Trivelig og kosete pusefrøken trenger nytt hjem!

Jeg vil gjerne vise dere noen bilder, og fortelle litt om en nydelig pusefrøken som heter Nusse.

Nusse hadde en litt uheldig start på livet. Det førte til at hun ble tatt hånd om av Dyrebeskyttelsen avd. Hedmark, og hun fikk flytte til et fosterhjem. Dermed har Nusse fått en ny sjanse. Nå håper vi at noen snart vil få øynene opp for denne vakre katten, og gi henne et godt og permanent hjem!

 

 

Nusse har såvidt begynt å snuse litt på utelivet, men holder seg nært huset hvor hun bor. Hun var litt skeptisk da hun først kom til fosterhjemmet, men nå finnes det ikke spor av dette. Jeg har jo bare hilst på henne et par ganger, men likevel er hun utrolig kontaktsøkende og kosete. Hun har sjarmert meg helt i senk!

 

 

Da jeg møtte henne ute på gårdsplassen i går,  gikk hun på to bein for å kunne gni seg mot hendene mine, og hun la seg på ryggen for å få kos på magen. Når hun er så kjærlig mot folk hun ikke kjenner, kan jeg bare tenke meg hvor mye kjærlighet hun har å gi til et menneske, eller en familie, som er «hennes egne».

 

Trenger jeg å si at jeg er litt forelsket?

 

Nusse  har endelig begynt å nyte livet! Nå mangler hun bare et hjem, et menneske, eller en familie, å dele det med. Jeg er ikke i tvil om at de personen som overtar Nusse, vil være veldig heldige! Hun er slik en positiv, kjælen og sjarmerende katt! Nevnte jeg hvor vakker hun er?

Nusse er litt over ett år gammel, sterilisert, vaksinert og chippet. Hun omplasseres via Dyrebeskyttelsen avd Hedmark. Hvis du kan tenke deg å gi Nusse et godt hjem med mye kjærlighet, kan du enten ta kontakt med Dyrebeskyttelsen avd Hedmark direkte, eller sende meg en melding, så sender jeg beskjeden videre.

Kjenner du noen som kanskje kunne tenke seg å ta en titt på Nusse? Da setter jeg kjempestor pris på om du vil dele dette. Der ute et sted finnes et hjem for Nusse. Nå må vi bare finne det 🙂

 

Hva skjer med Lillepus?

Siden tidlig i juni har Lillepus hatt et hjem som ventet som på henne. Stort heldigere kan ikke en fosterhjemspus være.  Forrige søndag skulle hun flytte til sitt nye hjem.

Lillepus har jo vokst opp uten moren sin, og det kan i noen tilfeller bety at kattungen er mer mottagelig for slike ting som mageinfeksjoner.  Lillepus har hatt sin del av akkurat det. Først når hun var bitteliten, deretter ved 7 ukers alder.  På fredag, to dager før hun skulle hentes av sin nye familie, måtte hun starte nok en antibiotikakur. Dyrlegen sa at dersom hun fikk tilbake mageproblemene etter denne kuren, måtte vi sette henne på en spesiell veterinærdiett, og holde et godt øye med utviklingen hennes.

Min første tanke var at det var jo innmari uheldig, at de nye menneskene hennes måtte slite med å gi henne tabletter de første dagene de hadde henne. Utover dagen kom det mange vonde tanker. Hva om den nye familien ikke legger merke til om apetitten synker, om hun har avføring for sjelden eller for ofte, eller om hun ikke føler seg helt i form? Det tok meg to måneder å lære meg å se disse tidlige tegnene på magetrøbbel, slik at vi fikk satt i gang behandling før hun faktisk ble syk.  Hva om de som får henne ikke har tid, eller mulighet, til å mate henne ofte og lite, eller koke fisk som må rulles bortover gulvet for å trigge apetitten hennes? Lillepus er en veldig arbeidsom pus når hun får disse mageproblemene, selvom hun er veldig ukomplisert ellers.

Natt til lørdag satt jeg og spiste pannekaker (for det gjør man noen ganger midt på natta borti svingen). Lillepus satt på andre siden av bordet og forsøkte å spise opp maten min med øynene. Jeg så på henne, og tok meg selv i å prøve å memorere hvert eneste hår i ansiktet hennes, slik at jeg aldri ville glemme henne, og hvordan hun så ut akkurat da.

