Hvis jeg kunne sende et brev tilbake i tid – Epilepsi hos hund

Det er vanskelig å skulle gi råd og trøst til noen som akurat har fått epilepsidiagnosen på hunden sin. Man vil gi håp, men ikke falskt håp. Jeg vil gjerne fortelle om min hund, som ble hele tolv år og levde et godt liv, men jeg vet at deres hund kanskje aldri får oppleve sin treårsdag. Andre som mistet sin hund altfor tidlig, vil kanskje gi råd om å la hunden slippe, fordi de føler det er en kamp man ikke kan vinne.

Dette snakket jeg med ei venninne om for noen uker siden. Hun har også hatt epi-hund i mange år, og tenker i de samme baner rundt dette. Tankespinn førte oss i retning av hva vi ville si, dersom vi ikke måtte ta hensyn til alle mulige utfall, om vi ikke behøvde å tenke på å gi falskt håp, eller ikke håp nok? Hva om vi kunne ta utgansgspunkt kun i oss selv, og vår egne erfaringer? Hva ville vi ha skrevet dersom vi kunne skrive et brev, og sende det tilbake i tid, til den dagen da hunden vår først fikk epilepsidiagnosen?

Dette har surret i hodet mitt en stund, og før jeg skriver mitt bidrag på engelsk til min venninne, har jeg begynt å kladde litt på norsk.

Hvis jeg kunne sende et brev tilbake i tid, som jeg kunne lese da vi om hjem fra veterinærhøgskolen 7. august 2003, ville det bli omtrent slik:

 

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

Sånn omtrent nå sitter du nok og holder hunden din tett tett inntil deg. Du har grått hele veien hjem fra veterinærhøgskolen, og har tusen tanker i hodet. Du er fortvilet, usikker og livredd! Livredd for å miste det som gir aller mest mening i livet. Du er urolig for hennes livskvalitet, og lurer på om tiden er i ferd med å renne ut. Du har ikke hatt henne lenge, men du visste fra første øyeblikk at Tinka og du, dere hører sammen. Nå sitter du og tviholder på henne, redd for at hun skal bli borte, like plutselig som hun kom.

Pust.

Tinka kom inn i livet ditt for mindre enn ett år siden. Denne hunden vil forandre alt. Hun vil forme deg som menneske. Dette er bare begynnelsen.

Du tenker at du er ikke sterk nok, til å ta vare på en syk hund, at du ikke er flink nok, klok nok, eller ansvarlig nok. Nei, du er kanskje ikke det akkurat i dag, men for hver dag vil du vokse med oppgaven. Når det gjelder Tinka, kommer du til å hente frem en styrke, og en intuisjon, du ikke visste at du hadde i deg. Du kommer til å sette Tinka fremfor deg selv, og det vil falle seg helt naturlig.

Du skal ikke la dyster statestikk skremme deg, du bør ikke sammenligne Tinka med hunder du leser om på nettet. Hver historie er forskjellig, og ingen historie ender likt. Når det er sagt, må du forbrede deg på at anfallsmonsterne, de vil følge dere så lenge Tinka lever. De vil alltid være der, de vil snike seg rundt i bakgrunnen, og angripe når de finner det for godt. Tinka’en din, hun er sterk hun. Med din hjelp vil hun kjempe mot monsterne, og sammen er dere sterkest.  Akkurat nå virker det som en umulighet, men dere vil faktisk lære dere å leve med dette. For leve, det skal dere. Denne sykdommen vil ikke hindre dere i det, så lenge du ikke lar frykten ta overhånd.

Kom i kontakt med andre som har epi-hunder. Det vil bety alt. Du vil snu hele livet på hodet, på grunn av denne hunden. Du vil finne stor trøst i at det faktisk finnes mennesker over hele verden som gjør det samme.

Du kommer til å måtte ta mange avgjørelser når det gjelder behandling og medisinering. Følg magefølelsen. Når det kommer til Tinka vil den være spot-on. Hold dere til dyrlege Ketil. Sammen vil dere finne gode løsninger, dag for dag. År etter år  Gi mamma’n din en god klem. Hun kommer til å betale for de aller fleste av Tinka sine dyrlegeregninger, og hun vil være en uvurdelig støtte i årene som kommer.

 

Om mange år kommer du til å snuble over noen kloke ord, og de kommer til å snakke rett til hjertet ditt. Jeg vil si dem til deg allerede nå, fordi de er så beskrivende for hvordan livet med Tinka vil være. La disse ligge i bakhodet, ta de frem når det trengs.

 

«‘Life isn’t about waiting for the storm to pass…It’s about learning to dance in the rain.«

 

Noen ganger vil dere bare se de mørke skyene langt borte, og danse i lett duskregn og solskinn. Andre ganger vil dere danse tett, trykke dere inntil hverandre, midt i stormens øye.

(Dere vil også gjøre noe som ligner breakdancing, midt på en agilitbane, men det er nå en annen sak.)

 

Dere kommer til å oppleve så mye. Så mye glede og kjærlighet. Dette er begynnelsen på ditt livs eventyr. Vær flink til å stoppe opp, og nyt. Kjenn på gleden over alt dere får oppleve sammen. Kjenn på sommerfuglene i magen, og husk den følelsen. De små øyeblikkene vil bli de beste minnene.

 

Som du allerede er smertelig klar over, så har alle eventyr en slutt. Jeg vil ikke fortelle når slutten kommer, det skal man ikke vite. Jeg vil likevel fortelle deg at den er langt unna enda, og dere kommer til å ha flere bursdagsfeiringer enn du tørr håpe på. Aldri undervurder Tinka sin styrke og livsglede.

