Da jeg trodde jeg skulle miste Lillepusen min

Som jeg såvidt har nevnt her på bloggen, så har Lillepus hatt noen  veldig vanskelige måneder. Forrige onsdag kunne jeg legge ut følgende statusoppdatering:

«For første gang på 3 måneder er Lillepus fri for medisiner! Det er godt, befriende, spennende og DRITSKUMMELT!»

En tre måneder lang reise har det vært. En reise som egentlig skulle vært mye kortere, og langt fra så strabasiøs som det den ble. Flere kvelder måtte jeg ha Mamma til å besøke meg, fordi panikken over å miste Lillepus ville rett og slett ikke slippe taket når jeg var alene. Usikkerheten rundt hva som er galt med Lillepus, har vært verst. Jeg tenker jo tilbake på hvor flink jeg etterhvert ble til å leve med usikkerhet og sykdom da jeg hadde Tinka. Det var likevel anderledes. Da visste jeg hvilken fiende vi var opp i mot. Med Lillepus har så mange diagnoser blitt slengt på bordet, noen mer velbegrunnet enn andre. Og selvsagt har jeg dratt hjem og prøvd å lære meg alt jeg kunne, om hver eneste diagnose. Bare for å gjøre det samme igjen, når en ny diagnose ble stilt eller foreslått. Flere har spurt underveis hva som har vært galt med Lillepus, men det hele har vært så forvirrende at jeg har ikke klart å gi noe godt svar.

Her har jeg prøvd å få med det vitkigste.

 

Kapittel 1 (Ja, for å få dette i nærheten av lesbart og forståelig, må vi ha kapitler)

Det begynte fredag 11. september. Lillepus kastet opp. Det var egentlig ikke noe mer enn det. Det var kun to uker siden en tilsynelatende frisk Dioz hadde begynt å kaste opp. To dager senere var han borte. Det satt så hardt i meg, at Lillepus ble kjørt til dyrlegen med en gang. Der insisterte jeg på blodprøve for å sjekke blandt annet nyre- og leververdier. De var fine. Der fikk hun diagnosen bukspyttkjertelbennelse, eller kanskje mageinfeksjon. Vi fikk antibiotika.

Lørdag 12. september var Lillepus blitt så dårlig at jeg tok henne med til dyrlegevakta. Hun hverken spiste eller drakk, og hadde blitt dehydrert. Der ble det tatt blodprøver av henne, hun fikk smertestillende og væske under huden. Hun hadde lavt antall hvite blodceller. Det ble testet om hun kunne ha FIV. Jeg ble fortalt at om det var tilfellet, burde hun avlives. Jeg visste jo at det ikke kom til å bli aktuelt, men jeg ble veldig lettet da hurtigtesten var negativ.

Dyrlegen var opptatt av buken hennes. Den store runde kosemagen til Lillepus. Det var denne, kombinert med det lave antallet hvite blodceller, som gjorde at dyrlegen senere, over telefonen, sa det forferdelige. «Kunne det være FIP?». Hjertet sank, jeg ble skjelven, og svimmel. Jeg visste altfor godt at stor buk med væske i, er et tegn på våt FIP. Lavt antall hvite blodceller er vanlig i tidlige stadier. Det føltes rett og slett ut som dyrlegen hadde tatt livet av Lillepus over telefonen der og da. Ikke kunne vi komme inn for videre utredning heller. Det var jo helg. Kan ikke huske at jeg har vært så redd noen gang, som jeg var de neste 24 timene. FIP er en dødsdom.

Jeg ringte mamma. «Jeg tror jeg mister Lillepusen min».

