Epilepsi hos hund

Jeg vet at flere havner på bloggen min etter å ha søkt på informasjon om hund med epilepsi. Det er faktisk noen av de mest brukte søkeordene for å komme hit. Epilepsi hos hund er ett tema jeg aldri vil bli ferdig med, og jeg vil forsøke å holde både meg selv, og bloggen, oppdatert. Derfor kommer denne artikkelen (som opprinnelig ble skrevet for over fem år siden) i en ny og oppdatert versjon).

Til deg som sitter og søker etter informasjon: Jeg beklager at du og hunden din er i en slik situasjon at du trenger denne informasjonen, men jeg håper at noe av det du leser på bloggen min vil hjelpe deg. Du må gjerne ta kontakt, hvis du føler for det. Jeg kan også peke deg i retning av større nettverk av mennesker som har vært akkurat der du er nå. Du er langt fra alene.

 

 

Epilepsi hos hund

Epilepsi er en  samlebetegnelse for anfall grunnet  funksjonsforstyrrelser i hjernens nerveceller. Anfallene kan arte seg på mange forskjellige måter. Det kan være alt fra rastløshet eller stirring ut i lufta, til kraftige grand-mal anfall med kramper og tap av bevissthet. Noen hunder har bare milde anfall nå og da, mens andre har hyppige kraftige anfall. Noen anfall sees kun i deler av kroppen, mens andre påvirker hele kroppen. Alt dette avhenger av hvilken del av hjernen, og hvor stor del av hjernen, som er affisert. Uansett er det som oftest svært skremmende å være vitne til at hunden får anfall, spesielt for første gang man opplever det.

Man sitter igjen med hundrevis av spørsmål, om hva som vil skje, hva man bør gjøre, hvordan hundens liv vil bli fra nå av, og om den i det hele tatt kan leve. Ettersom epilepsi kan arte seg så forskjellig fra hund til hund, finnes det ingen fasitsvar på disse spørsmålene. Epilepsi i seg selv er dog ingen dødsdom. Det første du bør gjøre, er å ta hunden med til dyrlegen for utredning.

Det skilles i hovedsak mellom to typer epilepsi. Idiopatisk epilepsi (primary) er medfødt og i noen tilfeller arvelig. Secondary epilepsy er typen hvor man finner en underliggende årsak til anfallene, som for eksempel ulike sykdommer, hodeskade eller hjernesvulst. Før hunden får diagnosen idiopatisk epilepsi bør det undersøkes at ingen av disse årsakene foreligger. På hunder med idiopatisk epilepsi vil man som regel ikke finne noe synlig galt med hunden.. De er jo gjerne like friske som andre hunder… all den tid de ikke har anfall.

Etter å ha utelukket underliggende årsaker til anfallene, har hunden fått diagnosen idiopatisk epilepsi. Hva nå?

 

Medisinering/behandling

Ofte vil ikke dyrlegen sette hunden på medisiner med en gang, de vil ofte vente og se om det kommer flere anfall først. Flere dyrleger er også restriktive med medisiner, dersom hunden ikke har mer enn et anfall i måneden. Dette vil bli vurdert opp mot hvor kraftige anfallene er, og ellers formen og situasjonen til hunden. Det kan ta tid å finne riktig medisin og dosering til hunden, men ikke mist håpet for fort. Det finnes flere medisiner og kombinasjoner man kan prøve. Dersom man føler at hunden lider for mye under utprøvingen av medisiner, er dette også noe du trygt kan ta opp med dyrlegen din.

Dersom ikke medisinen fungerer kan det være feil type eller feil dose til hunden. Det kan også være nok at vi ikke gir medsiner til rett tidspunkt eller til passende intervaller. Det kan være et uoppdaget underliggende årsak til anfallene slik som f.eks. hjernesvulst. Noen mage/tarm tilstander kan også påvirke hvordan medisinen blir tatt opp i kroppen. Andre ganger vet man rett og slett ikke hvorfor enkelte hunder ikke reagerer slik man ønsker på behandlingen de får.

Den vanligste medisinen å prøve har i mange år vært Fenemal. Det er tabletter man kan få i ulik styrke, som er raskt tatt opp i kroppen. Noen hunder får bivirkninger i form av sløvhet, tretthet, sjangling og økt drikkelyst, men hos de fleste blir dette bedre eller forsvinner helt, etterhvert. Fenemal kan gies i kombinasjon med kaliumbromid, en væske som kan blandes i maten. Kaliumbromid taes langsommere opp i kroppen, og om man starter med dette må man beregne ett par måneder før man kan oppnå den effekten man ønsker. Pexion er en nyere type medisin (godkjent 2013). Denne brukes til å kontrollere idiopatisk epilepsi, men er ikke godkjent til andre typer epilepsi. Også Pexion har flere bivirkninger som kan forventes å bli bedre etter de første ukene.

Hvis din dyrlege vil gi opp etter å ha kun prøv én type medisin, og sier det ikke finnes andre medisiner å prøve, da bør du bytte dyrlege.