Når slutten nærmer seg, vil du vite det. Du vil ha tid til å forbrede deg. Ingen monster vil rive Tinka brutalt vekk fra deg. Du vil vite når tiden er inne, og du vil på ditt vis akseptere.

 

Du vil overleve (jo, faktisk), og du vil kjenne deg som verdens heldigste, for at akkurat du fikk oppleve dette eventyret.

 

Du har akkurat startet en reise, som jeg ville gitt hva som helst for å kunne ta om igjen.

 

Nyt den.

 

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

P1290452ag

Ved reisens slutt

 

 

Tinka feirer 10-årsjubileum igjen, og Mamma gjesteblogger

Tinka feirer nok et tiårsjubileum! Vi har jo alltid feiret 7. september, istedet for 7. januar, som er bursdagen hennes. Det er først de siste årene, at vi har begynt å betrakte hver bursdag som en seier, og dermed gjort litt ekstra ut av den dagen også. Men altså… 7. september 2002 kom Tinka til meg. Alt forandret seg den dagen. Plutselig og uventet.

Jeg har jo fortalt mye om hvordan det gikk til at Tinka endte opp her, og mye om mitt liv med henne. Derfor har jeg denne gangen bedt Mamma skrive en liten gjesteblogg om Tinka. Mamma har jo også vært involvert i Tinka sitt liv.

Vi fant ut at vi ikke hadde noe særlig bilder av Mamma og Tinka, men bilder må man jo ha når man skal gjesteblogge. Derfor tok jeg med begge to ut på fotoshoot!

 

 

Mamma forteller:

 

 ~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

For ca 10, 5 år siden hadde vi et sheltiekull som så helt normalt ut, dog var en av tispevalpene ganske stor. Heldigvis hadde vi ei dame på venteliste som ønsket seg en stor og robust sheltiefrøken. Slik havnet denne store valpen i Brumunddal og fikk navnet «Tinka». De første månedene fikk vi stadig oppdateringer om hvor snill hunden var, hvor høyt hun var elsket av alle, spesielt barnebarna. Vi følte oss trygge på at denne «Tinka» var kommet til riktig familie.

Helt til en dag da dama ringte og spurte om jeg kunne hjelpe til med å omplassere hunden, fordi hun hadde fått alvorlige astmaanfall av sin nye pelskledde venn. Jeg dro dit allerede samme dag, og fikk ved selvsyn se hvor uhyggelig et slik voldsomt astma-anfall kan være! Det ble til at jeg tok hunden med hjem. Stakkars hunden, ble tatt vekk fra alt som var kjent og kjært… Hun var ikke særlig komfortabel når vi kom hjem. Ville helst bare sitte ved sida av meg hele tida.

På daværende tidspunkt hadde vi noen valpekjøpere like i nærheten som var interessert i en litt voksen hund. Jeg ringte dem, og vi avtalte at de skulle komme neste dag for å hilse på dyret.

Da Carina samme dag kom fra skolen, kom hun som vanlig innom meg i 1. etasje før hun gikk opp til seg sjøl i andre etasje. Hunden satt fremdeles ved sida av meg, litt redd og skeptisk når døra gikk opp, og Carina kom inn og satte seg tvers over oss. Vi rakk ikke snakke så mye,  før jeg oppfattet en lada stemning i rommet. Det var faktisk der og da nesten ekkelt… Carina tittet på «Tinka»…. «Tinka» stirret på CJ noen sekunder…. Det skjedde noe der og da…. så gikk Tinka bort til Carina og satte seg ved hennes side. DER har hun vært siden!

Jeg har aldri angret et sekund på at jeg ringte opp til den familien. og måtte si: «Beklager, men den hunden blir her».  Hvor mye denne avgjørelsen skulle få og si for både meg og Carina, kunne jeg ikke ane den gangen.

 

 

Det tok faktisk lang tid, mye arbeid, mye kjærlighet og trygghet, før Tinka følte seg helt trygg. CJ begynte å trene agility med henne, dette elsket hun jo, men fremmede mensnesker ville hun helst ungå.

Jeg er jo egentlig bare BÆSSMOR til Tinka… men vi har opplevd så mye sammen… på godt og vondt.

Utrolig mange netter som CJ kom løpende ned til meg med Tinka i armene og skrek: «Tinka dør, Tinka dør» under hennes første år med epilepsi. Tinka døde ikke. Tvert imot lærte hun oss å leve i nuet, ta vare på den tida vi har. Ingen vet hvor lenge vi kan være her.

Etter som tida gikk, skjønte alle at dette var et helt spesielt dyr på mange måter. Ikke skulle hun være i hundegård, ikke ligge på golvet, men i senga… måtte alltid se CJ osv, osv. Selvfølgelig fikk hun mye særbehandling, da hun viste seg å ha epilepsi….  Vi var jo livredde for henne. Så da ble det bare slik da: Når jeg passet henne fikk hun egen rååååsa pute å ligge på ved siden av hodepute mi i senga, Tinka satt også gjerne ved bordet under måltider, satt i sele i bilen fordi hun ikke likte å være i bur, hun har egen godiskrukke på stuebordet osv. Joda… det ble bare sånn.

 

 

Tinka har jo opp gjennom åra vært en del sammen med meg også. Selvom jeg har bekymra meg utrolig mye pga denne hunden, har vi også gjort mye koselig sammen:

For noen år sida var faktisk Tinka villig til å starte agility sammen med meg som nybegynner. Vi gjorde en avtale om at hvis hun ikke sprang fra meg, så skulle det bli noe ekstra godt til kvelds. HUN holdt avtalen…. men alt ble bare tull når jeg midt i løpet ikke kunne finne hinder nr 8… Det var jo der under briefinga! Stakkars Tinka ble forvirra over min ubesluttsomhet, og da jeg ropte henne til meg med sinna-stemme fikk hun nok: Med stor bestemthet gikk hun ut av ringen.  Snille, gode hunden kom tilbake da jeg ba om unnskyldning for stemmebruken, og lovet at det ikke skulle gjenta seg…. så gikk vi resten av bana… og diska med glans!  Men nå må jeg ta med at hoppløpet senere på dagen gikk suuupert!

