Nå har jeg, Tinka og Lillepus kommet hjem fra en koselig tur nede ved vannet.

Den begynte faktisk litt ubehagelig. Da vi kom ned dit var det fortsatt litt sol, og noen mennesker der nede. Jeg pleier å ha Lillepus i buret, til vi kommer ned på stranden, og får oversikt over evt. hunder som også er der. En dame, kom opp og begynte å spørre meg ut om hva jeg hadde i buret. Jeg sa jo at jeg hadde en katt i buret. Da fortsatte hun å spørre om hvor jeg skulle med katten, og hvorfor. Hun var både sur og uhøflig, så jeg begynte så smått å bli irritert. «Lillepusen min har da like stor rett til å være på stranda som alle andre», tenkte jeg.

I ett forsøk på å bryte den ukoselige stemningen spurte jeg om hun ville hilse på Lillepus. Det ville hun. Da Lillepus kom ut av buret, ble damen helt anderledes. Hun koste med Lillepus, skrøt av hvor fin sele hun hadde, og av halsbåndet som var merket med navn og nummer. Vi pratet litt, før jeg tok katten og hunden min, og ruslet videre.

Etterpå tenkte jeg på om damen kanskje mistenkte meg for å planlegge å sette igjen katten min der nede, eller rett og slett dumpe henne. Det er jo mye av det i disse dager, og det så kanskje litt mistenkelig ut, der jeg kom med katten i bur, og svingte inn på en folketom sti, inn i skogen.  Det var helt rart hvordan damen gikk fra å være sur og uhøflig, til søt og blid, så fort hun fikk hilse på Lillepus.

Jeg tok noen bilder da vi kom frem til plassen der vi pleier å hvile. Innen vi kom dit hadde det begynt å bli skumring. Det er derfor både varierende lys og kvalitet på bildene. Noen er tatt med blits, andre uten.

 Vakreste Tinka

 Tatt nesten samtidig med det forrige, men uten blitz

Den halen sier vel noe slikt som «Jeg skal erobre Mjøsa!»

 Lillepus hører noen andre mennesker. Andre mennesker, på HENNES strand!! 

Man ser da hvertfall glade ører, og en hale…

 Mitt favorittbilde

Det er noe spesielt med å ha med disse to på tur. Det er morsomt å gå tur med Beardisen, det er glede hele veien. Det samme er det med lille Dioz-vimsekopp. Det er liv og latter. Når jeg tar med Tinka og Lillepus er det ro. Vi bare rusler, koser oss, stopper opp nå og da for kos og godis, og rusler videre. Uten et ord. Jeg elsker disse turene.  Det er vel det som må kalles «balsam for sjelen».