Flere med epi-hunder velger andre alternative behandlingsmåter for sin hund, gjerne i tillegg til tradisjonell behandling. Dette kan være alt fra å tilføre visse vitaminer, eller legge om dietten helt. Akupunktur er også brukt. I tillegg finnes det flere naturmedisiner m.m. som er ment å skulle hjelpe lever og nyrer takle medisinering over lang tid. Marietistel fåes kjøpt i helsekostbutikker, og er mye brukt som leverstøttende. De fleste epilepsimedisiner går utover leverfunksjonen til hunden, og det er aldri for tidlig å begynne å ta hensyn til dette.

Det er ikke alltid målet er å få hunden 100% anfallsfri. Noen ganger kan man si seg fornøyd med å få anfallene mildere og sjeldnere, og det kan være bra nok. Desverre er det ikke alle hunder som blir bra nok av medisiner til å ha et godt liv. Da er det vårt ansvar å la den få slippe.

Dyrlegen vil som oftest at en hund på medisiner kommer inn for blodprøver med jevne mellomrom.

 

Skriv «dagbok»

Uansett om hunden allerede har diagnosen epilepsi, eller akkurat har hatt sitt første anfall, er det til stor hjelp for både veterinær, og etterhvert deg selv, å føre en logg over anfallene. Skriv ned når anfallet kom, hva hunden gjorde akkurat da, hvor lenge det varte, hvordan det artet seg, og om du kan komme på noe som trigget det. Skriv også litt om hva hunden har gjort den dagen, hva den gjorde da anfallet kom, og andre ting verdt å merke seg (har den spist noe utenom det vanlige?) Denne tar du med til dyrlegen, og bruker den til å følge med selv. Fere har oppdaget såkalte ”triggere” ved å føre dagbok. Kanskje det viser seg at hunden for eksempel får flere anfall rundt løpetiden, eller når den har vært stresset.

Har du mulighet til å ta video av hunden under ett anfall, eller få noen til å gjøre det, kan det også hjelpe din dyrlege. Det kan også være ett verktøy å se tilbake på, for å se om anfallene er blitt mildere eller kraftigere med tiden. Der og da, i de minuttene det står på, er nok ikke dømmekraften vår helt på topp, da det hele ofte oppleves skremmende.

 

Når hunden har anfall

Det er greit å innarbeide seg rutiner for hva man gjør når anfallene kommer. Det føles tryggere for både deg og hunden dersom du vet hva du skal gjøre. Her er alle folk og hunder forskjellige. og man må bare finne sin måte å håndtere ting på.

Det første man bør gjøre er å enten fjerne hunden fra ting den kan skade seg på, eller fjerne tingene, dersom du ikke vil eller kan flytte hunden. Hvis hunden har kramper kan bordhjørner gjøre mye mer skade enn selve anfallet. Hvis du ikke kan flytte hunden på et mykt underlag, kan man legge ett mykt teppe under hodet dens så de ikke slår seg så hardt mot golvet.

Slå av TV, høy musikk, skarpe lys og lignende. Ungå høye stemmer og bråk. Prøv så godt du kan å holde deg rolig. En ellers frisk hund vil normalt klare seg greit gjennom et epilepsianfall. Man vet jo ikke helt sikkert hvor mye hunden får med seg av det som skjer rundt den, men man kan anta at en eier i panikk vil gjøre vondt verre. Dette er spesielt viktig når hunden begynner å komme til seg selv. Fasen rett etter anfallet, kan bli betydelig bedre for hunden dersom den føler seg trygg.

Husk å se på klokka når anfallet begynner. Det føles ofte mye lengre enn det det virkelig er. Noter tidspunkt og varighet i dagboka senere. Man bør ikke prøve å pakke hunden inn i pledd o.l under eller rett etter anfallet. Dette fordi kroppstemperaturen kan øke under anfall, og dersom den blir for høy kan det bli farlig.

Etter ett anfall vil hunden som regel søke trygghet. Den kan være sjanglete og ustø og noe desorientert til å begynne med. Dette bør bedre seg ganske raskt. Når hunden oppfører seg normalt kan den få noe å drikke, samt en liten porsjon mat forå få opp igjen blodsukkeret. Ett anfall kan føles som om de har løpt maraton.

Hvis hunden har kraftige kramper i mer enn fem minutter, eller har gjentatte anfall samme dag, bør du kontakte dyrlege.

 

Liten video av tinka under et ganske mildt anfall:

 

 

Les, lær, vær nysgjerrig og kritisk!

Jo mere du vet, jo tryggere kan du bli på deg selv, det du gjør, og de beslutningene du tar. Det er ingen selvfølgelighet at alle dyrleger er like oppdaterte og flinke når det gjelder epilepsi. Ta gjerne med det du har lest på egenhånd til dyrlegen og snakk om det, still spørsmål og vær kritisk. Hvis noe føles veldig feil, kan det hende det er det. Ingen kjenner din hund bedre enn deg. Når det gjelder hvordan anfallene er, hvordan de har utviklet seg, hvordan hunden reagerer på behandlingen, så er du eksperten. Det kan være snakk om små nyanser som bare vi eiere ser.