For en måned sida ble Tinka med meg på utstillingstur  fordi CJ skulle til Trondheim på katteutstilling.  Flottere selskapsdame kunne jo ikke sheltiegutta fått med seg. Vi hadde ei koselig helg hos familien på Geilo, Tinka er alltid snill og grei å ha med seg. Selvfølgelig tenker jeg alltid på om hun kan få anfall når CJ ikke er i nærheten, men jeg har også blitt litt flinkere med åra, til å ikke la engstelsen ødelegge for alle positive stunder jeg får sammen med denne sære, rare, store, spesielle, hengivne og høyt elskede hunden.

 

 

Jeg vet ikke mere hva jeg skal si om dette Tinka-dyret, bortsett fra at jeg vet at hverken jeg eller CJ noen gang vil oppleve maken til hund. Nå har Tinka akkurat vært til helsesjekk som ble bestått med glans…. Og jeg håper at vi får ha Tinka hos oss enda i mange år!

 

Jorun

 ~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

Tenk at den dagen hvor jeg tilfeldigvis stakk innom Mamma for å se på den rare hunden, allerede er ti år siden! Og tenk at av alle de hundene som er innom Mamma, valper og voksne, har vi aldri fått for oss at vi skal beholde én av de. Men det gjorde vi den gangen. Enda dette dyret åpenbart aldri kunne brukes i avl eller utstilling, og enda vi akkurat hadde beholdt lille perfekte Pia. Å beholde akkurat den hunden, på det tidspunktet, var jo bare galskap, sånn i teorien.

Galskap, ja, men den beste avgjørelsen noen sinne, uten tvil 🙂

 

 

Tinka: prøveresultater og byvandring

For de som følger oss på facebook er ikke dette nyheter lenger, og dere må beklage at det blir litt «gammelt nytt». Det første jeg gjorde da jeg kom ut igjen fra dyrlegekontoret den dagen, var å oppdatere facebooksiden vår. Mange har spurt, og tenkt på Tinka, ettersom de visste om prøvene vi skulle ta. Det varmer hjertet mitt 🙂

Nå er jo dette litt over en uke siden, men som lovet, finner resultatene veien til bloggen etterhvert også.

Det startet med at Tinka tisset på seg om natten to netter på én uke. Det er slett ikke likt Tinka, og med tanke på de medisinene hun har gått på i snart ti år, så tenker man jo først og fremst på nyreskader. Det er dessuten over et år siden det ble tatt noen prøver av henne, så det var på tide.

 

Opprinnelig hadde jeg følgende huskeliste til dyrlegen:

– Blodprøve for å sjekke fenemalnivået.

– Blodprøve for å sjekke leververdier

– Blodprøver for å sjekke nyreverdier

– Rønken for å se etter evt. nye svulster i bukhule eller bryst

– Rønken for å sjekke forkalkningen i ryggen som vi allerede vet om, samt for  se om nye er kommet til.

 

Da jeg kom til dyrlegen ble vi enige om å droppe blodprøven for å sjekke fenemalnivået. Jeg har en våken og oppvakt hund, uten mer anfall enn det vi begge kan takle. Vi ville derfor ikke begynt å tukle med dosering og medisner, uansett hva prøvesvarene sa.

Nyverdiene var kjempefine! Lykke!

Leververdiene var noe forhøyet i forhold til normalen, men ikke unormalt høye for en hund på hennes alder, med hennes medisinforbruk. DE var dessuten noe lavere enn de var i fjor! Jeg skal fortsette med Denosyl, for å støtte leveren hennes.

Rønkenbildene viste ingen nye svulster. Dobbeltlykke!

Forkalkningen mellom to ryggvirvler er uendret fra i fjor, og Tinka viste ingen tegn til smerte når dyrlegen presset på de aktuelle virvlene. Han sa at forkalkninger stort sett gjør vondt mens de fortsatt dannes, ikke etter at de har blitt harde. INGEN nye forkalkninger ble funnet!

Dyrlegen sa a tissingen om natten sansynligvis kom at steriliserte tisper oftere ble inkontinente i varierende grad, da de ble gamle. Foreløpig er det ikke noe problem, og ikke noe vi velger å medisinere. Dersom det begynner å skje oftere, må vi vurdere medsiner og/eller løpetidstruse.

Dette er jo resultater man må si seg veldig fornøyd med!!

I bilen hjem kom tårene, da det gikk opp for meg hvor frisk hunden min faktisk var. Dyrlegen sa at Tinka viste en enorm indre styrke, ved å være i så god form etter alt hun har vært igjennom helsemessig.

 

Pynter denne «gladposten» med bilder fra vår lille byvanndring i forrige uke. Jeg ville ha med meg Mamma og Pia på tur ned til innsjøen, men Mamma var redd for orm, og dermed ble det byvandring.

