg var faktisk bekymret for meg selv, og hvordan jeg ville takle det. Jeg var faktisk ikke så sikker på at livet ville gå videre, og at jeg ville klare å være oppegående igjen, noen gang. Så dramatisk ble det ikke. Helt siden det skjedde, har jeg gjort helt normale ting. Jeg koser og leker med kattene, går tur med hundene, spiser, handler, drar på besøk, og innimellom sover jeg faktisk godt også. Jeg gjør alt dette, som om ingenting har skjedd…

I begynnelsen var jeg lettet over at jeg klarte å fungere, til tross for at jeg har mistet en stor del av meg selv. Det er jo det jeg har. Ordet «jeg» forsvant for elleve år siden. Det ble erstattet med «vi». VI kommer på besøk, VI skal på butikken, VI skal legge oss, VI har hatt anfall. Jeg sier fortsatt «vi». Men nå er hverken jeg, eller de jeg snakker med, sikre på hvem «vi» egentlig er.  Er det jeg og beardisen? Eller er «vi» egentlig bare «jeg», som ikke klarer å forsone meg med at det ikke finnes noen «vi»?

For det er virkelig vanskelig. I elleve år har jeg vært Tinka sitt menneske. Jeg har vært mye annet også, men først og fremst, har jeg vært Tinka sitt menneske. Det er det jeg har prioritert, og det er det jeg har vært aller best til. Så fikk det så være at jeg ikke var like flink til alt annet. Det aller viktigste, DET var jeg hvertfall flink til. Tinka har aldri manglet noe som helst. Hun har aldri vært hjemme alene, jeg har aldri tatt et valg uten å tenke over hvordan det ville påvirke Tinka. Selvsagt har dette definert hvem jeg er. Eller var?

Det har gått nesten to måneder. Lettelsen over at jeg klarer å fungere, har blitt erstattet med frustrasjon over at jeg fungerer så godt som jeg gjør. Det synes absolutt idiotisk at livet skal gå videre, som om ingenting har hendt. Hjertet mitt står på stedet hvil. Det er derfor vanskelig å forholde seg til at resten av livet ikke gjør det. Det durer videre, mens jeg prøver å sakne farten.

Sånn innimellom må jeg rydde opp i rotet i veska mi. Rosa bajseposer som har sklidd ut av rullen, hundegodis som har falt ut av posen, ett og annet sjokoladepapir, ja slike ting som ender opp i en veske. Forrige uke var det på tide med en slik opprydning. Helt nederst fant jeg en boks med fenemal og en velbrukt rosa ball. To ting vi aldri dro hjemmefra uten. Ting jeg ikke trenger lenger, realistisk sett. Likevel la jeg både boksen, og ballen, tilbake i veska da jeg var ferdig med å rydde. Klart de skal ligge der.

Et lite bevis, utenfor mitt eget hjerte, som beviser for meg selv, at livet ikke har gått videre, helt uten å ta notis av det som har skjedd.

 

blogg1

 

Jeg har jo mye godt i livet mitt. Familie, venner og dyr. Av og til har jeg det så fint at jeg ikke tenker på Tinka på en stund. Da kommer frustrasjonen igjen.  Jeg har mistet halve meg selv, også sitter jeg her og har det fint? Skal jeg la livet lure meg til å gå videre? Sånn helt uten videre?

Jeg vet jo at det ikke er slik. Jeg vet jo, når jeg tenker logisk, at det er helt greit å ha det fint. Klart jeg ikke glemmer Tinka, selvom jeg har det fint noen timer. Hver eneste morgen ser jeg etter henne. Det har vært det aller første jeg har gjort når jeg har våknet, hver eneste dag, i elleve år. Det tar noen sekunder før jeg husker.

I en skuff på kontoret ligger halsbåndet hennes. Det fine rosa, med navnet hennes på. Der ligger også en konvolutt med litt pels jeg klippet av henne, før vi dro til Mamma for å møte dyrlegen. Jeg har ikke klart å åpne den skuffen etter hun ble borte. Det er jeg ikke klar for. Ikke enda.

Det høres kanskje veldig dumt ut, men det å skulle skrive på bloggen, legge ut bilder og hverdagshistorier som vitner om at livet går videre, det føles fortsatt vanskelig. Det skjer jo faktisk spennende og fine ting her hjemme også, og jeg vil jo gjerne dele dette med dere, slik jeg pleier å gjøre.

Bloggen min er jo også en del av livet mitt, og jeg håper, og tror, at jeg snart føler meg klar til å la bloggen få gå videre 🙂

 

Ett par gamle bilder dere kanskje, eller kanskje ikke, har sett av Tinka’n:

 

blogg1

Jeg og Tinka var i Spania på ferie sammen

 

bloggtnka

Burtrening: Her hadde jeg nok ikke gitt opp at Tinka kunne lære å sitte i bur.

 

bloggtnka2

Jeg husker ikke helt, men jeg tror vi gjorde narr av tøffe menn med tøffe hunder som visstnok trente IPO

 

 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...