 

Kom i kontakt med andre med epi-hunder

Når hunden får epilepsi, kan man føle seg veldig fortvilet, og alene. I tillegg til å lære seg om medisinering og behandling av hunden, skal man også takle hverdagen, med en hund som nå kan få anfall når som helst. Mange finner det utfordrende både praktisk og følelsesmessig, og det kan være godt å dele tanker og erfaringer med andre som er i samme situasjon. Det finnes faktisk mennesker rundt i hele verden, som setter livene på hodet for sin epi-hund, og de forstår akkurat hvordan du har det, hva du sliter med, og tankene du har. De vet hvordan du prøver å scanne hunden for tegn på om et anfall er i anmarsj, de vet hvordan det er å våkne til lyder om natten, de vet hvordan hjertet synker. Det er så godt å snakke med mennesker som vet. Og som forstår.

Det finnes flere utenlandske nettverk. Blandt annet har canine-epilepsy.com en veldig aktiv mailliste, med mange erfarne og kunskapsrike mennesker. Dersom du søker på ”canine epilepsy” på facebook, vil du også få opp et knippe grupper.

Vi har også en norsk side kalt Epilepsi hos hund. Her deles erfaringer, råd, tanker og følelser rundt det å ha en epi-hund i familien.

 

12717346_1148529825159716_1507619074100092828_n

 

Denne artikkelen er publisert til minne om min Tinka (januar 2002- august 2013)

 

Andre artikler/bloggposter vedrørende epilepsi kan du finne her.

Du kan blandt annet lese historien om Tinka og epilepsimonsterne, eller mitt brev til meg selv, dersom jeg kunne sende ett brev tilbake i tid, til den dagen Tinka fikk sin diagnose.

 

Å leve UTEN «epilepsi hos hund»

Jeg brukte flere år på å lære meg å leve med epilepsi hos hunden min. Det tok lang tid før jeg følte meg komfortabel på hvordan jeg best kunne takle sykdommen og anfallene, praktisk og følelsesmessig. Jeg måtte venne meg til å leve med usikkerheten om når neste anfall ville komme, om hyppigheten av anfallene ville øke, eller om de ville komme sjeldnere.

Jeg har skrevet artikler tidligere, om det å lære seg å leve med epilepsi hos hund. Jeg ante ikke at det skulle være vanskelig å lære seg å leve uten.

Jeg har jo alltid vært åpen om Tinka sin epilepsi. Vi har jo også vært åpne om at hun kom fra eget oppdrett. Jeg begynte å skrive om Tinka sin epilepsi på nettet i 2006.

For meg var det to ting som særlig hjalp. Jeg leste alt jeg kom over, forum, nettsider, rapporter, veterinærtidsskrifter fra utlandet hvor epilepsi var tema. Jeg lagret et utall søk som jeg fikk på epost hver gang en ny side med søkeordene ble registrert. Det andre som hjalp meg enormt, var å bli kjent med andre i samme situasjon. Da opplevde jeg for første gang at det fantes mennesker over hele verden, som hadde snudd livet på hodet, på grunn av en epilepsi-hund. De hadde de samme tankene og følelsene som meg. De forstod jo akkurat hva jeg følte, uansett hvor klønete jeg uttryke meg. De bare visste.

Jeg er fortsatt medlem på alle sider og maillister, jeg ble medlem av, eller startet selv. Rett som det er, kommer det også meldinger og mailer fra folk som har lest om Tinka på bloggen. Det er tydelig at behovet for å snakke med noen i samme situasjon er stort. Det følte jo jeg også. Når jeg leser innlegg og mailer om lange netter med anfall etter anfall, henter hodet og kroppen min  frem følelser av hjelpesløshet, tanker om at «hvis vi bare kunne få sove nå, ville alt være tilbake til normalt i morgen». Man tørr nesten ikke håpe, men gjøre det likevel. Innestengt panikk. Må holde roen. Når morgenen kommer, kjennes natten surrealistisk. Natten var en helt annen verden. Skjedde det virkelig? Jeg leser om å våkne midt på natten av dunking, og jeg kan kjenne klumpen i brystet. Jeg kjenner lettelsen, når de skriver at at hunden bare drømte. Falsk alarm. Man puster ut, og smiler litt for seg selv. Jeg kan forstsatt ta og kjenne på usikkerheten ved å studere hvert minste skritt, hvert minste blikk. Går hun ustøtt? Sjangler hun? Ser hun klar ut i øynene? Er det noe på gang? Jeg vet hvor gjerne man vil ha svarene som ikke finnes. Kan hunden min bli gammel? Vil den ha et godt liv?

Jeg leser, og jeg er der. Følelsesmessig. Jeg er redd for at dette en dag vil være bare ord for meg. Ord, som beskriver situasjoner og følelser jeg ikke kan hente frem.

Hvordan kan jeg være der for mennesker som står midt oppi dette, dersom jeg ikke kan hente frem følelsene? Jeg kjenner at jeg distanserer meg, selvom jeg ikke vet om det er det jeg vil.