 

Ispause i gågata

 

Tinka titter på endene i Søndre Park

 

 

Hjertevenninner<3

 

I dag har jeg tatt bilder av Ellie sine små. Så da spørs det om det kommer noen valpebilder etterhvert 🙂

Epilepsi hos hund: Tinka sin historie

Det siste året har jeg lagt ut andres historier, og erfaringer, rundt det å ha hund med epilepsi. Disse kan du finne under kategorien «Epilepsi hos hund«, sammen med flere relaterte bloggposter. Selvom de fleste som har fulgt bloggen min en stund har fått med seg at Tinka har epilepsi, og deler av hennes historie, har jeg aldri skrevet den i sin helhet. Jeg har jo tenkt at jeg skal gjøre det, men det er vanskelig å skulle summere opp 10 år i en liten bloggpost. Derfor har det ikke blitt noe av, ikke før nå.

 

 

Her kommer historien om Tinka og epilepsimonsteret:

 

 

Tinka kom til oss da hun var omtrent ni måneder. Hva som gjorde at akkurat hun, endte opp hos akkurat meg, kan dere lese mer om her. På det tidspunktet var Tinka en veldig skeptisk hund. Jeg husker at vi til og med måtte stenge henne vekk, når vi fikk besøk. Selvtilliten var lav, nå som hun hadde måttet forlate det eneste hjemme hun kunne huske. Vi startet å trene agility, bare for gøy, for å få opp selvtilliten hennes. Vi fikk også på henne litt mer vekt etter en kortisonkur. Hun ble tryggere, og mer robust, i både hodet og kroppen. Alt i alt gikk det veldig bra med Tinka, bortsett fra disse uforklarlige episodene hvor Tinka følte seg veldig uvel, kastet opp, og sjanglet.

I en periode trodde vi det var maten vi ga henne. Vi forsøkte med andre typer fór, og eksperimenterte med å gi både vått og tørt. Senere trodde vi det var magnesium-mangel, da hennes mor Cassie også hadde hatt lignende episoder, men hadde blitt bedre da hun fikk magnesiumtilskudd. Dette fungerte desverre ikke for Tinka. I stedet ble «anfallene» verre, og kom oftere,  ettersom tiden gikk. Vi bestemte oss for å få en skikkelig utredning på henne. Vår veterinær henviste oss til en dyktig dansk neurolig, som akkurat hadde begynt å jobbe på Veterinærhøgskolen.

Det var ikke bare Tinka som var litt pysete på den tiden. Derfor måtte ei som jobbet som dyrepleier på høgskolen møte oss på Kløfta. Der stoppet nemlig min komfortsone… Jeg kunne kjøre dit, men ikke lenger! Vanligvis får ikke eierne være med inn når dyrene skal utredes gjennom en hel dag, men heldigvis hadde Tinka sin faste dyrlege snakket med neurologen om akkurat dette, og jeg fikk være med. Neurologen utførte en rekke tester, blandt annet tester som gikk på forskjellige deler av hjernen. Elleve måneder etter Tinka først kom til oss, fikk hun diagnosen epilepsi.

Jeg var så redd og usikker på hva dette ville si for livskvaliteten til Tinka. Ville hun i det hele tatt leve noe særlig lenger? Neurlogen kunne naturlig nok ikke gi oss noen sikre svar. Det som dog brant seg fast i hodet mitt, var tallet åtte! Vi kunne hvertfall ikke regne med at hun ble eldre enn åtte år.

Tinka begynte på fenemal, og hadde da ikke anfall på hele ni måneder. Desverre begynte anfallene igjen, og da var det ikke bare snakk om sjangling og oppkast lenger. Hun mistet helt evnen til å gå, og til å holde hodet oppe, hun fikk kramper, særlig i nakken og bena, og hun tisset på seg. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg kom ned til Mamma (som bodde under meg), med Tinka i armene: «Nå dør hun!». Noen ganger hadde hun opp til 5-6 anfall i døgnet. Det var etter et slik døgn at hun startet på kaliumbromid i tillegg til fenemalen.

Jeg husker så godt de dyrlegebesøkene midt på natten, og hvordan vi ville ligge i senga, etter en søvnløs natt og tenke «Bare vi klarer å sove et par timer nå, så vil det kanskje slutte, og alt være normalt igjen når vi våkner».

Etterhvert ble det ganske tydelig at disse døgnene hvor hun fikk anfall etter anfall som oftest kom rett før løpetiden startet. Så fort løpetiden kom i gang, roet anfallene seg. Tinka ble derfor sterilisert i 2006. Å legge en epilepstisk hund i narkose kan være risikabelt. Derfor brukte dyrlegen lang tid på å forbrede seg. Det samme gjorde vi. Steriliseringen gikk heldigvis fint, og vi har hatt svært få døgn med mange anfall etter dette. Nå kommer det som regel bare ett eller to om gangen, når de først kommer.

 

Et par dager etter steriliseringen i 2006

 

Tinka begynte å få mye mageproblemer, og hun virket i perioder veldig sløv. Jeg tok derfor beslutningen om å kutte ut kaliumbromiden. Anfallene kom nok oftere, men alt i alt fikk jeg en mye friskere og mer oppvakt hund. Dette er en avgjørelse jeg aldri har angret på, selvom dette innebærer noen flere anfall i året.

Vi tok våre forhåndsregler. Vi hadde alarm på klokken ni, både morgen og kveld, for at Tinka skulle få medisinene sin punktlig. Tinka kunne aldri være alene, både tilfelle hun fikk anfall, og fordi å være alene medførte stress som igjen førte til anfall. Om natten lå hun på hodeputen min for at jeg skulle våkne dersom hun fikk anfall. Når jeg ser tilbake på disse årene, så ser jeg at det var da jeg fikk Tinka, at livet mitt sluttet å handle mest om meg selv. Nå handlet alt om Tinka.