Mandag 14. september (min bursdag) ringte jeg dyrlegen (en annen dyrlege enn de som hadde hatt vakt), og fikk time nesten med en gang. Mamma møtte meg der. Ville ikke være alene. Var så redd, så redd. Etter en kjapp undersøkelse, måtte jeg vente på venterommet, mens de tok blodprøver og rønken av buken. Det føltes som om dyrlegen var borte en evighet. Endelig kom dyrlegen tilbake. Hun hadde ikke så mange svar, sa hun. Men kunne fortelle at de hvite blodcellene hadde normalisert seg. Og hun så ikke noe unormalt på rønken av buken. «Ikke noe væske i buken??». Tårer av lettelse. Lillepus er bare feit. Så gråt jeg, så gråt mamma.

Lillepus ble liggende på væskedrypp i mange timer. Rønken av brystet ble tatt, og SAA (crp hos katt) ble tatt, og den viste seg å være kjempehøy. Over 500. Den skal ligge på under 10. Da jeg hentet Lillepus hadde dyrlegen konkuldert med en betennelse «ett eller annet sted», men vi visste ikke hvor. Hun ble gitt en ny type antibiotika som skulle skyte hardere og bredere.

En time etter klinikkens stengetid, ringer dyrlegen. Hun hadde studert rønkenbildene igjen, og funnet sorte flekker på Lillepus sine lunger. Lungebetennelse. Lillepus hadde sansynligvis lungebetennelse. Flere tårer. Fra å tro katten min skulle dø av FIP, hadde jeg nå gått til å «bare» ha en tjukk katt med lungebetennelse. Det er jo fiksbart! Lettelse!

Deretter fulgte dager hvor Lillepus gradvis ble bedre. Etter 7 dager på Veraflox, fikk hun en sprøyte med Convenia (antibiotika som skal virke i 14 dager) i håp om at det skulle ta restene av lungebetennelsen, uten å gi henne like dårlig mage som Veraflox gjorde.

 

Frokost i kattegården

 

1. oktober ble det tatt nye lungebilder. På tross av svarte flekker og tydelige forandringer i lungene, ble det bestemt at Lillepus ikke skulle få mere antibiotika. Jeg fikk beskjed om at forandringer i lungene kunne være tilstede en stund etter lungebetennelse og at dette ville sansynligvis ordne seg selv.

Lillepus ble friskmeldt, og jeg var glad 🙂

 

Kapittel 2

Allerede neste dag sluttet Lillepus å spise. Hun ble raskt veldig dårlig. Hun bare satt der uten å røre seg, og når jeg tok på henne reagerte hun ikke. Hun stirret bare tomt fremfor seg, mens kroppen var anspent. Det var virkelig ekkelt hvor dårlig hun var. Lørdag 3. oktober ble det ble tur til dyrlegevakten igjen. Der lå hun på væske hele dagen, slik at hun skulle klare seg gjennom helga, og komme seg til sin faste dyrlege på mandag. Denne dyrlegen var også interessert i den store kosemagen, og det ble tatt ultralyd. Igjen ble det bekreftet at Lillepus er bare tykk. Ettersom FIP kommer i både en våt form (med væske i buken), og en tørr form som har mange flere diffuse symptomer, har jeg aldri klart å legge fra meg den bekymringen helt.

Mandag 5. oktober var vi tilbake hos Lillepus sin dyrlege. De trodde ikke det var lungebetennelsen som hadde blusset opp igjen, så dette ble, så vidt jeg vet, ikke sjekket. Det ble tatt ultralyd og det eneste funnet var en noe fortykket gallevegg og muligens en noe liten lever. Det ble satt i gang behandling for galleblærebetennelse, samt mageproblemer. Flagyl, Urofalk, Omeprazole, Antepsin, samt Vergesic for smerter. Dyrlegen virket slett ikke sikker på sin egen diagnose, ikke hadde hun svar på spørsmål vi stillte, og ikke noe av dette ga mening for meg.

 

Alle bilder fra denne perioden er tatt med mobil. Kamera og bildekvalitet har ikke vært prioritert.