Jeg er SÅ takknemmelig for at Frisbee og Carlisha er friske. Jeg håper med hele mitt hjerte at de forblir friske livet ut. Det er likevel vanskelig å takle at ingen trenger omsorgen min lenger. Ikke slik Tinka gjorde. Tinka trengte MEG, ingen andre ville duge. Det kan jeg ikke si om noen av de andre dyrene mine.

Jeg var tunet inn på henne 24 timer i døgnet. Hvert skritt, hvert hopp, hvert blikk, ble observert i øyekroken, og analysert mer eller mindre ubevisst. Hvordan hadde hun det? Var hun påvirket av medisiner? Var det anfall i anmarsj? Var hun lykkelig? Uansett hva jeg planla, tenkte jeg gjennom hvordan Tinka ville takle det. Jeg var så tunet inn på henne, at jeg våknet om natten, gjerne ett par minutter før hun selv våknet av anfall.

Jeg er fortsatt tunet inn. Men det er ingen som sender signaler lenger.

Jeg har helt sikkert vært veldig dårlig til mye i livet. Akkurat å ta vare på Tinka, det var jeg god på. Jeg hadde kunskap, og magefølelsen satt akkurat der den trengte, for at jeg kunne ta beslutninger som føltes riktige for henne.

Å gi Tinka det aller beste livet hun kunne få, det ble livet. Det ble en så stor del av meg, av min identitet, at jeg føler en del på at jeg har mistet litt taket på hvem jeg egentlig er. Skal dette erstattes med noe annet? Skal den delen av meg som var helt dedikert til Tinka bare flakse rundt, helt uten mål og mening? Vanskelig å sette ord på.

Misforstå meg ikke. Aller mest savner jeg Tinka. Personligheten. Sjelen. Det klarer jeg ikke skrive om, knapt nok å snakke om.

Dette handler om et annet tomrom. Om det å plutselig leve uten epilepsi hos hund.

 

bloggtinka

Et av de aller siste bildene av Tinka og meg

 

Oppdatering fra Kicki og Julia (hund med epilepsi)

I går fikk jeg en hyggelig mail fra Kicki og Julia, som hadde et gjesteinnlegg her for en stund siden. Julia har epilepsi, og Kicki delte deres historie med oss. (Trykk på linken for å lese deres historie.) Denne mailen vi jeg dele med dere (med Kicki sin tillatelse).

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Tänkte skriva och berätta att vi har det bra Julia och jag. Hon har nu ätit Fenemal i drygt 5 månader (50 mg morgon och 50mg kväll). Jag har inte märkt något konstigt sen i mitten på augusti. Då hon var hos en granne (jag jobbade), hon låg på gräsmattan utanför deras hus, går in i huset och tömmer tarmen och springer sedan hem och var helt förtvivlad när de hittade henne utanför vårt hus. Hon har aldrig någonsin gjort av sig inne utan att hon varit magsjuk. Därför tror jag att det var en liten känning av ett anfall.
Sedan dess har som sagts inte märkts något. Det jag märkt och våra hundkompisar är att hon blir mer och mer sig själv igen. Går långa svängar framför eller runt mig och inte precis bredvid. Jag antar  att hon «hittat in» i medicineringen nu. Jag har hört att det kan ta upp mot ett halvår och det verkar stämma.


Så vi lever mer och mer som vanligt. Väldigt skönt faktiskt!


Många hälsningar från Sverige


Kicki och Julia

 

 

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

Det er så godt når man føler at man er inne i en slik god periode, og at hunden er mer seg selv. Man senker liksom skuldrene litt da.

 

Godt å høre at det går bra med dere. Tusen takk for oppdateringen, og lykke til videre 🙂

Epilepsi hos hund: Kathrin og Tara sin historie

Tidligere har jeg fått legge ut historiene om Julia og Lucy, to hunder som lider av epilepsi. I dag kan dere lese om Tara på 6 år. Hun reagerer desverre ikke som ønsket på medisiner, og eieren lurer på om en betennelse i hjernen er grunnen til at Tara begynte å få anfall.

Har du en epi-hund, og ønsker å fortelle å fortelle om dine erfaringer og opplevelser, send en mail til bortisvingen@gmail.com. Jeg håper denne samlingen kan være en ressurs for hundeeiere som vil vite mer om sykdommen og hvordan det er å leve med en hund med epilepsi.