Uansett hvor mye vi prøvde å late som om de ikke fantes, så var monsterne aldri langt unna. Vi visste aldri når det neste monsteret (anfallet), ville komme. Dette var en stor bleastning for meg å leve med, så knyttet som jeg er til Tinka. Jeg kan ikke beskrive hvor lettet og glad jeg var da jeg fant frem til Epil-K9 mail-listen i 2005. Denne listen består av mennesker som har/har hatt, eller vet spesielt mye om, hund med epilepsi. Rundt i hele verden satt det mennesker som hadde «mine» tanker, «mine» bekymringer, og «mine» følelser, som også hadde snudd livet på hodet på grunn av en epilepsihund. Å møte en genuin forståelse for noe jeg trodde jeg var alene om, betydde enormt. Disse menneskene visste jo virkelig hva jeg gikk gjennom, fordi de gikk gjennom det samme selv.

Jeg leste alt jeg kom over av informasjon, forskningsresultater, og erfaringer. Med mere kunskap, og med hvert monster Tinka bekjempet, følte jeg meg sikrere på meg selv, og på hvordan jeg skulle takle anfallene hennes, når de kom. Fra å være omtrent panisk, har vi nå kommet dithen at vi har rutiner på hvordan vi gjør det. Fra å lese om andres erfaring på Epil-K9 listen har jeg lært at man aldri garantere at «dette anfallet ikke blir slutten», men man kan heller ikke gå å tenke slik, da det er relativt få epi-hunder som faktisk dør under anfall.

 

For å se et av anfallene til Tinka, kan du klikke deg inn på dette innlegget.

 

Anfallene stabiliserte seg etterhvert på omtrent ett anfall, av middels styrke, i måneden. Jeg og Tinka har alltid levd livet, slik vi ville ha gjort det, om det ikke var for monsterne. Vi har vært i Spania sammen, på flere ferieturer i Norge, vi har vært med på alt vi vil være med på. Ingen monster skulle stoppe oss, nei! Vi har også trent agility i mange år, og kom opp i klasse tre. Kun én gang har hun fått anfall på stevne (og dette var jo såklart når det var NM… Men, men…).

 

Tinka kan hoppe strikk også, hun! 

 

Tinka ble ti år i januar. Hun har altså kommet seg godt over det «kristiske tallet» åtte, som brente seg fast i hodet mitt for ni år siden. Hun er til og med i veldig fin form!

For en stund siden deltok jeg på en undersøkelse for eiere av epilepsihunder om hvordan det var å leve med en epi-hund. Det var en av disse undersøkelsene hvor man skal sette et merke i boksen med svaret som du synes passer best. Jeg svarte så ærlig jeg kunne på alle spørsmålene: Jeg bekymrer meg  for min hunds fremtid i stor grad. Hunden kontrollerer min fritid i stor grad. Jeg legger opp livet mitt etter hunden i meget stor grad.  Jeg bekymrer meg for det økonomiske aspektet i stor grad. Slik fortsatte det over to hele A4 sider. Da jeg kom til siste spørsmål måtte jeg stoppe opp. Spørsmålet gikk ut på hvor mye alt dette plaget meg. Jeg tittet over til andre enden av sofaen. Der lå Tinka og lekte for seg selv med en av sine mange rosa baller. Jeg innså min egen galskap, da jeg med et lite smil om munnen, helt oppriktig, satte et kryss i boksen helt til venstre: «Ikke i det hele tatt«.

 

«Arkiv-foto»

Epilepsi hos hund: Undersøkelse om Livskvalitet (Foreløpige resultater)

I ett års tid har University of Glasgow School of Veterinary Science og Royal Veterinary College i London holdt på med en undersøkelse om livskvaliteten til Epi-hunder og deres eiere.

Her kan dere lese litt mer om da jeg fylte ut undersøkelsen.

 

 

Over 300 svar ble sendt inn, og 128 av disse møtte kriteriene de hadde satt: Idiopatisk epilepsi skulle mistenkes/diagnostiseres i alderen 0,5-6 år, og hunden skulle ha hatt anfall i ett år eller mer. De er ennå ikke ferdig med å bearbeide alle data, men jeg har fått tilsendt en liten del av de føreløpige resultatene.

 

  • I 97 av disse 128 tilfellene, vurderte eieren hundens livskvalitet til 8, på en skala 1-10.
  • De fleste deltagerne var bekymret over hvor ofte anfallene kom (87 av 127), alvorligheten av anfallene (94/127), og for at hunden deres ville bli skadet eller dø under et av anfallene (94/128).
  • 75 av 128 deltagere følte anfallene i en eller annen grad påvirket hundens livskvalitet.
  • 38 av 128 mente at det eneste aksebtable målet var å få hunden helt anfallsfri.
  • Eierens bekymring over bivirkninger av epi-medisin (54/110) var et mindre problem enn angst relatert til selve anfallene.
  • Anfallsfrekvens (hvor ofte anfallene kommer) har ikke bare innvirkning på hundens livskvalitet, men også på eierens livskvalitet.

 

(Jeg regner med at når det kun er 127 og 110 svar på noen av disse punktene, så er det fordi noen svarte «blankt» på ett eller flere av spørsmålene rundt akkurat det  temaet?)

Jeg ble litt overasket over at så mange vurderte livskvaliteten til hunden til 8, eller høyere. Daglig leser mailer skrevet i fortvilelse, av redde og bekymrede eiere. At flertallet likevel vurderer livskvaliteten til å være så god, tror jeg kommer av at disse hundene er så høyt elsket, de har så rike liv, all den tid anfallsmonsterne holder seg vekke.

Det blir spennende å se de ferdige resultatene, og mer om hvordan hundens epilepsi påvirker både hundens og  eierens livskvalitet.