 

8. oktober var Lillepus tilbake for en oppfølgingstime. Dyrlegen så det som nødvendig å ha katten på væske ut arbeidsdagen, og reagerte på at feberen ikke hadde gått ned. Det ble derfor tatt prøver for å sjekke om Lillepus led av enkelte autoimmune sykdommer. Jeg sa allerede på denne konsultasjonen at jeg følte ikke antibiotikaen gjorde jobben sin, slik den gjorde sist. Det var knapt bedring, og den lille bedringen som var, kunne lett være på grunn av at hun var såpass påvirket av smertestillende (for katten var virkelig ”høy”). Jeg spurte da om det var aktuelt å forsøke en annen antibiotika, som gikk på det samme som den som hadde hjulpet henne tidligere. Vi var jo da ikke sikker på om dette var ett nytt problem, eller om det var dette hun hadde hatt problemer med hele tiden. Det skulle vi da se på over helga.

Det var så mye usikkerhet, så lite bedring å spore. Jeg følte at diagnosen var feil. Behandlingen var feil. Resultatene uteble og magefølelsen skrek. Det var rundt denne tiden at jeg virkelig holdt på å gå opp i liminga. Mamma måtte sitte hos oss flere timer hver kveld. Bare se på TV, og være der. Slik at jeg fikk ett pusterom fra panikken. Jeg var livredd.
Uken etter snakket jeg med behandlende veterinær flere ganger på telefon, hvor jeg hver gang uttrykte at jeg ikke så god nok bedring hos Lillepus til at jeg trodde vi hadde truffet blink med behandlingen. Likevel ble det ikke vurdert å endre behandling, slik jeg hadde spurt om foregående uke da feberen ikke gikk ned. Det som var grunn til bekymring uken før, var plutselig blitt til noe vi skulle ”se an”.

På tross av mine bekymringsmeldinger, og feber som ikke gikk ned ved forrige konsultasjon, på tross at sist gang Lillepus var på klinikken var hun såpass dårlig at hun måtte ligge på væske, og på tross av at hun ikke hadde ikke blitt nevneverdig bedre, så ville de ikke se Lillepus før fredag 16. Oktober, med ultralyd for å sjekke galleblære uken etter det igjen. Det er en lang tid å være syk for en katt.

 

Kattegården er blitt åpnet så fort Lillepus har vist interesse. Lillepus sier «hopp», jeg spør «hvor høyt?»

 

Jeg har satt utrolig stor pris på de gode dagene Lillepus har hatt. Dager hvor hun har kost seg, og vært glad.

 

Kapittel 3

Etter å ha mistet Dioz bare uker i foveien, var jeg  livredd for å miste Lillepus også. Jeg kunne bare ikke miste flere. Hjertet skrek. Hverken fornuften eller magefølelsen kunne gå med på denne behandligen lenger. Jeg bestemte meg for å ta kontakt med en ny dyrlege: Smådyrsykehuset Gjøvik, og Tore Berg. Det har jeg ikke angret på.

Det begynte med kontakt via mail. Jeg var redd for kostnadene ved å bestille time. Jeg visste at en utredning ved denne klinikken ville være veldig kostbart, men det var også sansynligvis Lillepus sin beste, og kanskje eneste, sjanse. Med god hjelp og Mamma’s støtte, dro vi til konsultasjon ved ny klinikk fredag 16. oktober.

For en forskjell. Her ble vi møtt med en holdning som sa at «dette skal vi finne ut av». Og jeg trodde på det. Hvilket egentlig er litt rart med tanke på hvor skeptisk jeg er til nye veterinærer. Dyrlegen tok seg god tid, og han tok meg og katten min på alvor! Det var noe jeg desperat trengte. Det alene gjorde at dette ble litt lettere å bære.

Vi ble enige om å ta Lillepus av alle medisinene hun stod på. Den nye dyrlegen syntes det var vel mange medikamenter inne i bildet, og ikke var han overbevist om at funnene og diagnosen fra gammel veterinær var reelle. Med så mange medikamenter, alle med sin bivirkning, og uvisst resultat ved at man blandet dem alle, var det umulig å vite hva som var faktisk sykdom, og hva som var sykdom grunnet kjemi. Lillepus kviknet til etter medisinene var tatt vekk, men var fortsatt ikke seg selv.