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

TaraSkrevet av Kathrin Stenersen

 

Tidleg mandags morning i november 2010, står ved kjøkkenbenken og hører nokre merkeleg lyder, snur meg og ser at Tara ligger ved matskåla, hadde munnen åpen og føtene veiva i lufta, kroppen var stiv og eg trudde ho skulle døy rett foran føtene mine. Etter ei stund klarte ho å stå, men kjente ikkje oss igjen,såg redd ut, måtte ut på altanen for å tisse.  Ringte til vetrinær, veit ikkje heilt kva eg hadde forventa meg, meir kom med ein gong, og ikkje: Det er ikkje noke å bry seg om, det er veldig vaneleg… Og det skulle mange anfall i mnd før ein kunne få medisin, ikkje eit ord om å kome for undersøkelse osv. Ein litt sjokkerande opplevelse.
Det kom 2 anfall i desember, ingen i januar, 3 i februar, då fekk vi medisin, Fenemal 50 mg, det vart altfor mykje for henne, skalv, tunga langt ute, pesa, fekk valpefakter igjen, vart sløv, vart rett og slett umuleg. så vi slutta med medisin.Fekk 1 igjen i mars og 2 i april, vi ville prøve med medisin igjen, men tok det i mindre doser, brukte 2 veker til å venne henne til dosa før vi auka meir.Vi kom opp til 150 mg for dag, for ein hund som er 18 kg.
Sjølv om vi auka opp medisinen så kom det 10 anfall i mai og 6 i juni, ei stor forverring med berre 1 anfall i mnd.. Anfalla forandra seg også, dei vart sterkere, med mange små etterskjelv, ho vart blind ei stund etterpå, tissa mens ho hadde anfall, og so kom der 3 anfall pr gong. Dagane etter vart prega av små rystelsa, ho fekk «snusleppe»  frambeina kunne gi etter, ho sjangla, haldt på å ramle når ho såg opp på oss, og det verste : Ho bjeffa… Inne  som ute, av og til ser det ut som ho ikkje kjenner oss når ho bjeffer som verst, ho viker unna når vi prøver å få tak i henne, då er det å halde henne fast og få blikk kontakt, då kan ho roe seg ned, oppførselen er betydeleg endra, ho er ikkje lenger vår Tara.
Har vore 3 gonger hos vetrinær, vi har funne ut at epilepsi ikkje er noke å bry seg med, blir det for gale så skal ein ikkje vente med å avlive hunden. Det er det inntrykket vi sit igjen med. Vi skulle sjølvsagt ha oppsøkt andre vetrinærer for å høyre om dei kunne hjelpe, men eg har prøvt å ringe for å spøre kva eg skal gjere, og då har eg fått beskjed om å henvende meg på mitt lokale vetrinær kontor…
Forma til Tara var so dårleg at vi bestemte at her må det gjerast noke, eg sat oppe om natta for å passe på henne, når ho fekk det første anfalle so visste vi at det kom 2-3 til og då var det berre å vente på neste..

Vi har seilbåt, og hadde plana om å fare på tur til sommaren, prøvde å ta med Tara på ein prøve tur før ferien, ho haldt på å ramle på sjø 3 gonger, hadde det ikkje vore for handtaket på vesten hennar som eg fekk tak i så hadde ho ploppa uti.. Ho har før takla sjølivet godt..
Eg håpte at ho skulle klare seg fram til sommerferien, men ho vart berre dårlegere. Veka før ferien sendte eg far i huset til vetrinær med Tara, ein siste undersøkelse før avliving. Han hadde med ei lang list med første tegn, kor mange anfall osv. DÅ vart ho undersøkt, sånn aller nådigaste… Han synest ho var litt stiv i nakken ( første undersøkelse på 8 mnd) og gå henne ei betendelsedempande og ei smertestillande sprøyte.. vi kunne no sjå korleis det ville gå. Men antakeleg var det ein betendelse i hjerna…. sånn kanskje…

Og då fekk vi sjå litt av gamle Tara igjen, ho kvikna til igjen , gjekke med stramt band foran meg og ikkje langt bak meg, fann henne listande etter katten, fekk igjen gløden i auene sine, og vi var igrunnen heilt paff av heile hunden.
Då var ho anfall fri over 4 veker, då kom der 2 små anfall, so 2 veker til og 2 små anfall til. Og då er vi komt til dags dato..
Skal vi då få ei sprøyte til? Kva skal vi gjere? Når er det nok for ein hundekropp, mange små plager ilag kan bli ganske so tøft å takle.. Er det gale å ikkje gjere noke? Vi har redusert medisinen til 50 mg igjen, for det hjelp henne ikkje, desto meir medisin,desto fleire anfall..

Min mistanke har vore heile tida, lenge før ho fekk sitt første anfall, ei snåle lukt. Ho hadde ørebetendelse og då lukta det dårleg av ørene. Den lukta kjente eg minst 2 mnd før første anfall, men den kom ikkje frå ørene.. eg lukta og lukta men fann ikkje ut kar den stamma ifrå.. Om ho då hadde ein betendelse i hjerna før dei første anfalla kom, og er det den lukta eg av og til kan kjenne endå? Er det derfor ho har utvikla eplepsi? Ho hadde egenteleg ein betendelse i hjerna! Vi var hos vetrinær for lukta også…

Eg ser at min Tara ikkje er her lenger.  Ho er snart 6 år, har fått gras allergi, som klør og klør heilt til ho får sår. Har kortison tabletta, men ho blir so spinnvill av dei, står omtrent på kjøkkenbordet når vi skal spise. Mat blir ein besettelse for henne når ho ete dei tablettane, so dei vi vil ikkje gi i meir enn 3 daga, så ho går no her å klør seg.