Epilepsi hos hund: Karin og Thea sin historie

De som har fulgt bloggen min en stund, har kanskje fått med seg noen av gjesteinnleggene jeg har lagt ut, om hunder som har epilepsi. Disse legger jeg ut fordi det kan bety så mye å lese andres erfaringer og opplevelser, dersom man står midt oppi en lignende situasjon selv. Det er rett og slett gull verdt for mange!

En annen god «bivirkning» ville vært, dersom det å lese ekte erfaringer, fra folk og hunder, som lever med dette daglig, kunne få oppdrettere, av alle raser, til å forstå hva slags lunefull og vanskelig sykdom dette er å leve med. Den påvirker ikke bare hunden, men også eierne, familien, og hele livet til disse! Kanskje da oppdrettere som fortsatt avler på hunder som har hatt anfall, og nære slektninger av disse, ville tenke seg om en gang til?

Jeg har fått mange tilbakemeldinger på at folk setter pris på at jeg legger ut disse historiene, og det er hyggelig. Derfor setter jeg veldig stor pris på at dere med epilepsi-hunder vil dele deres erfaringer.

I dag kommer historien om Thea.

 

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

Thea – Skrevet av Karin Marie

 

 
Jeg er eier av ei Border Collie tispe, som er født 06.03.08. Hun var frisk på alle måter til 17.12.09, da vi våkna midt på natta, til et kraftig epilepsianfall. Vi forstod med en gang hva det var.

Thea hadde flere anfall gjennom vinteren,men veterinæren vi kontakta da trolldomen begynte, ville ikke medisinere. Da skiftet vi til en annen klinikk. Der fikk vi hjelp med en gang. Hun går nå på Fenemal og kaliumbromid.

Vi føler det slik at anfallene kommer hyppigere på sommeren/høsten enn på vinteren. Forrige vinter var det 7 mnd mellom to anfall, og nå er det gått nesten 4 mnd.

Vi mistenker at fisk- og melkeprodukter, stress, og store anstrengelser over tid, løser ut anfall. Vi er veldig påpasselig med at hun ikke får i seg noe av nevnte produkter, samt at  vi ikke har for lange treningsøkter.

Vi begynte i NRH, men da hun fikk 2 fortløpende anfall mandagen etter ei treningssamling, er alt vi gjør bare på hobbybasis. Vi sier hun kan litt av alt innen hundesport 🙂

Anfallene har vært forskjellige. En gang ble hun bare stiv som en stokk, noen ganger får hun sterke anfall med tiss og skumming ut av munnen. Nå det siste året har anfallene vært lette. Hun får stesolid rektalt mens anfallet står på. Dette for å hindre påfølgende anfall.

Etter anfallene virker hun stressa, usikker og tørst, men kommer seg relativt fort. Vi forlater ikke hunden alene heime hvis vi drar pr. bil. Vi er redd hun får anfall i det bilen starter. Hun falt i kramper en gang han Far sjøl starta båten, og hun trodde hun skulle være med.

Medisineringa er lav i forhold til vekta og blodprøver. Hun kan virke litt ustø av og til, etter at medisinen er tatt. Disse tar hun sammen med mat, morgen og kveld.

Matlysta økte og hun virker tørstere enn før. Derfor går hun nå på et magrere for. Hun gir beskjed til samme klokkeslett morgen og kveld, når det er tid for medisin. Hun har normale løpetider, men slipper litt pels hele tida. Kanskje hun ville gjort det uansett 

 

 

Thea har hatt 15 anfall siden des. 2009. Vi er strålende fornøyde med den hunden vi har, tross sykdommen! Hun tar dressur og er ellers en helt vanlig BC. 🙂
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

Tusen takk, Karin, for at du delte dine erfaringer! Jeg ønsker deg og Thea alt godt fremover! 🙂

 

Dersom du har/har hatt en hund med epilepsi, og ønsker å dele dine opplevelser, send meg gjerne en mail på bortisvingen@gmail.com.

For å lese mere om epilepsi hos hund, kan du klikke deg inn på kategorien «Epilepsi hos hund» her på bloggen, eller gå til facebooksiden med samme tema. Det finnes også linker til utenlandske sider i sidekolonnen.

DNA-forskning på epilepsi hos hund – Blodprøver fra epilepsihunder kan hjelpe

Forrige uke tok Tinka blodprøver, som ble sendt til Helsinki for å være med i et prosjekt hvor forskere prøver å identifisere epilepsigener hos hunder. Dersom de kan identifisere disse genene, kan DNA-testing for epilepsi hos hund bli en realitet. Tenk om det ble et krav om DNA-testing for epilepsi, på lik linje som noen raseklubber nå har krav om øyelysning og HD-rønking. Da kunne antallet hunder som sliter med epilepsi, reduseres betraktelig!

 

Tinka viser frem sitt barberte bein, og blodprøvene som skal til Helsinki

 

Forskere har identifisert omtrent 30 forskjellige epilepsigener hos mennesker. Desverre er de fleste av disse forbundet med sjeldne former for epilepsi. Gener som forårsaker de mer vanlige formene for epilepsi er ennå ikke funnet. Å lete etter disse genene i mennesker er vanskelig og tidkrevende. De har håp om at forskningsprosjektet som går på hund, også vil hjelpe dette arbeidet som gjøres på mennesker, og dermed bidra til bedre og mer effektiv behandlig for mennesker som er rammet av epilepsi.