Tirsdag 20 oktober var Lillepus hos den nye dyrlegen hele dagen. Det ble tatt CT av hele katten med og uten kontrast, samt full blodprøveprofil. Jeg var veldig nervøs da jeg kom tilbake for å høre resulatene. Dyrlegen tok meg med inn på ett rom hvor vi så på alle bildene sammen. Han pekte og forklarte. Det satte jeg stor pris på. Jeg liker når dyrleger tar seg tid til det. Jeg har et stort behov for å forstå. Gallevegg og lever var uten anmerkning. Derimot hadde Lillepus en ganske kraftig lungebetennelse! Ikke så rart når hun hadde gått så lenge uten å få medisiner som hjalp!

Hun ble satt på baytril, og formen har vært stigende siden, med untak av noen dager hvor hun har virket trøtt og sliten. Endelig så jeg Lillepus komme tilbake til meg, bli mer og mer seg selv.

 

Lillepus måtte få teraasevarmer da det begynte å bli kaldt i kattegården

25. november var hun tilbake for sjekk. Da hadde infeksjonsverdiene gått godt ned, men var fortsatt ikke helt normale. Det ble derfor bestemt at hun skulle gå på medisiner ett par uker til.

Onsdag 9. desember, tre måneder etter det hele startet, var dagen.

«For første gang på 3 måneder er Lillepus fri for medisiner! Det er godt, befriende, spennende og DRITSKUMMELT!»

 

Kosepus <3

 

Jeg sitter jo igjen med utrolig mange spørsmål om hvorfor hun ble behandlet som hun ble hos sin faste dyrlege. Jeg skrev derfor ett brev til dem. Under følger ett par utdrag av brevet.

 

Hvorfor ble Lillepus tatt av medisiner, når lungene fortsatt viste forandringer? Hvorfor ble jeg ikke hørt når jeg ytret bekymring rundt at jeg følte vi ikke hadde truffet blink med diagnose og behandling? Hvorfor var dere ikke mere lydhøre, spesielt med tanke på at Lillepus sitt sykdomsforløp ikke var typisk for hverken det ene eller andre? Når dere uttrykte bekymring over manglende bedring, feber som ikkegikk ned, og mente katten må ligge på væske da jeg var hos dere 8. Oktober, hvordan kan det forklares at dere ikke ville utrede videre, eller i det minste følge opp tidligere, når jeg sier bedringen uteblir? Hvordan kan dere si at videre testing ikke kan ”rettferdiggjøres” i en slik situasjon?

 

Disse to ukene, hvor jeg har sett at Lillepus ikke ble bra, hvor jeg har sagt i fra, og blitt overhørt, har vært helt jævlige (unskyld språket, men det finnes ikke bedre ord). Det har vært ett mareritt jeg bare ønsket å våkne fra. Jeg har følt meg hjelpesløs, redd, og fullstendig handlingslammet. Å se min magiske, omsorgsfulle og glade katt bare svinne hen på den måten, mens jeg blir fortalt at det ikke kan rettferdiggjøres å ta flere prøver av henne, har vært noe av det verste jeg har opplevd med dyrene mine. Jeg følte dere bare hadde gitt opp å finne ut hva som var galt, dere fant et halmstrå, og klamret dere til det, uansett hva jeg sa. Ikke har jeg fått sove, ikke har jeg klart å spise skikkelig. Lillepus har vært tidvis ved godt mot, tidvis ikke. Hun har ikke hatt det greit. Når mine dyr har det vondt, og de har det vondt på grunn av andres dårlige valg, da blir jeg sint. Når jeg prøver å fortelle at det ikke går rette veien, men ikke blir hørt, da blir jeg frustrert.