Alle «hvis om atte – tankene» kvernet rundt i hodet mitt hele natten. Og innen det ble morgen hadde jeg skjønt at jeg aldri kom til å klare å stole på noen andre, så lenge magen til Lillepus er så ustabil som den er. Jeg innbiller meg nemlig at ingen kan ta vare på dyrene mine, slik jeg kan. Når det gjelder Lillepus tror jeg faktisk at jeg for en gangs skyld har rett.

Tidlig på morran ringte jeg Mamma, og ba henne fortelle meg hva som var riktig å gjøre. «For det er vel slik Mammaer vet!». Det er noen ganger ikke måte på hvilke egenskaper jeg tillegger Mamma´n min… Jeg fikk også snakket med noen som har erfaring med å være fosterhjem og kan en del om katt.

Uansett hvor mye enighet det var om at jeg ikke burde sende fra meg Lillepus, så var det nå faktisk slik at to tvillinger, som hadde telt dager i over en måned, ventet på henne. Jeg ville så gjerne at de skulle få den etterlengtede pusen sin, men jeg var overbevist om at det beste for Lillepus var å bli hos meg. Familien som ventet på Lillepus ville nok blitt et veldig godt hjem for henne, men når situasjonen var som den var, lå mitt ansvar hos Lillepus. Natt til søndag lå jeg våken og funderte og tenkte. Søndag fikk jeg endelig pratet med de som skulle hentet henne. Etter litt om og men var de enige i at å, med viten og vilje, ta til seg en «vanskelig mage pus», var litt dumt. Tvillingene fikk kattunge, den dagen. Men det var ikke Lillepus.

Så hva skjer med Lillepus nå? Vel, hun må hvertfall bli her til magen er stabil, til hun vokser av seg denne vanskelige magen. For det håper jeg hun gjør etterhvert. Å si at jeg kommer til å omplassere henne med en gang det skjer, er det vel ingen som kommer til å tro på uansett. Jeg tror innerst inne at det toget har gått. Når hun ikke reiste nå, tror jeg hun kommer til å bli hos meg resten av livet. Det var nå jeg var innstillt på at jeg bare hadde henne til låns, det var nå jeg var forbredt på å gi henne til en ny familie.

Da jeg trodde hun skulle dra, begynte jeg på en liten video, en samling bilder, fra tiden hun hadde hos meg. Jeg bestemte meg for å fullføre videoen, men istedet blir det heller en video for å vise hvor mye hun har vokst på disse to månedene hun har vært her. Jeg synes det er morsomt å se hvor mye hun har utviklet seg. Fra en rar liten kattunge, til en vakker ung pusefrøken.

 

 

For de som ikke vil se hele videoen, her er det aller første bildet jeg tok av henne:

 

 

Og her er det aller nyeste bildet, tatt i dag:

 

Nå som hun blir værende, må hun venne seg til å pynte seg litt. Her har hun på sitt nye halsbånd.

 

I går fikk hun også ny sele, med små rosa blomster på:

 

Min lille panterpus!

 

 

 

Det er både rart og koselig å tenke på henne som «min katt», å tenke på at hun skal leve sitt liv her hos oss. Nå som det ble som det ble, tror jeg det kan bli riktig bra, både for henne, for Chloe og for meg 🙂

Lillepusen, livet og fremtiden hennes

Som jeg fortalte i forrige innlegg har jeg vel nesten bestemt meg for hva jeg skal gjøre med lille pusefrøken. Jeg har grublet veldig mye, etter hun mistet broren sin, på hva som ville være best for henne.

Det ene alternativet var å prøve å sette henne sammen med et annet kattekull Dyrebeskyttelsen har, og håpe at hun blir godtatt der. På den måten kunne hun fått en kattemor til å stelle seg, og søsken å leke med. Men det er jo ikke sikkert at en ny kattemor hadde godtatt henne, og Lillepus har allerede måttet flytte flere ganger.

Det andre alternativet var å la henne bli hos meg. Uten bror var jeg redd hun ville bli ensom og ulykkelig her. Å ha selskap, nærhet, og noen å leke med, er jo så viktig for disse små.

Først syntes jeg det hørtes best ut å flytte henne sammen med et annet kattekull. Med brorens død i tankene hele tiden, var jeg redd for at jeg ikke var flink nok til å ta vare på henne. Jeg syntes også veldig synd på henne som ikke hadde noen. Ingen mor og ingen bror som kunne gi nærhethet, eller leke med henne.