 

Da har Tinka gjort sitt for DNA-forskningen

 

Dersom din hund har epilepsi, og da særlig idiopatisk epilepsi (ikke ervervet eller med åpenbare underliggende årsaker), kan en blodprøve fra din hund hjelpe prosjektet deres! Du kan gå direkte til websiden til labratoriet i Helsinki for å laste ned skjemaene du må sende med blodprøvene. Du kan også sende meg en mail (bortisvingen@gmail.com), så sender jeg deg skjemaene du trenger. Dette er spørreskjemaer som går på sykdomshistorie, og generell atferd og helsetillstand på hunden. Disse finnes på både svensk og engelsk. Du behøver ikke være i direkte kontakt med labratoriet på forhånd, men de snakker og skriver engelsk, så det er ikke noe å problem å ringe/maile dem. Hvis dyrlegen din spør, skal blodet tappes på glass med lilla kork og ikke tilsettes noe. Labratoriet må ha 3 ml blod fra hunden.

Dette var helt enkelt og greit å gjøre. Det tok dyrlegen fem minutter å tappe blodet. Jeg sendte blodet godt pakket inn i bobleplast, og fikk mail et par dager senere om at prøvene var kommet vel frem. Det tok heller ikke lang tid å svare på spørreskjemaene.

 

 

Tinka hos dyrlegen

Noen har sikkert fått med seg at Tinka har vært syk igjen. Hun hadde ikke spist noe på tre dager, utenom det jeg har klart å tvangsfóre henne med. Hun ville heller ikke leke, og virket generelt veldig slapp. Når Tinka viser symptomer som ikke er typisk for Tinka sin trøblete mage, blir vi bekymret. Vi er altid redd for at det er nyrene eller leveren som feiler på grunn av årevis med medisiner. Sansynligheten for dette øker selvsagt med alderen. Det er derfor viktig for Tinka, og for oss, at hun blir nøye utredet når hun blir syk.

Etter et par opplevelser hos dyrlegen, hvor jeg har følt at jeg og dyrene ikke har blitt tatt på alvor, følte jeg at det var nødvendig å ringe Ketil. Ketil er dyrlegen som først tok tak i Tinka sin epilepsi, som har stillte opp da jeg var panisk og ny med epilepsi, og dyrlegen vi ringer når vi føler at Tinka virkelig trenger en grundig utredning.  Det er lenger å kjøre til Ketil, enn til dyrlegen vi vanligvis bruker, dessuten er han en svært opptatt mann som jobber på flere klinikker. Derfor blir det gjerne til at vi bruker andre dyrleger for småplukk, selv for Tinka. Men nå følte jeg at det var Ketil som måtte til.

Jeg ringte Sentrum Dyreklinikk på Lillehammer, og spurte om Ketil var der. Det var han. Jeg spurte om Ketil hadde ledig time den dagen, og det hadde han. Oh lykke! Jeg kjennte meg brått litt mindre bekymret.

Ketil ser ikke bare Tinka, han ser også epilepsien, år med medisiner, og mulige virkninger dette har hatt på nyrene og leveren hennes, han ser en hund som har operert ut en svulst, og ikke blitt sjekket for spredning siden, han ser en hund som har en historie med mageinfeksjoner og fordøyelsesproblemer, og han ser en hundeeier som så sårt trenger å bli tatt på alvor.

Minutter etter jeg kom inn på undersøkelsesrommet, etter jeg hadde forklart Tinka sine symptomer, hadde vi en plan for hva vi skulle gjøre for å prøve å komme til bunns i dette.

Tempen ble tatt, og den var litt for høy. Det ble tatt blodprøver for å sjekke blandt annet nyre- og lever verdier, og mens disse ble analysert i labratoriet, ble det tatt flere rønkenbilder av brysthule og mage for å utelukke nye kreftsvulster, og for å få et bilde av hvordan tarmene hennes hadde det.

 

 

Rønkenbildene fikk jeg se på sammen med Ketil, og han pekte og forklarte. Det setter jeg pris på. Det var ingen tegn til svulster. En bekymring mindre! Vi så en god del gass i tarmene hennes, dessuten bemerket Ketil at fisen til Tinka luktet veldig vondt. Ja, det har jeg jo merket selv også, luktfjerneren har blitt flittig brukt de siste dagene. Han så også en forkalkning i ryggen hennes. Denne ble klemt på og undersøkt, men da Tinka ikke viste tegn til smerte, mente han at denne skulle vi ikke bry oss så mye om annet enn å ta litt hensyn.

Da blodprøvene var ferdig så vi på blodprøvesvarene sammen. Jeg spurte og gravde, og Ketil forklarte og svarte så godt han kunne. Nyreverdiene var fine (YES!!), mens leververdiene var noe for høye. Dette er å forvente på en hund som går niende året på fenemal. De var ikke alarmerende høye, så han trodde ikke at disse var hele grunnen til at Tinka var syk nå. Likevel bestillte han et preparat som skal støtte leverfunksjonen hennes fremover.

På grunnlag av rønkenbilder, blodprøver, symptomer, allmenntilstand, og fiselukt, følte Ketil seg sikker på at problemet lå i fordøyelsessystemet. På grunn av det vi hadde funnet, det vi hadde utelukket, og Tinka sin sykehistorie, valgte Ketil å sette henne på en antibiotikakur. Dette er dyrleger vanligvis veldig restriktive med, og med rette. Tinka har dog en historie med at dyrleger sier «Zoolac og små måltider» helt til mageinfeksjonen har gått altfor langt. Innen de faktisk velger å behandle, er bikkja så syk at det tar ukesvis for henne å komme til hektene igjen.

Zoolac er et bra produkt, og jeg prøver å alltid ha en tube liggende i huset. Jeg begynner likevel å bli frustrert over at dyrleger omtrent prakker dette på meg, uten å høre på meg. Zoolac har aldri hjulpet Tinka, enda så mange ganger som vi har forsøkt! Dette er visst svært vanskelig for mange dyrleger å forstå. Lettelsen var derfor stor da Ketil sa at vi skulle glemme Zoolac, og gi Tinka Canikur i stedet, i tillegg til antibiotikakuren.