 

Dyrlegen har takket for tilbakemeldingen, men ikke svart på noe utover det. Jeg håper dog at de har  tatt til seg kritikken, og kanskje tenker litt anderledes neste gang en fortvilt dyreeier prøver å bli hørt.

Under ser dere journaler fra begge dyrleger. De er ikke særlig sammenfallende.

 

Dyrlege 1

 

dyrlege 2

 

Helt siden Lillepus ble syk igjen i oktober har jeg tvangsfôret henne, med Hills Id. Jeg ville gjerne at hun skulle få i seg ett minimum både med næring og væske. Overvektige katter er jo i risikosonen for fettlever, dersom de ikke får i seg nok mat. Det var en finfin dag da tvangsfôring gikk fra å bety at jeg mater Lillepus med sprøyte, til at tvangsfôring betyr at Lillepus kommer og henter meg, mjauer og tvinger meg inn på soverommet for å få våtmat. En tvang jeg er helt ok med.

 

 

At Lillepus la på seg 800 gram de siste seks ukene vitner nok om at jeg har vært litt for bekymret over at hun ikke spiste nok. Hun har jo tydeligvis spist tørrfôr når jeg ikke har sett på.

Videoen under tok jeg en av de første dagene Lillepus begynte å bli mere seg seg selv. Det var første gangen på altfor lenge, at hun hadde energi til å ta initiativ til kos. Det gjorde meg så glad. Hun holdt på så lenge, at etterhvert begynte jeg å filme med mobilen. Dårlig kvalitet, men et veldig fint minne, fra en periode som ikke var fin i det hele tatt. Glimt av håp.

 

 

Nå håper jeg virkelig at det ikke blir flere tilbakefall. Jeg trenger Lillepusen min frisk og rask. Lillepusen min er magisk 🙂

 

Dette bildet er tatt i dag morges. Litt morraskos før frokost 🙂

 

 

Tinka hos dyrlegen

Noen har sikkert fått med seg at Tinka har vært syk igjen. Hun hadde ikke spist noe på tre dager, utenom det jeg har klart å tvangsfóre henne med. Hun ville heller ikke leke, og virket generelt veldig slapp. Når Tinka viser symptomer som ikke er typisk for Tinka sin trøblete mage, blir vi bekymret. Vi er altid redd for at det er nyrene eller leveren som feiler på grunn av årevis med medisiner. Sansynligheten for dette øker selvsagt med alderen. Det er derfor viktig for Tinka, og for oss, at hun blir nøye utredet når hun blir syk.

Etter et par opplevelser hos dyrlegen, hvor jeg har følt at jeg og dyrene ikke har blitt tatt på alvor, følte jeg at det var nødvendig å ringe Ketil. Ketil er dyrlegen som først tok tak i Tinka sin epilepsi, som har stillte opp da jeg var panisk og ny med epilepsi, og dyrlegen vi ringer når vi føler at Tinka virkelig trenger en grundig utredning.  Det er lenger å kjøre til Ketil, enn til dyrlegen vi vanligvis bruker, dessuten er han en svært opptatt mann som jobber på flere klinikker. Derfor blir det gjerne til at vi bruker andre dyrleger for småplukk, selv for Tinka. Men nå følte jeg at det var Ketil som måtte til.

Jeg ringte Sentrum Dyreklinikk på Lillehammer, og spurte om Ketil var der. Det var han. Jeg spurte om Ketil hadde ledig time den dagen, og det hadde han. Oh lykke! Jeg kjennte meg brått litt mindre bekymret.

Ketil ser ikke bare Tinka, han ser også epilepsien, år med medisiner, og mulige virkninger dette har hatt på nyrene og leveren hennes, han ser en hund som har operert ut en svulst, og ikke blitt sjekket for spredning siden, han ser en hund som har en historie med mageinfeksjoner og fordøyelsesproblemer, og han ser en hundeeier som så sårt trenger å bli tatt på alvor.