Å ha hund kan vere travelt, men å ha ein sjuke hund kan vere ganske so utmattande. Ho har vorte ein krevande hund, vanskeleg å få henne til å «oppføre» seg, bjeffer intenst, og all min bekymring for henne.. Veit ikkje om ho lever når eg står opp om morgenen, og når eg kjeme heim frå jobb, finner eg henne død inni buret?

 

 

Men kvar dag ligger ho der med sin nydelege brune auer og viftande hale, og eg veit at vi får ein dag til ilag…..
 
Epilepsi er noke som ein kan leve med, annfall venner ein seg til, det er berre å passe på at ho har det bra der ho er, og passe på til ho kjeme seg til igjen. Det er alt anna som er tøft, bivirkning av medisin, endra oppførsel og redsel over kva som er det neste. Det er det som er vanskeleg,  og det at det er ingen som vil passe henne slik at vi kan få ferie eller berre ein liten tur… Ingen vil ta ansvaret. Men det er greit, ho er mi til siste stund! 🙂

 

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

Tusen takk, Kathrin, for at du ville dele dette med bloggen min. Jeg beundrer styrken din. Tross anfallene er Tara heldig som har en eier som deg!

Jeg håper dere kan finne en dyrlege som tar dere på alvor, og som du føler deg komfortabel med.

Jeg ønsker deg og Tara mange gode dager sammen!

 

Her finner du flere poster om Epilepsi hos hund.

 

Tinka: Epilepsianfall (video)

Tidlig i dag morges hadde et Tinka et nytt epilepsianfall. Helt greit, det er lenge siden sist. Da jeg så Tinka som sjanglet bortover for å komme til meg, sank hjertet mitt. Jeg får alltid en spesiell følelse i brystet når jeg ser noe er på gang. Det er frykt, tristhet, og usikkerhet, blandet med en sterk kjærlighet til hunden min. Da jeg fikk henne opp i sofaen, så jeg at dette kom til å bli et mildt anfall, og ble litt lettet likevel. Jeg følte meg såpass sikker at dette kom til å bli et av de mildere anfallene, «a piece of cake», og bestemte meg for å filme anfallet. Altfor mange tror at epilepsi er synonymt med grand mal anfall, hvor hunden fråder om munnen, har sterke kramper, og er bevisstløs. Slik er det jo ikke. Monsterne kommer i alle ulike størrelser og fasonger. Dette var lite, men like fullt et monster.

Fra jeg løftet Tinka opp i sofaen, og begynte og filme, til hun hoppet ned og ville ha mat, tok det åtte minutter. Filmen har jeg kortet ned en god del. Selvom anfallet var mildt, viser filmen mye av det som typisk for Tinka under et anfall: Ukontrollerte bevegelser (kramper) og muskelspenninger, særlig i bakben og nakke, problemer med å holde hodet oppreist, og null kontroll over kroppen for øvrig. Det er alltid en enorm lettelse og glede når hun endelig søker blikket mitt igjen, og jeg ser at hun er «tilbake».

 

 

Musikken la jeg til rett og slett fordi jeg ikke er stolt av min egen sangstemme. Jeg innbiller meg at Tinka liker å høre at jeg er der (sangstemmen til tross), og etterhvert som jeg slipper opp for ting å si til henne, om hvor flink og modig hun er, så blir det til at jeg nynner og synger litt for henne.

Jeg merker at jeg har blandete følelser om det å legge ut film av Tinka som har anfall. Det er Tinka på sitt aller mest sårbare. Det er minutter som vi sjelden deler med noen andre. Det er meg og henne mot monsteret. Det er en veldig sårbar situasjon for meg også. Uansett hvor «vant» man blir til at hunden har anfall, tror jeg aldri man kan komme fra at det er en sårbar og usikker situasjon man befinner seg i, når man er midt oppi det.

 

Nå håper vi at det går like lang tid til neste gang 🙂

Tinka’s operasjon. Alt ser heldigvis ut til å gå bra :)

I dag har Tinka vært hos dyrlegen og fått operert bort en jursvulst. Vi har planlagt operasjonen i ett par uker nå, men jeg har bevisst ikke skrevet noe om den. Dersom noe skulle gå galt ville jeg nok ikke klart å fortelle hvordan det gikk med det første. Derfor ville jeg helst ikke fortelle om det til så mange.

Det å fjerne en ukomplisert svulst er jo  i seg selv ikke en stor operasjon. Når man har med en epilepsihund å gjøre derimot, er alt som innebærer narkose en big deal. Det må  taes forhåndsregler om blandt annet langsom innsovning og oppvåkning.
Eva, som utførte operasjonen hadde sjekket opp på forhånd og hadde stesolid og andre bakcups på plass.