Ettersom dagene gikk, og jeg fikk alt litt på avstand, klarte jeg å legge mere vekt på hva dyrlegen sa etter å ha obdusert broren hennes: Dette var sansynligvis medfødt, og det var ikke noe jeg kunne gjort anderledes. Det skulle jeg ikke tenke på, sa han. Lillepus og jeg begynte så smått å finne ut av rutiner og livet sammen. Hun begynte å leke med Chloe, legger seg gjerne inntill bikkjene og koser seg. En natt sovnet Lillepus i matfatet, slik hun gjør rett som det er. Jeg løftet henne opp på teppet sitt, la henne inntill bamsen sin, og la meg ned ved siden av henne. Jeg strøk henne på halsen og Lillepus begynte å male i halvsøvne. Da tenkte jeg at det er jo bare tull at hun ikke har noen. Hun har en «storesøster» hun leker med, bikkjer som er snille med henne, og lar henne få gjøre omtrent hva hun vil med dem, og hun har et menneske som mer enn gjerne våkner hver tredje time natten igjennom for at hun ikke skal være ensom. Jeg tror jeg bestemte meg der og da, for at Lillepus må få bli her. Hun virker lykkelig her.

Jeg kommer nok til å bekymre meg for henne til hun blir voksen, det som skjedde med broren hennes sitter nok dypt. Men den bekymringen blir jeg jo ikke kvitt om jeg sender henne fra meg. Dessuten tror jeg på det Mamma sier, at Lillepus har opplevd for mye, vært med for mye, og vært et familiemedlem her i huset for lenge nå, til at hun ville trives som bare «en av flere» i et kattekull.

Jeg kjenner henne nå, og vi har våre rutiner. Når hun våkner opp sier hun høylytt fra at hun er våken. Når jeg kommer inn til henne, spiser hun gjerne litt, før jeg slipper henne ut til den store kattedoen. Babykattedoen jeg har satt ned til henne er nemlig for babyer. Og det er hun IKKE! Hun vil heller ikke drikke av den lille vannskåla jeg har satt ned. Nei, hun skal drikke av den aller største bikkjeskåla vi har!

Deretter leker hun med Chloe. De ligger på gulvet og fjaser, løper rundt, hopper på hverandre, og ser ut til å ha det veldig gøy sammen.

 

 

Bakholdsangrep!!

 

 

Hun biter i Tinka’s føtter, og klatrer i luggen på Beardisene. Når hun blir trøtt, bærer jeg henne inn på rommet, og ser om hun vil spise litt før hun sovner. Rett som det er sovner hun i matskåla mens hun ligger og maler.

 

Det kan vel skje den beste…

 

Jeg legger jeg henne på teppet sitt, sammen med bamsen hun har fått, koser litt med henne og lister meg ut.

 

 

 

Et par timer senere våkner hun, og det hele begynner på nytt. Og slik går nå dagene 🙂

Hun veier forresten ca 500 gram nå. Ikke mer enn en pakke smør det! Men rund og god er hun.

Lillepus trenger et navn! Hun er en tøff og aktiv liten jente, og må ha et navn som passer slik en pus! Noen som har forslag?

Mine to små husgjester – Plutselig ble jeg fostermor

I dag har jeg fått et par bittesmå husgjester som skal bo her et par måneder. De ble funnet i en låve forrgie uke, etter at mamma’n deres ble påkjørt. Til tross for en veldig uheldig start på livet, var de nå heldige likevel, som ble funnet, tatt inn og tatt vare på. Desverre er det ikke alle kattunger som er så heldige.

 

Ikke bare fjeset som er fullt av melk…

De to er ekstremt konktaktsøkende. Den ene maler bare man tar på den, og begge skal helst klatre på meg hele tiden. Hvis jeg setter de ned på gulvet, blir de småirritert og kommer løpende tilbake.

 

Tørrfor skjønner de seg ikke på enda, men de drikker såvidt morsmelkerstatning fra skål

 

Den grå foretrekker likevel tåteflaske.

Etter jeg hadde bestemt meg for å huse disse små pusene, snakket jeg med dyrebeskyttelsen avd Lillehammer. Jeg fortalte om kattungene, og sa det som det var, at økonomisk blir det vanskelig å følge opp med det som trengs av blandt annet vaksiner. Den hyggelige dama jeg snakket med, sa at det skulle de nok hjelpe meg med, og jeg kunne også få  noe mat til de små av dem.

De vil trenge nye kjærlige hjem når de er gamle nok. Men det er lenge til enda. Nå skal vi mate, kose og leke et par måneder først 🙂

 

 

Minner om at siste frist for å sende inn bilder til fotokonkurransen er på søndag 🙂

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...