Minutter etter jeg kom inn på undersøkelsesrommet, etter jeg hadde forklart Tinka sine symptomer, hadde vi en plan for hva vi skulle gjøre for å prøve å komme til bunns i dette.

Tempen ble tatt, og den var litt for høy. Det ble tatt blodprøver for å sjekke blandt annet nyre- og lever verdier, og mens disse ble analysert i labratoriet, ble det tatt flere rønkenbilder av brysthule og mage for å utelukke nye kreftsvulster, og for å få et bilde av hvordan tarmene hennes hadde det.

 

 

Rønkenbildene fikk jeg se på sammen med Ketil, og han pekte og forklarte. Det setter jeg pris på. Det var ingen tegn til svulster. En bekymring mindre! Vi så en god del gass i tarmene hennes, dessuten bemerket Ketil at fisen til Tinka luktet veldig vondt. Ja, det har jeg jo merket selv også, luktfjerneren har blitt flittig brukt de siste dagene. Han så også en forkalkning i ryggen hennes. Denne ble klemt på og undersøkt, men da Tinka ikke viste tegn til smerte, mente han at denne skulle vi ikke bry oss så mye om annet enn å ta litt hensyn.

Da blodprøvene var ferdig så vi på blodprøvesvarene sammen. Jeg spurte og gravde, og Ketil forklarte og svarte så godt han kunne. Nyreverdiene var fine (YES!!), mens leververdiene var noe for høye. Dette er å forvente på en hund som går niende året på fenemal. De var ikke alarmerende høye, så han trodde ikke at disse var hele grunnen til at Tinka var syk nå. Likevel bestillte han et preparat som skal støtte leverfunksjonen hennes fremover.

På grunnlag av rønkenbilder, blodprøver, symptomer, allmenntilstand, og fiselukt, følte Ketil seg sikker på at problemet lå i fordøyelsessystemet. På grunn av det vi hadde funnet, det vi hadde utelukket, og Tinka sin sykehistorie, valgte Ketil å sette henne på en antibiotikakur. Dette er dyrleger vanligvis veldig restriktive med, og med rette. Tinka har dog en historie med at dyrleger sier «Zoolac og små måltider» helt til mageinfeksjonen har gått altfor langt. Innen de faktisk velger å behandle, er bikkja så syk at det tar ukesvis for henne å komme til hektene igjen.

Zoolac er et bra produkt, og jeg prøver å alltid ha en tube liggende i huset. Jeg begynner likevel å bli frustrert over at dyrleger omtrent prakker dette på meg, uten å høre på meg. Zoolac har aldri hjulpet Tinka, enda så mange ganger som vi har forsøkt! Dette er visst svært vanskelig for mange dyrleger å forstå. Lettelsen var derfor stor da Ketil sa at vi skulle glemme Zoolac, og gi Tinka Canikur i stedet, i tillegg til antibiotikakuren.

Planen er dermed: Antibiotika og Canikur for magen, samt et preparat som skal støtte leverfunksjonen hennes fremover. Går det ikke rette veien, må vi bare fortsette utredningen over helga.

«Vi har kanskje ikke løst noen verdensproblemer…», sa Ketil. «Nei, men vi har utelukket et par», svarte jeg, og følte meg lettet over at vi ikke hadde funnet tegn til hverken nyresvikt, leversvikt, eller kreftsvulster.

Hva er en god dyrlege?

I det siste har jeg hatt mye å gjøre med forskjellige dyrleger, og jeg har tenkt en del på akkurat hva det er som gjør at jeg noen ganger føler meg trygg, mens jeg andre ganger ikke føler meg helt komfortabel med at akkurat den dyrlegen skal ta hånd om hunden min. Hva er en god dyrlege, for meg? Jeg tror nok alle dyrlegene jeg har vært innom har vært kompetente nok, så det er ikke der det ligger. Jeg har funnet ut at det er visse ting som må være på plass før jeg føler meg helt komfortabel med en dyrlege.