Tinka har hatt en klump i juret  i seks år nå. Da den ble oppdaget, anså dyrlegen det som en større risiko å legge Tinka i narkose, enn det var å gamble på at den ikke skulle utvikle seg. Seks år senere begynte den å forandre seg, jeg kunne ikke lenger tømme juret for væske, og dermed ble den plagsom. Så nå hadde vi ikke noe valg lenger. Med alt Tinka har vært gjennom i sitt liv var det ikke snakk om at en klump i puppen skulle få hverken plage henne, eller spre seg, så lenge vi kunne gjøre noe med det!

Vi dro til dyrlegen tidlig i dag morges, og vi fikk være hos henne til de startet operasjonen. Jeg og Mamma dro for å handle og litt mens vi ventet. Å bare sitte og vente hadde blitt altfor nervepirrende. 40 minutter senere ringte Eva og sa at nå var de ferdige, og at det var nok ikke lenge før Tinka våknet. Mamma tok en usving, og vi hastet inn på dyrlegekontoret igjen. Sist gang Tinka ble operert, og dyrlegen ringte for å si at alt hadde gått bra, ble vi så lettet og glade at Mamma kjørte på rødt lys, i et lyskryss midt i Lillehammer. Så en usving var jo ikke ille. Eva sa at alt hadde gått bra. De hadde operert med bare en lett narkose og lokalbedøvelse.
Da vi kom, var Tinka såvidt våken. Hun slo to slag med halen og var tydelig glad for at jeg kom. Bortsett fra det var hun ganske så sløv. Jeg la meg på golvet ved siden av henne, og da sovnet hun litt igjen.

 

Hater se hundene mine slik… 🙁

Jeg tror nok vi satt der nesten en time til, før Eva  sa at nå kunne vi dra hjem når vi følte oss klare for det. De hadde ingen betenkeligheter med å sende henne hjem da, men om vi ville, kunne vi sitte lengre. Det satt jeg stor pris på. Det er vondt å dra hjem før man føler seg trygg.
Tinka hadde da allerede vært såvidt oppe på bena, var tydelig oppmerksom på hva som skjedde rundt henne, og vi følte oss trygge på å dra.

 

Litt mer våken her 🙂

Vel hjemme gikk hun selv fra bilen og inn. Vi ordnet oss med to madrasser på stuegolvet, og stengte Beardistrolla på gangen. Vi fant frem pledd for å holde henne god og varm, siden kropptemperaturen har lett for å synke etter en operasjon.

 

Chloe leker gjerne sykesøster

Hun er fortsatt veldig trøtt, og slapp, men det er nok normalt. I skrivet vi fikk med oss, stod det at hunden kan være trøtt resten av dagen. Det stod forresten også at hunden må luftes i bånd… Vel, DET skjer ikke. Tinka er jo så rolig og lydig når hun er ute. Utover det stod det at vi skal holde oss i ro 3-4 dager, og ta stingene om 12-14 dager.

 

Våken, men trøtt

Klart man skal drikke av «stettglass» når man er syk…

 

Bilde av bandasjen er jo viktig…

Jeg er jo veldig nysgjerrig av meg (noen vil vel kanskje kalle det groteskt),  så jeg spurte selvsagt etter å se svulsten de hadde operert ut. Jeg synes sånt er veldig interessant. Dessuten har den tingen plaget oss i seks år. Klart jeg ville se. Jeg tok selvsagt bilder også. Hvis du er litt som meg og synes slikt er litt interessant, kan du se dem her.  Jeg la dem ikke her, av hensyn til de som synes slikt er ekkelt.

Nå skal jeg og Tinka stjele tilbake madrassene våre fra kattene… 🙂

Gode og onde dager (Tinka’s epilepsi)

De siste dagene har jeg fått en del tilbakemeldinger som går på at det må være vanskelig å ha en hund med epilepsi. I går kveld ringte ei vennnne meg etter at hennes hund hadde hatt noe som muligens kunne være dens første epilepsianfall. Dette, i tillegg til at Tinka har hatt noen litt leie dager nå, har fått meg til å tenke litt rundt dette, med hvordan jeg opplever å ha en hund med epilepsi. I lange perioder tenker jeg ikke over det i det hele tatt. Vi tar hensyn, vi medisinerer, vi lar ikke Tinka være alene. Men alt dette er vi så vant til at vi tenker ikke over det. (Ja VI, som i meg og Tinka. Ordene jeg og meg ble erstattet med vi og oss, da Tinka kom inn i livet mitt.)Får Tinka et anfall, takler vi det, og tenker ikke mer over det.

Så kommer disse leie dagene, når Tinka har flere anfall på kort tid, og virker ustø og påvirket av anfallene også utenom selve anfallene. Da dreier hele min virkelighet seg om Tinka og anfallene, formen hennes, hvordan hun går og hvordan hun oppfører seg. Det eksisterer ikke noe annet enn Tinka på slike dager.