Planen er dermed: Antibiotika og Canikur for magen, samt et preparat som skal støtte leverfunksjonen hennes fremover. Går det ikke rette veien, må vi bare fortsette utredningen over helga.

«Vi har kanskje ikke løst noen verdensproblemer…», sa Ketil. «Nei, men vi har utelukket et par», svarte jeg, og følte meg lettet over at vi ikke hadde funnet tegn til hverken nyresvikt, leversvikt, eller kreftsvulster.

I dag er det ni år siden

I dag er det akkurat ni år siden livet plutselig forandret seg.

 

7. september 2002: Mamma hadde hentet hjem en valp vi hadde solgt noen måneder tidligere, da eieren hadde blitt alergisk. Valpen var ni måneder, redd, skjør, og rar. Mamma skulle finne et nytt hjem til henne, og det skulle komme noen mennesker for å hilse på henne allerede neste dag. Jeg kom innom for å se på hunden.

Jeg slengte meg nå ned i en stol i stua, slik jeg vanligvis gjorde. Den store valpen så på meg, jeg så på henne – Noe skjedde mellom oss der og da. Det var den typen  følelse som i grunn ikke kan beskrives. Jeg fikk gåsehud og det var som om jeg allerede visste at nå skjedde det noe som ville forandre livet mitt. Uten at jeg hadde sagt et ord kom hunden og satte seg ned ved siden av meg, og ved min side har hun blitt siden.

 

Det er ni år siden livet mitt plutselig sluttet å handle mest om meg selv. Det er ni år siden bekymringen over å miste mitt aller kjæreste fikk grep på meg, og har ikke sluppet taket siden. Det er ni år siden jeg måtte begynne å lære meg om, og forholde meg til, epilepsimonstre som kunne dukke opp når som helst. Det er ni år siden jeg måtte gi opp den luksusen det var å kunne være impulsiv, og dra bort uten hund.

Jeg ville ikke vært foruten. Fordi det er også ni år siden jeg for første gang fikk oppleve hvor sterkt et bånd mellom hund og menneske kan være. Selvom jeg har vokst opp med hunder, var det først for ni år siden jeg virkelig forstod hvor mye glede man virkelig kan ha av en hund. Det er ni år siden mitt livs eventyr startet. Et eventyr fullt av glede, vennskap og hengivenhet.

Det er ni år siden Tinka bestemte seg for å bli min hund.

 

Jeg er heldig jeg! 😀

 

Tinka har fått nye leker i anledning vårt lille jubileum, og ingen er mer glad i nye leker enn Tinka er:

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er rart. Jeg kan nesten ikke huske hvordan livet var før Tinka, det er så fjernt. Samtidig er det vanskelig å tro at jeg har hatt henne i ni hele år!

Ny facebookside om epilepsi hos hund

Da denne facebookgruppen for hunder med epilepsi har stått uten gruppeadministrator i en lengre periode, har jeg nå laget en facebookside med samme tema. Mens grupper er fine å bruke for å kommunisere med andre med samme interesse og i samme situasjon, er facebooksider lettere å promotere, og dermed kan man nå flere.

På denne siden vil jeg dele artikler, wesider, og selvsagt blogginlegg om epilepsi hos hund. Jeg håper også at andre vil bidra med sine erfaringer og opplevelser. Jeg skal også forsøke å oversette noen engelske artikler, da jeg vet at mange synes det er tungt å lese om epilepsi på engelsk.

Hensikten med siden er todelt, slik mine hensikter vanligvis er når jeg skriver om hunder med epilepsi.

I tillegg til å skaffe hunden den behandlingen den trenger, slik som veterinærbesøk, blodprøver og medisiner, må vi som eiere av epi-hunder også leve med en usikkerhet rundt vår hunds fremtid, når neste anfall kommer, om medisinene vil virke, om hva eventuelle bivirkninger vil gjøre med hunden vår osv.  Dette er noe av det vanskeligste ved det å ha en epi-hund. Ut i fra egen erfaring vet jeg at det kan hjelpe å komme i konktakt med andre som har vært, eller er i samme situasjon, lese andres erfaringer, samt fortelle om sine egne. Det er lov å føle at man holder på å gå fra vettet når man har en epi-hund! Og det er lov å fortelle om det også!

Den andre grunnen til at jeg synes det er viktig å spre informasjon om denne sykdommen har med holdninger å gjøre.Veldig mye tyder på at epilepsi kan være arvelig. Inntil det motsatte er bevist, burde man være svært forsiktig med å avle på hunder som har anfall, og nære slektninger av disse. Likevel gjøres dette rett som det er. Jeg må jo bare to at de som avler på slike hunder rett og slett ikke er klar over konsekvensene. Jeg åper at informasjon etterhvert vil føre til gode holdninger når det gjelder dette. Epilepsi er en sykdom som må taes på alvor! Noen hunder lever et godt liv med sykdommen, andre gjør ikke. Noen dør desverre som følge av epilepsi.

Denne siden er altså for oss som har, eller har hatt, hund med epilepsi, for de som er interessert i emnet,  for de som vil støtte, og for de som vil bidra til å spre kunnskap og holdninger rundt hund med epilepsi.

Ettersom siden er helt ny har den fortsatt en slik rar og lang adresse. Så fort siden har 25 «liker», skal jeg fikse på det!

Hvis du vil hjelpe å spre informasjon om epilepsi hos hund, med de samme hensikter som jeg har nevnt, setter jeg stor pris på om du vil «like» siden om epilepsi hos hund, og kanskje til og med dele den med andre.

 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...