For det første må han/hun lytte til meg, jeg vil bli tatt på alvor. Jeg går sammen med hundene mine hele tiden, jeg har sykehistorien deres i hodet, jeg vet stort sett hva de tåler av medisiner og mat,  jeg husker hva som har fungert tidligere, og ingen vet bedre enn meg hva som er normal oppførsel for dyret mitt, og dermed også når noe er galt.  Dette gjelder spesielt Tinka sin epilepsi, og hennes helse forøvrig. Jeg vet at alle dyrleger ikke er like oppdaterte når det gjelder dette, og det er så mange faktorer som skal taes med i alle vurderinger. Faktorer som jeg  har best oversikt over. Bivirkninger, hyppighet og alvorlighet av anfall, medisinering. Alt dette har jeg i hodet, mens dyrlegen i beste fall har en brøkdel av det i journalen.

Videre forventer jeg å bli godt informert om hva de skal gjøre, hva behandlingen innebærer, og hva som er planen fremover. Og ikke minst vil jeg vite hvorfor de gjør som de gjør. Jeg vil vite så mye som mulig om det som skjer med dyret mitt. Å holde tilbake informasjon om risikoer og andre ubehagelige ting, er bare dumt. Sansynligvis har jeg allerede sjekket det opp selv, og dersom ikke dyrlegen nevner noe om dette, føler jeg meg rett og slett ikke trygg.  En dyrlege som forteller meg om risikoer, for eksempel ved en bestemt operasjon, viser meg at han er klar over disse, og at de gjør det de kan for å ungå komplikasjoner.

En dyrlege bør ha gode sosiale antenner. Selvom deres hovedoppgave er å behandle dyrene, er det nå faktisk slik at for de fleste dyr, finnes det også minst et bekymret menneske. Det koster så lite å vise litt medfølelse, eller få det mennesket til å føle seg litt tryggere. Samtidig skal det ikke mye til for at det går andre veien heller. Nå er det snart ti år siden vi avlivet min Kine. Etter å ha avbestillt  timen for avliving mange ganger hadde vi endelig kommet oss dit. Like før hun skal sette sprøyta sier dyrlegen «Jammen hun ser jo så glad og frisk ut!». Det kommer jeg aldri til å glemme. For en utrolig dum og sårende ting å si. Vi hadde vel ikke stått der om bikkja var frisk!

En dyrlege som innrømmer at han/hun ikke kan nok, eller har nok erfaring med noe, har jeg respekt for. Det viser meg at vedkommende vet sine begrensninger og er villig til å undersøke, lære og snakke med andre som kan mer. Da Tinka skulle opereres første gang vet jeg at dyrlegen hennes brukte god på å sette seg inn i hva slags anestesi hunder med epilepsi kunne få. Det betydde mye for meg att dette var noe han snakket om, var bevisst på, og satte seg inn i. Da Frisbee nylig ble syk var det en relativt ung dyrlege som tok imot oss midt på natta. Hun sa flere ganger at hun var usikker, og ikke hadde nok erfaring med slike mellomgulvsbrokk. Hun slo opp i bøker, og ringte for å snakke med en kollega som kunne mer. Jeg var aldri i tvil om at Frisbee var i gode hender.

Jeg vil altså bli hørt, jeg vil bli informert, og jeg forventer at dyrlegen viser litt medfølelse og ydmykhet. Jeg høres kanskje ut som alle dyrlegers mareritt, men det er faktisk dyrene mine det er snakk om! De betyr jo så mye for meg, og jeg vil  at de skal ha de aller beste forutsetninger for å bli friske. Jeg har kanskje høye krav til dyrlegene jeg bruker, men jeg har funnet flere dyrleger i området som oppfyller alle de ønskene jeg har.  Så helt urealistiske krav er det altså ikke 🙂

 

Illustrasjonsbilde fra Tinka sin operasjon i mars

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...