På slike dager studerer jeg henne hele tiden. Ser etter tegn på nye anfall, ser etter hvor klar hun er i hodet, eller hvor ustø hun er. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har bedt henne om å «sitte bamse» de siste dagene, bare for å sjekke balansen hennes. Det synes jo Tinka er flotters, for det betyr jo godis! Ved hver minste bevegelse om natten er jeg lys våken. Vi ser, sjekker, sitter bamse, finner ut hvem som har dyrlegevakt, og går rundt i stua for å sjekke at hun går stødig. Jeg ser henne inn i øynene for å få bekreftelse på at hun er her. Virkelig er her! Hver gang Tinka har anfall eller dårlige dager, tenker jeg «Er det nå, denne gangen,  hun ikke kommer til å komme seg?». Slik har jeg tenkt i ni år nå, og slik kommer jeg til å tenke så lenge jeg har henne.

Så går det liksom over, Tinka blir seg selv igjen, og sakte men sikkert slapper jeg mere av også. Så har vi det bra igjen.  Jeg vet at slike dager kommer. Bank i bordet, de kommer sjelden. Dessuten vet jeg at i denne sammenhengen, er jeg heldig. Jeg har et luksusproblem. Jeg HAR fortsatt en hund å passe på, en hund jeg må tilpasse livet mitt etter, en hund å være glad i. Og det er et relativt fint «problem»  å ha. Slik lærer man seg å tenke tror jeg. Jeg gruer meg til den dagen jeg ikke behøver å bekymre meg for anfall midt på natten, å huske medsiner eller å vite hvem som har veterinærvakt.

Ellers må jeg bare få sagt at  epilepsien ikke har lagt noen demper på livsgleden hennes, eller på hvor mye glede hun gir meg, hver eneste dag 🙂

Nå er ikke jeg religiøs, men dette verset tenker jeg på rett som det er. Noen på EpilK9 mail listen sendte det til meg da Tinka hadde noen dårlige dager.

Det bildet får meg forresten til å savne sommeren enda mer!

Jeg er klar over at det er et ganske stort hopp mellom bilder av en kattunge i tigerkostyme og et innlegg om Tinkas epilepsi… men begge deler er absolutt en del av livet «Borti Svingen».

Jeg har  store planer om å prøve å ta et bilde av alle 6 dyra, sammen, på samme bilde. Jeg vet bare ikke hvordan enda… Men det kommer! På ett eller annet vis. Det lover jeg! Og nå som jeg har lovt det, må jeg jo!

Epil-k9 Family and Friends Calendar 2011

Da er bloggen min klar til bruk, etter en del frem og tilbake med layout, farger o.l. Så får man bare se hva hva det blir ut av den 🙂

Mitt aller første innlegg vil jeg bruke til å reklamere litt for Epil-k9 Family and Friends Calendar 2011.

Det er en kalender utgitt av Epil-k9, en mail-liste og non-profit organisasjon for, og med, eiere av epilepsihunder.  I tillegg til mail-liste har de også chat 2 ganger i uken, og et veldig informativt arkiv. Dermed dekker de både det følelsesmessige behovet for å snakke med andre i samme situasjon, og også det store behovet man har for informasjon. Jo mere man vet, jo sterkere står man. Det er ikke alle dyrleger som vet like mye om epilepsi.

Jeg har funnet utrolig mye støtte i menneskene her. Ting jeg trodde jeg var alene om å føle og tenke, når det gjelder Tinka, var jeg ikke så alene om likevel. Det er en god følelse. Man finner alltid støtte, og gode råd her, og man kan lære mye av mange av de som har vært med ei stund.

Overskuddet av kalandersalget går til Emma’s Epilepsy Fund, North Carolina State University, hvor pengene brukes til forskning på medisiner til epilepsihunder. Dette kommer også norske hunder til gode. Man har i dag flere typer medisiner som fungerer greit. Mange hunder får desverre bivirkninger som sløvhet og skade på indre organer (som mage, nyre og lever). Med mere forskning som fører til bedre medisiner vil kanskje noe av dette kunne ungåes, og føre til bedre livskvalitet og ett lenger liv for mange hunder.

Når jeg snakker med folk i Epil-K9 har de fleste av oss til felles, at hund med større personlighet enn vår epi-hund, har vi aldri hatt. Kanskje det er all oppmerksomheten vi er nødt til å gi dem 24/7 som gjør det? Dette er sterke og livsglade hunder, som også kan kan være veldig sårbare. Det er hunder som fortjener å leve ett godt liv akkurat som andre hunder. Det er hunder som min Tinka.

Jo bedre medisiner man får, jo bedre livskvalitet kan hunder med epilepsi vente seg. Det er en kjempeviktig sak, min hjertesak.

Om du ikke skulle være overbevist, kan jeg jo fortelle at selvfølgelig er det et lite bilde av Tinka og co med i kalenderen også 🙂

Kalenderen koster 137 NOK. Dersom du ønsker å bestille, kan du gjøre det her.

http://www.canine-epilepsy.com/2011calendar.html

Norske kjøpere må betale via PayPal. Har du lyst til å bestille, men ikke har en PayPal konto, eller synes Paypal er litt skummelt, så kan jeg sikkert hjelpe deg med det  🙂

For mer informasjon om Epil-k9, ta en titt på websiden deres:  http://www.canine-epilepsy.com/

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...